Tirsday 27.12.2022: Bolton Wanderers v Derby County

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alarmen vekket meg allerede klokken 04.44, og før klokken fem var jeg ute av av døra på Premier Inn-hotellet i East Croydon. Jeg skulle forflytte meg opp til Bolton, og hadde en lang og kronglete reise foran meg siden det reduserte togtilbudet denne dagen betød at det ikke gikk noen tog tidlig nok for meg. Jeg hadde derfor booket plass på National Express-bussen som skulle fra London Victoria til Manchester klokken 07.00, men heller ikke inn til London gikk det tidlig nok tog denne dagen, så jeg måtte feste min lit til busser. Jeg tuslet bort til West Croydon busstasjon for å komme meg med en buss til Brixton, der planen var å bytte til tubens Victoria Line. Ved Brixton ble jeg og andre morgenfugler imidlertid møtt av en stengt stasjon og beskjed om at den først ville åpne noe senere, så jeg måtte panisk sjekke alternativene. Det viste seg at buss nummer 2 mot Marylebone straks skulle ankomme og passere Victoria, så jeg kom meg med den og ankom derfor omsider Victoria Coach Station med fortsatt god tid til avgang.

Det var noe veldig kjent med karen som etter hvert bisto passasjerene med å laste på bagasjen, og det viste seg at en av sjåførene faktisk var min gamle kompis Wes. Det var en drøyt fem timers tur opp til Manchester, og jeg sovnet nokså raskt, og våknet da bussen stoppet for en annonsert halvtimes stopp på en rasteplass. Da vi kjørte videre, ble jeg sittende å snakke med Wes resten av veien, men jeg begynte å bli bekymret for å miste bussforbindelsen min videre fra Manchester da vi et sted i Cheshire ble stående og stampe en stund i kø grunnet en ulykke. Heldigvis løste den seg snart opp, og vi ankom derfor likevel Manchester Chorlton Street i henhold til ruteplanen. Jeg tok farvel med Wes, og trasket bort til holdeplassen for buss nummer 37 som skulle komme klokken 12.30 og ta meg videre til Bolton. Den brukte en drøy time opp til Bolton, der jeg hoppet av og strenet bort til Travelodge Bolton Central River Street, der jeg hadde betalt £43,99 for overnatting. Kjeden er ikke alltid den enkleste, men selv om kvinnemennesket i resepsjonen dro litt på det, fikk jeg lov til å slenge fra meg bagasjen slik at jeg kunne haste mot dagens kamp.

Bolton er en by med omtrent 200 000 innbyggere. Den tilhørte tradisjonelt grevskapet Lancashire, men har siden 1974 og opprettelsen av Greater Manchester sortert under sistnevnte. Bolton er en av mange byer i regionen der tekstilindustrien var dominerende. På det meste hadde Bolton alene faktisk hele 216 bomullsspinnerier, og var et av verdens største industrisenter innen denne bransjen. Denne industrien så en nedgang etter første verdenskrig, og i 1980-årene var den nærmest helt forsvunnet fra Bolton. Byen er også kjent for ‘Bolton-massakren’ i 1644, da rojalistene stormet byen som var en høyborg for parlamentarianerne, og skal ha slaktet ned opp mot 1 600 mennesker. Siden Bolton Wanderers faktisk spiller utenfor bygrensene til Bolton, måtte jeg nå komme meg mot Horwich, og det gjorde jeg ved hjelp av buss 575. Den tråklet seg sakte men sikkert ut mot stadionet i det stadig travlere trafikken, og jeg ankom til slutt med kun et drøyt kvarter til avspark.

Bolton Wanderers ble i 1874 stiftet under navnet Christ Church FC, men tok dagens navn i 1877. De var en av de tolv originale medlemmene som i 1888 var med å stifte Football League som verdens eldste fotballiga. Siden den gang har klubben spilt 73 sesonger i den engelske toppdivisjonen, og det er mest av de som fortsatt ikke har vunnet ligatittelen. Det er i FA Cupen at Bolton har hentet sine største titler, men de sto med to tapte finaler (1894 og 1904) da de i 1923 var et av lagene som spilte i den herostratisk berømte FA Cup-finalen som var den første kampen på Wembley Stadium og som i ettertid har blitt kjent som ‘The White Horse Final‘. Offisielt var det 126 047 som så at Bolton vant 2-0 og sikret seg sin første store tittel, men uoffisielt beregnes det at det har vært så mange som opp mot 300 000 innenfor! 1920-årene var et godt tiår for Bolton, for i 1926 slo de Manchester City 1-0 i finalen og tok sin andre FA Cup-tittel, og i 1929 vant de den gjeve cupen for tredje gang etter å ha slått Portsmouth 2-0 i finalen. Dette var også tiåret da de to ganger registrerte en tredjeplass i ligaen og tangerte det som fortsatt er deres bestenotering i ligasammenheng.

I 1950-årene var Bolton Wanderers igjen involvert i to berømte FA Cup-finaler. I 1953 var det duket for det som har blitt kjent som ‘The Matthews Final‘, etter Stanley Matthews, men selv om Nat Lofthouse sendte Bolton i en tidlig ledelse, endte en dramatisk finale med seier 5-3 for Blackpool. Fem år senere var Bolton igjen tilbake i finalen i 1958, og møtte et Manchester United som tre måneders tid tidligere hadde mistet mange av sine spillere i München-ulykken. Bolton-legenden fremfor noen, Nat Lofthouse, scoret begge målene da Bolton Wanderers vant FA Cupen for tredje gang. Det er deres foreløpig siste store tittel, og på midten av 1960-årene var deres ‘storhetstid’ forbi. I 1971 rykket de ned på nivå tre for første gang, og selv om de returnerte i 1978, gikk det snart nedover igjen, og 1988/89-sesongen måtte tilbringes på nivå fire. Den sesongen vant de imidlertid Football League Trophy med finaleseier 4-1 over Torquay United.

I 1995 kunne de feire retur til det som nå het Premier League, etter en sesong der de også hadde spilt seg frem til finalen av ligacupen. Der tapte de 1-2 for Liverpool, og samme resultat ble det da de i 2004 møtte Middlesbrough i finalen av samme turnering. Klubbens siste periode i Premier League varte fra 2001 til 2012. Klubben havnet etter hvert i økonomiske problemer, og det medvirket til at The Trotters måtte starte 2019/20-sesongen med minuspoeng. Da sesongen ble avbrutt grunnet Covid, befant Bolton seg nederst på League One-tabellen, og rykket ned til nivå fire (League Two). Våren 2021 sikret de seg dog den siste automatiske opprykksplassen tilbake til League One etter seier på sesongens siste dag.

Jeg skulle gitt mye for å kunne se dagens kamp på Burnden Park, som var klubbens hjemmebane fra 1895 til 1997, men den ble i sistnevnte år erstattet av stadionet som aldri har hatt annet enn sponsornavn, og som jeg derfor velger å omtale som Bolton Wanderers Stadium (slik UEFA også gjør det). Det ligger bortimot en mil utenfor selve Bolton, og ble bygget på et tidspunkt da klubbene hadde begynt å tenke på nye stadioner etter Taylor-rapporten. Jeg hadde allerede på forhånd betalt £25 for en kampbillett på nettet, og klarte nå etter hvert også å finne en programselger slik at jeg kunne betale £3 for et eksemplar av dagens 48-siders kampprogram før jeg hastet innenfor portene og fant min tildelte plass.

League One-tabellen ble toppet av Plymouth Argyle, fulgt av Ipswich Town og Sheffield Wednesday, mens Bolton og dagens bortelag Derby County lå på fjerde og femte, med henholdsvis sju og åtte poeng opp til den tredje og siste automatiske opprykksplassen. En eventuelt vinner her ville passere Barnsley og innta fjerdeplassen, og de to lags supportere hadde virkelig kjent sin besøkelsestid. 25 428 tilskuere betød faktisk det største tilskuertallet her siden nedrykket fra Premier League i 2012, og 5 147 av disse var bortesupportere. De fremmøtte hadde fortjent litt bedre underholdning, for det var ikke noe fyrverkeri ute på en bane som ble stadig tyngre og våtere etter at himmelen hadde åpnet seg.

Kampens største sjanse kom helt på slutten av første omgang da Bolton-forsvarer Eoin Toal nesten scoret et spektakulært selvmål i sitt forsøk på å klarere. Ballen gikk i stedet i tverrliggeren, og Bolton og Toal kunne puste lettet ut. Forut for dette hadde Bolton virket noe skarpere, og de skapte tidvis en del problemer for Derby-forsvaret, men de klarte likevel ikke å bryte de ned, slik at det gjerne stoppet når de nærmet seg motstanderens mål. Derby på sin side manglet sin toppscorer David McGoldrick, og klarte heller ikke å skape noe særlig…før de altså fikk litt hjelp av motstanderen. Slik fortsatte det etter pause, der Dion Charles var nærmest å sette ballen i mål for vertene med et skudd like utenfor. Helt på tampen kunne vi fått et spektakulært vinnermål for hjemmelaget, men den akrobatiske avslutningen fra Elias Kachunga gikk rett på Derby-keeperen, og dermed endte det med 0-0 og poengdeling. Jeg var usikker på om Nat Lofthouse ville vært fornøyd, da jeg etter kampslutt benyttet anledningen til å ta en kikk på statuen av legenden som står på sokkel utenfor stadionet.

Jeg hadde registrert at det faktisk ville gå et tog fra Horwich Park, som ligger like ved, tilbake til Bolton, og siden det fortsatt regnet, søkte jeg i likhet med en god del andre tilflukt på puben Horwich Park mens jeg ventet på toget. Tilbake i Bolton gikk jeg straks for å få sjekket inn, men selv om det regnet, hadde jeg ingen planer om å tilbringe kvelden på hotellrommet. Det var bare å komme seg ut for å utforske pub-landskapet i Bolton, men først ble det litt mat i form av en porsjon Beef Madras på Wetherspoons-puben The Spinning Mule. Rett ved siden av ligger The Northern Monkey, som fikk tommelen opp etter å ha vært neste stoppested. Det gjorde til de grader også Ye Olde Man & Scythe, som jeg virkelig hadde sett frem til å besøke. Denne puben er den eldste i Bolton, og en av de eldste i England, med pubdrift siden minst 1251. Nå har den riktignok blitt ombygget siden den gang, men det var et herlig vannhull der jeg gjerne kunne tilbragt resten av kvelden. På vei tilbake til hotellet ble det imidlertid stopp innom både The Dragonfly og The Alma Inn, før jeg tok kvelden etter en lang dag.

English ground # 555:
Bolton Wanderers v Derby County 0-0 (0-0)
League One
Bolton Wanderers Stadium, 27 December 2022
Att: 25 428 (5 147 away)
Admission: £25
Programme: £3

Next game: 28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen
Previous game: 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County

More pics

This trip on a map

Mandag 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var endelig på tide å ta opp igjen noe som etter hvert ble en årviss ‘tradisjon’; nemlig min romjuls- og nyttårs-tur til Storbritannia. Det hadde vært et fast innslag fra 2008 og frem til 2018, så etter noen års pause lot det seg nå gjøre igjen. Jeg hadde allerede før sommeren booket plass på Norwegian sitt morgenfly med avgang klokken 07.00, siden jeg vet av erfaring hvor dyre (og utsolgte) flyene blir på Boxing Day (andre juledag). Julefeiringen hadde funnet sted hos min mor i Drøbak, der jeg også overnattet, og hun hadde tilbudt seg å kjøre meg opp til Korsegården slik at jeg kunne komme meg med flybussen derfra klokken 03.32. På et vinterlig Gardermoen ble etter hvert flyet noe forsinket da det først måtte avises, men snart var vi på vei, etter at jeg hadde sovnet allerede før take-off.

Det er sannelig ikke lett å planlegge noe som helst i England for tiden, for igjen skulle den tilsynelatende endeløse rekken av streiker (i mitt tilfelle fremst og fremst i jernbane- og kollektiv-bransjen) etter hvert stikke kjepper i hjulene for meg. Mens romjula er en travel tid på jernbanen blant annet her hjemme i Norge, benytter britene også gjerne denne høytiden til å foreta vedlikeholdsarbeid på jernbanen, som i dette tidsrommet uansett allerede har et svært redusert tilbud. Normalt sett kjøres det jo ikke et eneste tog på Christmas Day (første juledag), mens det på Boxing Day vanligvis kun er et redusert tilbud på strekningene som betjener de store flyplassene til London og Manchester (i tillegg til at det går noen tog til Bicester og det kjente markedet der). Denne dagen var det enkelt og greit ikke et eneste tog som ville kunne frakte meg videre fra Gatwick Airport, så da måtte det bli buss.

Jeg hadde booket hotell i East Croydon, og hadde funnet ut at det mest praktiske ville være å ta en lokalbuss til Redhill for derfra å ta en ny buss videre til East Croydon. Buss nummer 400 kom kom i henhold til rutetiden, og selv om den ble noe forsinket grunnet et antall forvirrede turister, hadde jeg ingen grunn til å stresse. I Redhill byttet jeg til 405-bussen til East Croydon, og snart kunne jeg entre Premier Inn-hotellet der. Jeg hadde vært svært tidlig ute med å booke også det, og hadde betalt £35 for overnatting. Jeg var fornøyd med å få slenge fra meg bagen inntil videre, og strøk deretter på dør igjen for å komme meg med trikken til Wimbledon, der turens første kamp skulle spilles. Det vil si, også på trikkelinjene i Sør-London var det vedlikeholdsarbeid, i dette tilfellet ved Wimbledon stasjon, så Dundonald Road ble endeholdeplass.

Der steg jeg av med rundt tre timer til kampstart, og spaserte den ikke spesielt lange veien opp til puben The Garratt & Gauge, der jeg unnet meg turens første pint. Turen gikk derfor videre til Wetherspoons-puben The Wibbas Down like i nærheten, før jeg gikk for å ta bussen fra Wimbledon bussterminal mot Plough Lane og dagens kamp. Wimbledon er nok et velkjent navn for de fleste, og vil for mange sikkert gi assosiasjoner til den prestisjetunge tennisturneringen som spilles der. Wimbledon tilhører i dag London-bydelen Merton, og av dens rundt 215 000 innbyggere, bor omtrent en tredjedel i Wimbledon. Her man for øvrig 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London.

Jeg gikk av bussen noen få minutters gange fra AFC Wimbledon sin nye hjemmebane, rett ved deres gamle hjemmebane Plough Lane. Kun et par hundre meter videre langs samme vei ligger det nye stadionet med samme navn, og på utsiden av en av inngangene så jeg et kjent fjes i form av Terry Hall fra Terry’s Badges, som jeg ble stående å snakke litt med inntil han fikk en kunde. Jeg hadde på forhånd betalt £25 for en kampbillett, så jeg slapp å tenke på det, men rett i nærheten sto noen og solgte det jeg antok var dagens kampprogram. Det viste seg å være en fanzine, men jeg kjøpte et eksemplar, og fikk snart også byttet £3 mot et eksemplar av dagens 80 sider tjukke (eller heter det nå enorme?) kampprogram fra en selger i nærheten. Det var fortsatt rundt en time og et kvarter til avspark, så jeg inntok puben By The Horns, som er tilknyttet anlegget og viste seg å være et godt sted å lade opp til kamp.

Finnes det fortsatt noen som ikke kjenner til historien om Wimbledon FC og flyttingen til Milton Keynes? Kanskje er det for ordens skyld på sin plass med en rask oppsummering, og den starter med stiftelsen av Wimbledon FC i 1889. Denne klubben vant den gjeve FA Amateur Cup i 1963, vant åtte ganger Isthmian League, og i perioden 1975-1977 Southern League-tittelen tre år på rad før de ble valgt inn i Football League. Der klatret de til topps og spilte mange år i den engelske toppdivisjonen, og huskes nok av mange best for den overraskende FA Cup-triumfen i 1988, da de slo selveste Liverpool i finalen. ‘The Crazy Gang’ ble et begrep. Etter Taylor-rapporten oppfylte dessverre ikke Plough Lane lenger kravene, og man startet en banedeling med Crystal Palace; en i utgangspunktet midlertidig avtale som endte opp med å vare i over et tiår.

Ledelsen så på mulighetene for både et nytt stadion i nærmiljøet og flytting til andre byer. Til og med flytting til den irske hovedstaden Dublin (med fortsatt spill i engelsk fotball) var til og med et aktuelt tema på et tidspunkt! I ‘nybyen’ Milton Keynes satt noen forretningsfolk med Pete Winkelman i spissen, og de var ivrige etter å få et topplag i byen. I stedet for å investere i de eksisterende non-league klubber som Milton Keynes Wanderers, som de tydeligvis ikke hadde tålmodighet til, klarte de i stedet å lokke til seg en allerede etablert ligaklubb da FA omsider – og etter store protester – presterte å gi tillatelse (med 2 stemmer mot 1) til å flytte Wimbledon FC til Milton Keynes nærmest som en amerikansk franchise. Den ble som kjent senere omdøpt Milton Keynes Dons (i 2004) og har heldigvis i hvert fall blitt fradømt retten til å hevde Wimbledon FCs historie som sin egen.

Allerede før Wimbledon FC ble til Milton Keynes Dons, hadde rasende og frustrerte Wimbledon-supportere stiftet en ny klubb etter FAs sjokkerende avgjørelse. AFC Wimbledon ble til i mai 2002, og startet opp i Combined Counties League Premier Division, på nivå ni av engelsk fotball. Der satt de en hele rekke tilskuerrekorder for dette nivået av engelsk fotball. Mellom februar 2003 og desember 2004 spilte de hele 78 ligakamper på rad uten tap, og det er rekord i engelsk seniorfotball. I 2004 kunne de også feire opprykk til Isthmian League Division One, som de vant klart på første forsøk og sikret seg et andre strake opprykk. I Isthmian League Premier Division tok de seg umiddelbart til playoff, men tapte i playoff-semien i både 2006 (for Fisher Athletic) og 2007 (for Bromley). Våren 2008 skulle det imidlertid skje igjen, og etter en tredjeplass ble AFC Hornchurch slått i playoff-semien, før Staines Town ble slått i finalen. Dermed et nytt opprykk.

Nå ventet Conference South, og der tok de tittelen på første forsøk, og sikret opprykk til Conference Premier. Vi hopper deretter to år frem i tid, og en andreplass bak hardt satsende Crawley Town ble fulgt opp med klar seier i playoff-semien(e) mot Fleetwood Town. I playoff-finalen ventet Luton Town, og det sto 0-0 etter både 90 minutter og ekstraomgangene. En plass i Football League sto på spill da det hele skulle avgjøres på straffesparkkonkurranse, og der seiret AFC Wimbledon. Fem opprykk på åtte år må sies å være imponerende, men etter noen sesonger på nedre halvdel av League Two-tabellen sikret de seg våren 2016 den siste playoff-plassen. Accrington Stanley ble slått over to kamper i semien, før de på selveste Wembley beseiret Plymouth Argyle 2-0 i finalen og rykket opp til League One med sitt sjette opprykk på 13 sesonger.

Debutsesongen på nivå tre av engelsk fotball endte med en 15. plass som fortsatt står som deres bestenotering i ligaen, og forrige sesong opplevde de våren 2022 nedrykk for første gang, da de måtte ta turen ned ett hakk igjen etter å ha endt nest sist. Om de håpet på en umiddelbar retur, så det ut som om det eventuelt ville måte skje via playoff igjen, for Leyton Orient hadde fått en luke i toppen, og ble jaktet av først og fremst Stevenage og Northampton Town. AFC Wimbledon lå på en 12. plass, men hadde dog kun tre poeng opp til playoff-sjiktet, så det ville hjelpe med en seier over Newport County som lå på en 18. plass og altså var dagens bortelag. Mens jeg nippet til pinten og bladde i kampprogrammet, dro det seg sakte men sikkert mot avspark, men før den tid rakk jeg også å gå til innkjøp av en pai som ble satt til livs.

Det gamle Plough Lane stadionet hadde vært hjemmebane for Wimbledon FC fra 1912 til 1991, da de som nevnt flyttet ut for å banedele med Crystal Palace. Reservelaget fortsatte å spille der frem til 1998, men stadionet ble revet i 2002 – samme år som AFC Wimbledon ble stiftet. Den nye klubben startet opp med å spille på Kingstonian sin hjemmebane, Kingsmeadow, som de snart også kjøpte. Den ble senere solgt til Chelsea, som ville bruke den som hjemmebane for sitt kvinnelag, men AFC Wimbledon spilte der frem til 2020, da de kunne flytte inn på sitt nye stadion rundt to hundre meter fra det gamle stadionet på Plough Lane. Det nye er bygget på tomten til Wimbledon Greyhound Stadium, som ble revet og gjenoppbygget som det nye Plough Lane. Kapasiteten her er foreløpig 9 215, men kan visstnok økes til 20 000 om ønskelig. Min billett var til den sørlige kortsiden der man har ‘ståtribune’ med såkalt safe standing.

Det kom merkelige meldinger om at alkoholserveringen hadde blitt stoppet og ikke ville åpne igjen denne dagen, og det skulle ha å gjøre med at høyttaleranlegget ikke virket. Jeg registrerer i ettertid at det også gjorde at kampen faktisk sto i fare for å bli avlyst, uten at jeg kan skjønne hvordan et defekt høyttaleranlegg skal kunne true sikkerheten slik det tydeligvis ble hevdet. Heldigvis ble det i uansett kamp, men det var langt fra noen festforestilling de 7 784 tilskuerne ble vitne til før pause. Det noterte meg egentlig ikke engang for noen halvsjanser i løpet av det som var et aldri så lite gjesp av en førsteomgang, men heldigvis ble det mer action etter pause.

I det 58. minutt sendte Ethan Chislett vertene i føringen 1-0 med et frispark. Det som først så ut som et innlegg, var kanskje ikke det likevel, og ballen endte opp i det bortre krysset. Snaut ti minutter senere fikk Dons-spiss Kyle Hudlin imidlertid direkte rødt kort for å ha skallet til en motspiller, og AFC Wimbledon måtte dermed fullføre kampen med én mann mindre på banen. Ikke lenge etter dro gjestene fra Wales nytte av dette da Nathan Moriah-Welsh ble lagt i bakken av Huseyin Biler og dommeren pekte på straffemerket. Offrande Zanzala steg frem og utlignet til 1-1 i det 70. minutt, kun tre minutter etter utvisningen. Det utløste jubel blant de 369 bortesupporterne, men det ble ikke flere mål, og dermed endte det 1-1. Det var kanskje ingen av de to lagene spesielt fornøyd med.

Nå manglet jeg igjen kun tre stadioner i League Two, etter at (New) Plough Lane hadde blitt huket av. Jeg hadde intet behov for å bli igjen særlig lenge, og tuslet snart tilbake mot Dundonald Road for å komme meg med trikken tilbake til East Croydon. Ved holdeplassen Wellesley Road steg jeg av og gikk for å sjekke inn, og deretter bevilget jeg meg en tur bort til puben Green Dragon for å få meg en pint Lilley’s Cider. Det ble imidlertid med den ene, for takket være et elendig togtilbud dagen etter, hadde jeg en grytidlig start og en lang reise foran meg, så jeg trakk meg nokså raskt tilbake til hotellet og rom 603 for å få meg litt søvn.

English ground # 554:
AFC Wimbledon v Newport County 1-1 (0-0)
League Two
(New) Plough Lane, 26 December 2022
1-0 Ethan Chislett (58)
1-1 Offrande Zanzala (pen, 70)
Att: 7 784 (369 away)
Admission: £25
Programme: £3

Next game: 27.12.2022: Bolton Wanderers v Derby County
Previous game: 13.11.2022: Slovan Bratislava v Ruzomberok
Previous UK game: 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria

More pics

This trip on a map

Søndag 13.11.2022: Slovan Bratislava v Ruzomberok

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hadde allerede sett én kamp denne søndagen da jeg forlot Stadión Raca og tok trikken tilbake mot det sentrale Bratislava, men jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen, og det ville også være turens siste kamp. Det var den slovakiske fotballstorheten Slovan Bratislava som denne ettermiddagen skulle i aksjon mot Ruzomberok, og jeg hadde på forhånd vært inne på de relevante nettsider og betalt 12 euro for en inngangsbillett, selv om det skulle vise seg at det at det i hvert fall ikke var noen som helst grunn til å frykte at kampen på det nye Stadión Tehelne Pole skulle bli utsolgt.

Etter å ha blitt med trikken ned til Americké námestie, kom jeg meg etter hvert med en buss som skulle forbi det nye nasjonalstadionet, og hoppet av et steinkast eller to derfra. Jeg fikk tatt en kikk på anlegget i dagslys der jeg passerte i min jakt på et vannhull å lade opp med en øl på. Noen kvartaler unna falt valget til slutt på kneipa U Pribáka, der jeg ganske raskt klarte å få kvinnemennesket bak disken til å forstå at jeg ønsket en øl. Her var det også lov å røyke inne, og snart fikk jeg også selskap av en gruppe tyske groundhoppere som i likhet med meg hadde valgt å lade opp til kamp her.

Slovan Bratislava ble stiftet i 1919, og må som jeg var inne på kunne kalles lokomotivet i slovakisk fotball. De vant åtte ganger den slovakiske ligaen som opererte i mellomkrigsårene. Da den nasjonale tsjekkoslovakiske ligaen startet opp igjen etter andre verdenskrig, vant Slovan i 1949 sin første av tre strake ligatitler i Tsjekkoslovakia, som til slutt skulle bli åtte i tallet, i tillegg til fem tsjekkoslovakiske cuptitler. Det var som regjerende tsjekkoslovakisk cupmester at de i 1969 spilte seg frem til finalen den europeiske cupvinnercupen, der selveste Barcelona ventet. Dette skulle vise seg å bli den kanskje største dagen i Slovan Bratislavas historie.

Den katalanske storklubben ble nedkjempet med 3-2, og Slovan Bratislava ble med det den første og hittil eneste Europacupvinner fra det tidligere Tsjekkoslovakia (og dagens Tsjekkia og Slovakia). Da Tsjekkoslovakia vant fotball-EM i 1976 var det forresten med sju Slovan-spillere. Med ligatittel i 1992 ble Slovan også den nest siste ligavinner i den tsjekkoslovakiske ligaen før splittelsen av Tsjekkoslovakia i 1993. Da dagens nye slovakiske liga startet opp i 1993, ble Slovan også dens første vinner våren etter, og tok også de to neste ligatitlene. Siden 1993 har de nå vunnet denne 12 ganger, og den slovakiske cupen ti ganger (total 17 ganger); inkludert fem dobler. Men det har heller ikke bare vært fryd og gammen.

På begynnelsen av dette århundre var de sportslige prestasjonene svake og økonomien enda svakere, og i 2004 rykket klubben rett og slett ned. De brukte to år på å returnere, og de var snart tilbake i toppen og hanket inn nye troféer. De var nå regjerende mester etter å ha vunnet fire strake ligatitler, noe som er rekord. Slovan ledet også an på tabellen når de nå skulle avslutte den 17. runden som også var den siste før vinterpausen. De ville med seier få en luke på tre poeng ned til Dunajská Streda og fire poeng til Spartak Trnava. Ruzomberok var som nevnt altså dagens bortelag, og de la beslag på femteplassen, 12 poeng bak serielederne, men med ytterligere én hengekamp til gode.

Det tidligere Stadión Tehelné Pole var klubbens hjemmebane siden åpningen i 1940 og frem til 2009, da stadionet ble stengt for bygging av det nye anlegget som har fått samme navn. Det gamle hadde på et tidspunkt vært Tsjekkoslovakias største stadion i bruk (på en tid da det aldeles enorme Strahov-stadionet i Praha ikke ble benyttet), og det skal ha vært 70 000 på en kamp der mellom Tsjekkoslovakia og Jugoslavia i 1970, selv om det langt overskred den offisielle tilskuerkapasiteten. Mens man bygget det nye anlegget, spilte Slovan sine hjemmekamper på Inter Bratislava sin tidligere hjemmebane Stadión Pasienky, men etter flere forsinkelser kunne nye Stadión Tehelné Pole endelig åpne i januar 2019, med en treningskamp mot tsjekkiske Sigma Olomouc.

Stadión Tehelné Pole er ikke bare ny hjemmebane for Slovan Bratislava, men også for det slovakiske landslaget. Det har en tilskuerkapasitet på 22 500, som vel er noe mindre enn opprinnelig planlagt, men her har både klubb og landslag fått en nytt og moderne stadion som er funksjonelt sett veldig fint. Da jeg nå kom ruslende tilbake mot kveldens kamparena, hadde stadionet også blitt lyst opp utvendig, men det var langt fra noe folkehav på utsiden rundt stadionet, og heller ikke på innsiden etter at jeg hadde tatt meg innenfor og samtidig rasket med meg et gratis -siders program fra bunken som lå rett innenfor inngangspartiet. Jeg måtte selvsagt også kjøpe inn både en øl og ikke minst en deilig pølse mens jeg ventet på avspark.

Når landets største og ledende fotballklubb avslutter høstsesongen med hjemmekamp som serieledere og jakter sin femte strake ligatittel, skulle man kanskje tro at supporterne kjente sin besøkelsestid, men det virker av en eller annen grunn som om dagens kamp ikke fenget Bratislava-publikummet, for det skulle etter hvert vise seg at kun 3 750 tilskuere hadde møtt opp. De fikk uansett se en første omgang der det var et par sjanser i begge ender, men som var preget av svake avslutninger. Den største kom til hjemmelaget da de sju-åtte minutter før pause styrte ballen like utenfor stolpen, og rett før pause hadde de nok et skudd like utenfor.

Etter den målløse førsteomgangen tok det kun drøyt to minutter før vi fikk nettsus etter hvilen. Det var Eric Ramírez som sendte vertene i føringen 1-0, og nå tok de stadig mer over. I det 56. minutt hadde de fått tildelt straffespark, og frem steg et kjent fjes i form av Vladimir Weiss. Keeper reddet straffesparket hans, men Weiss satt selv inn returen og doblet ledelsen til 2-0. Rundt tjue minutter senere hadde Slovan en ny stor sjanse da bortekeeperen ble rundt, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk blokkert avslutningen fra skrått hold inne på streken. Det nærmeste Ruzomberok kom en redusering var et skudd som sekunder senere suste over krysset til Slovan-keeperen, og dermed endte det med 2-0 og hjemmeseier.

Helgens dose med fotball var inntatt, og turen i sin helhet gikk også nå mot slutten. Jeg busset tilbake mot hotellet og tilbragt igjen kvelden med å innta en herlig middag på Fabrika-puben tilknyttet hotellet mitt. En lokal dumplings-rett falt godt i smak, og etter å ha trukket meg tilbake til rommet med min medbragte bok, gjensto nå egentlig kun returen til Norge dagen etter. Den gikk med lokal buss ned til holdeplassen Einsteinova sør for elven Donau, og derfra gikk turen til flyplassen i Wien med Flixbus. Austrian Airlines fikk ‘æren’ av å fly meg tilbake til Gardermoen, og nå ventet halvannen måneds tid uten fotball. Det var bare å vente på romjuls- og nyttårs-turen til Storbritannia.

Slovakian ground # 3:
Slovan Bratislava v Ruzomberok 2-0 (0-0)
Super Liga
Stadión Tehelné Pole, 13 November 2022
1-0 Eric Ramírez (48)
2-0 Vladimir Weiss (56)
Att: 3 570
Admission: 12 euro
Programme: Free

Next game: 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County
Next slovakian game: ???
Previous game: 13.11.2022: FK Raca v STK 1914 Samorin

More pics

This trip on a map

Søndag 13.11.2022: FK Raca v STK 1914 Samorin

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Da jeg våknet opp på LOFT Hotel i den slovakiske hovedstaden Brastislava, hadde jeg denne dagen planlagt en dobbel dose fotball, med to kamper på min søndagsmeny. Planen var å først se FK Raca i 2. Liga, som er nivå to av slovakisk fotball, for deretter å besøke det nye nasjonale stadionet i Bratislava for å se storheten Slovan Bratislava i aksjon. Men først gjaldt det å komme seg opp, unnagjøre morgenstellet og få i seg en god frokost, og den ble inntatt på Fabrika Beer Pub, som er tilknyttet hotellet som var min base. Den var også en god start på dagen, og siden dagens første kamp hadde avspark allerede klokken 10.30 på formiddagen, dro jeg snart av gårde god og mett og fornøyd.

FK Raca hører som navnet tilsier hjemme i Raca, som er en nordlig bydel i Bratislava. Den er første gang nevnt i 1296 som en landsby med vingårder, men etter hvert som den slovakiske hovedstaden vokste seg utover opp gjennom årene, er dette nå som nevnt som en nordlig bydel å regne. De tysktalende kalte den for øvrig Rechesdorf, og den har gått under flere navn opp gjennom årene, men Raca-navnet ble gjeninnført i 1946. Det var trikken som nå skulle få frakte meg dit opp, og jeg spaserte de rundt ti minuttene ned til trikkeholdeplassen Mariánska. Jeg ble med nordover så langt som til holdeplassen Cernockého, der jeg etter en 15-20 minutters trikketur steg av et steinkast eller to fra Stadión Raca, der kampen skulle spilles.

Jeg var tidlig ute da jeg ankom med drøyt tre kvarter til avspark og kikket meg rundt på anleggets ytre mens jeg gikk over mot langsiden med inngangspartiet. Jeg passerte da også inngangen til seksjonen som åpenbart er satt av til bortesupportere. Det var ingen behov for segregering denne formiddagen, men jeg registrerte uansett skiltene som varslet om en helt vanvittig lang rekke av ting som var forbudt på tribunen. Lenger borte på den ene langsiden var det en inngang der jeg fikk betalt meg inn med 5 euro og fikk en skikkelig (og veldig stor) billett i retur. Noe kampprogram var det imidlertid ikke her.

FK Raca ble stiftet i 1925, på et tidspunkt da idéen om organisert idrettsaktivitet hadde fått vind i seilene, og startet opp med spill i regionale turneringer. Deres første bane var en svært enkel affære som det ikke lenger finnes spor etter. Den neste banen ble ødelagt under andre verdenskrig, men satt i stand med super innsats fra frivillige. Gleden var dog midlertidig, for klubben ble etter hvert hjemløse, men etter det som sies å være 12 år kunne de flytte inn på ny hjemmebane da dagens anlegg sto klart i 1972, og selveste Slovan Bratislava kom på besøk for å innvie den med åpningskamp.

Det er ikke spesielt enkelt å finne en oversikt over de sportslige prestasjonene til FK Raca op gjennom årene, men de rykket opp til 2. Liga og dermed fotball på nest øverste nivå i Slovakia etter 2021/22-sesongen, og det ser for meg ut som om inneværende sesong faktisk kan være deres første på dette nivået. Stadión Raca er et stadion vi her i Norge kanskje ville kalt ‘litt slitent’, og har tribunefasiliteter i form av betongavsatser som strekker seg i en oval rundt banen. Midt på langsidene er det i nyere tid boltet fast plastseter i betongen, og på langsiden der jeg hadde kommet inn har man også to overbygg. På den siden er det også tilknyttet et bygg som huser garderober og den slags.

Det nevnte bygget huser ifølge et skilt på utsiden noe som heter Loko Pub, og det er nok fort supporterpuben til klubben som har kallenavnet Loky, men jeg så ingen ting som vitnet om at den var åpen. Såpass tidlig en søndag formiddag var det vel kanskje heller ikke noe behov for akkurat det. Jeg benyttet i stedet ventetiden med å ta meg en kikk rundt på anlegget og også på tabellen. Den viste at Raca lå på som jumbo før dagens kamp som ville avslutte høstsesongen, men med kun ett poeng opp til Dolny Kubin på plassen foran, og tre poeng opp til trygg grunn. I toppen var det for øvrig Tatran Presov og FC Kosice som ledet an, mens dagens bortelag STK 1914 Samorín befant seg på en åttendeplass.

Det var altså vertene som var i mest poengnød og således hadde størst behov for å kapre poeng i denne siste kampen før de skulle ta fotballferie frem til siste halvdel av februar. Jeg talte meg etter hvert frem til 287 tilskuere (usikker i ettertid på om det inkluderte gruppen av brannmenn som sto og så på), og de fikk ikke se noen festforestilling av en første omgang, for det skjedde rett og slett svært lite av interesse foran de to målene før pause. Det var dog vertene som var nærmest da de fikk det som må kunne kalles omgangens største mulighet få minutter før sidebyttet, men det var fortsatt målløst 0-0 da dommeren blåste av første omgang og lagene gikk i garderoben.

Det skjedde litt mer etter hvilen, og i andre omgangs åttende minutt ble det nettsus da Péter Nagy sendte gjestene i føringen 0-1. Hjemmelaget ga imidlertid ikke opp, og etter dette var det de som produserte det jeg noterte meg av muligheter der de presset på for en utligning. En god sjanse ble i det 74. minutt av Samorin-keeperen reddet til corner, og sekunder senere hadde Raca en heading centimetere utenfor stolpen. Det tikket mot borteseier, men på overtid fikk vertene nok en god mulighet. Et skudd endret retning slik at ballen endte hos deres spiss, men bortelagets keeper fikk kommet seg ut og blokkert skuddet fra kort hold. Dermed endte det likevel med 0-1 og borteseier på Stadión Raca.

Med det kunne lagene belage seg på vinterpause og tre måneders tid med spillefri. Selv skulle jeg videre til nok en kamp i Bratislava denne søndagen. Mens skuffede Raca-spillere og langt mer fornøyde Samorin-spillere forlot banen, og brannmennene var i ferd med å pakke sammen, tuslet jeg sammen med flere av de andre fremmøtte mot trikkeholdeplassen Heckova for å komme meg med trikken sørover igjen mot det sentrale Bratislava. Én av dagens to kamper, og den nest siste kampen på turen, var historie, men jeg hadde som nevnt ytterligere én kamp igjen, og det med selveste Slovan Bratislava som vertskap.

Slovakian ground # 2:
FK Raca v STK 1914 Samorin 0-1 (0-0)
2. Liga
Stadión Raca, 13 November 2022
0-1 Péter Nagy (53)
Att: 287 (h/c)
Admission: 5 euro
Programme: None

Next game: 13.11.2022: Slovan Bratislava v Ruzomberok
Previous game: 12.11.2022: Inter Bratislava v SKF Sered

More pics

This trip on a map

Lørdag 12.11.2022: Inter Bratislava v SKF Sered

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter fredagens kamp i Wien var jeg denne lørdagsmorgenen klar for å forlate den østerrikske hovedstaden og forflytte meg over til nabolandet Slovakia og dets hovedstad Bratislava. Jeg sjekket ut og gikk tidlig bort til togstasjonen Wien Hauptbahnhof for å få kjøpt inn noe frokost før jeg satt meg på toget, og ikke minst en billett for togreisen som kostet 11,20 euro og tok en times tid på sin vei til Bratislava Hlavná. Wien og Bratislava er – om man ser bort fra Vatikanstaten, selvsagt – de to europeiske hovedstedene som ligger nærmest hverandre geografisk; rundt fem og en halv mil i luftlinje. Det er sannelig ikke langt fra man passerer grensen den østerriksk-slovakiske grensen til man befinner seg i Bratislava.

Under det tyske navnet Pressburg og det ungarske navnet Pozsony var en del av Ungarn fra 907 til 1918 og det ungarske kongedømmets hovedstad fra 1536 til 1784, i tillegg til at den var en del av det habsburgske monarki fra 1526 til slutten av første verdenskrig. Mellom 1563 og 1830 var den også ungarsk kroningsby. Den fikk som en del av Tsjekkoslovakia dagens navn i 1919, og var under andre verdenskrig hovedstad i den slovakiske staten som ble opprettet på tysk initiativ. Etter krigen ble den igjen tsjekkoslovakisk, før Tsjekkoslovakia ble splittet i 1993 og Bratislava igjen ble Slovakias hovedstad. Den har også en fin og malerisk gamleby som jeg senere skulle ta en nærmere titt på. Bratislava har offisielt drøyt 475 000 innbyggere, men flere kilder hevder at et riktigere tall ligger nærmere 660 000.

Fra togstasjonen Bratislava Hlavná tok det meg vel ti minutters tid å spasere til hotellet. Jeg skulle overnatte to netter ved LOFT Hotel Bratislava, og fikk raskt sjekke inn da rommet allerede var klart. Etter å ha pustet ut litt, var det bare å komme seg mot dagens kamp, og jeg hadde fra en automat allerede hadde kjøpt meg en 24-timers billett for kollektivtrafikken da jeg hoppet på bussen som fraktet meg det første lille strekket. Etter et bussbytte gikk turen sørøstover, og snart ankom jeg landsbyen Dunajská Luzná som ligger omtrent halvannen mil utenfor Bratislava. Dunajská Luzná er hjemsted for snaut 8 000 mennesker, og er for øvrig også et kjent navn i arkeologiske kretser grunnet en over 2 500 år gammel gravhaug. Det var her jeg skulle se min første kamp i Slovakia, som dermed ville bli nummer 24 i rekken av land der jeg har sett fotball.

Det var imidlertid en tidligere storhet fra hovedstaden Bratislava jeg skulle se i aksjon her denne dagen, og ikke den lokale klubben OFK Dunajská Luzná. Det er nemlig her Inter Bratislava nå spiller sine kamper, og det er et navn som klinger godt blant de som kjenner sin østeuropeiske fotballhistorie. Det var i 1940 at de ble stiftet som et bedriftslag for oljeraffineri-selskapet Apolla (senere omdøpt Slovnaft), under navnet Apollo Bratislava, men de har senere gått gjennom et antall navnebytter. Da Tsjekkoslovakia ble en realitet igjen etter andre verdenskrig, hevdet etter hvert klubben seg godt i den tsjekkoslovakiske toppdivisjonen.

De vant serien i 1959, og med unntak av kun to sesonger var de etter dette et fast innslag i toppdivisjonen frem til splittelsen av Tsjekkoslovakias i 1993. Tre av spillerne i troppen som var med å vinne EM for Tsjekkoslovakia i 1976 var Inter-spillere, og to av disse var også med på å ta en tredjeplass i EM fire år senere. Med den slovakiske uavhengigheten i 1993, fulgte også en ny slovakisk nasjonal toppdivisjon, og der gjorde Inter Bratislava seg gjeldende. I det herrens år 2000 vant de the double; altså både ligaen og cupen. Året etter gjentok de også den bedriften, men dette er samtidig de siste nasjonale titlene i klubbens premieskap. Jeg skylder kanskje å legge til at den slovakiske cupen også ble spilt allerede fra 1969 og frem til delingen av Tsjekkoslovakia i 1993, og Inter har seks slike titler; med den nevnte triumfen i 2001 som den siste.

Etter disse siste titlene i 2001 kjempet de toppet i toppen et par år, men det skulle snart komme tyngre tider, og i 2007 rykket de ned til nivå to. Der vant de divisjonen i 2009, og gjorde seg klar til en retur til toppdivisjonen da eieren gikk til et drastisk skritt. Økonomiske problemer gjorde at han rett og slett solgte klubbens lisens til FK Senica. Inter-spillerne strømmet til Senica, og man sto kun igjen med juniorlagene som ble tatt over av supporterklubben. Da man igjen kunne starte opp og stille seniorlag i 2010/11-sesongen tok de plass på sjette nivå av slovakisk fotball. De spiller nå på tredje nivå, og skulle denne dagen opp mot SKF Sered. Mens Inter kjempet i bunnen med kun to lag bak seg på tabellen, la gjestene beslag på andreplassen (fem poeng bak ledende OFK Malzenice, men med én kamp mer spilt), så Inter hadde en tøff test foran seg.

Inter sin hjemmebane gjennom mange år var Stadión Pasienky; fra den åpnet i 1962 og frem til det skjebnesvangre året 2009, da de måtte flytte ut og anlegget en periode ble brukt av både Slovan Bratislava og det slovakiske landslaget. Inter måtte imidlertid finne seg i å spille andre steder og banedele hos andre klubber. Nå er det for tiden altså i Dunajská Luzná de spiller sine hjemmekamper, på Sportivý Areal, som også er hjemmebane for OFK Dunajská Luzná. Her er tribunefasilitetene å finne på langsidene, med en hovedtribune på den ene langsiden, og to små tribuner som er satt opp på motsatt langside. Planen til Inter er visst forresten å komme seg tilbake til en egen hjemmebane i Bratislava i løpet av ikke altfor lang tid, men tiden vil vise om når det eventuelt blir en realitet.

Jeg hadde ankommet med rundt tre kvarter til avspark, og betalte meg inn med 3 euro. Et gratis 4-siders program fikk jeg også utdelt. Etter at jeg hadde fått tittet meg litt rundt på anlegget, ble min første kamp i Slovakia blåst i gang, og det var nokså jevnspilt en stund, men Sered tilrev seg etter hvert et aldri så lite initiativ, og i det 29. minutt tok de ledelsen. Det var en Inter-spiller som var uheldig og satt ballen i eget mål, og det sto 0-1. Fem minutter senere hadde Sered en avslutning i stolpen, men det sto fortsatt 0-1 da det ble blåst for pause. Da hadde det begynt å rumle i magen til undertegnede, og i bygget tilknyttet hovedtribunen fant jeg en slags kafeteria. Der fikk jeg meg en øl, men det eneste av mat som ble tilbudt var noe bakverk jeg ikke kjente til. Det viste seg å være nokså tørre greier, men stilnet i hvert fall den verste sulten.

Jeg hadde talt meg frem til at det var 186 tilskuere til stede, og det var vel i seg selv nok en liten påminnelse over hvordan tidene har forandret seg rundt Inter Bratislava. Ti minutter ut i andre omgang kunne imidlertid hjemmefansen blant de fremmøtte juble. Milos Angelovic fyrte løs og sendte i vei et langskudd som endret retning og gikk i mål bak Sered-keeperen. Dermed 1-1, og for å gjøre en lang historie kort, var det også slik det endte da ingen av klubbene klarte å finne et seiersmål. Ut fra tabellen er det kanskje ikke helt unaturlig å tenke seg at Inter var mer fornøyd med det enn Sered, og at bortelaget ville se på dette som tapte poeng i tetkampen. Men dette var siste serierunde før vinterpausen, og nå hadde disse to lagene fotballferie frem til begynnelsen av mars måned.

Jeg tuslet snart bort mot bussholdeplassen for å komme meg med bussen tilbake til Bratislava, og etter et bussbytte ble jeg med buss nummer to helt ned til gamlebyen av Bratislava. På en høyde ved elven Donau ligger Bratislava slott, som har en lang og interessant historie, og som etter å ha blitt ødelagt i en brann i 1811 lå i ruiner frem til 1950-årene, da det ble gjenoppbygget i sin tidligere stil. Der var jeg oppom en tur, og ble stående og høre på noen guider som fortalte om slottets historie til sine grupper av turister. Herfra kunne man også ikke bare speide over til Østerrike, men også Ungarn kunne skimtes i det fjerne. Jeg gikk etter hvert ned igjen og tuslet en liten runde i gamlebyen før jeg satt kursen tilbake mot hotellet.

Tilknyttet mot hotell var Fabrika Beer Pub, og det var blant annet der jeg ville innta (den inkluderte) frokosten under mitt opphold i Bratislava. Nå var det imidlertid en middag som sto på menyen, etter en svipptur oppom rommet. Jeg måtte selvsagt også smake på noe av ølet som sto på menyen mens jeg ventet på maten som var så god at jeg også bestemte meg for å kjøre på med en herlig dessert. Klokka hadde passert halv ni på kvelden da jeg trakk meg tilbake til rommet med en medbragt bok. Dag én i Bratislava var ved veis ende, men det sto mer på menyen dagen etter, da jeg skulle få med meg to kamper.

Slovakian ground # 1:
Inter Bratislava v SKF Sered 1-1 (0-1)
3. liga Zapad
Sportivý Areál OFK (at OFK Dunajská Luzná), 12 November 2022
0-1 ??? (og, 29)
1-1 Milos Angelovic (54)
Att: 186 (h/c)
Admission: 3 euro
Programme: Free

Next game: 13.11.2022: FK Raca v STK 1914 Samorin
Previous game: 11.11.2022: Wiener Sport Club v Stripfing

More pics

This trip on a map

Fredag 11.11.2022: Wiener Sport Club v Stripfing

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da man under Covid-pandemien hadde begynt så smått å åpne opp litt igjen, hadde min bror og en kompis bestilt seg en helgetur til Wien og Bratislava, men så kom nedstengingen igjen, og alt ble kansellert og avbestilt. To netter på et flott hotell i Bratislava kunne imidlertid ikke avbestilles helt, men han hadde i stedet fått et gavekort for å bruke senere. Det viste seg at dette måtte benyttes før kalenderen viste 2023, og utover høsten så han etter hvert at han ikke ville få mulighet til å benytte seg av det innen den tid. Derfor spurte han om jeg ville ha det, og det var jo naturligvis et generøst tilbud som jeg etter hvert slo til på. Fly tur/retur Wien og overnatting ble bestilt, slik at det denne fredagen var ‘Venna Calling’, og jeg kunne komme meg med Norwegian sitt 09.20-fly.

Flyturen var beregnet til to og en halv time, og fra flyplassen kom jeg meg raskt og greit med et tog inn til Wien Hauptbahnhof, 4,30 euro fattigere. Med tanke på reisen videre til Slovakia og Bratislava morgenen etter, hadde jeg valgt meg en base i nærheten av denne togstasjonen, og jeg fikk sjekke inn allerede på A&O Wien Hauptbahnhof. Der var det imidlertid ingen grunn til å bli værende noe særlig lenger enn nødvendig, så jeg var ganske snart på farten igjen for å leke litt turist i den østerrikske hovedstaden i timene før kampen jeg hadde planlagt å få med meg. Jeg tuslet ned til metro-stasjonen Keplerplatz, fikk kjøpt meg et dagskort for byens kollektivtrafikk, ble med til Karlplatz, og byttet der til en annen linje som fraktet meg til Schönbrunn.

For å først si litt om den østerrikske hovedstaden, var den under romertiden en befestet leir under navnet Vondibona, men ble på 1200-tallet sentrum i det habsburgske rike som senere skulle bli til Østerrike-Ungarn. Byen spilte opp gjennom årene en stor rolle i konflikten mellom de europeiske makter og det osmanske riket, og var blant annet i både 1529 og 1683 beleiret av osmanene som til slutt ble knust og ‘kjeppjagd’. Østerrike-Ungarn besto som kjent frem til slutten av første verdenskrig, men det var ved starten av denne store krigen at Wien var på sitt største med over 2,2 millioner innbyggere. Folketallet har økt litt igjen de seneste tiår, og i dag er byen hjemsted for rett i underkant av 2 millioner mennesker, mens tallet som inkluderer hele hovedstadsområdet er på snaut 2,9 millioner.

Et steinkast fra Schönbrunn-stasjonen der jeg hadde hoppet av, ligger Schönbrunn-palasset (eller Schloss Schönbrunn på tysk), som er en av landets største kulturskatter og turistattraksjoner, så det var på sin plass med et besøk her. Dette var den fremste sommerresidensen til Habsburg-herskerne, og rokokko-palasset med sine 1 441 rom (!!) og enorme hager har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake. En artig historie er at både Hitler og Stalin oppholdt seg i Wien i de første månedene av 1913, og begge likte å gå turer i Schönbrunn-parken, så de kan ha gått forbi hverandre på stiene i parken der. For min del måtte jeg selvsagt betale meg inn for å også se på det overdådige indre av palasset, og selv om det er forbudt å fotografere der inne, kan jeg bekrefte at det var en visitt.

Nå var det etter hvert på tide å begynne å tenke på kveldens kamp, og jeg må først og fremst kanskje innrømme at Østerrike ikke på noen måte har figurert spesielt høyt på en tenkt liste over land jeg ivret etter å se fotball i. En fotballnasjon som blant annet nærmest har gjort tradisjon av å la klubbene sine spille under usjarmerende sponsornavn er rett og slett ikke det som har fristet mest, men når jeg nå først var her, ville jeg selvsagt passe på å få sett en kamp slik at Østerrike ville bli nummer 23 i rekken av land jeg har sett fotball i. Men fredagens base i Wien, passet det jo derfor fint at Wiener Sport Club skulle ha hjemmekamp mot Stripfing denne kvelden, og det var dit jeg nå satt kursen.

Nå var det trikken som skulle få skysse meg mot kveldens kamparena, og fra holdeplassen Schloss Schönbrunn ble jeg med nordover helt til endeholdeplassen Dornbach. Derfra var det kun et par kvartaler å gå til Wiener Sport Club Platz, der det skulle være kampstart klokken 19.30. Selv med et svipptur innom et supermarked ankom jeg med over to og en halv time til kampstart, men tenkte å ta en utvendig kikk på anlegget før det ble altfor mørkt, og deretter slo meg ned et sted med en øl eller to. Jeg kunne imidlertid allerede få kjøpt billett som jeg punget ut 11 euro for, og rasket også med meg det som virket å være et gratis kampprogram. Deretter ble jeg oppmerksom på at det faktisk var en bar oppe i andreetasjen her, så jeg kunne like gjerne lade opp der.

Wiener Sport Club er en av de eldste idrettsklubbene i Østerrike, og har bakgrunn fra sykkelklubben Wiener Cyclistenclub som ble stiftet i 1883. Fotballen kom på menyen i 1907 etter en sammenslåing med Wiener Sportvereinigung, og de er med det også en av landets eldste fotballklubber. Klubben har vært en allsidig idrettsforening med en hel haug av idretter. De vant i 1922 sin første østerrikske ligatittel, og fulgte året etter opp med å vinne den østerrikske cupen. I 1958 vant de sin andre ligatittel, og samtidig er det kanskje verdt å nevne at de samme år slo italienske Juventus hele 7-0 i en kamp i europacupen. I 1959 forsvarte de ligatittelen, som de dermed vant for tredje og foreløpig siste gang.

WSC var i hvert fall i øverste divisjon så sent som i 1994, da de rykket ned, og i løpet av 1990-årene førte ikke mindre enn to konkurser til at de raste nedover i divisjonssystemet. I 2001 førte nye økonomiske problemer til at de brøt ut fra moderklubben, men de kom sammen igjen i 2017. I dag spiller klubben i Regionalliga Ost, som er en av tre avdelinger på nivå tre av østerriksk fotball. Det var for øvrig vanskelig å ikke legge merke til at klubben tilsynelatende har utviklet seg til å bli minst like mye politisk sirkus, som et slags østerriksk svar på St. Pauli. Det registrerte jeg raskt allerede ved min ankomst, og inntrykket forsterket seg bare etter min oppladning i baren ‘The Flag’ og etter hvert som det strømmet på med folk, så sympatiene ville nå ligge hos bortelag – og serieleder – Stripfing.

Wiener Sport Club Platz ble åpnet i 1904, da Wiener Sportvereinigung slo Ödeburg 7-3, og skal med det faktisk være Østerrikes eldste fotballstadion som fortsatt er i fast bruk. Det er da også fortsatt et temmelig tradisjonelt stadion, selv om de bak det ene målet har fått på plass en tribune av nyere dato. Det var imidlertid på ståtribunen på motsatt kortside at jeg hadde billett på det som kalles ‘Der Friedhofstribune’ etter den store kirkegården på den andre siden av veien. Derfra kunne jeg se til høyre over på en tribune som strekker seg i hele banens lengde. På motsatt langside er det hele åpent uten noen tribunefasiliteter. Der står imidlertid laglederbankene. Leilighetene i naboblokkene på motsatt side av veien der har sannsynligvis orkesterplass. Wiener Sport Club Platz skal nå ha en kapasitet på 7 828, men fullt så mange skulle det ikke dukke opp for å se kveldens kamp.

Det var vertene som startet best, og det var nok litt mot spillets gang da bortelaget Stripfing tok ledelsen i det 25. minutt, men de var vel serieledere for en grunn. Det var for øvrig Stefan Rakowitz som lobbet over hjemmekeeperen og i mål til 0-1, og det sto seg til pause. Etter å ha fått meg litt mat i pausen, så jeg at hjemmelaget i det 63. minutt traff tverrliggeren og nærmet seg en utligning, men tolv minutter senere var det i stedet Stripfing som doblet sin ledelse på merkelig vis. Et selvmål av den noe bisarre typen fra Luka Gusic sørget for at det sto 0-2. Et par minutter senere traff bortelaget også stolpen, og det virket nå egentlig avgjort. Det viste seg å stemme, og foran et tilskuertall på 1 942 endte det 0-2.

Da hadde jeg også fått sett en fotballkamp i Østerrike, og sa meg fornøyd med dagens dont da jeg snart tuslet mot trikkeholdeplassen. Jeg ble med trikken til Schottentor U, der jeg byttet til en annen trikk som skulle forbi Hauptbahnhof. Jeg kom meg av der og fikk etter hvert klart å orientere meg i riktig retning fra holdeplassen Hauptbahnhof Ost S og tilbake til min base for natten. Jeg forkastet raskt tanken om å muligens finne en kneipe hvor jeg kunne unne meg en øl, og gikk i stedet rett tilbake til mitt krypinn og fant senga for å få en dose etterlengtet søvn før jeg morgenen etter altså skulle videre til Slovakia og Bratislava.

Austrian ground # 1:
Wiener Sport Club v Stripfing 0-2 (0-1)
Regionalliga Ost
Wiener Sport Club Platz, 11 November 2022
0-1 Stefan Rakowitz (25)
0-2 Luka Gusic (og, 75)
Att: 1 942
Admission: 11 euro
Programme: Free

Next game: 12.11.2022: Inter Bratislava v SKF Sered
Next austrian game: ???
Previous game: 08.11.2022: Råde v Sandefjord Fotball 2

More pics

This trip on a map

Tirsdag 08.11.2022: Råde v Sandefjord Fotball 2

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det var nå langt mellom fotballkampene her hjemme i Norge, og kampen jeg skulle se denne tirsdagskvelden viste seg etter hvert å bli min siste norske kamp for året. Det var heller ikke en hvilken som helst kamp som sto på menyen denne kvelden, for på Råde Stadion skulle hardt satsende Råde spille kvalifisering om opprykk til 3. divisjon, med Sandefjord Fotball 2 som motstander. Etter å ha tatt bussen inn til Fredrikstad og latt toget frakte meg derfra til Råde, spaserte jeg fra Råde stasjon og opp til stadionet der jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark i den viktige kampen.

Det er jo som kjent dessverre slik at både Østfold og Vestfold er blant kretsene hvor det å vinne 4. divisjon ikke er nok til å få rykke opp. I stedet pares man mot en annen 4. divisjonsvinner, og det er satt opp slik at Østfold-vinneren spiller kvalifisering mot Vestfold-vinneren. I år var det altså henholdsvis Råde og Sandefjord Fotball 2 som hadde vunnet 4. divisjon i henholdsvis Østfold og Vestfold. Tullete nok har dette systemet også innvirkning på øvrige (ferdigspilte) divisjoner i disse kretsene, da man for eksempel rett og slett ikke vet hvor mange som rykker ned før det er avklart om 4. divisjons-vinneren fra deres krets rykker opp eller ikke.

Råde måtte i 2021 se seg slått av Sprint/Jeløy i ligaen, og var nå sugne på å endelig komme seg opp igjen. For Sandefjord Fotball 2 sin del hadde de om mulig enda mer å revansjere, for dette var tredje sesongen på rad at de vant Vestfold-kretsens 4. divisjon, og de måtte håpe at alle gode ting var tre i denne kvalifiseringen. I 2019 ble de knust 1-8 av FFK 2, og etter at 2020-sesongen ble avlyst, var det i 2021 Sprint-Jeløy som ble for sterke. På denne siden av fjorden var det mange som så på Råde som favoritter etter at de vant sin 4. divisjon foran sju poeng Kråkerøy og Drøbak/Frogn, men Sandefjord Fotball 2 (som hadde vunnet sin 4. divisjon ett poeng foran Flint) hadde tatt første stikk ved å vinne 2-1 i Sandefjord en uke tidligere.

Sponsorer og det lokale næringsliv hadde gjort sitt for at det skulle ble godt oppmøte ved å by på gratis inngang, og reduseringen Råde hadde fått i Vestfold gjorde at mange fortsatt hadde tro på at hjemmebanefordelen i returkampen nå skulle bikke det i Rådes favør. Det var da også hjemmelaget som tok kontroll allerede fra start og skapte flere gode sjanser. Peder Nomell var nære på da han etter tjue minutter skjøt like utenfor, og samme mann fikk nettkjenning et kvarter senere. Råde-jubelen stilnet imidlertid da målet ble annullert for det man mente var en hands. Råde hadde dominert, men mot spillets gang tok vestfoldingene med fem minutter til pause ledelsen ved Sebastian Holm-Mathisen som fikk ballen inne i Rådes femmeter og avsluttet sikkert. 0-1.

Råde gikk igjen ut i hundre etter pause, i jakten på utligning, og den kom omsider fra straffemerket med tjue minutter igjen. Simen Kind Mikalsen gjorde ingen feil, og det sto 1-1, men Råde trengte flere mål. De produserte målsjanse etter målsjanse, men målet uteble. Thomas Kolseth hadde en enorm sjanse da han avsluttet fra seks-sju meter, men i nest siste ordinære minutt jublet Råde igjen da Chininso Agu headet ballen i mål og trodde han hadde sikret ekstraomganger. Dessverre ble Rådes scoring annullert for andre gang denne kvelden, da dommeren mente det hadde vært en dytt. Råde gjorde alt utenom å score de nødvendige målene, og det føltes litt som et ran da det sluttet 1-1 og gjestene kunne juble over opprykk med seier 3-2 sammenlagt. Dessverre betyr det også at vi får enda et reservelag opp neste år, mens Råde må prøve igjen. Trond Sæterøy er en fin fyr til tross for å være særping, og han hadde også vært til stede, og tilbyd meg nå skyss hjem; noe jeg takket gladelig ja til etter min siste norske kamp for året. Nå ventet en helg i utlandet.

Revisit:
Råde v Sandefjord Fotball 2 1-1 (0-1) – 2-3 on aggregate
Promotion play-off to 3. divisjon, 2nd leg
Råde Stadion, 8 November 2022
0-1 Sebastian Holm-Mathisen (41)
1-1 Simen Kind Mikalsen (pen, 70)
Att: 1 325
Admission: Free

Next game: 11.11.2022: Wiener Sport Club v Stripfing
Next norwegian game: 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)
Previous game: 29.10.2022: Kongsvinger v Fredrikstad

More pics

Lørdag 29.10.2022: Kongsvinger v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var klart for siste serierunde i norsk 1. divisjon, og FFK skulle avslutte sin sesong med bortekamp mot Kongsvinger på Gjemselund Stadion. Plankehaugen hadde satt opp buss, og vi kastet oss på. Det hadde imidlertid vært noen turbulente dager i FFK, etter at sikkerhetssjefen hadde valgt å trekke seg på grunn av løgnaktige ledere som hadde gått bak ryggen på både ham og andre (lite vite vi at det skulle balle på seg ytterligere), og vi hadde derfor brukt en kveld på å lage et banner som vi hadde med til støtte for ham (og vaktene, som for øvrig også hadde laget et eget banner).

Etter at bussen hadde stoppet på Alnabru, der en VIF-buss for øvrig fikk kjørt seg litt, var stemningen god da vi fortsatte mot Hedmarken. Noen var også i bedre ‘form’ enn andre da vi gjorde et nytt stopp på Kløfta, men et par av de var ikke i veldig slag etter at vi hadde kommet oss til Kongsvinger og inntatt puben Alexandria. Det var mens vi var der at et par åpenbart hadde fått nok og måtte tilbringe resten av turen med å ‘hvile’ i bussen. Flere av oss andre hadde benyttet anledningen til å også innta en matbit. For meg valt valget på biffsnadder som ble skylt ned med Bulmers.

Denne kampen hadde opprinnelig blitt flyttet til Kongsvingerhallen da KIL nylig hadde lagt ny plastikk-underlag på Gjemselund, men ble deretter flyttet ut igjen på Gjemselund da banen åpenbart ble ansett å være bli klar igjen likevel. Dermed ble det ikke ny bane på meg i form av en ‘gymsal’, men det levde jeg fint med tross alt. Vi fikk ved inngangen til borteseksjonen streng beskjed om å ikke kaste noe ut på det nye plastikk-underlaget, men at vi bortsett fra det kunne gjøre bortimot hva vi ville. Vi tok oppstilling på den åpne tribunen bak det ene målet, klare for kamp.

Kongsvinger lå på en femteplass og var så godt som klare for kvalifisering om spill i Eliteserien mens FFK altså hadde først og fremst æren å spille for. Det var imidlertid langt fra noen festforestilling vi ble vitne til, for det var en nokså trist forestilling som utspilte seg ute på plastsavannen. Avgjørelsen falt med tjue minutter igjen, da Fredrik Holmé var uheldig og satt ballen i eget mål. Det ble kort fortalt det eneste målet, og FFK kunne reise hjem med tre poeng og en 10. plass etter å ha passert Bryne og Raufoss. KIL skulle på sin side spille kvalik etter å ha kapret den siste kvalik-plassen tross tap.

Revisit:
Kongsvinger v Fredrikstad 0-1 (0-0)
1. divisjon
Gjemselund Stadion, 29 October 2022
0-1 Fredrik Holmé (og, 71)
Att: 1 763
Admission: Free

Next game: 08.11.2022: Råde v Sandefjord Fotball 2
Previous game: 22.10.2022: Fredrikstad v Brann

More pics

Lørdag 22.10.2022: Fredrikstad v Brann

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde på et tidspunkt funnet at det kunne være klokt å trekke seg tilbake fra Rodgers Pub, og selv Tom Morken hadde deretter klart å komme seg tilbake til Fredrikstad sentrum på egen hånd ved hjelp av en taxi, i og med at han på det tidspunktet hadde ment at kvelden fortsatt var ung. Nå var det duket for FFK v Brann og årets siste hjemmekamp for FFK, og vi hadde noen planer i den forbindelse. Selv om løgnaktige personer i ledelsen i ettertid nekter hardnakket på at de hadde den minste kjennskap til dette, var det etter dialog med (og til og med bistand fra) personer i administrasjonen at vi hadde planlagt å ha med en rekke bluss, røykbomber og blinkers som ble smuglet inn.

Dette var i ettertid også grunnen til at FFKs dyktige sikkerhetssjef trakk seg, da de hadde gått bak ryggen på ham og i tillegg visstnok gitt Brann-fansen tillatelse til å blusse, stikk i strid med NFFs reglement (noe de også benekter konsekvent, selv om det visstnok skal være personer i Bergen som sitter med skriftlig bevis på dette). ‘Avtalen’ vår med ledelsen hadde vært at ‘straffen’ skulle være å hjelpe til med å flytte seter i forbindelse med en planlagt utvidelse av ståseksjonen på Sørsia. Uansett var vi nå borte på stadion for å ordne litt rundt dette med noen timer til kampstart. Deretter ble det en oppladning på Havnelageret, der vi snart også fikk selskap av bergenser, Brann-fan og groundhopper Tom Morken.

Etter en svak sesong hadde Fredrikstad i hvert fall allerede sikret plassen i 1. divisjon for neste sesong, men siden min forrige FFK-kamp hadde ‘Bummen’ fått sparken få dager etter at jeg dro til Sør-Amerika, og var erstattet av sin assistent Joakim Klæboe som hadde fått jobben på midlertidig basis. Klæboe er en usedvanlig trivelig kar, men det var flere som spurte seg om dette ville være hans siste hjemmekamp som hovedtrener for FFK og om klubben i stedet ville velge å hente inn noen utenfra. Det var ingen enkel oppgave som nå ventet, for Brann hadde vært totalt suverene og gikk mot en rekordsesong i 1. divisjon, som de allerede hadde vunnet.

Brann hadde allerede gitt FFK en fotballeksjon to ganger i løpet av 2022, både i serien og spesielt i cupen, og ved begge anledninger på Brann Stadion. På vår tribune kom det uniformerte syndikatet og konfiskerte mesteparten av den pyro de fant, mens Brann-fansen tilsynelatende fikk operere fritt. Etter at røyken omsider hadde lagt seg hang FFK tilsynelatende litt mer med denne gangen, og etter et kvarter fikk de første sjansen. Skuddet ble imidlertid blokkert, og på returen skjøt Thomas Drage like utenfor. Få minutter senere hadde Brann en enda større sjanse da Oscar Jansson var reddende engel ved å redde på streken. Brann virket da også hakket skarpere, og det var ikke helt ufortjent da Ole Didrik Blomberg dukket opp på bakre stolpe og sendte bergenserne i ledelsen med kneet i det 44. minutt. Det sto 0-1 halvveis.

Brann fikk en god start på andre omgang da Sivert Heltne Nilsen headet inn 0-2 fra en corner i det 49. minutt, og drøyt ti minutter senere hadde Brann også et skudd i tverrliggeren. Det var gjestene som kjørte på, og FFK ble flere ganger reddet av Keeper Håvar Jenssen. Ut av intet reduserte plutselig Olav Øby på flott vis til 1-2 på frispark da han fra ca 17 meter limte ballen i krysset. 1-2 med ti minutter igjen, og noen minutter senere hadde FFK faktisk en stor sjanse til å utligne, men avslutningen fra Okeke gikk hårfint utenfor. På overtid satt i stedet Isak Hjorteseth spikeren i kista med kampens siste spark på ballen. 1-3, og lite å si på at FFK tapte for et bedre lag. Nå skulle en del av oss på Stjernen v Lillehammer, og det var satt opp supporterbuss rett opp i Stjernehallen. Tom bestemte seg for å bli med dit han også, og klarte derfor heldigvis å unngå å bli holdt igjen inne på stadion sammen med resten av Brann-supporterne.

Revisit:
Fredrikstad v Brann 1-3 (0-1)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 22 October 2022
0-1 Ole Didrik Blomberg (44)
0-2 Sivert Heltne Nilsen (49)
1-2 Olav Øby (81)
1-3 Isak Hjorteseth (90+3)
Att: 4 825
Admission: Season Ticket

Next game: 29.10.2022: Kongsvinger v Fredrikstad
Previous game: 21.10.2022: Greåker v Ås

More pics

Fredag 21.10.2022: Greåker v Ås

Denne helgen skulle FFK på lørdagen spille sin siste hjemmekamp for året, og motstander var den suverene vinneren av 1. divisjon; nemlig Brann. I den forbindelse hadde min groundhopper- kompis og ihuga Brann-supporter Tom Morken meldt sin ankomst til plankebyen, og ville selvsagt også få med seg en fredagskamp i området. Han ville fly over fra Bergen fredag morgen og ankomme Fredrikstad med toget, så jeg påtok meg rollen som velkomstkomité og dro inn til sentrum for å møte ham på Fredrikstad stasjon og følge ham – via et pub-stopp – bort til hotellet hans så han fikk sjekket inn.

Etter å også ha vært innom både Dragen og Havnelageret, unnet vi oss en Blegen-pizza på Bergmanns før vi rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp. Det var serieavslutning i 4. divisjon, og vi hadde valgt oss oppgjøret Greåker v Ås på Moa, da det var der det lå til rette for et potensielt drama. I tillegg gjorde det neppe noe for Brann-supporteren å kunne se et Greåker som skulle ledes av Raymond Kvisvik for siste gang før han ga seg. Vi busset opp til Greåker, der vi hadde planlagt en tur innom Olavs pub, men den var stengt, så da var det bare å i stedet kjøpe med litt ‘niste’ fra Kiwi-butikken før vi spaserte bort til Moa.

Greåker lå sist på tabellen og var totalt avhengig av seier for å ha håp om å beholde plassen i divisjonen. De hadde to poeng opp til Rakkestad, og tre poeng opp til duoen Tistedalen og Ås, og det var altså nettopp Ås som var bortelag på Moa denne kvelden. Det så ikke spesielt lyst ut for Greåker da Andreas Larsen sendte Ås i ledelsen 0-1 i kampens 19. minutt, og ti minutters tid før pause hadde de grønnkledde gjestene også en kjempesjanse som endte med avslutning like utenfor. 0-1 halvveis, og Greåker hadde en jobb å gjøre.

Seks-sju minutter ut i andre omgang skjedde det mye på kort tid. Ås hadde en avslutning som keeper slo i tverrligger og ned på streken uten at det ble dømt mål, og sekunder senere var det Greåker sin tur til å treffe metallet med et skudd i stolpen. Halvspilt omgang var nylig passert da Ås kontret inn 0-2 ved Florent Rexhaj, og den var tung å svelge for Greåker. Fire minutter senere hadde Niloshan Senthurvasan økt til 0-3 med et langskudd, og kun et snaut minutt senere scoret sitt andre og økt ytterligere mot et Greåker som nå virket å være helt i oppløsning. Vertene svarte imidlertid med en rask redusering fra Marcus Dahlin Jørgensen, og hadde deretter en mulighet alene med keeper, men det var for sent. Ås avsluttet med et stolpeskudd, og det endte 1-4. Trond Sæterøy hadde holdt oss med selskap, og han skysset oss til Sarpsborg bussterminal. Kvelden ble avsluttet på Rodgers Pub på Selbak.

Revisit:
Greåker v Ås 1-4 (0-1)
4. divisjon Østfold
Moa, 21 October 2022
0-1 Andreas Larsen (19)
0-2 Florent Rexhaj (69)
0-3 Niloshan Senthurvasan (73)
0-4 Andreas Larsen (74)
1-4 Marcus Dahlin Jørgensen (77)
Att: 94 (h/c)
Admission: Free

Next game: 22.10.2022: Fredrikstad v Brann
Previous game: 20.10.2022: Begby v Gresvik

More pics