Halesowen Town v Chasetown 22.02.2014

Lørdag 22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown

 

Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.

I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, men mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.

Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke å være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.

Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.

Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.

Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Mens jeg nippet til pinten satt jeg meg ned og bladde litt i det gode programmet, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsmessig bestenotering på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.

Halesowen Town var innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.

Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med ville likevel ikke helt gi opp håpet, selv om de strengt tatt virket noe skeptiske.

Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.

Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.

Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.

Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte at Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.

Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).

Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.

Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde han kanskje han hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.

I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling foran 444 tilskuere. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.

I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.

Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.

Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.

Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.

English ground # 144:
Halesowen Town v Chasetown 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One South
The Grove, 22 February 2014
Att: 444
Admission: £8
Programme: £1,50

Next game: 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes
Previous game: 21.02.2014: Shildon v Bedlington Terriers

More pics

Shildon v Bedlington Terriers 21.02.2014

Fredag 21. 02.2014: Shildon v Bedlington Terriers

Det var allerede klart for årets tredje tur, og overraskende kvikk våknet jeg etter av vekkerklokka etter noen få timers søvn. En drøy halvtime senere kom min snille mor rundt klokka 05.00 for å kjøre meg til Rygge, der jeg hadde booket plass på 07.00-flyet til Stansted. Med ytterligere litt søvn på flyet, landet vi åpenbart godt forsinket, og etter å ha køet i nærmere en halvtime i passkontrollen var jeg klar for å vende snuta nordøstover. Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Darlington, der jeg sjekket inn på The Dalesman Hotel et steinkast fra stasjonen. £25 for et dobbeltrom med eget bad skal man ikke klage på!

Etablissementet fungerer også som pub, og jeg tok et glass for høflighets skyld før jeg spaserte inn i Darlington sentrum. Jeg hadde god tid, og bestemte meg for å innta en tidlig middag på The Tanners Hall i Skinnergate, få minutters gange fra Tubwell Row, der majoriteten av distriktets busser går fra. Med en porsjon gammon and eggs innabords gikk jeg tilbake til Tubwell Row og hoppet klokka 16.20 på buss nummer 1 til Bishop Auckland. Jeg hadde vurdert å ta toget opp til Shildon, og der slå i hjel litt tid ved en kikk på stedets jernbanemuseum. Da togstasjonen ligger på motsatt side av Shildon valgte jeg imidlertid å benytte meg av buss, og like før klokka 17 kunne jeg kikke inn de åpne portene i Dean Street.

Ikke overraskende var det folketomt på anlegget, med to og en halv time til kampstart. Idet jeg dristet meg inn for å ta noen bilder, kom det en fyr ut av en av gatens leiligheter og strenet rett ut på matta med hunden sin. Han tipset meg om at en George(?) allerede ville være tilstede i klubbhuset, og forsvant dermed med et «see you at the game later». Man kommer inn på den ene kortsiden, der det ikke er stort annet enn nettopp inngangspartiet. Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen på midten, og med sitt pagode-lignende tak er det denne som gir Dean Street sin karakter. Det er også her det aller meste av fasiliteter befinner seg, inkludert garderober, kontorer, klubbhus og bar. På bortre langside er det heller ikke stort, bortsett fra ståplasser på flatmark, og et stort nett som skal hindre løpske baller i å treffe husene på andre siden av gjerdet. På den andre langsiden finner man ståtribunen Lee Hainsworth Stand; navngitt til minne om en tidligere spiller som i 2004 omkom i en trafikkulykke på vei til trening.

Mens jeg arbeidet meg nedover hovedtribunen kom det ganske riktig en kar ut fra tribunens indre. Det var en trivelig kar som ønsket meg hjertelig velkommen inn i varmen. Jeg takket høflig nei til både kaffe og te, men ble sittende og slå av en hyggelig prat. Han bekreftet mitt inntrykk om at banedekket ikke ville by på problemer for kveldens kamp. Men han gjentok også programansvarlig Archie MacKays påstand om at banedekket sannsynligvis kostet Dunston UTS en sen utligning da de to hadde møttes på Dean Street til kamp i Durham Challenge Cup to dager tidligere. Med avansement til semifinalene sikret, forsikret han at Shildon nå ville gå for triumf i denne turneringen. Men denne kvelden var det altså ligapoeng det dreide seg om da Shildon skulle ta imot Bedlington Terriers til dyst i Northern Leagues øverste divisjon.

Da jeg unnskyldte meg for å fullføre min runde rundt anlegget under en røykepause, hadde det dessverre begynt å skumre såpass at det var så som så med fotoforholdene uten flomlysene på. Men jeg fikk da knipset noen bilder før jeg returnerte til baren, der vi hadde fått selskap av ytterligere en kar som satt i gang med å gjøre klar tappekranene. Han bød på både en og to gratis pints med både lager og real ale mens begge spurte og grov i mine turplaner. I tillegg dreide samtalen seg om Shildon, FA Vase, Northern League og toppkampen der. På bardisken sto boka Northern Conquest; utgitt av Northern League i forbindelse med 125-årsjubileet for verdens nest eldste liga. Til £4 er den et absolutt kupp, og jeg nølte ikke et sekund med å gå til innkjøp av et eksemplar.

De var begge forsiktige optimister med tanke på kveldens kamp, og sa seg selvsagt fornøyd med å være innblandet i tetstriden. Imidlertid hevdet de at de ikke vil kunne konkurrere med en pengegalopp slik vi ser i opprykksjagende Celtic Nation. Med det ble temaet penset over på en av Carlisle-klubbens nyervervelser med mangeårig fortid i nettopp Shildon; nemlig Daniel «Bobby» Moore, forsvarsklippen som nylig byttet ut heltestatus og kapteinsbind i Spennymoor med en muligens fetere lønningspose i Celtic Nation etter å overraskende ha blitt transferlistet i Spennymoor. Det kastet vel egentlig ganske mye mer lys over saken da jeg ble fortalt at den egentlige grunnen visstnok er at Moore skal ha hatt en sengepartner han strengt tatt ikke skulle hatt (les: en affære med kona til en i Spennymoor-systemet).

Det begynte å ankomme stadig flere, og jeg ble etter hvert introdusert for så mange personer at jeg tidlig ga opp å holde styr på navn. Skjønt manager Gary Forrest husker jeg da i det minste, og han hevdet at Shildon sto overfor en vrien kamp denne kvelden. Han ankom midt i en fortelling fra FA Vase-semifinalene mot Tunbridge Wells forrige sesong, og skjøt raskt inn at de irriterer ham fortsatt. Han var heller ikke videre fornøyd med en beskjed han nettopp hadde fått, som gikk ut på at oppgjøret mot Consett i Durham Challenge Cup hadde blitt skjøvet frem fra lørdag 1. mars til onsdag 26. februar fordi Consett-spillerne hadde fått fri for å se Sunderland i ligacupfinalen! Jeg hadde ikke problemer med å forstå hans irritasjon. Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å oppsøke telleapparatene for å betale min skjerv i form av £6. Ned i posen forsvant også et absolutt fullgodt program pålydende £1,50.

Tilbake i baren ble jeg introdusert for Harvey Harris, som også hadde tatt turen fra Darlington. Han er ansvarlig for ligaens ‘Easter Hop‘ som jeg har meldt meg på, og i den forbindelse har vi hatt en del kontakt per email den siste tiden. Han ville igjen introdusere meg for ligaens formann Mike Amos, og nå begynte det neste å bli litt mye for en stakkar. Men så koselig jeg hadde det omgitt av trivelige mennesker så kan jeg ikke klage. Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en boks Strongbow da jeg så et par kjente fjes rett ved inngangsdøra. Lee Stewart & Katie Wallace har blitt nokså faste innslag på en og annen groundhopper-side på nettet, og hadde måttet benytte tre busser på sin ferd fra sitt hjemsted (mon tro om det ikke er Peterlee?).

Det var snart klart for avspark, og sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling på ståtribunen på bortre langside. Dommeren blåste, og Lee satt i gang sin stoppeklokke. Man kan vel ikke si annet enn at Shildon gikk ut i hundre, med det som skjedde i kampens første minutt. Steve Johnson debuterte etter returen fra Darlington 1883, og da det straks oppsto en mølje-situasjon foran Terriers-målet satt han inn 1-0 til The Railwaymen etter allerede 45 sekunder. Gjestene hadde den siste tiden vært solide defensivt, og i så måte var det nok intet minus for Shildon å få tidlig hull på byllen.

En skikkelig kalddusj for Terriers imidlertid, og ledelsen kunne tidlig vært større. Hjemmelaget radet opp det ene farlige angrepet etter det andre, mens Terriers slet med å skape stort da de tidvis fikk låne ballen. Både Stephen Turnbull, Billy Gruelish-Smith og målscorer Johnson hadde gode sjanser til å øke, og Terriers-keeper Sean McCafferty og hans forsvar fikk virkelig kjørt seg. McCafferty måtte hente frem et par meget gode redninger, og fikk også hjelp av en forsvarer som blokkerte en avslutning som kunne blitt virkelig skummel. Shildon ble fra min vinkel også snytt for straffespark da en meget god Darren Richardson ble revet ned på vei inn i feltet. Men da dommeren blåste for halv tid sto det 1-0 – faktisk noe flatterende for gjestene.

Lee og Katie valgte å holde seg på tribunen mens jeg gikk for å tømme blæra og hente en ny boks Strongbow fra baren. Der var hjemmefolket fornøyde med det de hadde sett til nå, men mente ledelsen burde vært større – noe det var vanskelig å være uenig i. Blant de var også formann Brian Burn, som tydeligvis fortsatt irriterte seg over endringen av kamptidspunktet for Consett-kampen, og holdt et lite foredrag om dette mens han leste høyt fra sin korrespondanse med ligaledelsen og Durham FA i sakens anledning. Terriers-fansen glimret såvidt jeg kunne se med sin fravær, og jeg tredde selv Reading-lua godt nedover ørene og tok på meg elgskinnshanskene før jeg igjen gikk ut i Durham-kulda tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang.

De som hadde fryktet at det konstante presset uten ytterligere scoringer ville kunne straffe seg, kunne pustet lettet ut allerede tidlig i andre omgang. Kampens etter min mening beste spiller, Darren Richardson, kom fem minutter ut i omgangen på et av flere glimrende raid ned venstrekanten. Han tok seg forbi to forsvarere, og sendte i vei en blanding av et skudd og et innlegg. Terrier-keeperen fikk kun parert, og forrige sesongs toppscorer Sam Garvie var frempå og doblet enkelt ledelsen til 2-0.

Jubelen hadde nesten ikke lagt seg før Shildon igjen stormet i angrep på venstrekanten. Sam Garvie var denne gang i servitørrollen da hans inlegg ble headet i mål til 3-0 av Steve Johnson, som med det ble tomålsscorer i sin debut. David Brown fikk en mulighet til å redusere, men Shildon-keeper Keith Finch fikk slått til corner.

Det var i det hele tatt en meget imponerende forestilling Shildon leverte, men Terriers var da også skuffende. Det var på Shildons venstreside de gang på gang skapte problemer for gjestene og terroriserte deres forsvarere. Ikke minst hadde de voldsomme problemer med nevnte Richardson når han kom fremover. Om det hadde endt 5-0 ville det overhodet ikke vært et mål for mye, og ville nok gitt et riktigere bilde av kampen. Men Shildon nøyde seg med 3-0, og det hadde allerede vært «game over» en stund da dommeren blåste for full tid – etter at Shildon-innbytter Chris Emms og gjestenes Liam Dawson fikk en siste sjanse for hvert sitt lag.

Lee og Katie stresset av gårde for å rekke bussen tilbake, mens jeg selv returnerte til baren for litt lesking av strupen. Jeg ble vinket over til bordet nærmest baren, der en rekke personer i Shildon-apparatet hadde holdt av plass til meg. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende og bekrefte at dagens forestilling hadde vært overbevisende, og ble fortalt at Shildon med dette midlertidig tok tilbake tabelltoppen. De skal nok imidlertid kjempe hardt for å holde Celtic Nation, Spennymoor Town og West Auckland Town bak seg.

Det var for øvrig mange som spurte om jeg hadde kombinert min visitt med et besøk på stedets jernbanemuseum, slik jeg hadde vurdert, og jeg skjønte etter hvert at det disse dagene var en svært spesiell utstilling der med en rekke kjente gamle tog – inkludert det gamle damplokomotivet Mallard, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv. Dette skulle jeg også få spørsmål om en rekke ganger de kommende dagene da folk ved andre destinasjoner hørte at Shildon hadde vært på min reiserute.

Jeg takket høflig ja til en smak på maten som ble servert, og av de to alternativene kokka ga meg valgte jeg sausages, chips and baked beans som gikk ned på høykant. Mens jeg hev innpå vomfyll ble jeg også oppsøkt av programansvarlig Archie som ville hilse på. En siste Strongbow ble bestilt og nytt i godt selskap mens en fra ledelsen kunne fortelle at dagens tilskuertall var 151. Jeg hadde en storartet kveld ved Dean Street, godt hjulpet på av et særdeles hyggelig Shildon-folk som nesten ikke kunne gjøre nok for å forsikre seg om at jeg trivdes. Men dessverre måtte jeg snart takke for meg og ønske lykke til i sesonginnspurten før jeg gikk for å rekke siste buss tilbake til Darlington med avgang klokka 22.42.

Jeg stakk igjen hodet ut i Durham-kulda og strenet de få hundre meterne til holdeplassen Shildon Hippodrome, der buss 1B snart kom for å plukke opp. 25 minutter senere hoppet jeg av på Tubwell Row og spaserte tilbake til The Dalesman Hotel, der det fortsatt var liv i puben i underetasjen. Jeg stoppet derfor for en siste pint før jeg trakk meg stille og rolig tilbake med boka Northern Conquest som sengelektyre.


English ground # 143:
Shildon v Bedlington Terriers 3-0 (1-0)
Northern League Division 1
Dean Street, 21 February 2014
1-0 Steven Johnson (1 – or 45 seconds)
2-0 Sam Garvie (51)
3-0 Steven Johnson (52)
Att: 151
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown
Previous game: 29.01.2014: Burscough v Tranmere Rovers

More pics

Groundhopping 27.01-30.01.2014 (Part 2/2)

Dag 3: Onsdag 29.01.2014: Burscough – Tranmere Rovers
Black pudding er i store deler av Storbritannia en tradisjonell del av den varme frokosten, men dessverre er den et stadig mer sjeldent syn på frokosttallerkenen. Ved Amber Guest House i Derby har de imidlertid forstått at den fortsatt bør være en del av en full english breakfast, og etter en smakelig sådan hadde jeg god tid til å dusje og pudre nesen før jeg pakket snippesken og fikk vertinnen til å tilkalle en taxi.

 

Den opprinnelige planen hadde denne dagen vært å dra opp til nordøst for å se Shildon – Marske United i Northern League, men denne hadde blitt flyttet grunnet hjemmelagets deltakelse i grevskapscupen. Deretter ble Worthing vurdert som destinasjon, men da jeg fant ut at jeg ville ha muligheten for en Worthing/Worthing United-dobbel i april, valgte jeg spare det til da. I stedet falt valget til slutt på Burscough i Lancashire.

 

Drosjekusken slapp meg av utenfor Derby stasjon, slik at jeg snart kunne sette meg på 10.25-toget til Sheffield. Med ti minutter til neste tog videre mot Manchester, hadde jeg heller enn å stresse valgt å benytte anledningen til å hilse på en gammel flamme i stålbyen. Kimberley kom som avtalt et par minutter etter at jeg stakk hodet ut av stasjonsbygningen. Og etter en drøy times hyggelig gjensyn takket jeg for nå og satt meg igjen på toget.

 

Noe forsinket ankom vi Manchester Piccadilly, men jeg rakk noe overraskende å stresse over til plattform 15 idet toget som skulle ta meg videre til Wigan kom inn på perrongen. En snau halvtime senere steg jeg av på Wigan North Western, og spaserte de 10-15 minuttene gjennom sentrum. Vel fremme ved Mercure Wigan Oak Hotel fikk jeg raskt sjekket inn, og slappet av en liten stund i hotellsenga før jeg igjen tok beina fatt.

 

Apostlenes hester bar meg tilbake gjennom sentrum, forbi byens to togstasjoner, halvveis på måfå der jeg nøt sola som faktisk hadde tittet frem. Turen endte ved Wigan Pier, beliggende langs Leeds and Liverpool Canal, der man flere steder kunne lese plaketter som vitnet om dens storhetstid da kanalen var travel med lektere som fraktet kull ut til kysten. Den som forventer en fornøyelsespir som i Blackpool eller Southend vil nok imidlertid kanskje bli skuffet over Wigans variant – egentlig ikke en pir i det hele tatt.

 

Jeg reiste meg fra parkbenken og slentret videre langs kanalen mens jeg vurderte fortsette spaserturen ut til Wigans Athletics DW Stadium. Etter noen minutters tankevirksomhet kom jeg til at det nok uansett ikke var så mye interessant å se, så jeg snudde i stedet på hælen og gikk tilbake til togstasjonen Wigan Wallgate. Der hoppet jeg omsider på 16.24-toget mot Southport. Jeg skulle dog ikke så langt, og etter et kvarters tid på skrangletoget steg jeg av på stasjonen Burscough Bridge, midt ute på landsbygda i distriktet West Lancashire.

 

Igjen hadde jeg med hensikt lagt opp til tidlig ankomst for å få tatt en kikk på Victoria Park i fullt dagslys. Etter noen få minutters gange så jeg anlegget foran meg nederst i Mart Lane, men her var det ikke mye tegn til liv. I og for seg ikke spesielt overraskende med nesten timer til kampstart, men jeg fikk tatt noen bilder herligheten sett utenfra. Dessverre var alt av porter stengt, og muren litt for høy til at det gikk an å kikke over. Jeg gikk rundt baren Barons Sports & Social Club for å se om det samme var tilfellet der, men kom der kun over en gruppe suspekte typer som tydeligvis hadde samlet seg med sine biler her for å røyke hasj eller lignende. Og muren var også her for høy til å kikke inn.

 

Jeg la Victoria Park bak meg og slo meg ned på puben The Hop Vine, som tydeligvis også er en restaurant. Den var overraskende travel for et såpass lite sted, og mens jeg inntok flytende forfriskninger fra tappekranene kunne jeg høre de ansatte besvare telefonforespørsler om bordreservasjoner med at de ikke hadde noe ledig i helgene før i april! De to landsbyene Burscough og Burscough Bridge har for lengst vokst sammen, og det bor drøye 8 000 personer her. Jeg tømte mitt andre glass, og gikk den korte veien tilbake til Victoria Park.

 

Der var det nå litt mer liv, og en person kom ut av anlegget for å åpne porten for noen av spillerne som hadde begynt å ankomme – blant annet en gammel skranglekasse av en Ford Transit som fraktet deler av Tranmere-apparatet. Etter en kjapp prat med karen i inngangspartiet ga han klarsignal til at jeg kunne ta en runde for å ta noen bilder, og med det entret jeg Victoria Park med rundt halvannen time til avspark.

 

Inngangspartiet befinner seg på kortsiden ut mot Mart Lane og Bobby Langton Way, og det var i hjørnet på denne kortsiden jeg kom inn. Bortsett fra telleapparater og porter befinner seg her ikke annet enn en brakke som gjør nytte som klubbsjappe. Men på langsiden til høyre for meg går man først forbi nevnte Barons, som har dører ut mot banen. Bortenfor står en ganske ordinær ståtribune, som i kjølevannet av Bradford-brannen erstattet en flott tretribune som mange tiår tidligere hadde blitt kjøpt fra Everton og gjenreist her. Bortre kortside går under navnet Crabtree Lane End, og midt på denne er det en liten ståtribune. Når man runder hjørnet inn på den andre langsiden er det langs enden av sistnevnte en liten mur, der man man med malerkosten har laget et minne over Victoria Parks lange historie som fotballbane. Lenger bort finner vi hovedtribunen og inngang til et lite klubbhus, før vi igjen er tilbake ved utgangspunktet. Alt i alt er Victoria Park et ganske koselig lite anlegg.

 

Jeg ble stående å snakke med denne karen fra tidligere til telleapparatene åpnet og jeg fikk avlevert mine £8 for inngang. Man hadde virket usikre på om det hadde blitt trykket program til kveldens kamp, men ytterligere £2 sikret meg et eksemplar av et overraskende tykt og godt program. Jeg hadde ikke før betalt meg inn før jeg fikk vite at man ikke ville kunne entre baren Barons inne fra banen før i pausen, og at klubbhuset ikke serverte alkohol. Jeg hadde antatt at Barons ble brukt som klubbhus, men ble fortalt at den ble driftet uavhengig av klubben. Jeg gadd ikke engang spørre om å få gå ut igjen, og benyttet heller anledningen til å spise litt.

 

Det var etter hvert meget kjølig, og jeg valgte følge snart rådet fra en klubbrepresentant ved å ta plass i en innendørs avdeling av klubbens tea bar, der det var et lite antall stoler og bord. Mens jeg spiste en cheese & onion pie og lesket strupen med en boks cola, bladde jeg interessert i programmet. En kikk på tabellen bekreftet det jeg allerede visste; at Burscough i ligaen (North Premier League Division One North) befinner seg i et slags ingenmannsland. Det er altfor langt opp til playoff-plassene, og tilsvarende ned til nedrykksstriden. Liverpool Senior Cup, der det i kveld skulle kjempes om avansement, var dessuten klubbens siste mulighet hva gjelder sesongens cupturneringer.

 

Grunnet avlysninger hadde ikke Burscough spilt kamp på to og en halv uke. I bortekampen mot Salford City hadde et sent vinnermål sikret et hattrick for klubbens toppscorer Jordan Williams, og 4-3 seier for Burscough. Men nå var det altså cup, og kamp om avansement til semifinalene. I grevskapscupene stiller ofte Football League-klubbene med sine reservelag, men det var i Tranmeres startoppstilling flere spillere som vil kunne kalles førstelagsspillere. Både Max Power, Danny Holmes, James Rowe, Akpo Sodje, og Abdulai Bell-Baggie vel ved en rekke anledninger vært på banen i årets League One.

 

Med en Bovril i hånden gikk jeg – via en tur innom klubbsjappa – over på motsatt langside og tok oppstilling på ståtribunen der. Jeg begynte å lure på om lagpresentasjonen hadde gått meg hus forbi, men en sidemann informerte om at klubben for tiden ikke har en speaker. Lakonisk la han til at han husket at de for et par sesonger siden hadde gjort litt narr av Padiham som da «ikke engang hadde en speaker». Ved hjelp av en Tranmere-supporter i nærheten fikk vi da raskt kontroll over endringene i forhold til kampprogrammets lagoppstilling for gjestene. Og i samme øyeblikk som det begynte å dryppe fra oven, ble kampen blåst i gang.

 

Jeg vil på ingen måte si at banen var i nærheten av noe som skulle tilsi avlysning, men det var åpenbart likevel et meget vanskelig underlag. Ikke minst var dette kanskje medvirkende til at pasningskvaliteten var noe under pari fra begge lag. I tillegg var det en rekke dårlige første-touch, der banen muligens skal ha noe av skylden. Det var langt fra noen festforestilling som utspilte seg på Victoria Park, men omgangen var stort sett tett og jevnspilt.Den første sjansen av betydning var det Tranmere som fikk, men skuddet fra Danny Holmes gikk like over. 18 minutter var spilt da gjestene igjen var frempå, og Cole Stockton markerte seg ved å skyte i stolpen.

 

Det virket etter hvert på meg som om Burscough hadde en del ball, men at gjestene var noe skumlere når de var i angrep. Det var imidlertid temmelig tannløst offensivt fra begge lag, og jeg tok meg i å undres hvor i all verden målene skulle komme fra. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før spissen Jordan Williams etter 43 minutter regelrett løp fra Tranmere-forsvaret og satt ballen i mål bak keeper James Mooney. Min sidemann kommenterte at Burscough er som mest sårbare når de leder, men fastslo at de burde kunne holde ut med så kort tid til pause. Det gjorde de, og da dørene til Barons ble åpnet benyttet jeg anledningen til å ta innta litt pause-forfriskninger i form av en flaske Bulmers pærecider.

 

Noen par Burscough-supportere ved nabobordet var selvsagt fornøyd med ledelsen, men samtykket i at det ikke var noen god kamp hittil. Da samtalen ble penset over på NPL Division One North, var det litt usikkerhet om hvem som ville stikke av med tittelen. Ikke overraskende var det Curzon Ashton og Warrington Town som var de to som ble nevnt, men de var splittet i synet på hvem som var deres favoritt. Noe mer overraskende var det at de så raskt virket å avskrive Darlington 1883, som jeg bemerket virkelig synes å ha funnet ligaformen. Ellers har det jo en stund gått rykter om at klubben dessverre vil flytte fra Victoria Park, men supporterne var ikke overbevist om at dette ville være aktuelt med det aller første.

 

Gjennom vinduet kunne vi se at andre omgang var i ferd med å sparkes i gang, så jeg drakk opp og tok igjen plass på ståtribunen ved siden av. Andre omgang som den første, med mye duellspill på midtbanen. Akpo Sodje fikk en gyllen sjanse da et utspark fra keeper Mooney gikk gjennom hele Burscough-forsvaret, og Sodje kom alene med keeper. En dårlig første-touch gjorde imidlertid at han måtte stoppe opp, og hjemmekeeper Tim Horn fikk presset ham ut mot siden, der han ute av balanse avsluttet utenfor. En time var spilt da Cole Stockton fikk skutt fra god posisjon, mens skudd ble blokkert av en forsvarer. Burscough stormet rett i angrep ved venstrebacken James Short (som innimellom var et uromoment da han kom fremover), men hans innlegg var 1,88 centimeter for høy for Jordan Williams, som lurte inne i feltet.

 

Det var ikke all verden av sjanser, men James Rowe testet Tim Horns reflekser med et knallhardt skudd rett på Burscough-keeperen. Jordan Williams var frempå for hjemmelaget, men hans avslutning forandret retning i en forsvarer og ble enkelt plukket opp av keeper Mooney. Williams var involvert i det lille som var av halvsjanser til Burscough, og selv om de selv ikke skapte all verden virket de nå ha nokså god kontroll. Da vi passerte 80 minutter spilt, hadde jeg 20 minutters tid hatt følelsen at Burscoughs ledelse virket ganske trygg. Men så…

 

Innbytter Conor Roberts ga bort ballen unødig i eget forsvar, og et påfølgende frispark ble løftet inn i feltet av Max Power. Der raget Cole Stockton til værs og headet ballen tilbake mot det nærmeste krysset, utagbart for Horn. 1-1 etter 83 minutter, og praten dreide seg umiddelbart om hvorvidt man ville spille ekstraomganger eller hoppe direkte til straffesparkkonkurranse. Man hadde vel knapt rukket å konkludere før Max Power drøye to minutter senere spilte gjennom Cole Stockton, som bortimot alene med Horn satt inn 1-2. Burscough-manager Derek Goulding var nok like frustrert som Linnets-supporterne, og min sidemann slo igjen fast at Burscough er eksperter på å gi fra seg ledelser.

 

Burscough kunne fort økt ytterligere like etter, men en god Max Powell måtte se sin avslutning blokkert etter at Stockton hadde spilt lagt tilbake til ham. Hjemmelagets siste sjanse kom på overtid, da John Connolly spilte gjennom Jordan Williams. Han vendte opp, men var ute av balanse da han avsluttet utenfor og ble liggende oppgitt på gresset i det dommeren blåste av. Tranmere var videre i Liverpool Senior Cup på bekostning av Burscough.

 

Jeg forsto vel raskt at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg opp til stasjonen på snaue to minutter for å rekke 21.36-toget, og hadde vel uansett planlagt en pint vinne på Barons før jeg returnerte til Wigan. Med en pint real ale i hånda kikket jeg litt rundt i lokalet der jeg snart så minner fra klubbens triumf i FA Trophy våren 2003. Den gang slo de Tamworth 2-1 i finalen på Villa Park, i det som var deres 12. kamp i den turneringen den sesongen. Og sannelig kom ikke innehaveren snart rundt og bød på hjemmelagde smørbrød.

 

Etter hyggelig samtale med noen av de lokale takket jeg omsider for meg og gikk for å rekke 22.34-toget tilbake til Wigan. På Wigan Wallgate ble jeg møtt av en venninne som akkurat hadde gjort unna et kveldskift som sykepleier. Og siden jeg følte for litt pleie, trakk jeg meg tilbake sammen med henne. Da gjensto det bare å komme seg opp i tide slik at jeg rakk toget jeg hadde planlagt ned til London og Gatwick dagen etter.

English ground # 142:
Burscough – Tranmere Rovers 1-2 (1-0)
Liverpool Senior Cup, Quarter final
Victoria Park, 29 January 2014
1-0 Jordan Williams (43)
1-1 Cole Stockton (83)
1-2 Cole Stockton (86)
Admission: £8
Programme: £2
Att: 114

 

Groundhopping 27.01-30.01.2014 (Part 1/2)

 

Dag 1: Mandag 27. 01.2014: Hastings United – Burgess Hill Town
Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.



Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.



En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt 14 klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.



Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant oss i en pub utenfor Underhill i forkant av Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte mitt innkjøpte Non-League Paper.



Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.



Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som nå het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn , STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!



Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.



Det virket være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg stikke hodet inn der for å slå ihjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til det loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.



Det hadde de ikke, men nå var det i alle fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene ettersom spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.



Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.



Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med et pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.



Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup, var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man taper terreng i opprykksstriden valgte de søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.



Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som bille være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.



Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men de virket svare mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.



Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan snittet tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Og frustrasjonene begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.



Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.



Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonene i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styrer. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.



Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn – og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.

 

 


English ground # 140:
Hastings United – Burgess Hill Town 0-1 (0-0)
Sussex Senior Cup, 3rd
round
The Pilot Field, 27 January 2014
0-1 Patrick Harding (59)
Admission: £10
Programme: None (free leaflet)
Att: 172

 

Dag 2: Tirsdag 28.01.2014: Belper Town – Gresley
Frokost var ikke inkludert ved Eden Guest House, men etter en full english breakfast på puben John Logie Baird var jeg klar for å forlate Hastings, der det nå igjen regnet slik det tydeligvis hadde gjort hele natten. Etter togbytte ved Ashford International ankom jeg snart London St Pancras, hvor jeg igjen kunne bytte tog på ferden nordover. Etter en røykepause satt jeg meg etter hvert på Sheffield-toget, og etter i underkant av fire timer på farten kunne jeg litt før klokka halv tre stige av på stasjonen i Derby.

 

Jeg hadde vurdert overnatting i Belper, der jeg skulle se kamp den kvelden. Men med været som også denne sesongen herjer med terminlistene, var jeg ikke minst avhengig av en base som ga gode transportmuligheter dersom kampen skulle bli avlyst slik at jeg måtte finne alternativer. Det var nok hovedgrunnen til at valget av base for kampen falt på Derby, og Amber Guest House, der jeg også bodde ved mitt besøk i Ilkeston tidligere i sesongen. £23 for overnatting med frokost inkludert kan man ikke klage på, og etter en liten taxitur opp på Burton Road kunne jeg sjekke inn og oppdatere meg på stå i Belper før jeg igjen tok apostlenes hester fatt.

 

Jeg hadde lagt regnet bak meg på veien nordover, men det hadde regnet heftig de siste dagene, og jeg hadde vært noe bekymret for kampen i Belper. Men det samme hadde vært tilfelle med de alternative kampene jeg hadde snust på lenger sør, der værmeldingen hadde vært langt mer negativ, og medvirkende til at det ble Belper. Imidlertid virket det ikke engang som om baneinspeksjon eller avlysning var tema hverken på klubbens egne hjemmesider og Twitter-konto, eller andre steder. Jeg ruslet derfor sakte den snaue halvtimen tilbake til stasjonen via en omvei gjennom byenes sentrum. Mens jeg tok meg en røyk utenfor stasjonen oppdaget jeg at Gresley via Twitter kunne meddele at det nå var game on i Belper, etter det som tydeligvis hadde vært en ikke-annonsert baneinspeksjon. Dermed satt jeg kursen med Belper allerede med 15.52-toget mot Matlock, og kunne 12 minutter senere stige av i Belper.

 

Den lille (drøye 20 000 innbyggere) byen ligger i Derbyshires Amber Valley-distrikt, mellom Derby og Matlock, og har en stolt industrihistorie med både bomullspinnerier og tekstilproduksjon. Der jeg gikk langs Bridge Street, den korte veien mot min destinasjon, kunne jeg snart se den enorme East Mill – med den eldre og mindre North Mill bak – tårne over meg som et minne om denne industrihistorien. Det er vel også minnene om denne industriarven man har forsøkt å bevare ved å frede de to bygningene. Senere var jo også Belper et senter for Storbritannias spikerproduksjon; noe som blant annet har gitt Belper Town sitt kallenavn – The Nailers.

 

Klubbens hjemmebane, Christchurch Meadow, har på sin side fått navn etter kirken som står nesten kloss inntil banen. Den lille stikkveien ned til banen går på siden av denne kirken, og til min begeistring så jeg at portene var åpne. Det var over tre og en halv time til kamp, men planen var å ta en kikk i godt dagslys for deretter slå ihjel litt tid ved å ta en matbit på en pub i Belper. En bil kom kjørende inn på anlegget idet jeg ankom, og sjåføren kikket forundret på meg. Det viste seg være en person i Nailers-systemet som tydeligvis kom med matforsyninger til kveldens kamp. Han kunne fortelle at det ganske riktig hadde vært en kjapp baneinspeksjon et par timer tidligere, og at det raskt ble bestemt at kampen skulle spilles – noe overraskende mot banemannens ønske! Vanligvis kjemper jo banemennene innbitt for å få sin bane spilleklar, men her hadde han tydeligvis fryktet at man ved spill ville ødelegge banedekket for en lengre periode. For meg så det derimot ganske greit ut, til tross for antydninger til litt gjørme i de to 5-meterne og langs sidelinjene. Han unnskyldte seg med at han måtte komme seg tilbake til puben sin, men sa at joda, jeg bare kunne gå og kikke meg rundt på anlegget.

 

Ankomsten er bak den ene kortsiden, der fasilitetene består av 3 trinn med ståplasser under åpne himmel på deler av kortsiden. Telleapparatene står i hjørnet mellom denne kortsiden og den ene langsiden, der man har en nokså standard ståtribune kalt The Reg Walker Stand. I enden av sistnevnte står en liten bu som gjør nytte som klubbsjappe. På motsatt langside er hovedtribunen en ganske moderne affære, bestående utelukkende av sitteplasser. Bak denne ligger klubbhuset – et nokså flott sådan. Bak målet på bortre kortside er det ikke annet å se en jorder og gresskledde åser med spredt bebyggelse. Christchurch Meadow er i seg selv med sine fasiliteter ikke noe veldig spesielt, men da jeg ved hovedtribunen snudde meg tilbake mot inngangspartiet så jeg som forventet med egne øyne hva som gjør at det likevel har en god dose karakter og fremstår absolutt idyllisk. Rett bak nærmeste kortside tårner den nevnte kirken flott over denne delen av anlegget, men man bak hjørnet ved telleapparatene kan se hvordan den voldsomme East Mill ruver og skaper en interessant backdrop.

 

Idet jeg gjorde meg klar til å forlate Christchurch Meadow for å få en matbit, kom det en person gående inn. Som normalt er ble det hilst, og han presenterte seg raskt som journalist fra det kjente fotball-magasinet When Saturday Comes. Han hadde håpet å finne litt aktivitet her allerede, og fastslo at han med banens spesielle backdrop gjerne skulle avlagt besøket her en dag da avspark var tidligere og i dagslys, for å få bedre bilder. Men nå kan det jo bli stemningsfulle bilder også i flomlys, så han klaget ikke så altfor mye. Han fortalte at han bodde i Birkenhead og var Tranmere-fan, og at han besøket var i anledning en reportasje-serie fra non-league der hans forrige bidrag hadde vært Runcorn-derbyet mellom Runcorn Town og Runcorn Linnets på Boxing Day. Vi ble stående en stund å diskutere diverse flotte fotballstadioner og den slags, før jeg forlot ham der inne og gikk for å få meg litt mat i skrotten.

 

Snaue hundre meter tilbake langs Bridge Street ligger den koselige puben George & Dragon, og de hadde en fristende meny for en sulten fremmedkar. Dessverre var det imidlertid pause i matserveringen til klokka 18.30 – over halvannen time til. Så jeg tok foreløpig til takke med en pint gyllen nektar fra deres tappekraner, men jeg igjen ble sittende å bla litt i Non-League Paper. Pinten falt såpass i smak at det også ble et påfyll før jeg takket for meg og kunne konstatere at neste pub var stengt for oppussing. Jeg tok i stedet til takke med en heftig burger fra en burgersjappe på tvers over veien, før jeg igjen returnerte til Christchurch Meadow med rundt en time og tre kvarter til avspark.

 

Det var fortsatt ikke voldsom aktivitet her, men journalisten fra tidligere satt nå på hovedtribunen i samtale med en representant fra klubben. Han hadde fått omvisning rundt på anlegget og audiens i de innerste gemakker, og var således fornøyd med det. Vi ble der sittende å diskutere forskjellige temaer rundt Belper Town og non-league og fotball generelt. Tema ble også den sparkede Goole-kaptein Karl Colley, som tre dager tidligere hadde fått sparken i Lincolnshire-klubben for å ha gått til angrep på Coalville-supportere etter å ha blitt utvist. Colley ble et år tidligere sparket fra nettopp Belper Town etter angivelig å ha slått ned en lagkamerat. Og den lokale karen kunne nå fortelle at han da også mente å huske at Colley tilbragte mye av tiden i Belper mens han tydeligvis sonet med elektronisk fotlenke.

 

Vedkommende fortalte videre at han var gammel Derby-supporter, men at hans interesse hadde svunnet i takt med den moderne fotballens uheldige utvikling og billettprisenes vanvittige økning, og at han nå derfor konsentrerte seg utelukkende om Belper Town. På spørsmål om han hadde tro på at de igjen ville kunne kjempe om opprykk, nøyde han seg med å si at det er lenge igjen av sesongen, men at konkurransen er tøff. Han ga uttrykk for at Halesowen Town kan bli tøffest å innhente, mens jeg tolket det dithen at han var enig med meg i at Coalville Town kan vise seg tøffere enn Leek Town, som virker å ha stagnert noe i det siste. Noen vil huske at Belper avsluttet forrige sesong med 23 strake kamper uten tap (17-6-0) i serien, og gikk inn i playoff som det store formlaget. Det hjalp imidlertid lite da de tapte semifinalen for Kings Lynn Town, men om de kan komme i nærheten av fjorårets sesongavslutning skal de igjen bli å regne med! Det var han enig i, men nøyde seg nok en gang med å slå fast at det er lenge igjen av sesongen.

 

Snart ankom flere supportere og telleapparatene ble åpnet. Jeg gikk for å betale mine £8, og betalte ytterligere £1,50 for et glossy kampprogram. Deretter oppsøkte jeg den overraskende store baren i det nå åpne klubbhuset, og satt meg til rette og studerte kampprogrammet med en pint Magners (som heldigvis er bedre på fat enn på flaske). Kampens motstander i Northern Premier League Division One South var grevskapskollega Gresley, og jeg ventet meg en heftig Derbyshire-duell. Jeg var også litt nyfiken på Belper-spissen Jon Froggatt, som allerede sto notert med 23 ligamål på 23 kamper fra start så langt denne sesongen. Gresley på sin side kom fra en sterk hjemmeseier der opprykksjagende Leek Town hadde blitt ettertrykkelig slått 4-1.

 

Før avspark hadde jeg mer enn nok tid til også å stikke hodet innom den lille klubbsjappa. Omtrent samtidig med at kirkeklokka slo sju hadde det begynt å regne ganske kraftig, og dette var fortsatt tilfellet da jeg installerte meg på The Reg Walker Stand for å se de to lag ble introdusert. Kopien av arket med lagoppstillingene, som jeg hadde klart å klore til meg, stemte naturlig nok langt bedre enn forslaget på kampprogrammet. Og i Gresley-keeper Mats Mørch var det sannelig også et norsk innslag. Sørlandsgutten er på lån fra Derby County, og hadde fått manager Martin Rowes tillit fra start.

 

Det virket som om hjemmelaget innledningsvis slet litt med å takle det noe vanskelige underlaget. Etter tre dødballsituasjoner i rask rekkefølge førte det til litt defensiv nøling og klabb og babb i Belper-feltet etter en corner. Ballen endte opp hos den tidligere Belper-vingen Paulo Piliero, som straffet gamle lagkamerater ved å sette inn 0-1 bak keeper Dave Ratcliffe. The Moatmen var i føringen. Det virket imidlertid som om dette var det som skulle til for å vekke de gule og svarte, og Belper begynte snart å dominere spillemessig. De kom stadig på hurtige angrep på kantene, på en bane der ballen skjøt noe fart i det våte gresset.

 

Etter hvert kom også sjansene, og en glimrende Simon Harrison var fra sin høyrekant involvert i det aller meste hjemmelaget skapte fremover. Spesielt kombinasjonen Harrison/Froggatt virket å skape hodebry for gjestene, og jeg sto med en følelse av at det var et tidsspørsmål før de ville få uttelling. Harrison hadde selv vertenes første store sjanse da han skar inn fra vingen etter et flott raid, men hans avslutning gikk like over. Etter 25 minutter pådra Gresley seg et unødvendig frispark ute ved sidelinjen rundt 25 meter fra mål. Harrison servet, og hvem andre enn Froggatt headet ballen i krysset bak keeper Mørch.

 

To minutter senere var det nok en gang en dødball fra Harrison som frustrerte gjestene. Denne gang løftet han inn i feltet fra 35 meter, og Gresley-forsvaret var såpass tafatte at et forsøk på klarering havnet hos Phil Watt, som enkelt kunne sette inn 2-1. Gresley hadde i denne perioden sitt fulle hyre med et Belper Town som fosset i angrep. Og idet vi var i ferd med å passere halvtimen spilt, slo The Nailers til igjen. Nok et frispark, og nok en gang var det Harrison som servet. På bakerste stolpe fant han Colin Marrison, som headet ned til spissen Mark Ward, og han satt inn 3-1. Belpers tredje mål på drøye fire minutter – alle tre etter frispark, og Gresley var i ferd med å få fullstendig bakoversveis.

 

Hjemmelaget kunne økt ytterligere før pause, der de dominerte totalt og presset sine gjester bakover. Froggatt var frempå og tvang frem en flott redning fra Mørch. Kort etter ble han spilt gjennom av Harrison, men med bortimot fri bane mot mål ble han muligens noe tvilsomt vinket av for offside. Gresley kom noe til hektene mot slutten av omgangen, men både Kieran O’Connell og Eric Graves måtte se sine avslutninger gå like utenfor Ratcliffes mål, og lagene gikk i garderoben med 3-1 i protokollen.

 

Rett før pause hadde jeg fått selskap av journalisten fra When Saturday Comes, og jeg ble i pausen stående og samtale med ham. Også han hadde så langt latt seg imponere over Belper Town, og mente dessuten at regnet bidro til å skape litt stemning i bildene han hadde tatt. Han innrømmet at det for ham var det viktigste, og at det som skjedde ute på banen i og for seg ikke var spesielt vesentlig. Følgelig ble det ikke tid til noen kjapp pause-pint, og mens jeg i stedet gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene tilbake på banen.

 

Andre omgang fortsatt med Belper i førersetet, og kunne nokså tidlig økt ledelsen både en og to ganger. Få minutter var spilt da Steve Warne fyrte løs fra rundt 16 meter, men skuddet gikk like utenfor. Deretter var det Simon Harrison som igjen viste seg frem – denne gangen hadde han vandret over på venstrekanten. Der la han bak seg noen svimle Gresley-forsvarere i sitt kjølevann før han skar inn og sendte i vei et skudd som hadde kurs mot det bortre hjørnet. Mats Mørch fikk imidlertid fingertuppene på ballen, men Harrision imponerte voldsomt, og var uten tvil for meg kampens store spiller.

 

Mark Ward jaktet sitt andre for kvelden, og skrudde et frispark centimetere utenfor. Med et lite kvarter igjen ble Harrison tatt av banen og spart – kort tid før han av speaker ikke overraskende ble utropt som vinner av dagens bestemannspremie. Overhodet intet å si på juryens beslutning! Han ble erstattet av Aaron Cole, som hadde scoret i sin debut som innbytter i 5-1-seieren over Goole i Belpers forrige kamp. Lånespilleren fra Worksop Town hadde kun vært på banen i tre minutter da han stormet inn i feltet og fintet vekk to forsvarere. Hans avslutning fra skrått hold virket fra min posisjon å forandre retning i en forsvarer, og ballen gikk inn på nærmeste stolpe bak en fortvilet Mats Mørch. 79 minutter spilt, og det sto 4-1.

 

Belper kunne økt ytterligere helt på tampen, da Mark Ward sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset. Mange av de 165 tilskuerne var allerede i ferd med å slippe jubelen løs da keeper Mørch på akrobatisk vis hentet frem en klasseredning. Dermed sluttet det 4-1, og jeg hadde fått bekreftet mitt inntrykk av at Belper Town igjen blir å regne med denne sesongen. Journalisten som hadde en lang kjøretur hjem til Birkenhead stoppet opp for å ønske lykke til videre på turen, før han feide av gårde. Selv satt jeg kursen mot klubbhusets bar.

 

I stedet for å returnere til Derby med 22.03-toget, bestemte jeg meg for å innta en pint eller to og heller satse på neste avgang klokka 23.17. Snart fikk vi der selskap av de to lags spillere og ledere, og mens spillerne spiste opp og bortelaget begynte forberede seg på avreise, slo jeg av en prat med en person i Gresley-apparatet. Han mente at Belper Town rett og slett er det beste laget de har spilt mot denne sesongen, og spådde de ikke uventet i opprykkskampen. På spørsmål om inneværende sesong muligens er noe skuffende så langt for Gresley etter en 11. plass forrige sesong, trakk han litt på det. Han ville ikke si seg helt enig i dette, og fortalte at de siden den gang har vært gjennom en rekke utskiftninger – ikke bare med ny manager, men også på spillersiden.

 

En kort samtale med Belper-manager Peter Duffield og hans trenerapparat bekreftet inntrykket av at frasen «det er lenge igjen av sesongen» synes å være et godt innarbeidet mantra i Belper, men det kom vel etter hvert frem at deres ambisjoner ikke overraskende er å kjempe om minst en playoff-plass. Uten å ville foregripe begivenhetene, var de i hvert fall mer enn villige til å fortelle om den vanvittige sesonginnspurten forrige sesong. Jeg poengterte det åpenbare med at en slik form spiller liten rolle om man ikke bevare den inn i playoff, og manager Duffield måtte smilende samtykke i at det er et godt poeng – før han igjen slo fast at det er lenge igjen av sesongen, og at de fortsatt ikke tenker i de baner.

 

Jeg ønsket Duffield og de få andre som fortsatt var igjen lykke til og tømte glasset mitt. Idet jeg forlot Christchurch Meadow slo kirkeklokka for å markere at klokka var elleve, og rundt fem minutter senere sto jeg på perrongen og ventet på siste tog tilbake til Derby. Jeg valgte ta en taxi tilbake til Amber Guest House, der jeg snart sovnet etter nok en trivelig dag som groundhopper i non-league.

 


English ground # 141:
Belper Town – Gresley 4-1 (3-1)
Northern Premier League Division One South
Christchurch Meadow, 28 January 2014
0-1 Paolo Piliero (5)
1-1 Jon Froggatt (25)
2-1 Phil Watt (27)
3-1 Mark Ward (30)
4-1 Aaron Cole (79)
Admission: £8
Programme: £1,50
Att: 165