Jeg skal altså for ordens skyld ikke til planeten Mars, men til tross for at jeg tidligere forespeilet at februar-turen ble den siste før min store påsketur, har jeg nå latt meg friste til ytterligere en liten tur før den tid. Utgangspunktet var at jeg rett og slett ble fristet til en Plymouth-visitt da jeg leste at den planlagte “oppgraderingen” (eller raseringen om man vil) av den gamle Mayflower Stand og dens flotte fasade ble utsatt og sannsynligvis ikke vil skje før etter sesongen. Og når det i tillegg er duket for et av Football Leagues heftigste rivaliseringer når Devon-rival Exeter City kommer på besøk, begynte jeg å kikke litt på mulighetene for en svipptur. Som vanlig har jeg problemer med å begrense meg, og et par dager ble snart til en snau uke. Avreise er neste mandag, og reiseplanen er som følger:

Mandag 24. mars:
Glossop North End v Runcorn Linnets

Høyinteressant oppgjør i toppen av North West Counties League, der Linnets kjemper om tittel og opprykk…og vertskapet sannelig ikke er helt ute av tetkampen de heller. Med lang reisevei dagen etter, blir det overnatting i Manchester heller enn i Glossop.

Tirsdag 25. mars;
Plymouth Argyle v Exeter City

I det store Devon-derbyet kan det gå hett for seg, og lagene kjemper etter hvert i hver sein ende av League Two tabellen. Mens Plymouth har los på playoff-plassene, har Exeter surret seg ned i nedrykksstriden. Dette blir nok heftig!

Onsdag 26. mars:
Altrincham v Bradford Park Avenue

Kan Altrincham virkelig holde liv i drømmen om direkte opprykk. Det begynner bli litt avstand, og Alty virker litt for ustabile. Etter nok en lang reise opp igjen fra Plymouth til Manchester, er det en god mulighet til å endelig få gjestet Moss Lane.

Torsdag 27. mars:
Abingdon Town v Highworth Town

Man kan undre seg hva som har skjedd med fotballen i Abingdon. De to Abingdon-klubbene (Town og United) har lagt beslag på de to jumboplassene i Hellenic League Premier, og slik det ser ut vil Abingdon-derbyet 2014/15 bli spilt på non-leagues step 6! Stakkars Abingdon Town ligger som tabelljumbo, og idylliske Culham Road har en stund vært en ønsket destinasjon. Ingen av klubbenes hjemmesider har kampen listet med kampdato 27. mars, slik både Mitoo og Kempster-forumet har. Jeg har foreløpig ikke hørt tilbake fra hjemmelaget som jeg har spurt om dette, men velger å tro at det medfører riktighet. Så er det bare å bestemme seg for Abingdon eller Oxford som base.

Fredag 28. mars:
Yaxley v Peterborough Northern Star

En meget skrinn fredags-meny er medvirkende årsak til at jeg blir å finne på dette oppgjøret, som blir mitt første møte med United Counties League. Hotell i Peterborough vil nok være et naturlig valg.

Lørdag 29. mars:
Saffron Walden Town v Long Melford

Sesongens andre forsøk på å gjeste Catons Lane, etter at min planlagte kamp 4. januar ble offer for de voldsomme nedbørsmengdene som herjet fotballøya. Ytterligere en grunn til at den ble valgt denne gang er den relativt korte avstanden til Stansted, dit jeg stresser etter kamp for å rekke 19.15-flyet til Rygge.



 

Dag 5: Tirsdag 25.02.2014: Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet



En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.



Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.



Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn da han bestemte seg for å slå følge.



Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.



Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den virker å høste slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, uten at heller han klarte å overbevise undertegnede.



3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.



Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadions porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.



Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.



På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.



Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Lenger sør i landet er man ikke like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.



Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Oztumer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Oztumer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal være blant en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.



Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Oztumer og Clunis alene med keeper. Oztumer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne økt til 0-4 med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.



Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.



Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Oztumer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde økt til 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score dobbelt så mange som de gjorde.



Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.



Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.

 

English ground # 146:
Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet 0-4 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Colston Avenue, 25 February 2014
0-1 Nyren Clunis (20)
0-2 Dean Lodge (29)
0-3 Ian Daly (39)
0-4 Ian Daly (51)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 277

 

 

 

 

 

 

 

Dag 6: Onsdag 26.02.2014: Buxton – Stamford

 

Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who’s The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.

 

Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.

 

Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.

 

Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokka viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.



Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.



Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.

 

Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.



Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å returnere en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg bli værende på koselige Silverlands.



Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.



Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne ta gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.



Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.



Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.



 

Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.



Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt blåst meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.

 

Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk paret, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.

 

Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.

 

Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.



Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til et poeng.

 

Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.



Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…

 

 

English ground # 147:
Buxton – Stamford 2-2 (1-2)
Northern Premier League Premier Division
Silverlands, 26 February 2014
0-1 Alvin Jarvis (20)
0-2 Ryan Robbins (24)
1-2 Lee Morris (36)
2-2 Lee Morris (pen, 76)
Admission: £9
Programme: £1,50
Att: 151

 



 



 

Dag 3: Søndag 23.02.2014: Cray Wanderers – Lewes
Tilbudet om £40 for overnatting på Britannia Hotel New Street inkluderte gratis frokostbuffet, så jeg valgte å benytte meg av dette før jeg forlot Birmingham. Jeg savnet dog igjen black pudding, som man skulle tro var et fast innslag, ikke minst i en frokostbuffet som hadde stort sett alt annet man kan tenke seg. Uansett forlot jeg hotellet like etter halv ti og gikk den korte veien ned til New Street togstasjon. Mens jeg sto der og tok en røyk utenfor stasjonsinngangen, slo det meg plutselig at 09.55-toget jeg hadde blinket ut ikke hadde avgang fra Birmingham New Street, men snarere fra Birmingham Moor Street. Jeg fikk stresset over til Moor Street, og med kun et minutt eller to til avgang, fikk jeg kastet meg på toget til London Marylebone.



Rett i nærheten ligger Baker Street undergrunnsstasjon, med en søndagsåpen Western Union rett utenfor. Etter at jeg dagen i forveien hadde mistet kortene mine, hadde min mor ført over penger til meg. Imidlertid hadde jeg ikke fått koden de krevde, og nå fikk jeg ikke tak i henne på telefon. Som en midlertidig nødløsning vekslet jeg inn 800 av de tusen norske kronene jeg hadde, og forflyttet meg med tuben sørover til Victoria for å sjekke inn på Belgrave House Hotel, der jeg hadde booket rom for tre netter.



Uten kortet som reservasjonen var booket med, krevde de full betaling på nytt med £20 ekstra depositum (gudene vet hvorfor man føler man trenger depositum, når man uansett får betalt i cash) – til tross for at de allerede var betalt med kort. De forklarte at den tidligere betalingen ville bli tilbakeført min konto (noe den også ble – riktignok 60-70 kroner mindre enn jeg opprinnelig betalte), så jeg kunne ikke gjøre annet enn å hoste opp £119 i kontanter. Det begynte minke faretruende i seddelbunken.



Jeg forlot raskt det ikke altfor imponerende hotellrommet, og gikk de få hundre meterne tilbake til Victoria togstasjon. Der fant jeg frem til toget med endestasjon Ashford International, som jeg aktet å bli med 15-20 minutter sørøstover til stasjonen Bromley South. Ved planleggingen av turen hadde jeg opprinnelig vurdert en fridag for å møte en venninne, men da hun måtte jobbe hadde jeg kikket en gang til på alternativene, som dessverre stort sett begrenset seg til Premier League. Mest for moro skyld kikket jeg på Norwich v Tottenham, og ville kanskje vurdert det om billettprisen var nærmere halvparten. Men £50 for å måtte sitte i et uinteressant stadion og se en kamp som i utgangspunktet ikke interesserer meg?? Totalt uaktuelt!



Da valgte jeg heller å avlegge en ny visitt på Hayes Lane, der jeg også tidligere har sett Cray Wanderers. En femtedel av prisen, men uendelig mye mer enn fem ganger så interessant. Så med det som utgangspunkt la jeg ut på spaserturen fra Bromley South. Ved min siste visitt hadde jeg stresset av gårde i taxi herfra til Hayes Lane, men nå valgte jeg apostlenes hester. Jeg måtte jo uansett spare litt penger inntil jeg fikk ordnet meg. Etter snaue 20 minutters gange langs Westmoreland Road, Hayes Road, og Hayes Lane, dreide jeg til venstre ned innkjørselen som fører til stadionet som deler navn med sistnevnte vei.



Som mange vil vite, er det jo Conference South-klubben Bromley som er anleggets eier. Men hjemløse Cray Wanderers har nå banedelt der helt siden 1998. Jeg begynte for første gang å undres over banedekkets tilstand denne dagen da jeg på min høyre hånd fikk en eng rett før jeg ankom hovedinngangen. Her hadde de beitende hestene fått selskap av en rekke svaner og ender som svømte rundt på deler av engen som fortsatt lå under vann. Etter å ha betalt mine £10 så jeg raskt at forholdene var langt bedre innenfor.



Jeg byttet bort ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg tok min sedvanlige runde rundt anlegget – denne gang med klokken. Det er snart tre år siden (17. april 2011) jeg så Cray Wanderers beseire Bury Town her, og jeg husket nok ikke riktig hvor flott Hayes Lane faktisk er. Ståtribunen bak det nærmeste målet dro jeg imidlertid øyeblikkelig kjensel på, og med sine hvite «bølgebrytere» er den absolutt ganske flott. På bortre kortside strekker en tilsvarende ståtribune seg hele banens lengde, men i motsetning til på den nevnte kortsiden står man her under åpen himmel. Det er på den bortre kortsiden jeg først og fremst la merke til forandring sist.



Jeg var ikke like godt bevandret i non-league den gang, og la kanskje ikke så godt merke til slikt, men nå kunne jeg imidlertid konstatere at den er en liten perle. Delvis under tak har den rader med gamle trebenker hvor man eventuelt kan hvile akterspeilet. Og det er her jeg vil omformulere meg til å si at tribunen var en perle. For på en seksjon midt på tribunen har man skjendet den ved å erstatte noen av trebenkene med hvite plastseter som er boltet fast i betongtrinnene der trebenkene har stått. Helligbrøde!



Jeg fikk ristet av meg irritasjonen, godt hjulpet av en tekstmelding fra min mor – med kode fra pengeoverføringen. Med det i orden fortsatte jeg tilbake til nærmeste langside, der man finner hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne huser også både kontorer, garderober, klubbhuset og dets bar, og også en klubbsjappe. Den var i ferd med å åpne, men jeg oppsøkte først baren for å bla litt i programmet over en pint.



Cray har jo hatt en fryktelig tung sesong i bunnen av Isthmian Premier, og sammen med Carshalton Athletic ser de vel strengt tatt allerede nokså nedrykksklare ut. Bortsett fra en seier over nettopp Carshalton måtte de på dette tidspunktet tilbake til november for å finne sin siste seier i ligaen. Det har vært store utskiftninger både på spillersiden og i trenerapparatet, og et par klubb-representanter ved baren ga inntrykk av at de allerede en stund hadde begynt å forberede seg på spill på step 4 neste sesong. Synd; for det er en usedvanlig trivelig klubb, som for de uinnvidde er sør-Englands eldste klubb. Stiftet av jernbanearbeidere i 1860 strides de med Hallam FC om tittelen som verdens neste eldste eksisterende klubb (etter Sheffield FC), selv om den vanlige oppfatningen synes å være at Hallam er noen måneder eldre.



Cray Wanderers hører opprinnelig hjemme i «The Crays». Dette er betegnelsen på de to landsbyene St Mary’s Cray og St Paul’s Cray som har vokst sammen rett ved Orpington, ved Greater Londons sørøstlige grense til Kent. De har imidlertid levd en omflakkende eksiltilværelse, og har ikke spilt hjemme i selve The Crays siden 1973. Den oppvakte vil imidlertid ha fått med seg klubbens planer om nytt stadion de siste sesongene. Sandy Lane i St Paul’s Cray var blinket ut som tomt for prosjektet, men de lokale myndighetene i Bromley Council var tydeligvis ikke spesielt begeistret, og ga tommelen ned høsten 2013.



En jeg drøftet dette med i baren hevdet begrunnelsen var at tomten var såkalt green belt – altså vernet mark. Men min samtalepartner mente deres green belt i realiteten er et eneste villniss der det kun bor rotter, og som folk benytter som søppeldynge. En representant for klubben forsikret om at de ikke hadde gitt opp, men kunne ikke fortelle meg hva de spesifikt vil gjøre videre. Jeg spurte om de hadde ankemulighet, og han svarte at de kan be om en ny vurdering, men at dette vil koste ufattelige £17 000. Det høres vanvittig ut, men byråkratene må jo lønnes på en måte. Det var ikke mindre sjokkerende å høre at søknaden om byggetillatelsen for lengst har kostet klubben et seks-sifret beløp i pund sterling!



Jeg hadde i programmet sett en annonse for en bok om Cray Wanderers historie, og under en røykepause etterlyste jeg denne i klubbsjappa. Mens han gikk for å lete frem et eksemplar, bladde jeg i baljene med gamle programmer, men et par minutter etter var han tilbake med boka «Forever Amber». Etter å ha betalt kun £4 for Northern Leagues meget flotte Northern Conquest bok føltes £15 som direkte ågerpris, selv om han tilbød seg å legge ved et hefte med klubbens fullstendige statistikk, som egentlig koster £5. Dette poengterte jeg, og hans komiske «unnskyldning» var at klubben tross alt er mye eldre enn Northern League – hva nå det enn skulle ha å gjøre med saken. Men nå når mitt midlertidige pengeproblem syntes å ha løst seg, valgte jeg å unne meg dette bokprosjektet, og punget ut.



Dagens motstander i Isthmian Premier var Lewes, og hadde ikke overraskende også med seg et antall supportere opp fra East Sussex. En kikk på tabellen avslørte at The Rooks hadde havnet i et slags ingenmannsland, med 16 poeng både opp til playoff-sonen og ned til nedrykks-sonen. De kom til Hayes Lane etter fem strake poengdelinger, og med den noe spesielle statistikken 0-6-1 på de siste sju i ligaen. Det har vært medvirkende til at de har mistet kontakten med de sju som ser ut til å skulle gjøre opp om direkte opprykk og de fire playoff-plassene. Nå hadde de heller ikke spilt kampen på over fire uker grunnet alle avlysningene, og de rød- og svartstripete var noe spent på hva deres gutter hadde å by på.



Jeg tok oppstilling i det periodevise solskinnet på ståtribunen på bortre langside, og så kampen starte forholdsvis jevnspilt. Lewes fikk den første sjansen, men Nick Wheeler headet like utenfor. Vertene svarte direkte, men skuddet fra høyrevingen Tyrone Berry bød på små problemer for Rooks-keeper Rikki Banks. Gjestene spilte for øvrig mot en til tider nokså frisk vind, men det hindret de ikke i å ta ledelsen etter et drøyt kvarter. Den gode Nick Wheelers innlegg ble flott og kontant headet i mål av Ben Austin.



Keeperplassen har vært en av Crays problemer denne sesongen, og Darren Bechet var The Wands’ sjuende keeper for sesongen. Han vil nok føle at han burde kommet ut og fanget innlegget, men kanskje var det strekken han visstnok spilte med som hemmet ham (reservekeeperen som var tiltenkt en start hadde blitt sendt hjem med et mistenkt virus)? Det så imidlertid ikke ut til å påvirke ham nevneverdig da han kort etter gjorde opp for seg. Målscorer Austins var igjen frempå, og hans heading hadde retning mot hjørnet nede ved stolpen, men Bechet leverte en glimrende reaksjonsredning.



Lewes stilte faktisk med hele tre brødre Crabb i startoppstillingen! Eldstebror (og spillende trener) Matt på venstrebacken måtte allerede i første omgang hinke av med en skade, og overlot forsvaret av familiens ære til Nathan og Sam. Det virket skorte noe i avslutningsfasen for vertene, og da Paul Vines ble spilt fri på høyrekanten valgte han å selv avslutte rett på keeper heller enn å spille den umarkerte Javlon Campbell. Sistnevnte hadde like før skutt like utenfor, men Lewes-forsvaret hadde god kontroll. Førsteomgangen etter dette besto av mye midtbanekamp, og da et samarbeid mellom Sam og Nathan Crabb førte til at sistnevnte skjøt rett på Bechet, sto det ikke helt ufortjent 0-1 til pause.



En kjapp pause-pint ble inntatt i samtale med to Lewes-supportere som mente deres lag hadde virket noe kamprustent, men alt i alt sa de seg fornøyd med å lede. Ikke overraskende mente de at playoff-toget var gått, og det var vel heller ikke noe sjokk at de var blant de stadig flere som utpeker Wealdstone som den største ligafavoritten i det som dog er en meget spennende tetkamp i Isthmian Premier. Mens jeg gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene på banen, og det var klart for andre omgang.



Jordan Bird fikk tidlig muligheten til å utligne etter et flott raid fra egen banehalvdel, men keeper Banks fikk parert skuddet fra hjørnet av 16-meteren. Og da et innlegg fant den umarkerte Vines, dalte hans heading over Lewes-keeperen, men falt ned få centimetere på gal side av stolpen. Cray fikk betale prisen da Lewes i stedet doblet ledelsen etter 62 minutter. Nathan Crabbs innlegg ble perfekt stusset inn i lengste hjørnet av Luke Blewden. The Wands la om til tre på topp, men Lewes tok nå helt over. Jack Walder styrte midtbanen, og Nick Wheeler skapte hodebry for Cray-forsvaret med sin hurtighet.



Sju minutter senere rant det over for Cray-manager Keith Bird da Lewes ble tildelt straffespark etter at Jack Dixon tilsynelatende ble lagt ned i feltet. Bird ble sendt opp på tribunen, mens Dixon selv tok straffen og økte til 0-3. Det var fullstendig kollaps i hjemmelagets bakre rekker, og få minutter senere sto det 0-4 da Blewden la tilbake til Dixon som scoret sitt andre. Lewes hadde sikret tre poeng, og etter at de tok av et par spillere kunne Steve Smith redusert for vertene, men Banks reddet glimrende.



Lewes hadde spart det beste til slutt, og etter samspill med sin bror Nathan sendte yngstebror Sam Crabb i vei en suser som snek seg inn i hjørnet bak Cray-keeper Bechet. 0-5, og det begynte bli ydmykende. Om ikke annet fikk The Wands et trøstemål da innbytter Moses Ashikodi debuterte ved å pyntet på resultatet i kampens siste minutt. Han sendte ballen i elegant bue over hodet på keeper Banks og fastsatte med det sluttresultatet til 1-5. Det er noe betegnende på hjemmelagets situasjon med stor utskiftning i spillertroppen at Ashikodi var spiller nummer 68(!) til å spille for Cray Wanderers denne sesongen!



Jeg følte ikke at 1-5 helt gjenspeilet det totale kampbildet, men når forsvarsspillet er til de grader slapt som det hjemmelaget viste i andre omgang, ble det noe styggere enn det burde. Lewes var da også effektive, og en av deres supportere hevdet de en periode i andre omgang hadde spilt opp mot sesongbeste. Cray-manager Keith Bird forsvarte avgjørelsen om å legge om til tre spisser for å gjøre et forsøk på å snu kampen. Man må jo tross respektere en slik innstilling, og jaggu hadde ikke mannen også fortsatt tro på at de fortsatt kan unngå nedrykk!



Mens mange av de 317 tilskuerne forlot Hayes Lane, sto jeg utenfor baren og tok meg en røyk da jeg kom i prat med en person som tydeligvis var tilknyttet Bromley FC. Han samtykket selvsagt i at de gjør en strålende sesong, der de ligger godt an i kampen om Conference South-tittel og opprykk. Men da han stolt trakk frem de hvite plastsetene på bortre kortside som en del av anleggets «oppgradering», hadde jeg problemer med å skjule min misnøye. Kry over å ha gjort et varp, fortalte han at samtlige seter tilsammen var kjøpt for den nette sum av £1, fra svømmearenaen som ble brukt under Londons OL i 2012. Deler av denne arenaen er nå fjernet, men jeg delte ikke hans begeistring over «kuppet» han hadde gjort.





Etter en pint i klubbhusets bar var det på tide å tenke på returen til sentrale London, og jeg spaserte tilbake til Bromley South. 18.04-toget var i rute og bragte meg tilbake til London Victoria, og der jeg gikk mot tuben falt blikket tilfeldigvis rett på en Western Union filial som tross opplysningene jeg hadde fått holdt søndagsåpent. Dermed slapp jeg ta turen opp igjen til Baker Street, og snart kunne jeg hente ut i underkant av £400. Det var en lettelse å få det unnagjort, og jeg valgte innvilge meg en middag på puben The Willow Walk. Etter en porsjon roast pork og en siste pint trakk jeg meg stille tilbake til mitt beskjedne krypinn, der jeg etter å ha slitt meg opp alle de mange trappene fant ut at fjernkontroll måtte hentes ut i resepsjonen mot et depositum på £5. Dermed fikk jeg ytterligere litt trim i trappene, før jeg kunne forlyste meg ved å se Liam Neeson sette Berlin på hodet i «Unknown».



Revisit:
Cray Wanderers – Lewes 1-5 (0-1)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 23 February 2014
0-1 Benjamin Austin (17)
0-2 Luke Blewden (64)
0-3 Jack Dixon (pen, 71)
0-4 Jack Dixon (75)
0-5 Samuel Crabb (84)
1-5 Moses Ashikodi (90)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 317

 

 

Dag 4: Mandag 24.02.2014: Wealdstone – Harrow Borough
Frokost var ikke inkludert ved Belgrave House Hotel, så en full english ble inntatt ved Wetherspoons-puben inne på Victoria Station. Skuffende nok har man også her fjernet black pudding til de grader fra menyen at man ikke engang lenger kan legge det til som en side order. Kanskje er det først og fremst en «southern thing», men det er uansett trist å se at de i så liten grad holder sine mattradisjoner i hevd, mens man selvsagt finner en kebabsjappe på hvert jævla gatehjørne. Vel, nok om det..

 

Hva skulle jeg så ta meg fore i London for å slå ihjel noen timer før kveldens kamp? Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling om første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde jo uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur.

 

Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Bare så synd at jeg vet at det ikke ville falt like godt i smak fra innsiden. Det siste gjelder ikke minst det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.

 

Fra Norwood Junction gikk turen med tog til Charlton, via London Bridge. Også her er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.

 

Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med det ironiske navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot det nordvestlige London.

 

Klokka var ikke mer enn noen minutter over halv fem da jeg hoppet av tubens Metropolitan Line på stasjonen Ruislip Manor. Planen var nemlig å ta en svipptur bortom Wealdstones hjemmebane Grosvenor Vale for å ta noen bilder før det ble mørkt, for deretter å returnere til puben JJ Moon’s for en matbit før kamp. Den ligger rett ved tube-stasjonen, og til tross for at den sorterer under Wetherspoons-kjeden høster den voldsom ros blant ølkjennere. At den gjentatte ganger har vært gjenstand for prisdryss fra regionens CAMRA-avdeling er gjerne et betydelig kvalitetsstempel i så måte. Jeg svingte til høyre inn på Shenley Avenue, og etter snaue ti minutter kunne jeg kikke inn på et nokså folketomt Grosvenor Vale. Bortsett fra en bil på tomgang og en mannsperson jeg gjennom et vindu kunne se romstere rundt inne i klubbhusets bar, var det ikke antydninger til liv. Denne baren har inngang fra parkeringsplassen og utearealet på utsiden av selve anlegget, men porten ved siden av telleapparatene sto åpen inn mot selve banen, så jeg dristet meg innenfor for å ta herligheten nærmere i øyesyn.

 

Grosvenor Vale fremstår delvis som et lappeteppe av tribuner, og nærmeste kortside domineres av en nokså moderne og ordinær ståtribune av typen man ser stadig flere steder i non-league. Men delvis skjult bak denne er et eldre bygg som fungerer som matutsalg under kampene. Tribunen strekker seg ikke riktig hele banens bredde, og nærmere inngangen er det en liten separat seksjon med ståplasser under åpen himmel. Midt på bortre langside står det som vel må kalles anleggets hovedtribune med sine sitteplasser. Ellers er det ikke annet her, bortsett fra muligheter for å stå på bar bakke.

 

På bortre kortside er det et ståplasser med noen få betongtrinn, og her er det to forskjellige konstruksjoner som sørger for tak over hodet, der denne tribunedelen buer ut fra kortlinja rett bak mål. Det er når man skal beskrive den nærmeste kortsiden at man virkelig må holde tunga rett i munnen, for her er det noe bortimot fullstendig arkitektonisk kaos. I den ene enden er det igjen noen trinn med ståplasser under åpen himmel, og når man nærmer seg lagleder benkene er det bak disse en tea bar (som bærer preg av å vært en gammel container i sitt forrige liv)med en elektronisk måltavle på taket.

 

Videre ned noen trappetrinn herfra kommer man forbi laglederbenkene, og må svinge ut før man passerer en seksjon med sitteplasser under tak. I enden av dette partiet er det en inngang til klubbhuset, og bortenfor denne er det en utgang, før man kommer til en stillaslignende lite skur med vegg og tak av bølgeblikk, og med navnet Brian Collins Corner. Og da er vi tilbake i hjørnet der vi kom inn, rett ved siden av telleapparatene.

 

Jeg var ikke engang halvveis på min runde rundt banen før en kar kom over og undret hva jeg hadde fore. Han ga klarsignal til at jeg bare kunne kikke meg rundt så mye jeg ville. Han tipset imidlertid også om at de allerede nettopp hadde åpnet baren i klubbhuset, slik at jeg ikke behøvde spasere tilbake til JJ Moon’s. Etter å ha fullført min runde, valgte jeg sjekke tempen på deres bar, og dermed kom jeg meg selvsagt aldri lenger. Jeg satt meg ned ved et av bordene og benyttet anledningen til å stjele litt strøm ved å lade telefonen mens jeg nippet til en pint Strongbow og kikket meg rundt i lokalet, der man kan beskue en rekke bilder og utmerkelser fra klubbens historie. Ikke minst minner fra FA Trophy finalen 1985 (som jeg faktisk har på DVD) da Wealdstone triumferte med finaleseier over Boston United i en sesong da de også vant Conference-tittelen. Jeg satt også pris på flere bilder av Wealdstones gamle stadion Lower Mead, som de dessverre måtte forlate i 1991. Dette var jo starten på en 17 år lang eksiltilværelse for Wealdstone.

 

Firmaet som håndterte salget av Lower Mead til Tesco gikk konkurs, og Wealdstone endte opp med en brøkdel av pengene de var forespeilet. De har siden den gang spilt sine hjemmekamper hos både Watford, Yeading, den nå nedlagte Edgware Town, og til slutt Northwood. I 1994, mens de banedelte hos Yeading, startet klubben forhandlinger med lokale myndigheter med tanke på et nytt stadion på Prince Edward Playing Fields ved Canons Park. Dette trakk voldsomt ut, og da arbeidet omsider startet i 2003 hadde Wealdstone allerede brukt £300 000. Diverse problemer sørget for flere forsinkelser, og i 2004 gikk en av klubbens økonomiske samarbeidspartnere konkurs, slik at arbeidet stanset med stadionet 70% ferdigstilt.

 

Wealdstone hadde ikke penger til å fullføre anlegget, og da de lokale myndigheter i 2006 la ut kontrakten for salg, slo Wealdstones gamle rival Barnet til. Mange Wealdstone-fans vil derfor mene at Barnet kuppet deres stadion som ble til Barnets treningsanlegg, for deretter å bli til deres nåværende hjemmebane; The Hive. Wealdstone måtte i stedet fortsette sin eksiltilværelse hos Northwood , men i 2008 grep de sjansen da klubben Ruislip Manor (i dag kjent som Tokyngton Manor) måtte forlate sin hjemmebane med store økonomiske problemer. Wealdstone har nå gjort Grosvenor Vale til sin egen, men avtalen går foreløpig kun ut 2018, så hva som deretter vil skje er noe uvisst.

 

Det var foreløpig kun en annen gjest ved nabobordet, og jeg kom i snakk med vedkommende som hadde spennende historier å fortelle om både Lower Mead, tidligere rivaliseringer med Barnet, Enfield og Hendon, og Wealdstones til tider svært glitrende historie i non-league. Artig var det også å høre ham berette om de unge Stuart Pearce og Vinnie Jones, som startet sine karrierer i nettopp Wealdstone. Jeg får vel legge til at det siste også gjelder for Jermaine Beckford, og at den tidligere Fulham- og England-stjernen Johnny Haynes avsluttet sin fabelaktige karriere i Wealdstone i 1970-årene.

 

Rivaliseringen med flere av de ovennevnte klubbene har etter hvert avtatt noe, da rivaliseringen med Harrow Borough overtatt. Og det var nettopp Harrow Borough som denne kvelden skulle gjeste Grosvenor Vale til dyst i Isthmian League Premier Division. Wealdstone kjemper helt i den ypperste toppen, og sikter seg inn på tittel og opprykk til Conference South. Tabellmessig hadde rivalen på sin side tilhold på nedre halvdel, men det var nok lite Harrow-folket ville satt mer pris på enn å stikke kjepper i hjulene for Stones’ opprykksplaner. Kveldens kamp var omberammet etter en av de mange avlysningene første nyttårsdag, og det var altså et heftig lokaloppgjør jeg skulle være vitne til. Gjestene kom fra to strake hjemmeseire over sterke Maidstone United og Hampton & Richmond Borough, mens Wealdstone hadde måttet nøye seg med 1-1 hjemme mot sin formsterke nabo Hendon. Og da det i tillegg ble kjent at Wealdstone var uten sin faste midtstopper Tom Hamblin var det en noe nervøs stemning blant Stones-fansen.

 

Det begynte etter hvert å sige på med folk, og under en røykepause med drøye timen til kampstart benyttet jeg anledningen til å betale meg inn ved telleapparatene som nå hadde åpnet. For £10 fikk jeg inngangsbillett, og for ytterligere £2,50 også et kampprogram. Jeg valgte ikke gå inn riktig ennå, men returnerte til baren for en siste pre-match pint mens jeg bladde i programmet. Min første reaksjon var at det var noe stivt priset, og det gjorde ikke saken bedre av at det var det samme programmet som var ment for den opprinnelige kampdatoen 1. januar – nesten to måneder tidligere! Imidlertid hadde de trykket opp en lite innlegg som var stappet inn i programmet, og når jeg først begynte se nøyere gjennom, så jeg at det nok ikke er uten grunn at Wealdstones program forrige sesong ble kåret til årets program i Isthmian League. Det ble en obligatorisk kikk innom klubbsjappa, som kunne informere om at pins ble solgt av en fyr jeg hadde sett hadde en stand rett ved inngangen. I tillegg til Wealdstone-pins hadde han også fra en rekke andre klubber, ikke minst i Isthmian League. Jeg snappet derfor også opp en fra Aveley, som ikke hadde hatt noen ved mitt besøk i fjor sommer.

 

Jeg ble oppsøkt av en supporter (og tidligere styremedlem) som oppsøkte meg idet jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget. Jeg måtte svare bekreftende på at jeg var identisk med den Vikinghopper som hadde meldt sin ankomst på Twitter. Jeg ble stående med denne karen under store deler av kampen, der vi i andre omgang også fikk selskap av flere av andre, inkludert hans sønn. Men først fikk jeg noen ord med en av mine gamle Reading-helter, Glen Little, som var i ferd med oppvarmingen. Han gjør det nå godt i Wealdstone, og ikke minst har et av hans mål denne sesongen gått som en farsott på nettet. Han fortalte at han ville starte på benken, og hevdet hans gamle kropp trengte hvile etter kampen to dager tidligere. Han bekreftet lattermildt at han fortsatt mangler hurtighet, og signerte programmet mitt før jeg ønsket ham lykke til og lot ham fortsette med oppvarmingen.

 

Klokka nærmet seg etter hvert 19.45, og kampen ble sparket i gang. Harrow Borough gikk rett i strupen på vertene, og kom tidlig til noen skumle halvsjanser. Etter 5 minutter burde de tatt ledelsen, og Stones-keeper Jon North kunne lite gjøre med skuddet fra Harold Odametey. Men forsvarsbautaen Sean Cronin reddet glimrende på streken. Kanskje var nervene velbegrunnet likevel? Men så våknet Wealdstone. Elliott Godfrey hadde riktignok på seg den imaginære ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon, men like etter crosset Jordan Okimo inn i feltet, og et passivt Harrow-forsvar var tilskuere til at Michael Malcolm på noe originalt vis headet (eller «haket» er kanskje mer korrekt) inn 1-0 etter et lite kvarter.

 

Etter at keeper North leverte en flott parade for å hindre Simeon Akinola scoring på en Harrow-kontring, kunne Tom Pett doblet ledelsen da han smalt ballen i tverrliggeren etter 18 minutter. Harrow så stadig mer skjøre ut defensivt, og deres keeper James Shea måtte dra frem en flott redning da Pett etter en drøy halvtime igjen fyrte løs med en dupper fra rundt 20 meter. Wealdstone virket å kontrollere, men Harrow var på ingen måte ute av det da dommeren blåste til pause med 1-0 i protokollen.

 

Pausen ble benyttet til å gå til innkjøp av en stor burger med ost og bacon, og selvsagt en Bovril som overraskende raskt lot seg avkjøle til noenlunde tilnærmet drikkbar temperatur. Mens jeg svelget unna burgeren, hadde min nye kompis funnet en person han ville introdusere meg for; nemlig Wealdstones egen groundhopper Paul White. Han husket det tydeligvis ikke – for han ville overrekke meg en kopi av hans blekke der han rapporterer fra sine 172 kamper forrige sesong, men jeg har fått Mr White tidligere. Jeg kjøpte til og med blekka hans da vi møttes i Littlehampton tidlig i sesongen, der antallet groundhoppere riktignok var nokså voksent.

 

Om de røde fra Harrow Borough hadde forhåpninger om å snu kampen, ble disse fort knust da de allerede i andre omgangs andre minutt slapp inn et meget billig mål. Keeper James Shea har en fortid som ungdomskeeper i Arsenal, men han kan nok fort ha mistet noe av nattesøvnen etter blunderen han presterte da James Hammond løftet ballen inn i feltet. Shea ropte keepers ball, men ble merkelig passiv slik at Elliott Godfrey fikk snike seg inn med en touch som satt Shea såpass ut av spill at han klomset inn ballen til 0-2. Der og da virket det som om sjokkerte Boro-spillere resignerte, og at piffen gikk ut av The Reds. De gikk over til å servere en oppvisning i feilpasninger og dårlig ballmottak, men Adam Louth klarte i det minste å svi fingertuppene til Stones-keeper Jon North med et skummelt frispark. Wealdstone tok totalt over og fosset gang på gang i angrep, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.

 

Målscorer Malcolm skjøt like utenfor, Okimo traff stolpen, og veteranen Scott McGleish så en god avslutning reddet. Dt føltes som om det kun var et tidsspørsmål før det tredje ville komme. Det kom etter 67 minutter da Luke Pigdens innlegg gikk rett i mål bak keeper Shea, som ikke hadde sin beste dag på jobb, til Stones-fansens store forlystelse på tribunen rett bak ham. Ved det tredje målet ble han nok noe satt ut av at Michael Malcolm kom på løp mot ballen og var millimetere fra å ha kontakt med kraniet. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da Adam Louth med et kvarter igjen fikk sitt andre gule kort for en heftig takling på den gode Godfrey. Wealdstone rundspilte Harrow Borough til de grader det siste kvarteret, godt hjulpet av en Glen Little som kom innpå de siste ti minuttene.

 

801 tilskuere så at Wealdstone hadde gode sjanser ved både Malcolm, Pett, Godfrey, og Little. Med marginene med seg kunne Little fort ha fått både en scoring og to assists de siste 7-8 minuttene alene. Og Harrow Borough var nok bare glad til når dommeren omsider blåste av en kamp Wealdstone i andre omgang kunne vunnet med det dobbelte. Wealdstone-fansen var heller ikke sene om å gi uttrykk for dette ved å gni en solid dose salt i sårene med tilrop da bortespillerne gikk slukøret i garderoben. Snart gikk turen tilbake til baren, der min kompanjong tok første runde. Stones-fansen sa seg selvsagt storfornøyd med derby-seieren og det faktum at de hadde gjeninntatt tabelltoppen med kamper tilgode og satt press på konkurrentene. En av de er Dulwich Hamlet som jeg skulle se borte mot Carshalton dagen etter, og min samtalepartner lurte på om jeg ikke kunne ta meg inn i deres garderobe og putte noe i teen deres.

 

Det var artig å høre hvor fornøyd Stones-fansen er med Glen Little, og min oppfatning om at jeg i mine år som Reading-supporter sjelden har sett en ving med mindre hurtighet etterlate seg flere svimle forsvarere i sitt kjølevann, ble lattermildt bekreftet av de lokale. De var enige i at mannen besitter en stor del fotballintelligens, med en evne til å lese spille og vite hva han skal gjøre med og uten ball. Det var høy stemning og jeg trivdes i godt selskap i Wealdstones bar, men min kompanjong, hans sønn takket nei til en ny runde da de måtte tenke på hjemveien. Selv fikk jeg grepet tak i Glen Little som også takket nei til forfriskninger, men mer enn gjerne stilte opp på et bilde (tatt av en noe furten Harrow-spiller) før han etter en kort prat takket for fremmøtet og strøk på dør.

 

Etter en siste pint var det også på tide for undertegnede å returnere til hotellsenga, og jeg ønsket lykke til med sesonginnspurten og gikk tilbake mot Ruislip Manor tube-stasjon. Idet jeg steg opp på perrongen kom Piccadilly Line-toget mot Cockfosters. Selv om jeg tømte blæra rett før avreise fra Grosvenor Vale, kjente jeg allerede ved den sjette holdeplassen Alperton at det igjen begynte å presse på som følge av kveldens cider-inntak. Jeg hadde snart en plutselig en forståelse for de som har tatt til orde for toalett på tuben. Først ti holdeplasser senere kunne jeg hoppe av på South Kensington, men fremdeles gjensto to holdeplasser vestover med Circle Line før jeg kunne hoppe av på Victoria. Der var stasjonens toaletter til alt overmål stengt for kvelden, men jeg ravet snart inn på puben Willow Walk og fikk der omsider gjort mitt fornødne. Uhøflig nok fulgte jeg ikke opp toalettbesøket med å ta en siste pint der, men trakk meg heller tilbake til mitt krypinn og krøp under dyna etter en flott kveld med Wealdstone. Og ikke så jeg noe til denne karen heller!

English ground # 145:
Wealdstone – Harrow Borough 3-0 (1-0)
Isthmian League Premier Division
Grosvenor Vale, 24 February 2014
1-0 Michael Malcolm (15)
2-0 Elliott Godfrey (47)
3-0 Luke Pigden (67)
Admission: £10
Programme: £2,50 (reissue from postponed Jan 1st game, with insert)
Att: 801



 

 

 

Dag 1: Fredag 21. 02.2014: Shildon – Bedlington Terriers

 

Det var allerede klart for årets tredje tur, og overraskende kvikk våknet jeg etter av vekkerklokka etter noen få timers søvn. En drøy halvtime senere kom min snille mor rundt klokka 05.00 for å kjøre meg til Rygge, der jeg hadde booket plass på 07.00-flyet til Stansted. Med ytterligere litt søvn på flyet, landet vi åpenbart godt forsinket, og etter å ha køet i nærmere en halvtime i passkontrollen var jeg klar for å vende snuta nordøstover. Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Darlington, der jeg sjekket inn på The Dalesman Hotel et steinkast fra stasjonen. £25 for et dobbeltrom med eget bad skal man ikke klage på!



Etablissementet fungerer også som pub, og jeg tok et glass for høflighets skyld før jeg spaserte inn i Darlington sentrum. Jeg hadde god tid, og bestemte meg for å innta en tidlig middag på The Tanners Hall i Skinnergate, få minutters gange fra Tubwell Row, der majoriteten av distriktets busser går fra. Med en porsjon gammon and eggs innabords gikk jeg tilbake til Tubwell Row og hoppet klokka 16.20 på buss nummer 1 til Bishop Auckland. Jeg hadde vurdert å ta toget opp til Shildon, og der slå ihjel litt tid ved en kikk på stedets jernbanemuseum. Da togstasjonen ligger på motsatt side av Shildon valgte jeg imidlertid benytte meg av buss, og like før klokka 17 kunne jeg kikke inn de åpne portene i Dean Street.



Ikke overraskende var det folketomt på anlegget, med to og en halv time til kampstart. Idet jeg dristet meg inn for å ta noen bilder, kom det en fyr ut av en av gatens leiligheter og strenet rett ut på matta med hunden sin. Han tipset meg om at en George(?) allerede ville være tilstede i klubbhuset, og forsvant dermed med et «see you at the game later». Man kommer inn på den ene kortsiden, der det ikke er stort annet enn nettopp inngangspartiet. Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen på midten, og med sitt pagode-lignende tak er det denne som gir Dean Street sin karakter. Det er også her det aller meste av fasiliteter befinner seg, inkludert garderober, kontorer, klubbhus og bar. På bortre langside er det heller ikke stort, bortsett fra ståplasser på flatmark, og et stort nett som skal hindre løpske baller i å treffe husene på andre siden av gjerdet. På den andre langsiden finner man ståtribunen Lee Hainsworth Stand; navngitt til minne om en tidligere spiller som i 2004 omkom i en trafikkulykke på vei til trening.



Mens jeg arbeidet meg nedover hovedtribunen kom det ganske riktig en kar ut fra tribunens indre. Det var en trivelig kar som ønsket meg hjertelig velkommen inn i varmen. Jeg takket høflig nei til både kaffe og te, men ble sittende og slå av en hyggelig prat. Han bekreftet mitt inntrykk om at banedekket ikke ville by på problemer for kveldens kamp. Men han gjentok også programansvarlig Archie MacKays påstand om at banedekket sannsynligvis kostet Dunston UTS en sen utligning da de to hadde møttes på Dean Street til kamp i Durham Challenge Cup to dager tidligere. Med avansement til semifinalene sikret, forsikret han at Shildon nå ville gå for triumf i denne turneringen. Men denne kvelden var det altså ligapoeng det dreide seg om da Shildon skulle ta imot Bedlington Terriers til dyst i Northern Leagues øverste divisjon.



Da jeg unnskyldte meg for å fullføre min runde rundt anlegget under en røykepause, hadde det dessverre begynt å skumre såpass at det var så som så med fotoforholdene uten flomlysene på. Men jeg fikk da knipset noen bilder før jeg returnerte til baren, der vi hadde fått selskap av ytterligere en kar som satt i gang med å gjøre klar tappekranene. Han bød på både en og to gratis pints med både lager og real ale mens begge spurte og grov i mine turplaner. I tillegg dreide samtalen seg om Shildon, FA Vase, Northern League og toppkampen der. På bardisken sto boka Northern Conquest; utgitt av Northern League i forbindelse med 125-årsjubileet for verdens nest eldste liga. Til £4 er den et absolutt kupp, og jeg nølte ikke et sekund med å gå til innkjøp.



De var begge forsiktige optimister med tanke på kveldens kamp, og sa seg selvsagt fornøyd med å være innblandet i tetstriden. Imidlertid hevdet de at de ikke vil kunne konkurrere med en pengegalopp slik vi ser i opprykksjagende Celtic Nation. Med det ble temaet penset over på en av Carlisle-klubbens nyervervelser med mangeårig fortid i nettopp Shildon; nemlig Daniel «Bobby» Moore, forsvarsklippen som nylig byttet ut heltestatus og kapteinsbind i Spennymoor med en muligens fetere lønningspose i Celtic Nation etter å overraskende ha blitt transferlistet i Spennymoor. Det kastet vel egentlig ganske mye mer lys over saken da jeg ble fortalt at den egentlige grunnen visstnok er at Moore skal ha hatt en sengepartner han strengt tatt ikke skulle hatt (les: en affære med kona til en i Spennymoor-systemet).



Det begynte å ankomme stadig flere, og jeg ble etter hvert introdusert for så mange personer at jeg tidlig ga opp å holde styr på navn. Skjønt manager Gary Forrest husker jeg da i det minste, og han hevdet Shildon sto ovenfor en vrien kamp denne kvelden. Han ankom midt i en fortelling fra FA Vase-semifinalene mot Tunbridge Wells forrige sesong, og skjøt raskt inn at de irriterer ham fortsatt. Han var heller ikke videre fornøyd med en beskjed han nettopp hadde fått, som gikk ut på at oppgjøret mot Consett i Durham Challenge Cup hadde blitt skjøvet frem fra lørdag 1. mars til onsdag 26. februar fordi Consett-spillerne hadde fått fri for å se Sunderland i ligacupfinalen! Jeg hadde ikke problemer med å forstå hans irritasjon. Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å oppsøke telleapparatene for å betale min skjerv i form av £6. Ned i posen forsvant også et absolutt fullgodt program pålydende £1,50.



Tilbake i baren ble jeg introdusert for Harvey Harris, som også hadde tatt turen fra Darlington. Han er ansvarlig for ligaens ‘Easter Hop‘ som jeg har meldt meg på, og i den forbindelse har vi hatt en del kontakt per email den siste tiden. Han ville igjen introdusere meg for ligaens formann Mike Amos, og nå begynte det neste å bli litt mye for en stakkar. Men så koselig jeg hadde det omgitt av trivelige mennesker kan jeg ikke klage. Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en boks Strongbow da jeg så et par kjente fjes rett ved inngangsdøra. Lee Stewart & Katie Wallace har blitt nokså faste sider på en og annen groundhopper-side på nettet, og hadde måttet benytte tre busser på sin ferd fra sitt hjemsted (mon tro om det ikke er Peterlee?).



Det var snart klart for avspark, og sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling på ståtribunen på bortre langside. Dommeren blåste, og Lee satt i gang sin stoppeklokke. Man kan vel ikke si annet enn at Shildon gikk ut i hundre, med det som skjedde i kampens første minutt. Steve Johnson debuterte etter returen fra Darlington 1883, og det det straks oppsto en mølje-situasjon foran Terriers-målet satt han inn 1-0 til The Railwaymen etter allerede 45 sekunder. Gjestene hadde den siste tiden vært solide defensivt, og i så måte var det nok intet minus for Shildon å få tidlig hull på byllen.



En skikkelig kalddusj for Terriers imidlertid, og ledelsen kunne tidlig vært større. Hjemmelaget radet opp det ene farlige angrepet etter det andre, mens Terriers slet med å skape stort da de tidvis fikk låne ballen. Både Stephen Turnbull, Billy Gruelish-Smith og målscorer Johnson hadde gode sjanser til å øke, og Terriers-keeper Sean McCafferty og hans forsvar fikk virkelig kjørt seg. McCafferty måtte hente frem et par meget gode redninger, og fikk også hjelp av en forsvarer som blokkerte en avslutning som kunne blitt virkelig skummel. Shildon ble fra min vinkel også snytt for straffespark da en meget god Darren Richardson ble revet ned på vei inn i feltet. Men da dommeren blåste for halv tid sto det 1-0 – noe flatterende for gjestene.



Lee og Katie valgte holde seg på tribunen mens jeg gikk for å tømme blæra og hente en ny boks Strongbow fra baren. Der var hjemmefolket fornøyde med det de hadde sett til nå, men mente ledelsen burde vært større – noe det var vanskelig å være uenig i. Blant de var også formann Brian Burn, som tydeligvis fortsatt irriterte seg over endringen av kamptidspunktet for Consett-kampen, og holdt et lite foredrag om dette mens han leste høyt fra sin korrespondanse med ligaledelsen og Durham FA i sakens anledning. Terriers-fansen glimret såvidt jeg kunne se med sin fravær, og jeg tredde selv Reading-lua godt nedover ørene og tok på meg elgskinnshanskene før jeg igjen gikk ut i Durham-kulda tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang.



De som hadde fryktet at et konstante presset uten ytterligere scoringer ville kunne straffe seg, kunne pustet lettet ut allerede tidlig i andre omgang. Kampens etter min mening beste spiller Darren Richardson kom fem minutter ut i omgangen på et av flere glimrende raid ned venstrekanten. Han tok seg forbi to forsvarere, og sendte i vei en blanding av et skudd og et innlegg. Terrier-keeperen fikk kun parert, og forrige sesongs toppscorer Sam Garvie var frempå og doblet enkelt ledelsen til 2-0.



Jubelen hadde nesten ikke lagt seg før Shildon igjen stormet i angrep på venstrekanten. Sam Garvie var denne gang i servitørrollen da hans inlegg ble headet i mål til 3-0 av Steve Johnson, som med det ble tomålsscorer i sin debut. David Brown fikk en mulighet til å redusere, men Shildon-keeper Keith Finch fikk slått til corner.



Det var i det hele tatt en meget imponerende forestilling Shildon presterte, men Terriers var da også skuffende. Det var på Shildons venstreside de gang på gang skapte problemer for gjestene og terroriserte deres forsvarere. Ikke minst hadde de voldsomme problemer med nevnte Richardson når han kom fremover. Om det hadde endt 5-0 ville det overhodet ikke vært et mål for mye, og ville nok gitt et riktigere bilde av kampen. Men Shildon nøyde seg med 3-0, og det hadde allerede vært «game over» en stund da dommeren blåste for full tid – etter at Shildon-innbytter Chris Emms og gjestenes Liam Dawson fikk en siste sjanse for hvert sitt lag.



Lee og Katie stresset av gårde for å rekke bussen tilbake, mens jeg selv returnerte til baren for litt lesking av strupen. Jeg ble vinket over til bordet nærmest baren, der en rekke personer i Shildon-apparatet hadde holdt av plass til meg. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende og bekrefte at dagens forestilling hadde vært overbevisende, og ble fortalt at Shildon med dette midlertidig tok tilbake tabelltoppen. De skal nok imidlertid kjempe hardt for å holde Celtic Nation, Spennymoor Town og West Auckland Town bak seg.



Det var for øvrig mange som spurte om jeg hadde kombinert min visitt med et besøk på stedets jernbanemuseum, slik jeg hadde vurdert, og jeg skjønte etter hvert at det disse dagene var en svært spesiell utstilling der med en rekke kjente gamle tog – inkludert det gamle damplokomotivet Mallard, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv. Dette skulle jeg også få spørsmål om en rekke ganger de kommende dagene da folk ved andre destinasjoner hørte at Shildon hadde vært på min reiserute.



Jeg takket høflig ja til en smak på maten som ble servert, og av de to alternativene kokka ga meg valgte jeg sausages, chips and baked beans som gikk ned på høykant. Mens jeg hev innpå vomfyll ble jeg også oppsøkt av programansvarlig Archie som ville hilse på. En siste Strongbow ble bestilt og nytt i godt selskap mens en fra ledelsen kunne fortelle at dagens tilskuertall var 151. Jeg hadde en storartet kveld ved Dean Street, godt hjulpet på av et særdeles hyggelig Shildon-folk som nesten ikke kunne gjøre nok for å forsikre seg om at jeg trivdes. Men dessverre måtte jeg snart takke for meg og ønske lykke til i sesonginnspurten før jeg gikk for å rekke siste buss tilbake til Darlington med avgang klokka 22.42.



Jeg stakk igjen hodet ut i Durham-kuldaog strenet de få hundre meterne til holdeplassen Shildon Hippodrome, der buss 1B snart kom for å plukke opp. 25 minutter senere hoppet jeg av på Tubwell Row og spaserte tilbake til The Dalesman Hotel, der det fortsatt var liv i puben i underetasjen. Jeg stoppet derfor for en siste pint før jeg trakk meg stille og rolig tilbake med boka Northern Conquest som sengelektyre.

 

English ground # 143:
Shildon – Bedlington Terriers 3-0 (1-0)
Northern League Division 1
Dean Street, 21 February 2014
1-0 Steven Johnson (1 – or 45 seconds)
2-0 Sam Garvie (51)
3-0 Steven Johnson (52)
Admission: £6
Programme: £1,50
Att: 151

 

 

 

Dag 2: Lørdag 22.02.2014: Halesowen Town – Chasetown

Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.

 

I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, mens mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.

 

Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.

 

Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.

 

Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.

 

Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Jeg satt meg ned og bladde litt i det gode programmet mens jeg nippet til pinten, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsrekord på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.

 

Halesowen Town var er innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.

 

Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med virket ikke ville gi opp håpet helt, selv om de dog virket noe skeptiske.

 

Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.

 

Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.

 

Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.

 

Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.

 

Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).

 

Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.

 

Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde kanskje han kanskje hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.

 

I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.

 

I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.

 

Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.

 

Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.



Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.

 

English ground # 144:
Halesowen Town – Chasetown 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One South
The Grove, 22 February 2014
Admission: £8
Programme: £1,50
Att: 444

 

 

 

 

Onsdag 26.02.2014: Buxton v Stamford

Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who are The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.

Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.

Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.

Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokke viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.

Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.

Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.

Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger å stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.

Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier League Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å komme tilbake en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute som de lokale tydeligvis foretrekker for å unngå den bratte stigningen – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg å bli værende på koselige Silverlands.

Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.

Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.

Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.

Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.

Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.

Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.

Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk parert, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.

Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.

Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt utenfor. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.

Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford totalt sett nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til ett poeng.

Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.

Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…

 

English ground # 147:
Buxton v Stamford 2-2 (1-2)
Northern Premier League Premier Division
Silverlands, 26 February 2014
0-1 Alvin Jarvis (20)
0-2 Ryan Robbins (24)
1-2 Lee Morris (36)
2-2 Lee Morris (pen, 76)
Att: 151
Admission: £9
Programme: £1,50

Next game: 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
Previous game: 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet

More pics

Tirsdag 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet

En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå i hjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke fikk med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg å ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.

Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, da det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.

Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn og bestemte seg for å slå følge.

Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for mørkt, gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.

Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den høster slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, selv om heller ikke han klarte å overbevise og “omvende” undertegnede.

3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig i forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.

Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadionets porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.

Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.

På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.

Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Sør i landet er man nok ikke alltid like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.

Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Öztümer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Öztümer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal tilhøre en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.

Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Öztümer og Clunis alene med keeper. Öztümer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne satt inn gjestenes fjerde med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.

Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.

Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Öztümer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde satt inn 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score slippe inn dobbelt så mange som de gjorde.

Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.

Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte å komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.

English ground # 146:
Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet 0-4 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Colston Avenue, 25 February 2014
0-1 Nyren Clunis (20)
0-2 Dean Lodge (29)
0-3 Ian Daly (39)
0-4 Ian Daly (51)
Att: 277
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 26.02.2014: Buxton v Stamford
Previous game: 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borrough

 

More pics

 

 

Tirsdag 25.02.2014: En rundtur i fotball-London, part 2

En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.

 

Derfra gikk ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over undertegnedes favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.

 

Mandag 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borough

Frokost var ikke inkludert ved Belgrave House Hotel, så en full english ble inntatt ved Wetherspoons-puben inne på Victoria Station. Skuffende nok har man også her fjernet black pudding til de grader fra menyen at man ikke engang lenger kan legge det til som en side order. Kanskje er det først og fremst en «southern thing», men det er uansett trist å se at de i så liten grad holder sine mattradisjoner i hevd, mens man selvsagt finner en kebabsjappe på hvert jævla gatehjørne. Vel, nok om det..

Hva skulle jeg så ta meg fore i London for å slå i hjel noen timer før kveldens kamp? Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling i anledning hundreårs-markeringen for første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde jo uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur.

Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Imidlertid er det synd at innsiden i dag etter all sannsynlighet ikke ville falt like mye i smak. Det siste gjelder jo også det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.

Fra Norwood Junction gikk turen videre med tog til Charlton, via London Bridge. Herfra er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.

Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med det ironiske navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot det nordvestlige London.

Klokka var ikke mer enn noen minutter over halv fem da jeg hoppet av tubens Metropolitan Line på stasjonen Ruislip Manor. Planen var nemlig å ta en svipptur bortom Wealdstones hjemmebane Grosvenor Vale for å ta noen bilder før det ble mørkt, for deretter å returnere til puben JJ Moon’s for en matbit før kamp. Den ligger rett ved tube-stasjonen, og til tross for at den sorterer under Wetherspoons-kjeden høster den voldsom ros blant ølkjennere. At den gjentatte ganger har vært gjenstand for prisdryss fra regionens CAMRA-avdeling er gjerne et betydelig kvalitetsstempel i så måte. Jeg svingte til høyre inn på Shenley Avenue, og etter snaue ti minutter kunne jeg kikke inn på et nokså folketomt Grosvenor Vale. Bortsett fra en bil på tomgang og en mannsperson jeg gjennom et vindu kunne ses romstere rundt inne i klubbhusets bar, var det ikke antydninger til liv. Denne baren har inngang fra parkeringsplassen og utearealet på utsiden av selve anlegget, men porten ved siden av telleapparatene sto åpen inn mot selve banen, så jeg dristet meg innenfor for å ta herligheten nærmere i øyesyn.

Grosvenor Vale fremstår delvis som et lappeteppe av tribuner, og nærmeste kortside domineres av en nokså moderne og ordinær ståtribune av typen man ser stadig flere steder i non-league. Men delvis skjult bak denne er et eldre bygg som fungerer som matutsalg under kampene. Tribunen strekker seg ikke riktig hele banens bredde, og nærmere inngangen er det en liten separat seksjon med ståplasser under åpen himmel. Midt på bortre langside står det som vel må kalles anleggets hovedtribune med sine sitteplasser. Ellers er det ikke annet her, bortsett fra muligheter for å stå på bar bakke.

På bortre kortside er det ståplasser med noen få betongtrinn, og her er det to forskjellige konstruksjoner som sørger for tak over hodet til de som står her, der denne tribunedelen buer ut fra kortlinja rett bak mål. Det er når man skal beskrive den nærmeste langsiden at man virkelig må holde tunga rett i munnen, for her er det noe bortimot fullstendig arkitektonisk kaos. I den ene enden er det igjen noen trinn med ståplasser under åpen himmel, og når man nærmer seg laglederbenkene er det bak disse en tea bar (som bærer preg av å ha vært en gammel container i sitt forrige liv) med en elektronisk måltavle på taket.

Videre ned noen trappetrinn herfra kommer man forbi laglederbenkene, og må svinge ut før man passerer en seksjon med sitteplasser under tak. I enden av dette partiet er det en inngang til klubbhuset, og bortenfor denne er det en utgang, før man kommer til en stillaslignende lite skur med vegg og tak av bølgeblikk, og med navnet Brian Collins Corner. Og da er vi tilbake i hjørnet der vi kom inn, rett ved siden av telleapparatene. Det skal også nevnes en spesiell detalj i Grosvenor Vales nordøstlige hjørne; nemlig en gammel såkalt gun turret, der det tidligere var montert luftvern som hadde som hovedoppgave å beskytte den nærliggende Northolt Aerodrome.

Jeg var ikke engang halvveis på min runde rundt banen før en kar kom over og undret hva jeg hadde fore. Han ga klarsignal til at jeg bare kunne kikke meg rundt så mye jeg ville. Han tipset imidlertid også om at de allerede nettopp hadde åpnet baren i klubbhuset, slik at jeg slapp å spasere tilbake til JJ Moon’s. Etter å ha fullført min runde, valgte jeg å sjekke tempen på deres bar, og dermed kom jeg meg selvsagt aldri lenger. Jeg satt meg ned og benyttet anledningen til å stjele litt strøm ved å lade telefonen mens jeg nippet til en pint Strongbow og kikket meg rundt i lokalet, der man kan beskue en rekke bilder og utmerkelser fra klubbens historie. Ikke minst minner fra FA Trophy finalen 1985 (som jeg faktisk har på DVD) da Wealdstone triumferte med finaleseier over Boston United i en sesong da de også vant Conference-tittelen. Jeg satt også pris på flere bilder av Wealdstones gamle stadion Lower Mead, som de dessverre måtte forlate i 1991. Dette var jo starten på en 17 år lang eksiltilværelse for Wealdstone.

Firmaet som håndterte salget av Lower Mead til Tesco gikk konkurs, og Wealdstone endte opp med en brøkdel av pengene de var forespeilet. De har siden den gang spilt sine hjemmekamper hos både Watford, Yeading, den nå nedlagte Edgware Town, og til slutt Northwood. I 1994, mens de banedelte hos Yeading, startet klubben forhandlinger med lokale myndigheter med tanke på et nytt stadion på Prince Edward Playing Fields ved Canons Park. Dette trakk voldsomt ut, og da arbeidet omsider startet i 2003 hadde Wealdstone allerede brukt £300 000. Diverse problemer sørget for flere forsinkelser, og i 2004 gikk en av klubbens økonomiske samarbeidspartnere konkurs, slik at arbeidet stanset med stadionet 70% ferdigstilt.

Wealdstone hadde ikke penger til å fullføre anlegget, og da de lokale myndigheter i 2006 la ut kontrakten for salg, slo Wealdstones gamle rival Barnet til. Mange Wealdstone-fans vil derfor mene at Barnet kuppet deres stadion som ble til Barnets treningsanlegg, for deretter å bli til deres nåværende hjemmebane, The Hive. Wealdstone måtte i stedet fortsette sin eksiltilværelse hos Northwood , men i 2008 grep de sjansen da klubben Ruislip Manor (i dag kjent som Tokyngton Manor) måtte forlate sin hjemmebane med store økonomiske problemer. Wealdstone har nå gjort deres Grosvenor Vale til sin egen, men avtalen går foreløpig kun ut 2018, så hva som deretter vil skje er noe uvisst.

Det var foreløpig kun en annen gjest ved nabobordet, og jeg kom i snakk med vedkommende som hadde spennende historier å fortelle om både Lower Mead, tidligere rivaliseringer med Barnet, Enfield og Hendon, og Wealdstones til tider svært glitrende historie i non-league. Artig var det også å høre ham berette om de unge Stuart Pearce og Vinnie Jones, som startet sine karrierer i nettopp Wealdstone. Jeg får vel legge til at det siste også gjelder for Jermaine Beckford, og at den tidligere Fulham- og England-stjernen Johnny Haynes avsluttet sin fabelaktige karriere i Wealdstone i 1970-årene.

Rivaliseringen med flere av de ovennevnte klubbene har etter hvert avtatt noe, da rivaliseringen med Harrow Borough har overtatt. Og det var nettopp Harrow Borough som denne kvelden skulle gjeste Grosvenor Vale til dyst i Isthmian League Premier Division. Wealdstone kjemper helt i den ypperste toppen, og sikter seg inn på tittel og opprykk til Conference South. Tabellmessig hadde rivalen på sin side tilhold på nedre halvdel, men det var nok lite Harrow-folket ville satt mer pris på enn å stikke kjepper i hjulene for Stones’ opprykksplaner. Kveldens kamp var omberammet etter en av de mange avlysningene første nyttårsdag, og det var altså et heftig lokaloppgjør jeg skulle være vitne til. Gjestene kom fra to strake hjemmeseire over sterke Maidstone United og Hampton & Richmond Borough, mens Wealdstone hadde måttet nøye seg med 1-1 hjemme mot sin formsterke nabo Hendon. Og da det i tillegg ble kjent at Wealdstone var uten sin faste midtstopper Tom Hamblin var det en noe nervøs stemning blant Stones-fansen.

Det begynte etter hvert å sige på med folk, og under en røykepause med drøye timen til kampstart benyttet jeg anledningen til å betale meg inn ved telleapparatene som nå hadde åpnet. For £10 fikk jeg inngangsbillett, og for ytterligere £2,50 også et kampprogram. Jeg valgte ikke gå inn riktig ennå, men returnerte til baren for en siste pre-match pint mens jeg bladde i programmet. Min første reaksjon var at det var noe stivt priset, og det gjorde ikke saken bedre av at det var det samme programmet som var ment for den opprinnelige kampdatoen 1. januar – nesten to måneder tidligere! Imidlertid hadde de trykket opp et lite innlegg som var stappet inn i programmet, og når jeg først begynte se nøyere gjennom, så jeg at det nok ikke er uten grunn at Wealdstones program forrige sesong ble kåret til årets program i Isthmian League. Det ble en obligatorisk kikk innom klubbsjappa, som kunne informere om at pins ble solgt av en fyr jeg hadde sett hadde en stand rett ved inngangen. I tillegg til Wealdstone-pins hadde han også fra en rekke andre klubber, ikke minst i Isthmian League. Jeg snappet derfor også opp en fra Aveley, som ikke hadde hatt noen ved mitt besøk i fjor sommer.

Jeg ble oppsøkt av en supporter (og tidligere styremedlem) som huket tak i meg idet jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget. Jeg måtte svare bekreftende på at jeg var identisk med den Vikinghopper som hadde meldt sin ankomst på Twitter. Jeg ble stående med denne karen under store deler av kampen, der vi i andre omgang også fikk selskap av flere av andre, inkludert hans sønn. Men først fikk jeg noen ord med en av mine gamle Reading-helter, Glen Little, som var i ferd med oppvarmingen. Han gjør det nå godt i Wealdstone, og ikke minst har et av hans mål denne sesongen gått som en farsott på nettet. Han fortalte at han ville starte på benken, og hevdet at hans gamle kropp trengte hvile etter kampen to dager tidligere. Han bekreftet lattermildt at han fortsatt mangler hurtighet, og signerte programmet mitt før jeg ønsket ham lykke til og lot ham fortsette med oppvarmingen.

Klokka nærmet seg etter hvert 19.45, og kampen ble sparket i gang. Harrow Borough gikk rett i strupen på vertene, og kom tidlig til noen skumle halvsjanser. Etter 5 minutter burde de tatt ledelsen, og Stones-keeper Jon North kunne lite gjøre med skuddet fra Harold Odametey. Men forsvarsbautaen Sean Cronin reddet glimrende på streken. Kanskje var nervene velbegrunnet likevel? Men så våknet Wealdstone. Elliott Godfrey hadde riktignok på seg den imaginære ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon, men like etter crosset Jordan Okimo inn i feltet, og et passivt Harrow-forsvar var tilskuere til at Michael Malcolm på noe originalt vis headet (eller «haket» er kanskje mer korrekt) inn 1-0 etter et lite kvarter.

Etter at keeper North leverte en flott parade for å hindre Simeon Akinola scoring på en Harrow-kontring, kunne Tom Pett doblet ledelsen da han smalt ballen i tverrliggeren etter 18 minutter. Harrow så stadig mer skjøre ut defensivt, og deres keeper James Shea måtte dra frem en flott redning da Pett etter en drøy halvtime igjen fyrte løs med en dupper fra rundt 20 meter. Wealdstone virket å ha full kontroll, men Harrow var på ingen måte ute av det da dommeren blåste for pause med 1-0 i protokollen.

Pausen ble benyttet til å gå til innkjøp av en stor burger med ost og bacon, og selvsagt en Bovril som overraskende hurtig lot seg avkjøle til noenlunde tilnærmet drikkbar temperatur. Mens jeg svelget unna burgeren, hadde min nye kompis funnet en person han ville introdusere meg for; nemlig Wealdstones egen groundhopper Paul White. Han husket det tydeligvis ikke – for han ville overrekke meg en kopi av hans blekke der han rapporterer fra sine 172 kamper forrige sesong, men jeg har fått Mr White tidligere. Jeg kjøpte til og med blekka hans da vi møttes i Littlehampton tidlig i sesongen, der antallet groundhoppere riktignok var nokså voksent.

Om de røde fra Harrow Borough hadde forhåpninger om å snu kampen, ble disse fort knust da de allerede i andre omgangs andre minutt slapp inn et meget billig mål. Keeper James Shea har en fortid som ungdomskeeper i Arsenal, men han kan nok fort ha mistet noe av nattesøvnen etter blunderen han presterte da James Hammond løftet ballen inn i feltet. Shea ropte keepers ball, men ble merkelig passiv slik at Elliott Godfrey fikk snike seg inn med en touch som satt Shea såpass ut av spill at han klomset inn ballen til 2-0. Der og da virket det som om sjokkerte Boro-spillere resignerte, og at piffen gikk ut av The Reds. De gikk over til å servere en oppvisning i feilpasninger og dårlig ballmottak, men Adam Louth klarte i det minste å svi fingertuppene til Stones-keeper Jon North med et skummelt frispark. Wealdstone tok totalt over og fosset gang på gang i angrep, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.

Målscorer Malcolm skjøt like utenfor, Okimo traff stolpen, og veteranen Scott McGleish så en god avslutning reddet. Dt føltes som om det kun var et tidsspørsmål før det tredje ville komme. Det kom etter 67 minutter da Luke Pigdens innlegg gikk rett i mål bak keeper Shea, som ikke hadde sin beste dag på jobb, til Stones-fansens store forlystelse på tribunen rett bak ham. Ved det tredje målet ble han nok noe satt ut av at Michael Malcolm kom på løp mot ballen og var millimetere fra å få kontakt med kraniet. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da Adam Louth med et kvarter igjen fikk sitt andre gule kort for en heftig takling på den gode Godfrey. Wealdstone rundspilte Harrow Borough til de grader det siste kvarteret, godt hjulpet av en Glen Little som kom innpå de siste ti minuttene.

801 tilskuere så at Wealdstone hadde gode sjanser ved både Malcolm, Pett, Godfrey, og Little. Med marginene med seg kunne Little fort ha notert seg for både en scoring og to assists de siste 7-8 minuttene alene. Og Harrow Borough var nok bare glad til når dommeren omsider blåste av en kamp der Wealdstone i andre omgang kunne vunnet med det dobbelte. Wealdstone-fansen var heller ikke sene om å gi uttrykk for dette ved å gni en solid dose salt i sårene med tilrop da bortespillerne gikk slukøret i garderoben. Snart gikk turen tilbake til baren, der min kompanjong tok første runde. Stones-fansen sa seg selvsagt storfornøyd med derby-seieren og det faktum at de hadde gjeninntatt tabelltoppen med kamper til gode og satt press på konkurrentene. En av de er Dulwich Hamlet som jeg skulle se borte mot Carshalton dagen etter, og min samtalepartner lurte på om jeg ikke kunne ta meg inn i deres garderobe og putte noe i teen deres.

Det var artig å høre hvor fornøyd Stones-fansen er med Glen Little, og min oppfatning om at jeg i mine år som Reading-supporter sjelden har sett en ving med mindre hurtighet etterlate seg flere svimle forsvarere i sitt kjølevann, ble lattermildt bekreftet av de lokale. De var enige i at mannen besitter en stor del fotballintelligens, med en solid evne til å lese spillet og vite hva han skal gjøre med og uten ball. Det var høy stemning og jeg trivdes i godt selskap i Wealdstones bar, men min kompanjong og hans sønn takket nei til en ny runde da de måtte tenke på hjemveien. Selv fikk jeg grepet tak i Glen Little som også takket nei til forfriskninger, men mer enn gjerne stilte opp på et bilde (tatt av en noe furten Harrow-spiller) før han etter en kort prat takket for fremmøtet og strøk på dør.

Etter en siste pint var det også på tide for undertegnede å returnere til hotellsenga, og jeg ønsket lykke til med sesonginnspurten og gikk tilbake mot Ruislip Manor tube-stasjon. Idet jeg steg opp på perrongen kom Piccadilly Line-toget mot Cockfosters. Selv om jeg tømte blæra rett før avreise fra Grosvenor Vale, kjente jeg allerede ved den sjette holdeplassen Alperton at det igjen begynte å presse på som følge av kveldens cider-inntak. Jeg hadde snart en plutselig forståelse for de som har tatt til orde for toalett på tuben. Først ti holdeplasser senere kunne jeg hoppe av på South Kensington, men fremdeles gjensto to holdeplasser vestover med Circle Line før jeg kunne hoppe av på Victoria. Der var stasjonens toaletter til alt overmål stengt for kvelden, men jeg ravet snart inn på puben Willow Walk og fikk der omsider gjort mitt fornødne. Uhøflig nok fulgte jeg ikke opp toalettbesøket med å ta en siste pint der, men trakk meg heller tilbake til mitt krypinn og krøp under dyna etter en flott kveld med Wealdstone. Men jeg så aldri noe til denne karen!

English ground # 145:
Wealdstone v Harrow Borough 3-0 (1-0)
Isthmian League Premier Division
Grosvenor Vale, 24 February 2014
1-0 Michael Malcolm (15)
2-0 Elliott Godfrey (47)
3-0 Luke Pigden (67)
Att: 801
Admission: £10
Programme: £2,50 (reissue from postponed Jan 1st game, with insert)

Next game: 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet
Previous game: 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes

More pics

 

Mandag 24.02.2014: En rundtur i fotball-England, part 1

Jeg var igjen i London, med base i hovedstaden hele tre netter. Og da jeg våknet mandag morgen måtte jeg finne på noe frem til Wealdstone-kampen senere på kvelden. Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling om første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur. Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Bare så synd at jeg vet at det ikke ville falt like godt i smak fra innsiden. Det siste gjelder ikke minst det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.

Fra Norwood Junction gikk turen med tog til Charlton, via London Bridge. Også her er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.

Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med (det i disse dager noe ironiske) navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot kamp i det nordvestlige London.

 

 



Søndag 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes

 

Tilbudet om £40 for overnatting på Britannia Hotel New Street inkluderte gratis frokostbuffet, så jeg valgte å benytte meg av dette før jeg forlot Birmingham. Jeg savnet dog igjen black pudding, som man skulle tro var et fast innslag, ikke minst i en frokostbuffet som hadde stort sett alt annet man kan tenke seg. Uansett forlot jeg hotellet like etter halv ti og gikk den korte veien ned til New Street togstasjon. Mens jeg sto der og tok en røyk utenfor stasjonsinngangen, slo det meg plutselig at 09.55-toget jeg hadde blinket ut ikke hadde avgang fra Birmingham New Street, men snarere fra Birmingham Moor Street. Jeg fikk stresset over til Moor Street, og med kun et minutt eller to til avgang, fikk jeg kastet meg på toget til London Marylebone.

Rett i nærheten ligger Baker Street undergrunnsstasjon, med en søndagsåpen Western Union rett utenfor. Etter at jeg dagen i forveien hadde mistet kortene mine, hadde min mor ført over penger til meg. Imidlertid hadde jeg ikke fått koden de krevde, og nå fikk jeg ikke tak i henne på telefon. Som en midlertidig nødløsning vekslet jeg inn 800 av de tusen norske kronene jeg hadde, og forflyttet meg med tuben sørover til Victoria for å sjekke inn på Belgrave House Hotel, der jeg hadde booket rom for tre netter.

Uten kortet som reservasjonen var booket med, krevde de full betaling på nytt med £20 ekstra depositum (gudene vet hvorfor man føler man trenger depositum, når man uansett får betalt i cash) – til tross for at de allerede var betalt med kort. De forklarte at den tidligere betalingen ville bli tilbakeført min konto (noe den også ble – riktignok 60-70 kroner mindre enn jeg opprinnelig betalte), så jeg kunne ikke gjøre annet enn å hoste opp £119 i kontanter. Det begynte å minke faretruende i seddelbunken.

Jeg forlot raskt det ikke altfor imponerende hotellrommet, og gikk de få hundre meterne tilbake til Victoria togstasjon. Der fant jeg frem til toget med endestasjon Ashford International, som jeg aktet å bli med 15-20 minutter sørøstover til stasjonen Bromley South. Ved planleggingen av turen hadde jeg opprinnelig vurdert en fridag for å møte en venninne, men da hun måtte jobbe hadde jeg kikket en gang til på alternativene, som dessverre stort sett begrenset seg til Premier League. Mest for moro skyld kikket jeg på Norwich v Tottenham, og ville kanskje vurdert det om billettprisen var nærmere halvparten. Men £50 for å måtte sitte i et nokså anonymt stadion og se en kamp en liga som i utgangspunktet ikke interesserer meg nevneverdig lenger?? Totalt uaktuelt!

Da valgte jeg heller å avlegge en ny visitt på Hayes Lane, der jeg også tidligere har sett Cray Wanderers. En femtedel av prisen, men uendelig mye mer enn fem ganger så interessant. Så med det som utgangspunkt la jeg ut på spaserturen fra Bromley South. Ved min siste visitt hadde jeg stresset av gårde i taxi herfra til Hayes Lane, men nå valgte jeg apostlenes hester. Jeg måtte jo uansett spare litt penger inntil jeg fikk ordnet meg. Etter snaue 20 minutters gange langs Westmoreland Road, Hayes Road, og Hayes Lane, dreide jeg til venstre ned innkjørselen som fører til stadionet som deler navn med sistnevnte vei.

Som mange vil vite, er det jo Conference South-klubben Bromley som er anleggets eier. Men hjemløse Cray Wanderers har nå banedelt der helt siden 1998. Jeg begynte for første gang å undres over banedekkets tilstand denne dagen da jeg på min høyre hånd fikk en eng rett før jeg ankom hovedinngangen. Her hadde de beitende hestene fått selskap av en rekke svaner og ender som svømte rundt på deler av engen som fortsatt lå under vann. Etter å ha betalt mine £10 så jeg raskt at forholdene var langt bedre innenfor.

Jeg byttet bort ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg tok min sedvanlige runde rundt anlegget – denne gang med klokken. Det er snart tre år siden (17. april 2011) jeg så Cray Wanderers beseire Bury Town her, og jeg husket nok ikke riktig hvor flott Hayes Lane faktisk er. Ståtribunen bak det nærmeste målet dro jeg imidlertid øyeblikkelig kjensel på, og med sine hvite «bølgebrytere» er den absolutt ganske flott. På bortre kortside strekker en tilsvarende ståtribune seg hele banens lengde, men i motsetning til på den nevnte kortsiden står man her under åpen himmel. Det er på den bortre kortsiden jeg først og fremst la merke til forandring sist.

Jeg var ikke like godt bevandret i non-league den gang, og la kanskje ikke så godt merke til slikt, men nå kunne jeg imidlertid konstatere at den er en liten perle. Delvis under tak har den rader med gamle trebenker hvor man eventuelt kan hvile akterspeilet. Og det er her jeg vil omformulere meg til å si at tribunen var en perle. For på en seksjon midt på tribunen har man skjendet den ved å erstatte noen av trebenkene med hvite plastseter som er boltet fast i betongtrinnene der trebenkene har stått. Helligbrøde!

Jeg fikk ristet av meg irritasjonen, godt hjulpet av en tekstmelding fra min mor – med kode fra pengeoverføringen. Med det i orden fortsatte jeg tilbake til nærmeste langside, der man finner hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne huser også både kontorer, garderober, klubbhuset og dets bar, og også en klubbsjappe. Den var i ferd med å åpne, men jeg oppsøkte først baren for å bla litt i programmet over en pint.

Cray har jo hatt en fryktelig tung sesong i bunnen av Isthmian Premier, og sammen med Carshalton Athletic ser de vel strengt tatt allerede nokså nedrykksklare ut. Bortsett fra en seier over nettopp Carshalton måtte de på dette tidspunktet tilbake til november for å finne sin siste seier i ligaen. Det har vært store utskiftninger både på spillersiden og i trenerapparatet, og et par klubb-representanter ved baren ga inntrykk av at de allerede en stund hadde begynt å forberede seg på spill på step 4 neste sesong. Synd; for det er en usedvanlig trivelig klubb, som for de uinnvidde er sør-Englands eldste klubb. Stiftet av jernbanearbeidere i 1860 strides de med Hallam FC om tittelen som verdens nest eldste eksisterende klubb (etter Sheffield FC), selv om den vanlige oppfatningen synes å være at Hallam er noen måneder eldre.

Cray Wanderers hører opprinnelig hjemme i «The Crays». Dette er betegnelsen på de to landsbyene St Mary’s Cray og St Paul’s Cray som har vokst sammen rett ved Orpington, ved Greater Londons sørøstlige grense til Kent. De har imidlertid levd en omflakkende eksiltilværelse, og har ikke spilt hjemme i selve The Crays siden 1973. Den oppvakte vil imidlertid ha fått med seg klubbens planer om nytt stadion de siste sesongene. Sandy Lane i St Paul’s Cray var blinket ut som tomt for prosjektet, men de lokale myndighetene i Bromley Council var tydeligvis ikke spesielt begeistret, og ga tommelen ned høsten 2013.

En jeg drøftet dette med i baren hevdet begrunnelsen var at tomten var såkalt green belt – altså vernet mark. Men min samtalepartner mente deres green belt i realiteten er et eneste villniss der det kun bor rotter, og som folk benytter som søppeldynge. En representant for klubben forsikret om at de ikke hadde gitt opp, men kunne ikke fortelle meg hva de spesifikt vil gjøre videre. Jeg spurte om de hadde ankemulighet, og han svarte at de kan be om en ny vurdering, men at dette vil koste ufattelige £17 000. Det høres vanvittig ut, men byråkratene må jo lønnes på en måte. Det var ikke mindre sjokkerende å høre at søknaden om byggetillatelsen for lengst har kostet klubben et seks-sifret beløp i pund sterling!

Jeg hadde i programmet sett en annonse for en bok om Cray Wanderers historie, og under en røykepause etterlyste jeg denne i klubbsjappa. Mens han gikk for å lete frem et eksemplar, bladde jeg i baljene med gamle programmer, men et par minutter etter var han tilbake med boka «Forever Amber». Etter å ha betalt kun £4 for Northern Leagues meget flotte Northern Conquest bok føltes £15 som direkte ågerpris, selv om han tilbød seg å legge ved et hefte med klubbens fullstendige statistikk, som egentlig koster £5. Dette poengterte jeg, og hans komiske «unnskyldning» var at klubben tross alt er mye eldre enn Northern League – hva nå det enn skulle ha å gjøre med saken. Men nå når mitt midlertidige pengeproblem så ut til å ha løst seg, valgte jeg å unne meg dette bokprosjektet, og punget ut.

Dagens motstander i Isthmian Premier var Lewes, og de hadde ikke overraskende også med seg et antall supportere opp fra East Sussex. En kikk på tabellen avslørte at The Rooks hadde havnet i et slags ingenmannsland, med 16 poeng både opp til playoff-sonen og ned til nedrykks-sonen. De kom til Hayes Lane etter fem strake poengdelinger, og med den noe spesielle statistikken 0-6-1 på de siste sju i ligaen. Det har vært medvirkende til at de har mistet kontakten med de sju som ser ut til å skulle gjøre opp om direkte opprykk og de fire playoff-plassene. Nå hadde de heller ikke spilt kamp på over fire uker grunnet alle avlysningene, og de rød- og svartstripete var noe spent på hva deres gutter hadde å by på.

Jeg tok oppstilling i det periodevise solskinnet på ståtribunen på bortre langside, og så kampen starte forholdsvis jevnspilt. Lewes fikk den første sjansen, men Nick Wheeler headet like utenfor. Vertene svarte direkte, men skuddet fra høyrevingen Tyrone Berry bød på små problemer for Rooks-keeper Rikki Banks. Gjestene spilte for øvrig mot en til tider nokså frisk vind, men det hindret de ikke i å ta ledelsen etter et drøyt kvarter. Den gode Nick Wheelers innlegg ble flott og kontant headet i mål av Ben Austin.

Keeperplassen har vært en av Crays problemer denne sesongen, og Darren Bechet var The Wands’ sjuende keeper for sesongen. Han vil nok føle at han burde kommet ut og fanget innlegget, men kanskje var det strekken han visstnok spilte med som hemmet ham (reservekeeperen som var tiltenkt en start hadde blitt sendt hjem med et mistenkt virus)? Det så imidlertid ikke ut til å påvirke ham nevneverdig da han kort etter gjorde opp for seg. Målscorer Austin var igjen frempå, og hans heading hadde retning mot hjørnet nede ved stolpen, men Bechet leverte en glimrende reaksjonsredning.

Lewes stilte faktisk med hele tre brødre Crabb i startoppstillingen! Eldstebror (og spillende trener) Matt på venstrebacken måtte allerede i første omgang hinke av med en skade, og overlot forsvaret av familiens ære til Nathan og Sam. Det virket å skorte noe i avslutningsfasen for vertene, og da Paul Vines ble spilt fri på høyrekanten valgte han å selv avslutte rett på keeper heller enn å spille den umarkerte Javlon Campbell. Sistnevnte hadde like før skutt like utenfor, men Lewes-forsvaret hadde god kontroll. Førsteomgangen etter dette besto av mye midtbanekamp, og da et samarbeid mellom Sam og Nathan Crabb førte til at sistnevnte skjøt rett på Bechet, sto det ikke helt ufortjent 0-1 til pause.

En kjapp pause-pint ble inntatt i samtale med to Lewes-supportere som mente deres lag hadde virket noe kamprustent, men alt i alt sa de seg fornøyd med å lede. Ikke overraskende mente de at playoff-toget var gått, og det var vel heller ikke noe sjokk at de var blant de stadig flere som utpeker Wealdstone som den største ligafavoritten i det som dog er en meget spennende tetkamp i Isthmian Premier. Mens jeg gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene på banen, og det var klart for andre omgang.

Jordan Bird fikk tidlig muligheten til å utligne etter et flott raid fra egen banehalvdel, men keeper Banks fikk parert skuddet fra hjørnet av 16-meteren. Og da et innlegg fant den umarkerte Vines, dalte hans heading over Lewes-keeperen, men falt ned få centimetere på gal side av stolpen. Cray fikk betale prisen da Lewes i stedet doblet ledelsen etter 62 minutter. Nathan Crabbs innlegg ble perfekt stusset inn i lengste hjørnet av Luke Blewden. The Wands la om til tre på topp, men Lewes tok nå helt over. Jack Walder styrte midtbanen, og Nick Wheeler skapte hodebry for Cray-forsvaret med sin hurtighet.

Sju minutter senere rant det over for Cray-manager Keith Bird da Lewes ble tildelt straffespark etter at Jack Dixon tilsynelatende ble lagt ned i feltet. Bird ble sendt opp på tribunen, mens Dixon selv tok straffen og økte til 0-3. Det var fullstendig kollaps i hjemmelagets bakre rekker, og få minutter senere sto det 0-4 da Blewden la tilbake til Dixon som scoret sitt andre. Lewes hadde sikret tre poeng, og etter at de tok av et par spillere kunne Steve Smith redusert for vertene, men Banks reddet glimrende.

Lewes hadde spart det beste til slutt, og etter samspill med sin bror Nathan sendte yngstebror Sam Crabb i vei en suser som snek seg inn i hjørnet bak Cray-keeper Bechet. 0-5, og det begynte å bli ydmykende. Om ikke annet fikk The Wands et trøstemål da innbytter Moses Ashikodi debuterte ved å pynte på resultatet i kampens siste minutt. Han sendte ballen i elegant bue over hodet på keeper Banks og fastsatte med det sluttresultatet til 1-5. Det er noe betegnende på hjemmelagets situasjon med stor utskiftning i spillertroppen at Ashikodi var spiller nummer 68(!) til å spille for Cray Wanderers denne sesongen!

Jeg følte ikke at 1-5 helt gjenspeilet det totale kampbildet, men når forsvarsspillet er til de grader slapt som det hjemmelaget viste i andre omgang, ble det noe styggere enn det burde. Lewes var da også effektive, og en av deres supportere hevdet at de en periode i andre omgang hadde spilt opp mot sesongbeste. Cray-manager Keith Bird forsvarte avgjørelsen om å legge om til tre spisser for å gjøre et forsøk på å snu kampen. Man må jo tross alt respektere en slik innstilling, og jaggu hadde ikke mannen også fremdeles tro på at de fortsatt kan unngå nedrykk!

Mens mange av de 317 tilskuerne forlot Hayes Lane, sto jeg utenfor baren og tok meg en røyk da jeg kom i prat med en person som tydeligvis var tilknyttet Bromley FC. Han samtykket selvsagt i at de gjør en strålende sesong, der de ligger godt an i kampen om Conference South-tittel og opprykk. Men da han stolt trakk frem de hvite plastsetene på bortre kortside som en del av anleggets «oppgradering», hadde jeg problemer med å skjule min misnøye. Kry over å ha gjort et varp, fortalte han at samtlige seter tilsammen var kjøpt for den nette sum av £1, fra svømmearenaen som ble brukt under London-OL i 2012. Deler av denne arenaen er nå fjernet, men jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring over «kuppet» han hadde gjort.

Etter en pint i klubbhusets bar var det på tide å tenke på returen til sentrale London, og jeg spaserte tilbake til Bromley South. 18.04-toget var i rute og bragte meg tilbake til London Victoria, og der jeg gikk mot tuben falt blikket tilfeldigvis rett på en Western Union filial som tross opplysningene jeg hadde fått holdt søndagsåpent. Dermed slapp jeg å ta turen opp igjen til Baker Street, og snart kunne jeg hente ut i underkant av £400. Det var en lettelse å få det unnagjort, og jeg valgte å innvilge meg en middag på puben The Willow Walk. Etter en porsjon roast pork og en siste pint trakk jeg meg stille tilbake til mitt beskjedne krypinn, der jeg etter å ha forsert alle trappene fant ut at fjernkontroll måtte hentes ut i resepsjonen mot et depositum på £5. Dermed fikk jeg ytterligere litt trim i trappene før jeg kunne forlyste meg ved å se Liam Neeson sette Berlin på hodet i «Unknown».

Revisit:
Cray Wanderers v Lewes 1-5 (0-1)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 23 February 2014
0-1 Benjamin Austin (17)
0-2 Luke Blewden (64)
0-3 Jack Dixon (pen, 71)
0-4 Jack Dixon (75)
0-5 Samuel Crabb (84)
1-5 Moses Ashikodi (90)
Att: 317
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borrough
Previous game: 22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown

More pics