Etter torsdagens utflukt til Göteborg for å se FFKs treningskamp mot svenske Häcken, var det ingen grunn til å hvile på laurbærene, så jeg hadde planlagt å se en kamp også denne dagen. I løpet av dagen hadde jeg dog vært inne på tanken om å droppe det og bli hjemme, men fant til slutt motivasjonen til å komme meg av gårde og sette kursen mot ‘den andre byen’, der Sparta skulle ta imot Tistedalen til treningskamp. Jeg busset opp til Sarpsborg bussterminal, der jeg unnet meg en baconpølse fra Narvesen-kiosken mens jeg ventet på bussen som kjører forbi Sparta Amfi, som jo ligger rett ved siden av Spartabanen. Den kom noenlunde i rute, og med rundt tjue minutter til avspark ankom jeg kveldens kamparena.
Mens jeg satt på bussen hadd jeg blitt kontaktet av min kompis Jon Erik, som nå meldte at også han ville sette kursen mot Spartabanen, og han ankom noen få minutter etter meg, slik at vi nå i hvert fall var en liten ‘delegasjon’ fra riktig side av kommunegrensene. Det var ikke tilfelle med Trond Sæterøy, som jeg også visste ville dukke opp, og som så gjorde like etter oss. Der ble vårt trekløver stående og skravle frem til kampstart, mens vi konstaterte at hjemmefolket nok var tilfreds med oppmøtet for en treningskamp i januar. Jeg talte forresten etter hvert 44 tilskuere, og det er vel slett ikke så verst.
Kveldens treningskamp skulle spilles mellom to lag som i år vil møtes i 4. divisjon. Tistedalen slet i fjor lenge i bunnstriden i den divisjonen, men det var som kjent Selbak og Kråkerøy 2 som til slutt måtte ta turen ned. I 5. divisjon var det Drøbak/Frogn 2 som vant foran Greåker, og Sparta tok tredjeplassen etter å ha sneket seg forbi Gresvik på slutten av sesongen. Siden DFI 2 ikke kunne rykke opp, betød det imidlertid at Sparta fikk rykke opp sammen med Greåker, og det skal bli interessant å se hva de kan gjøre i årets 4. divisjon. Da en liten delegasjon østeuropeiske Sparta-fans ankom ikledd balaklava, mistenkte vi at det kunne bli litt liv også utenfor banen, men alt gikk etter hvert nokså rolig for seg.
Spartabanen ligger som tidligere nevnt rett bak Sparta Amfi, der kunstgressbanen er anlagt på tvers i forhold til hockeyhallen. På den siden hadde den ivrigste Sparta-fansen tatt opphold i de utvendige trappene til Sparta Amfi, mens majoriteten av de øvrige fremmøtte så kampen fra motsatt langside, der man har klubbhuset. Her kan man for øvrig ta seg opp på klubbhusets balkong for å se kampen fra elevert posisjon, men vår lille gruppe holdt seg denne gang nede på bakken. Derfra kunne vi se at Sparta i det 38. minutt tok ledelsen 1-0 ved Keywan Ahmadi, og det var ikke ufortjent at denne ledelsen sto seg også til pause.
I andre omgang fikk vi også selskap av Sparta-entusiast Kenneth Sørensen, som heldigvis kunne være behjelpelig med å identifisere målscorerne. Han hadde også med seg blant annet en av gutta bak podcasten Kald Kaffe, så nå var vi en liten gruppe som kunne se andre omgang bli sparket i gang. Sparta skulle nå gi gjestene fra Tistedalen en aldri så liten bakoversveis, for Dana Peroti doblet hjemmelagets ledelse et drøyt minutt etter pause, og fem minutter senere økte Gianni Turnsek til 3-0. Sparta var imidlertid ikke ferdige, for ytterligere to minutter senere scoret Dana Peroti sitt andre og sørget for 4-0.
Etter denne frenetiske starten på andre omgang, roet det seg igjen litt ned, men det var liten tvil om hvem seieren ville gå til. Sparta hadde også et skudd like utenfor helt på tampen, men det endte til slutt med 4-0 til vertene, og det må vel sies å være godkjent mot en av årets divisjons-kollegaer. Jeg kom for øvrig frem til at 44 tilskuere var til stede. Selv satt vi kursen hjemover, og jeg satt nå på med Jon Erik, som foreslo en tur ned på vår lokale pub. Det ble enstemmig vedtatt, og etter å ha benyttet anledningen til å også hente ut en pakke på ‘posten’, tilbragte vi omkring to hyggelige timer på Rodgers pub før jeg takket for meg og spaserte hjem.
Revisit:
Sparta v Tistedalen 4-0 (1-0)
Friendly
Spartabanen, 28 January 2022
1-0 Keywan Ahmadi (38)
2-0 Dana Peroti (47)
3-0 Gianni Turnsek (52)
4-0 Dana Peroti (54)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free
Igjen var det dags for en tur over grensen, og denne gang skulle faktisk vi ut i Europa for å følge FFK. Nå dreide det seg riktignok kun om en treningskamp i Göteborg, der rødbuksene skulle måle krefter mot den svenske toppserieklubben BK Häcken, men det var påskudd godt som noe for en aldri så liten utflukt. Jeg hadde kikket litt på mulighetene for å toge ned og muligens også kombinere det med en kamp i Malmö dagen etter, men det var nokså tidlig klart at min kompis Jon Erik ville kjøre ned. Med oss fikk vi også hans søster, og vår FFK-kompis Henrik, og avreise var fastsatt til klokka 14.00 med oppmøte hos Jon Erik, som da sluttet på jobb rett oppi veien og snart kom rundt hjørnet, slik at vi et par minutter senere var på vei.
Etter en udramatisk ferd ned til Sveriges nest største by, var det med drøyt halvannen time til kampstart at vi parkerte bilen utenfor (Nye) Rambergsvallen og spaserte den ikke altfor lange veien bort til puben Whoopsi Daisy, som også er base for Häcken-supporterne. Der fikk vi bestilt oss både mat og drikke, og ble servert herremåltider som gikk ned på høykant. Selv valgte jeg meg stekt flesk, og det ble også mer enn nok tid til å unne seg påfyll med alkohol. Mens vi satt der dro jeg plutselig kjensel på et kjent fjes, for min GAIS-kompis Johan hadde likevel tatt turen innom for å hilse på. Han bor i en av blokkene rett ved siden av Häckens hjemmebane, men hadde dessverre ikke mulighet til å bli med på kampen da vi med rundt tjue minutter til kampstart reiste oss for å gå mot stadionet.
BK Häcken holder til på Hisingen, som faktisk er Sveriges femte største øy. Det er i øyas mest urbane strøk nærmest Göteborg sentrum at klubben hører hjemme. Frem til 1200-tallet var hele Hisingen norsk, mens riksgrensen etter dette gikk tvers over øya, frem til Danmark-Norge som kjent måtte avstå landområder i forbindelse med Roskilde-freden i 1658. BK Häcken ble i 1940 stiftet av en gjeng lokal ungdom, men de fikk ikke registrere seg under navnet BK Kick som var det de hadde spilt under, siden det navnet allerede var i bruk av en annen organisasjon. Dermed falt valget på navnet BK Häcken, og det navnet tok de faktisk fra en stor hekk som omga banen de den gang pleide å spille på.
I løpet av 1940-årene vant Häcken faktisk seks strake divisjonstitler og klatret raskt i divisjonene. Da de i 1951 sikret seg opprykk til nivå to, fikk de masse nasjonal oppmerksomhet som et ‘komet-lag’, og det ble ikke mindre oppmerksomhet da de i 1953 kjempet om opprykk til Allsvenskan helt til siste runde. Det ble ikke noe nytt opprykk den gang, og i stedet returnerte de snart til nivå tre, der de i 1955 satt publikumsrekord for svensk ligakamp på det nivået. 18 229 tilskuere så oppgjøret mot Oddevold som ble spilt på Gamla Ullevi, og det er for øvrig en rekord som fortsatt står. I 1970 var klubben tilbake helt nede på femte nivå, men klatret sakte med sikkert oppover igjen, og var i 1981 igjen nære på å kvalifisere seg for spill i Allsvenskan. Der måtte de imidlertid gi tapt for Elfsborg, men året etter lyktes det endelig da IFK Norrköping ble slått over to kamper i kvalik, og BK Häcken var klar for Allsvenskan.
Det endte med umiddelbart nedrykk, men Häcken var på 1990- og 2000-tallet flere ganger tilbake på korte visitter i toppdivisjonen. Det var først etter det foreløpig siste opprykket i 2008 at de virkelig har etablert seg, og de har følgelig vært i toppdivisjonen siden den gang. Om det var en overraskelse da de i 2009 som nyopprykket lag tok en 5. plass, har de siden den gang aldri blitt dårligere enn nummer ti, og deres beste ligainnsats ble notert med andreplassen i 2012. I Europa har de ikke hatt altfor mye suksess, og etter at UEFA Cupen ble til Europa League har de fortsatt til hode å ta seg videre fra kvalifiseringsrundene. Deres første store svenske tittel kom derimot i 2016, da de vant den svenske cupen, og den bragden gjentok de våren 2019. Klubben nyter jo for øvrig også økonomisk godt av sin rolle som arrangør av ungdoms-turneringen Gothia Cup.
Ved inngangen til bortetribunen – som vi hadde blitt lovet skulle være åpen for oss, var den ingen aktivitet, så vi måtte spasere rundt på en av langsidene og henvende oss i resepsjonen, der en av damene fikk tak i vakten Bengt som ba oss følge etter ham. Nå var det ikke borteseksjonen på den østlige kortsiden vi fikk, men etter å ha fått gitt litt moralsk støtte til FFK-spillerne på deres vei ut av garderoben og mot banen, ble vi ført over på den andre langsiden der en rekke fremmøtte allerede hadde tatt plass. Vår FFK-delegasjon på fire personer var i alvorlig undertall, men hadde i hvert fall med oss minst fem flagg som vi hang opp foran tribunen der vi tok opphold på tribunens ene flanke.
Rambergsvallen var vel hovedsakelig en friidrettsarena inntil BK Häcken valgte å flytte inn i forkant av sin debut på nest øverste nivå i 1952. Der spilte man i perioder på dispensasjon fra forbundet, siden Rambergsvallen ikke oppfylte kravene, og i april 2014 begynte omsider arbeidet med å rive anlegget for å erstatte det med et nytt og moderne anlegg bygget på nøyaktig samme sted. Om nye Rambergsvallen er belemret med både kunstgress og sponsornavn, slik tiden tydeligvis krever, hadde man ved åpningen sommeren 2015 i hvert fall fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion, som også en temmelig intimt. Kapasiteten er kanskje noe overraskende kun 6 316, men kanskje er det helt greit for Häckens behov, og i anledning kveldens treningskamp var det i hvert fall ikke behov for noe mer! Langsidene byr på sitteplasser, mens kortsidene er en blanding av sitteplasser og ståtribuner, og over det hele ruver noen temmelig karakteristiske flomlys.
FFK hadde reist nedover uten tre av sine A-lagsspillere, mens Häcken visstnok manglet en hel rekke av sine. Etter at FFK hadde startet friskest de første minuttene, var det hjemmelaget som tok over og styrte førsteomgangen, og i det 19. minutt tok de ledelsen da Leo Bengtsson kranglet inn 1-0 etter assist fra ivorianeren Bénie Traoré. Sistnevnte hadde en snau uke tidligere vært tomålsscorer da jeg så Häcken vinne sin forrige treningskamp borte mot Norrby IF inne i Rydahallen i Borås, og Traoré var nå etter en drøy halvtime nære på å tegne seg på scoringslista igjen da han kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen og satt ballen i stolpen. FFKs juvel Taofeek Ismaheel var deretter frempå med en avslutning like utenfor, men i det 37. minutt kom utligningen da Olav Øby slo en corner som på bakerste stolpe ble headet i mål av Riki Alba. Häcken hadde et par gode muligheter til å ta tilbake ledelsen før pause, men det sto 1-1 halvveis.
Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og Häcken byttet seg nok etter sigende litt ned. Det jeg talte meg frem til å være 202 tilskuere fikk se en andreomgang som startet nokså sjansefattig, men FFK virket i hvert fall å henge mer med. Likevel var det takket være Håvar Jenssen at de ikke lå under, for han sto en kjempekamp og var deres bestemann, med flere gode redninger – som den fantastiske enhåndsredningen han vartet opp med da han fikk slått Leo Bengtssons avslutning i stolpen og ut. I stedet var det FFK som litt mot spillets gang tok ledelsen i det 62. minutt, da et innlegg fra Ismaheel ble headet i mål av Alba som scoret sitt andre for kvelden. Elleve minutter senere økte Noa Williams FFKs ledelse, og nå så det ut til at Østfolds stolthet skulle gå mot nok en seier i treningskamp. Kampen ble etter hvert preget av mange bytter hos begge lag, men helt på tampen fikk vertene straffespark, og Traoré steg på overtid frem og reduserte til 2-3 med kveldens siste spark på ballen.
Det hadde vært artig å se FFK gi en rekke unggutter sjansen utover i kampen, og en av disse var blant annet en 16-åring som gjorde sin debut for FFKs A-lag. Fremtiden er forhåpentligvis lys. Jeg synes alt i alt det var mye positivt å ta med seg fra treningsøkten i Göteborg, og neste test er nå mot Mjøndalen i Østfoldhallen, men jeg skulle selvsagt på ny kamp før den tid. Jeg tror faktisk vårt lille tremannskor ga bra lyd fra seg om man skal dømme ut fra responsen fra både Häcken-fansen og TV-seere hjemme. Etter at spillerne hadde vært bortom for å takke for støtten, fikk vi pakket ned flaggene, og Bengt og hans kumpan låste oss deretter ut på nærmeste utgang slik at vi slapp å gå rundt hele stadionet. Det var bare å komme seg hjemover, med et raskt matstopp på veien. Det hadde vært en fin tur, og det var artig å se FFK i aksjon igjen.
Revisit:
BK Häcken v Fredrikstad 2-3 (1-1)
Friendly
(Nya) Rambergsvallen, 27 January 2022
1-0 Leo Bengtsson (19)
1-1 Riki Alba (37)
1-2 Riki Alba (62)
1-3 Noa Williams (73)
2-3 Bénie Traoré (90+1)
Att: 202 (h/c)
Admission: Free
Tiden var kommet for årets første kamp i Norge, og den skulle arrangeres på Hvaler. Jeg hadde bestemt meg for å dra, og hadde sjekket ut at det også gikk en passende buss tilbake til Fredrikstad etter kamp, men flere timer før jeg kom så langt som å begynne å tenke på avreise, ble jeg oppringt av min kompis Jon Erik som nettopp hadde kommet hjem fra jobb og hadde lyst til å være med. Dermed ville han være sjåfør, og han foreslo nå en tidlig avreise for å kombinere turen ut på Hvaler med litt sightseeing ved å for eksempel kikke på noen fornminner eller lignende. Uten en nøyere plan dro vi derfor av gårde allerede litt før halv fire, mens det fortsatt var lyst.
Han foreslo raskt en tur innom Laenga, som var den gamle hjemmebanen til Vesterøy IL (senere Hvaler IL), og jeg var ikke vond å be. Det som i utgangspunktet skulle være en liten historisk rundtur før kamp skulle da også vise seg å bli en hovedsakelig fotball-historisk sådan. Laenga ligger noe ‘bortgjemt’ til på Papperøy, og fremstår som en forlatt gressbane der noen tilsynelatende i hvert fall må stelle litt med gresset fortsatt. Etter sammenslåingen som førte til stiftelsen av dagens Hvaler-klubb i 2001, ble etter hvert Laenga solgt i 2005 for å finansiere den nye kunstgressbanen klubben hadde ambisjoner om. På vei videre utover Hvaler forflyttet vi oss fra Vesterøy til Spjærøy, og deretter til Asmaløy, der vi svingte nedom Brattestø for å gjøre et aldri så lite ‘strandhugg’ ved Pikesten fyr.
Vi forlot denne idyllen da vi nå bestemte oss for ytterligere et stopp før det ble altfor mørkt, og fra Asmaløy førte tunnelen oss helt ut til Kirkøy, der vi også fikk tatt en kikk på Rove Idrettsplass. Dette var tidligere hjemmebanen til Øykameratene, som var den andre av klubbene som i 2001 slo seg sammen for å stifte dagens Hvaler-klubb. Her er det enda mindre som vitner om fortiden som hjemmebane for et seniorlag, bortsett fra at det også her sto et par små mål ute på naturgresset. Nå var vi jo helt ute ved Skjærhalden, og kunne like godt ta en matbit her ute, men det skulle vise seg at ikke var altfor mye aktivitet der denne ettermiddagen. Alle restauranter og serveringssteder var rett og slett stengt, og kontrasten var stor sammenlignet med hvordan det vil være et halvt år frem i tid. Redningen ble til slutt ferksvaredisken i den lokale SPAR-butikken, der vi rasket med oss et par porsjoner av deres gryte, som ble inntatt på en benk på brygga.
Det var fortsatt masser av tid å slå i hjel før kamp, og selv om vi derfor også tok en kikk innom Hvaler kirke (som skal være blant Norges eldste, og som i sin tid var gjenstand for utgravninger under ledelse av min farfar), var det fortsatt godt over en time til kampstart da vi hadde tatt oss tilbake til Asmaløy og parkert utenfor kveldens kamparena på Rød. Her skulle Hvaler IL nå spille treningskamp mot et Gresvik-lag som av noen hadde blitt betegnet som deres junior-lag. Jeg tolket det som om de kanskje ville komme med sitt andrelag som skal spille i samme 7.divisjons-avdeling som nettopp Hvaler, men en kar vi snakket med mente det knapt var det, og at det snarere var snakk om et 2-lag med en stor overvekt av unge juniorer. Det så ut til at også de fremmøtte Hvaler-spillerne hadde en nokså lav snittalder. Etter en kikk på pokalene i klubbhuset fikk vi beskjed om at de helst så at folk ikke oppholdte seg der inne for øyeblikket, så vi gikk for å varme oss en snau halvtime i Hvalerhallen rett ved siden av.
Fotballen på Hvaler har en noe innviklet historie, og en serie av sammenslåinger har dessverre også utradert alle øygruppens klubber som tidligere var en del av fotball-landskapet her. Tenk så morsomt det må ha vært med oppgjøret mellom Kirkøy IL og Kirkøy AIL, men da Øykameratene ble stiftet i 1946, var vel det som et resultat av en sammenslåing av disse to samt Herføl IL. Vesterøy IL ble på sine side stiftet i 1960, og byttet i 1996 til Hvaler IL fordi laget da besto av spillere fra andre deler av Hvaler. Øykameratene spilte altså sine kamper på Rove, mens Vesterøy spilte på Laenga, men dette har jeg jo allerede vært inne på lenger opp. De to klubbene slo seg i 2001 for å stifte dagens klubb, og i 2007 flyttet de også inn på dagens hjemmebane, etter at både Rove og Laenga som nevnt hadde blitt solgt.
Asmaløy kunstgress er en spartansk og nokså typisk kunstgressbane uten noen tribunefasiliteter, men klubben skal ha ros for å holde kiosken åpen til en treningskamp i januar, og også for rimelige priser med blant annet vafler til 10 kroner. Blant det jeg etter hvert talte meg frem til å være 38 tilskuere, var det også et par andre banehoppere. Både Ray Tørnkvist og Tom Børkeeiet var blant de som hadde tatt turen, og jeg la dessuten snart merke til noe litt snodig. På bortre langside sto klubbenes representanter langt inne på banen også da kampen hadde startet, og jeg så snart at det ved jevne mellomrom var lagt ut markører for å lage en tenkt dødlinje rundt to meter lenger inn på banen enn normalt. Dermed ble det en noe smalere bane enn normalt, og vi så etter hvert at grunnen til dette var flere issvuller på kunstgresset på den siden av banen.
Sånt får man vel se litt gjennom fingrene med på en treningskamp, og det hindret i hvert fall ikke gjestene fra Gresvik i å ta ledelsen i det 15. minutt. Det skjedde i form av et utsøkt skudd som gikk over på keeper og dalte ned i mål. I det 28. minutt doblet det unge Gresvik-laget ledelsen, slik at det sto 0-2 til pause. Målscorerne må for øvrig stå som ukjent (i hvert fall inntil videre), men etter at noen av oss hadde testet kiosken og fått litt å tygge på, kunne vi se at Hvaler reduserte til 1-2 i det 58. minutt. Gjestenes spiss med nummer 9 på ryggen virket imidlertid å avgjøre med to mål på to minutter, slik at det i det 74. minutt sto 1-4. Hvaler reduserte igjen i det 83. minutt, men Gresvik gjenopprettet få minutter senere tomålsledelsen, og helt på tampen fastsatt de sluttresultatet til 2-6 med det som vel ble kampens siste spark på ballen. Vi kunne forlate plastsavannen på Rød og sette kursen hjemover. Dagen etter skulle det dreie seg om treningskamp i Göteborg med FFK.
Norwegian ground # 184:
Hvaler v Gresvik 2-6 (0-2)
Friendly
Asmaløy kunstgress, 26 January 2022
0-1 Oskar Eldal (15)
0-2 Lukas Martinsen (28)
1-2 John Haugen (58)
1-3 Lukas Martinsen (72)
1-4 Lukas Martinsen (74)
2-4 Osama Kassim (83)
2-5 Las Hardy (pen, 87)
2-6 Oskar Eldal (90+1)
Att: 38 (h/c)
Admission: Free
Kalenderen viste 21. januar, og på dette tidspunktet har jeg jo gjerne vært godt i gang med årets fotball-aktiviteter, takket være mine turer til Storbritannia, som nå nærmest begynner å bli et fjernt minne. Her hjemme er det selvsagt en annen historie, og det er jo strengt tatt ikke mange januar-kamper jeg har sett innenfor Norges (eller for den saks skyld Skandinavias) grenser. Så lenge utenlandsreise er såpass vanskelig som det har vært den siste tiden, har det jo også vært smalhans, men denne dagen hadde i det minste innreisereglene til Sverige blitt noe greiere å ha med å gjøre, og i den forbindelse hadde min banehopper-kompis Stig-André Lippert sett på en treningskamp i Borås.
Jeg hadde allerede fredag formiddag vært over grensen på en aldri så liten handletur da jeg takket ja, og kun halvannen times tid etter at jeg kom hjem fra Sverige, ble jeg plukket opp for å sette kursen over grensen igjen. Kjøreturen til Borås gikk uten særlig dramatikk, bortsett fra en steinsprut og en matstopp på en Max-restaurant på veien. Etter først å ha kjørt feil inne i Borås, fant vi snart riktig vei, og parkerte ved Rydahallen med en snau halvtime til kampstart. Samtidig som oss ankom bortelaget BK Häcken sin buss, med trener Per-Mathias Høgmo i spissen, og vi stusset begge litt over at de først ankom nå såpass kort tid før avspark.
Kampen vi skulle se dreide seg om en treningskamp mellom Borås-klubben Norrby IF fra Superettan og Göteborg-klubben BK Häcken fra toppdivisjonen Allsvenskan. Norrby er for ordens skyld en bydel i Borås, og kanskje var det greit at det ikke var der vi skulle se kamp, for det er et av to Borås-områder som av svensk politi kategoriseres som «særskilt utsatte områder». Med en stor overvekt av utenlandske og utenlandskfødte innbyggere, bærer dette området også preg et islamsk paralellsamfunn som skaper en god del utfordringer. Norrby IF er på sin side stiftet i 1927, og har én sesong bak seg i den svenske toppdivisjonen. Det skjedde i 1955/56-sesongen, da de rykket ned igjen på sesongens siste dag. Da har de tilbragt langt større deler av sin eksistens på nivå to og tre, med noen få lynvisitter på nivå fire. Nå har de befunnet seg i Superettan siden opprykket i 2016, og noterte seg i fjor for en fjerdeplass – kun målforskjellen fra en kvalifisering om mulig opprykk til toppdivisjonen.
Nå har jeg jo ikke akkurat for vane å reise land og strand rund for å huke av ‘gymsaler’, men dagens kamp skulle altså spilles inne i Rydahallen. Den ble innviet høsten 2019, og benyttes nok hovedsakelig til treninger og treningskamper. Tilsynelatende uten egen hjemmebane, banedeler jo Norrby IF med storebror IF Elfsborg på deres Borås Arena (og tidligere på Ryavallen), og det samme er tilfelle i denne hallen, som begge klubber benytter. Angående Elfsborg, så hadde jeg også registrert at de også står oppført med noen cupkamper i Rydahallen de neste ukene, men nå er det jo ikke noe nytt at den svenske cupen på denne tiden av året kan by på noen litt snodige kamparenaer.
Norrby IF hadde gått ut med info om at inngangspenger pålydende 50 kroner måtte betales via Swish, men vi regnet med at vi skulle kunne klare å få betale oss inn med de svenske kontantene vi hadde tatt med oss, og det viste seg da også å gå uten problemer. Det ble til og med litt til overs til å handle inn litt drikke fra den provisoriske kiosken slik at vi fikk lesket strupen. Rydahallen er en standard innendørs fotballhall, ikke helt ulik eksempelvis Østfoldhallen. Den har tribuneseksjoner på den ene langsiden, og ellers ingen tribunefasiliteter. Ute på kunstgresset drev nå de to lagene oppvarming, og var følelse av at gjestene fra Hisingen hadde kommet lovlig sent ble vel bekreftet av at de fortsatt drev oppvarming på et tidspunkt da kampen skulle ha startet. Snaut ti minutter forsinket kom vi omsider i gang.
Jeg syntes gjestene startet best de første minuttene, men det var Norrby som snart tok et grep om førsteomgangen. Moestafa El Kabir hadde allerede vært frempå få minutter tidligere da han i det 18. minutt headet dagens hjemmelag i føringen med 1-0. Det var etter hvert heller ikke ufortjent at det sto seg til pause, men etter at jeg hadde talt meg frem til 146 tilskuere, så vi at Häcken var det bedre laget etter hvilen. I omgangens sjuende minutt utlignet Bénie Traoré til 1-1, og samme mann var igjen målscorer da han i det 79. minutt snudde kampen og satt inn 2-1. Det ble også sluttresultatet, og det var det vel ikke altfor mye å si på, etter en kamp der klubbene hadde hver sin omgang. Nå var det bare å komme seg hjemover, og etter nok en stopp på en Max, var det ikke fritt frem over gamle brua uten en uniform å se. 2022-fotballen var nå i gang også for min del.
Swedish ground # 24:
Norrby IF v BK Häcken 1-2 (1-0)
Friendly
Rydahallen, 21 January 2022
1-0 Moestafa El Kabir (18)
1-1 Bénie Traoré (52)
1-2 Bénie Traoré (79)
Att: 146 (h/c)
Admission: 50 SEK
