Mandag 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras

Etter at søndagen hadde blitt benyttet til å se fotball i den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, våknet jeg mandag morgen i brasilianske Foz do Iguacu for tredje morgen på rad, og det var nå på tide å forflytte seg igjen. Turen skulle nå avsluttes med en uke i Rio de Janeiro, og der skulle jeg også få sett litt brasiliansk fotball. Fra Ibis-hotellet i Foz do Iguacu ble jeg skysset til byens flyplass i en taxi, og flyselskapet Gol skulle frakte meg videre til Rio de Janeiro med sin 11.25-avgang. Flyvningen var beregnet til to timer, og vel fremme ble det igjen en drosjebil inn til sentrum og Ibis-hotellet som der skulle være min base de neste sju nettene, og hvor jeg ble nokså raskt sjekket inn.

Selv om området hotellet ligger i heter Centro, skulle jeg i løpet av oppholdet finne ut at det blir et nokså folketomt og temmelig lugubert område etter butikkenes stengetid. Da er det helt andre steder i Rio det skjer. Etter å ha fått installert meg på rommet og pustet ut litt, spaserte jeg opp til metro-stasjonen Uruguayana, kjøpte et RioCard for kollektivtrafikken, og ble med vestover til stasjonen Maracana. Der skiftet jeg til ordinært tog som tok meg den siste biten til Olimpica de Enhgenho de Dentro, som ligger rett ved siden av kamparenaen for kveldens kamp mellom Botofogo og storklubben Palmeiras fra Sao Paulo. Før jeg rakk å komme meg til billettlukene, ble jeg oppsøkt av en kar som spurte om jeg var ute etter billett til kveldens kamp, og selv om han krevde ørlite mer enn de 50 brasilianske real (snaut 100 norske kroner) som det sto på billetten, slo jeg til.

Rio de Janeiro bør være kjent for de fleste, men for ordens skyld er den med sine omtrent 7 750 000 innbyggere Brasils nest største by. Den ligger på den brasilianske østkysten; ut mot Atlanterhavet, der den i 1565 ble grunnlagt av portugiserne ved en naturlig bukt, og var brasiliansk hovedstad frem til 1960, da den tittelen gikk til den planlagte nye byen Brasilia. Rio de Janeiro er jo også kjent som et populært turistmål, ikke minst takket være attraksjoner som Copacabana-stranden, den store Kristus-statuen Cristo Redentor, Sukkertoppen etc. Dette skulle jeg også få med meg, men byen vil for mange også gi assosiasjoner til fotball, og det var selvsagt også på menyen. Selv om Botafogo er et område nærmere de nevnte attraksjonene (og i seg selv en av byens kjente strender), spiller de nå i byens såkalte Zona Norte.

Hva gjelder fotballklubben Botafogo Rio, har den røtter i to forskjellige Botafogo-klubber. I 1894 ble Club de Regatas Botafogo startet, og ti år senere ble Botafogo Football Club startet opp i samme nabolag. Disse to ble i 1942 slått sammen som Botafogo de Futebol e Regatas. I Brasil spiller man ikke bare en nasjonal serie, for i den andre delen av sesongen spiller man også delstatsmesterskap, og Botafogo har etter hvert vunnet Campeonato Carioca (delstatsmesterskapet for Rio de Janeiro) hele 28 ganger (det er fortsatt bak både Flamengo, Fluminense og Vasco da Gama på den statistikken); sist gang i 2018. I 1968 vant de den brasilianske Série A som den første Rio-klubben til å klare dette.

En av klubbens rekorder i brasiliansk fotball er rekorden på 52 strake kamper uten tap, i perioden 1977-1978. Likevel var det en periode der de gikk 21 år uten en tittel, og den ble først brutt da de i 1989 sikret seg en av sine titler i Campeonato Carioca. I 1993 vant de Copa Conmebol, som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup, og en forgjenger til dagens Copa Sudamericana. Om vi hopper frem til 2020, endte Botafogo sist og rykket for tredje gang i sin historie ned til Série B. De returnerte imidlertid som divisjonsvinner på første forsøk, og var derfor nå tilbake i toppdivisjonen, men skulle denne kvelden opp mot virkelig tøff motstand i form av et Palmeiras som var på vei mot ligatittelen og fremstår som et av verdens beste lag for tiden.

Botafogo hadde sin første egne hjemmebane nærmere området av Rio de stammer fra, og spilte deretter på flere andre stadioner før de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane. Etter fire år med bygging, åpnet det i 2007 under navnet Estadio Joao Havelange. Botafogo har gjerne benyttet navnet Estadio Nilton Santos, etter en klubblegende som også var en av de brasilianske VM-vinnerne i både 1958 og 1962. Det var her man arrangerte friidrettsøvelsene under sommer-OL i 2016, og året etter bestemte de lokale myndigheter å omdøpe anlegget offisielt til Estadio Olímpico Nilton Santos. Det kalles uansett gjerne Engenhao, etter området det ligger i, og var forresten også ett av fem stadioner som ble benyttet under 2021-utgaven av Copa America.

Kapasiteten for fotballkamper oppgis å være 46 931, og det er naturlig nok et moderne og funksjonelt sett flott anlegg. Etter alle mine kamper i Argentina, Uruguay og Paraguay, var det nå som å komme til en helt annen verden. En av grunnene til at jeg hadde ønsket meg en tur til Argentina nå, var at jeg fryktet en ‘oppgradering’ – eller sterilisering, om man vil – av anleggene neste gang de får et stort mesterskap (i hvert fall et VM), og det virker jo som om det er nettopp det som har skjedd i Brasil. Her er det tydeligvis flere av anleggene som nå minner mer om nye anlegg man finner i Europa, og det er nok liten tvil om at Botafogo har fått et anlegg jeg vil tro de er fornøyde med. Jeg hadde imidlertid visse problemer med å komme meg inn, for vaktene syntes tydeligvis Rangers-logoen på jakka mi lignet veldig på logoen til lokalrivalen Flamengo! Heldigvis ordnet det seg etter at deres overordnede ble tilkalt og jeg fikk overbevist ham.

Jeg tok meg selv i å savne Argentina litt der jeg satt og ventet på avspark, men en ting som var fordel Brasil var at det her også er lov med bortefans, og bortesupporterne fra den beryktede Mancha Verde laget allerede god stemning på bortetribunen i den ene svingen. Hjemmefansen på sin side fyrte av fyrverkeri på bortre langside da spillerne entret banen og tok oppstilling. Mens Botafogo befant seg på en niendeplass på tabellen, var det gjestene fra Sao Paulo som toppet den, og med borteseier ville de grønne opparbeide seg en åtte poengs luke ned til toer Internacional med ni serierunder igjen. Nå kunne de også konsentrere seg fullt og helt om det, siden de noen uker tidligere hadde blitt eliminert i semifinalene av Copa Libertadores (der de for øvrig var regjerende mestre).

Det var da også Palmeiras som startet best, og de hadde to-tre gode muligheter det første kvarteret, men det var vertene Botafogo som tok ledelsen i det 20. minutt. En flott scoring var det også, der Tiquinho Soares skjøt fra bortimot 25 meter. Palmeiras-keeperen fikk fingertuppene på ballen, men klarte ikke å hindre baklengsmål, og dermed 1-0. Kun tre minutter etter ropte gjestene på straffe etter en hands, og etter en VAR-sjekk pekte dommeren på straffemerket. I det 26. minutt steg Gustavo Scarpa frem og utlignet til 1-1. Ytterligere ti minutter frem i tid hadde Palmeiras snudd kampen, og det skjedde etter eminent forarbeid av uruguayaneren Joaquín Piquerez som stormet nedover venstrekanten, dro seg innover, og drillet rundt med et par Botofogo-spillere før han serverte til Mayke som fra halvannen meter kunne sette inn 1-2.

Det var også stillingen halvveis, men et snaut kvarter ut i andre omgang økte gjestene ledelsen. De utnyttet slapt forsvarsspill og stormet i angrep, og inne i feltet dukket Dudu opp. Han dunket inn 1-3, og nå så det tungt ut for vertene. De øynet imidlertid kanskje et håp da bortelaget ble redusert til ti mann i det 69. minutt, etter at Zé Roberto stoppet en kontring på klønete (eller eventuelt kynisk) vis og fikk sitt andre gule. Det betyr som kjent rødt, og Palmeiras måtte dermed avslutte kampen med en mann mindre på banen. Det klarte imidlertid ikke Botafogo å utnytte, og etter dette ebbet det hele egentlig bare ut. Dermed endte det med 1-3 og borteseier, og Palmeiras tok et nytt langt steg mot sin ligatittel nummer 11 (som de da også sikret seg til slutt).

Selv så jeg ingen grunn til å henge igjen altfor lenge, og tuslet snart tilbake mot togstasjonen for å komme meg med et av togene tilbake mot sentrum. Ved Central do Brasil hoppet jeg av og byttet til trikk fra den tilknyttede trikkeholdeplassen Central. Deretter fulgte en kort trikketur til holdeplassen Tiradentes, et steinkast fra mitt hotell. Nå på kvelden var ikke dette et spesielt trivelig område, og om jeg ikke akkurat kan si at jeg følte meg direkte utrygg, var det nok i hvert fall noe mer tilfelle enn noen gang under mitt opphold i Buenos Aires. Brasil hadde blitt nummer 22 i rekken av land der jeg har sett fotball, og om ikke kampprogrammet var i nærheten av like tett som i Argentina, skulle jeg selvsagt se flere kamper de kommende dagene; innimellom litt turist-aktiviteter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brazilian ground # 1:
Botafogo Rio v Palmeiras 1-3 (1-2)
Série A
Engenhao, 3 October 2022
1-0 Tiquinho Soares (20)
1-1 Gustavo Scarpa (pen, 26)
1-2 Mayke (36)
1-3 Dudu (60)
Att: 16 545
Admission: 50 BRL

Next game: 05.10.2022: Portuguesa v Goncalense
Previous game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero) 

Fredag morgen hadde jeg for tjuetredje gang på turen våknet i Buenos Aires, men nå var det på tide å forlate den fantastiske byen og Argentina. Jeg sjekket ut fra Hotel De Las Luces og ble skysset i drosje til Jorge Newbery-flyplassen for å komme meg med Flybondi sin innenriksflyvning til Cataratas del Iguazí klokken 12.00. Flyvningen var beregnet til å ta én time og 50 minutter, og sistnevnte flyplass ligger omringet av jungel et stykke utenfor den argentinske grensebyen Puerto Iguazú og ikke langt fra de kjente Iguazúfallene. Min nye base skulle nå være Ibis-hotellet i den større grensebyen Foz do Iguacu på brasiliansk side, og jeg hadde på forhånd bestilt transport dit. Sjåføren sto ganske riktig og ventet, og snart suste vi av gårde mot den brasilianske grensen, der jeg måtte minne sjåføren på at jeg måtte innom for å få stemplet passet.

Tre kvarters tid etter at jeg satt meg i taxien på flyplassen, kunne jeg stige av foran det som skulle være min base i de neste tre dager og gå for å sjekke inn. Her i dette området møtes grensene mellom Argentina, Paraguay og Brasil. Mens den argentinske grensebyen Puerto Iguazú har drøyt 80 000 innbyggere, er brasilianske Foz do Iguacu større, med i overkant av en kvart million mennesker. Etter hvert tok jeg meg en liten rusletur rundt i det nærliggende området, og endte opp med å innta en herlig middag på Capitao Bar, tvers over veien for hotellet. Selv om jeg allerede savnet Argentina og Buenos Aires, begynte jeg å ane at jeg nok også skulle klare meg helt fint i Brasil. Fredagskvelden ble avsluttet med et par øl i hotellbaren, der man bød på artister som fremførte blant annet en rekke 80-talls hits. Deretter var det bare å komme seg i seng, for jeg hadde store planer for lørdagen.

I dette området ligger, som jeg var inne på, de verdensberømte Iguazúfallene, og jeg hadde satt av lørdagen til en utflukt dit. Jeg hadde booket en tur som inkluderte både den argentinske og brasilianske siden, og for å gjøre en lang historie kort, er det et av de aller mest utrolige stedene jeg har vært i hele mitt liv! Dette er verdens største system av fossefall, og det sier kanskje sitt at den daværende amerikanske førstedamen Eleanor Roosevelt utbrøt «Poor Niagara!» da hun i sin tid besøkte stedet. Iguazúfallene skal bestå av rundt hele 275 distinkte fosser over en bredde på 2 700 meter, og den høyeste og mest kjente er Garganta del Diablo («Devils’ Throat»). De fleste av fossene er på argentinsk side, mens noen av de beste utkikkspunktene er på brasiliansk side, og det ble en lang dag før jeg ble skysset tilbake til min base. Men igjen; en helt fantastisk opplevelse, og absolutt å anbefale!

Tilbake i Foz do Iguacu, etter en svipptur innom hotellet, valgte jeg å sjekke ut bryggeripuben 277 Craft Beer. Den lå like rundt hjørnet fra mitt hotell, og viste seg å være et utmerket sted å forlyste seg i en time eller to før jeg trakk meg tilbake og inntok en sen middag på hotellet. Jeg hadde fått med meg et besøk til Iguazúfallene, som hadde stått høyt på min ønskeliste og også var hovedgrunnen til at jeg la turen om dette området. En annen grunn var at jeg også håpet å kunne få med meg en kamp i området, og da gjerne over grensen i Paraguay. En bro forbinder brasilianske Foz do Iguacu med den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, der jeg hadde merket meg at klubben 3 de Febrero har tilhold på et flott anlegg. De spiller i Division Intermedia, som er den nest øverste i Paraguay, og de hadde de blitt satt opp med hjemmekamp denne helgen.

Jeg hadde tatt høyde for at den kunne bli spilt både fredag, lørdag og søndag, men da deres hjemmekamp mot Sportivo Iteno omsider ble endelig berammet etter at jeg allerede hadde booket både fly og hotell, ble den programfestet til torsdagen; dagen før jeg ville ankomme området. Dermed trodde jeg at løpet var kjørt. Da jeg et par dager før avreise fra Buenos Aires tilfeldigvis oppdaget at Guairena fra toppdivisjonen ville spille sin hjemmekamp mot storklubben Olimpia på nettopp Estadio Antonio Aranda i Ciudad del Este, måtte jeg dobbeltsjekke dette både én og to ganger, og da det viste seg å stemme, trodde jeg knapt hvordan lykken hadde stått meg bi i denne omgang. Derfor ble utflukten til Iguazú foretatt på lørdagen, men søndagen nå hadde blitt satt av til fotball i Paraguay.

Ciudad del Este er et litt merkelig sted. Det er den største av byene i grenseområdet mellom de tre nasjonene, med et innbyggertall som har passert 300 000. Den forbindes som nevnt med Brasil og Foz do Iguacu via den såkalte ‘vennskapsbroen’ som ble åpnet i 1965 og som krysser elven Paraná. Ciudad del Este ble grunnlagt så sent som i 1957 under navnet Puerto Flor De Liz, men fikk etter hvert navnet Puerto Presidente Stroessner, etter diktatoren Alfredo Stroessner som styrte landet med jernhånd fra 1954 til 1989. Det var etter hans fall i 1989 at man etter en avstemning endret navnet til Ciudad del Este. Rett i nærheten her har man også den store Itaipu-demningen, som er en av verdens største hydroelektriske demninger.

Økonomien her er dessuten knyttet sterkt opp mot grensehandelen, og byen er rett og slett et av verdens største ‘taxfree’-markeder. Brasilianere valfarter hit for å handle alt fra elektronikk og hvitevarer til mat, alkohol og klær. Det er også et kjent senter for smugling og lyssky virksomhet, og visse beregninger hevder at verdien i det svarte markedet her kan tilsvare så mye som fem ganger landets økonomi. Om man kun skal over til distriktet rundt Ciudad del Este og tilbake til Brasil uten å reise videre innover i Paraguay, behøver man ikke å bry seg med å stemple passet, takket være en avtale mellom de to landene, og jeg tok rett og slett en taxi fra utenfor hotellet og beordret den over grensen til Paraguay og Ciudad del Este.

Til tross for sin størrelse fremsto den paraguayanske grensebyen for meg som litt av en spøkelsesby denne dagen da jeg ble sluppet av i nærheten av en minibank i sentrum. De enorme markedene og kjøpesentrene holdt åpenbart søndagsstengt, og få personer var å se rundt alle bodene langs veien. Samtlige steder der jeg hadde lest reisetips for byen anbefalte å komme seg ut derfra før det ble mørkt, da det visstnok kan bli temmelig skummelt, men det visste jeg allerede at jeg ikke ville klare, da jeg tross alt skulle se en fotballkamp. Etter å ha fått tatt ut litt lokal valuta i minibanken, slo jeg fast at det rett og slett ikke virket å være noe som helst å gjøre i området for øyeblikket, og spaserte derfor ned mot kamparenaen allerede. Det medførte at jeg faktisk ankom hele to timer og tre kvarter før avspark.

Stadionet der jeg skulle se kamp er hjemmebane for Club Atlético 3 de Febrero, som ble stiftet så sent som i 1970. Etter spill i regionale ligaer, nådde de den paraguayanske andredivisjonen i 2000, og sikret seg for første gang opprykk til toppdivisjonen ved å vinne Division Intermedia i 2004. De holdt seg der til 2011, da de rykket ned igjen, hadde deretter et par flyktige besøk tilbake blant eliten, men er nå tilbake på nivå to. Dagens ‘hjemmelag’ var imidlertid Guairena Fútbol Club, som ble stiftet først i 2016, og som hører hjemme lenger vest i landet; i byen Villarrica. Det var uvisst for meg hvorfor de hadde valgt å spille sin hjemmekamp her såpass langt hjemmefra, men deres fans skulle likevel vise seg å være i solid undertall til tross for at bortelaget var enda lenger hjemmefra.

Gjestene var nemlig ingen ringere enn en paraguayansk fotballstorhet fra hovedstaden Asunción, over 325 kilometer lenger vest. Club Olimpia hadde nemlig hele 45 nasjonale ligatitler på sin merittliste (de var på god vei mot nummer 46), i tillegg blant annet til tre triumfer i Copa Libertadores (1979, 1990 og 2002), én tittel i Supercopa Sudamericana (1990), to titler i Recopa Sudamericana (1991, 2003), samt 1979-titlene i Intercontinental Cup (som var en forløper til VM for klubblag) og Copa Interamericana, for å nevne noe. Om det var tilreisende eller lokale Olimpia-fans skal jeg ikke uttale meg om, men noen hadde allerede satt opp salgsboder av supporterutstyr utenfor stadionet. Før jeg rakk å lete nøyere etter billettlukene kom en kar som tilbød meg en billett for 70 000 paraguyanske guarani (en snau norsk hundrelapp), og jeg gadd ikke engang å prute med ham da jeg slo til.

Det var fortsatt lenge til kampstart, men det var bare å smøre seg med tålmodighet frem til de åpnet portene med rundt én time og tre kvarter til avspark. Innen den tid hadde det også begynt å ankomme flere Olimpia-fans i hvitt og svart, og de skulle etter hvert dominere totalt på tribunen. Etter ukene i Argentina var det for øvrig litt uvant å igjen være på kamp der det var tillatt med bortefans. Det var dog et temmelig folketomt anlegg jeg entret som en av de første innenfor, men det kom flere til etter hvert som vi nærmet oss kampstart klokken 17.00. Innen den tid hadde jeg for lengst også kjøpt en Olimpia-solhatt for å få litt beskyttelse mot sola som nå stekte ganske bra her i Ciudad del Este. Langbuksa hadde for øvrig blitt pakket ned ved ankomst Foz do Iguacu på fredagen, og resten av turen skulle det komme til å gå i shorts.

Estadio Antonio Aranda ble åpnet i 1973, og skal med sin kapasitet på 28 000 være Paraguays tredje største fotballstadion. Det ble renovert i forkant av 1999-utgaven av Copa America, da det ble brukt til gruppespillskampene i den ene gruppa, samt en av kvartfinalene og en semifinale. Det var i sin tid også åsted for den paraguayanske landslagsspilleren Roche Snata Cruz’ første landslagsscoring for ‘Albirrioja’. Anlegget virket på meg kanskje noe større enn det er, med sine store betongtribuner. Et klassisk søramerikansk stadion som virkelig falt i smak hos undertegnede. Rundt på tribunen gikk det folk og solgte både brus og et bakverk kalt chipas som de bar i store kurver som de gjerne balanserte på hodet. Det var viktig å leske strupen i varmen, men en romlende mage minnet meg også på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så jeg benyttet også anledningen til å prøve et par chipas.

Jeg hadde mistet mobilsignalet totalt få minutter etter at jeg krysset over grensen til Paraguay, så jeg fikk ikke oppdatert på Twitter (og dermed gjort notater for meg selv) slik jeg pleier, men det var i hvert fall gjestene fra hovedstaden Asunción som tok kommandoen. De hadde allerede vært skummelt frempå ved minst én anledning da de i det 15. minutt tok ledelsen. Det skjedde fra et hjørnespark, og det var Mateo Gamarra som fikk stukket frem hodet der inne i feltet og stanget inn 0-1. Det var Olimpia som sto bak det meste som ble skapt i første omgang, og flere ganger kom de til gode innlegg uten å klare å omsette i ytterligere scoringer. Ved en anledning ble også deres spiss spilt gjennom alene med keeper, men kom for tett opp i burvokteren som kom ut og parerte. Dermed sto det 0-1 halvveis.

Olimpia fikk også andre omgangs første sjanse i form av et frispark som ble sendt like over mål, men Guairena var nå etter hvert mer med enn det de hadde vært før hvilen, og den lille kontingenten med ‘hjemmefans’ i det ene hjørnet merket seg tydeligvis også dette. Olimpias keeper måtte varte opp med en kjemperedning for å avverge scoring på en heading fra fem meter. Deretter måtte begge keeperne i aksjon for å stoppe hvert sitt susende langskudd, og det var til tider nå temmelig underholdende saker vi ble servert der ute på gresset, selv om ytterligere scoringer uteble. Det ebbet ut med 0-1 som sluttresultat, og Olimpia tok et skritt nærmere ligatittel nummer 46 (som de da også endte opp med å sikre seg).

Det hadde nå blitt mørkt, og jeg hadde for så vidt rådene jeg hadde lest i bakhodet da jeg forlot Estadio Antonio Aranda og tuslet innover mot sentrum i håp om å kunne praie en forbipasserende taxi. Etter 5-10 minutter kom jeg over en ventende drosje rett ved et veikryss, og fikk sjåføren til å skysse meg tilbake til den brasilianske siden (via en bensinstasjon rett over grensen, der han fylte opp tanken siden bensin tydeligvis var en av de tingene som var billigere i Brasil). Det var en snakkesalig kar, og for meg var det da også enklere å føre en samtale med en spansktalende kar enn med den brasilianske sjåføren fra tidligere. Jeg ble sluppet av utenfor Capitao Bar, men der var det så fullt at jeg gikk videre til Cartório Bar og inntok en middag der.

Dagen etter skulle jeg videre til Rio de Janeiro for å avslutte turen med en ukes tid der, men jeg hadde hatt noen fine dager med base i Foz do Iguacu. Ikke bare hadde jeg fått med meg de aldeles fantastiske Iguazúfallene, men også en kamp på et flott stadion i Paraguay, som ble nummer 21 i rekken av land jeg har sett fotball i. Jeg fant ingen kamper i selve Foz do Iguacu, men det skulle likevel ikke drøye lenge før jeg også fikk brasilianske kamper på merittlisten, for det ville jeg selvsagt gjøre noe med når jeg ankom Rio de Janeiro. Det får imidlertid bli en fortelling for neste kapittel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Paraguayan ground # 1:
Guairena v Olimpia 0-1 (0-1)
Division de Honor
Estadio Antonio Aranda (at 3 de Febrero), 2 October 2022
0-1 Mateo Gamarra (15)
Att: 9 731
Admission: 70 000 PYG

Next game: 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras
Previous game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Torsdag 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata

Denne torsdagen var min siste fulle dag i Buenos Aires før jeg skulle fly videre. Etter en fotballfri onsdag, var jeg nå klar for turens siste argentinske kamp. Det kan imidlertid nevnes at jeg naturligvis hadde sett på mulighetene for en onsdagskamp, og selv om det i utgangspunktet ikke var noen slike i det argentinske hovedstadsområdet, hadde det etter hvert dukket opp et alternativ i form av lokaloppgjøret Luján v Leandro Nicéforo Alem i Primera C. Jeg stusset dog over at kamparenaen ikke var Luján vest for Buenos Aires, men snarere banen til El Porvenir, på helt andre siden av storbyen. Det var også merkelig at den ikke var listet opp overalt, men en rask sjekk med min argentinske venn Fernando bragte klarhet i situasjonen, som viste seg et resultat av en dramatisk hendelse i sommer.

Det viste seg at den kampen egentlig skulle vært spilt tilbake i juli, men den gang hadde kampen blitt avbrutt allerede i det 14. minutt etter en tragisk hendelse. Noen biler med bevæpnede bortefans hadde ankommet, og det ble rett og slett åpnet ild mot hjemmefansen. En 18 år gammel gutt ble truffet i brystet av et 9mm våpen, og døde senere på sykehuset, mens minst seks andre også ble truffet av kulene. Kampen ble naturligvis avblåst, men i bråket som fulgte eskalerte det til regelrette opptøyer der minst 15 andre ble skadet. Nå skulle resten av denne kampen spilles ferdig, men da på nøytral bane i Gerli, og bak lukkede dører uten publikum, så det ville det uansett skje uten meg som tilskuer.

Onsdagen hadde jeg også brukt til noe annet; nemlig å dra til hjemmebanen til Barracas Central i et forsøk på å sikre meg en billett til torsdagens kamp. Barracas Central er visstnok notorisk beryktet for sin manglende informasjon om billettsalg, og det kan nesten virke som de ikke er spesielt interessert i få ‘utenforstående’ på sine kamper. Det hadde jeg også fått merke på en av turens første dager, da jeg møtte opp et par timer før kampstart og rett og slett ble nektet å kjøpe billett uten å få noen særlig begrunnelse. Derfor ville jeg nå prøve en ny vri for å få kloa i en billett til det som ville bli turens siste kamp i Argentina.

Planen var å ta en tur til deres Estadio Claudio Chiqui Tapia og prøve lykken et døgn før kamp, og da jeg ankom var det et par vakter utenfor inngangen. Jeg spurte rett og slett de om mulighetene for å få kjøpt billetter til morgendagens kamp, og en av de kikket seg stjålent rundt før han ba meg følge med ham ut på parkeringsplassen ved siden av. Mellom noen biler der, kikket han seg omhyggelig rundt nok en gang, før han dro frem et par billetter som han skulle ha 5 000 pesos for per billett. Jeg gadd ikke engang å prøve å prute, men kjøpte to billetter, siden jeg visste at dansken Ansgar Billehøj også ville være interessert. Etter det som føltes litt som en lyssky narkotikahandel kunne jeg dra til The Gibraltar og kose meg med en en curry med kampbilletter på lomma.

Jeg hadde deretter også tatt en tur opp til kirkegården Recoleta, men ankom såpass sent at de var i ferd med å stenge. Derfor bestemte jeg meg for å dra opp dit igjen på torsdag formiddag. Det gjorde jeg ved hjelp av byens Subte (metro), og den lilla linje E fraktet meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den gule linje H fra Humberto 1 til Las Heras. Recoleta-kirkegården huser gravene til mange av Argentinas prominente, og er også et populært turistmål, der den store attraksjonen er graven til Eva ‘Evita’ Perón. Blant en haug av usedvanlig flotte graver og mausoleer fant jeg med litt assistanse også graven til nordmannen Peter ‘Don Pedro’ Christophersen, som slo seg opp i Argentina. Etter hvert var det på tide å rette oppmerksomheten mot kamp.

Fra Recoleta-området kom jeg meg med en buss som faktisk skulle til Barracas, og jeg gikk av få minutters gange fra kamparenaen. Der hadde jeg avtalt å møte Ansgar, og 10-15 minutter etter meg ankom han med rundt en time og et kvarter til avspark, slik at jeg fikk overlevert ham hans billett. Inngangspartiet virket fortsatt ikke å være åpent, så vi benyttet ventetiden til å kjøpe oss en deilig chori fra noen karer som hadde dratt frem grillen og sto i gata og solgte mat. Etter å ha satt til livs herligheten kunne vi etter hvert stille oss i kø for å la oss ble visitert og kontrollert, før vi deretter fikk slippe innenfor.

Barracas er et distrikt som antas å huse rundt 80 000 innbyggere, og har sitt navn etter ‘brakkene’ som dukket opp her langs Riochuela-elven på 1700-tallet, da det snart utviklet seg til et slave-kvarter, men også som hjemsted for flere garverier og slakterier. På 1800-tallet ble det imidlertid et populært bosted for byens mer velstående, men gulfeber-epidemien som herjet her i 1871 fikk de rike og bemidlede til å flytte, gjerne lenger nordover i byen. De ble erstattet av immigranter, mange fra Italia, og Barracas ble et arbeiderklasse-område. Rett bak anlegget der vi nå skulle se kamp, ligger for øvrig en slum (eller ‘villa miseria’ eller simpelthen ‘villa’, som det heter her) jeg hadde blitt rådet til å styre unna, så dette var ikke byens beste strøk, men nok en gang hadde jeg ingen problemer i det hele tatt.

Club Atlético Barracas Central ble stiftet i 1904, men da under navnet Barracas Central del Sud, og da de i 1911 ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, var det under navnet Villa Soldati. To år senere hadde de tatt dagens navn, og i 1919 vant de División Intermedia, som var den tidens nivå to, og rykket dermed opp til toppdivisjonen. Der spilte de frem til den første splitten i argentinsk fotball fant sted i 1931. Liga Argentina de Football var en konkurrerende profesjonell liga som kom til og forårsaket dette, men Barracas Central forble blant amatørene i forbundets liga, og i 1934 ble de to slått sammen etter å ha operert parallelt. Det skjedde imidlertid ved at amatørklubbene ble plassert på nivå to, så 1934 ble samtidig et farvel med argentinske toppdivisjoner for Barracas Central, og det skulle gå veldig lenge før de returnerte.

I stedet rykket de ned igjen i 1941, og spilte en årrekke i både Primera C og Primera D. Så sent som i 2011 var de å finne på nivå fire, men siden det har de virkelig fått sving på sakene, og i 2021 kunne de feire retur til Primera División 87 år etter at de forrige gang rykket ned fra toppdivisjonen. 2022 var altså deres første sesong blant eliten på en mannsalder og vel så det. Store deler av denne oppturen skjedde for øvrig mens den nåværende presidenten i det argentinske forbundet, Claudio Tapia, var president i Barracas Central. Den rollen overlot han i 2020 til sin sønn Matías, som dermed har tatt over roret.

Estadio Claudio Chiqui Tapia er som man skjønner oppkalt etter den mektige presidenten, men het opprinnelig Estadio Olavarría y Luna da det ble innviet her i 1916. Skjønt, det er forsvinnende lite ved dagens anlegg som minner om det som opprinnelig sto her. Det skal ha blitt oppgradert etappevis, inntil hovedtribunen i tre ble revet i 1970 og erstattet med betongtribuner. Det er et lite anlegg i argentinsk målestokk, men en kapasitet på kun 4 400, og etter opprykket i 2021 ble de først nektet å spille sine hjemmekamper her da det ikke oppfylte de nødvendige kravene. Det ble imidlertid reversert, og noen mener selvsagt at Tapia senior hadde en behjelpelig finger med i spillet. Bak det ene målet er det for øvrig en noe snodig seksjon med VIP-bokser(?), mens vi hadde billett til hovedtribunen på den ene langsiden.

Etter at store mengder konfetti hadde blitt fjernet fra gressmatta, var vi i gang, og vertene i sine ‘Sunderland-kostymer’ fikk i det sjuende minutt en enorm sjanse etter en defensiv blunder, men spilleren som fikk stå helt alene snublet da han skulle avslutte alene med keeper. Vi hadde passert 25 minutter da det var hjemmekeeperens tur til å nesten kløne det til, men han gjorde det godt igjen ved å redde avslutningen, og returen ble blokkert. I det 29. minutt kom dagens første mål, og det var en herlig cross som ble headet i mål med et like herlig hodestøt fra hjemmelagets Neri Bandiera. 1-0, og fem minutter senere hadde Barracas en avslutning like utenfor, før de deretter var nære på å styre inn nok et mål fra en corner. Gjestene fra La Plata avsluttet første omgang med to gode sjanser, men uten å finne nettmaskene, slik at det sto 1-0 halvveis.

I det 52. minutt ble en Gimnasia-spiller spilt gjennom og skar inn i feltet alene med Barracas sin keeper, men burvokteren kom ut og fikk blokkert. Gjestene jaktet utligning, mens det virket som om Barracas ble stadig mer fornøyd med tingenes tilstand, og følgelig også stadig mer kyniske – noe de er eksepsjonelt gode på i Argentina. Med tjue minutter igjen av ordinær tid var Gimnasia imidlertid alene gjennom igjen. Alexis Dominguez spilte ballen forbi Barracas-keeperen og trillet deretter ballen inn i det tomme målet. 1-1, og med det fikk han æren av å score det som skulle vise seg å bli det siste målet jeg fikk se i Argentina. Gjestene hadde imidlertid også en mulighet til å vinne kampen, men en avslutning fra kort med skrått hold ble reddet, og da endte det uavgjort 1-1.

Med et besøk hos en klubb som ikke virker spesielt enkel for ‘utenforstående’ å besøke, hadde jeg med det satt et punktum for argentinsk fotball på denne turen. Man kan kanskje tenke seg at jeg var litt sliten etter drøyt tre uker fullspekket med fotball, men jeg skulle gjerne vært enda litt lenger for å få med meg enda mer. Nå var det imidlertid bare å komme seg tilbake til hotellet for å forberede seg på avreise dagen etter. Da skulle flyselskapet Flybondi frakte meg fra Jorge Newbery-flyplassen i Buenos Aires til Iguazú, der turen fortsatte med tre overnattinger (på brasiliansk side) i grenseområdet mellom Argentina, Brasil og Paraguay, og til og med en kamp i Paraguay. Men mer om det i neste akt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 24:
Barracas Central v Gimnasia La Plata 1-1 (1-0)
Primera Division
Estadio Claudio Chiqui Tapia, 29 September 2022
1-0 Neri Bandiera (28)
1-1 Alexis Dominguez (71)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS

Next game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia
Next argentine game: ???
Previous game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Tirsdag 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever

Tirsdagen skulle vise seg å bli min nest siste kampdag i Argentina på denne turen, men før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldskampen hos Atlanta, benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg hadde bestemt meg for å vente med til de siste dagene i Buenos Aires. Det dreide seg rett og slett om en mulig shopping-runde, og etter å ha tatt metroen til Catalinas, ble første stopp en Adidas-sjappe. Uten å ha funnet noe av voldsom interesse, hadde jeg større forventninger til en Stone Island-outlet jeg spaserte videre til, men jeg tok meg til slutt ikke råd til noe der heller. Etter å ha trasket litt rundt, fraktet metroen meg fra Florída til Carlos Pellegrini og derfra videre fra 9 de Julio til Callao, der noen av mine nye argentinske venner hadde en egen Barra Bravas-sjappe like i nærheten.

Den viste seg å ligge i et lite kjøpesenter som kanskje må kunne kalles ‘alternativt’, og allerede da jeg kom gående på utsiden, så jeg et kjent fjes stå utenfor og unne seg en røykepause. Han insisterte imidlertid på at det ikke var nødvendig å sneipe røyken for å gå inn på senteret. Der inne var tre av mine kjenninger på jobb denne dagen, og de ga meg en god pris på noen trøyer, slik at jeg etter hvert dro derfra med et lite sortiment. Etter å returnert til stasjonen Catedral med metroen, klarte jeg ikke å motstå fristelsen, og kjøpte en herlig chori av noen karer som sto og trakterte grillen utenfor stasjonen. Deretter gikk turen innom hotellet for å slenge fra meg de innkjøpte varene, før jeg igjen var på farten med fokus rettet mot kveldens kamp.

Fra Bolívar tok jeg metroens lilla linje E den korte turen opp til Correo Central, der jeg byttet til den røde linje B vestover fra den tilknyttede stasjonen Leandro N. Alem. Jeg ble med så langt som til Dorrego, som ligger et par kvartaler fra det som skulle være kveldens kamparena. Vi befinner oss her i Villa Crespo, som er et middelklasseområde i Buenos Aires. Det sies å være hjemsted for rundt 90 000 mennesker, og er også kjent for sin tilknytning til det jødiske samfunnet i byen. Rett ved stasjonen hadde den unge dansken Ansgar Billehøj slått seg ned på en kneipe for å få seg et måltid før kamp, og jeg hadde lovet å komme innom slik at vi kunne tusle bort til stadionet sammen. Han satt akkurat og svelget de siste munnfullene av sin middag da jeg kom inn døra, og ikke veldig lenge etterpå gikk vi mot Estadio Don León Kolbowsky.

Club Atlético Atlanta ble stiftet i 1904, og det er et par forskjellige teorier om bakgrunnen for valget av klubbnavn. Én teori er at det skal ha vært til minne om et jordskjelv i den amerikanske byen Atlanta noen måneder tidligere, mens en annen antyder at man snarere oppkalte klubben etter et krigsskip som ankom havnen i Buenos Aires i anledning innsettelsen av Manuel Quintana som president for den argentinske republikken. Andre igjen peker på en mulig inspirasjon fra den greske myten om Atalanta, og også på den italienske klubben fra Bergamo. Uansett var det i 1906 at klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA og begynte å spille i tredjedivisjon, som de vant året etter.

Atlanta spilte sin første sesong på øverste nivå i 1912, og har etter hvert spilt 64 sesonger på den nivået, men sist gang var nå så langt tilbake som i 1984. To år senere rykket de for første gang ned til nivå tre, og har siden den gang rykket opp og ned noen ganger mellom nivå to og tre. De har nå hatt tilhold på nivå to (nå Primera B Nacional) siden 2019, og det var poeng i den divisjonen som sto på spill når de denne kvelden skulle ta imot Chaco For Ever, som var dagens bortelag. Med tre kvarters tid til avspark betalte vi 1 800 pesos hver for billetter på den ene kortsiden, og gikk like godt inn på stadionet nesten med det samme.

Klubbens kallenavn Los Bohemios vitner om at de i sine tidlige år var hjemløse og levde et omflakkende liv på forskjellige baner. En tidligere hjemmebane ble innviet i 1922, før de i 1940-årene kjøpte nabotomten som hadde tilhørt erkerivalen Chacarita Juniors. Mangelen på finansiering gjorde at planene om et nytt stadion der måtte utsettes, men da det argentinske forbundet skjerpet sikkerhetskravene i 1959, måtte de agere, og dagens stadion sto ferdig i 1960. Det hadde den gang tribuner i tre, og kapasiteten var på 34 000. Det engelske kallenavnet på anlegget var «The Wooden Monumental». I 2005 ble anlegget stengt av de lokale myndigheter da de mente det ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene, og selv om det ble midlertidig åpnet igjen et snaut år senere, ble det fort stengt igjen etter tilskuerbråk under en kamp mot All Boys.

Det ble nå foretatt en storstilt renovering, eller ombygging om man vil. Tretribunene ble erstattet av tribuner i betong, men kapasiteten ble samtidig redusert til et sted mellom 14 000 og 18 000, avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Fortsatt er det tribuner på kun tre av sidene, for på den ene langsiden er det helt åpent, uten noen slik konstruksjon. Ellers er det et nokså typisk anlegg for det jeg hadde blitt vant til i Argentina, med åpne tribuner der vi koste oss i vårsola som fortsatt varmet litt. Under tribunen vi hadde billett til, sto hjemmefansens trommer ferdig oppstilt på rekke og rad, og de entret også selve tribunen med brask og bram da det nærmet seg avspark.

Atlanta startet best, og hadde hatt minst to-tre halvsjanser allerede da de tok ledelsen i det 13. minutt. Jeg trodde Lucas Ríos hadde gått seg inn i trøbbel, men sannelig klarte han ikke å drible seg forbi en klynge av Chaco-spillere og sette ballen i mål. 1-0, og allerede minuttet etter kunne Atlanta doblet ledelsen da de kom alene gjennom, men endte opp for nærme keeperen som fikk blokkert. Litt senere hadde de også en heading som gikk like utenfor. Det samme hadde bortelaget, men den beste Chaco-sjansen før pause kom nok på overtid. En av deres spillere rundet keeper, men vinkelen ble for spiss, og flere Atlanta-forsvarere kom seg tilbake, og en av de fikk headet unna. Dermed sto det fortsatt 1-0 halvveis.

Uten at jeg egentlig la merke til det før vi var et stykke ut i andre omgang, hadde gjestene Chaco For Ever faktisk benyttet pausen til å bytte trøyer, for før hvilen hadde de spilte i sorte og hvite striper, mens de kom ut igjen etter hvilen i helhvite overdeler. Sju minutter ut i andre omgang ble en Atlanta-corner headet på mål, og Chaco-keeperen måtte i aksjon med en redning der han slo til ny corner. På det påfølgende hjørnesparket styrte Rodrigo Colombo inn 2-0, og nå var vi inne i en artig periode. Fire minutter senere bød Evelio Cardozo på kveldens mål da han fra rundt 25 meter limte ballen helt opp i krysset og økte hjemmelagets ledelse til 3-0. Det virket avgjort, men kun to minutter senere headet Emanuel Díaz inn reduseringen til 3-1 fra en corner.

Det fulgte noen gode muligheter i begge ender i baner, og det var en underholdende affære vi nå var vitne til. Det ble imidlertid ikke flere mål, og et skudd over mål for hjemmelaget ble kampens siste mulighet helt på tampen, før dommeren blåste av med 3-1 som sluttresultat. Vi tuslet snart tilbake mot Dorrego, og Ansgar hoppet av metroen et stopp eller to før der jeg byttet for å ta meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Nå gikk oppholdet i Argentina virkelig mot slutten, og det skulle altså vise seg at det kun gjensto én eneste kamp for meg før jeg skulle fly videre på min søramerikanske tur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 23:
Atlanta v Chaco For Ever 3-1 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Don León Kolbowsky, 27 September 2022
1-0 Lucas Ríos (13)
2-0 Rodrigo Colombo (53)
3-0 Evelio Cardozo (57)
3-1 Emanuel Díaz (59)
Att: 3 500 (est)
Admission: 1 800 ARS

Next game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata
Previous game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Mandag 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto

Jeg var godt i gang med turens siste argentinske dobbel, etter å ha besøkt Sacachispas og sett de tape 0-2 for sine gjester fra Deportivo Morón. Sistnevnte hadde for øvrig også vært bortelag da jeg tidligere på turen hadde gjestet Ferro Carril Oeste, og det var dit jeg nå hadde tenkt meg på kamp, for det som skulle bli turens eneste argentinske revisit. Etter å ha spasert tilbake til trikkeholdeplassen Nuestra Senora de Fátima, kom jeg med meg trikken tilbake til Intendente Saguier, som er forbundet med Subte (metro)-nettverket via stasjonen Plaza de los Virreyes; den sørvestlige endestasjonen på den lilla linje E. Jeg ble med metroen østover til Emilio Mitre, og tok derfra buss et lite stykke nordover til Caballito.

Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.

Jeg hoppet av bussen på den sørlige siden av jernbanelinjen rett ved Caballito stasjon, men kveldens kamparena Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri et lite stykke foran meg på motsatt side. Jeg hadde god tid før dagens andre kamp, og etter å krysset jernbanesporene gikk jeg derfor til en liten og trivelig restaurant jeg også hadde benyttet meg av før min første kamp her. El Viejo Buzón drives av ‘Toto’ Evangelista, som er tidligere mangeårig klubbpresident i nettopp Ferro Carril Oeste, og han hadde ikke bare den gang vært behjelpelig med gratisbillett til kampen, men også hjulpet meg før mine besøk hos både El Porvenir og ikke minst Lanús.

‘Toto’ var foreløpig ikke der, men jeg fikk bestilt meg et skikkelig herremåltid, og hadde ikke før begynt å nyte av den herlige biffen før han kom inn døra og uttrykte oppriktig glede over å se at jeg kom tilbake for å nok en gang se hans klubb. Jeg forsikret lattermildt at jeg ikke kom innom hans sted kun for å få gratisbillett nok en gang, men snarere på grunn av den gode maten og det hyggelige stedet, men han insisterte og ville ikke høre snakk om noe annet. Ansgar Billehøj er en ung Brøndby-fan fra Danmark som nokså nylig hadde ankommet Buenos Aires og skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og da han også kom inn døra etter at jeg hadde fullført måltidet, ble også han ønsket velkommen før ‘Toto’ hev seg på telefonen og ‘beordret’ nok en gratisbillett.

Det var fortsatt tid til å hygge seg litt før kamp, og i trivelig selskap ble det en ny omgang med øl. Med en times tid til kampstart brøt ‘Toto’ opp fordi han skulle møte noen før kampen nede på stadionet, men med beskjed om at vi kunne hente ut billettene på et kontor der nede, tok vi et foreløpig farvel med den hyggelige og hjelpsomme mannen og ble værende igjen for å drikke opp ølen før vi et lite kvarter senere fulgte etter den korte veien ned til Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri. Det skulle være avspark klokken 21.00, og en av mange Estudiantes-klubber skulle være bortelag. Denne gang dreide det seg om Estudiantes de Rio Cuarto. Jeg fikk hentet ut billettene uten problemer, og vi var snart innenfor.

Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.

Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.

Klubbens hjemmebane,Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sin sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene ofte også blitt brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane å spille på. En av disse klubbene var Alumni, en tidlig gigant som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her på Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri siden den gang.

En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.

Inne på hovedtribunen traff vi nok en gang også på groundhopper-paret Marina og Fernando, som også hadde tatt turen, så det var hyggelig. Ute på banen skulle det imidlertid bli lenger mellom høydepunktene denne kvelden, så jeg skal gå ganske raskt gjennom det denne gang. Vi nærmet oss kvarteret da en av hjemmelagets spillere sendte i vei et herlig og susende langskudd som gikk over bortekeeperen og smalt i stolpen. Ellers var det svært lite av interesse som skjedde ute på banen før pause, og det ble ikke stort bedre etter hvilen. Jeg har notert meg at Ferro i det 64. minutt hadde et skudd som ble slått til corner, og at de 20 minutter senere prøvde seg på en lobb fra bortimot 40 meter som var akkurat for høy.

Jeg oppsummerte vel kanskje greit da jeg etter hvert følte at de nok kanskje kunne spilt hele kvelden uten å score, og det endte da også målløst 0-0. Våre argentinske venner tilbød oss skyss tilbake, og i motsetning til etter vår kamp i Lanús, fikk Fernando denne gang også start på bilen. Da de slapp av Ansgar like ved den kjente obelisken, valgte også jeg å hoppe av der og spasere tilbake til hotellet derfra. Turens siste dobbel i Argentina var unnagjort, og det skulle vise seg at det nå gjensto kun to kamper her før jeg skulle forflytte meg nordover og avslutte den store søramerikanske turen i Brasil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto 0-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 26 September 2022
Att: 4 000 (est)
Admission: Free (courtesy of club ex-president ‘Toto’ Evangelista)

Next game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
Previous game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Mandag 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

Det var starten på en ny uke, og mitt opphold i Argentina begynte nå å gå inn i avslutningsfasen. Denne mandagen skulle by på turens siste dobbel i landet før jeg dro videre på fredagen, og første kamp ut var et oppgjør i Primera B Nacional mellom Sacachispas og Deportivo Morón. Det var andre gang jeg skulle se sistnevnte i sving på bortebane, men bare navnet i seg selv gjorde jo at jeg gjerne også skulle besøkt de på deres hjemmebane. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig at jeg kan returnere til Buenos Aires en gang i fremtiden. Etter å ha tatt metroens lilla linje E til den sørvestlige endestasjonen Plaza de los Virreyes, kunne jeg bytte til byens Premetro fra Intendente Saguier. Dette er en trikkelinje som går sørover gjennom Villa Soldati-området der Sacachispas hører hjemme.

Villa Soldati er hjemsted for rundt 45 000 innbyggere, og dette er et av områdene der jeg hadde blitt rådet til å utvise en viss forsiktighet, for å si det slik. Fra trikken kunne jeg se at vi passerte noen kvartaler som ikke akkurat kan sies å være blant Buenos Aires’ beste, før jeg kort etter steg av ved holdeplassen Nuestra Senora de Fátima, som ligger noen kvartaler fra Estadio Beto Larossa, der min første kamp for dagen skulle finne sted. Jeg skulle senere finne ut at to utlendinger (en engelskmann og en australier) som jeg senere traff på turens siste kamp hadde blitt ranet i forkant av akkurat denne kampen hos Sacashispas, men jeg hadde ingen problemer der jeg ankom stadionet med omtrent en time og et kvarter til avspark.

Sacachispas Fútbol Club er et resultat av at en gruppe unge menn i 1948 bestemte seg for å starte et lag som kunne delta i noe som ble kalt Evita-mesterskapet. De endte faktisk opp med å nå finalen i sin klasse, som ble spilte på Estadio El Monumental, og blant tilskuerne var selveste president Juan Perón og hans Eva som hadde gitt navn til turneringen. Presidenten bet seg merke i at klubben ikke hadde en egen hjemmebane å spille sine kamper på, og klarte deretter faktisk å ordne en tomt der de kunne bygge sitt stadion. Sacachispas-navnet hadde de for øvrig tatt fra en fiktiv fotballklubb som figurerte i en populær argentinsk film ved navn Pelota de Trapo.

Klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1954, og vant Primera D på første forsøk, men rykket flere ganger opp og ned mellom Primera C og Primera D i tiårene som fulgte. Det er først i 2017 at de rykket høyere opp enn dette, og den gang sikret de seg Primera C-tittelen tre runder før slutt og rykket opp til Primera B Metropolitano. Så, i 2021, sikret de seg for første gang i sin historie opprykk til den nest øverste divisjonen av argentinsk fotball etter en god sesong og suksess i kvalifiseringsspillet. Sacachispas gjorde derfor nå sin debutsesong i Primera B Nacional, men var i poengnød i bunnen av tabellen.

Ved billettlukene fikk jeg snart sikret meg en billett for 3 000 pesos, og tittet meg litt rundt på utsiden før jeg gikk inn på anlegget med rundt 50 minutter til avspark. Min billett var til hovedtribunen på den ene langsiden, der man i likhet med de øvrige tribunene befinner seg under åpen himmel, og herfra ser man over på en tribune på motsatt langside der klubbens barra bravas etter hvert samlet seg. I bakgrunnen der kan man også se trikkene passere på sin ferd videre mot General Savio eller på vei tilbake derfra. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noen tribunefasiliteter bak den siste langsiden. Der har man imidlertid en stor bro, der trafikken på en firefelts vei suste forbi mens lastebiler, trailere og andre i løpet av kampen tutet entusiastisk for å gi sin støtte.

Til tross for at president Perón i sin tid ordnet brasene med en tomt, var det visst ikke helt så enkelt, for det kom etter hvert frem at det var litt usikkerhet rundt kontrakten fra den gang. I 1983 fikk man omsider ordnet opp en gang for alle, takket være den lokale rådmannen Roberto ‘Beto’ Larossa, og han har rett og slett nå fått stadionet oppkalt etter seg som takk for hjelpen. Mens noen kilder opplyser at anleggets kapasitet er på 7 000, hevder andre at det kun er 4 000. Fotballstadionet er for øvrig en del av et kompleks som også inkluderer blant annet volleyballbaner, flere svømmebasseng og et innendørs treningsstudio.

Bunnlaget Sacachispas i sine karakteristiske lilla drakter var tidlig i problemer igjen da gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. En lang ball opp fra Deportivo Morón, og offside-fella til vertene fungerte ikke, slik at Morón kom to mot én. Leandro Ramos trengte ingen assistanse, og lobbet rett og slett ballen over en keeper som havnet på mellomdistanse. 0-1, og gjestene kunne doblet ledelsen tre minutter senere, men keeperen fikk slått ballen til corner selv om langskuddet fikk en lei sprett. Deretter fikk Sacachispas sin første mulighet fra en corner, men headingen gikk rett på keeper som parerte, og returen ble blokkert.

Et tilsynelatende harmløst skudd ble så nesten fomlet inn i eget mål av Sacachispas-keeperen, som med nød og neppe fikk ryddet opp med et resultatløst hjørnespark som resultat. Hans lagkamerater var deretter på hugget, og hadde et frispark som gikk like over målet i motsatt ende av banen. På overtid var de lilla igjen frempå, men også denne gangen var siktet feilinnstilt slik at skuddet suste like over tverrliggeren. Dermed sto det fortsatt 0-1 på resultattavla til pause, og jeg kunne benytte hvilen til å unne meg en herlig chori fra grillen og et glass brus å skylle det ned med, før det var klart for andre omgang.

Det første snaue kvarteret av andre omgang var det lite som skjedde foran de to målene, men i det 60. minutt fikk bortelaget Morón en god mulighet til å doble ledelsen. Imidlertid var det ingen som klarte å styre inn innlegget, men fire minutter senere kunne likevel Morón juble over ny scoring. Et nytt innlegg, og bakerst i feltet kom Gastón González og hamret ballen forbi keeperen og i mål til 0-2. Ti minutter senere scoret de nesten et tredje, men Sacachispas-keeperen reddet flott. I det 82. minutt var Morón nærme igjen, med et skudd like utenfor. Tre minutter senere var vertene nære på en redusering, da et innlegg ble stusset videre, men bortekeeperen var nede som en katt og reddet. Dermed endte det med 0-2 og borteseier.

Med tapet var Sacachispas et steg nærmere en umiddelbar retur til Primera B Metropolitana, mens jeg for min del var én kamp nærmere slutten på mitt opphold i Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde riktignok noen dager igjen fortsatt, og til og med én kamp til på menyen denne dagen. Jeg havnet heller ikke i noen som helst problemer på den korte spaserturen tilbake til trikkeholdeplassen (og faktisk ikke i det hele tatt i løpet av hele turen), der trikken snart kom for å frakte meg tilbake til Intendente Saguier og forbindelsen med Plaza de los Virreyes og Subte-nettverket. Da jeg gikk av på stasjonen Emilio Mitre for å gjøre unna neste etappe med buss, hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 22:
Sacachispas v Deportivo Morón 0-2 (0-1)
Primera B Nacional
Estadio Beto Larrosa, 26 September 2022
0-1 Leandro Ramos (3)
0-2 Gastón González (64)
Att: 900 (est)
Admission: 3 000 ARS

Next game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto
Previous game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men hadde ytterligere en kamp søndagsmenyen da jeg forlot Estadio Enrique Sexto etter å ha sett vertene General Lamadrid spille uavgjort 1-1 og dele poengene med Atlas. Et steinkast eller to fra Estadio Enrique Sexto og det beryktede Devoto-fengselet som er dets nærmeste nabo fant jeg holdeplassen for bussen som skulle frakte meg til min neste destinasjon, og det var ikke mer enn rundt et kvarters busstur her fra Devoto og ned til Vélez Sarsfield sin hjemmebane i Liniers-området. Med to og en halv times tid til avspark var jeg borte ved billettlukene og betalte 2 200 pesos for en billett til kveldens kamp mellom Vélez Sarsfield og Barracas Central, og kunne deretter slå i hjel litt tid på et trivelig vannhull.

Rett på andre siden av en stor rundkjøring der ligger nemlig Lumberjack Beer Bar, som viste seg å være et utmerket sted å hygge seg i halvannen time eller vel så det. Der fikk jeg også snart selskap, for min argentinske venn Fernando hadde informert meg om han hadde blitt kontaktet av en dansk groundhopper som i likhet med meg hadde kontaktet ham for å få litt tips om visse ting i Argentina. Jeg hadde gitt ham tillatelse til å videreformidle nummeret mitt til denne dansken, og vi hadde nå avtalt å møtes over en øl før kampen hos Vélez Sarsfield. Ansgar Billehøj viste seg å være en ung Brøndby-fan som skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og jeg skulle også se mer til ham i de kommende dagene før jeg forlot Buenos Aires.

Liniers er et distrikt som ligger vest for sentrum av Buenos Aires og huser rundt 45 000 innbyggere. Det vokste frem rundt Liniers stasjon etter jernbanens ankomst i 1872, og er et viktig knutepunkt for både buss og tog, som også forbinder de vestlige bydeler, drabantbyer og utkantsområder med metroen til de mer sentrale delene av storbyen Buenos Aires. Mens jeg satt på Lumberjack og lesket strupen og knasket peanøtter, fikk jeg altså dansk selskap en stund før han gikk for å møte en kar han hadde avtalt å se kamp med og hadde billett sammen med. Ikke lenge etter brøt også undertegnede opp og tuslet nok en gang de få meterne bort til Estadio José Amalfitani.

Vélez Sarsfield er nok et navn de fleste fotballinteresserte har hørt også her hjemme. Historien sier at en gruppe unge menn som spilte fotball og måtte søke ly for regnet på Vélez Sarsfield jernbanestasjon (senere omdøpt til Floresta stasjon) da et skybrudd avbrøt deres lek bestemte seg for å stifte en klubb og spille mer ‘seriøst’. Det ble gjort 1. januar 1910, under navnet Club Atlético Argentinos de Vélez Sarsfield. I 1919 hadde de spilt seg opp i den øverste divisjonen, og har vært et nokså fast innslag der siden den gang. Det var først i 1940 at de rykket ned for første (og hittil eneste) gang, og de var da tilbake etter tre år.

Det var i 1968 at Vélez tok sitt første av etter hvert ti argentinske seriemesterskap, da de etter flere gode plasseringer omsider triumferte ved å vinne det årets Campeonato Nacional. Av økonomiske årsaker avsto de imidlertid fra å delta i 1969-utgaven av Copa Libertadores, selv om de naturlig nok dermed hadde kvalifisert seg. Det var i løpet av 1990-årene at de for alvor etablerte seg som en storhet i argentinsk fotball, og deres andre ligatittel i 1993 (Clausura) ble fulgt opp med at de året etter vant den gjeve Copa Libertadores etter finaleseier over brasilianske Sao Paulo. Deretter vant de også den interkontinentale cupen som ble spilt mellom den sør-amerikanske og europeiske mester frem til den dessverre ble erstattet av FIFAs klubb-VM og mistet det aller meste av glansen. Det var for øvrig italienske AC Milan som på tampen av 1994 ble slått 2-0 i Tokyo.

Da kalenderen viste 1998, hadde klubben med kallenavnet El Fortín sanket inn ytterligere tre ligatitler, samt triumfer i både Supercopa Sudamericana, Copa Interamericana, og Recopa Sudamericana. Deretter fulgte noen magrere år før de hanket inn nye ligatitler i både 2005, 2009 og 2011, og det dreide seg om Clausura-utgaven i alle disse tre årene. Nå eksperimenterer de ofte fælt i Argentina, og den neste ligatittelen kom i form av 2012 Inicial. Den tiende og foreløpig siste ligatittelen kom i 2012/13-sesongen, og samme år vant de også Supercopa Argentina. Deretter har det imidlertid vært trofé-tørke, men Vélez Sarsfield er absolutt en av de store og velkjente navnene i argentinsk fotball.

Etter nedrykket i 1940, måtte klubben flytte ut av sitt forrige stadion, Estadio Villa Luro, som de da hadde leid. Året etter sikret de seg tomten der deres nåværende hjemmebane står, men dette var da en sump, og det skal ikke ha vært noen enkel oppgave å bygge et nytt stadion der. Det var under ledelse av klubbpresidenten José Amalfitani at dette ble gjort, og et par av de gamle tretribunene hadde man visstnok med seg fra Villa Luro. Det nye stadionet ble åpnet i 1943, men allerede få år senere ble det revet og gjenoppbygget i sement på samme sted. Nyåpningen skjedde i 1951, og det er stadionet de fortsatt spiller på. Det var i 1968 at det ble omdøpt til dagens navn til ære for den nevnte klubbpresidenten, mens en omfattende oppgradering ble gjennomført i forkant av fotball-VM i 1978, der anlegget ble benyttet til tre av mesterskapets gruppespill-kamper.

Stadionet har i dag en offisiell kapasitet på 49 540, og er for øvrig ikke bare hjemmebane for eierne Vélez Sarsfield, men brukes gjerne også som et hovedkvarter for det argentinske rugby union-landslaget. Hovedtribunen ruvet foran meg i nabolaget når jeg nå etter hvert tuslet fra Lumberjack og bort til stadionet for å ta meg innenfor. De to langsidene har to nivåer, og min billett til hovedtribunen var for den nederste av disse. I forkant har man også her faktisk en vollgrav mellom tribunen og banen, komplett med vann i, så det er også en artig detalj. Også kortsidene er åpne, men disse er veldig blåmalte (noe som også gjelder bølgebryterne) og er avrundet i hjørnene for å følge ‘svingene’ over på langsidene. Et finfint sted å se fotball!

Denne sesongen hadde Vélez Sarsfield vist en overraskende skuffende form, for samtidig som de hadde tatt seg helt til semifinalene av Copa Libertadores (som eneste ikke-brasilianske innslag), slet de i bunnen av Clausura-tabellen. Flere argentinere jeg hadde snakket med hadde hevdet at de argentinske klubbene ikke lenger klarer å konkurrere med de brasilianske toppklubbene på grunn av blant annet pengene som nå sprøytes inn i den brasilianske fotballen, men at Vélez nok hadde satset såpass på Copa Libertadores at den muligens hadde blitt en forstyrrende faktor som gikk på bekostning av den hjemlige ligaen. Nå hadde de uansett tapt sin semifinale, så nå var det fullt fokus på serien og få til en godkjent avslutning, og med det argentinske systemet der nedrykk beregnes ut fra et gjennomsnitt av de tre siste år, sto de uansett neppe i fare for å rykke ned.

I den første halvdelen av første omgang var muligens det mest interessante som skjedde at det ble en pause i spillet i forbindelse med en situasjon på tribunen bak det ene målet. Kanskje hadde det noe å gjøre med at det visstnok var et forbud mot trommer og bannere til dagens kamp som følge av supporterbråk i forbindelse med Vélez sin siste kamp i Copa Libertadores. Den første skikkelige sjansen kom i det 26. minutt, da Lucas Janson fyrte løs og en Barracas Central-spiller kastet seg ned for å blokkere. Det gjorde han tydeligvis med hånda, og dommeren pekte på straffemerket. Walter Bou steg etter hvert frem, og selv om keeper Rodrigo Saracho var etter ballen, var den plassert helt borte ved stolpen. 1-0 i det 28. minutt.

Fem minutter senere var Janson nære på å doble ledelsen for Vélez Sarsfield da han steg til værs på et hjørnespark. Headingen hans smalt imidlertid i tverrliggeren, men det var Vélez som hadde initiativet nå. Det nærmeste Barracas Central kom før hvilen var en heading over målet til hjemmelagets uruguayanske burvokter Leonardo Burián. Dermed sto det 1-0 til vertene Vélez Sarsfield da lagene gikk i garderoben for en aldri så liten pust i bakken, men selv om hjemmelaget ledet fortjent, var det selvsagt kun ett måls ledelse og en hel omgang til igjen å spille, og dermed lenge igjen av kampen.

Barracas Central jaktet utligning, mens Vélez var skumle på kontringer. Begge lag hadde en halvsjanse som gikk utenfor før en Vélez-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, som imidlertid reddet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid var gjestene farlig frempå med sin beste sjanse, og Vélez-keeperen måtte varte opp med en kjemperedning for å parere headingen fra Bruno Sepúlveda. Det er nesten utrolig at det ikke sto 2-0 noen minutter senere, da en Vélez-spiller fikk ballen forbi keeperen men snublet idet han skulle avslutte. Liggende pirket han ballen mot mål, men en forsvarer kom flyvende inn og fikk blokkert i siste liten. På overtid kom Vélez tre mot én, men klarte ikke å utnytte muligheten, og keeperen reddet.

Dermed endte det 1-0 på Estadio José Amalfitani, og Vélez Sarsfield hanket inn tre kjærkomne poeng som jeg vil tro ga en aldri så liten opptur. Dette var som nevnt min siste dag i Argentina med en dobbel med to nye baner, men jeg hadde da blinket meg ut en dobbel dagen etter også, selv om den ville inkludere en revisit. Nå var det bare å komme seg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces, men bussen lot vente på seg, og da heller ikke neste buss kom, vinket jeg rett og slett på en taxi som fikk æren av å skysse meg tilbake til hotellet etter nok en lang men finfin dag med fotball i den fantastiske argentinske hovedstaden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 21:
Vélez Sarsfield v Barracas Central 1-0 (1-0)
Primera Division
Estadio José Amalfitani, 25 September 2022
1-0 Walter Bou (pen, 28)
Att: ??
Admission: 2 200 ARS

Next game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón
Previous game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

Søndagen bød på en ny fin dag i den argentinske hovedstaden, der jeg til tross for en sen retrett kvelden før var nokså frisk og rask etter at jeg hadde fått kommet meg ned til frokost. Den skulle også by på det som skulle vise seg å bli turens siste argentinske dobbel med to nye baner. Jeg hadde blinket meg ut kveldskampen hos Vélez Sarsfield, men før den tid ville jeg også kunne få meg meg en kamp med tidligere avspark. Jeg kikket først på Gimnasia La Plata, men det var min argentinske kontakt Fernando som pekte på kampen til General Lamadrid og ganske riktig påpekte at den ville være langt enklere å kombinere med, og det var en sterkt medvirkende årsak til at det var dit jeg omsider satt kursen.

Jeg hadde gått meg en liten tur i byens ‘microcentro’ og kost meg i vårsola da jeg tok lot metroens lyseblå linje A frakte meg vestover fra Subte-stasjonen Avenida de Mayo til endestasjonen San Pedrito. Derfra gikk turen videre med buss til Villa Devoto, der jeg gikk av et steinkast fra stedet der min første kamp for dagen skulle spilles. Villa Devoto går for å være et middelklasseområde, har drøyt 70 000 innbyggere, og kalles gjerne «Buenos Aires’ hage». Rett over veien for Estadio Enrique Sexto, der jeg nå skulle se kamp, har det nok imidlertid ikke vært så trivelig å ha sin adresse, for der finner man det beryktede Cárcel de Devoto – et føderalt fengsel som i 1978 var åsted for voldsomme opptøyer som resulterte i 60 døde og 85 skadde.

Det var heldigvis roligere da jeg med halvannen times tid til kampstart gikk av bussen og passerte en rekke busser og biler tilknyttet fengselet og ordensmakten som hadde parkert langs veien der fengselet lå på den ene siden og stadionet på den andre. Uten at jeg hadde sett at jeg hadde passert noen billettluker, rundet jeg hjørnet og kom snart til det som virket å være hovedinngangen til klubbkontorene og den slags. Der inne var det et matutsalg, og ute i bakgården var klubbens Barra Bravas i full gang med oppladning til kamp med mat på grillen, fernet & cola i glassene, og instrumentene og sangen i full sving. Jeg spurte en av de hvor billettutsalget var, og han parerte ved å dra opp en billett som ble min for 500 pesos.

Club Atlético General Lamdadrid ble stiftet i 1950, og bedriver en hel rekke idretter, men er mest kjent for fotball, selv om de må kunne sies å ha tilbragt en nokså anonym tilværelse i lavere divisjoner. I 1977 vant de Primera D, og i 2011 vant de Primera C og sikret seg opprykk til Primera B Metropolitana, men oppholdet der varte i kun én sesong. Ellers skrev de seg inn i historiebøkene da de under en kamp mot Barracas Bolívar (i dag Sportivo Barracas) fikk 18 spillere utvist! Det som hadde startet med en diskusjon på tribunen mellom ungdomsspillere fra klubben og motstanderfans, utviklet seg til et masseslagsmål, og eskalerte fullstendig da klubbens spillere kom stormende av banen og opp på tribunene for å kaste seg med i slagsmålet.

Det skal være usagt om noen av de involverte endte opp i fengselet som er nærmeste nabo, og det er vel heller tvilsomt, men fengselet her har i hvert fall også gitt klubben kallenavnet Carceleros; fangevokterne. Stemningen var nå høy ute i den lille bakgården, men med en halvtimes tid til avspark overlot jeg foreløpig gjengen der til seg selv og gikk for å ta meg innenfor portene som nå hadde åpnet vis-à-vis fengselet. Det var bra det ikke var der jeg skulle inn, men at jeg i stedet skulle inn på Estadio Enrique Sexto, der hjemmelaget General Lamadrid og bortelaget Atlas skulle kjempe om poeng i Primera C.

Stadionet ble åpnet i 1951, og bærer navnet til en tidligere klubbpresident som også var hadde vært mannen som foreslo å knytte klubben opp mot det argentinske forbundet under navnet General Lamadrid (en hyllest til Gregoria Aráoz de Lamadrid; en general i den argentinske uavhengighetskrigen). Den åpne tribunen på langsiden ut mot Devoto-fengselet har nå blitt omdøpt til ære for klubblegenden Rubén ‘El Trucho’ Moraglio. Den er ikke veldig stor, men ruver i hvert fall mer i høyden enn hva tilfelle er med tribunen bak det ene målet, der denne imidlertid er noe lenger. Det er uansett et lite anlegg, med en oppgitt kapasitet på kun 3 500, og det må regnes som lite i en by der det regelrett florerer av fotballstadioner med kapasitet på det femsifrede.

Hjemmelaget fikk en horribel start på kampen da de allerede et drøyt minutt ut i kampen ble redusert til ti mann etter at Santiago Yossini fikk direkte rødt kort for en tøff takling. Det så nok muligens noe strengt ut fra min posisjon, men vertene ville nå uansett få en tøff oppgave. Naturlig nok var det deretter gjestene som trykket litt på og virket farligere, men etter at vi hadde hatt en par halvsjanser i begge ender av banen, var det faktisk hjemmelaget som tok ledelsen i det 38. minutt. Atlas-keeperen klønet det til med et tilbakespill, og Santiago Alvarez stjal ballen og satt den i det tomme målet. 1-0, og da Atlas på overtid av første omgang misbrukte en stor mulighet ved å skyte utenfor fra god posisjon, var det også stillingen halvveis.

Drøyt to minutter ut i andre omgang ble Atlas først tildelt et straffespark, men etter en prat med sin linjemann, omgjorde dommeren beslutningen til et frispark rett utenfor, ute på kanten. Frisparket resulterte nesten i et spektakulært selvmål, for ballen ble slått inn, og en forsvarer sleivsparket ballen mot eget mål, men heldigvis for ham gikk den også rett i klypene på Lamdadrid-keeperen. Etter en times spill glapp det igjen i Atlas-forsvaret, og en Lamadrid-spiller ble stående helt alene og fikk avslutte fra 6-7 meter, men Atlas-keeperen rykket ut og gjorde seg stor og fikk blokkert. I det 84. minutt fikk Atlas sin utligning, og det var en perle vi fikk se da en frisk Adrián Maldonado trakk seg innover og fyrte løs fra like utenfor hjørnet av 16-meteren. Ballen suste inn i det motsatte krysset, og det sto 1-1.

I det 88. minutt fikk General Lamadrid sine ti mann en stor sjanse til å score seiersmålet. En av hjemmelagets spillere tok seg flott forbi sin oppasser og hamret ballen i tverrliggeren. Returen havnet på hodet til en Lamadrid-spiller som hadde nærmest åpent mål, men den kom nok litt for hardt og brått på, og han klarte ikke å styre ballen på mål. Atlas prøvde seg på overtid med et susende langskudd som gikk like utenfor, og i det fjerde overtidsminuttet fikk de den store sjansen til å ta med seg alle poengene. Et innlegg ble styrt på mål fra rundt 5 meter, men igjen hadde nok ballen kommet litt brått på, og den gikk rett på hjemmelagets keeper som parerte flott slik at det endte med 1-1 og poengdeling.

Slik kampen hadde startet for vertene med rødt kort etter allerede et drøyt minutt, var det nok de som hadde mest grunn til å være fornøyd med det, utgangspunktet da tatt i betraktning, men dette kunne absolutt vippet begge veier. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont så langt, etter å ha sett én av dagens to planlagte kamper, og tuslet snart mot bussholdeplassen for å komme meg videre til neste destinasjon. Jeg skulle som nevnt nå se Vélez Sarsfield, og ned dit var det nå kun en busstur på et kvarters tid. Jeg ville også ha tid til en aldri så liten pub-stopp for å innta både litt mat og flytende forfriskninger før kampstart der, men mer om det i neste kapittel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 20:
General Lamadrid v Atlas 1-1 (1-0)
Primera C
Estadio Enrique Sexto, 25 September 2022
1-0 Santiago Alvarez (38)
1-1 Adrián Maldonado (84)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from one of their barra bravas)

Next game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central
Previous game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Lørdag 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra

Det var min siste lørdag i Buenos Aires, og derfor hadde noen av mine nye argentinske venner invitert meg til å tilbringe kvelden sammen med de på puben The Gibraltar, men før den tid hadde jeg litt fotball på menyen. Jeg hadde vurdert hjemmekampene til både Defensa y Justicia og Estudiantes de Buenos Aires, men valgte meg til slutt et besøk til Chacarita Juniors, som skulle ta imot Deportivo Riestra. Samtidig hadde jeg også vurdert å etterpå ta med meg en revisit til Independiente som hadde kveldskamp mot Newell’s Old Boys, men allerede etter frokost hadde jeg vel egentlig mer eller mindre bestemt meg for at den ville utgå til fordel for noen øl med gutta på The Gibraltar.

Dermed ville det denne lørdagen bli med én kamp, og med det satt jeg etter hvert kursen mot Villa Maipú, som ligger i General San Martín partido, like vest for de sentrale delene av Buenos Aires. Turen dit gikk i tre etapper. Først en kort tur med Subte (metro) fra Bolívar til Correo Central på den lilla linje E, og deretter den røde Subte-linje B fra Leandro N Alem stasjon vestover til De Los Incas. Derfra ble det buss videre nordvestover til jeg gikk av et kvartal fra Estadio de Chacarita Juniors, som man av navnet forstår er hjemmebanen til Chacarita Juniors. Der ankom jeg med en times tid til kampstart, og kjøpte en billett før jeg kikket meg litt rundt.

For 4 000 pesos sikret jeg meg en platea-billett, og fikk nok en gang hele tre billetter i retur. Én er for selve inngangen, mens én er for adgang til hovedtribunen. Den siste, imidlertid, er jeg sannelig ikke sikker på hva er hensikten med. Uansett rives jo disse flotte billettene gjerne i to av kontrollørene ved inngang, og jeg må innrømme at jeg kjente det stakk litt i hjertet hver gang det ble gjort. Etter at jeg hadde tatt en titt på noen av de klubbrelaterte veggmaleriene i stadionets umiddelbare nærhet, hadde jeg latt meg visitere og tatt meg innenfor portene, og slo meg deretter ned på hovedtribunen og ventet på avspark i det fine været.

For å kanskje si litt mer først om Villa Maipú, er det altså som nevnt et distrikt i General San Martín partido. Det virket i stor grad å være et boligområde, og skal ha rundt 25 000 innbyggere. General San Martín partido har på sin side til sammen omtrent ytterligere 425 000 innbyggere, og er oppkalt etter en general fra den argentinske uavhengighetskrigen (de er jo glade i å oppkalle steder etter militære ledere i denne delen av verden). Mens jeg nøt sola og den deilige vårdagen i Argentinas hovedstadsområde, fylte tribunene seg gradvis mer opp etter hvert som det dro seg sakte men sikkert mot avspark.

Da Chacarita Juniors ble stiftet i det herrens år 1906, skjedde det i grenseområdet mellom distriktene Chacarita og Villa Crespo; noe nærmere sentrum av Buenos Aires enn der de i dag spiller sine hjemmekamper. Klubben rykket i 1924 opp til Primera División for første gang, og holdt seg der frem til 1940. Da de da rykket ned, returnerte de på første forsøk, før de flyttet inn på dagens stadion sommeren 1945. I 1956 ble det nedrykk igjen, men nok en gang returnerte de på første forsøk, og i 1969 sikret de seg sin eneste argentinske ligatittel i form av Metropolitano-tittelen.

På dette tidspunktet utgjorde den den ene halvdelen av Primera División, og hadde et format der man spilte i to grupper med de to beste i hver pulje til et sluttspill. Chacarita Juniors endte som nummer to i sin pulje, på målforskjell bak Boca Juniors, men vant noe overraskende 1-0 over Racing Club i semifinalen, og slo deretter River Plate i finalen om ligatittelen. I årene som fulgte gikk det tyngre, og i 1980 rykket klubben ned på nivå tre. De klatret snart oppover igjen, men tilskuerbråk og påfølgende poengtrekk og sanksjoner gjorde at de nok en gang rykket ned og startet en lengre tilværelse i de lavere divisjoner (inkludert Primera C). Siste opphold i den argentinske toppdivisjonen startet med opprykk i 2009, men endte i 2012 etter kvalifiserings-tap for Nueva Chicago.

De er nå å finne i Primera B Nacional (som for ordens skyld altså er nivå to), og det var etter hvert nokså godt med folk på Estadio de Chacarita Juniors. Det var som nevnt ikke her klubben startet sin tilværelse, for det var i Villa Crespo, der en nærliggende kirkegård var opphavet til kallenavnet Funebreros. De flyttet på begynnelsen av 1930-årene videre til en annen bane i nærheten, men ble kastet ut i 1943, og måtte igjen se seg om etter en ny hjemmebane. De kom over dagens tomt, og fikk på et halvt års tid bygget et stadion som ble innviet et par måneder etter at vi her på berget hadde feiret frigjøringen i mai-dagene 1945. I 2005 ble det klart at anlegget ikke lenger oppfylte stadionkravene hva gjaldt sikkerhet, og det resulterte i at man rev tribunene og bygget opp igjen det anlegget man har i dag.

Etter dette arbeidet ble dagens versjon av anlegget innviet i januar 2011, og det har tre store åpne tribuner. En hovedtribune på den ene langsiden, og en stor ståtribune bak hvert mål. På bortre langside er det dermed ingen tribune, men kanskje er det her de planlegger noe når man hører rykter om at det vurderes en utvidelse som vil gjøre at kapasiteten vil kunne passere 30 000. Avspark skulle være klokken 15.30, men da spillerne inntok banen, var det snart åpenbart at det ville bli forsinket, for da vi passerte det tidspunktet var både lufta og banen helt full av en vanvittig mengde konfetti som måtte fjernes. Dette er de imidlertid godt vant med i Argentina, og med et par løvblåsere gikk det overraskende fort når de først kom i gang.

Det var vertene som kom best i gang, og allerede i kampens andre minutt var de skummelt frempå med et skudd som imidlertid endte i nettveggen. Fem minutter senere var de frempå igjen, men headingen fra Saúl Nelle ble med nød og neppe slått til corner av Riestra-keeper Matías Vega. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk dagens hittil største sjanse, og det var nærmest utrolig at ikke hjemmelaget tok ledelsen i en situasjon der Riestra fikk blokkert helt inne på streken både to og tre ganger i løpet av et par sekunder. Under et minutt senere lå i stedet ballen i nettet på motsatt side av banen. Lázaro Romera lurte på bakre stolpe og sendte ballen i mål og Riestra i ledelsen. 0-1, og et slag i trynet for et hjemmelag som hadde styrt kampen frem til dette.

Etter dette hadde begge lag en halvsjanse, før vertene var nære på utligning med et godt skudd som igjen ble reddet til hjørnespark. I det 40. minutt kom omsider den fortjente utligningen, og det var Santiago Godoy som ble flott spilt gjennom og sendte ballen forbi bortekeeper Vega og inn i målet. 1-1, og det utløste jubel blant hjemmefansen som forresten også hadde møtt opp med et aldeles voldsomt imponerende antall flagg. Riestra fikk omgangens siste sjanse til å gjenopprette ledelsen da de kontret og kom alene med keeper, men hjemmelagets sisteskanse Federico Losas gikk seirende ut av duellen. 1-1 til pause, og pauseunderholdningen var noe for seg selv. Her bød man ikke bare på en triksende ballartist med imponerende egenskaper, men han var faktisk også ledsaget av en maskot utkledd som en empanada! Det mest komiske var da empanadaen skulle stå i mål og forsøke å redde et straffespark.

Da vi startet opp igjen, var det hjemmelaget som fortsatt virket mest interessert i å skape noe, men det var gjestene som fikk – og misbrukte – omgangens to første halvsjanser. I omgangens femte minutt hadde Chacarita Juniors ballen i mål, og i et sekund eller to trodde de at de hadde snudd kampen med et ledermål, men offside-flagget hadde vært oppe. Riestra ble stadig mer kyniske og defensive, og var åpenbart fornøyd med det ene poenget, og nå fulgte en periode der det ble temmelig oppstykket og lite av interesse som skjedde foran de to målene, men en hel rekke gule kort ble delt ut. Chacarita hadde en god mulighet i det 73. minutt, men skuddet suste like over, og da en ny god mulighet endte med at det ble reddet til en resultatløs corner, endte det med uavgjort 1-1 og poengdeling.

Det var liten tvil om at det var gjestene som hadde mest grunn til å være fornøyd med akkurat det. Selv forlot jeg etter hvert Estadio de Chacarita Juniors og tuslet til en bussholdeplass noen kvartaler unna, der jeg kunne komme meg med en buss som jeg ble med til Subte-stasjonen Juan Manuel de Rosas. Derfra gikk turen med metroens linje B tilbake til stasjonen Leandro N. Alem, og deretter fra Correo Central til Bolívar, rett rundt hjørnet fra min base ved Hotel De Las Luces. Etter en svipptur innom hotellrommet, var jeg på vei ut igjen, og jeg kunne som nevnt dratt til Avellaneda for å gjøre en revisit hos Independiente, men det var nå i stedet puben The Gibraltar som var destinasjonen.

Der hadde jeg som nevnt avtalt å møte Martín, Hernán og de andre av deres kompiser jeg hadde blitt kjent med under mitt opphold i Buenos Aires. Min siste lørdag kveld i denne fantastiske byen bød naturlig nok på en siste sjanse til en skikkelig kveld med de før jeg skulle videre noen dager senere, og det skulle vise seg å bli en trivelig kveld. Boca-fan Martín driver sammen med et par av de andre en Barra Bravas-sjappe, og hadde med en trøye derfra i gave til meg. River Plate-fan Hernán ville overrekke meg en hatt fra hans klubb, mens en Independiente fan hadde med seg en shorts fra sin klubb som gave. Kort fortalt ble det en trivelig kveld inntil jeg trasket de 10-15 minuttene tilbake til hotellet og låste meg inn på rommet en gang i halv tre-tiden. Det var tydelig at min tid i Buenos Aires gikk mot slutten, men jeg hadde naturligvis fortsatt tenkt å gjøre det meste ut av de siste dagene i denne fantastiske byen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 19:
Chacarita Juniors v Deportivo Riestra 1-1 (1-1)
Primera B Nacional
Estadio de Chacarita Juniors, 24 September 2022
0-1 Lázaro Romera (23)
1-1 Santiago Godoy (40)
Att: 18 000 (est)
Admission: 4 000 ARS

Next game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas
Previous game: 23.09.2022: Huracán v Banfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map