Denne torsdagen skulle det være sesongavslutning i 5. divisjon, og Begby hadde i denne anledning varslet om åpning av sin nye bane og invitert banehopperne. Nå var det nok andre arenaer hvor det sto mer på spill denne kvelden, og da det også kom kontrabeskjed om at den nye banen likevel ikke ville være klar, var det flere som valgte seg andre destinasjoner, men sammen med mine banehopper-kompis Stig-André Lippert valgte jeg til slutt å likevel holde meg til den opprinnelige planen. Etter en biffsnadder-middag på Jafs Begby, var vi på plass på Begby Arena der det hadde dukket opp ganske godt med folk.
Banehopper Markus Engen, som på denne tiden fortsatt var en av Begbys G19-trenere, hadde påtatt seg rollen som speaker for dagen, og skulle etter hvert få en hektisk dag på jobb. Han informerte om at det hadde blitt klargjort ‘forundringspakker’ til banehopperne som hadde dukket opp og som ble oppfordret til å komme frem til ham. Der fikk vi utdelt en konvolutt med et ‘diplom’ signert Begby-trener Jørgen Fog, samt en Kvikk Lunsj og et gavekort på pølse i vaffel i kiosken. En fin og morsom gest det.
Begby hadde etter en dårlig sesongstart klatret sakte men sikkert oppover tabellen etter en god høstsesong, der Jørgen Fog har fått skikk på laget etter at han tok over. De lå før siste serierunde på en sjuendeplass, men hadde kun ett poeng opp til Gresvik på plassen over, og det var nettopp Gresvik som tilfeldigvis var kveldens bortelag. Det ville dermed bli en liten kamp om sjetteplassen denne kvelden, og det serieavslutningen ble markert med røyk og står ståhei da de to lagene inntok banen.
Det ble nok ikke helt den serieavslutningen Begby hadde håpet på, for ikke bare måtte de utsette åpningen av den nye banen. De havnet også ganske tidlig under etter at Vetle Nilsen sendte Gresvik i ledelsen, og da Mathias Karlsen doblet bortelagets ledelse i omgangens siste minutt, hadde Begby en jobb å gjøre etter hvilen. De kom aldri nærmere enn en heading som ble slått over av Gresvik-keeperen, og på slutten fastsatt i stedet Vetle Nilsen sluttresultatet til 0-3 med sitt andre for kvelden. Markus Engen hadde på sin side en travel avslutning på kampen da han skulle annonsere vinnerne av lotteriet. Det hadde visstnok plutselig dukket opp en ny haug med premier som skulle deles ut, og han drev fortsatt på flere minutter etter kampslutt da han etter hvert kikket opp og informerte om at ‘kampen er for øvrig slutt’. Det fikk oss til å trekke litt på smilebåndene da vi takket for oss.
Onsdagskvelden var satt av til å besøke en av de få gjenværende banene i Østfold-kretsen som jeg ikke tidligere hadde sett kamp på og som fortsatt benyttes jevnlig til senior-fotball. Det dreide seg til og med om en opprykkskamp på Soon Arena, der HSV Fotball skulle møte Lisleby 2 til kvalifisering om mulig opprykk til 5. divisjon. Vinneren av de to 6. divisjons-lagene skulle nemlig møte 5. divisjons-laget Rakkestad til ‘finale’ om retten til å spille i 5. divisjon i 2023, så her ville det stå en del på spill. Etter å ha busset inn til Fredrikstad, tok jeg toget til Moss, og deretter ny buss fra Moss til stedet der jeg hoppet av ikke altfor langt fra kveldens kamparena.
HSV står for ordens skyld for Hølen, Soon og Vestby, og er et samarbeid mellom disse klubbene. De veksler også tilsynelatende litt på hvor de spiller, for jeg har tidligere sett de i aksjon på Vestby Arena for noen år tilbake, og også sett deres andrelag i sving på Risilbanen. De siste par årene har de imidlertid spilt nokså fast på Soon Arena, og det var altså også der kveldens kamp skulle gå av stabelen. Det er sikkert en del av oss som gjerne skulle sett at de også spilte noen kamper på både Labo Stadion og Brandstad Stadion, men det spørs om ikke det håpet er totalt fåfengt. Ikke bare virker det som om de har ligger ubrukt i noen år nå, men de har begge naturgress, og det klarer man som kjent ikke lenger å spille på her til lands.
Soon Arena ligger uansett inne i skogen bak en skole, og man ankommer på den ene kortsiden, der også klubbhuset befinner seg. På den ene langsiden har man et par små enkle og åpne tribuner av den prefabrikerte sorten, mens man på motsatt langside kan se kampen fra elevert posisjon oppe på en liten fjellskrent om man skulle ønske det. HSV hadde endt på andreplass bak Ekholt i sin avdeling, mens Lisleby 2 hadde endte på tredjeplass bak vinneren Berg og toer Kråkerøy 3 i den andre. Siden Kråkerøy 3 ikke ville kunne rykke opp, gikk kvalik-plassen derfor til Lisleby 2, som stilte et sterkt lag.
Allerede etter et drøyt minutt tok gjestene ledelsen akkurat idet jeg kikket opp fra telefonen, og det så ut som et langskudd fra Jonas Zakariassen. I det 19. minutt var storscorer ‘Zakka’ på farten igjen da han vippet inn 0-2. Nå ville det bli tøft for HSV, og det innrømmet også en HSV-kar jeg hadde en aldri så liten passiar med, samtidig som han påpekte at han aldri forventet annet av HSVs helamatører mot et såpass sterkt andrelag. Vertene hadde imidlertid noen gode muligheter utover i første omgang. Lisleby-keeperen måtte flere ganger i aksjon, og en corner ble nesten headet i eget mål av en Lisleby-spiller, før en enorm HSV-sjanse endte med at en heading ble reddet på streken. Sekunder senere ble en corner blokkert helt inne på streken, og det sto 0-2 til pause.
I andre omgangs første minutt var HSV frempå igjen med et skudd som ble reddet av keeper. Drøyt halvveis i omgangen var Lisleby 2 nære på å punktere kampen med en avslutning i stolpen. Med et snaut kvarter igjen hadde HSV en enda større sjanse da det først var deres tur til å treffe stolpen, og returen i tillegg ble reddet helt inne på streken. HSV fikk etter hvert tildelt et straffespark, og i det 82. minutt var det Michal Kazimierz Goczol som reduserte til 1-2 fra straffemerket. Fornyet håp for HSV, men det ble knust ettertrykkelig noen minutter på overtid da Lisleby 2 økte til 1-3. Dermed var det avgjort, og kort etter blåste dommeren av. Stig-André Lippert hadde også benyttet kvelden til å ta seg en tur, og skysset meg tilbake til togstasjonen. For Lisleby 2 sin del endte det med opprykk da de senere slo Rakkestad (etter å ha ligget under med to mål til pause) og sikret opprykk til 5. divisjon.
Norwegian ground # 213:
HSV Fotball v Lisleby 2 1-3 (0-2)
Qualification for 5. divisjon Østfold
Soon Arena, 19 October 2022
0-1 Jonas Zakariassen (2)
0-2 Jonas Zakariassen (19)
1-2 Michal Kazimierz Goczol (pen, 83)
1-3 Capital Kflimaryam Oukbay (90+4)
Att: 96 (h/c)
Admission: Free
Uten noe spesielt annet av voldsom interesse å finne på, kunne søndagen like gjerne benyttes til en kamp på Fredrikstad Stadion, der FFKs andrelag skulle være vertskap for Follo og kjempe om poeng i 3. divisjon avdeling 4. Selv om jeg er motstander av reservelag i den ordinære ligaen og ihuga forkjemper for at de burde hatt en egen reserveliga, benytter jeg gjerne sjansen til å også se FFK 2 når det passer seg slik, og det gjorde det altså denne dagen, så jeg busset inn til byen, spaserte bort til Fredrikstad Stadion i ufyselig vær, og betalte meg inn med 50 kroner.
Det var duket for nest siste serierunde, og mens FFK 2 la beslag på en femteplass, kjempet Follo om divisjonstittelen og opprykket. Gjestene fra Ski hadde imidlertid tre poeng opp til ledende Fram Larvik, og det var disse to det sto mellom. Det er jo som kjent også her et nokså trangt nåløye, med opprykk kun til avdelingsvinneren, og med dårligere poengfanst enn Fram (som hadde hjemmekamp mot Sprint-Jeløy) denne søndagen, ville det ikke lenger være teoretisk håp om opprykk for Follo. Dermed var det val muligens å forvente at gjestene kunne ha noe høyere skuldre enn FFK-reservene.
Kampens første skikkelige sjanse tilfalt i det 13. minutt hjemmelaget etter et flott gjennomspill, men Follo-keeperen parerte én mot én. Få minutter senere fikk vi en tilsvarende sjanse motsatt vei etter at FFK slurvet og mistet ballen. Igjen var det redning fra keeper som hindret scoring. I det 20. minutt fikk vi imidlertid nettsus, og det var en nykomling i FFK som presenterte seg med scoring. Mikail Maden var mannen som sørget for 1-0. Tjue minutter senere var vi dog like langt igjen, og utligningen kom fra en corner som ble headet i mål av Rino Falk Larsen. Dermed gikk lagene til pause på stillingen 1-1.
FFK fikk også andre omgangs første sjanse, og det som så ut til å være et innlegg endte opp med å gå i stolpen. Deretter fulgte flere muligheter for begge lag, og det svingte litt, før Follo etter rundt halvspilt omgang begynte å feste et lite grep. De var nære på et ledermål med en volley, og få sekunder senere med en heading som også den gikk like utenfor. I det 74. minutt satt den for bortelaget i rosa drakter, og igjen var det Rino Falk Larsen som headet i mål, denne gang fra et frispark. 1-2 sto seg kampen ut, og Follo kunne reise hjem med tre poeng, men måtte slukøret innse at Fram hadde vunnet 6-0 over Sprint. Dermed var de avhengig av storeseier i siste runde samtidig som Fram tapte. Det skjedde ikke.
Revisit:
Fredrikstad 2 v Follo 1-2 (1-1)
3. divisjon avd. 4
Fredrikstad Stadion, 16 October 2022
1-0 Mikail Maden (20)
1-1 Rino Falk Larsen (40)
1-2 Rino Falk Larsen (73)
Att: 78 (h/c)
Admission: 50 NOK (concession)
Det nærmet seg sesongens siste hjemmekamp for FFK, mot ingen ringere enn Brann. I den forbindelse hadde min bergenske banehopper-kompis Tom Morken varslet sin ankomst. Det var nå riktignok en uke til, men hadde likevel en viss innvirkning på mitt valg av kamp denne lørdagen. Han skulle nemlig ankomme allerede på fredagen (og bli til søndag), og ville selvsagt gjerne også ha med seg en fredagskamp. Den fredagen ville det være siste serierunde i 4. divisjon, og i og med at Råde allerede hadde vunnet divisjonen, var spenningen å finne i motsatt ende av tabellen. Nå visste man jo selvsagt ikke om det ville ble én eller to nedrykkere, da det kom an på hvorvidt Råde etter hvert ville sikre seg opprykk etter kvalik mot vinneren av 4. divisjon Vestfold; noe som seg i selv bør være et bevis på at ikke oppsettet fungerer optimalt.
Jeg hadde for Tom pekt på serieavslutningen Greåker v Ås som den potensielt klart mest interessante, da det ville kunne bli en helt avgjørende kamp, men for Greåker sin del betinget det at de nå vant bortekampen mot Lisleby denne lørdagen. Derfor tok jeg turen over med ferja fra Selbak til Lisleby for å se den kampen, men det hadde faktisk gått meg hus forbi at kampen hadde blitt flyttet fra Sentralidrettsanlegget. På et tidspunkt da man i Nordland spilte kvalik-kamper på naturgressbaner, hadde man her i Østfold rømt inn i Østfoldhallen for å spille denne kampen på plastsavannen der inne. Jeg skjønte fort dette da jeg ankom et folketomt anlegg, fikk det raskt bekreftet med en sjekk på nettet, og kom meg litt faderlig fort til Østfoldhallen.
Håpet om et mulig drama på Greåkers hjemmebane Moa kommende fredag gjorde at jeg håpet på en borteseier til Raymond Kvisviks gutter, og en av deres ledere bekreftet at det hadde blitt spilt to målløse minutter da jeg kom heseblesende inn døra. Det skjedde lite av betydning den første snaue halvtimen, men i det 30. minutt tok Greåker ledelsen. Sander Rønning Fredriksen ble spilt gjennom og satt ballen i mål. 0-1. Lisleby slå umiddelbart tilbake, og kun sekunder senere hadde de gått rett i angrep og fått ballen i Greåker-nettet, men bortelaget ble reddet av en linjemann som var oppe med flagget og vinket for offside. Greåker hadde deretter et skummelt skudd som Lisleby-keeperen fikk slått til corner. Det sto 0-1 ved sidebytte.
I andre omgangs femte minutt hadde Lisleby en heading i tverrliggeren. Deretter fulgte et Greåker-skudd like utenfor, før Lisleby hadde en sjanse fra en corner som Greåker-keeperen hamlet opp med. Nytt skudd utenfor fra Greåker, og deretter hadde de også en god mulighet med et skudd som endret retning på skummelt vis og gikk like utenfor. Nervøse Greåker-ledere begynte å se på klokka og ventet bare på sluttsignalet, men fikk seg før den tid en heftig stokk da en stor Lisleby-sjanse ble blokkert. Sekunder senere fikk Greåker en enda større sjanse da de kontret, men keeper reddet igjen, og det sluttet 0-1. Greåker hadde klart det, men var fortsatt helt avhengige av å også vinne den siste seriekampen. Det var duket for et drama på Moa.
Abstinensene etter hjemkomsten fra den store turen til Sør-Amerika hadde allerede meldt seg, og om det ikke ville bøte helt på akkurat det, bestemte jeg meg i hvert fall for å ta en tur ut og titte på litt breddefotball i stedet for å sitte rastløs hjemme. Denne fredagskvelden skulle det dreie seg om 5. divisjons-oppgjøret mellom Lervik og Begby, men med områdets ikke altfor imponerende kollektivtilbud kan det være en litt kronglete destinasjon for meg. Når de spiller såpass tidlig som klokken 19.00, kommer jeg meg i det minste hjem igjen med buss etter kamp, men det betyr samtidig at jeg vil ankomme med godt over en time å slå i hjel før kampstart. Det var bare å ta med seg en bok.
Det som imidlertid ikke var planlagt fra min side, var å se kamp på en for meg ny bane, men her på Lervik har man to kunstgressbaner ved siden av hverandre, og tilfeldighetene ville det slik at de denne kvelden skulle spille på banen nærmest veien, og ikke den jeg tidligere hadde vært her og sett kamp på. Det fant jeg ikke ut av før jeg registrerte at det var der aktiviteten var da det sakte men sikkert nærmet seg kampstart, men det kan man jo kanskje si var en aldri så liten bonus for en banehopper.
Lervik reddet i 2021 plassen på hengende håret etter kvalifisering, og var igjen i trøbbel når kalenderen nå viste oktober 2022 og det gjensto to serierunder. De lå faktisk sist, og hadde tre poeng opp til Trøgstad/Båstad, fire poeng opp til Spydeberg, og for ordens skyld sju poeng opp til Rygge. Begby hadde på sin side reist seg etter en fryktelig innledning på sesongen, og hadde nå klatret opp på en sjuendeplass, men muligheter for å også passere Gresvik på plassen foran. Det virket å være liten tvil om at Jørgen Fog hadde fått ordentlig skikk på Begby-laget etter at han tok over.
Det var da også Begby som satt inn presset fra start, og allerede i kampens fjerde minutt fikk de nettkjenning. Et skudd gikk i innsiden i stolpen, og returen ble kranglet inn, men det ble ble blåst for et eller annet. Fire minutter senere hadde Begby ballen i Lervik-nettet igjen, men nok en gang ble det annullert da linjemannen var oppe med flagget og markerte for offside. Deretter roet det seg, og vertene kom mer med. Et Begby-frispark etter en halvtimes gikk like utenfor, og noen minutter senere fikk Lervik sin første skikkelige sjanse. Den var til gjengjeld temmelig stor, for en av deres spillere ble spilt gjennom alene med keeper, men han kom for tett opp i burvokteren som kom ut og blokkerte.
Tidlig i andre omgang måtte Lervik-keeperen varte opp med en benparade for å redde et Begby-skudd med kurs for det bortre hjørnet. Med tjue minutter igjen var det Begby-keeperen til å hindre scoring med en god redning da han slo et godt skudd til corner. To minutter senere var Lervik nære på å score da et skudd fikk en lei sprett som nesten fintet ut keeperen, men sistnevnte klarte med nød og neppe å holde ballen ute. I det 85. minutt løsnet det omsider for Begby og en muligens noe utålmodig Fog på sidelinjen, og det var Jørgen Johansen som satt inn 0-1 via stolpen. På overtid var Benjamin Jensen nære på å doble ledelsen da han stjal ballen, avanserte mot mål, og skjøt…like utenfor. Noen få strakser senere sørget Andreas Olsen for at det likevel ble 0-2, og det var noe av det siste som skjedde. Det var bare å komme seg hjemover med bussen.
Norwegian ground # 212:
Levik v Begby 0-2 (0-0)
5. divisjon Østfold
Nye Lervikbanen # 1, 14 October 2022
0-1 Jørgen Johansen (85)
0-2 Andreas Olsen (90+3)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free
På tirsdag kveld hadde jeg kommet hjem etter over en måned i Sør-Amerika, og selv om noen kanskje tenker at jeg nå hadde fått en overdose fotball, var jeg ikke snauere enn at jeg bestemte meg for å få med meg en onsdagskamp her hjemme. Det var da også en viktig 5. divisjons-kamp som skulle spilles på Selbak Stadion, eller rettere sagt på kunstgresset på Selbak sitt anlegg, der Askim Fotball var laget som kom på besøk og bød på motstand i kampen om særdeles viktige poeng i opprykkskampen der det handlet om å ta en av de to opprykksplassene til 4. divisjon.
Mitt personlige tips før sesongstart hadde vært at det ville kunne stå mellom Selbak og Askim Fotball, og de to skulle nå fullføre den 24. serierunden av 26. Det var imidlertid Sprint-Jeløy 2 som ledet an med 55 poeng, ett poeng foran Idd. Askim Fotball fulgte på tredje med 49 poeng bak, og Selbak på fjerde hadde 48 poeng. De var disse fire det nå sto mellom, og de to sistnevnte hadde altså denne kampen til gode på tetduoen. I realiteten ville dog en taper her være hektet av i kampen om opprykk, mens en vinner fortsatt ville ha en god mulighet.
Sammen med Jon Erik ankom jeg litt før kampstart med noen røykbomber for å sette litt ‘farge’ på ting og lage litt stemning ved innmarsjen, men det var også noen andre som hadde tenkt i samme baner. Det var uansett Askim-folket som kunne juble over ledelse allerede etter drøyt fem minutter, da Martin Langsæther sendte gjestene i føringen, og drøyt fem minutter senere hadde de også et skudd i tverrliggeren. Selbak var på gyngende grunn, men det var selvsagt lenge igjen, og da en herlig avslutning fra Sander Heieren sørget for 1-1 noen minutter før pause, var vi like langt da lagene tok pausepraten.
Tidlig i andre omgang var Askim alene gjennom med Selbak-keeper Daniel Ekman, men sistnevnte reddet. I det 53. minutt gikk likevel gjestene tilbake i ledelsen da Martin Langsæther scoret sitt andre for kvelden. Halvveis ut i omgangen gikk plutselig lyset idet Selbak skulle ta frispark i en god posisjon, og det gikk vel i hvert fall 6-7-8 minutter i bekmørket før lysene kom på igjen og vi kunne fortsette. I det 89. minutt (jeg stoppet ikke klokka under den pausen) ble Selbak-keeper Ekman utvist for en hands utenfor feltet, og fem minutter senere så det blytungt ut for Selbak da de også fikk Ole Bergh utvist. I det sjuende tilleggsminuttet fikk de imidlertid en enorm sjanse, men det ville seg ikke, og da Askim i stedet gikk rett opp og satt inn 1-3 ved Ole Herman Opås, var det ingen vei tilbake. Slik sluttet det, og vi vet jo nå i ettertid at Askim til slutt slo følge med Sprint 2 opp, mens Selbak må prøve igjen i 2023.
Revisit:
Selbak v Askim Fotball 1-3 (1-1)
5. divisjon Østfold
Selbak kunstgress, 12 October 2022
0-1 Martin Langsæther (6)
1-1 Sander Heieren (42)
1-2 Martin Langsæther (53)
1-3 Ole Herman Opås (90+8)
Att: 146 (h/c)
Admission: Free / Optional
På min siste hele dag i Rio de Janeiro hadde jeg omsider klart å ta turen til Corcovado og Cristo Redentor, som naturligvis er obligatorisk for turister i byen. Jeg hadde utsatt det et par ganger i påvente av bedre vært, og spådommene om det slo til denne søndagen. Det var også siste kampdag på min store søramerikanske tur før jeg skulle sette kursen hjemover dagen etter. På menyen sto en sagnomsust arena jeg allerede hadde besøkt noen dager tidligere; nemlig selveste Maracana. Ved mitt første besøk hadde jeg sett Flamengo, men nå skulle jeg se Fluminense. Beklageligvis klarte jeg utrolig nok å glemme igjen mobilen på hotellrommet da jeg satt kursen dit, så jeg får bruke et par bilder fra mitt første besøk (samt et par lånt fra andre steder).
Fluminense Football Club ble stiftet i 1902, og anses som den eldste fotballklubben i Rio de Janeiro, siden de andre var stiftet som roklubber og først begynte med fotball senere. Klubben har 32 ganger vunnet delstatsmesterskapet Campeonato Carioca, der de er regjerende mestre etter triumfen i første halvdel av 2022. Etter at en nasjonal brasiliansk liga kom på plass i 1959, har de vunnet den ved fire anledninger; i 1970, 1984, 2010 og senest i 2012. I tillegg vant de 2007-utgaven av Copa do Brasil. Deres beste innsats i internasjonale turneringer er andreplassen i Copa Libertadores i 2008. Den gang sto det likt etter to finaler, og også etter ekstraomganger, og det hele måtte avgjøres på straffespark, der LDU Quito fra Ecuador gikk seirende ut. Året etter møtte faktisk de samme lagene i finalen av Copa Sudamericana, og igjen måtte Fluminense se seg slått av LDU Quito; denne gang med 5-4 sammenlagt over to finalekamper.
Ellers er nok klubben for mange kjent for de såkalte Fla-Flu derbyene mot erkerival Flamengo, som av mange anses som det største i brasiliansk fotball. De to spiller nå også begge sine hjemmekamper på Maracana, selv om Fluminense også har sitt eget stadion, Estádio Laranjeiras. Det ligger i Laranjeiras-nabolaget (som for øvrig er svært nær Flamengo-nabolaget), og skal være det eldste fotballstadionet i Brasil; bygget i 1905. Det var også der det brasilianske landslaget spilte sin første kamp, mot et turnerende Exeter City. Med en kapasitet som nå er betydelig redusert til rundt 8 000, har man lenge benyttet Maracana til de fleste hjemmekamper. Om sistnevnte stadion kan det leses mer om i mitt innlegg fra Flamengo-kampen noen dager tidligere.
Jeg skal denne gang ikke gå altfor mye i detalj, men det var tredjeplasserte Fluminense mot et América Mineiro som la beslag på åttendeplassen. Jeg hadde sett noen av bortelagets lagledere da jeg besøkte Corcovado og Cristo Redentor, så det var tydelig at også noen av gjestene fra Belo Horizonte hadde benyttet anledningen til å sjekke ut noen av Rio de Janeiro sine turistattraksjoner. De kunne også juble da Juninho i kampens femte minutt vendte opp inne i feltet og sendte de i føringen 0-1. En snau halvtime senere doblet Matheusinho ledelsen med et susende skudd fra 17-18 meter, og for å enkelt og greit oppsummere, var det nok til at det endte 0-2. Et punktum var satt for fotballen på min stor tur til Sør-Amerika.
Nå gjensto bare hjemturen, og jeg hadde avreise på kvelden dagen etter. Jeg hadde tilbragt en drøy måned i Sør-Amerika, og fått med meg hele 33 kamper; ikke minst takket være et heftig kampprogram i Buenos Aires. Det er også tiden med base der som nok vil stå igjen som det jeg minnes spesielt, i tillegg til at Iguazúfallene var et solid høydepunkt. Rio de Janeiro har noen fantastiske attraksjoner å by på, men jeg fant meg likevel mye mer til rette i Buenos Aires. Det har muligens også noe med språket å gjøre. Jeg hadde en lang flytur foran meg etter å ha tatt meg til flyplassen på mandagen. Det var KLM som skulle fly meg hjem, med mellomlanding eller rettere sagt flybytte i Amsterdam, og heldigvis hadde de i motsetning til Lufthansa skrotet påbudet om munnbind. Nå bar det tilbake til hverdagen hjemme etter en fantastisk tur. Jeg håper jeg vil få muligheten til å kunne returnere til Sør-Amerika ved en senere anledning.
Revisit:
Fluminense v América Mineiro 0-2 (0-2)
Série A
Maracana, 9 October 2022
0-1 Juninho (5)
0-2 Matheusinho (34)
Att: 23 324
Admission: 100 BRL
Det er som tidligere nevnt ikke like enkelt å finne daglige kamper i Rio de Janeiro som det jeg hadde blitt nokså godt vant med i Buenos Aires, men siden forrige kamp på onsdagen hadde jeg i stedet fått lekt litt turist i Rio. Blant annet en dag med en utflukt til Pao de Acúcar (eller Sukkertoppen på norsk), som er en 396 meter høy topp som ligger på en halvøy ved munningen av Guanabarabukta. Den nås med gondolbane som går i to etapper opp til toppen, der man har fabelaktig utsikt over Rio de Janeiro, og for øvrig også over til Cristo Redentor (den kjente Kristus-statuen) som selvsagt også skulle besøkes under min tid i Rio. Noen timer i godt selskap på Copacabana ble det også etter å ha tatt gondolen ned igjen.
Men tilbake til lørdagen, og jeg hadde for så vidt vurdert en tur opp til Corcovado og Cristo Redentor, men siden været var nokså grått og den 710 meter høye toppen så ut til å ligge delvis innhyllet i tåke, valgte jeg å avvente ytterligere litt siden det så ut som om jeg kunne ha et berettiget håp om bedre vær dagen etter. Dermed var det bare å heller rette oppmerksomheten mot lørdagskampen jeg hadde blinket meg ut. Under hele mitt ukes lange opphold i Rio de Janeiro sto det ofte en fast gjeng med taxisjåfører rett utenfor mitt hotell, og en av disse fikk nok en gang i oppdrag å skysse meg til kamp.
Det dreide seg denne gang om oppgjøret Vasco da Gama v Gremi Novorizontino i Série B, brasiliansk fotballs nivå to, og et kvarters tid senere ble jeg sluppet av et kvartal fra Estádio Sao Januário. Det ligger i nabolaget Vasco da Gama, som i likhet med klubben er oppkalt etter den portugisiske sjøfareren og oppdageren med samme navn. Det var han som hadde kommandoen over flåten av skip som i 1497 la ut på den første seilas fra Europa direkte til India ved å seile rundt Afrika. Den seilasen anses for øvrig som startskuddet til det portugisiske imperium og hylles i det portugisiske nasjonal-epos Os Lusíadas, men det var uansett en aldri så liten avsporing. Området av Rio som bærer hans navn er hjemsted for i underkant av 10 000 mennesker, men klubben er svært populær i Brasil.
På slutten av 1800-tallet var det roing som var den største og gjeveste sporten i Rio de Janeiro, og flere av byens klubber ble stiftet som roklubber. Det var også tilfellet da en gruppe hovedsakelig portugisiske immigranter i 1898 stiftet Club de Regatas Vasco da Gama. Fotball kom imidlertid først på menyen i 1915, da de slo seg sammen med (eller spiste opp) Lusitania Sport Clube. De startet i de lavere divisjoner av delstatsserien, men vant i 1922 Carioca Série B og rykket opp til toppdivisjonen, der de året etter vant sin første Campeonato Carioca-tittel. På denne tiden var fotball en sport for eliten, og Vasco sitt lag som inkluderte både mulatter, svarte og fattige falt ikke i smak hos den aristokratiske ligaen som fikk på plass regler som i praksis gjorde at de ble utestengt. Vasco da Gama sin kamp mot denne diskrimineringen har blitt en sentral del av deres identitet og historikk.
I 1948 arrangerte man den første kontinentale turnering for klubblag i Sør-Amerika, da Chile var arrangør av det som ble kalt ‘Campeonato Sudamericano de Campeones’ (‘South American Championship of Champions’). Denne turneringen er sett på som en forløper til Copa Libertadores, og Vasco da Gama var den brasilianske representanten. Den ble spilt som et seriespill med ett møte mellom hvert av lagene, og Vasco endte opp med å toppe tabellen ett poeng foran argentinske River Plate (som for øvrig hadde Alfredo Di Stéfano på sitt lag) og to poeng foran uruguayanske Nacional, og vant dermed troféet.
Vasco da Gama har etter hvert hanket inn 24 titler i delstats-ligaen; den siste i 2016. Det var først i 1959 at man fikk på plass en nasjonal serie i Brasil, og Vasco vant i 1974 sin første av etter hvert fire nasjonale ligatitler. Den neste kom i 1989, og deretter vant de den tredje i 1997. Året etter gikk de også til topps i den gjeve Copa Libertadores. De gikk videre som toer fra sin gruppe, bak sine landsmenn fra Gremio, og slo deretter ut brasiliansk motstand i form av Cruzeiro og nettopp Gremio, for argentinske River Plate ble slått i semien. I finalen(e) ventet Barcelona fra Ecuador, og den vant Vasco med 4-1 sammenlagt. I 2000 vant de sin fjerde og foreløpig siste nasjonale ligatittel, men rykket for første gang ned i 2008.
De returnerte på første forsøk, og det gjorde de også etter å ha rykket ned igjen i 2013. I 2015 rykket de ned igjen, men historien gjentok seg med umiddelbart opprykk. Vasco rykket ned igjen i 2020, og denne gangen klarte de for første gang ikke å returnere til toppdivisjonen på første forsøk. Dermed var det fortsatt Série B de befant seg i da jeg nå skulle se de i aksjon, og 2022-utgaven av Série B var en tøff utgave med flere tidligere storlag som Cruzeiro, Gremio og Bahia. Sammen med disse var Vasco da Gama med i kampen om en av de fire opprykksplassene, og skulle nå altså ha hjemmekamp mot Gremio Novorizontino (som for ordens skyld er en klubb fra Novo Horizonte og ikke identisk med storklubben Gremio fra Porto Alegre).
Estádio Sao Januário tar navnet etter en av veiene som går forbi på utsiden, og ble åpnet i 1927 med en kapasitet på 25 584. Dette var inntil nylig en av de få fotballstadioner i verden med begge laglederbenkene på den ene kortsiden bak det ene målet. Stadionet ble renovert i både 2006 og 2012, men har fortsatt bevart en karakter som gjør at det var min personlige favoritt av anleggene jeg besøkte i Brasil, og det til tross for at det kun er tribuner på tre av sidene. Disse tre utgjør en hestesko, mens det på den ene kortsiden er åpent, med blant annet et anlegg for svømming på utsiden. Det hadde vært svært folksomt i gatene på utsiden av stadionet som for tiden tar 21 880 tilskuere, og etter å ha sikret meg en billett, var det også kø ved inngangen.
Med et kvarters tid til avspark hadde jeg kommet meg innenfor, og rakk også å gå til innkjøp av en øl før vi var i gang. Vasco tok initiativet, og det var de som kjørte på. De var nære på da et innlegg ble stusset like utenfor, og enda nærmere kom de da en ball ble lagt tilbake for en spiller som sendte ballen klokkerent i stolpen. Det virket som om det bare var et tidsspørsmål før målet kom, og det gjorde det i omgangens siste ordinære minutt. Det var også verdt å vente på, for det var en perle av en scoring da Figueiredo plasserte ballen vakkert opp i bortre kryss fra litt skrått hold 17-18 meter fra mål. Det sto 1-0 halvveis, og jeg kunne gå og kjøpe meg en matbit og en ny øl.
Sammen med et par Vasco-fans som hadde tatt meg inn i varmen så jeg andre omgang bli blåst i gang, og om vertene hadde ventet med å få nettkjenning i første omgang, gikk de resolutt til verks etter hvilen og doblet ledelsen i omgangens første minutt. Ballen endte opp hos Marlon Gomes som dunket til, og ballen gikk forbi bortekeeperen, mens en forsvarer på streken heller ikke klarte å stoppe skuddet. Vasco var egentlig aldri alvorlig truet, og da Léo Matos headet inn 3-0 på en corner i det 88. minutt, var det ingen tvil om at det skulle bli hjemmeseier. Det ble også sluttresultatet, og i ettertid kan jeg fortelle at Vasco tok fjerdeplassen og rykket opp sammen med Cruzeiro, Gremio og Bahia. Selv gikk jeg snart for å finne en taxi som kunne ta meg tilbake til hotellet.
Brazilian ground # 4:
Vasco da Gama v Gremio Novorizontino 3-0 (1-0)
Série B
Estádio Sao Januário, 8 October 2022
1-0 Figueiredo (45)
2-0 Marlon Gomes (46)
3-0 Léo Matos (88)
Att: 20 533
Admission: 100 BRL
Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen, og rakk innom hotellet en tur før jeg igjen var på farten. Denne dagen skulle by på turens eneste brasilianske dobbel, og nå skulle jeg besøke et velkjent stadion som de aller fleste fotballinteresserte har hørt om. Det var duket for oppgjøret Flamengo v Internacional på selveste Maracana, og jeg spaserte opp til metro-stasjonen Uruguayana for å komme meg dit. Etter å ha forsert en rekke smale og brosteinsbelagte gater som var tilholdssted for en haug av selgere med diverse boder, kom jeg meg vestover til Maracana stasjon, der jeg gikk av, og som navnet tilsier, er man her rett i nærheten av det kjente stadionet. Det var allerede en strøm av (i stor grad rød- og svartkledde) folk som jeg fulgte ut av stasjonen, over en gangbro og ned på stadionområdet.
Jeg hadde som nevnt i det forrige innlegget allerede på forhånd sikret meg en billett til kveldens kamp. Det ble gjort tirsdag formiddag da jeg stakk innom en av Flamengo-sjappene ved navn Espaco Rubro Negro, der jeg hadde lest at de solgte kampbilletter. Det gjorde de ikke på den første jeg var innom, men en av de ansatte der henviste meg til en annen filial ikke altfor langt unna, og der hadde jeg fått kjøpt meg en billett til den nette sum av 100 brasilianske real (snaut 200 norske kroner) før jeg hadde lekt litt turist og tatt en tur med Santa Teresa-trikken. Men det var dagen før, og nå var det kampdag.
Clube de Regatas do Flamengo ble stiftet som en roklubb i 1895, men begynte også med fotball fra 1911, som følge av at en gruppe utbrytere meldte overgang fra Fluminense Football Club (noe som var sterkt medvirkende til at de to ble erkerivaler som utkjemper et av de største derbyene i brasiliansk fotball). Siden den gang har Flamengo utviklet seg til å bli den mest populære og rikeste klubben i brasiliansk fotball, med visstnok over 40 millioner supportere landet over, og de røde og svarte draktene kan ses overalt i bybildet også når det ikke er kampdag. Flamengo-supporterne ble i 2007 faktisk erklært å være en del av kulturarven til Rio de Janeiro.
Flamengo vant sin første av etter hvert åtte Série A-titler i 1980, og fulgte opp med å året etter vinne Copa Libertadores (etter finaleseier over chilenske Cobreloa) og den interkontinentale cupen (etter finaleseier 3-0 over engelske Liverpool). Nye Série A-titler fulgte i 1982 og 1983, og hele denne perioden forbindes av mange med blant annet en av min barndoms helter – nemlig Zico, som er mannen med flest scoringer og naturligvis en skikkelig klubblegende. Derfra og frem til 1992 kunne de plassere ytterligere to ligatroféer i premieskapet (1987 og 1992). Deretter fulgte noen år med trofé-tørke, før de igjen begynte så smått å sanke pokaler.
I 1999 vant de en av utgavene av Copa Mercosur, og i 2009 vant de sin sjette ligatittel. I 2019 vant de både ligatittelen og Copa Libertadores, og forsvarte ligatittelen året etter ved å vinne sin foreløpig siste ligatittel, samtidig som de vant Recopa Sudamericana. Det skal nevnes at klubben også har vunnet den brasilianske cupen fire ganger, og Rios delstatsmesterskap Campeonato Carioca hele 37 ganger. Nevnes skal også at de allerede var klare for en ny Copa Libertadores-finale som skulle spilles senere i oktober, etter at jeg ville være tilbake igjen i Norge (og jeg røper vel kanskje ingen stor hemmelighet når jeg forteller at de vant sin tredje slike tittel med seier over Athletico Paranaense).
Estádio do Maracana ble bygget til fotball-VM i 1950. Under det mesterskapets finale mellom Brasil og Uruguay ble det registrert tidenes største offisielle tilskuertall.199 854 ble registrert innenfor portene, men det sies at noen av telleapparatene ble ødelagt av folkemengden som presset seg inn, og at det nok var godt over 200 000 på innsiden. Anlegget ligger i Maracana-nabolaget som har gitt anlegget navn, men offisielt heter stadionet egentlig faktisk Estadio Mário Filho. Det har gjennomgått flere endringer opp gjennom årene, og ikke minst har tilskuerkapasiteten gått opp og ned (som oftest ned), men hele 26 ganger har man sett tilskuertall på over 150 000 her. Sist gang var i 1983, da 155 253 mennesker så Flamengo slo Santos.
Spesielt ble kapasiteten redusert betraktelig da strengere FIFA-krav dessverre gjorde at antall sitteplasser måtte økes i 1999. En renovering før de Pan-amerikanske lekene i 2007 reduserte deretter kapasiteten ytterligere til under 74 000, og deretter fulgte en delvis ombygging før VM i 2014. Stadionet ble for øvrig også brukt til både åpnings- og avslutningsseremonien under sommer-OL i 2016, og den offisielle kapasiteten er nå på 78 838. Så kan det jo også som en kuriosa nevnes at det norske bandet a-ha spilte konsert her for 198 000 mennesker i det herrens år 1991. Men nå var det på tide å ta seg innenfor og ta en kikk på stadionets indre, og om jeg noen dager tidligere hadde hatt problem med at en Botafogo-vakt syntes Rangers-logoen på jakka mi lignet på Flamengo-logoen, var det naturlig nok ikke noen utfordring denne kvelden.
Mange vil garantert riste oppgitt på hodet av dette, men selv om det vel er ganske gjevt i seg selv å se kamp på et sagnomsust stadion som Maracana, må jeg innrømme å ha blitt litt skuffet. Jeg var sannsynligvis noen år for sent ute, for det fremsto for meg litt for ‘sterilt’ etter moderniseringen. Jeg fikk rett og slett ingen wow-følelse; ikke engang av typen jeg – om ikke annet på grunn av størrelsen – har fått på Wembley. Kanskje har jeg blitt altfor bortskjemt og kresen, og muligens var forventningene litt høye, men jeg tok meg nok en gang i å savne Argentina og de argentinske anleggene. Nå skal det jo sies at det er et funksjonelt sett flott og moderne stadion som mange garantert vil sette langt mer pris på enn meg. Og man er jo tross alt også på litt fotballhistorisk grunn her.
Flamengo lå før kampen på en femteplass på tabellen for den brasilianske toppdivisjonen Série A, og hadde to poeng opp til Corinthians på fjerdeplassen. Ett poeng foran der igjen lå erkerivalen Fluminense, mens kveldens gjester Internacional fra Porto Alegre lå to poeng foran der igjen. Fra sistnevnte og opp til ledende Palmeiras var det imidlertid nå en luke på hele åtte poeng med ni runder igjen å spille. Det hadde etter hvert møtt opp 43 710 tilskuere for å se kveldens kamp på Maracana, og det nærmet seg for alvor avspark som var programfestet til klokken 21.30. Lagene inntok banen til unison jubel, og snart var vi i gang.
Flamengo fikk den første halvsjansen med et skudd som gikk i nettveggen, og deretter fulgte to halvsjanser for gjestene fra sør. Vi hadde akkurat passert halvspilt første omgang da vi fikk den første store sjansen, og den tilfalt Flamengo. Et innlegg ble headet tilbake til en spiller som hamret løs. Keeper parerte med nød og neppe, og returen ble satt utenfor. I det 42. minutt var Flamengo frempå igjen, med en knallhard heading på mål, men også rett på keeper som fikk armene opp og klarte å blokkere. På overtid prøvde Flamengo seg igjen med et skudd, men denne gang strøk det utenfor stolpen, og det sto 0-0 til pause.
Tidlig i andre omgang hadde gjestene en avslutning som gikk like over og muligens til og med via tverrligger. Deretter tvang Flamengo frem en god redning før returen ble klarert til corner. Internacional svarte med samme mynt og en lignende situasjon i motsatt ende av banen. Flamengo hadde deretter to gode angrep der de kun var en litt unøyaktig siste pasning fra å finne en perfekt plassert angriper inne i feltet. Når man er på kamp i i Brasil og på Maracana må man kanskje forvente et brassespark, og det dro Flamengo opp av hatten i det siste ordinære minutt, men da også det gikk over, endte som det nesten måtte med 0-0.
En målløs kamp la ingen enorm demper på opplevelsen i seg selv, selv om jeg selvsagt gjerne skulle sett noen mål. Nå hadde jeg i hvert fall fått sett kamp på Maracana, selv om jeg nok var en del år for sent ute til å få oppleve stadionet på sitt aller beste. Det er uansett en kamp for CV-en, og i så måte måtte jeg nesten si meg tilfreds da jeg spaserte den korte veien tilbake til metro-stasjonen. Vel fremme ved Uruguayana hoppet jeg av, og gikk tilbake til hotellet langs nokså øde og litt skumle små gater der alle kremmerne og bodene fra tidligere nå var borte. Det var bare å finne senga og komme seg under dyna for å få seg litt søvn. Det er langt fra like lett å finne kamper i Rio som i eksempelvis Buenos Aires, og nå ventet to fotballfrie dager før neste kamp.
Brazilian ground # 3:
Flamengo v Internacional 0-0 (0-0)
Séria A
Maracana, 5 October 2022
Att: 43 710
Admission: 100 BRL
Jeg hadde benyttet tirsdag formiddag til å først skaffe meg en billett til onsdagens Flamengo-kamp på Maracana. Det fikk jeg gjort ved en av Flamengo-sjappene ved navn Espaco Rubro Negra. Det lå to slike ikke så langt fra mitt hotell, og jeg prøvde først filialen på Rua Buenos Aires, rett ved Uruguayana metro-stasjon. Der ble jeg fortalt at de ikke solgte billetter, men en av de ansatte som snakket ok engelsk henviste meg videre til filialen på hjørnet av Rua da Quintanda og Rua do Rosário. Der fikk jeg napp, og til den nette sum av 10 brasilianske real (i underkant av 20 norske kroner) ble jeg innehaver av en billett til onsdagens kveldskamp.
Tirsdagen hadde også blitt benyttet til å være litt turist, for det må man jo også være i Rio de Janeiro. Det ble en tur med Santa Teresa-trikken, som er en av verdens eldste trikkelinjer, og Latin-Amerikas eldste skinnegående kollektivrute. Den starter en kort spasertur fra Ibis-hotellet som var min base, og går gjennom bohem-områdene Santa Teresa og Lapa og klatrer oppover til Dois Irmaes, med flott utsikt over byen. Her har man også panaromautsikt over av noen av byens favelaer, i tillegg til Maracana, der en av onsdagskampene mine skulle spilles. Trikken ble elektrifisert i 1896, men har gått uavbrutt i rute her siden 1877; med unntak av perioden 2011-2015 da driften ble stoppet mens en alvorlig ulykke ble etterforsket og utredet og tiltak satt inn.
Vi kom oss også trygt ned bakken igjen til Carioca, og dermed var jeg klar for fotball på lørdagen. Det var til og med duket for en dobbel, og jeg bevilget meg en taxi fra hotellet og ut til kamparenaen for dagens første kamp. Den hadde avspark klokken 15.00, og det dreide seg faktisk om en semifinale i Copa Rio, der Portuguesa skulle være vertskap for Goncalense. Portuguese holder til ute på øya Ilha do Governador, like ved Galeao-flyplassen der jeg hadde landet to dager tidligere. Kjøreturen tok vel rundt 25 minutter, og med snaut tre kvarter til avspark kunne jeg betale drosjekusken og stige av et steinkast fra Estadio Luso Brasileiro, hvor jeg snart kunne betale meg inn med 10 brasilianske real.
Vi befinner oss som nevnt på øya Ilha do Governador, hvis vestlige og nordvestlige del domineres av den store Galeao-flyplassen. Øya fikk sitt navn etter at en av koloniherrenes første guvernører bygget seg et landsted der på 1500-tallet. Øya beregnes i dag å være hjemsted for drøyt 211 000 mennesker, og Portuguesa er også navnet på et av nabolagene her. Det er naturlig nok der klubben jeg skulle besøke hører hjemme. Den 42 kvadratkilometer store øya er forbundet med fastlandet og sentral Rio de Janeiro både med broer og med en ferje. Også her på denne øya er det noen favalaer, men her finner man også mer velstående nabolag som Jardim Guanabara. Imidlertid sies det at innbyggerne er plaget med at Guanabara-bukta som omgir den er sterkt forurenset i slik grad at strendene er nærmest ubrukelige til tross for en ‘opprydningsaksjon’ i forbindelse med Rio-OL i 2016.
Associacao Atlética Portuguesa er det fulle navnet på klubben som ble stiftet i 1924, men den omtales under flere navn. Portuguesa Carioca, Portuguesa do Rio, og Portuguesa da Ilha er alle navn som benyttes om klubben, som er å finne i den brasilianske Série D. I tillegg spiller de i delstatsligaen Campeonato Carioca på dens øverste nivå. Det klubben fortsatt lever litt på er en kamp fra 1969, da de slo selveste Real Madrid. En av spillerne som var med å beseire den spanske giganten var en spiller ved navn Escurinho, som spilte deler av sine karriere for både Flamingo og det brasilianske landslaget. Etter kampen mot Real Madrid var det flere europeiske klubber som var interessert i ham, men ingen turte å ta sjansen på en spiller som da allerede var 39 år.
Estadio Luso Brasileiro har en litt snodig historie, for her har det åpenbart skjedd mange endringer de siste par tiårene. Stadionet ble åpnet foran 8 565 tilskuere som i 1965 så åpningskampen mellom Portuguesa og Vasco da Gama. I 2005 skulle Maracana bygges om, og de store Rio-klubbene som spilte der måtte finne andre midlertidige hjemmebaner. Både Flamengo og Botafogo brukte denne banen, som ble utvidet og driftet på deres regning. Da Rio-OL i 2016 sto for døren, skulle Botafogos nye hjemmebane Engenhao klargjøres til det mesterskapets friidrettsøvelser, og de måtte igjen spille kampene sine her, med nye oppgraderinger som måtte gjøres. I dag er det lite som vitner om dette, og ikke minst en tilskuerrekord på 18 204 fra en kamp mot Gremio i 2017, for slike tilskuermasser ville ikke fått plass her i dag.
Jeg har sett bilder fra anlegget fra tiden da de store klubbene spilte her, og tribunene på tre av sidene er nå fjernet igjen siden den gang. På bortre langside er det åpenbart at noe er revet, på det som nå så ut som en byggeplass. Bak begge målene er tribunene erstattet med flere mindre fotballbaner. Hovedtribunen står imidlertid igjen, med en flott fasade, og den skal stamme fra den aller første tiden da Jockey Club of Guanabara hadde nøklene. Det har nemlig også blitt drevet en god del hestesport her. Stadionet går for øvrig også under kallenavnet ‘Estadio dos Ventos Uivantes’, som kan oversettes til noe sånt som ‘stadionet med den hylende vinden’. Stadionet skal for øvrig også ha vært åsted for det første mål i brasiliansk fotball scoret av en keeper fra et utspark (visstnok godt hjulpet av vinden det refereres til).
Det skulle nå dreie seg om Copa Rio, og som navnet tilsier er det en cupturnering for klubbene i Rio de Janeiro (ikke bare byen, men hele delstaten) – altså en delstatscup. Denne turneringen startet opp i 1991 som en kvalifisering til den brasilianske cupen det påfølgende år, men da det brasilianske forbundet i 1995 åpnet for at toppklubbene kunne bli automatisk kvalifisert – eller rettere sagt ‘invitert, som det het – var det ikke lenger særlig attraktivt for storklubbene å delta, og den ble avviklet. Det ble forsøkt å blåse liv i den igjen i 1998, men det skal ha vært en fiasko, og i 2000 ble den igjen lagt ned. I 2005 og 2007 forsøkte man igjen, og den har blitt holdt årlig siden den gang. Portuguesa vant for øvrig troféet i 2000 og 2016.
Det var en lite innholdsrik første halvtime jeg ble vitne til, og det var først i det 32. minutt at vi fikk den første sjansen. Den tilfalt hjemmelaget, men et godt skudd ble slått til corner av bortekeeperen som i samme situasjon ble liggende skadet for andre gang på få minutter. Da han var oppe på bena igjen, ble et hjørnespark slått over på bakre stolpe, der en Portuguesa-spiller nærmest bredsidet ballen mot mål fra sin posisjon ute i feltet. På snodig vis snek den seg inn, og det sto 1-0 med Joao Paulo som kreditert målscorer. Snaut ti minutter senere hadde gjestende Goncalense en mulighet med et frispark like over mål, men større sjanser tilfalt vertene på overtid av omgangen. Først kom de alene med bortekeeperen som reddet, men i det tredje overtidsminutt ble ledelsen likevel doblet. Litt nølende keeperspill (og også forsvarsspill) var det da et innlegg ble headet i mål fra kort hold av Dja Baiano, og det sto 2-0 halvveis.
Portuguesa var på god vei mot finalen, og hadde et snaut kvarter etter pause en stupheading like utenfor. Gjestene fra det som vel er nivå tre av delstatsserien i Rio hadde sin kanskje beste sjanse halvveis ut i andre omgang, men keeper reddet. I stedet holdt Portuguesa på å sette spikeren omhyggelig i kista i det 87. minutt, men avslutningen traff tverrliggeren. De hadde uansett gjort nok til å sikre seg avansement, for ikke altfor mange minuttene etter blåste dommeren av med 2-0 som sluttresultat. Nå kan det legges til at Poruguesa senere endte opp som tapende finalist etter å ha blitt slått av Volta Redonda (som tok sin femte seier i turneringen). Selv fikk jeg snart praiet en taxi tilbake til hotellet, der jeg skulle innom en tur før jeg satt nesa mot dagens andre kamp. Den skulle spilles på selveste Maracana.
Brazilian ground # 2:
Portuguesa v Goncalense 2-0 (2-0)
Copa Rio, semi final
Estadio Luso Brasileiro, 5 October 2022
1-0 Joao Paulo (34)
2-0 Dja Baiano (45+3)
Att: ??
Admission: 10 BRL
