Søndag 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas
Søndagen bød på en ny fin dag i den argentinske hovedstaden, der jeg til tross for en sen retrett kvelden før var nokså frisk og rask etter at jeg hadde fått kommet meg ned til frokost. Den skulle også by på det som skulle vise seg å bli turens siste argentinske dobbel med to nye baner. Jeg hadde blinket meg ut kveldskampen hos Vélez Sarsfield, men før den tid ville jeg også kunne få meg meg en kamp med tidligere avspark. Jeg kikket først på Gimnasia La Plata, men det var min argentinske kontakt Fernando som pekte på kampen til General Lamadrid og ganske riktig påpekte at den ville være langt enklere å kombinere med, og det var en sterkt medvirkende årsak til at det var dit jeg omsider satt kursen.
Jeg hadde gått meg en liten tur i byens ‘microcentro’ og kost meg i vårsola da jeg tok lot metroens lyseblå linje A frakte meg vestover fra Subte-stasjonen Avenida de Mayo til endestasjonen San Pedrito. Derfra gikk turen videre med buss til Villa Devoto, der jeg gikk av et steinkast fra stedet der min første kamp for dagen skulle spilles. Villa Devoto går for å være et middelklasseområde, har drøyt 70 000 innbyggere, og kalles gjerne «Buenos Aires’ hage». Rett over veien for Estadio Enrique Sexto, der jeg nå skulle se kamp, har det nok imidlertid ikke vært så trivelig å ha sin adresse, for der finner man det beryktede Cárcel de Devoto – et føderalt fengsel som i 1978 var åsted for voldsomme opptøyer som resulterte i 60 døde og 85 skadde.
Det var heldigvis roligere da jeg med halvannen times tid til kampstart gikk av bussen og passerte en rekke busser og biler tilknyttet fengselet og ordensmakten som hadde parkert langs veien der fengselet lå på den ene siden og stadionet på den andre. Uten at jeg hadde sett at jeg hadde passert noen billettluker, rundet jeg hjørnet og kom snart til det som virket å være hovedinngangen til klubbkontorene og den slags. Der inne var det et matutsalg, og ute i bakgården var klubbens Barra Bravas i full gang med oppladning til kamp med mat på grillen, fernet & cola i glassene, og instrumentene og sangen i full sving. Jeg spurte en av de hvor billettutsalget var, og han parerte ved å dra opp en billett som ble min for 500 pesos.
Club Atlético General Lamdadrid ble stiftet i 1950, og bedriver en hel rekke idretter, men er mest kjent for fotball, selv om de må kunne sies å ha tilbragt en nokså anonym tilværelse i lavere divisjoner. I 1977 vant de Primera D, og i 2011 vant de Primera C og sikret seg opprykk til Primera B Metropolitana, men oppholdet der varte i kun én sesong. Ellers skrev de seg inn i historiebøkene da de under en kamp mot Barracas Bolívar (i dag Sportivo Barracas) fikk 18 spillere utvist! Det som hadde startet med en diskusjon på tribunen mellom ungdomsspillere fra klubben og motstanderfans, utviklet seg til et masseslagsmål, og eskalerte fullstendig da klubbens spillere kom stormende av banen og opp på tribunene for å kaste seg med i slagsmålet.
Det skal være usagt om noen av de involverte endte opp i fengselet som er nærmeste nabo, og det er vel heller tvilsomt, men fengselet her har i hvert fall også gitt klubben kallenavnet Carceleros; fangevokterne. Stemningen var nå høy ute i den lille bakgården, men med en halvtimes tid til avspark overlot jeg foreløpig gjengen der til seg selv og gikk for å ta meg innenfor portene som nå hadde åpnet vis-à-vis fengselet. Det var bra det ikke var der jeg skulle inn, men at jeg i stedet skulle inn på Estadio Enrique Sexto, der hjemmelaget General Lamadrid og bortelaget Atlas skulle kjempe om poeng i Primera C.
Stadionet ble åpnet i 1951, og bærer navnet til en tidligere klubbpresident som også var hadde vært mannen som foreslo å knytte klubben opp mot det argentinske forbundet under navnet General Lamadrid (en hyllest til Gregoria Aráoz de Lamadrid; en general i den argentinske uavhengighetskrigen). Den åpne tribunen på langsiden ut mot Devoto-fengselet har nå blitt omdøpt til ære for klubblegenden Rubén ‘El Trucho’ Moraglio. Den er ikke veldig stor, men ruver i hvert fall mer i høyden enn hva tilfelle er med tribunen bak det ene målet, der denne imidlertid er noe lenger. Det er uansett et lite anlegg, med en oppgitt kapasitet på kun 3 500, og det må regnes som lite i en by der det regelrett florerer av fotballstadioner med kapasitet på det femsifrede.
Hjemmelaget fikk en horribel start på kampen da de allerede et drøyt minutt ut i kampen ble redusert til ti mann etter at Santiago Yossini fikk direkte rødt kort for en tøff takling. Det så nok muligens noe strengt ut fra min posisjon, men vertene ville nå uansett få en tøff oppgave. Naturlig nok var det deretter gjestene som trykket litt på og virket farligere, men etter at vi hadde hatt en par halvsjanser i begge ender av banen, var det faktisk hjemmelaget som tok ledelsen i det 38. minutt. Atlas-keeperen klønet det til med et tilbakespill, og Santiago Alvarez stjal ballen og satt den i det tomme målet. 1-0, og da Atlas på overtid av første omgang misbrukte en stor mulighet ved å skyte utenfor fra god posisjon, var det også stillingen halvveis.
Drøyt to minutter ut i andre omgang ble Atlas først tildelt et straffespark, men etter en prat med sin linjemann, omgjorde dommeren beslutningen til et frispark rett utenfor, ute på kanten. Frisparket resulterte nesten i et spektakulært selvmål, for ballen ble slått inn, og en forsvarer sleivsparket ballen mot eget mål, men heldigvis for ham gikk den også rett i klypene på Lamdadrid-keeperen. Etter en times spill glapp det igjen i Atlas-forsvaret, og en Lamadrid-spiller ble stående helt alene og fikk avslutte fra 6-7 meter, men Atlas-keeperen rykket ut og gjorde seg stor og fikk blokkert. I det 84. minutt fikk Atlas sin utligning, og det var en perle vi fikk se da en frisk Adrián Maldonado trakk seg innover og fyrte løs fra like utenfor hjørnet av 16-meteren. Ballen suste inn i det motsatte krysset, og det sto 1-1.
I det 88. minutt fikk General Lamadrid sine ti mann en stor sjanse til å score seiersmålet. En av hjemmelagets spillere tok seg flott forbi sin oppasser og hamret ballen i tverrliggeren. Returen havnet på hodet til en Lamadrid-spiller som hadde nærmest åpent mål, men den kom nok litt for hardt og brått på, og han klarte ikke å styre ballen på mål. Atlas prøvde seg på overtid med et susende langskudd som gikk like utenfor, og i det fjerde overtidsminuttet fikk de den store sjansen til å ta med seg alle poengene. Et innlegg ble styrt på mål fra rundt 5 meter, men igjen hadde nok ballen kommet litt brått på, og den gikk rett på hjemmelagets keeper som parerte flott slik at det endte med 1-1 og poengdeling.
Slik kampen hadde startet for vertene med rødt kort etter allerede et drøyt minutt, var det nok de som hadde mest grunn til å være fornøyd med det, utgangspunktet da tatt i betraktning, men dette kunne absolutt vippet begge veier. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont så langt, etter å ha sett én av dagens to planlagte kamper, og tuslet snart mot bussholdeplassen for å komme meg videre til neste destinasjon. Jeg skulle som nevnt nå se Vélez Sarsfield, og ned dit var det nå kun en busstur på et kvarters tid. Jeg ville også ha tid til en aldri så liten pub-stopp for å innta både litt mat og flytende forfriskninger før kampstart der, men mer om det i neste kapittel.
Argentine ground # 20:
General Lamadrid v Atlas 1-1 (1-0)
Primera C
Estadio Enrique Sexto, 25 September 2022
1-0 Santiago Alvarez (38)
1-1 Adrián Maldonado (84)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from one of their barra bravas)
Next game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central
Previous game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra
This day on a map / This whole trip on a map