Lørdag 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United

Min store tur var nå i gang, og da jeg våknet opp i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon denne morgenen visste jeg at det ville bli en travel dag med hele tre kamper. Den organiserte ‘Scottish Hop’ hadde fire kamper på lørdagsmenyen, og dette arrangementet er jo grunnen til at jeg valgte å fly over allerede denne helgen, selv om jeg også denne dagen hadde valgt å følge en egen plan. I stedet for å følge det offisielle programmet ville jeg hoppe over de to midterste kampene hos Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United (siden sistnevnte allerede var besøkt) for heller å huke av for et besøk hos Hearts og deretter slutte meg til arrangementet igjen ved kveldskampen hos Linlithgow Rose (også en revisit).

Tilknyttet Premier Inn-hotellet jeg bodde på ligger Beefeater-restauranten The Rosebank, og etter å ha inntatt en frokost der, spaserte jeg rett og slett til Camelon Juniors’ hjemmebane Carmuirs Park som skulle være dagens første kamparena. Camelon er en landsby som ligger kun rundt to kilometer vest for Falkirk, og som har vokst sammen med sin større nabo i en slik grad at de går i ett med hverandre. Selve Camelon har rett i overkant av 4 500 innbyggere, og forbi her går kanalen (Edinburgh and Glasgow) Union Canal. Rett i nærheten av Camelon gikk også den antoninske mur; et forsvarsverk som romerne bygde fra Firth of Clyde i vest til Firth of Forth i vest. Dette var en mur bygget i stein, jord og torv, og er nok langt mindre kjent enn sin ‘slektning’ som var den mer solid Hadrians mur lenger sør.

Den antoninske mur ble rundt år 142 beordret bygget av den romerske keiser Antoninus Pius, og ble til en langstrakt jordvoll på rundt fire meter og med en vollgrav på nordsiden. Den ble imidlertid oppgitt kun tjue år senere da legionene her ble trukket tilbake til Hadrians mur. Rett ved Camelon finner man et av stedene der dette forsvarsverket er best bevart. Det var imidlertid helt andre ting som denne helgen hadde bragt meg til Camelon, og for å forsikre meg om at jeg ankom før horden av groundhoppere, gikk jeg fra hotellet allerede litt etter klokka halv ti og fulgte kanalen forbi The Canal Inn der vi kvelden før hadde forlystet oss. Etter ti minutters gange ankom jeg Carmuirs Park med godt over en time til avspark, og kunne både betale meg inn med £6 og punge ut med £2 for et program.

Camelon Juniors bør være et kjent navn for de som har fulgt den skotske Junior-pyramiden (som jeg for ordens skyld nok en gang for presisere ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre, men i stedet kan ses på som en slag skotsk non-league som har operert parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), men selv om Camelon-navnet var representert i Junior-fotballen allerede i 1906, så ble dagens klubb stiftet i 1920. Tidligere dager i Junior-fotballen er såpass kompliserte greier at jeg tror jeg nøyer meg med å si at de i 1952 hadde sin første opptreden i Scottish Junior Cup, som er den gjeveste av alle turneringer for Junior-klubbene. Der ble det tap for Kilbirnie Ladeside foran nesten 70 000 tilskuere på Hampden Park, men de skulle komme sterkere tilbake selv om det skulle gå mange år.

The Mariners synes umiddelbart kanskje et noe snodig kallenavn for en klubb såpass langt fra havet, men dette har med den nevnte kanalen å gjøre. I 1995 var de tilbake i Scottish Junior Cup-finalen, og denne gang ble det triumf da Whitburn ble slått 2-0. Året etter ble det ny finale, men nå måtte de se seg slått av Tayport med samme sifre. Camelon Juniors spilte siden opprykket i 2006 i den øverste divisjonen i SJFA East (en av tre regioner i Junior-fotballen), men i fjor sommer var de en av mange Junior-klubber fra SJFA East Region som valgte å hoppe over til East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden. Et par av disse klubbene har valgt å droppe Juniors-suffikset for å signalisere dette, men Camelon-klubben er blant de som har valgt å beholde det som en del av sin arv.

Den observante faste leser (om det i det hele tatt skulle finnes noe slikt) vil kanskje vite at jeg allerede for noen år siden tok en kikk inne på Carmuirs Park. Det skjedde da jeg i mars 2016 var på vei til Falkirk v Rangers og benyttet anledningen til å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Den gang viste Camelon-folket seg som utrolig trivelige og gjestfrie, for der de selv drev på med å klargjøre Carmuirs Park til kamp bød de meg innenfor og insisterte til og med på å få vise meg rundt med en kikke også inne i garderober etc. Jeg visste jo selvsagt allerede at Carmuirs Park var et flott, klassisk anlegg, men ble der og da enda mer overbevist om at jeg en dag måtte returnere hit for å se kamp. Og nå var den dagen endelig kommet.

Carmuirs Park er som nevnt et herlig, klassisk anlegg. Her er det ikke mange sitteplasser, men desto mer av herlig, delvis meget mosegrodd terracing rundt banen. På den ene langsiden har man klubbhuset som også har et overbygg som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å se kampen herfra. På motsatt langside er det en større ståtribune, med den nevnte terracing som strekker seg videre ned mot hjørnene. En slik seksjon med slike betongavsatser er det også bak det ene målet, der den følger svingen på denne kortsiden. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men øverst på denne er det en frekk nabo som rett og slett har bygget en egen liten og elevert tribune inne i sin egen hage. Helt fantastisk! Sammen med det jeg antar var en kompis så han også kampen derfra denne formiddagen. Nærbildet jeg mente jeg tok av denne konstruksjonen har dessverre forsvunnet sporløst, men den kan ses på bloggen til Laurence Reade eller på siste bildet i dette innlegget fra groundhopperen Russell Cox.

Et kjent fjes som allerede hadde ankommet var Terry Hall fra Terry’s Pin Badges som var i ferd med å sette opp sine bord med salg av pins, og etter en kort prat med ham slo jeg meg ned for å kikke litt i programmet. Sammenlignet med noe av det øvrige på årets Hop, forsvarte de åtte sidene kanskje ikke helt prisen på £2, men de trykket da i hvert fall et program, og det er mer enn selv de fleste toppklubber klarer her hjemme. Programmer er vel heller ikke hverdagskost hos alle i East of Scotland League, så tommelen opp i alle fall. Mens jeg satt der strømmet det snart på med groundhoppere og en rekke kjente fjes, så det var tydelig at bussen hadde kommet med arrangørene Chris og Laurence i spissen (eller rettere sagt var de vel blant de siste).

East of Scotland League har med utvidelsen før denne sesongen blitt delt opp i tre sidestilte avdelinger, og denne kampen var mellom klubber tilhørende Conference C. Programmet hadde en tabell som viste at tittelkampen her sto mellom Broxburn Athletic og Linlithgow Rose. Førstnevnte hadde åtte poeng ned til Rose, 12 poeng ned til Jeanfield Swifts, og 14 poeng ned til Camelon Juniors, men hadde også to kamper mer spilt enn de andre nevnte. De tre avdelingsvinnerne skal vel spille playoff om opprykk til Lowland League, men det er også viktig å kapre en plass på øvre halvdel, for før neste sesong skal East of Scotland gjøre om systemet og legge om til flere divisjoner, slik at de beste i hver avdeling blir å finne i det som neste sesong blir den ligaens toppdivisjon. Edinburgh United lå nest sist med kun Ormiston bak seg, og blir nok å finne på nivået under til høsten.

Camelon var av en eller annen grunn uten sin lokale storscorer Kieran Anderson som så langt denne sesongen sto med 28 nettkjenninger på 22 kamper, og kanskje var han skadet, men likevel hadde The Mariners få problemer med å ta seg av gjestene fra den skotske hovedstaden. Allerede i det åttende minutt sørget Alan Docherty for 1-0 fra kort hold, og kun tre minutter senere sto det 2-0 etter at en spiller rundet bortekeeper Shea Dowie og sentret til Alan Sneddon som enkelt fant nettmaskene. 25 minutter var spilt da Sneddon noterte seg for sitt andre og besørget 3-0 ved å heade inn et innlegg, og fem minutter senere kunne det stått 4-0 da Camelon traff stolpen. I stedet ble gjestene tildelt straffespark fem minutter før pause, og Gabri Auriemma omsatte i scoring og reduserte til 3-1. Om bortelaget fikk nytt håp, var det kortvarig, for like før pause gjenopprettet Conor McKenzie tremålsledelsen slik at Camelon gikk i garderoben med ledelse 4-1.

Pausen benyttet jeg til å samtale med flere av de fremmøtte, og kanskje mest interessant var det da jeg under en samtale med tyskeren Jens kom i snakk med en lokal kar som sto ved siden av oss og kunne fortelle hvordan han så på Camelon Juniors sin sesong som han mente hadde gått over all forventning. Tre tap på fire kamper i en periode fra romjula (inkludert tap for de to topplagene) hadde nok hektet de av litt i den absolutte toppkampen, men var samtalepartner var fornøyd og stolt over at klubben etter 98 år i Junior-fotballen umiddelbart satt sitt preg på det sjette nivå av skotsk fotball. Med kamp i Skottland måtte jeg selvsagt også teste en scotch pie, men det var ikke altfor lenge siden jeg hadde spist frokost, og køen var nå uansett såpass avskrekkende at jeg valgte å utsette smaksprøven til utover i annenomgangen.

Allerede i den omgangens andre minutt lå ballen igjen i Edinburgh United-nettet, og Conor McKenzie var igjen mannen som ble kreditert da hans avslutning endte i bortre hjørne. 5-1 og spikeren i kista, men gjestene kom mer med i kampen etter dette. Om de var de som hevet seg eller vertene som tok foten noe av gasspedalen skal være usagt, men det ble i hvert fall langt mer jevnspilt samtidig som det også ble langt mer sjansefattig. I begge ender av banen var det dog muligheter for ytterligere scoringer, men Mariners-keeper Dean Shaw ble aldri overlistet igjen, og Camelon nøyde seg med de fem. Dermed endte det med hjemmeseier 5-1 foran det som GroundhopUK talte seg frem til å være et publikum på 352 tilskuere.

Drøyt tre år etter at jeg lovet meg selv å returnere til Carmuirs Park for å se en kamp, hadde jeg altså omsider fått realisert dette. Det var personlig også det jeg så mest frem til på denne helgens ‘Hop’, og Carmuirs Park hadde selvsagt ikke skuffet. Det hadde heller ikke hverken gjestfriheten, møtet med mange gamle kjente, eller kampen i seg selv…selv om det ble så som så med spenning. Mens GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts, hadde jeg som nevnt lagt andre planer, og trasket snart mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget til Haymarket. Den første av mine tre kamper denne dagen var ferdigspilt. Nå var det Tynecastle Park og Hearts v Aberdeen som var neste på agendaen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 30:
Camelon Juniors v Edinburgh United 5-1 (4-1)
East of Scotland League Conference C
Carmuirs Park, 30 March 2019
1-0 Alan Docherty (8)
2-0 Alan Sneddon (11)
3-0 Alan Sneddon (26)
3-1 Gabri Auriemma (pen, 41)
4-1 Conor McKenzie (44)
5-1 Conor McKenzie (47)
Att: 352
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen
Previous game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

More pics

 

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

Fredag 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

Så var det endelig tid for min store utvidede ‘påsketur’ (for å kalle den det) med hele fire ukers rundreise i Storbritannia. Mange kamper på menyen, men oppkjøringen var ikke den beste da jeg en uke eller to før avreise fikk beskjed fra Norwegian om at mitt fly nå ville ha en senere avgang enn opprinnelig fastsatt. Jeg mistenker at dette hadde noe å gjøre med MAX 8-flyene som ble satt på bakken, og uansett passet det meg svært dårlig da jeg uansett skulle hatt dårlig tid men nå ikke ville ankomme Edinburgh før den kveldens kamp ville starte. Ruteendringen var derfor uakseptabel for meg, og jeg ringte Norwegian for å høre om jeg kunne få booke om til morgenflyet eller alternativt få den refundert for å heller booke på morgenflyet til SAS. Jeg fikk da uten ekstra kostnad mulighet til å booke om til Norwegians langt dyrere morgenfly, og selv om jeg da måtte via Stockholm eller København, ville jeg ankomme Edinburgh med bedre tid enn opprinnelig planlagt.

Jeg valgte varianten via København, og det var faktisk tredje gang på en drøy måned at jeg mellomlandet på Kastrup, der jeg nå hadde snaut to timer til å bytte fly. Alt gikk på skinner frem til landing i Edinburgh like før klokka ett britisk tid, men det ville vel ikke være Edinburgh Airport om det ikke skulle dukke opp heftelser ved ankomst også denne gang. Forrige gang ventet vi bortimot en time på bagasjen her, og det var en følelse av deja-vu da det igjen varte og rakk. Man fikk omsider høre at bagasjebåndet var kaputt, og det gikk godt over en time før de fikk skikk på saker og ting. Jeg hadde ikke lenger like god tid da jeg endelig kunne ta med meg bagen og komme meg med en av trikkene som fraktet meg så langt som til Edinburgh Park der jeg byttet til tog til Falkirk Grahamston.

Buss X37 skulle frakte meg til hotellet, men ti minutter etter at den skulle ha hatt avgang ga jeg opp og gikk innover i sentrum for å ta en annen buss. Da jeg var femti meter oppe i veien ble jeg selvsagt passert av nettopp X37-bussen, og nokså irritert kom jeg meg i stedet med buss 38 etter å ha slept med meg bagasjen opp til en annen holdeplass og ventet nye ti minutters tid der. Men jeg kom meg da omsider frem til holdeplassen ved Premier Inn Falkirk Central, som tross navnet ligger i byens vestlige utkant få meter fra grensen mot Camelon. Her hadde jeg betalt £79 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt installert meg på rom 307 før jeg langet ut mot Camelon togstasjon for å rekke 15.33-toget. Denne helgen var det organisert ‘Hop’ i East of Scotland League, men heller enn å følge programmet med å se den første kampen hos Dunipace, hadde jeg valgt meg kamp hos Dunfermline Athletic, og det var dit jeg nå satt kursen.

Dog måtte jeg via Haymarket for å bytte tog, og på veien mot Edinburgh ble selvsagt toget så forsinket (med over et kvarter) at jeg mistet forbindelsen med få sekunder. Det var bare å døyve irritasjonen med en pint ved puben Ryrie’s like utenfor Haymarket stasjon. Da jeg etter hvert kom meg med 16.55-toget fra Haymarket hadde jeg en snau halvtimes togreise foran meg til Dunfermline Town, og med avspark allerede klokka 19.05, var jeg allerede klar over at den planlagte pubrunden i Dunfermline nå ville bli nokså begrenset. Jeg måtte også ha meg noe mat, så derfor ble første stopp Wetherspoons-puben Guildhall & Linen Exchange. Allerede idet jeg skulle sette meg ned hørte jeg noen tiltale meg fra nabobordet, og der satt groundhopperne Neil Woolley og Kizz Everard som jeg slo med ned sammen med.

Dunfermline skal være en av Skottlands eldste bosetninger og ligger i regionen Fife, et par kilometer fra den nordlige bredden av ‘fjorden’ Forth. Dunfermline var også Skottlands hovedstad, og skottenes store helt Robert the Bruce ligger begravet under det gamle klosteret her. Forfatteren Daniel Defoe beskrev på 1700-tallet byen som ‘den komplette perfeksjon av forfall’, men ny fremgang fulgte da den ble et senter for lintøy-industri og veving av tekstiler. Senere bidro andre industrier til byens fremgang. I dag operer man med et innbyggertall på rett i overkant av 50 000, og Dunfermline er for øvrig også vennskapsby med Trondheim. Etter et raskt måltid forlot jeg de to groundhopperne for å i hvert fall sjekke ut ytterligere et par puber, og The Old Inn var mye koseligere. Jeg nøyde meg også med en halv pint ved Creepy Wee Pub rett ved siden av, før jeg gikk raskt mot kveldens kamparena East End Park.

Historien om Dunfermline Athletic starter i 1874, da medlemmer av cricketklubben startet med fotball under navnet Dunfermline FC for å holde seg i form utenfor cricket-sesongen. En senere disputt endte imidlertid med at flere medlemmer brøt med klubben og stiftet Dunfermline Athletic i 1885. De fikk i 1912 innpass i Scottish Football League, der de tok plass i dens andredivisjon, og der spilte de lenge uten stor suksess, men med et og annet flyktig besøk i toppdivisjonen. Riktignok vant de ligacupen i 1950, men det var først etter opprykket i 1958 at de virkelig etablerte seg, og 1960-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode. I sin første managerjobb ledet Jock Stein klubben til cuptriumf, da de finalebeseiret selveste Celtic 2-0 etter omkamp. De var tilbake i finalen i 1965, men måtte da se seg slått i en sesong der de imidlertid noterte seg for en tredjeplass i ligaen – en bestenotering som ble kopiert i 1969.

Jock Stein var på dette tidspunktet borte, men George Farm ledet klubben til ny finale i 1968, og der slo det et Hearts-lag med norske ‘Kniksen’ i startoppstillingen, slik at de sikret seg sin andre og foreløpig siste tittel i den gjeveste skotske cupen. På denne tiden var klubben med kallenavnet The Pars også fast innslag i europacupene, der de tok flere gjeve skalper og i 1968/69-utgaven av cupvinnercupen tok de seg helt til semifinalene etter å ha slått ut APOEL, Olympiakos og West Bromwich Albion. Sammenlagt ble det dog knepent tap mot de senere vinnerne Slovan Bratislava. I 1970-årene ble det tyngre, og etter nedrykket i 1972 slet de med å igjen etablere seg i toppdivisjonen. Etter at en tredje divisjon ble innført ble det i stedet nedrykk dit i 1978, og de ble et heis-lag som vekslet mellom nivå to og tre.

I 1992 vant de igjen ligacupen, og etter årtusenskiftet hadde The Pars noen relativt stabile sesonger tilbake i toppdivisjonen, med en fjerdeplass i 2004 som nokså imponerende slik fotballen nå har blitt. Samme sesong spilte de seg på nytt frem til finale i den gjeveste Scottish Cup, men Celtic ble dessverre for sterke i finalen, og det var også tilfellet ved finalen i 2007, i en sesong som også endte med nedrykk. De surret seg deretter ned på nivå tre igjen, men har nå vært tilbake på nivå to siden divisjonstittelen og opprykket i 2016. Jeg nevnte at Jock Stein startet sin manager-karriere hos The Pars, men det er også andre kjente managere som har representert klubben som spillere. En viss Alex Ferguson spilte her i 1960-årene, og senere gjorde både David Moyes og Owen Coyle det samme.

Jeg ankom East End Park med en snau halvtime tid til avspark, og gikk først til billettluka der jeg betalte £18 for en kampbillett. Deretter betalte jeg £3 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg stakk hodet raskt innom klubbsjappa på jakt etter en pin til min samling. Så var det bare å komme seg innenfor og ta plass på Norrie McCathie Stand som er den vestlige kortsiden, oppkalt etter en tidligere klubbkaptein som på tragisk vis omkom mens han fortsatt var i klubbens tjeneste. Der traff jeg igjen på mine to kompiser fra tidligere, og vi var enige om at East End Park hadde vært et godt valg denne kvelden sammenlignet med det spartanske typiske kunstgressanlegget som virket å være åsted for kveldens ‘Hop-kamp’.

East End Park har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1885, men på den tiden var selve gressmatta noen meter lenger vest. I 1920 kjøpte man land ved siden av, og matta ble anlagt slik den er i dag. En tretribune ble reist på den sørlige langsiden, og terracing ble anlagt. I 1930-årene måtte klubben i en periode banedele med hundeveddeløp for å spe på inntektene, men det var ikke helt uproblematisk da dette skar over hjørnene på banen. East End Park sies å ha vært nokså uutviklet til en toppdivisjons-arena å være, helt frem til 1962 da man med penger fra cuptriumfen året før bygget en toetasjes hovedtribune der den nevnte tretribunen tidligere hadde stått. Samtidig ble anleggets terracing utbedret, og det kom nok godt med da tilskuerrekorden med 27 816 tilskuere ble satt i forbindelse med en kamp mot Celtic i 1968. Det var nok flere innenfor, for det var fullstendig kaos med folk som klatret på både tribunetaket opp i flomlysmastene for å komme seg innenfor og se kampen, og en person omkom etter å ha falt ned.

På slutten av 1990-årene startet man en total ‘oppgradering’ av anlegget som nå har blitt all-seater. Bak begge mål er det nye tribuner fra denne tiden, og på North Stand på den andre langsiden er det en mindre sittetribune. I forkant av Main Stand kan man imidlertid fortsatt se at det har vært en slags paddock med ståtribune i forkant der. East End Park har til tross for moderniseringen og mangel på ståtribuner en slags følelse av å fortsatt være et klassisk anlegg, og mye av det kan de nok takke sin gamle Main Stand for. Nå skulle vi se The Pars måle krefter med Ayr United, og mens tittelen og det automatiske opprykket syntes å stå mellom Ross County og Dundee United, kjempet kveldens duellanter sammen med tredjeplasserte Inverness Caledonian Thistle om de øvrige playoff-plassene. Inverness hadde tre poeng ned til Ayr og fem poeng ned til Dunfermline, men Ayr hadde to kamper til gode på de to andre.

Ayr United hadde startet sesongen forrykende, men formsvikt hadde ført de noen plasser nedover på tabellen, og de hadde nå kun én seier på de seks siste. Med TV-kameraer til stede dominerte imidlertid bortelaget førsteomgangen på East End Park, og innledningsvis fikk vertene knapt låne ballen. Michael Moffat og storscorer Lawrence Shankland virket å være tilbake i slag, og Declan McDaid var god på venstrevingen til Ayr, men det gikk en halvtime før de fikk hull på byllen. Det var McDaid som omsider klarte å overliste Pars-keeper Ryan Scully, og mens forsvaret nok var mest opptatt av å ha kontroll på Shankland inne i feltet, gikk innlegget fra McDaid rett i mål i bortre hjørnet. Et nytt slag for vertene da Joe Thomson plutselig falt om mens han helt upresset hadde ballen, og det gikk lang tid før han forlot banen på båre med det som ble antatt å være en stygg kneskade.

Det hadde vært en nitrist førsteomgang for Dunfermline, men kanskje hadde manager Stevie Crawford holdt en tordentale i garderoben, for The Pars hang bedre med etter hvilen og skapte plutselig visse problemer for sine gjester. Likevel var det Ayr United – for anledningen kledd i rosa – som to ganger på kort tide var nære på å øke ledelsen ved Lawrence Shankland. Når Ayr United scorer er det ofte han som står bak, men denne gang klarte han ikke å overliste Pars-keeperen. I stedet var det i stedet vertene som i stadig større grad presset på for utligning, men hverken Danny Devine eller Louis Longridge fikk ballen i mål bak, og da Bruce Anderson fikk siste sjanse og blåste ballen over tverrliggeren til Ayr-keeper Ross Doohan endte det med 0-1 og borteseier foran 4 671 tilskuere.

Ayr United tok seg med det opp på tredjeplassen, men playoff-håpet til Dunfermline hadde fått seg en alvorlig knekk. Neil og Kizz skulle tilbake til sitt hotell i den nordlige utkanten av Falkirk, og de ga meg skyss til Larbert stasjon, der jeg hadde avtalt å møte groundhopperen Paul Ferguson på puben Station Hotel. Han hadde denne helgen samme hotell som meg, og etter en pint kjørte han oss tilbake dit. Etter å ha parkert bilen ble kvelden avsluttet med en kort spasertur langs kanalen, bort til The Canal Inn. Denne puben ligger rett ved (Edinburgh and Glasgow) Union Canal, og viste seg å være et nokså trivelig plass, selv om både jeg og Paul kunne ønsket oss litt mer spenning i utvalget av cider og real ale. Nå var den store turen i gang…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 29:
Dunfermline Athletic v Ayr United 0-1 (0-1)
Scottish Championship
East End Park, 29 March 2019
0-1 Declan McDaid (31)
Att: 4 671
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United
Previous game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Previous UK game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

 

 

Søndag 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås

Det nærmet seg avreise for min store utvidede ‘påsketur’ der jeg skulle være borte i hele fire uker, men før den tid valgte jeg å benytte anledningen til å få med meg lokaloppgjøret DFI v Ås her hjemme i Drøbak. Med søndagskamp kunne jeg like gjerne gjøre det, selv om jeg meget skeptisk hadde registrert urolighetene i DFI-ledelsen, der styret ble ‘kuppet’ av en gruppe som varslet store endringer med mindre satsing på A-laget. Representanter for denne gruppen hadde til og med leserinnlegg i lokalavisen der de rett og slett hevdet at det var direkte uinteressant hvilket nivå klubbens A-lag for herrer spiller på. Lite visste man vel da om hvor dramatisk dette skulle bli; i hvert fall var det tilfelle for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner (som jeg fortsatt vil hevde er noe stivt i norsk 3. divisjon).

Det er svært få igjen av de som var fast innslag på A-laget forrige sesong, men min nabo og kompis Nichlas Furu var fortsatt på plass som kaptein og ledet rødtrøyene ut på banen når nå lokalrivalen Ås skulle slås i cupens første kvalifiseringsrunde, og det var også spydspissen Magnus Fagernes som skulle få en sentral rolle. Mot Ås fra 4.divisjon skilte det én divisjon i DFIs favør, og de fleste fremmøtte forventet nok grei skuring. Det så da også ut til å bli slik da nevnte Magnus Fagernes sendte DFI i føringen i det sjette minutt, og ikke minst da samme mann doblet ledelsen i det tolvte minutt. De grønnkledde fra Ås fikk imidlertid en redusering ved Kjetil Vindedal i det 37. minutt, og det var også resultatet ved pause.

Det var en skikkelig sur opplevelse på Seiersten Stadion denne søndagen, og noen av de 137 tilskuerne hadde utover i annenomgangen åpenbart fått nok av kulda da de gikk hjem uten å gå glipp av stort. Det hadde nemlig raskt utviklet seg til å bli en svært lite velspilt kamp der gjestene fra Ås pådro seg en rekke gule kort. Selv om DFI rodde i land en fortjent seier, lot jeg meg på ingen måte overbevise av det de viste frem. De lot seg frustrere av et Ås-lag som de beskyldte for å ikke ville spille fotball, og når dagen gjester ikke kunne mistenkes for å være noen voldsom målestokk, fryktet jeg på DFI sin vegne for hvordan det skal gå i årets ligasesong. Men med et eventuelt nedrykk til 4. divisjon vil vel det nye styret få viljen sin…

DFI-trener Teitur hadde vært sykemeldt etter en operasjon, og hinket nå rundt på krykker nede på indre bane mens andre ledet laget. Men dette skulle bli siste gang jeg så islendingen i DFI-regi, for ikke lenge etter begynte hoderullingen der selv frivillige ildsjeler (som det riktignok skulle vise seg blant annet har hatt heftig kjøregodtgjørelse) fikk et tupp i ræva. Jeg har i ettertid fått høre førstehåndsberetninger om hvordan styret skal ha forsøkt å annullere kontrakter til spillere som ved hjelp av advokatbistand fra NISO har fått forhindret dette. Nå hadde man i hvert fall tatt seg videre i cupen, der bortekamp mot Follo ventet i neste runde (det ble tap 1-4), men til tross for seier var jeg da jeg forlot Seiersten (uten å bruke en krone i kiosken) mer skeptisk enn på lenge før serieåpningen.

Det er vel bare å ønske det nye styret ‘lykke til’ i arbeidet med å gjøre klubbens flaggskip til en breddeklubb i 4. eller 5. divisjon. Min grasrotandel får de ikke lenger, og slik styret har turet frem også etter jeg dro på min store tur, spørs det om ikke denne kampen mot Ås var min siste visitt på en stund, så lenge dette styret sitter ved spakene. Om jeg da ikke tar en og annen kamp der jeg ser første omgang fra utsiden for deretter å ta meg inn gratis i pausen for å slippe å bidra økonomisk til dette styret. Dette er først og fremst bare trist, og flere personligheter med tilknytning til klubben har allerede uttrykt bekymring for at klubben fort kan bli en breddeklubb som spiller foran 20 tilskuere i 6. divisjon dersom den nåværende styret får viljen sin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Ås 2-1 (2-0)
Norwegian Cup, 1st qualifying round
Seiersten Stadion, 24 March 2019
1-0 Magnus Fagernes (6)
2-0 Magnus Fagernes (12)
2-1 Kjetil Vindedal (37)
Att: 137
Admission: 100 kroner

Next game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
Next Norwegian game: 01.05.2019: FK Tønsberg v Sandefjord Fotball
Previous game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli
Previous Norwegian game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad

More pics