Wolverhampton Wanderers v Birmingham City 13.03.2016

Søndag 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

Wulfrun Hotel i Wolverhampton var på ingen måte verdt de £65 jeg betalte for to netters overnattig, og da jeg våknet denne morgenen vurderte jeg faktisk å forlate stedet og finne meg et annet hotell for den gjenværende natten. Allerede kvelden før burde jeg ant ugler i mosen da jeg ble stående i nesten et kvarter utenfor det lugubre inngangspartiet uten at noen kom til døra da jeg ringte på x antall ganger. Heller ikke på telefon var det svar å få, og jeg skulle til å ringe igjen da døra åpnet seg. De to som kom ut hevdet imidlertid å være gjester som hadde opplevd det samme, og de hadde omsider fått tak i en kar på telefon og fått beskjed om å henvende seg i den lille kolonialsjappa rundt hjørnet, slik at de rådet meg til å gjøre det samme. Der ga asiaten bak disken meg om å gå tilbake til inngangspartiet, og han kom snart og åpnet så jeg omsider fikk sjekket inn. Det var ingenting ‘deluxe’ med det som hadde blitt beskrevet som et ‘deluxe double room’, som i stedet viste seg å være et temmelig enkelt rom i kjelleren, der man gjennom det lille vinduet høyt oppe på veggen kunne se føttene på de som gikk forbi på fortauet på utsiden.

 

Etter å ha funnet ut at nøkkelen til inngangsdøra ikke fungerte, spurte noldusen meg oppgitt om jeg hadde tenkt meg ut i løpet av mitt opphold – noe jeg selvsagt hadde. Jeg fikk dermed beskjed om å komme innom butikken igjen da jeg gikk ut, slik at han fikk byttet nøkkel, og det ble snart gjort. Da jeg kom tilbake fra et sent Wetherspoons-måltid lørdag kveld, falt jeg rett og slett gjennom den ødelagte senga da jeg skulle legge meg ned, og endte dermed opp på gulvet. I et forsøk på å selv fikse den, fant jeg en tom pizzakartong under senga, og man kan jo bare spørre seg hvor lenge den har ligget der! Det ‘private’ badet og toalettet viste seg å være ute på gangen, men selv om jeg ble forsikret om at dette kun var for mitt rom, fant jeg morgenen etter ut at noen må ha brukt det i løpet av natten. Kanskje var det de samme personer som tilsynelatende hadde fest i en tilstøtende korridor, men faktum var uansett at toalettet nå var fullstendig tett med det som så ut til å være både avføring og en mengde toalettpapir. Det var for øvrig fortsatt tilfellet mandag morgen, og dusjen viste seg ubrukelig da den åpenbart kun hadde en temperatur på sånn anslagsvis 188 grader! Virkelig et kupp!

 

Dermed ble det med en god gammeldags vask før jeg denne morgenen stakk over til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å innta en frokost og snylte på deres WiFi (ikke overraskende var Wulfrun Hotels egen WiFi nokså ubrukelig, og når jeg først klarte å komme meg online gikk det gjerne ikke mange minutter før jeg var offline igjen). Rett i nærheten har Hungry Horse-kjeden åpnet sitt nye sted The Sunbeam, og det var der jeg hadde planlagt å innta min frokost, men personene der inne viste seg å være personale som gjorde klart til den store åpningen som fortsatt var en ukes tid unna. På kampmenyen denne dagen sto for øvrig lokaloppgjøret mellom Wolverhampton Wanderers og Birmingham City i Championship, og jeg hadde omsider valgt meg denne kampen da eneste alternativ i non-league var ytterligere en revisit til Bromley for å se Cray Wanderers. Det hadde ikke gjort meg noe å se Cray hjemme for tredje gang heller, men jeg tenkte som så at denne søndagen tross alt var en fin mulighet til å få avlagt et besøk ved Molineux Stadium.

 

Det var selvsagt billettrestriksjoner i forbindelse med dagens lokalderby, og Wolves krevde tidligere salgshistorikk. Heldigvis stilte min kompis Phil Miles opp. Han er mangeårig sesongkortinnehaver på Molineux, og lot meg ‘låne’ hans kundenummer og passord slik at jeg fikk bestilt meg en billett ved hjelp av hans brukerkonto. Jeg traff Phil for første gang da jeg i romjulen 2008 hadde sett Blackpool v Wolves og bedrev seidelsvinging ute på byen i Blackpool etter kamp. Vi har siden den gang holdt en viss kontakt, og jeg må igjen takke ham så mye for hjelpen med billett. Han har nå flyttet ned til Redditch med sin bedre halvdel, og fortalte at han for første gang på lenge ikke har fornyet sitt sesongkort denne sesongen. Han innrømmet å ha blitt litt lei, og fortalte at han har vurdert å i stedet se litt på Redditch United eller Alvechurch. Han er imidlertid fortsatt på en og annen kamp også denne sesongen, og hadde tenkt seg til Molineux også i dag, men skulle dit sammen med en klient i arbeidsøyemed. Dermed avtalte vi bare å ta kontakt etter kamp for å muligens møtes over en pint.

 

Søndag er også ensbetydende med jakt på Non-League Paper, og det var mitt hovedfokus tidlig denne formiddagen. Det viste seg imidlertid å være en frustrerende oppgave, der jeg i løpet av en snau time gikk halve Wolverhampton rundt uten hell. Etter først å ha sjekket WHSmith nede på togstasjonen, stakk jeg hodet innom minst 7-8 sjapper i Wolverhampton, men merkelig nok fortalte innehaverne ved flere av disse av de ikke hadde tatt inn aviser i det hele tatt denne dagen. En asiatisk innehaver begrunnet det på følgende måte: Big football game today. No newspapers! Man kan jo undrende spørre seg hva i all verden det har med distribusjon og salg av aviser å gjøre, men etter en times tid ga jeg imidlertid omsider opp og spaserte i stedet sakte oppover mot Molineux. Man får noen ganger inntrykk av at verden slett ikke er så stor, for midt på gata i en annen del av Wolverhampton hadde jeg plutselig tilfeldigvis støtt på en kjent groundhopper og blogger som gjenkjente meg der han var ute på en søndags-promenade med sitt kvinnelige følge.

 

Wolverhampton var historisk sett en del av Staffordshire, men tilhører i dag grevskapet West Midlands, der den ligger i grevskapets nordvestlige hjørne. Beliggende et par norske mil nordvest for Birmingham, har byen et innbyggertall på rundt en kvart million. Den vokste frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, men etter den industrielle revolusjon var kullgruvedrift og diverse annen industri mer dominerende. I likhet med andre områder av West Midlands er byen i dag veldig multikulturell. Nord og vest for byen ligger landsbygda i Staffordshire og Shropshire. Jeg har tidligere tatt en kikk rundt Molineux, da jeg sommeren 2013 overnattet i Wolverhampton i forbindelse med kamp hos Bilston Town, og jeg konkluderte vel den gang med at anlegget ikke ser ut til å være av de kjipeste selv om det selvsagt har mistet så godt som all sin karakter som følge av stadige oppgraderinger – ikke på minst tidlig i 1990-årene.

 

Etter å ha spasert en runde rundt anlegget, tok jeg plass på tribunen som nå heter Sir Jack Hayward Stand, der jeg hadde betalt £24 for min billett, i tillegg til et gebyr på £1,50. Da denne tribunen åpnet i 1993 var det under navnet Jack Harris Stand, og navnebyttet skjedde før forrige sesong. Jeg skulle likevel ønske at det i stedet var den gamle ståtribunen South Bank jeg sto på, for det var den som sto her inntil den ble revet og erstattet med den nye sittetribunen med ett stort nivå. Tilsvarende skjebne hadde da allerede dessverre blitt både North Bank og Waterloo Road Stand til del, der de ble erstattet av henholdsvis Stan Cullis Stand og Billy Wright Stand. Stan Cullis Stand ble deretter revet og erstattet av en ny tribune med samme navn så åpnet i sin helhet så sent som i 2012. Fra min plass bak det ene målet kunne jeg se hvordan den på motsatt kortside ruver over resten av anlegget. Billy Wright Stand og Steve Bull Stand er langsidene, og sistnevnte er nå anleggets eldste tribune. Den sto ferdig i 1979, og det er her man hadde planer om å foreta de neste oppgraderingene, men dette har åpenbart blitt lagt på is. Statuer av Billy Wright og Stan Cullis står for øvrig utenfor de to respektive tribunene som bærer deres navn.

 

Det skulle være unødvendig å presentere en tradisjonsrik klubb som Wolverhampton Wanderers, som for alltid vil stå i historiebøkene som en av de opprinnelige 12 klubbene som stiftet Football League. Til tross for to FA Cup-titler før 1. verdenskrig, hadde klubben sin største gullalder i 1950-årene. Da fotballen startet opp igjen etter 2. verdenskrig, var Wolves et topplag, men tapte i 1946 seriegullet på sesongens siste dag i Stan Cullis’ siste kamp for klubben. Cullis tok et års tid senere over som manager for Wolves, og sto bak det som skulle bli deres virkelige storhetsperiode. Da man skrev 1960 hadde Wolves i denne perioden vunnet ligaen tre ganger (i tillegg til tre andreplasser) og FA Cupen to ganger på et drøyt tiår; ledet an av legenden Billy Wright som var kaptein både for Wolves og det engelske landslaget. Suksessen varte dog ikke evig, og det gikk nedover med den gamle storheten som etter hvert ble karakterisert som en sovende kjempe. I 1980-årene presterte de til og med å rykke ned tre år på rad! Men klubbens eneste opphold på nivå fire ble kortvarig takket være blant annet Steve Bull. Bull Scoret hele 306 mål for Wolves i løpet av en karriere som viste en lojalitet som dessverre nå har blitt en sjeldenhet – der han var trofast mot Wolves også i lavere divisjoner til tross for atskillige tilbud fra langt større klubber.

 

Da Wolves i 2003 rykket opp til Premier League var det etter 19 års fravær fra øverste nivå, og selv om det endte med umiddelbart nedrykk, var de tilbake i 2009. Dette siste oppholdet i PL varte i tre sesonger, før de rykket ned to år på rad. 2013/14-sesongen måtte dermed tilbringes på nivå tre, men de sikret seg en umiddelbar retur til Championship. Fra sin 10. plass før dagens kamp hadde de nok imidlertid ikke særlig stort håp om å kunne ta seg til playoff, der de hadde 13 poeng opp til sjetteplassen. Da så det noe bedre ut for Birmingham som fra sin 9. plass hadde kun fem poeng opp og både en og to kamper til gode på de fleste av lagene foran. Etter tre strake tap i siste halvdel av februar, hadde Wolves nå tatt seks poeng på sine tre siste kamper. De blå gjestene hadde på sin side også en nokså ustabil form, med 2-2-3 på de sju siste kampene, og de kom nå fra bortetap i Blackburn.

 

Jeg forventet ingen festforestilling i dette lokaloppgjøret, men jeg forventet i det minste litt innsats og temperatur. Min erfaring de siste årene tilsier dog at slike kamper på et såpass høyt nivå betyr langt mer for supporterne enn for spillerne som gjerne har alt annet enn en lokal tilknytning og dermed intet intensiv i seg selv for å få en ekstra tenning. For omreisende fotballspillere som i disse dager gjerne skifter klubber med voldsom hyppighet spiller de ingen rolle hvem som står på motsatt banehalvdel så lenge de får sin altfor generøse lønningspose, og det som supporterne vil oppfatte som et heftig og viktig lokalderby vil for dem kunne være kun en av mange kamper der seier fortsatt ikke gir mer enn tre poeng. Jeg husker jeg blant annet reagerte på dette da jeg så et slapt Ipswich Town ta imot sin erkerival Norwich City i et lokaloppgjør der det kun var innsatsen på tribunen som vitnet om at dette var et spesielt derby.

 

I dette tilfellet var nok innsatsen ute på Molineux-matta noe bedre enn kvaliteten på spillet, uten at det sier stort i det hele tatt. Det var i det hele tatt en håpløst elendig og kjedelig kamp de 21 464 tilskuerne hadde betalt i dyre dommer for å bli utsatt for – av de var for øvrig 2 502 tilreisende bortefans. Jeg må innrømme at denne kampen ikke var blant de jeg så mest frem mot på min tur, men jeg hadde likevel stilt med åpent sinn og et håp om å få se en god og underholdende kamp. I stedet ble jeg sittende å se frem mot morgendagen mens klokka virket å tikke saktere enn normalt. Det var Wolves som var nærmest før pause, men omgangens eneste skikkelige sjanse kom som følge av et skudd fra Conor Coady som endret retning i en Birmingham-spiller og satt Blues-keeper Tomasz Kuszczak på en prøve han besto. Coady hadde også en nokså en ufarlig heading rett på keeper, mens Geroge Saville rett før pause også headet rett i klypene til Kuszczak fra bakerste stolpe. På stillingen 0-0 gikk lagene i garderoben til pipekonsert fra begge supportergrupperinger som hadde vært mer underholdt med å håne hverandre – det vil si de som ikke for lengst hadde funnet ut at det var spennende å bruke sin smart-telefon til å surfe på internett; og de var det etter hvert ganske mange av.

 

Jeg brukte pausen til å bla raskt gjennom programmet jeg før kamp hadde betalt £3 for, og håpet på en bedre andre omgang. Wolves-manager Kenny Jacket hadde i pausen satt innpå polakken Michal Zyro, og i andre omgangs første angrep fyrte han av et skudd som endret retning i en forsvarer og gikk utenfor. Men det var nå snart gjestene fra Birmingham som tok noe over i en andre omgang som kun var marginalt bedre enn den første. The Blues skapte først og fremst sine muligheter på kontringer, og innbytter Jacques Maghoma burde gjort bedre da de kom tre mot to. Pasningen var imidlertid slik at han måtte stoppe opp, og Wolves-keeper Carl Ikeme kom såpass tett opp i ham at han måtte dra av keeperen, og da hadde plutselig flere Wolves-spillere kommet seg tilbake, og han ble fratatt ballen. Cameron Jerome var to ganger nære på å få foten på skumle innlegg, og ved et av tilfellene fikk han da også det, men ballen gikk til side for mål mens Jerome av en eller annen grunn ropte på straffe.

 

Merkelig nok virket det også som om det gjorde mye vondere å bli taklet eller skubbet til på Molineux denne søndagen enn hva tilfellet hadde vært i Stonehouse dagen før. Uansett, det var Birmingham som kom nærmest i andre omgang, der Jon Toral skjøt like utenfor fra god posisjon, før Wolves-keeper Ikeme reddet et skudd fra David Davis. Dermed endte det målløst, og jeg sto med kun ett mål på turens tre første kamper. For Birmingham Citys del kunne jeg registrere at Gary Rowetts gutter nå hadde spilt nesten åtte timer uten mål på bortemål. Siden jeg ikke hadde funnet noe slikt i klubbsjappa før kamp, gikk jeg etter kampen opp til en kar som hadde en stand utenfor fot-undergangen ved utsiden av Sir Jack Hayward Stand, for å sikre meg en pin til min samling. Ikke bare fikk jeg gjort dette, men der traff jeg også på en gammel kjenning.

 

I samtale med denne gründeren sto nemlig ‘Ulster Jim’, som vanligvis er å finne i klubbsjappa hos Stourbridge. Han har nå flyttet til Wolverhampton, og til tross for at han hadde lovet sin nye flamme å bruke ettermiddagen til å gjøre litt hagearbeid, insisterte han umiddelbart på å ta meg med på en runde blant byens skjenkesteder. Jeg måtte imidlertid vente på min svenske kompis Johan som hadde vært på kampen sammen med en kompis. De skulle tilbake til hotell i London, men hadde et par timer på seg, slik at første pint ble inntatt på Moon Under Water. Dagens første beger for min del, men svenskene hadde tydeligvis allerede fått i seg en del på toget opp fra London. Jeg hadde truffet de før kamp, og fikk etter hvert guidet de til billettkontoret slik at også de kunne hente ut sine billetter.

 

Etter å ha vært innom også både Hog’s Head og The Great Western, fulgte vi svenskene til toget der de holdt på å hoppe på Manchester-toget som var det første som kom inn på den nærmeste perrongen. Det var best å følge de til riktig perrong, og det var bra vi gjorde, for også der holdt de på å hoppe på første tog som skulle til Holyhead! Mens vi var på stasjonen fant jeg tilfeldigvis også et eksemplar av Non-League Paper på stasjonens Pumpkin Café – en kjede jeg ikke har til vane å finne denne publikasjonen, men gleden var likevel stor. Vi fikk omsider også svenskene på London-toget før jeg sammen med Jim tok en siste pint på The Goose, Deretter hoppet han på bussen hjemover, og jeg slo meg ned på Moon Under Water for å lese litt i Non-League Paper. Min kompis Phil hørte jeg aldri noe fra, men hadde likevel en artig ettermiddag i Wolverhampton sammen med Jim og svenskene. Det var ingen stor kamp jeg hadde vært vitne til, men nå er i hvert fall Molineux besøkt. Enda mer positivt var det at jeg kun hadde en natt igjen i ‘rottereiret’ Wulfrun Hotel, og at jeg heldigvis hadde booket et annet hotell ved kommende overnatting i Wolverhampton senere på turen. Og dagen etter var det igjen non-league fotball som sto på menyen.


English ground # 322:
Wolverhampton Wanderers v Birmingham City 0-0 (0-0)
Championship
Molineux, 13 March 2016
Att: 21 464 (2 502 away)
Admission: £25,50 (£24 + £1,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £3 (from stall outside)

 

Next game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey
Previous game: 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg