Mandag 29.11.2021: Elfsborg v AIK
Etter en søndag i Stjernehallen, der Stjernen dessverre fikk 0-5 i sekken av Oilers, hadde Jon Erik og jeg nye planer også denne mandagen. De dreide seg igjen om en utflukt til Sverige, der Borås denne gang var den aktuelle destinasjon. På Borås Arena skulle nemlig IF Elfsborg ta imot AIK til kamp i Allsvenskan, og det er en arena jeg tidligere ikke hadde besøk. Når jeg i tillegg vet at Jon Erik også er en ihuga AIK-supporter, tenkte jeg han muligens hadde lyst til å ta turen, og det fant han til slutt ut at han hadde. Derfor ble det avtalt at vi skulle dra rett etter at han var ferdig på jobb, og at jeg skulle møte ham utenfor hans arbeidsplass klokken 14.45. Som sagt så gjort, og snart var vi på vei sørover mot den svenske grensen.
Grunnet ‘frykten’ for rushtids-trafikk og kø gjennom Göteborg la vi en slu plan om å kjøre via Trollhättan og Vårgårda, men etter å ha passert Trollhättan og tatt av inn på ’42:an’ mot Borås mistenkte vi fort at det ikke hadde vært den lure planen vi hadde trodd det var. Veikvaliteten var nemlig snart en helt annen, med veier som gikk gjennom flere små tettsteder og flere seksjoner med 50-sone. Det var kanskje slik at ‘genväg’ hadde blitt ‘senväg’, slik svenskene sier, men på den annen side vet vi ikke hvor lenge vi hadde blitt stående og stange i kø i Göteborg, og vi ankom uansett Borås med bortimot halvannen time til avspark.
Borås er en by som hører til landskapet Västergötland og länet Västra Götaland, og ligger omtrent 60 kilometer øst for Göteborg, ved elven Viskan. Byen ble i 1621 grunnlagt av kong Gustav II Adolf, tenkt som en base for omreisende kremmere og kolportører i området. Senere vokste Borås frem til å bli Sveriges største sentrum for tekstil- og konfeksjonsindustri. Denne industrien har fortsatt en sterk stilling i byens næringsliv, som nå dog har blitt noe mer variert. Blant annet er Borås kjent for sin store mengde engros- og postordrefirmaer, og dette bygger vel igjen på de gamle kremmertradisjonene. Borås har også blitt et knutepunkt, ikke minst etter jernbanens ankomst, og i dag nærmer byens folketall seg 75 000.
Vi hadde parkert ved kjøpesenter-området Knalleland, et steinkast fra Borås Arena. Nå var det bare å orientere seg frem til restauranten Brödrernas, der noen av Jon Eriks AIK-kompiser satt og ladet opp med litt mat. Det var åpenbart ikke hvem som helst som vi slo oss ned sammen med, men tydeligvis legender i AIK-kretser, og vi ble fortalt at personen som hadde ordnet oss billetter ikke ville ha noen penger for de. Det var bare å takke, og snart fikk også vi bestilt oss litt mat, slik at vi fikk litt påfyll av næring før vi måtte bryte opp og rusle over til Borås Arena der det tross alt var en kamp vi skulle se.
Kveldens hjemmelag ble i 1904 stiftet under navnet Borås Fotbollslag, men allerede to år senere følte de at det var så mange lag med Borås i navnet at de endret det til dagens IF Elfsborg. Klubben vant i 1926 sin avdeling (Division 2 Västsvenska Serien), og møtte Halmstad til kvalifiseringskamp om opprykk til Allsvenskan. Det måtte tre kamper til for å kåre en vinner, der Elfsborg til slutt seiret 4-1 og tok seg opp i toppdivisjonen for første gang. Året etter debuterte Sven Jonasson, som skulle bli en skikkelig Elfsborg-legende. Han spilte etter dette faktisk samtlige Elfsborg-kamper i toppdivisjonen frem til 1943! Det betød 332 kamper på rad i Allsvenskan; noe som fortsatt er rekord. Hans 252 mål på 409 kamper i Elfsborg-drakta er begge også klubbrekorder, og han ble to ganger også toppscorer i Allsvenskan, samtidig som han representerte Sverige i VM i b åde 1934 og 1938. Han var medvirkende til at Elfsborg utover i 1930-årene skulle bli en virkelig storhet.
Klubben vant nemlig Allsvenskan for første gang i 1936, og nye serietitler fulgte i 1939 og 1940. Fjerdeplassen i 1947 signaliserte på mange måter slutten på en storhetstid der Elfsborg for øvrig hadde vært en svært viktig bidragsyter til det svenske landslaget. I 1953 var eventyret over for denne gang da Elfsborg rykket ned, men da de i 1960 rykket opp igjen, fulgte de opp med å året etter vinne sin fjerde tittel, og dette var første gang en nyopprykket klubb ble svenske ligamestre. Da de et tiår senere rykket ned igjen, tok det litt lenger tid å komme tilbake som en etablert Allsvenskan-klubb, men har nå vært fast innslag igjen siden opprykket i 1996. Siden den gang har de også vunnet to ny ligatitler i henholdsvis 2006 og 2012, i tillegg til at de også har hanket med seg tre cup-titler.
Det var derfor to store svenske klubber som nå skulle møtes på Borås Arena, som har vært Elfsborgs hjemmebane siden 2005. Klubben hadde opprinnelig spilt på den ikke lenger eksisterende Ramnavallen, med i 1941 flyttet de inn på Ryavallen, som (minus minst én tribune) fortsatt ligger der vegg-i-vegg med dagens Borås Arena og visstnok brukes mest til friidrett i disse dager. Borås Arena deles med den lokale rivalen Norrby IF, og med unntak av at det evinnelige kunstgresset har blitt foretrukket som banedekke, er anlegget slett ikke verst til et nybygg å være. Langsidene Sjuhäradsläktaren og Algårdsläktaren er toetasjes sittetribuner, og vi hadde billetter til sistnevnte, helt ute på flanken nærmest kortsiden der de ivrigste AIK-supporterne allerede gjorde seg bemerket. På motsatt kortside hadde Elfsborgs supportergruppe Guliganerna møtt mannsterke opp på Elfsborgsläktaren
Det var nå nest siste serierunde som skulle fullføres, og etter søndagens kamper var situasjonen nå slik at en vinner ville innta andreplassen, mens et uavgjort resultat her rett og slett ville bety SM-gull til Malmö FF. Det var bikkjekaldt, og den kalde lufta gjorde også sitt til at avspark ble litt utsatt da røyken fra en rekke bluss i AIK-seksjonen ble liggende tett over anlegget i lang tid. Den menneskeskapte tåken hadde knapt lettet opp før nye bluss ble fyrt av, og dette var egentlig bare starten på en etter hvert nokså komisk greie hvor vi mistet tellingen på hvor mange ganger speaker i løpet av kampen følte det nødvendig å minne om pyro-forbudet og gang på gang lese opp den samme meldingen om hvor farlig, skummelt og ikke minst forbudt det er…uten at det hjalp noe som helst.
Det var AIK som startet friskest og skapte de første farlighetene, men det var hjemmelaget som tok ledelsen i kampens 12. minutt. Simon Olsson stusset glimrende videre til Rasmus Alm som fyrte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene, og dermed 1-0. AIK skulle slå tilbake et kvarter senere, og det var Nabil Bahoui som nikket inn utligningen til 1-1. Elfsborg virket å gire opp et hakk i omgangens siste kvarter, og det var igjen kombinasjonen Olsson-Alm som slo til da vertene på nytt tok ledelsen med snaut fem minutter til pause. Olsson fant Alm som igjen fant målet og scoret sitt og lagets andre for kvelden. Selv om jeg sto sammen med AIK-fans, klarte jeg dog heller ikke å flire litt for meg selv over å se den tidligere Celtic-spilleren Mikael Lustig fortvile. Det sto 2-1 til pause, og jeg benyttet anledningen til å kikke meg litt rundt på de tilgjengelige seksjoner og også få et nytt prov på at røykere i Sverige er den nye og ikke velkomne pariakaste.
AIK hadde dog ikke gitt opp, og i det 54. minutt hadde de også litt marginer med seg da et innlegg endret retning i en Elfsborg-spiller og falt til rette for Filip Rogic som plasserte inn utligningen til 2-2. Jubelen i AIK-seksjonene hadde knapt lagt seg før AIK også tok ledelsen, men det var en tilsynelatende en noe enkel retur hjemmekeeperen ga og som AIKs argentiner Nicolas Stefanelli omsatte i scoring som betød 2-3. Mens Elfsborg jaktet utligning, slo Stefanelli til igjen med et snaut kvarter igjen av kampen, og fastsatte sluttresultatet til 2-4 til stor jubel blant de tilreisende som fortsatt ikke hadde til hensikt å etterkomme speakers stadige oppfordringer. Da dommeren blåste av med 2-4 på resultattavla foran 10 157 tilskuere, betød det også at AIK fortsatt hadde en teoretisk mulighet på seriegullet foran siste serierunde (slik skulle det dog ikke gå, for det ble gull til Malmö FF og sølv til AIK).
Undertegnede – og tydeligvis også Jon Erik – hadde fortsatt ikke lært sin lekse, og hadde derfor stått i -9 med Adidas-joggesko som inneholdt etter hvert stivfrosne tær som det knapt var følelse i da vi tok farvel med svenskene og beveget oss tilbake mot bilen. Nå var det på ingen måte noen situasjon som minnet om Jan Bålsrud sin, men det gikk uansett et kvarters tid med full varme ned på føttene før jeg igjen begynte å føle blodomløpet i tærne. Noe mer kloke av skade var vi kanskje hva gjaldt valg av rute, men så var det heller ingen grunn til å unngå Göteborg på denne tiden av døgnet, så vi peiset på mot Sveriges nest største by og deretter videre nordover på E6. Etter en aldri så liten rast og en matbit rett før grensen, var vi tilbake på vårt hjemsted rundt midnatt. Alt i alt en fin tur, som ganske sikkert også ville bli årets siste for å se fotball i utlandet.
Swedish ground # 23:
Elfsborg v AIK 2-4 (2-1)
Allsvenskan
Borås Arena, 29 November 2021
1-0 Rasmus Alm (12)
1-1 Nabil Bahoui (27)
2-1 Rasmus Alm (41)
2-2 Filip Rogic (54)
2-3 Nicolas Stefanelli (56)
2-4 Nicolas Stefanelli (77)
Att: 10 157
Admission: Free (given to us by AIK fans, otherwise 200-ish SEK)
Next game: 05.12.2021: Lervik v Berg (@ Østfoldhallen)
Next swedish game: 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken (@ Rydahallen)
Previous game: 27.11.2021: Fredrikstad v Ranheim
Previous swedish game: 21.11.2021: Varberg BoIS v AIK
