Lørdag 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Jeg skulle gjerne kunnet dra meg litt lenger, men det var greit å komme seg videre, og selv om jeg også kunne valgt en avgang snaut to timer senere, forlot jeg mitt krypinn i god tid før halv åtte og spaserte til togstasjonen for å forlate Drogheda med 08.10-toget. Det var tross alt greit å få mest mulig ut av dagen når jeg nå skulle ta et foreløpig farvel med Irland og dra nordover til Nord-Irland. På veien passerte til stasjonen jeg en åpen sjappe hvor jeg gikk til innkjøp av medbragt frokost i form av smørbrød, og jeg ankom stasjonen med god tid til avgang. Jeg fant imidlertid ut at Google Maps hadde en grunn til å be meg bytte i Newry, for det viste seg at det i forbindelse med vedlikeholdsarbeid var buss for tog på deler av linjen til Belfast.
Da jeg først begynte å planlegge denne turen var det fortsatt ikke klart hvem som ville møtes i den nordirske NIFL Championship, der man bruker et system hvor tabellen splittes i to, og man hadde foreløpig ikke kommet så langt. Jeg hadde imidlertid håpet at Portadown skulle bli tildelt hjemmekamp denne lørdagen. Ikke bare fordi det var praktisk med avreise fra Drogheda og base i Belfast, men også fordi jeg gjerne skulle ha besøkt deres Shamrock Park og beundret den flotte gamle hovedtribunen der før det er for sent. Da tiden kom for splitten viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde hellet på min side i så måte da de fikk bortekamp, og i stedet ble Lisburn Distillery min nye plan A med Ballyclare Comrades som plan B.
Etter hvert tok syntes jeg dog at veien til Lisburn Distillery sin hjemmebane var såpass kronglete at jeg i stedet gjorde om på planene og valgte meg Ballyclare Comrades, selv om det bød på en litt lenger reise. Dermed var planene lagt, men når jeg nå dobbeltsjekket reiseruta med personalet på Drogheda stasjon, mente de at det beste ville være å bytte fra tog til buss i nettopp Portadown. Imidlertid oppfordret de til å sjekke igjen med betjeningen på selve toget, som snart ankom i rute, men etter å ha krysset grensen og vi nærmet oss Newry hadde jeg fortsatt ikke sett noe til de. Imidlertid var det en medpassasjer som må ha syntes at jeg så usikker ut, for da han i likhet med de fleste andre reiste seg for å gå av, sa han uoppfordret til meg at dersom jeg skulle til Belfast burde også jeg komme meg av fremfor å bli med til Portadown som var oppgitt endestasjon.
Han hadde åpenbart rett, for andre som også skulle til Belfast tok også plass på bussene som sto oppstilt utenfor stasjonen, og snart var vi på vei mot den nordirske hovedstaden og togstasjonen Belfast Lanyon Place, der vi ble sluppet av på utsiden av stasjonen. Jeg skulle ha buss videre fra bussterminalen Laganside Buscentre, og spaserte dit opp for å komme meg med 10.10-avgangen til rute nummer 153a. Jeg kvitterte ut en returbillett og lot bussen frakte meg de drøyt 35 minuttene opp til Ballyclare, der jeg nå ville ankomme nokså tidlig – faktisk så tidlig at ingen av stedets puber hadde åpnet ennå. En lokal kar upåklagelig antrukket i Rangers-kostyme tipset meg om at The Grange Bar ofte slipper inn de som banker på bakinngangen selv litt før åpningstid, men etter å ha studert en flott mural, gjort et uttak i minibanken og vært innom et supermarked, var det uansett ikke altfor lenge å vente til 11.30 da han mente de åpnet.
Ballyclare er en liten by i grevskapet Antrim, beliggende et stykke nord-nordøst for Belfast. Den har et innbyggertall på snaut 10 000, mens det nærmer seg det dobbelte om man regner med dens omland. Gjennom byen renner elven Six Mile Water (som for øvrig er en god del lenger enn navnet skulle tilsi) på sin vei mot Storbritannias største innsjø Lough Neagh. Ballyclare antas å ha vokst frem rundt et krysningspunkt langs elven, og vokste ytterligere ved jernbanens ankomst på siste halvdel av1800-tallet. Den ble en industriby med blant annet en stor papirfabrikk. Jernbanestasjonen ble nedlagt allerede i 1930, og også mye av industrien er nå for lengst borte, slik at Ballyclare i større grad har blitt en soveby for innbyggere som arbeider i Belfast.
Dørene på The Grange Bar åpnet ganske riktig klokka 11.30, og jeg slo meg ned med en pint Outcider og gjorde det til min base for de neste par timene. Mens jeg lesket strupen fikk jeg også sjekket opp reiseruter for de kommende dager, satt dagens spill, og også undersøkt ytterligere vedrørende billetter til det store Dublin-oppgjøret på mandagen som plutselig hadde vist seg utsolgt. Før kamp måtte jeg nesten også teste ut The Sportsmans Inn som jeg like nede i veien hadde passert litt tidligere, så det ble et raskt glass også der før jeg gikk den få meterne opp til dagens kamparena Dixon Park rett bak nevnte pub. Der betalte jeg meg inn med £7, og selv om det dessverre ikke var noe kampprogram, fikk jeg en hjertelig velkomst.
Min kompis Ulster Jim hadde vært i kontakt med Justyn Wallace som har ansvar for klubbsjappa, og som han kjenner fra bortekamper med det nordirske landslaget, og bedt ham ta godt imot meg. Det gjorde han (og klubben) da også til gangs, for etter at jeg stakk hodet innom klubbsjappa og introduserte meg slik han hadde bedt meg om, tok han meg med på en aldri så liten omvisning i styrerommet der klubbformann Trevor McCann tok over og ønsket meg velkommen før han bød meg slenge fram meg den lille bagen der. Deretter tok han seg tid til å peke og fortelle mens vi kikket på de mange bildene fra klubbens historie som pryder styrerommet. Etter hvert ble jeg også overrakt et skjerf av de to, og det ble dokumentert av klubbfotografen.
Ballyclare Comrades ble i 1919 stiftet av lokale veteraner som hadde kommet hjem fra første verdenskrig; de fleste av de medlemmer av det såkalte ‘C Company of the 12 Royal Irish Rifles’ som hadde kjempet både i slaget ved Somme og en rekke andre kjente slag under denne vanvittige krigen. Det nordirske fotball-systemet har gjennomgått en rekke omstruktureringer og kan muligens synes litt innviklet for noen her hjemme, men man opererer med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har. Det er senior, intermediate, og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en Intermediate League som nå er nivå tre i pyramiden. De som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens.
Det er ytterligere fire regionale intermediate-ligaer, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller visse kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke gå innpå i denne omgang. Jeg nøyer meg med å si at Ballyclare Comrades i 1990 fikk senior-status og spilte deretter noen år i toppdivisjonen uten å hevde seg i toppen. Da den nye (daværende) Irish Premier League ble startet i 2003 og antall lag i toppdivisjonen ble redusert, returnerte de midlertidig til intermediate-status. I 2011 rykket de ned på nivå tre, men returnerte til nivå 2 og NIFL Championship to år senere, og der finner man fortsatt klubben som fostret for eksempel nåværende Middlesbrough-spiller Paddy McNair (som sies å være publikummer her når han har anledning).
Jeg hadde spurt formannen om ambisjonene vedrørende en eventuell til toppdivisjonen i fremtiden, og han svarte at han gjerne skulle sett et slikt scenario, men slo fast at det er vanskelig å konkurrere med større langt mer pengesterke klubber. Som eksempel trakk han frem en av deres erkerivaler Larne, som han hevdet hadde et budsjett bortimot 20 ganger større enn hans halvprofesjonelle klubb, og det var faktisk overraskende å høre hvor store summer divisjonens suverene tabelltopp opererer med. Ballyclare hadde befunnet seg rett under midten av tabellen da man foretok den nevnte ‘splitten’, og selv om de på sin sjuendeplass nå hadde flere poeng enn Ballinamallard United på plassen over, ville de ikke kunne avansere ytterligere på tabellen. Dagens bortelag Knockbreda lå to plasser og seks poeng bak sine verter.
Dixon Park må være blant de bedre anleggene på nivå to av nordirsk fotball, og har tribunefasiliteter på tre av sidene. Disse er bygget i samme stil, og på langsiden der man kommer inn har man ikke bare én men to tribuner. Begge disse er sittetribuner, og en av de huser også det nevnte styrerommet, garderober og klubbsjappa. På kortsiden til høyre sett herfra er det bak mål en ståtribune, mens den på motsatt ende av banen er en lignende tribune som har noen rader med sitteplasser foran og ståplasser lenger bak. Jeg likte meg godt her på Dixon Park, der de imidlertid ikke har noen egen bar, så jeg fulgte Justyns oppfordring om å ta et lynraskt siste glass på The Sportsmans Inn der jeg gikk inn via bakveien (som ses rett over veien for inngangspartiet til Dixon Park) sammen med flere av Knockbreda-lederne.
Jeg var snart innenfor portene igjen, og måtte bortom burger-vogna for å teste det Justyn kalte ligaens beste burgere. Den falt da også godt i smak for en sulten groundhopper som ble stående og snakke litt med Justyn borte ved klubbsjappa idet lagene kom på banen. Dette var totalt min bane nummer 666, og vertene skulle få en djevelsk god start på kampen. Faktisk hadde jeg bare så vidt rukket å runde hjørnet mens Justyn fortsatt var i ferd med å stenge sjappa da hjemmelaget tok ledelsen etter kun 20 sekunder. Det skjedde etter et innlegg fra Gary Brown, og bortelagets Richard Copeland var uheldig og headet ballen i eget mål. Comrades klarte imidlertid ikke å bygge på dette, men slapp i stedet gjestene inn i kampen.
Utligningen kunne fort ha kommet da et frispark ble sendt inn i Ballyclare-feltet etter et drøyt kvarter, men avslutningen til Daniel Culbert gikk like utenfor. Justyn lot seg frustrere av et hjemmelag som nå fikk til lite offensivt og av feilpasningene som florerte, men etter en halvtimes tid fikk de dreis på et angrep som endte hos Gary Donnelly som fra god posisjon inne i feltet tvang frem en god redning fra Knockbreda-keeper Dean Smyth. Dermed gikk lagene til pause på stillingen 1-0, men Justyn var likevel tvilende til hvorvidt Comrades-manager Stephen Hughes var altfor imponert over det hans elever hadde levert før hvilen. Jeg hadde blitt invitert til te i styrerommet, men valgte å heller følge deler av Knockbreda-ledelsens eksempel og heller innta nok en lynrask forfriskning ved The Sportsmans Inn.
Returen til Dixon Park var perfekt timet da dommeren blåste i gang annenomgangen idet jeg rundt kom inn på nærmeste langside og tok plass på den ene tribunen der sammen med Justyn og en annen kar. Omgangen ble tidlig preget av en rekke skader og stopp i spillet, og ti minutter ut i omgangen hadde allerede to Comrades-spillere måttet kaste inn håndkledet og byttes ut – en av de måtte ut på båre, så man får håpe det var mindre alvorlig enn det så ut. Kampen var det britene kalles scrappy, og vertene så lenge ut til å ha god kontroll på de offensive truslene fra gjestene, men Knockbreda satt nærmest inn et ekstra gir mot slutten. Drøyt ti minutter før slutt vant Karl Hamill ballen fra Comrades-keeper Ben Fry og hadde bortimot åpent mål, men var ute av balanse og skjøt utenfor.
Kun et minutt senere ble samme Hamill spilt gjennom, vippet ballen over den utrusende keeper Fry, men den gikk også hårfint utenfor stolpen. Det virket som om vertene skulle holde ut og sikre de tre poengene, men i det 88. minutt kom omsider en fortjent utligning da ballen etter et hjørnespark endte hos Francis Rice som smalt ballen i mål til 1-1 fra i underkant av ti meter. Det var nå gjestene som presset på for et vinnermål, og i det sjuende overtidsminuttet kom de på en kontring der Patrick Cafolla ble spilt gjennom. Comrades-keeper Fry rykket ut og felte Cafolla. Sisteskansen fikk direkte rødt kort, men reddet sannsynligvis det ene poenget for vertene, for frisparket endte resultatløst, og dommeren blåste sekunder etter for full tid med 1-1 som sluttresultat. Her opererer man ikke med tilskuertall, men jeg anslo det til å være rundt 100 i tallet.
Jeg hentet bagen min i styrerommet, takket høflig for meg og ønsket lykke til før jeg gikk over til The Sportsmans Inn der jeg hadde tid til et glass før jeg gikk for å ta bussen tilbake mot Belfast. Planen hadde vært å hoppe av ved Yorkgate stasjon for å derfra ta toget til Botanic, men jeg satt i egne tanker til bussen hadde passert dette punktet slik at jeg i stedet ble med inn til sentrale Belfast. Derfra bevilget jeg meg en drosje ned til Kates B&B, der jeg hadde betalt £33 for kost og losji. Jeg hadde vurdert å dra raskt videre til Ravenhill Stadium for å se Ulster Rugby i aksjon, men det ble såpass knapt med tid at jeg tidlig droppet disse planene for å heller innta en middag på puben Hatfield House. Etter en svipptur innom Rose & Crown gikk jeg til The Royal Bar på Sandy Row, og ble i herlig selskap værende der helt til stengetid.
Northern Irish ground # 6:
Ballyclare Comrades v Knockbreda 1-1 (1-0)
NIFL Championship
Dixon Park, 23 February 2019
1-0 Richard Copeland (og, 1 – or 20 seconds)
1-1 Francis Rice (88)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Next UK game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
Previous game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Previous UK game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
This trip on a map