Fredag 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Det var på tide med en langhelg jeg i lengre tid hadde planlagt, og turen skulle gå til Irland og Nord-Irland. Min snille mor hadde igjen insistert på å stå opp i otta for å skysse meg til Korsegården, selv om hun under et døgn tidligere selv hadde returnert fra forretningsreise til Thailand. Det ble i hvert fall satt pris på, og snart kunne jeg stige på flybussen med kurs mot Gardermoen. Selv om jeg skulle fly til Dublin, måtte jeg denne gang via Kastrup med 07.10-flyet til København. Med nytt gull-kort kunne jeg også flotte meg med å innta gratis frokost i en av SAS-loungene. Etter en søvnløs natt, sovnet jeg allerede før et noe forsinket take-off og våknet idet vi landet i Danmark, der jeg hadde to rundt to timer til avgang for flyet til Dublin.
Jeg fant ved hjelp av en trivelig dansk rengjøringsarbeider frem til røyke-terrassen og benyttet deretter anledningen til å igjen flotte meg litt på loungen. Idet jeg etter hvert fant frem til riktig gate for neste flyvning slo det meg at det begynner å bli altfor lenge siden mitt siste besøk i dem danske hovedstaden, men det får bli en annen gang. Uansett sovnet jeg igjen ganske umiddelbart og våknet idet vi rundt klokka tolv fikk kontakt med irsk asfalt. Jeg tok meg raskt ut av terminalen med min håndbagasje og fant frem til riktig avgangssted for buss 100x som skulle ta meg nordover til Drogheda. Google Maps hadde denne gang ikke helt riktige rutetider, for rutetiden på holdeplassen hadde rett da den meldte om at bussen ville komme 20 minutter senere enn forventet. 8 euro fattigere tok jeg plass på bussen, klar for den 40 minutter lange etappen på irske veier.
Klokka begynte å nærme seg halv to da jeg ved Drogheda Bus Station takket jeg sjåføren og steg av i det som er en av Irlands eldste byer. Drogheda deles av elven Boyne som renner gjennom byen, og faktisk var det opprinnelige to byer forskjellige byer som vokste frem på hver sin side av elven som også er grevskaps-grense og sørget for at den nordlige delen lå i grevskapet Louth mens byen sør for elven sorterte under Meath. Drogheda fikk for øvrig bystatus allerede på slutten av 1100-tallet. I 1690 sto det kjente slaget Battle of the Boyne kun rundt seks kilometer vest for Drogheda, uten at jeg denne gang hadde tid til å dra på utflukt for å se stedet der William of Orange hadde knust og jaget tyrannen James. Drogheda ligger for øvrig snaut fem mil nord for Dublin (og rundt 11 mil sør for Belfast), og har i dag omtrent 41 000 innbyggere.
Fra busstasjonen hadde jeg 10-15 minutters gange foran meg, så jeg krysset elven Boyne og fant enkelt og greit frem til Roseville Lodge, der jeg hadde betalt 60 euro for overnatting. Jeg så aldri noe til vertskapet under mitt opphold der, men de hadde sendt meg koden til inngangsdøra, og som lovet sto romnøkkelen i døra til rommet de hadde tildelt meg. Etter å ha installert meg var det bare å komme seg ut og få seg en pint og ikke minst litt mat i skrotten. Valget falt i så måte på puben The Grey Goose, og der fikk jeg stillet sulten med et godt måltid og lesket strupen med det som skulle bli en av ganske mange pints med Orchard Thieves denne helgen. Samme vare fikk jeg i glasset ved både The Mariner, Cagney’s Bar og Gleesons, før det var på tide å spasere opp mot kveldens kamparena United Park, med en innlagt svipptur innom mitt overnattingssted for å plukke opp nødladeren.
Jeg skulle altså gjeste Drogheda United som tok imot Cobh Ramblers til dyst i League of Ireland First Division, som altså er nivå to i den irsk fotball. Drogheda United ble opprinnelig stiftet i 1919, men klubben slik man kjenner den i dag har en historie som startet i 1975. Den opprinnelige klubben spilte mange år i det man kanskje kan kalle irsk non-league, og i 1963 var det Drogheda FC – som kun hadde blitt stiftet året før (1962) – som ble valgt inn i ligaen da den ble utvidet fra ti til tolv lag. I 1975 slo disse to klubbene seg sammen og ble til dagens Drogheda United. De tok den yngre klubbens plass i League of Ireland, som på den tiden kun hadde én divisjon, og tok i 1983 andreplassen i ligaen bak suverene Athlone Town.
Kun to år senere var The Drogs en av klubbene som rykket ned og måtte da plass i den første utgaven av League of Ireland sin First Division da ligaen startet opp med en ‘andredivisjon’ før 1985/86-sesongen. Litt spesielt at de samtidig deltok i UEFA Cupen, der de ble knust hele 0-14 sammenlagt av Tottenham. Drogheda United ble et skikkelig jojo-lag, og spesielt fra første halvdel av 1990-årene, da de i perioden 1994-2001 skiftet divisjon hver eneste sesong. Etter opprykket i 2003 (samme år som irene la om til sommer-sesong) skulle de imidlertid ble værende i toppdivisjonen helt frem til 2015, og hanket samtidig inn noen titler som det selvsagt er på sin plass å nevne.
Klubben gikk på denne tiden fra å være halvprofesjonell til å bli helprofesjonell, og det skulle bære frukter sportslig. I 2005 vant de den irske cupen med finaleseier 2-0 over Cork City. Samme år startet daværende Setenta opp turneringen Setenta Cup som en cupturnering der både irske og nord-irske klubber deltok. Denne cupen (som arrangert for siste gang i 2014) ble vunnet av Drogheda United i både 2006 og 2007. I 2007 var det imidlertid enda mer prestisje å hente da de sikret seg den irske ligatittelen for første og hittil eneste gang etter en sesong der de kun tapte tre kamper. Naturlig nok var de på denne tiden også å se i europacupene, og tre år på rad tok de seg til andre kvalifiseringsrunde.
I 2006/07 var det norske IK Start som først etter 11-10 på straffer slo ut irene, mens det året etter var Helsingborg som ble for sterke. I 2008/09 ble Levadia Tallin slått, og man spilte faktisk jevnt med selveste Dynamo Kiev, De tapte knepent med 3-4 sammenlagt, etter å ha truffet stolpen i sluttminuttene av returkampen. Uansett førte den økonomiske satsingen ikke uventet snart til pengeproblemer, og konkursvarsler og poengtrekk var en realitet i tillegg til spillerflukt og en retur til halvprofesjonell drift. Nedrykket kom omsider i 2015, og klubben er fortsatt å finne i First Division, uten at de foreløpig har vært i nærheten av noen retur til Premier Division. Denne kvelden var det dog sesongstart, så blanke ark og nye muligheter. Med de forutsetningene fant jeg frem til United Parks inngangsparti.
Anlegget er klemt inne blant bolighus og med et stadion for gælisk fotball som nærmeste nabo. Jeg betalte meg inn med nokså stive 15 euro (det samme som i toppdivisjonen tre dager senere) og betalte ytterligere 3 euro for et godt og flott utseende program (de får det til i irsk fotball også, i motsetning til her hjemme) som for øvrig var et spesielt jubileums-nummer i forbindelse med klubbens 100-års jubileum. Vel innenfor portene kom jeg raskt også i snakk med et par klubbrepresentanter da jeg forhørte meg om mulighetene for å få ta en liten svipptur over på motsatt langside. De ga uttrykk for håp om en retur til toppdivisjonen, men mente det nok er andre klubber som Bray Wanderers og Shelbourne som med langt større budsjetter må ta på seg rollen som favoritter.
Det var nokså overraskende å oppdage at United Park faktisk åpnet så sent som i 1979, for den fremstår som en del eldre og er et herlig klassisk anlegg med en slags deilig ‘sliten’ karakter som gjerne kjennetegner stadioner bygget i eldre dager da man fortsatt klarte å bygge ting med karakter. Dette var da også en tungtveiende grunn til at jeg hadde valgt meg nettopp Drogheda United denne dagen, men tilskuerfasilitetene er her begrenset til de to langsidene. På langsiden der jeg hadde kommet inn er det to tribuneseksjoner; en sittetribune og en ståtribune. De to kortsidene er som nevnt uten tribunefasiliteter og utilgjengelig for publikum, og på en av de er det ikke engang plass til å gå bak målet. På bortre langside er det imidlertid en større tribune, og også her ble jeg nesten yr av den rustne bølgeblikken.
Denne tribunen har nok tidligere vært en ståtribune som i senere tid har fått boltet fast seter på den nederste seksjonen i hele tribunens lengde som for øvrig også strekker seg lenger ut på sidene enn det taket dekker. Bak raden med gamle bølgebrytere er det imidlertid fortsatt klassisk ståtribune i form av betongavsatser. Klubbrepresentanten som hadde fulgt meg over hit gikk tilbake med beskjed om at jeg selv kunne komme tilbake når jeg var klar, så lenge jeg husker å lukke grinde etter meg på motsatt side av banen. Det lovet jeg, men han hadde neppe regnet med at jeg skulle ende opp med å se hele første omgang herfra, og det hadde vel kanskje heller ikke jeg planlagt, men slik ble det. Jeg storkoste meg uansett på United Park, og nå gikk det mot avspark.
Det var som sagt sesongstart i First Division denne helgen, så begge startet med blanke ark. Gjestene hadde dog ikke hatt noen optimal oppladning da deres buss hadde fått motorstopp tre ganger(!) på veien slik at de først ankom klokka 19.25. Det første til at avspark hadde blitt utsatt med fem minutter, uten at det nødvendigvis var tilstrekkelig for gjestene som kun fikk ti minutters oppvarming. Det var nemlig liten tvil om at hjemmelaget startet friskest, og det gikk ikke altfor lang tid før sesongens første mål var et faktum. Thomas Byrne spilte gjennom Mark Doyle som kom på løp og sendte ballen forbi Ramblers-keeper Paul Hunt og inn i mål til 1-0 i det åttende minutt. Mark Hughes og kaptein Sean Brennan tok kontroll over midtbanen for vertene som nesten doblet ledelsen da sistnevnte spilte gjennom Chris Lyons som dog ikke fant nettmaskene.
Drogheda presset høyt, og Cobh fikk få muligheter til å true fremover. Vertene vant således et frispark drøyt 35 meter fra mål, men skuddet fra Brennan burde vært barnemat for Cobh-keeperen som fomlet ballen via stolpen og ut til Chris Lyons som fra kort hold hadde få problemer med å sette inn 2-0. Det gikk fra vondt til verre for gjestene som allerede hadde problemer med å demme opp for Drogs-offensiven, for med snaut ti minutter til pause fikk deres Cian Leonard sitt andre gule slik at Cobh ble redusert til ti mann. De sendte Ian Turner opp på topp, men det var vertene som nesten scoret et tredje før pause da Chris Lyons så sitt skudd ble blokkert på streken av navnebror Charlie Lyons før han satt returen over mål. Det sto 2-0 til pause da jeg gikk for å ta meg over igjen på den andre langsiden.
Der kom det en vakt løpende og ga signal om at jeg skulle stoppe. Her var det ingen adgang, mente han, men jeg fikk forklart situasjonen såpass at han skjønte greia og lot meg passere og ta plass på ståtribunen der. Liflige dufter nådde neseborene, og kilden ble lokalisert slik at jeg så den kom fra en kar som passerte og hadde vært en tur i matutsalget i enden av sittetribunen. Jeg ventet til køen der var borte og gikk deretter ned for å sikre meg litt vomfyll før andre omgang. Mens jeg gomlet på en pai kom lagene igjen på banen, og den andre omgangen begynte nærmest som en fortsettelse av den første, med hjemmelaget i førersetet. En reporter beskrev det som om Cobh Ramblers nesten fortsatt kunne befunnet seg på bussen.
Videre beskrev han det som om Mark Hughes nærmest spilte ‘quarterback’ der han fordelte ballene til Drogs-spillere som stadig stormet i angrep. Etter en av disse ballene førte flott spill mellom Conor Kane og Mark Doyle til at ballen havnet hos Adam Wixted som skar inn fra siden og plasserte ballen i mål. Vi var i omgangens tredje minutt, og det sto 3-0. Drogheda tok muligens foten litt av gasspedalen samtidig som deres kaptein Brennan måtte byttes ut med skade, men Cobh Ramblers kjempet seg uansett nå litt inn i kampen, uten at Drogheda-keeper Paul Skinner ble satt på de største prøver. På overtid satt Mark Boyle den siste spikeren i kista da han fastsatt sluttresultatet til 4-0 ved å styre inn et innlegg fra innbytter James Clarke.
I ettertid fant jeg ut at det var 620 tilskuere som hadde sett en maktdemonstrasjon fra hjemmelaget, men så spørs det hva slags målestokk gjestene var denne kvelden. En del av de fremmøtte hadde samme planer som undertegnede, og samlet seg på puben The Windmill House like på utsiden av United Park. Der ble det for min del med ett glass, men jeg lot meg også friste til å ta turen ned til Mother Hughes for å teste også dette etablissementet. Etter et siste glass der var det på tide å komme seg tilbake til min base og finne senga for å få en etterlengtet dose søvn. Den lille helgeturen var i full gang, og United Park og Drogheda United hadde sørget for at den fikk en fin start. En bedre dag enn stakkars Cobh Ramblers som på den lange veien hjem igjen hadde fått motorstopp i Dublin.
Republic of Ireland ground # 2:
Drogheda United v Cobh Ramblers 4-0 (2-0)
League of Ireland First Division
United Park, 22 February 2019
1-0 Mark Doyle (8)
2-0 Christopher Lyons (28)
3-0 Adam Wixted (48)
4-0 Mark Boyle (90+3)
Att: 620
Admission: €15
Programme: €3
Next game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Next ROI game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Previous game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Previous ROI game: 16.03.2018: Dundalk v Waterford
This trip on a map
