Burscough v Tranmere Rovers 29.01.2014

 

Onsdag 29.01.2014: Burscough v Tranmere Rovers

Black pudding er i store deler av Storbritannia en tradisjonell del av den varme frokosten, men dessverre er den et stadig mer sjeldent syn på frokosttallerkenen. Ved Amber Guest House i Derby har de imidlertid forstått at den fortsatt bør være en del av en full english breakfast, og etter en smakelig sådan hadde jeg god tid til å dusje og pudre nesen før jeg pakket snippesken og fikk vertinnen til å tilkalle en taxi.



Den opprinnelige planen hadde denne dagen vært å dra opp til nordøst for å se Shildon v Marske United i Northern League, men denne hadde blitt flyttet grunnet hjemmelagets deltakelse i grevskapscupen. Deretter ble Worthing vurdert som destinasjon, men da jeg fant ut at jeg ville ha muligheten for en Worthing/Worthing United-dobbel i april, valgte jeg å spare det til da. I stedet falt valget til slutt på Burscough i Lancashire.



Drosjekusken slapp meg av utenfor Derby stasjon, slik at jeg snart kunne sette meg på 10.25-toget til Sheffield. Med ti minutter til neste tog videre mot Manchester, hadde jeg heller enn å stresse valgt å benytte anledningen til å hilse på en gammel flamme i stålbyen. Kimberley kom som avtalt et par minutter etter at jeg stakk hodet ut av stasjonsbygningen. Og etter en drøy times hyggelig gjensyn takket jeg for nå og satt meg igjen på toget.



Noe forsinket ankom vi Manchester Piccadilly, men jeg rakk noe overraskende å stresse over til plattform 15 idet toget som skulle ta meg videre til Wigan kom inn på perrongen. En snau halvtime senere steg jeg av på Wigan North Western, og spaserte de 10-15 minuttene gjennom sentrum. Vel fremme ved Mercure Wigan Oak Hotel fikk jeg raskt sjekket inn og slappet av en liten stund i hotellsenga før jeg igjen tok beina fatt.



Apostlenes hester bar meg tilbake gjennom sentrum, forbi byens to togstasjoner, halvveis på måfå der jeg nøt sola som faktisk hadde tittet frem. Turen endte ved Wigan Pier, beliggende langs Leeds and Liverpool Canal, der man flere steder kunne lese plaketter som vitnet om dens storhetstid da kanalen var travel med lektere som fraktet kull ut til kysten. Den som forventer en fornøyelsespir som i Blackpool eller Southend vil nok imidlertid kanskje bli skuffet over Wigans variant – egentlig ikke en pir slik man kanskje forventer i det hele tatt.



Jeg reiste meg fra parkbenken og slentret videre langs kanalen mens jeg vurderte å fortsette spaserturen ut til Wigans Athletics DW Stadium. Etter noen minutters tankevirksomhet kom jeg til at det nok uansett ikke var så mye interessant å se, så jeg snudde i stedet på hælen og gikk tilbake til togstasjonen Wigan Wallgate. Der hoppet jeg omsider på 16.24-toget mot Southport. Jeg skulle dog ikke så langt, og etter et kvarters tid på skrangletoget steg jeg av på stasjonen Burscough Bridge, midt ute på landsbygda i distriktet West Lancashire.



Igjen hadde jeg med hensikt lagt opp til tidlig ankomst for å få tatt en kikk på Victoria Park i fullt dagslys. Etter noen få minutters gange så jeg anlegget foran meg nederst i Mart Lane, men her var det ikke mye tegn til liv. I og for seg ikke spesielt overraskende med nesten tre timer til kampstart, men jeg fikk tatt noen bilder herligheten sett utenfra. Dessverre var alt av porter stengt, og muren litt for høy til at det gikk an å kikke over. Jeg gikk rundt baren Barons Sports & Social Club for å se om det samme var tilfellet der, men kom der kun over en gruppe suspekte typer som tydeligvis hadde samlet seg med sine biler her for å røyke hasj eller lignende. Og muren var også her for høy til å kikke inn.



Jeg la Victoria Park bak meg og slo meg ned på puben The Hop Vine, som tydeligvis også er en restaurant. Den var overraskende travel for et såpass lite sted, og mens jeg inntok flytende forfriskninger fra tappekranene kunne jeg høre de ansatte besvare telefonforespørsler om bordreservasjoner med at de ikke hadde noe ledig i helgene før i april! De to landsbyene Burscough og Burscough Bridge har for lengst vokst sammen, og det bor drøye 8 000 personer her. Jeg tømte mitt andre glass, og gikk den korte veien tilbake til Victoria Park.



Der var det nå litt mer liv, og en person kom ut av anlegget for å åpne porten for noen av spillerne som hadde begynt å ankomme – blant annet en gammel skranglekasse av en Ford Transit som fraktet deler av Tranmere Rovers’ reservelags-apparat. Etter en kjapp prat med karen i inngangspartiet ga han klarsignal til at jeg kunne ta en runde for å ta noen bilder, og med det entret jeg Victoria Park med rundt halvannen time til avspark.



Inngangspartiet befinner seg på kortsiden ut mot Mart Lane og Bobby Langton Way, og det var i hjørnet på denne kortsiden at jeg kom inn. Bortsett fra telleapparater og porter befinner seg her ikke annet enn en brakke som gjør nytte som klubbsjappe. Men på langsiden til høyre for meg går man først forbi nevnte Barons, som har dører ut mot banen. Bortenfor står en ganske ordinær ståtribune, som i kjølevannet av Bradford-brannen erstattet en flott tretribune som mange tiår tidligere hadde blitt kjøpt fra Everton og gjenreist her. Bortre kortside går under navnet Crabtree Lane End, og midt på denne er det en liten ståtribune. Når man runder hjørnet inn på den andre langsiden er det langs enden av sistnevnte en liten mur, der man man med malerkosten har laget et minne over Victoria Parks lange historie som fotballbane. Lenger bort finner vi hovedtribunen og inngangen til et lite klubbhus, før vi igjen er tilbake ved utgangspunktet. Alt i alt er Victoria Park et ganske koselig lite anlegg.



Jeg ble stående å snakke med denne karen fra tidligere til telleapparatene åpnet og jeg fikk avlevert mine £8 for inngang. Man hadde virket usikre på om det hadde blitt trykket program til kveldens kamp, men ytterligere £2 sikret meg et eksemplar av et overraskende tykt og godt program. Jeg hadde ikke før betalt meg inn før jeg fikk vite at man ikke ville kunne entre baren Barons inne fra banen før i pausen, og at klubbhuset ikke serverte alkohol. Jeg hadde antatt at Barons ble brukt som klubbhus, men ble fortalt at den ble driftet uavhengig av klubben. Jeg gadd ikke engang spørre om å få gå ut igjen, og benyttet heller anledningen til å spise litt.



Det var etter hvert meget kjølig, og jeg valgte å følge snart rådet fra en klubbrepresentant ved å ta plass i en innendørs avdeling av klubbens tea bar, der det var et lite antall stoler og bord. Mens jeg spiste en cheese & onion pie og lesket strupen med en boks cola, bladde jeg interessert i programmet. En kikk på tabellen bekreftet det jeg allerede visste; at Burscough i ligaen (North Premier League Division One North) befinner seg i et slags ingenmannsland. Det er altfor langt opp til playoff-plassene, og tilsvarende ned til nedrykksstriden. Liverpool Senior Cup, der det i kveld skulle kjempes om avansement, var dessuten klubbens siste mulighet hva gjelder sesongens cupturneringer.



Grunnet avlysninger hadde ikke Burscough spilt kamp på to og en halv uke. I bortekampen mot Salford City hadde et sent vinnermål sikret et hattrick for klubbens toppscorer Jordan Williams, og 4-3 seier for Burscough. Men nå var det altså cup, og kamp om avansement til semifinalene. I grevskapscupene stiller ofte Football League-klubbene med sine reservelag, men det var i Tranmeres startoppstilling flere spillere som vil kunne kalles førstelagsspillere. Både Max Power, Danny Holmes, James Rowe, Akpo Sodje, og Abdulai Bell-Baggie har vel ved en rekke anledninger vært på banen i årets League One.



Med en Bovril i hånden gikk jeg – via en tur innom klubbsjappa – over på motsatt langside og tok oppstilling på ståtribunen der. Jeg begynte å lure på om lagpresentasjonen hadde gått meg hus forbi, men en sidemann informerte om at klubben for tiden ikke har en speaker. Lakonisk la han til at han husket at de for et par sesonger siden hadde gjort litt narr av Padiham som da «ikke engang hadde en speaker». Ved hjelp av en Tranmere-supporter i nærheten fikk vi da raskt kontroll over endringene i forhold til kampprogrammets lagoppstilling for gjestene. Og i samme øyeblikk som det begynte å dryppe fra oven, ble kampen blåst i gang.



Jeg vil på ingen måte si at banen var i nærheten av noe som skulle tilsi avlysning, men det var åpenbart likevel et meget vanskelig underlag. Ikke minst var dette kanskje medvirkende til at pasningskvaliteten var noe under pari fra begge lag. I tillegg var det en rekke dårlige første-touch, der banen muligens skal ha noe av skylden. Det var langt fra noen festforestilling som utspilte seg på Victoria Park, men omgangen var stort sett tett og jevnspilt. Den første sjansen av betydning var det Tranmere som fikk, men skuddet fra Danny Holmes gikk like over. 18 minutter var spilt da gjestene igjen var frempå, og Cole Stockton markerte seg ved å skyte i stolpen.



Det virket etter hvert på meg som om Burscough hadde en del ball, men at gjestene var noe skumlere når de var i angrep. Det var imidlertid temmelig tannløst offensivt fra begge lag, og jeg tok meg i å undres hvor i all verden målene skulle komme fra. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før spissen Jordan Williams etter 43 minutter regelrett løp fra Tranmere-forsvaret og satt ballen i mål bak keeper James Mooney. Min sidemann kommenterte at Burscough er som mest sårbare når de leder, men fastslo at de burde kunne holde ut med så kort tid til pause. Det gjorde de, og da dørene til Barons ble åpnet benyttet jeg anledningen til å ta innta litt pause-forfriskninger i form av en flaske Bulmers pærecider.



Noen Burscough-supportere ved nabobordet var selvsagt fornøyd med ledelsen, men samtykket i at det ikke var noen god kamp hittil. Da samtalen ble penset over på NPL Division One North, var det litt usikkerhet om hvem som ville stikke av med tittelen. Ikke overraskende var det Curzon Ashton og Warrington Town som var de to som ble nevnt, men de var splittet i synet på hvem som var deres favoritt. Noe mer overraskende var det at de så raskt virket å avskrive Darlington 1883, som jeg bemerket virkelig synes å ha funnet ligaformen. Ellers har det jo en stund gått rykter om at Burscough dessverre vil flytte fra Victoria Park, men supporterne var ikke overbevist om at dette ville være aktuelt med det aller første.



Gjennom vinduet kunne vi se at andre omgang var i ferd med å sparkes i gang, så jeg drakk opp og tok igjen plass på ståtribunen ved siden av. Andre omgang fortsatte som den første, med mye duellspill på midtbanen. Akpo Sodje fikk en gyllen sjanse da et utspark fra keeper Mooney gikk gjennom hele Burscough-forsvaret, og Sodje kom alene med keeper. En dårlig første-touch gjorde imidlertid at han måtte stoppe opp, og hjemmekeeper Tim Horn fikk presset ham ut mot siden, der han ute av balanse avsluttet utenfor. En time var spilt da Cole Stockton fikk skutt fra god posisjon, men skuddet ble blokkert av en forsvarer. Burscough stormet rett i angrep ved venstrebacken James Short (som innimellom var et uromoment da han kom fremover), men hans innlegg var 1,88 centimeter for høyt for Jordan Williams som lurte inne i feltet.



Det var ikke all verden av sjanser, men James Rowe testet Tim Horns reflekser med et knallhardt skudd rett på Burscough-keeperen. Jordan Williams var frempå for hjemmelaget, men hans avslutning forandret retning i en forsvarer og ble enkelt plukket opp av keeper Mooney. Williams var involvert i det lille som var av halvsjanser til Burscough, og selv om de selv ikke skapte all verden virket de nå ha nokså god kontroll. Da vi passerte 80 minutter spilt, hadde jeg 20 minutters tid hatt følelsen at Burscoughs ledelse virket ganske trygg. Men så…



Innbytter Conor Roberts ga bort ballen unødig i eget forsvar, og et påfølgende frispark ble løftet inn i feltet av Max Power. Der raget Cole Stockton til værs og headet ballen tilbake mot det nærmeste krysset, utagbart for Horn. 1-1 etter 83 minutter, og praten dreide seg umiddelbart om hvorvidt man ville spille ekstraomganger eller hoppe direkte til straffesparkkonkurranse. Man hadde vel knapt rukket å konkludere før Max Power drøye to minutter senere spilte gjennom Cole Stockton, som bortimot alene med Horn satt inn 1-2. Burscough-manager Derek Goulding var nok like frustrert som Linnets-supporterne, og min sidemann slo igjen fast at Burscough er eksperter på å gi fra seg ledelser.



Gjestene kunne fort økt ytterligere like etter, men en god Max Powell måtte se sin avslutning blokkert etter at Stockton hadde spilt lagt tilbake til ham. Hjemmelagets siste sjanse kom på overtid, da John Connolly spilte gjennom Jordan Williams. Han vendte opp, men var ute av balanse da han avsluttet utenfor og ble liggende oppgitt på gresset i det dommeren blåste av. Tranmere var videre i Liverpool Senior Cup på bekostning av Burscough.



Jeg forsto vel raskt at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg opp til stasjonen på snaue to minutter for å rekke 21.36-toget, og hadde vel uansett planlagt en pint inne på Barons før jeg returnerte til Wigan. Med en pint real ale i hånda kikket jeg litt rundt i lokalet der jeg snart så minner fra klubbens triumf i FA Trophy våren 2003. Den gang slo de Tamworth 2-1 i finalen på Villa Park, i det som var deres 12. kamp i den turneringen den sesongen. Og sannelig kom ikke innehaveren snart rundt og bød på hjemmelagde smørbrød.



Turens siste kamp var unnagjort, og etter en hyggelig samtale med noen av de lokale takket jeg omsider for meg og gikk for å rekke 22.34-toget tilbake til Wigan. På Wigan Wallgate ble jeg møtt av en venninne som akkurat hadde gjort unna et kveldskift som sykepleier. Og siden jeg følte for litt pleie, trakk jeg meg tilbake sammen med henne. Da gjensto det bare å komme seg opp i tide slik at jeg rakk toget jeg hadde planlagt ned til London og Gatwick Airport dagen etter.

English ground # 142:
Burscough v Tranmere Rovers 1-2 (1-0)
Liverpool Senior Cup, Quarter final
Victoria Park, 29 January 2014
1-0 Jordan Williams (43)
1-1 Cole Stockton (83)
1-2 Cole Stockton (86)
Admission: £8
Programme: £2
Att: 114

 

Next game: 21.02.2014: Shildon v Bedlington Terriers
Previous game: 28.01.2014: Belper Town v Gresley

More pics 



 

 



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg