Dunfermline Athletic v Ayr United 29.03.2019

 

Fredag 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

Så var det endelig tid for min store utvidede ‘påsketur’ (for å kalle den det) med hele fire ukers rundreise i Storbritannia. Mange kamper på menyen, men oppkjøringen var ikke den beste da jeg en uke eller to før avreise fikk beskjed fra Norwegian om at mitt fly nå ville ha en senere avgang enn opprinnelig fastsatt. Jeg mistenker at dette hadde noe å gjøre med MAX 8-flyene som ble satt på bakken, og uansett passet det meg svært dårlig da jeg uansett skulle hatt dårlig tid men nå ikke ville ankomme Edinburgh før den kveldens kamp ville starte. Ruteendringen var derfor uakseptabel for meg, og jeg ringte Norwegian for å høre om jeg kunne få booke om til morgenflyet eller alternativt få den refundert for å heller booke på morgenflyet til SAS. Jeg fikk da uten ekstra kostnad mulighet til å booke om til Norwegians langt dyrere morgenfly, og selv om jeg da måtte via Stockholm eller København, ville jeg ankomme Edinburgh med bedre tid enn opprinnelig planlagt.

Jeg valgte varianten via København, og det var faktisk tredje gang på en drøy måned at jeg mellomlandet på Kastrup, der jeg nå hadde snaut to timer til å bytte fly. Alt gikk på skinner frem til landing i Edinburgh like før klokka ett britisk tid, men det ville vel ikke være Edinburgh Airport om det ikke skulle dukke opp heftelser ved ankomst også denne gang. Forrige gang ventet vi bortimot en time på bagasjen her, og det var en følelse av deja-vu da det igjen varte og rakk. Man fikk omsider høre at bagasjebåndet var kaputt, og det gikk godt over en time før de fikk skikk på saker og ting. Jeg hadde ikke lenger like god tid da jeg endelig kunne ta med meg bagen og komme meg med en av trikkene som fraktet meg så langt som til Edinburgh Park der jeg byttet til tog til Falkirk Grahamston.

Buss X37 skulle frakte meg til hotellet, men ti minutter etter at den skulle ha hatt avgang ga jeg opp og gikk innover i sentrum for å ta en annen buss. Da jeg var femti meter oppe i veien ble jeg selvsagt passert av nettopp X37-bussen, og nokså irritert kom jeg meg i stedet med buss 38 etter å ha slept med meg bagasjen opp til en annen holdeplass og ventet nye ti minutters tid der. Men jeg kom meg da omsider frem til holdeplassen ved Premier Inn Falkirk Central, som tross navnet ligger i byens vestlige utkant få meter fra grensen mot Camelon. Her hadde jeg betalt £79 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt installert meg på rom 307 før jeg langet ut mot Camelon togstasjon for å rekke 15.33-toget. Denne helgen var det organisert ‘Hop’ i East of Scotland League, men heller enn å følge programmet med å se den første kampen hos Dunipace, hadde jeg valgt meg kamp hos Dunfermline Athletic, og det var dit jeg nå satt kursen.

Dog måtte jeg via Haymarket for å bytte tog, og på veien mot Edinburgh ble selvsagt toget så forsinket (med over et kvarter) at jeg mistet forbindelsen med få sekunder. Det var bare å døyve irritasjonen med en pint ved puben Ryrie’s like utenfor Haymarket stasjon. Da jeg etter hvert kom meg med 16.55-toget fra Haymarket hadde jeg en snau halvtimes togreise foran meg til Dunfermline Town, og med avspark allerede klokka 19.05, var jeg allerede klar over at den planlagte pubrunden i Dunfermline nå ville bli nokså begrenset. Jeg måtte også ha meg noe mat, så derfor ble første stopp Wetherspoons-puben Guildhall & Linen Exchange. Allerede idet jeg skulle sette meg ned hørte jeg noen tiltale meg fra nabobordet, og der satt groundhopperne Neil Woolley og Kizz Everard som jeg slo med ned sammen med.

Dunfermline skal være en av Skottlands eldste bosetninger og ligger i regionen Fife, et par kilometer fra den nordlige bredden av ‘fjorden’ Forth. Dunfermline var også Skottlands hovedstad, og skottenes store helt Robert the Bruce ligger begravet under det gamle klosteret her. Forfatteren Daniel Defoe beskrev på 1700-tallet byen som ‘den komplette perfeksjon av forfall’, men ny fremgang fulgte da den ble et senter for lintøy-industri og veving av tekstiler. Senere bidro andre industrier til byens fremgang. I dag operer man med et innbyggertall på rett i overkant av 50 000, og Dunfermline er for øvrig også vennskapsby med Trondheim. Etter et raskt måltid forlot jeg de to groundhopperne for å i hvert fall sjekke ut ytterligere et par puber, og The Old Inn var mye koseligere. Jeg nøyde meg også med en halv pint ved Creepy Wee Pub rett ved siden av, før jeg gikk raskt mot kveldens kamparena East End Park.

Historien om Dunfermline Athletic starter i 1874, da medlemmer av cricketklubben startet med fotball under navnet Dunfermline FC for å holde seg i form utenfor cricket-sesongen. En senere disputt endte imidlertid med at flere medlemmer brøt med klubben og stiftet Dunfermline Athletic i 1885. De fikk i 1912 innpass i Scottish Football League, der de tok plass i dens andredivisjon, og der spilte de lenge uten stor suksess, men med et og annet flyktig besøk i toppdivisjonen. Riktignok vant de ligacupen i 1950, men det var først etter opprykket i 1958 at de virkelig etablerte seg, og 1960-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode. I sin første managerjobb ledet Jock Stein klubben til cuptriumf, da de finalebeseiret selveste Celtic 2-0 etter omkamp. De var tilbake i finalen i 1965, men måtte da se seg slått i en sesong der de imidlertid noterte seg for en tredjeplass i ligaen – en bestenotering som ble kopiert i 1969.

Jock Stein var på dette tidspunktet borte, men George Farm ledet klubben til ny finale i 1968, og der slo det et Hearts-lag med norske ‘Kniksen’ i startoppstillingen, slik at de sikret seg sin andre og foreløpig siste tittel i den gjeveste skotske cupen. På denne tiden var klubben med kallenavnet The Pars også fast innslag i europacupene, der de tok flere gjeve skalper og i 1968/69-utgaven av cupvinnercupen tok de seg helt til semifinalene etter å ha slått ut APOEL, Olympiakos og West Bromwich Albion. Sammenlagt ble det dog knepent tap mot de senere vinnerne Slovan Bratislava. I 1970-årene ble det tyngre, og etter nedrykket i 1972 slet de med å igjen etablere seg i toppdivisjonen. Etter at en tredje divisjon ble innført ble det i stedet nedrykk dit i 1978, og de ble et heis-lag som vekslet mellom nivå to og tre.

I 1992 vant de igjen ligacupen, og etter årtusenskiftet hadde The Pars noen relativt stabile sesonger tilbake i toppdivisjonen, med en fjerdeplass i 2004 som nokså imponerende slik fotballen nå har blitt. Samme sesong spilte de seg på nytt frem til finale i den gjeveste Scottish Cup, men Celtic ble dessverre for sterke i finalen, og det var også tilfellet ved finalen i 2007, i en sesong som også endte med nedrykk. De surret seg deretter ned på nivå tre igjen, men har nå vært tilbake på nivå to siden divisjonstittelen og opprykket i 2016. Jeg nevnte at Jock Stein startet sin manager-karriere hos The Pars, men det er også andre kjente managere som har representert klubben som spillere. En viss Alex Ferguson spilte her i 1960-årene, og senere gjorde både David Moyes og Owen Coyle det samme.

Jeg ankom East End Park med en snau halvtime tid til avspark, og gikk først til billettluka der jeg betalte £18 for en kampbillett. Deretter betalte jeg £3 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg stakk hodet raskt innom klubbsjappa på jakt etter en pin til min samling. Så var det bare å komme seg innenfor og ta plass på Norrie McCathie Stand som er den vestlige kortsiden, oppkalt etter en tidligere klubbkaptein som på tragisk vis omkom mens han fortsatt var i klubbens tjeneste. Der traff jeg igjen på mine to kompiser fra tidligere, og vi var enige om at East End Park hadde vært et godt valg denne kvelden sammenlignet med det spartanske typiske kunstgressanlegget som virket å være åsted for kveldens ‘Hop-kamp’.

East End Park har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1885, men på den tiden var selve gressmatta noen meter lenger vest. I 1920 kjøpte man land ved siden av, og matta ble anlagt slik den er i dag. En tretribune ble reist på den sørlige langsiden, og terracing ble anlagt. I 1930-årene måtte klubben i en periode banedele med hundeveddeløp for å spe på inntektene, men det var ikke helt uproblematisk da dette skar over hjørnene på banen. East End Park sies å ha vært nokså uutviklet til en toppdivisjons-arena å være, helt frem til 1962 da man med penger fra cuptriumfen året før bygget en toetasjes hovedtribune der den nevnte tretribunen tidligere hadde stått. Samtidig ble anleggets terracing utbedret, og det kom nok godt med da tilskuerrekorden med 27 816 tilskuere ble satt i forbindelse med en kamp mot Celtic i 1968. Det var nok flere innenfor, for det var fullstendig kaos med folk som klatret på både tribunetaket opp i flomlysmastene for å komme seg innenfor og se kampen, og en person omkom etter å ha falt ned.

På slutten av 1990-årene startet man en total ‘oppgradering’ av anlegget som nå har blitt all-seater. Bak begge mål er det nye tribuner fra denne tiden, og på North Stand på den andre langsiden er det en mindre sittetribune. I forkant av Main Stand kan man imidlertid fortsatt se at det har vært en slags paddock med ståtribune i forkant der. East End Park har til tross for moderniseringen og mangel på ståtribuner en slags følelse av å fortsatt være et klassisk anlegg, og mye av det kan de nok takke sin gamle Main Stand for. Nå skulle vi se The Pars måle krefter med Ayr United, og mens tittelen og det automatiske opprykket syntes å stå mellom Ross County og Dundee United, kjempet kveldens duellanter sammen med tredjeplasserte Inverness Caledonian Thistle om de øvrige playoff-plassene. Inverness hadde tre poeng ned til Ayr og fem poeng ned til Dunfermline, men Ayr hadde to kamper til gode på de to andre.

Ayr United hadde startet sesongen forrykende, men formsvikt hadde ført de noen plasser nedover på tabellen, og de hadde nå kun én seier på de seks siste. Med TV-kameraer til stede dominerte imidlertid bortelaget førsteomgangen på East End Park, og innledningsvis fikk vertene knapt låne ballen. Michael Moffat og storscorer Lawrence Shankland virket å være tilbake i slag, og Declan McDaid var god på venstrevingen til Ayr, men det gikk en halvtime før de fikk hull på byllen. Det var McDaid som omsider klarte å overliste Pars-keeper Ryan Scully, og mens forsvaret nok var mest opptatt av å ha kontroll på Shankland inne i feltet, gikk innlegget fra McDaid rett i mål i bortre hjørnet. Et nytt slag for vertene da Joe Thomson plutselig falt om mens han helt upresset hadde ballen, og det gikk lang tid før han forlot banen på båre med det som ble antatt å være en stygg kneskade.

Det hadde vært en nitrist førsteomgang for Dunfermline, men kanskje hadde manager Stevie Crawford holdt en tordentale i garderoben, for The Pars hang bedre med etter hvilen og skapte plutselig visse problemer for sine gjester. Likevel var det Ayr United – for anledningen kledd i rosa – som to ganger på kort tide var nære på å øke ledelsen ved Lawrence Shankland. Når Ayr United scorer er det ofte han som står bak, men denne gang klarte han ikke å overliste Pars-keeperen. I stedet var det i stedet vertene som i stadig større grad presset på for utligning, men hverken Danny Devine eller Louis Longridge fikk ballen i mål bak, og da Bruce Anderson fikk siste sjanse og blåste ballen over tverrliggeren til Ayr-keeper Ross Doohan endte det med 0-1 og borteseier foran 4 671 tilskuere.

Ayr United tok seg med det opp på tredjeplassen, men playoff-håpet til Dunfermline hadde fått seg en alvorlig knekk. Neil og Kizz skulle tilbake til sitt hotell i den nordlige utkanten av Falkirk, og de ga meg skyss til Larbert stasjon, der jeg hadde avtalt å møte groundhopperen Paul Ferguson på puben Station Hotel. Han hadde denne helgen samme hotell som meg, og etter en pint kjørte han oss tilbake dit. Etter å ha parkert bilen ble kvelden avsluttet med en kort spasertur langs kanalen, bort til The Canal Inn. Denne puben ligger rett ved (Edinburgh and Glasgow) Union Canal, og viste seg å være et nokså trivelig plass, selv om både jeg og Paul kunne ønsket oss litt mer spenning i utvalget av cider og real ale. Nå var den store turen i gang…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 29:
Dunfermline Athletic v Ayr United 0-1 (0-1)
Scottish Championship
East End Park, 29 March 2019
0-1 Declan McDaid (31)
Att: 4 671
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United
Previous game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Previous UK game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg