Tirsdag 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen da jeg forlot Estadio Enrique de Roberts etter å ha sett hjemmelaget El Porvenir spille en målløs kamp mot Central Córdoba. Jeg hadde ytterligere én kamp på menyen, og den involverte et hjemmelag og et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke; nemlig Racing Club og deres hjemmebane El Cilindro. Det betød at jeg etter å ha tuslet tilbake til Gerli togstasjon nå måtte bli med jernhesten tilbake én stasjon i retning sentrale Buenos Aires – til Avellaneda, der jeg nok en gang steg av på stasjonen som nå har det noe kompliserte navnet ‘Dario Santillán y Maximiliano Kosteki’. Denne het tidligere Avellaneda, men ble senere omdøpt til minne om to unge menn som ble drept her i 2002. Den omtales nå gjerne som det noe enklere ‘Dario Maxi’.

Ikke langt fra denne stasjonen holder to av de såkalte ‘Big 5‘ i argentinsk fotball til; nemlig de to rivalene Independiente og Racing Club, som også er svært nære naboer (stadionet til Independiente kan skimtes i bakgrunnen på det andre bildet). Det var førstnevnte som hadde fått æren av å bli den første argentinske klubben jeg besøkte, men nå var det erkerivalen sin tur til å celebert besøk av undertegnede. Etter å ha erfart visse startvansker på turen, hadde jeg i forbindelse med Racing Clubs kamp mot Patronato de Paraná denne gang funnet ut av tidspunktene for billettsalg, og hadde dagen før brukt mandag formiddag til å dra hit ned for å sikre meg en billett til denne kampen (de to første bildene er fra da). Den hadde kostet 4200 pesos for seksjonen jeg valgte meg i etasjen over klubbens barra brava gruppering La Guardia Imperial.

Det er vel ensbetydende med omtrent 250 norske kroner i henhold til den offisielle kursen, men så skal man også huske at jeg hadde vært smart nok til å ta med meg amerikanske dollar som jeg vekslet inn til bortimot dobbelt kurs på den ‘uoffisielle’ markedet. Som på så mange andre områder, kan det nemlig lønne seg å sette seg inn i visse saker og ting når man kommer som ‘førstereisgutt’ på ferie til Buenos Aires og Argentina. Første stopp med toget etter avgang fra Gerli var som nevnt nettopp ‘Dario Maxi’, og da jeg nå gikk av der hadde jeg faktisk flust med tid frem mot avspark, og hadde planlagt å benytte denne til å sjekke ut et par av vannhullene i nærheten og således slå i hjel litt tid med et par øl der.

Med fare for å gjenta meg selv: Avellaneda er for øvrig i utgangspunktet en egen by, men fremstår på alle måter som en bydel i Buenos Aires. Grensene til selve Buenos Aires by synes å gå ganske langt inn mot byen, slik at den har et beregnet folketall på rett i overkant av tre millioner, mens ‘Greater Buenos Aires’ har et sted mellom 15 og 16 millioner innbyggere, og dermed huser rundt en tredel av Argentinas befolkning. Storbyen er delt inn i flere partidos, eller bydeler, der Avellenada er administrasjonssenter for ‘bydelen’ med samme navn. Denne har rundt 350 000 innbyggere, og administrasjonsbyen ble grunnlagt under navnet Barracas al Sur, men fikk navnet Avellaneda i 1904. Det er en havneby, og har vært og er fortsatt også et viktig industrielt senter.

Første stopp på min lille pre match pubrunde i Avellaneda ble ølhallen Harlem, der jeg valgte meg en IPA fra Horniga Negra mikrobryggeri. Dette etablissementet er et av flere som ligger nokså tett langs gata Juan Bautista Palaá, og det var ikke mange meterne til neste stopp; bryggeripuben Pier 54. Der ble det en cider i form av deres 1953 Cidra, før jeg krysset diagonalt over veien og også stoppet innom bryggeripuben 1870 Cervecería. Uten at jeg er kar over å erindre hva jeg lesket strupen med der, var det i hvert fall noe godt fra deres utvalg av egne øl. Det var også temmelig travelt der da det tross alt dro seg sakte men sikkert mot avspark. Skjønt jeg var fortsatt tidlig ute da jeg med rundt en time til kampstart brøt opp og trasket bortover mot El Cilindro, der kampen skulle sparkes i gang klokka 21.30.

Racing Club de Avellaneda ble stiftet i 1903, og bedriver som mange andre argentinske klubber en rekke idretter, men det er fotballen de er mest kjent for og som det her skal dreie seg om, og innen den idretten er de en av gigantene i argentinsk fotball. Dette gjenspeiles blant annet i et av kallenavnene; El Primer Grande (den første store), som blant annet henspeiler på at de ble verdens første klubb til å vinne sju strake ligatitler. Det skjedde etter at de i 1910 sikret opprykk til toppdivisjonen, og i perioden 1913-1919 hanket de inn disse titlene i tillegg til flere cuptitler. Nye ligatitler fulgte i 1921 og 1925, og etter krigen vant de ligatittelen tre år på rad i perioden 1949-51 og deretter i 1958 og 1961. Det gjeve Copa Libertadores-troféet havnet deretter i pokalskapet i 1967.

Fra 1960 spilte man om den gjeve Intercontinental Cup, der vinneren av den gjeveste europacupen møtte vinneren av det søramerikanske motstykket Copa Libertadores. Slik var det frem til den i 2004 dessverre ble erstattet av VM for klubblag. I 1967 ble Racing Club den første argentinske vinner av denne turneringen, som på den tiden gjerne var preget av voldelige oppgjør som gjerne ble redusert til regelrette slag. På dette tidspunktet hadde brasilianske klubber allerede trukket seg ut av nettopp denne grunnen, og selv om det muligens skulle bli enda verre to år senere, ble også finalen i 1967 så voldelig at det startet en diskusjon om tiltak for å få en slutt på dette.

I 1967 var det Celtic som var finalemotstander for Racing Club, og på dette tidspunktet ble den fortsatt spilt over to kamper. Celtic vant 1-0 i Glasgow, mens Racing vant 2-1 foran 120 000 tilskuere i Avellaneda – visstnok argentinsk tilskuerrekord. Selv om bortemål hadde blitt tatt i bruk av UEFA to år tidligere, var det foreløpig ikke tilfelle i denne turneringen, så det ble arrangert en tredje og avgjørende kamp. Det ble bestemt at den skulle spilles i Urguguays hovedstad Montevideo, og det var denne som ble så voldelig at den skulle bli kalt ‘Slaget om Montevideo’. Det ble delt ut seks røde kort, og en rekke spillere slapp unna med ting som i dag ville gitt både soleklare røde kort og suspensjoner. Selv om Celtic fikk sitt fjerde røde helt på tampen, ble kampen faktisk fullført med den aktuelle Celtic-spilleren på banen, men Racing Club vant heldigvis kampen 1-0.

Argentinerne er åpenbart ekstremt overtroiske, og spesielt gjelder dette tydeligvis fotball. Det skal ikke nødvendigvis veldig mye til for å få ord på seg for å være mufa – et argentinsk ord som beskriver noe eller noen som bringer ulykke. Nå hadde det seg slik at mens Racing var i Montevideo for å spille denne nevnte tredje og avgjørende finalen mot Celtic, hadde fans av deres erkerival Independiente sneket seg på El Cilindro og begravet sju svarte katter under gressmatta! Etter dette ble det faktisk en lang trofé-tørke i Racing, og de rykket til og med ned i 1983 (etter at man endret nedrykksreglene i Racings disfavør; de ville beholdt plassen med det gamle systemet) og måtte tilbringe to år på nivå to.

Klubben som for øvrig også lyder kallenavnet La Academia hadde etter hvert bestemt seg for å grave opp banen for å fjerne kattene. De fant kun seks av de sju, og selv om de håpet det skulle hjelpe, fortsatte altså problemene og trofé-tørken. I 1998 utførte man til og med en eksorsisme uten at det heller hjalp. Det var først da man i 2001 drev utbedrende arbeid ved El Cilindro at de kom over og fikk fjernet levningene av den sjuende og siste katten, og de endte faktisk det året opp med å vinne ligatittelen for første gang på 35 år. Man kan sikkert glise litt av alt dette, men for mange argentinere er dette blodig alvor. Uansett vant de igjen ligatittelen i 2014, og tok sin attende og foreløpig siste ligatittel i 2019, men var nå igjen en av klubbene som kjempet helt der oppe i toppen av tabellen.

Etter at jeg hadde blitt ransaket og fått identifisert meg, fikk jeg stige innenfor portene på et stadion jeg hadde hatt høye forventninger til. Jeg ble ikke skuffet. Stadionet heter offisielt Estadio Presidente Juan Domingo Perón, etter den tidligere argentinske presidenten, men kalles altså El Cilindro grunnet sin runde form. Etter at man startet planleggingen av dette i 1944, var det først i 1950 at Racing Club kunne ta det i bruk som sin nye hjemmebane. Det har to etasjer med tribune rundt hele anlegget, og den gang var det åpne tribuner, for taket kom visst først i 1990-årene. Selv om kapasiteten kanskje ikke er helt det den var på det største, rommer El Cilindro 61 000 tilskuere; noe som gjør det til det nest største fotballstadionet i Argentina.

En noe spesiell og artig detalj er at man her ikke bare har nøyd seg med de høye gjerdene mellom tribunene og banen, men i tillegg har hatt en vollgrav! Den kunne jeg ikke se, så muligens er den nå fjernet(?), men jeg skulle se andre eksempler på dette i Argentina. Til tross for anleggets ovale form, kommer man meget tett på banen på kortsidene og ikke minst i svingene, mens det på langsidene er mer rom mellom banen og tribunene. I løpet av kampen skulle jeg da også få se at politiet måtte i aksjon ved hjørnespark til bortelaget, da et par av de rett og slett gikk frem og holdt sine skjold over spilleren som tok corneren. Neppe særlig ideelt for den aktuelle spilleren, men igjen litt spesielt, og det er selvsagt ikke helt uten grunn at dette blir gjort.

Manet frem av meget entusiastiske supportere fra La Guardia Imperial var det Racing som tok tak i kampen allerede fra start, og allerede etter 4-5 minutter hadde de hatt to store sjanser til å ta ledelsen, med blant annet en heading som strøk utsiden av stolpen. Noen minutter senere var de igjen centimetere unna ved Maximiliano Romero, og i det 19. minutt var Gabriel Hauche nære på å styre inn et innlegg på bakre stolpe. Etter halvspilt omgang måtte Patronato-keeperen igjen i aksjon for å hindre baklengs, og det begynte å bli ganske utrolig at ikke vertene var i ledelsen. Gjestene fra Entre Ríos-provinsen holdt foreløpig unna, og hadde med ti minutters tid til pause selv sin beste sjanse hittil, men Racing-keeperen vartet opp med en glimrende redning for å hindre scoring mot spillets gang. Det var dermed fortsatt målløst ved pause da jeg oppsøkte et av matutsalgene for å få meg litt mat og en brus.

Gjestene hadde kommet mer med mot slutten av første omgang, og det var de som produserte den første skikkelige sjansen etter hvilen. Et skudd mot bortre hjørne ble imidlertid reddet av Racing-keeper Gabriel Arias som var nede som en puma og fikk slått unna. Tjue minutter etter pause tok Racing omsider ledelsen, og det var etter flott pasningsspill inne i feltet at Gabriel Hauche kunne juble med lagkameratene etter å ha satt inn 1-0. Hjemmelaget virket etter dette mer komfortable igjen, og så ut til å ha en viss kontroll, men helt på tampen holdt det på å gå galt da Patronato var nære på med en avslutning som så ut til å treffe utsiden av stolpen. I fotballavisen Olé anslo de dagen etter at rundt 20 000 tilskuere hadde vært tilstede på denne kampen, og de kunne til slutt feire tre poeng etter at dommeren blåste av med 1-0 som sluttresultat. Jeg hadde i hvert fall ikke vært mufa!

Igjen kunne jeg konstatere at dersom man i Argentina forlater stadionet rett etter sluttsignalet, vil man være blant de aller første ut portene. Her er det i aller høyeste grad en uskreven regel at man ikke forlater arenaen før kampslutt, for da vil man virkelig bli uglesett og latterliggjort av andre klubbers fans, ifølge en argentinsk kompis. La Guardia Imperial holdt det fortsatt gående for fullt da jeg noen minutter etter kampslutt gikk for å rekke siste tog tilbake til sentrale Buenos Aires. Jeg møtte imidlertid en stengt stasjon, så Google Maps hadde åpenbart spilt meg et puss ved denne anledningen. Reserveløsningen med buss viste seg å heller ikke fungere optimalt denne kvelden, for det var ingen buss med nummer 24 eller 74 blant de mange som passerte den drøye halvtimen jeg ventet før jeg bestemte meg for å vinke på en taxi. Mange av bussene hadde for øvrig vært fulle av jublende Racing-fans som hang ut av dørene. Noe senere enn planlagt kom jeg meg uansett tilbake til hotellet etter mitt besøk på et ikonisk stadion som i stor grad hadde svart til forventningene.

Argentine ground # 8:
Racing Club v Patronato de Paraná 1-0 (0-0)
Primera Division
El Cilindro, 13 September 2022
1-0 Gabriel Hauche (65)
Att: 20 000 (est)
Admission: 4 200 ARS

Next game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas
Previous game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba

Next game

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var duket for en ny dobbel, og etter en frokost på hotellet satt jeg igjen kursen sørover med metroen fra Bolívar til Constitución via Independencia. Denne dagen skulle jeg gjeste El Cilindro og se Racing Club i aksjon, men først skulle jeg se Primera C-fotball i Gerli. Jeg fikk også sikret meg dagens utgave av fotballavisen Olé før jeg deretter satt meg på toget ved Plaza Constitución, og jeg ble altså med jernhesten så langt som til Gerli, der jeg gikk av etter en 11 minutter lang togtur, og hvor El Porvenir skulle være vertskap for det som altså skulle være min første av to kamper denne tirsdagen.

Gerli hadde ved siste folketelling rundt 65 000 innbyggere, og etter at man i 1964 opprett Lanús partido har deler av byen sortert under denne mens andre deler hører til Avellaneda partido. Byen fremstår uansett på alle måter som en del av Buenos Aires. Jeg hadde nå 10-15 minutters gange foran meg fra togstasjonen til Estadio Enrique de Roberts, der El Porvenir altså skulle ta imot Central Córdoba til dyst i Primera C. Før mitt besøk hos Ferro Carril Oeste dagen før, hadde jeg som tidligere nevnt truffet på tidligere Ferro-president ‘Toto’ Evengelista, som var svært så hjelpsom, og i forbindelse med denne dagens kamp i Gerli hadde han også sørget for å sette meg i kontakt med en bekjent som visstnok var involvert i saker og ting der.

Om Guillermo Penisse var involvert i selve klubben eller om han hadde en bredere rolle i fotballen generelt, står fortsatt noe uklart for meg, men ‘Toto’ hadde ringt ham opp dagen før og fortalt om meg og mine kampplaner. Jeg hadde fått beskjed om å ringe Guillermo før kampen i Gerli, og ble fortalt at hans bedre halvdel til og med snakket engelsk. Jeg var tidlig ute da jeg ankom El Porvenirs hjemmebane med i overkant av halvannen time til kampstart, og personene som bemannet inngangspartiet skjønte åpenbart ikke helt hva jeg ville, men fortalte at Guillermo ikke hadde kommet ennå. Da jeg ringte ham opp, fikk jeg snakke med hans kone som snakket godt engelsk, og hun bekreftet at de fortsatt ikke hadde reist hjemmefra og ba meg vente på utsiden.

El Porvenir ble stiftet i 1915, og hadde faktisk først sitt hovedfokus på gresk-romersk bryting. Klubbens fotballag debuterte i offisielle turneringer i 1918, og spilte seg raskt opp i den argentinske toppdivisjonen, der de i 1921 ble nummer 5. Etter at profesjonalismen inntok den argentinske fotballen i 1931, valgte El Porvenir å forbli i amatørenes rekker frem til landets fotball igjen ble forent tre år senere, men har etter dette stort sett vært å finne i lavere divisjoner. Deres siste visitt på nivå to av argentinsk fotball tok slutt med et nedrykk i 2006, og de er nå å finne i Primera C, som for tiden er ensbetydende med nivå fire av den argentinske fotballen.

Noen vil kjenne til yerba mate, som er en slags te som er uhyre populær i deler av Sør-Amerika. I ikke minst Argentina og Uruguay kan man nærmest overalt se personer som nyter denne drikken og stadig fyller på med vann fra termosen. Kanskje noe forvirrende kommer bortelaget Central Córdoba ikke fra Córdoba, men fra Rosario, og dere buss hadde ankommet samtidig som meg. Jeg ble stående og prate litt med bussjåføren som fortalte at de hadde en fire-fem timers tur bak seg, og han ble så interessert i denne norske fotball-turisten og hans tur at vi ble sittende å prate som best vi kunne til tross for visse språklige utfordringer. Det var han som hentet sitt yerba mate utstyr og insisterte på at jeg skulle smake, etter å svarte avkreftende på hans spørsmål om jeg hadde prøvd det. Det var nok ikke helt min greie, selv om jeg i hvert fall ville foretrekke det fremfor kaffe, men vi hadde en hyggelig samtale frem til Guillermo og hans kone ankom.

De to kom ut og hentet meg og eskorterte meg inn på Estadio Enrique de Roberts, som nå er navnet på hjemmebanen til El Porvenir. Klubben hadde spilt sine første år på diverse baner de leide i området, før de i 1942 flyttet inn på sitt eget stadion i Gerli. Det ble deres hjemmebane frem til 1968, mens dagens stadion ble åpnet i 1971, på en tomt de fikk av myndighetene. Den har åpne tribuner på begge langsidene og på den ene kortsiden. Det var på en av langsidene at vi befant oss, og jeg skulle der introduseres for noen klubbrepresentanter som syntes det var gjevt med besøk fra Norge. Det var kanskje det eneste de visste om Norge, eller man kan se på det som et bevis på at Haaland har blitt et kjent navn også i denne delen av verden, men det var i hvert fall Erling Braut Haaland de fleste trakk frem for å vise sitt kjennskap til Norge.

Gjennom Fernando, som jeg hadde blitt kjent med der i Buenos Aires, hadde jeg fått høre at El Porvenir utmerket seg med et særdeles godt matutsalg, men jeg bestemte meg for å vente til pausen med å sjekke det ut, og holdt meg foreløpig sammen med Guillermo og hans frue inntil jeg gikk for å kikke meg litt rundt på denne langsiden som var tilgjengelig for meg. De fremmøtte håpet at El Porvenir skulle ta en viktig trepoenger i kampen mot nedrykk, og der de befant seg nederst på tabellen kunne det virkelig komme godt med mot en bortelag som befant seg i midtsjiktet. Etter hvert som det nærmet seg avspark, gjorde også en gruppe av den entusiastiske harde kjerne av hjemmefans sitt inntog på tribunen bak det ene målet akkompagnert av sitt eget ‘orkester’, og vi var klare for kamp.

Det var da også hjemmelaget som etter hvert tok kontroll der ute på gressmatta, ledet an av en god Agustín Wallasch som var involvert i mye av det de skapte fremover. Som for eksempel midtveis i omgangen, da El Porvenir hadde tre store sjanser i løpet av et minutts tid, men gjestenes keeper sto i veien med noen vanvittige redninger. Det ble ikke enklere for bortelaget at de fikk Gonzalo Ríos utvist med rett i overkant av ti minutter til pause, men hjemmelaget klarte ikke å dra nytte av overtallet selv om de var nære på igjen noen minutter før pause. Bortekeeperen var nok en gang på pletten med en flott redning, og returen ble blokkert og deretter blokkert igjen. Dermed ventet vi fortsatt på nettkjenning da dommeren blåste for halv tid etter en målløs første omgang.

Jeg benyttet nå anledningen til å oppsøke matutsalget for å se om Fernando hadde sine ord i behold, og måtte innrømme at det absolutt var tilfelle. I et bygg lenger nede langs langsiden vi befant oss på har man nærmest en kafeteria der jeg fikk meg noe godt å bite i. Brusflaska var imidlertid ikke tillatt å ta med seg ut igjen på tribunen, som for øvrig ble voktet av en gruppe godt bevæpnede politifolk, så to av de kvinnelige politifolkene ba meg drikke opp eller gå tilbake for å hente et plastglass. Det var bare å adlyde for ikke å pådra meg deres vrede og få rettet batonger – eller enda verre; skytevåpen – mot meg.

Jeg var tilbake på tribunen da andre omgang ble sparket i gang, og kunne se at kampen fortsatte i samme spor som før pause. Det var El Porvenir som presset på, mens bortelagets ti mann forsvarte seg med nebb og klør og lå lavt i påvente av eventuelle kontringsmuligheter. De var imidlertid sjeldent frempå, og jeg følte at det kun var et tidsspørsmål før vertene omsider ville få hull på byllen. En oppofrende blokkering i gjestenes forsvar hindret scoring halvveis ut i andre omgang, og det var etter hvert ganske utrolig at El Porvenir ikke hadde fått uttelling. Med et kvarter igjen hadde de også en heading med kurs mot krysset, men keeperen fikk igjen ryddet opp. Mot slutten av kampen fikk jeg selskap av min kamerat fra tidligere; nemlig bortelagets bussjåfør, men noen minutter senere kunne vi se at dommeren blåste av med 0-0 som sluttresultat.

Det var det uten tvil El Porvenir som hadde mest grunn til å være misfornøyd med, og nå begynte det også å se virkelig stygt ut med tanke på å beholde plassen i divisjonen. Jeg takket Guillermo og hans bedre halvdel for gjestfriheten, og fikk et par reale argentinske besos med meg på min vei ut portene. Besøket hos El Porvenir hadde vært en fin start på fotball-dagen. Når jeg nå tuslet tilbake mot togstasjonen i Gerli, kunne jeg etter hvert rette fokus mot neste kamp på en arena jeg virkelig hadde sett frem til å besøke. Men mer om akkurat det kommer naturlig nok i neste kapittel i sagaen om min store tur til Sør-Amerika.

Argentine ground # 7:
El Porvenir v Central Córdoba 0-0 (0-0)
Primera C
Estadio Enrique de Roberts, 13 September 2022
Att: ??
Admission: Free (courtesy of club official Guillermo Penisse)

Next game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná
Previous game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De foreløpige erfaringene fra argentinsk fotball etter mine første dager i Buenos Aires gjorde at jeg følte jeg hadde tatt litt lærdom, og derfor sjekket jeg nå grundig ut informasjonen om billettsalg og salgstidspunkter for dette. I den forbindelse hadde jeg funnet ut at mandag var siste dag for salg av billetter til tirsdagens kamp mellom Racing Club og Patronato de Paraná, så etter en frokost på hotellet var det bare å ta turen ned til Avellaneda for å sikre meg en billett. Turen gikk med Subte (metro) fra Bolívar til Constitutición via Independencia, og jeg kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens utgave av fotball-avisen Olé (som denne dagen hadde et enormt ekstra-bilag i forbindelse med gårsdagens Superclásico) før jeg deretter fortsatte med tog fra Plaza Constitución til stasjonen ‘Dario Maxi’ i Avellaneda.

Derfra gikk til fots bort til Racing Club sin hjemmebane, El Cilindro, og stilte meg i det jeg trodde var billettkøen. Kvinnen foran meg kunne imidlertid fortelle at så ikke var tilfelle, og forklarte at billettsalget foregikk noen titalls meter bortenfor. En kar som sto ved innkjørselen og solgte supporter-effekter bekreftet dette, og snart kunne jeg traske tilbake mot stasjonen med en billett til morgendagens kamp. Dermed kunne jeg etter hvert nå rette oppmerksomheten mot dagens kamp, da jeg tok toget tilbake til Plaza Constitución. Turen videre gikk nå med Subte og linje A fra Constitución til Avenida de Mayo, og derfra med linje C fra Peru til Plaza Miserere. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger togstasjonen Once, og derfra tok jeg toget til Caballito, der dagens kamp skulle finne sted denne kvelden.

Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av de storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager, og da skulle jeg i løpet av oppholdet i Buenos Aires være temmelig opptatt med et nokså tett kampprogram. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.

Det var her i Caballito at jeg denne kvelden skulle se Ferro Carril Oeste i aksjon på deres hjemmebane, og klok av skade hadde jeg på forhånd forsøkt å finne informasjon om billettsalget. Det skulle visst være billettsalg frem til kampstart, men jeg så ingenting om når billettlukene ville åpne denne dagen, så jeg satt nå kursen mot Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri og billettlukene for å sjekke statusen der. De viste seg foreløpig å være stengt, men en av vaktene ved anlegget anslo at de nok ville åpne i 17-tiden. Jeg takket for hjelpen og gikk for å slå i hjel litt tid med en øl og et måltid, men puben jeg satt kursen for viste seg også å være foreløpig stengt. Litt lenger oppe i veien så jeg at det skulle ligge en restaurant eller kneipe ved navn El Viejo Buzón, og det var dit jeg nå satt kursen. Det skulle vise seg å være et lykketreff av dimensjoner…

Min ikke spesielt imponerende spansk gjorde sitt til at betjeningen og en gruppe stamkunder umiddelbart skjønte at jeg var turist og lurte på hvor jeg var fra og hva jeg gjorde der. Da de fikk høre at jeg var fotball-turist som skulle se Ferro i aksjon denne kvelden, reiste en herremann seg opp og introduserte seg selv som ikke bare etablissementets eier, men også fotballklubbens tidligere klubbpresident, ‘Toto’ Evangelista. Til tross for visse språklige utfordringer, klarte vi ved litt bistand fra Google Translate å føre en noenlunde vettug samtale, og da jeg svarte avkreftende på spørsmålet om jeg hadde kjøpt billett ennå, insisterte han på at jeg skulle dra på kampen som hans gjest. Jeg måtte selvsagt også benytte anledningen til å teste en vaskeekte argentinsk biff, for det finnes jo simpelthen ikke bedre kjøtt enn det argentinske.

‘Toto’ og hans gruppe kamerater og/eller stamkunder viste seg som trivelig selskap som også var behjelpelig med å tyde menyen, komme med anbefalinger og få bestilt meg et herremåltid mens jeg allerede nippet til en Quilmes. ‘Toto’ viste seg rett og slett å være til stor hjelp på denne turen, og etter å ha vist interesse for mitt videre kampprogram, insisterte han igjen på å få hjelpe meg litt i forbindelse med den første av mine to mandagskamper, med El Porvenir som hjemmelag. Han hadde selvsagt en kontakt der, og ringte nå denne Guillermo Penisse for å fortelle at en nordmann ville komme for å se deres kamp. Han ga meg deretter nummeret til Guillermo og ba meg ringe ham før den aktuelle kampen. Jeg hadde spist opp da ‘Toto’ ba meg følge med, og sammen gikk vi ned til dagens kamparena, der han gikk innom kontoret og hentet ut billetter til oss.

Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.

Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.

For de engelsktalende kan man kanskje humre litt av navnet Deportivo Morón, men det var uansett de som denne kvelden var bortelag ved Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, som ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sitt sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene også vært brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane. En av disse var Alumni, som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her siden den gang.

En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.

Det betyr at flere av de nærliggende boligblokkene har en glimrende utsikt fra sine vinduer og ikke minst balkonger når Ferro Carril Oeste spiller hjemmekamper, og på flere av disse hadde det samlet seg noen mennesker for å se. Jeg likte meg godt ved Estadio Arquitecto Ricardo Etchverri, der jeg fikk kikket meg litt rundt på hovedtribunen før avspark. Om man synes det er mye med 28 lag i toppdivisjonen, er det ingenting mot det man opererer med i Primera B Nacional, der det nå er hele 37 lag! Selv om både Ferro og deres gjester befant seg på rundt midten av tabellen, ville det denne sesongen faktisk holde med en 13. plass for å få spille kvalik om den andre opprykksplassen til toppdivisjonen, og det var fortsatt en mulighet for begge lag.

Vertene fikk en stor sjanse allerede i kampens fjerde minutt, da Lautaro Gordillo ble spilt gjennom alene med Morón-keeper Juan Martín Rojas, men sistnevnte vant den duellen. Bortsett fra en heading utenfor fra hjemmelaget, skjedde det etter dette nokså lite av betydning før Ferro tok ledelsen med snaut fem minutter til pause. Hernán Grana ble spilt fri på kanten, gikk ned til dødlinjen, dro av en mann, og la inn foran mål, der Enzo Díaz styrte inn 1-0 og med det sørget for at hjemmelaget Ferro hadde en knapp men ikke ufortjent ledelse til pause. Mens spillerne fikk seg en hvil, benyttet jeg selv anledningen til å kjøpe meg noe å drikke mens det som i ettertid ble anslått til å være omtrent 5 000 tilskuere ventet på andre akt.

Deportivo Morón gikk ut i hundre etter pause og fikk en utligning i andre omgangs femte minutt. En corner ble kun klarert ut til en Morón-spiller som fikk slått inn i feltet igjen, og en heading ble kun parert av Ferro-keeper Marcelo Mino, før forsvareren Damián Adin var frempå og pirket inn utligningen til 1-1. Morón fortsatte å kjøre på, og Adin hadde en stor mulighet til å snu kampen med nok en scoring, men avslutningen gikk over. Etter et glimrende angrep hadde gjestene deretter en avslutning like utenfor. Kampen var snudd i det 79. minutt, da Leonardo Ramos styrte inn en corner og sørget for at det sto 1-2. Da våknet plutselig Ferro igjen, og noen minutter senere hadde de to gode muligheter på like mange minutter. Med et par minutter igjen av ordinær tid hadde Ferro igjen en mulighet der et susende skudd ble reddet av Morón-keeperen, men til tross for et visst press i sluttminuttene og på overtid, ble det ikke flere mål.

Dermed endte det med 1-2 og tre poeng til bortelaget som kunne ta med seg tre poeng vestover på veien hjem til Morón. På vei ut gikk jeg forbi ‘Toto’ og fikk raskt takket ham nok en gang før jeg gikk for å ta toget tilbake til Once. Derfra gikk ferden med Subte (metro) fra Plaza de Miserere til Peru, som ligger et par steinkast fra min base ved Hotel De Las Luces. Det hadde igjen vært en fin dag med fotball i Buenos Aires, og både Ferro og ikke minst ‘Toto’ & co hadde vært trivelige bekjentskap. Det skulle vise seg at jeg i løpet av min tid med base i Buenos Aires skulle besøke de igjen.

Argentine ground # 6:
Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón 1-2 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 12 September 2022
1-0 Enzo Díaz (41)
1-1 Damián Adín (50)
1-2 Leonardo Ramos (79)
Att: 5 000 (est)
Admission: Free (courtesy of the former club president ‘Toto’ Evangelista, whose restaurant I happened to pop into before the game; what a guy!)

Next game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba
Previous game: 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Helt siden jeg hadde ankommet Buenos Aires tidlig torsdag morgen hadde det vært umulig å ikke få med seg at helgen skulle by på det mange kaller det største derbyet i fotball-verden. Søndagen var det nemlig duket for Superclásico. Boca Juniors skulle ta imot erkerivalen River Plate på selveste La Bombonera. Muligens derbyet fremfor noe annet i sportsverden, og jeg ville befinne meg i Buenos Aires når det gikk av stabelen. Media var allerede i god gang med å bygge opp til søndagens storkamp da jeg ankom på torsdagen, og det meste i dagene før og etter dreide seg om nettopp Superclásico, som også var samtaleemne stort sett overalt. Men ville jeg kunne klare å sikre meg en billett til denne kampen?

Boca Juniors selger ikke billetter til ikke-medlemmer, så om man ikke kjenner noen, er eneste reelle mulighet her å gå via agentselskaper som selger til vanvittige priser. Naturlig nok er det ikke minst ville priser i forbindelse med Superclásico-kampene, og denne gang var det også varslet spesiell interesse i og med at det var det første Superclásico på La Bombonera siden Covid-restriksjonene ble opphevet. Jeg hadde et par måneder i forveien registrert min interesse, og noen dager før kampen hadde jeg fått tilbud der billettene startet på 545 US dollar(!). Var det virkelig verdt å betale nesten 6 000 norske kroner for? Det var det jeg nå måtte tenke over.

Flere her hjemme i Norge mente at jeg burde slå til, og påpekte at det fort kan være den eneste sjansen jeg får til å se dette derbyet. Andre, og først fremst argentinere jeg ble kjent med der nede, mente det var en fullstendig latterlig pris som ikke engang var verdt å vurdere. Independiente-supporteren Fernando påpekte ganske riktig også at det fort kunne vise seg å være en høyere pris enn det jeg ville komme til å betale for alle andre kamper på turen kombinert. I tillegg har man selvsagt det faktum at det fortsatte forbudet mot bortefans i argentinsk fotball sannsynligvis ville bety en noe annen ramme enn det man ville hatt med bortefans til stede. Dette var argumenter som gjorde at jeg til slutt valgte å avstå og i stedet nøye meg med oppgjøret Arsenal de Sarandi v Vélez Sarsfield denne dagen.

Allerede da jeg tidlig gikk ned for å innta min søndagsfrokost, var TV-kanalene i gang med voldsomme direktesendinger med gjester og eksperter i studio, en horde med utegående reportere etc. Tilbake på hotellrommet konstaterte jeg at dette var ståa på minst 3-4 av kanalene jeg hadde der, men jeg hadde nå altså andre planer for søndagen. Da jeg etter hvert forlot hotellet, gikk turen igjen med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia, og deretter med toget sørover. Sarandí var altså destinasjonen, og da jeg steg av toget der, kunne jeg allerede fra perrongen se Estadio Julio Humberto Grondona, som er stadionet der Arsenal de Sarandí spiller sine hjemmekamper.

Sarandí regnes som en egen by, men sorterer under Avellaneda partido, som igjen er en del del av ‘Greater Buenos Aires’. Sarandí hadde i 2001 drøyt 60 000 innbyggere, og produksjon av lærprodukter har vært en viktig næringsvei. Garveriene her har også fått kritikk for forurensning av elva. Sarandí var i et par år også hjemsted for fotball-storheten River Plate, som faktisk ble stiftet i La Boca. I 1907 flyttet de imidlertid tilbake dit, og senere til de mer nordlige delene av Buenos Aires der de fortsatt har sin base. Jeg hadde nå en kort spasertur foran meg gjennom Sarandís gater fra jernbanestasjonen til Estadio Julio Humberto Grondona, der jeg med drøyt tre kvarter til avspark ankom og fant frem til billettlukene. For 2 800 pesos ble jeg innehaver av en billett til platea-seksjonen, som igjen ble revet i to da jeg tok meg innenfor.

Arsenal de Sarandí ble stiftet i 1957, da brødrene Héctor og Julio Humberto Grondona møttes sammen med en gruppe venner og bestemte seg for å starte en klubb. Navnet er selvsagt inspirert av den engelske klubben med samme navn, mens drakten er inspirert av Avellanedas to storklubber; Racing Club og Independiente. Her har man rett og slett tatt Racing sin lyseblå farge, og Independiente sin røde i et diagonalt bånd. Arsenal spilte seg etter hvert oppover i divisjonene, og var i 2002 klar for spill i den øverste divisjonen. Den mest kjente spilleren de har fostret er nok Jorge Burruchaga, som nok først og fremst blir husket for å ha scoret seiersmålet i VM-finalen i 1986, og det var med ham som trener at Arsenal kvalifiserte seg for Copa Sudamericana i 2004. Der ble de slått ut i kvartfinalen, men de skulle komme sterkere tilbake i det som må sies å være Sør-Amerikas svar på vår Europa League.

I 2007 var de nemlig tilbake igjen, og da endte de opp med å vinne hele greia. Det som var spesielt med denne tittelen var at de vant den uten å vinne en eneste hjemmekamp, samtidig som de ikke tapte en eneste bortekamp! I 2012 vant de Clausura-tittelen, og tok dermed sin første og hittil eneste argentinske ligatittel. De skal med det ha vært den første til å vinne den argentinske ligatittelen etter å spilt på alle fem nivåer av landets ligasystem. De fulgte opp med å vinne Supercopa Argentina, som er deres svar på engelskmennenes Charity Shield, og vant deretter også den påfølgende utgaven av Copa Argentina. Arsenal rykket imidlertid ned i 2017, men rykket opp igjen til toppdivisjonen i 2019.

Estadio Julio Humberto Grondona åpnet i 1964, og har kallenavnet El Viaducto. Da Arsenal vant opprykk til toppdivisjonen i 2002, oppfylte anlegget ikke kravene til spill der, og klubben måtte spille sine hjemmekamper andre steder mens det ble oppgradert. De åpnet igjen i 2004, og fikk dagens navn etter en av de tidligere stifterne som senere var argentinsk fotballpresident fra 1979 frem til sin død i 2014. Stadionet er det jeg vil karakterisere som et nokså typisk argentinsk stadion, med betongtribuner på alle fire sider. Tribunen på bortre langside strekker seg ikke fullt hele banens lengde, og der kan man se togene som til stadighet suser forbi i bakgrunnen. Anleggets kapasitet varierer ut fra hvilken kilde man sjekker, men flere av de synes å være enige om 18 300. Så mange var det overhodet ikke ventet denne dagen.

Det var duket for en kamp mellom to lag som begge befant seg på nedre halvdel av tabellen for Primera Division, og spesielt bortelaget Vélez Sarsfield hadde hatt en overraskende ussel sesong hittil. For et lag som tok seg til semifinalene av årets utgave av selveste Copa Libertadores (for øvrig som den eneste ikke-brasilianske representant), er det jo selvsagt uhørt å samtidig ligge som nest-jumbo i den hjemlige ligaen. Kanskje har fokuset på Copa Libertadores gått ut over innsatsen i hjemlig liga og vært en forstyrrende faktor i så måte? Uansett var det flere som mente at Vélez Sarsfield var et langt bedre lag enn tabellen foreløpig vitnet om, og at det ikke ville være unaturlig om de klatret litt på den tross alt nokså jevne tabellen utover høsten.

Etter en noe avventende innledning, var det da også gjestene som etter en halvtime tok ledelsen på et litt merkelig vis. Arsenal-keeperen glapp ballen da han fanget et innlegg og samtidig kolliderte med en medspiller. Ballen gikk via denne medspilleren og inn i mål, slik at det sto 0-1. Med fem minutter til pause var hjemmelaget på farten. Et flott innlegg ble headet kontant rett på Vélez-keeperen, men headingen fra Francisco Apaolaza var såpass hard og fra såpass kort hold at keeperen ikke fikk tak på den, og returen ble pirket i mål av Christian Chimino. Utligningen var et faktum, og målscoreren feiret med å klatre flere meter opp i gjerdet mellom målet og tribunen. 1-1 var stillingen til pause, da jeg oppsøkte matutsalget for å få litt mat i skrotten.

Det var til tider litt ampert, og spesielt utover i andre omgang skulle det bli fyr i teltet. Da Arsenal ble tildelt en straffe etter at Apaolaza ble sparket i ansiktet mens han forsøkte å stupheade, var det selvsagt protester som gjorde at det gikk noen minutter før Alexander Dias sendte vertene i ledelsen 2-1 fra straffemerket. Det virkelige dramaet skulle imidlertid utspille seg helt på tampen. Med kun et par minutter igjen av ordinær tid oppsto en situasjon som endte med at Miguel Brizuela hamret ballen i Arsenal-nettet. Jubelen over å ha utlignet stilnet fort da han så linjemannen med flagget oppe, og dommeren annullerte for offside, men gikk for å sjekke TV-skjermen sin. VAR-sjekken tok mange minutter, og det var først etter seks-sju minutter at han markerte for scoring etter å ha ombestemt seg.

Det medførte nye minutter med kaos der en rekke personer fra laglederbenkene invaderte banen for å ta en prat med dommeren, og det endte med at en av Arsenal-lederne fikk det røde kortet før man fikk ryddet banen slik at kampen igjen kunne fortsette. I det tiende overtidsminuttet fikk Arsenal en stor sjanse, men da den ikke ble omsatt, endte det 2-2 da dommeren omsider blåste av etter et kvarters tillegg. Umiddelbart ble han igjen omringet av 30-40 personer som ville ta en prat med ham. Man kan i hvert fall ikke beskylde argentinerne for å ikke være entusiastiske. Da jeg etter hvert forlot Estadio Julio Humberto Grondona, var det for min del bare å tusle tilbake til Sarandí jernbanestasjon og komme seg tilbake mot det sentrale Buenos Aires og hotellet.

Om jeg nå hadde valgt å punge ut for billett til Superclásico, kunne jeg kanskje dratt rett til La Bombonera, men samtidig hadde det vel også betinget et tidligere oppmøte. Uansett var det hotellet jeg nå dro tilbake til, og der konstaterte jeg at de samme TV-kanalene som tidligere fortsatt holdt på med sine direktesendinger i forbindelse med dagens storkamp, selv om ingen av de hadde rettigheter til å vise selve kampen. Likevel fortsatte de sine direktesendinger under kampen, som for øvrig ble vist nede i hotellets restaurant/bar og lobby. Etter kampen gikk jeg en tur til puben The Gibraltar, og traff der på en gruppe argentinske fotball-fans som jeg skulle holde kontakten i løpet av mitt opphold i byen. Da jeg den kvelden returnerte til hotellet og gikk til sengs over fem timer etter at storkampen var slutt, holdt TV-kanalene det faktisk fortsatt gående med direktesendinger i forbindelse med kampen!

Argentine ground # 5:
Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield 2-2 (1-1)
Primera Division
Estadio Julio Humberto Grondona, 11 September 2022
0-1 Ignacio Cariglio (og, 31)
1-1 Christian Chimino (41)
2-1 Alexander Dias (pen, 59)
2-2 Miguel Brizuela (87)
Att: ??
Admission: 2 800 ARS

Next game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón
Previous game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe

More pics

This day on a map / This whole trip on a map