West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey 14.03.2016

Mandag 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

Jeg kunne denne morgenen endelig forlate Wulfrun Hotel i Wolverhampton, der det ‘private’ toalettet for øvrig fortsatt var tettet av avføring og totalettpapir halvannet døgn etter at jeg sjekket inn. En frokost ble inntatt på Wetherspoons-puben Moon Under Water, der jeg slo i hjel litt tid med lesing i Non-League Paper. Turen skulle gå nordover til Manchester, og jeg lot et par tog gå for å ikke ankomme Manchester altfor tidlig, før jeg omsider spaserte ned til stasjonen for å ta plass på 11.49-toget. En time og ti minutter senere ankom jeg Manchester Piccadilly, og siden jeg skulle benytte meg av byens Metrolink senere den dagen, valgte jeg å like greit kjøpe et dagskort først som sist og ta en trikk den ene holdeplassen til New Islington. Et steinkast unna sistnevnte stasjon ligger Ibis budget-hotellet der jeg også ved flere tidligere anledninger har hatt base. Jeg hadde betalt £38 for en natts overnatting, men hadde av en eller annen merkelig grunn bestilt et twin room snarere enn et vanlig dobbeltrom. Ingen skade skjedd av den grunn, bortsett fra at jeg ikke kunne breie meg i like stor grad, og etter å ha måttet vente litt i lobbyen kunne jeg etter hvert få sjekket inn da klokka slo 14.00.

 

Etter å ha slappet av litt på hotellrommet tok jeg trikken opp til Piccadilly Gardens i Manchester sentrum, der jeg tuslet litt rundt og til og med fikk tid til å skrive et par postkort. I likhet med helgen i Wolverhampton var utfordringen også her å klare å styre unna hordene av det som mange briter nedlatende kaller plastic paddies – personer som hiver seg på jippoet rundt feiringen av Irland og St. Patrick’s Day uten å ha det minste snev av irsk eller katolsk i seg. Det må da finnes andre påskudd for litt begersvinging enn å måtte ty til feiring av andre lands og folkegruppers ‘nasjonaldager’ og helgener. Hadde bare en brøkdel av de britiske plast-irene som feirer 17. mars valgt å markere den engelske St. George’s Day halvparten så ivrig, kunne de kanskje også gjort sin egen ‘nasjonaldag’ til en fest. Mulig mange vil være uenige med meg, men jeg synes det blir like unaturlig som om jeg skulle ikle meg finsk, polsk, eller kongolesisk folkedrakt og feiret deres respektive nasjonaldager her i Norge.

 

For å slippe unna disse hordene og pubene som hadde overdrevet dekoreringen med trikolorer, leprechauns, grønne Guiness-hatter og andre lignende effekter, satt jeg meg like godt på trikken igjen noe tidligere enn planlagt. På vei til holdeplassen Market Street fikk jeg da også et kroneksempel på det jeg nevnte over; nemlig en gjeng med kinesiske turister som tydeligvis hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford og som alle nå hadde kledd seg fra topp til tå i en blanding av ManU- og St. Patricks Day-effekter! Jeg visste rett og slett ikke om jeg skulle le eller gråte (og fortsatt var det flere dager igjen til selve St. Patrick’s Day!), men nøyde meg med hektisk innvendig hoderysting der jeg steg på trikken mot East Didsbury. Jeg ble med så langt som til holdeplassen Chorlton, der jeg steg av etter et kvarters tid. Jeg hadde planlagt et par innlagte pitstops på et par puber langs den 15-20 minutter lange spaserturen derfra til min destinasjon – West Didsbury & Chorlton og deres hjemmebane Brookburn Road – og trasket bedagelig langs gatene i Manchester-drabanten.

 

Chorlton heter offisielt Chorlton-cum-Hardy, og ligger 6-7 kilometer sørvest for sentrale Manchester. Den tidligere landsbyen har for lengst blitt en forstad til Manchester, og innbyggertallet i selve Chorlton skal i dag være i underkant av 15 000. Det man mente var en landlig karakter gjorde at Chorlton på 1800-tallet ble et populært område blant regionens middelklasse, og det var først og frem i perioden fra 1880 frem til århundreskiftet at folketallet økte. Chorlton har også vært bosted for personer som den geniale fotballspilleren George Best og bandet Bee Gees. Helt nede ved Chorltons sørlige grense renner elven Mersey forbi på sin ferd vestover mot blant annet Liverpool. For de som lurer på Didsbury-navnet så er Didsbury en annen tidligere landsby og nå drabantby som ligger rett sørøst for Chorlton. Nede ved det lille grøntarealet som kalles Chorlton Green ligger flere puber kun få meter fra hverandre, og jeg måtte nesten leske strupen litt på både The Beech Inn, The Trevor Arms, og til slutt på Horse and Jockey.

 

Da jeg omsider fortsatte min spasertur ned mot kveldens kamparena, hadde det raskt begynt å mørkne, og jeg klarte nesten å gå forbi den lille stikkveien som fører fra Brookburn Road ned til fotballstadionet med samme navn. Jeg fant da frem, og kunne snart betale meg inn med £5. I bytte mot et eksemplar av kveldens kampprogram bidro jeg også med ytterligere £2 til klubbkassa, før jeg kunne ta en kikk på anlegget som er hjemmebane for en klubb som har tatt store steg de senere år. Klubben har sine røtter i West Didsbury, der de i 1908 ble stiftet av en søndagsskolelærer under navnet Christ Church AFC. Frem til 1914 spilte de i Manchester Alliance League – en liga som er ukjent for meg, og som jeg antar for lengst har bukket under – før de i 1920 byttet navn til West Didsbury AFC og tok plass i Lancashire & Cheshire League.

 

Klubben spilte store deler av sin historie i denne ligaen, med to andreplasser som fasit. Hjemmebanen hadde vært Christie Playing Field i West Didsbury, men denne ble solgt, og i 1997 flyttet de inn på Brookburn Road i Chorlton. I 2003 tok de dagens navn (West Didsbury & Chorlton) for å reflektere dette, og tre år senere fikk de ta steget opp i Manchester League, der de tok plass i Division One. Våren 2011 vant de denne divisjonen og rykket opp i Premier Division, og til tross for 7. plass påfølgende sesong – en sesong der de også deltok i FA Vase for første gang – fikk de innvilget sin søknad om plass i North West Counties League. Debutsesongen i 2012/13 endte med at NWCL Division One ble vunnet på første forsøk, og man er nå inne i sin tredje sesong i NWCL, der de går mot sin beste ligasesong noensinne.

 

Brookburn Road er en temmelig spartansk affære som består av mye såkalt hard standing. Dette er blant annet tilfelle på begge langsidene, som ikke har noen tribunefasiliteter. På bortre kortsiden, der man kommer inn, står en liten moderne ståtribune bak målet. På motsatt kortside, der man finner klubbhuset (hvilket er grunnen til at jeg anser dette som nærmeste kortside til tross for at den er lengst fra inngangspartiet), har man en sittetribune av den moderne prefabrikerte typen, i tillegg til et overbygg over klubbhuset, som man for øvrig også er stolte av. Det er ingen tvil om at klubben har tatt lange steg, og man skal huske at de for kun ti år siden spilte helt nede i Lancashire & Cheshire League, og for kun fire år siden i Manchester League. En klubbrepresentant kunne også fortelle at man vurderer å gå til anskaffelse av ytterligere en ny tribune til en av langsidene.

 

Inne i klubbhusets koselige bar betalte jeg £3 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å ta en nærmere kikk på programmet for kveldens kamp i North West Counties League Premier Division, og det viste som sagt at West ser ut til å gå mot sin beste plassering noensinne. Hittil er deres beste plassering 12. plassen i debutsesongen på dette nivået i 2013/14, men etter helgens kamp befant de seg nå på en oppsiktsvekkende god 4. plass. Det var en solid luke opp til trioen Runcorn Linnets, Atherton Collieries og Colne, og West hadde også spilt flere kamper enn alle disse. Enda viktigere var det nok at 1874 Northwich lurte like bak på 5. plass med flere kamper til gode, men West vil nok uansett si seg storfornøyd med sesongen om det skulle ende med femte- eller sjetteplass når status gjøres opp.

 

Kveldens motstander var Abbey Hey, som hadde tatt turen fra Gorton-området i forbindelse med kveldens lokaloppgjør, og det er mange likheter mellom de to klubbene. Bortsett fra å høre til i Manchester, har begge også en fortid i Manchester League, og da West Didsbury & Chorlton rykket opp til NWCL Premier våren 2013, var det nettopp Abbey Hey som slo følge med opp. Forskjellen er at Abbey Hey også tidligere hadde vært å finne på ligaens øverste nivå, men også de kan fort gå mot sin beste ligaplassering noensinne denne sesongen. Bestenotering så langt er nemlig 11. plassen de oppnådde våren 2006, og foran kveldens kamp la de beslag på 9. plassen – ni poeng bak kveldens vertskap men med to kamper til gode. Det var dog et kobbel av klubber like bak, men også Abbey Hey går mot en god sesong.

 

Hjemmelaget var i god form og kom fra fem strake seire i ligaen, mens gjestene kun hadde vunnet en av sine siste ni kamper (1-3-5). Jeg hadde imidlertid nå sett fire strake britiske kamper på rad uten et eneste hjemmemål, og det var kanskje ikke noe spesielt godt omen for West, men en klubbrepresentant avviste lattermildt at han ble nervøs av den grunn, selv om han sa han forventet en tøff kamp. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling før jeg tok en nærmere kikk på noen bokser med gamle programmer som sto i et hjørne. Der var det selvbetjening og man appellerte til publikums ærlighet ved å sette frem en bøsse der man anmodet om at man betalte 50p per program eller £1 for tre programmer. For min del ble det jaggu jackpot da jeg uten store forhåpninger bladde meg frem til et par Runcorn Town-programmer i den ene boksen.

 

Da jeg tidlig i januar så Runcorn Town v North Shields i FA Vase, var det blant mange – meg selv inkludert – stor irritasjon over at man med minst tre kvarter til avspark allerede var utsolgt for programmer allerede lenge før bortesupporterne entret, men dette programmet fant jeg nå utrolig nok hos West Didsbury & Chorlton! Det var for meg alene verdt det pundet jeg slang oppi bøssa. Jeg er selvsagt ikke den første nordmann som besøker West Didsbury & Chorlton, men på veggen i klubbhuset henger det også bevis på at man også på tiden da man spilte på Christie Playing Field under navnet West Didsbury var gjenstand for besøk fra Norge. I april 1981var man nemlig vertskap for to nord-norske klubber i form av Tromsdalen og Hardhaus som kom for å spille vennskapskamper.

 

En av klubbrepresentantene fortalte at han var involvert også den gang, i en rolle jeg ikke er kar om å huske, men da jeg kommenterte dette for ham, mente han at han fortsatt hadde en kopi av kampprogrammet fra de to kampene liggende. Før jeg i det hele tatt rakk å protestere hadde forsvunnet inn på bakrommet og kom snart for å overrekke meg det nevnte programmet, som faktisk har introduksjon og presentasjoner på både norsk og engelsk! Det fikk meg videre til å lure litt på hva som skjedde med Narvik-klubben Hardhaus, som jeg er usikker på om fortsatt lever i beste velgående. Det begynte nå uansett å dra seg mot avspark, og jeg tømte glasset for å komme meg ut i den etter hvert kjølige Manchester-kvelden.

 

Det var gjestene som fikk den første sjansen da en lang ball skapte hodebry for vertenes forsvar, men avslutningen fra Sam Hind fikk utenfor målet til West-keeper Hayden Buckley-Smith. Bortsett fra dette var det en nokså sjansefattig innledning på kampen, til tross for at den foregikk i et heseblesende tempo, men de to lagene nøytraliserte hverandre noe. I hvert fall frem til vi nærmet oss halvspilt omgang, da vertene vartet opp med godt angrepsspill. Et innlegg fra Benjamin Steer fant pannebrasken til Ash Woods som headet mot mål og Nic Evangelinos. Vertene viste nå prov på sin gode form, og fire minutter senere var Evangelinos igjen på pletten og styrte inn 2-0 på en corner etter at bortekeeper Jon McIlwane hadde slått over en heading fra Ash Wood. Kun to minutter senere scoret West nesten sitt tredje da Woods fikk sitt skudd reddet på streken med keeper McIlwane ute av spill. Vertene dominerte nå totalt, og Woods var igjen involvert med forarbeidet da Mark Rodgers skjøt like utenfor.

 

Den eneste skuffelsen for vertene i første omgang var at Benjamin Steer måtte ut med skade, men det var med en ledelse 2-0 at manager Steve Settle kunne ta med seg sine hjemmespillere inn i garderoben for en velfortjent hvil. Da hadde nok hans motpart Luke Gibson fått noe mer å tygge på i løpet av omgangens andre halvdel, men hans gutter startet igjen friskt i andre omgang. Allerede i omgangens andre minutt fikk de sin største sjanse så langt i kampen da Sam Hind rundet keeper, men hans avslutning ble reddet på streken av en forsvarer før returen ble headet over av Ashford Blake. Også i andre omgang brukte vertene et kvarters tid på å produsere sin første sjanse, og igjen var Woods mannen som la inn til Evangelinos. Han la tilbake til Matty Kay som på utsøkt vis lobbet over keeper, men en forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk klarert.

 

Med tjue minutter igjen fikk plutselig Abbey Hey fornyet håp da Sam Hind ble lagt ned i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Straffesparket ble reddet av Buckley-Smith, men returen ble satt i mål av James Moss. 2-1, og plutselig kunne de 91 tilskuerne kanskje få en nervøs og spennende avslutning. Fem minutter senere ble dog eventuelle nerver beroliget da Woods fant Matty Kay, og denne gang var det ingen som kunne stoppe hans utsøkte lobb over keeper og i mål til 3-1. Luften gikk litt ut av både gjestene og kampen etter dette, og hjemmelaget hadde få problemer med å ro i land de tre poengene og sin sjette strake seier. Selv unnet jeg meg en siste forfriskning fra baren og litt trivelig passiar med noen av de andre fremmøtte, før jeg trasket tilbake til trikkeholdeplassen for å ta 22.24-trikken, og etter et kjapt bytte ved Cornbrook var jeg snart tilbake på hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake.

English ground # 323:
West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey 3-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
Brookburn Road, 14 March 2016
1-0 Nic Evangelinos (22)
2-0 Nic Evangelinos (26)
2-1 James Moss (72)
3-1 Matty Kay (77)
Att: 91
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare
Previous game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg