Søndag 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield
Helt siden jeg hadde ankommet Buenos Aires tidlig torsdag morgen hadde det vært umulig å ikke få med seg at helgen skulle by på det mange kaller det største derbyet i fotball-verden. Søndagen var det nemlig duket for Superclásico. Boca Juniors skulle ta imot erkerivalen River Plate på selveste La Bombonera. Muligens derbyet fremfor noe annet i sportsverden, og jeg ville befinne meg i Buenos Aires når det gikk av stabelen. Media var allerede i god gang med å bygge opp til søndagens storkamp da jeg ankom på torsdagen, og det meste i dagene før og etter dreide seg om nettopp Superclásico, som også var samtaleemne stort sett overalt. Men ville jeg kunne klare å sikre meg en billett til denne kampen?
Boca Juniors selger ikke billetter til ikke-medlemmer, så om man ikke kjenner noen, er eneste reelle mulighet her å gå via agentselskaper som selger til vanvittige priser. Naturlig nok er det ikke minst ville priser i forbindelse med Superclásico-kampene, og denne gang var det også varslet spesiell interesse i og med at det var det første Superclásico på La Bombonera siden Covid-restriksjonene ble opphevet. Jeg hadde et par måneder i forveien registrert min interesse, og noen dager før kampen hadde jeg fått tilbud der billettene startet på 545 US dollar(!). Var det virkelig verdt å betale nesten 6 000 norske kroner for? Det var det jeg nå måtte tenke over.
Flere her hjemme i Norge mente at jeg burde slå til, og påpekte at det fort kan være den eneste sjansen jeg får til å se dette derbyet. Andre, og først fremst argentinere jeg ble kjent med der nede, mente det var en fullstendig latterlig pris som ikke engang var verdt å vurdere. Independiente-supporteren Fernando påpekte ganske riktig også at det fort kunne vise seg å være en høyere pris enn det jeg ville komme til å betale for alle andre kamper på turen kombinert. I tillegg har man selvsagt det faktum at det fortsatte forbudet mot bortefans i argentinsk fotball sannsynligvis ville bety en noe annen ramme enn det man ville hatt med bortefans til stede. Dette var argumenter som gjorde at jeg til slutt valgte å avstå og i stedet nøye meg med oppgjøret Arsenal de Sarandi v Vélez Sarsfield denne dagen.
Allerede da jeg tidlig gikk ned for å innta min søndagsfrokost, var TV-kanalene i gang med voldsomme direktesendinger med gjester og eksperter i studio, en horde med utegående reportere etc. Tilbake på hotellrommet konstaterte jeg at dette var ståa på minst 3-4 av kanalene jeg hadde der, men jeg hadde nå altså andre planer for søndagen. Da jeg etter hvert forlot hotellet, gikk turen igjen med Subte (metro) fra Bolívar til Constitución via et bytte ved Independencia, og deretter med toget sørover. Sarandí var altså destinasjonen, og da jeg steg av toget der, kunne jeg allerede fra perrongen se Estadio Julio Humberto Grondona, som er stadionet der Arsenal de Sarandí spiller sine hjemmekamper.
Sarandí regnes som en egen by, men sorterer under Avellaneda partido, som igjen er en del del av ‘Greater Buenos Aires’. Sarandí hadde i 2001 drøyt 60 000 innbyggere, og produksjon av lærprodukter har vært en viktig næringsvei. Garveriene her har også fått kritikk for forurensning av elva. Sarandí var i et par år også hjemsted for fotball-storheten River Plate, som faktisk ble stiftet i La Boca. I 1907 flyttet de imidlertid tilbake dit, og senere til de mer nordlige delene av Buenos Aires der de fortsatt har sin base. Jeg hadde nå en kort spasertur foran meg gjennom Sarandís gater fra jernbanestasjonen til Estadio Julio Humberto Grondona, der jeg med drøyt tre kvarter til avspark ankom og fant frem til billettlukene. For 2 800 pesos ble jeg innehaver av en billett til platea-seksjonen, som igjen ble revet i to da jeg tok meg innenfor.
Arsenal de Sarandí ble stiftet i 1957, da brødrene Héctor og Julio Humberto Grondona møttes sammen med en gruppe venner og bestemte seg for å starte en klubb. Navnet er selvsagt inspirert av den engelske klubben med samme navn, mens drakten er inspirert av Avellanedas to storklubber; Racing Club og Independiente. Her har man rett og slett tatt Racing sin lyseblå farge, og Independiente sin røde i et diagonalt bånd. Arsenal spilte seg etter hvert oppover i divisjonene, og var i 2002 klar for spill i den øverste divisjonen. Den mest kjente spilleren de har fostret er nok Jorge Burruchaga, som nok først og fremst blir husket for å ha scoret seiersmålet i VM-finalen i 1986, og det var med ham som trener at Arsenal kvalifiserte seg for Copa Sudamericana i 2004. Der ble de slått ut i kvartfinalen, men de skulle komme sterkere tilbake i det som må sies å være Sør-Amerikas svar på vår Europa League.
I 2007 var de nemlig tilbake igjen, og da endte de opp med å vinne hele greia. Det som var spesielt med denne tittelen var at de vant den uten å vinne en eneste hjemmekamp, samtidig som de ikke tapte en eneste bortekamp! I 2012 vant de Clausura-tittelen, og tok dermed sin første og hittil eneste argentinske ligatittel. De skal med det ha vært den første til å vinne den argentinske ligatittelen etter å spilt på alle fem nivåer av landets ligasystem. De fulgte opp med å vinne Supercopa Argentina, som er deres svar på engelskmennenes Charity Shield, og vant deretter også den påfølgende utgaven av Copa Argentina. Arsenal rykket imidlertid ned i 2017, men rykket opp igjen til toppdivisjonen i 2019.
Estadio Julio Humberto Grondona åpnet i 1964, og har kallenavnet El Viaducto. Da Arsenal vant opprykk til toppdivisjonen i 2002, oppfylte anlegget ikke kravene til spill der, og klubben måtte spille sine hjemmekamper andre steder mens det ble oppgradert. De åpnet igjen i 2004, og fikk dagens navn etter en av de tidligere stifterne som senere var argentinsk fotballpresident fra 1979 frem til sin død i 2014. Stadionet er det jeg vil karakterisere som et nokså typisk argentinsk stadion, med betongtribuner på alle fire sider. Tribunen på bortre langside strekker seg ikke fullt hele banens lengde, og der kan man se togene som til stadighet suser forbi i bakgrunnen. Anleggets kapasitet varierer ut fra hvilken kilde man sjekker, men flere av de synes å være enige om 18 300. Så mange var det overhodet ikke ventet denne dagen.
Det var duket for en kamp mellom to lag som begge befant seg på nedre halvdel av tabellen for Primera Division, og spesielt bortelaget Vélez Sarsfield hadde hatt en overraskende ussel sesong hittil. For et lag som tok seg til semifinalene av årets utgave av selveste Copa Libertadores (for øvrig som den eneste ikke-brasilianske representant), er det jo selvsagt uhørt å samtidig ligge som nest-jumbo i den hjemlige ligaen. Kanskje har fokuset på Copa Libertadores gått ut over innsatsen i hjemlig liga og vært en forstyrrende faktor i så måte? Uansett var det flere som mente at Vélez Sarsfield var et langt bedre lag enn tabellen foreløpig vitnet om, og at det ikke ville være unaturlig om de klatret litt på den tross alt nokså jevne tabellen utover høsten.
Etter en noe avventende innledning, var det da også gjestene som etter en halvtime tok ledelsen på et litt merkelig vis. Arsenal-keeperen glapp ballen da han fanget et innlegg og samtidig kolliderte med en medspiller. Ballen gikk via denne medspilleren og inn i mål, slik at det sto 0-1. Med fem minutter til pause var hjemmelaget på farten. Et flott innlegg ble headet kontant rett på Vélez-keeperen, men headingen fra Francisco Apaolaza var såpass hard og fra såpass kort hold at keeperen ikke fikk tak på den, og returen ble pirket i mål av Christian Chimino. Utligningen var et faktum, og målscoreren feiret med å klatre flere meter opp i gjerdet mellom målet og tribunen. 1-1 var stillingen til pause, da jeg oppsøkte matutsalget for å få litt mat i skrotten.
Det var til tider litt ampert, og spesielt utover i andre omgang skulle det bli fyr i teltet. Da Arsenal ble tildelt en straffe etter at Apaolaza ble sparket i ansiktet mens han forsøkte å stupheade, var det selvsagt protester som gjorde at det gikk noen minutter før Alexander Dias sendte vertene i ledelsen 2-1 fra straffemerket. Det virkelige dramaet skulle imidlertid utspille seg helt på tampen. Med kun et par minutter igjen av ordinær tid oppsto en situasjon som endte med at Miguel Brizuela hamret ballen i Arsenal-nettet. Jubelen over å ha utlignet stilnet fort da han så linjemannen med flagget oppe, og dommeren annullerte for offside, men gikk for å sjekke TV-skjermen sin. VAR-sjekken tok mange minutter, og det var først etter seks-sju minutter at han markerte for scoring etter å ha ombestemt seg.
Det medførte nye minutter med kaos der en rekke personer fra laglederbenkene invaderte banen for å ta en prat med dommeren, og det endte med at en av Arsenal-lederne fikk det røde kortet før man fikk ryddet banen slik at kampen igjen kunne fortsette. I det tiende overtidsminuttet fikk Arsenal en stor sjanse, men da den ikke ble omsatt, endte det 2-2 da dommeren omsider blåste av etter et kvarters tillegg. Umiddelbart ble han igjen omringet av 30-40 personer som ville ta en prat med ham. Man kan i hvert fall ikke beskylde argentinerne for å ikke være entusiastiske. Da jeg etter hvert forlot Estadio Julio Humberto Grondona, var det for min del bare å tusle tilbake til Sarandí jernbanestasjon og komme seg tilbake mot det sentrale Buenos Aires og hotellet.
Om jeg nå hadde valgt å punge ut for billett til Superclásico, kunne jeg kanskje dratt rett til La Bombonera, men samtidig hadde det vel også betinget et tidligere oppmøte. Uansett var det hotellet jeg nå dro tilbake til, og der konstaterte jeg at de samme TV-kanalene som tidligere fortsatt holdt på med sine direktesendinger i forbindelse med dagens storkamp, selv om ingen av de hadde rettigheter til å vise selve kampen. Likevel fortsatte de sine direktesendinger under kampen, som for øvrig ble vist nede i hotellets restaurant/bar og lobby. Etter kampen gikk jeg en tur til puben The Gibraltar, og traff der på en gruppe argentinske fotball-fans som jeg skulle holde kontakten i løpet av mitt opphold i byen. Da jeg den kvelden returnerte til hotellet og gikk til sengs over fem timer etter at storkampen var slutt, holdt TV-kanalene det faktisk fortsatt gående med direktesendinger i forbindelse med kampen!
Argentine ground # 5:
Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield 2-2 (1-1)
Primera Division
Estadio Julio Humberto Grondona, 11 September 2022
0-1 Ignacio Cariglio (og, 31)
1-1 Christian Chimino (41)
2-1 Alexander Dias (pen, 59)
2-2 Miguel Brizuela (87)
Att: ??
Admission: 2 800 ARS
Next game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón
Previous game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe
This day on a map / This whole trip on a map
