Torsdag 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town

Ved Newlands Lodge i Middlesbrough fikk omsider jenta på kjøkkenet servert meg en egg, bacon & sausage sandwich som utgjorde dagens frokost som jeg inntok mens jeg samtalte med en håndverker som også bodde der og snart skulle reise den lange veien hjem til Winchester. Pussig nok er det rett i nærheten av dit jeg skulle denne dagen, og etter morgenstellet fikk jeg personalet til å ringe en taxi som snart kom på utsiden. Det var en av byens Boro-taxier som ved mitt tidligere besøk i Middlesbrough fikk meg til å lure på om Middlesbrough FC har begynt i drosjenæringen, da man i tillegg til navnet har røde biler som til alt overmål bærer klubbens logo. 09.08-toget fraktet meg de ti minuttene til Eaglescliffe, der jeg etter ti minutters venting kunne hoppe på Grand Centrals tog fra Sunderland til London Kings Cross. Klokka halv ett ankom vi London-stasjonen, men jeg hadde fortsatt et godt stykke igjen av reisen.

Ved hjelp av tubens Northern Line og Waterloo & City Line tok jeg meg ned til Londons travleste stasjon, Waterloo. Der hoppet jeg omsider på toget som skulle ta meg til Southampton Central, og ankom sistnevnte stasjon ti på tre. Samtidig oppdaget jeg sjokkert at min nye Xperia Z2 telefon tydeligvis hadde avgått med døden. Dvs i hvert fall skjermen, da jeg hørte lyder men ikke fikk liv i skjermen. Etter å ha gått den korte turen opp på The Polygon, der jeg hadde booket et rom for £28 på Polygon Villas Guest House, bestemte jeg meg for å forhøre meg med den tekniske ekspertisen. Etter å ha forsøkt alt jeg kunne tenke på, sjekket jeg opp mobilsjapper og -reparatører i nærheten ved hjelp av min andre telefon (min gamle mobil som har gjort brite av seg da den har fått engelsk SIM til bruk på mine turer).

Men etter at også sjappe nummer fire måtte beklage at de ikke kunne fikse den uten å måtte sende den inn, var jeg i ferd med å gi opp da en pen jente bak disken anbefalte en annen reparatør som skulle være dyktig. Han holdt til i tilknytning til et stort ASDA supermarked, og etter å ha tuslet fra sted til sted i Southampton sentrum var det et nokså pinlig øyeblikk da skjermen kom til live i samme øyeblikk som han trykket på power-knappen. Det spørs om han helt trodde på at dette var sjappe nummer fem, og at fire andre hadde sjekket den med negativt resultat. Kanskje hadde han kun en magisk touch, eller mer sannsynlig hadde det bare tatt litt tid for å funke etter at karen i forrige sjappe omsider hadde forsøkt å trykke på en reset-knapp. Uansett var jeg lettet og lykkelig og takket for hans magiske touch.

Jeg hadde nå surret bort (eller slått i hjel) en god del tid på dette, men jeg hadde i hvert fall en fungerende telefon, og valgte å snart sette kursen mot Eastleigh. Jeg bestemte meg for å gå av på stasjonen med samme navn for å få meg et pubmåltid i sentrum heller enn å hoppe av på Southampton Airport Parkway, som kanskje er ørlite nærmere Eastleighs hjemmebane Ten Acres. Toget tok meg et lite kvarter tilbake den veien jeg hadde kommet tidligere, og tvers over veien for Eastleigh stasjon smatt jeg inn på Wetherspoons-puben The Wagon Works for å benytte meg av deres WiFi mens jeg inntok mitt måltid og nøt en pint av festival-cideren Cornish Orchards.

Det bor faktisk rundt 80 000 mennesker i Eastleigh, som først og fremst er en gammel jernbaneby beliggende mellom Southampton og Winchester, langs veien romerne bygget mellom Winchester og Bitterne. Senere har Eastleigh først og fremst blitt kjent som hjembyen til de legendariske Spitfire-flyene, som for første gang ble fløyet fra Eastleigh Aerodrome (i dag Southampton International Airport) i 1936. Ellers bodde komikeren Benny Hill i Eastleigh, og jobbet i sine yngre dager blant annet som melkemann i byen. Jeg hadde blitt kontaktet av en svensk groundhopper som skulle reise ned fra London og også hadde tenkt seg på kveldens kamp, og jeg hadde gitt ham mitt engelske nummer slik at han og hans følge kunne ta kontakt for å ta en pint i Eastleigh før kamp. Imidlertid hørte jeg aldri noe (det skulle vise seg at han hadde ikke hadde hatt nett på toget sørover, og dermed ikke så min beskjed før litt senere), så jeg bestemte meg med halvannen time til avspark for å bryte opp og hoppe på en buss ut mot Eastleighs hjemmebane.

Det var flere på bussen som åpenbart skulle på samme kamp, så da slapp jeg å følge med på kartet på mobilen. Det var etter hvert også stor trafikk, så det var tydelig at det ikke hadde gått upåaktet hen blant lokalbefolkningen at byens klubb denne kvelden skulle hjemmedebutere på femte nivå av engelsk fotball. Etter å ha sneglet oss sørover igjen mot Ten Acres, benyttet sjåføren av BlueStar buss nummer 2 det trafikale kaoset til å slippe oss av rett utenfor innkjørselen slik at vi slapp å bli med til holdeplassen et steinkast lenger nede i veien. Etter å ha tatt noen bilder av eksteriøret på anleggets hovedtribune fant jeg frem til billettkontoret der jeg fikk hentet min billett som jeg for sikkerhets skyld hadde ringt og bestilt på mandagen. £12 kostet den, og allerede da jeg la på røret angret jeg på at jeg ikke hadde bestilt på bortetribunen snarere enn en hjemmebillett. Jeg hadde nemlig fått bekreftet at det ville bli segregering av supporterne, og jeg håpet innerst inne mest på seier til Aldershot Town i kveldens kamp, selv om jeg kanskje ikke skal fortelle akkurat det til mine gamle kompiser i Reading-leiren.

Eastleigh er nyopprykket i Conference Premier etter å ha vunnet Conference South-tittelen i våres etter et par års hard satsing. Nå satses det knallhardt, og ambisjonene er intet mindre enn opprykk til Football League. Med en rekke signeringer fra klubber i Football League er klubben tippet å kunne blande seg inn opprykksstriden allerede i sin debutsesong på dette nivået. At spissen James Constable valgte å avslå ny kontrakt med Oxford United for heller å tegne en mer lukrativ avtale med Eastleigh, til tross for at han kun manglet ett mål på Ron Atkinsons klubbrekord, bekrefter vel både Eastleighs ambisjoner og økonomiske muskler. Pengene kommer fra formannen Stewart Donald, som tok over i 2012, og det skal bli spennende å se hva de kan gjøre i en tøff divisjon. Innenfor byttet jeg £2,50 mot et program som i hvert fall utseendemessig allerede holder FL-nivå. Heldigvis var det også et par interessante artikler inni.

Også på anleggssiden satses det heftig mot Football League, og dette var tydelig da jeg kom inn på anlegget som nå bærer sponsornavnet Silverlake Stadium. Bare i sommer har man satt opp to nye tribuner, og en av disse befinner seg på kortsiden Clubhouse End, der jeg kom inn. Etter å ha passert inngangen til klubbsjappa og klubbhusets bar kom jeg ut der denne tribunen befant seg på min høyre side. Den dekker snaut halve kortsiden, og det er snakk om en ståtribune som er en ganske ordinær affære. Bortenfor denne står det i bakgrunnen to etasjer med brakker som jeg antar benyttes av blant annet media, som også var til stede denne kvelden i form av BT Sport. Jeg så flere ganger Mark Clemmit – reporteren kjent som ‘Clem’ fra blant annet ‘The Football League Show’ – strene rundt på jakt etter intervjuobjekter.

Jeg kunne ta meg rundt på høyre langside så langt som til hovedtribunen, og dette er en sittetribune med plass til 370 tilskuere. Fundamentet er i murstein, og tribunen er opphøyet fra bakkenivå slik at den må entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det såkalt hard standing mellom denne tribunen og hjørneflaggene. På motsatt langside så jeg sommerens andre nye tribune; den såkalte East Terrace som denne kvelden ble gitt til bortefansen. Dermed kunne jeg dessverre ikke ta meg rundt hit, men det er en ståtribune som strekker seg i underkant av banens lengde. Den sies å kunne huse 1 250 tilskuere, og ble kjøpt fra Exeter Chiefs Rugby Club og fraktet fra Devon til Hampshire. På bortre kortside var det ingen verdens ting, men jeg fant snart ut av grunnen til at det så ut som en byggeplass i startfasen. Her har nemlig klubben hatt planer om å bygge ny tribune, og etter at de i sommer fikk byggetillatelsen håper de at den skal kunne stå ferdig allerede i løpet av oktober dette året! Det skal dreie seg om en sittetribune med plass til 2 300 tilskuere, og planen er visstnok at deler av denne etter hvert skal gir bortefansen.

Jeg hadde egentlig følelsen av å være i Football League allerede, og omgivelsene og det stappfulle klubbhuset innbød egentlig ikke til å forlyste seg med alkoholholdig drikke. Jeg stakk i stedet hodet inn i klubbsjappa, som jeg nærmest ved en tilfeldighet kom over i gangen utenfor baren. Jeg nøyde meg med å gå til anskaffelse av en pin til min samling, og forlot sjappa £2,50 fattigere. Jeg var interessert i å høre noen av supporternes betraktninger om klatringen i pyramiden og fremtidsutsiktene, men det var først min fjerde samtalepartner som hadde vært fast innslag på Ten Acres før sesonginnspurten forrige sesong. Imidlertid håpet de alle på å blande seg inn i opprykkskampen – spesielt flere av de «nye» supporterne som hevdet at det var tittelen og direkte opprykk som gjaldt, mens de med litt lenger fartstid mente man burde si seg fornøyd om de kunne klare playoff.

I anledning den første TV-sendte kamp fra Ten Acres hadde man nok håpet på en festforestilling, men det ble tidlig klart at så neppe ville skje. Majoriteten av de 1 914 tilskuerne (og langt flere TV-seere) vil nok påstå at det var en nitrist forestilling de var vitne til. Det meste foregikk på midtbanen, og sjansene uteble. Hjemmelagets Yemi Odubade skapte ved et par anledninger tilløp til problemer for Shots med farten sin, men han klarte aldri å servere noen god ball til hverken James Constable eller andre av sine lagkamerater. Shots virket farligst de gangene Chris Barkers langs innkast falt ned i feltet, men vertene syntes alltid å få klarert. Målfarlige Brett Williams skjøt like over for Shots, mens Jordan Roberts kanskje burde ha gjort bedre da han avsluttet utenfor fra nokså god posisjon på bakre stolpe. For hjemmelaget måtte både Jai Reason og Will Evans se sine avslutninger gå utenfor. Det var slett angrepsspill, og den avgjørende pasningen var til stadighet skuffende svak.

Den varme sommerdagen hadde nå forvandlet seg til en våt kveld da regnet begynte å hølje ned, og de jeg var mest imponert over var forsvaret til Aldershot, som virket solid. Deres spydspiss Brett Williams hadde ytterligere et par avslutninger, med hadde ikke stilt inn siktet ordentlig, og ble uansett ganske alene der oppe på topp. Det var egentlig en befrielse da dommeren blåste til pause med 0-0 på resultattavla, og jeg kunne søke tilflukt for regnet i klubbhusets bar. Jeg nøyde meg med å betale £1 for en boks Cola og fant en ledig plass ved et bord der jeg satt meg ned for å bla litt i programmet. Jeg skulle gjerne likt å høre hva Shots-fansen gjorde seg av tanker for denne sesongen, for det er jo en klubb der det de siste sesongene har vært mye rot og hvor det virker ganske uvisst hva man kan forvente seg.

Regnet hadde økt i styrke, og jeg bestemte meg for å se starten av andre omgang fra baren der man faktisk viste BT Sports direktesending på storskjerm. Eastleigh satt innpå tidligere Luton-spiller Stuart Fleetwood, og med ham på banen ble det straks mer fort over hjemmelaget. Ikke minst syntes dette å vekke James Constable som nå fikk langt bedre støtte, og det var han som headet like over få minutter ut i omgangen. Samme mann måtte like etter se en volley gå like utenfor, og Eastleigh hadde en periode et spillemessig overtak idet jeg igjen hadde beveget meg ut i regnet som nå hadde avtatt. Men Shots-manager Andy Scott tok grep, og innbytter og debutant Sam Hatton på midtbanen var medvirkende til at gjestene igjen virket solide bakover.

Det virket å gå mot 0-0, og det var faktisk først etter 83 minutter at en av keeperene for første gang i kampen måtte gjøre en redning da James Constable skjøt rett på Shots-keeper Phil Smith. På motsatt side hadde også Brett Williams fått stilt inn siktet, men hans avslutning ble reddet av Spitfires-keeper Ross Flitney. Jeg begynte å bevege meg tilbake mot baren der jeg hadde avtalt å møte en av mine samtalepartnere som hadde blitt igjen der etter pausen, og som faktisk hadde tilbudt meg skyss til Southampton Airport Parkway. Men idet vi passerte tre minutter av tilleggstiden og han ville gå mot bilen, fikk hjemmelaget en corner. Og sent i det fjerde tilleggsminutt ble Shots straffet svært hardt da innbytter Ben Wright fikk stikke fra sin oppasser og helt umarkert få styre inn 1-0 på bakerste stolpe med det som var bortimot kampens siste spark på ballen. Manager Richard Hill var i ekstase, og hans elever hadde vunnet kampen helt på tampen. Jeg kunne ikke unngå å føle litt med Aldershot, som jeg følte hadde fortjent det ene poenget.

Snart forlot vi Ten Acres, og etter en kort kjøretur ble jeg sluppet av på Southampton Airport Parkway, der jeg takket for turen og gikk for å vente på toget som snart kom. Tilbake i Southampton bar det rett tilbake til Polygon Villas og hotellsenga for å få meg litt søvn før en ny lang reise dagen etter. Eastleigh hadde vært et nytt bekjentskap for meg, og forventede topplag som Grimsby, Gateshead, Bristol Rovers, Kidderminster, Barnet, Torquay, Forest Green etc skal nok ikke kimse av de hardt satsende nykommerne fra Hampshire.

English ground # 189:
Eastleigh v Aldershot Town 1-0 (0-0)
Conference Premier
Ten Acres, 14 August 2014
1-0 Ben Wright (90+4)
Att: 1 914
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £2,50

Next game: 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town
Previous game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields

More pics

Onsdag 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Når jeg våkner opp i Manchester har det nå nærmest blitt obligatorisk med frokost på cafeen Home Sweet Home, som jeg «oppdaget» i løpet av forrige sesong. Der i Northern Quarter serverer de det mange omtaler som byens beste full english breakfast. Og den inkluderer selvsagt black pudding, i tillegg til stekte potetbiter i stedet for hash browns. Kan man få en bedre start på dagen? Etter mitt herremåltid returnerte jeg til hotellet The Mitre og fikk pakket snippesken. Med tung bag pakket for 17 dager valgte jeg igjen å la de gratis Metroshuttle-bussene frakte meg den ikke altfor lange veien ned til Manchester Piccadilly, hvor jeg satt meg på First Transpennine Express sin 11.57-avgang til Middlesbrough.

Jeg unnet meg litt ekstra søvn på toget, og våknet kun nærmest som bestilt ved samtlige stopp – både i Huddersfield, Leeds, Thirsk, Northallerton og York. Etter to timer og 15 minutter på toget kunne jeg stige av i kaptein James Cooks ikke altfor sjarmerende fødeby, og tok meg raskt til Newlands Lodge. Her overnattet jeg også da jeg besøkte Billingham Synthonia forrige sesong, og det er lite å utsette på £20 for overnatting og frokost. Jeg fikk sjekket inn, og etter å ha slappet av litt på senga med Non League Paper, bestemte jeg meg for å gå en tur for å ta en nærmere kikk på Middlesbroughs Riverside Stadium.

I seg selv vil jeg si at Riverside fra utsiden er et temmelig kjedelig og uinteressant stadion, slik majoriteten av nybyggene gjerne er, men mange mener imidlertid at det ser flott ut opplyst i mørket. Jeg er dessuten fullstendig klar over at den tilsynelatende nitriste og anonyme innsiden overhodet ikke ville falt mer i smak. Men de skal i det minste ha ros for et par detaljer på utsiden. På parkeringsplassen utenfor hovedinngangen står statuer av de to klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Og mellom de to står faktisk en av de gamle portene fra deres gamle hjemmebane Ayresome Park.

Ved et av hjørnene på den andre siden av anlegget er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av av setene fra det gamle anlegget installert. Jeg irriterte meg igjen over at jeg aldri fikk besøkt Ayresome Park, slik tilfellet er med også en rekke andre tidligere Football League stadioner som har blitt blitt revet og erstattet med nybygg så kjedelige at det er rent deprimerende. Man kan spørre seg om evnen til å bygge noe interessant gikk tapt en gang i løpet av 1960-årene, men samtidig vet man jo at det i dagens idrett dessverre er funksjonalitet som er alfa og omega hva gjelder idrettsanlegg. For øvrig gjelder dette ikke bare Football League, men absolutt også non league.

Jeg spaserte tilbake langs industriområdet og oppsøkte like godt bussholdeplassen St. John’s Gate Flyover på Borough Road, der buss nummer 5 (eller 5A) mot Brotton akkurat forlot åstedet. Jeg hadde imidlertid godt med tid, og det gjorde meg ingenting å vente et kvarter på neste buss. Den var i rute, og jeg betalte £5,70 for en dagsbillett som også skulle ta meg tilbake etter kveldens kamp. Etter 36 minutters ferd sørøstover kunne jeg stige av i Guisborough, og dette er en sjarmerende markedsby som står i kontrast til industrialiserte Middlesbrough og sentrale Teesside. Medregnet forsteder bor det rundt 18 000 i Guisborough, og i disse dager jobber majoriteten av disse i steder som Middlesbrough og Billingham, og kanskje spesielt i den kjemiske industrien som dominerer der.

Med halvannen time til kampstart var det like greit å sette kursen mot King George V Ground, og få meter fra holdeplassen Hutton Lane End fant jeg en gangvei som ledet meg inn i Cobble Carr, og etter å ha krysset Park Lane gikk det strake veien opp Howlbeck Road. Her ligger det flere idretts- og rekreasjons-anlegg i tillegg til fotballbanen som gjerne omtales som KGV Ground. Noen eldre herrer klasket tennis på en av banene jeg passerte, og flere familier var tydeligvis på vei hjem fra et besøk ved byens svømmehall ved siden av KGV Ground. Her var det også et stort grøntareal med flere fotballbaner og en park med en rekke lekestativ for unger. Mon tro om det ikke også var en bane for (lawn) bowls der..

Jeg betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, og sikret meg også et kampprogram ved å kvitte meg med ytterligere £1,50, før jeg kunne ta foreta min runde rund Guisborough Towns King George V Ground. Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved et av hjørnene, og hadde til venstre for meg et bygg jeg først trodde huset klubbhusets bar. Dette viste seg imidlertid ikke å stemme, da det åpenbart kun var garderober, kontorer og styrerom. Baren finner man i stedet ved å gå inn til venstre mellom denne bygningen og den hvite hovedtribunen i mur, men jeg klarte å motsto fristelsen av en pitstop. Den hvite hovedtribunen har stort sett sitteplasser, med et par benkerader bakerst, og hard standing i forkant av selve tribunen. Hard standing er det for øvrig rundt hele banen, og bortenfor hovedtribunen er det også en opphøyet seksjon med hard standing oppe på en liten gressvoll i forkant av det grønne brakke-lignende bygget som altså huser blant annet baren. Bak mål på bortre kortside er det null og niks bortsett fra hard standing og trær.

På bortre langside er det mer trær, og til og med bartrær som står tett i tett, og midt på denne langsiden er det en ståtribune som strekker seg snaut halve banens lengde. Denne har et fundament i leca og er kledd i røde blikkplater, og tilskuerne har her to-tre betongtrinn å stå på. På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det heller ikke all verden. Det er ingen tribunefasiliteter her, og bakgrunnen domineres av den nevnte svømmehallen. King George V Ground er et koselig lite stadion, og jeg trivdes i hvert fall der. Og med runden unnagjort var det på tide å orientere seg frem til baren, som jeg altså fant i bakkant av hovedtribunen.

Der betalte jeg £3 for en pint Strongbow, og for £2,50 fikk jeg også kloa i en pin til min samling, før jeg satt meg ned for å kikke i programmet. Umiddelbart stusset jeg over forsiden der motstanderens logo et øyeblikk fikk meg til å undres på om jeg hadde fått et gammelt program. I stedet for logoen til North Shields viste den nemlig logoen til Bedlington Terriers, som man hadde spilt mot i forrige hjemmekamp. Under en røykepause påpekte jeg dette for en av klubbens representanter, og hverken han eller andre hadde merkelig nok lagt merke til dette. Karen som viste seg å være klubbens presseansvarlige, tok det med et smil og hevdet at trykkfeilen kanskje kunne gjøre det til et samlerobjekt..

Snakkisen i Northern League var på dette tidspunktet, i tillegg til Esh Winnings usannsynlig katastrofale sesongstart, var overgangen til Danny Johnson fra Guisborough Town til Championship-klubben «Malaysia FC» – også tidligere kjent som Cardiff City. Dette var viet en dobbeltside i programmet, og et naturlig spørsmål er hvordan The Priorymen skal erstatte spissparet Danny Johnson og Mikey Roberts som kombinert sto for vanvittige 105 mål i alle turneringer forrige sesong. Den presseansvarlige hevdet imidlertid at han hadde god tro på at spillerne de har bragt inn vil medvirke til at målene nå i stedet vil bli fordelt på flere spillere og komme fra flere steder på banen.

Målsetningen er visstnok å tangere eller helst overgå forrige sesongs fjerdeplass i Northern League Division One, og selv om han i utgangspunktet ikke så det som spesielt sannsynlig at man vil ville søke seg til step 4, ville han heller ikke helt utelukke det. I sesongens første ligakamp skal de ha vært heldige som klarte å holde Bedlington Terriers til 0-0, og skal ha keeper Nick Liversedge å takke for det ene poenget. Også kveldens motstander North Shields hadde startet med poengdeling hjemme mot Crook Town, etter en meget sen utligning, og i likhet med undertegnede forventet også hjemmelagets presseansvarlige at kveldens nyopprykkede gjester ville bli å regne med på øvre halvdel denne sesongen. Hva tittelkampen gjelder var han ikke overraskende klar på at han i likhet med mange andre har Shildon som sin store favoritt.

De hadde ikke noe mushy peas eller brun saus i klubbens tea bar, men min mince pie gjorde uansett godt i en sulten skrott, og til en pris av rimelige £1,20 skal man absolutt ikke klage. Det ble også tid til en ny pint før avspark, mens jeg slo av en kort prat med en bortesupporter som fortsatt nektet å tro på den nye tilskuerrekorden som ble satt da jeg under forrige sesongs Northern League Easter Hop var en av offisielt 1 312 tilskuere til stede på deres Ralph Gardner Park da North Shields etter seieren over toer West Allotment Celtic fikk overlevert trofeet som den suverene mester i Division Two. Han mente dessuten at han ville være fornøyd med ett poeng i kveld, og innrømmet samtidig at klubbens uttalte målsetning (i følge kampprogrammet) om å beholde plassen var noe forsiktig, og at de nok har noe høyere ambisjoner innad.

Det nærmet seg avspark, og nå utstyrt med et plastglass tok jeg oppstilling på ståseksjonen på gressvollen ved siden av hovedtribunen, klar til å starte stoppeklokken på dommerens fløytesignal. Det startet i et nokså høyt tempo, og med et spillemessig overtak til Guisborough som hadde mye ball det første kvarteret. De hadde også de første halvsjansene, men Robins-keeper Michael Robinson reddet fra både Danny Earl og Nathan Jameson. Sakte men sikkert kom gjestene mer med i kampen som nå ble mer jevnspilt, og fjorårets toppscorer Gareth Bainbridge (55 scoringer i 2013/14, hvorav 47 i ligaen) fikk snart mulighetene man normalt forventer at han omsetter. Han hadde imidlertid ikke stilt inn siktet, for tre ganger skuslet han bort sjanser ved å avslutte over eller utenfor. Spesielt da han etter en halvtime lurte offside-fella og kom alene med hjemmekeeper Nick Liversedge regnet de fleste med mål, men ballen gikk utenfor målet.

Kun fem minutter senere tok imidlertid gjestene likevel ledelsen etter flott spill. Med fine og hurtige kombinasjoner tråklet gjestene seg gjennom, og da kampens beste spiller Dean Holmes fikk tilbake ballen etter veggspill, trakk han seg fri og plasserte ballen til side for keeper Liversedge. 0-1, og nå var det ikke helt ufortjent. Vertene burde dog utlignet like før pause, men etter godt forarbeid av Danny Earl og Nathan Mulligan gikk skuddet til Nathan Jameson like over. Og dermed var det gjestene som tok med seg en knapp ledelse i garderoben mens vi andre gikk for å fylle opp glasset i baren.

Der ble jeg tilbudt å ta et par av de eldre programmene som de selger for 10 pence pr. stk, men jeg hadde ikke samvittighet til å forsyne meg gratis og kastet et pund oppi krukka som betaling for tre utvalgte program fra fjorårssesongen. Foran 190 tilskuere var det Robins-manager Graham Fentons gutter som startet best i andre omgang, og i omgangens fjerde minutt doblet de ledelsen. Gareth Bainbridge hadde kanskje følt at han ikke helt hadde dagen i første omgang, men da Dean Holmes inntok hovmesterrollen og la inn etter et fine raid på venstrekanten, strakk Bainbridge frem en tå og fikk satt inn 0-2.

Guisborough-spillerne virket stadig mer frustrerte, og da gjestenes gode midtstopperpar med Kevin Hughes og John Parker tilsynelatende hadde full kontroll begynte vertene i stedet å slå flere lange baller, uten at det hjalp nevneverdig. I stedet ble det enda verre da Dean Holmes vant en løpsduell med to Town-spillere og sendte ballen i flott bue rundt keeper Liversedge. 0-3, og alt tydet på at det var game over etter 58 minutter. Etter dette hadde Guisborough igjen en del ball, og kanskje tok gjestene foten litt av gasspedalen, men manager Chris Hardys hjemmemannskap klarte aldri å omsette.

Dermed endte det 0-3, og jeg hadde rett og slett litt problemer med å se hvor de omtalte målene til hjemmelaget skal komme fra, og selv om Guisborough nok ikke var fullt så svake som resultatet kan tilsi, bør det i det minste være en tankevekker. Men etter kampen var jeg også enda sterkere i troen på at North Shields virkelig kan bli sesongens dark horse, og det skulle ikke overraske meg om de vil bli å finne blant de de øverste fem-seks. Folk fra North Shields-apparatet som jeg snakket med i baren etter kamp innrømmet at de nok innerst inne håpet på en plass på øvre halvdel om ikke annet, og uttalte at de håpet jeg hadde rett.

Hjemmefolket var selvsagt langt mer skuffet, men trøstet seg med at sesongen akkurat har startet, og at det derfor er leeenge igjen. Kanskje trenger man bare å få satt det nye laget litt, slik at de kan komme sterkere utover i sesongen. På spørsmål om hvem de regnet med å måtte kjempe med om en plass blant de topp 4 (rent bortsett fra Shildon, som gjennomgående ble tippet som vinnere) trakk de frem lag som Ashington, Durham City, Consett og West Auckland Town. Vedrørende sistnevnte fikk jeg dessuten høre (fra en person som skal få forbli anonym) noen utsagn og rykter angående West-manager Peter Dixon (som få dager senere trakk seg overraskende) som fort ville kunne ført til søksmål for injurier. I trivelig selskap ble jeg sittende der og prate med de lokale til jeg brøt opp og takket for meg like etter at klokken hadde passert ti på halv elleve. Buss nummer 5 plukket snart opp og fraktet meg tilbake til Middlesbrough, der jeg hoppet av på Borough Road og spaserte de to-tre minuttene tilbake til Newlands Lodge. Jeg hadde hatt en flott dag i nordøst, og Guisborough Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Og sannelig ble jeg ikke omtalt i deres kamprapport også…

English ground # 188:
Guisborough Town v North Shields 0-3 (0-1)
Northern League Division One
King George V Ground, 13 August 2014
0-1 Dean Holmes (36)
0-2 Gareth Bainbridge (49)
0-3 Dean Holmes (58)
Att: 190
Admission: £6
Programme: £1.50
Pin badge: £2,50

Next game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town
Previous game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde

More pics

Onsdag 13.08.2014: Fotball-“sightseeing” i Middlesbrough

Jeg befant meg igjen i Middlesbrough, der jeg i forbindelse med mitt besøk hos Billingham Town tidligere hadde vandret gjennom byens Albert Park for å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står der. Denne gang var jeg her for å se kamp i Guisborough et stykke sørøst for Middlesbrough, og med litt tid å slå ihjel før det var på tide å sette seg på bussen, tok jeg en liten spasertur ut til Riverside for å ta en nærmere kikk på Middlesbroughs hjemmebane.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

I seg selv vil jeg si Riverside fra utsiden er et nokså kjedelig og uinteressant stadion, slik majoriteten av nybyggene gjerne er, men mange mener imidlertid at det ser flott ut opplyst i mørket. Jeg er dessuten fullstendig klar over at den nitriste og anonyme innsiden overhodet ikke ville falt mer i smak. Men de skal i det minste ha ros for et par detaljer på utsiden. På parkeringsplassen utenfor hovedinngangen står statuer av de to klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Og mellom de to står faktisk en av de gamle portene fra deres gamle hjemmebane Ayresome Park.

Ved et av hjørnene på den andre siden av anlegget er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av av setene fra det gamle anlegget installert. Jeg irriterte meg igjen over at jeg aldri fikk besøkt Ayresome Park, slik tilfellet er med også en rekke andre tidligere Football League stadioner som har blitt blitt revet og erstattet med nybygg så kjedelige at det er rent deprimerende. Man kan spørre seg om evnen til å bygge noe interessant gikk tapt en gang i løpet av 1960-årene, men samtidig vet man jo at det i dagens idrett dessverre er funksjonalitet som er alfa og omega hva gjelder idrettsanlegg. For øvrig gjelder dette ikke bare Football League, men absolutt også non league.



Tirsdag 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er noe eget med de første ukene i en ny sesong. Ingen har ennå rykket fra eller blitt hektet av, alle har fortsatt håpet i behold om at de skal kunne oppfylle sine ambisjoner og forventninger for sesongen, og det er alltid en spennende tid å reise over på. Under 11 døgn etter at jeg hadde kommet hjem fra min «pre season-tur» i juli, satt jeg derfor igjen kursen mot balløya for en ny dose fotball. Skjønt noen vil kanskje heller kalle 18 kamper på 16 dager for en overdose. Nok en gang hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp på E6 der jeg hoppet på flybussen, og snart fikk jeg litt etterlengtet søvn mens Norwegians 07.20-avgang fra Gardermoen fraktet meg over Nordsjøen til London Gatwick.

Etter å ha brukt togreisen til London Victoria til å fungere som reiserådgiver for en norsk familie på London-ferie, benyttet jeg – etter en tur med Victoria Line – anledningen til å validere togpasset mitt på London Euston. Køen ved billettlukene på Gatwicks togstasjon hadde vært avskrekkende, men de var i hvert fall ikke mindre her. Men jeg hadde overhodet ikke dårlig tid; snarere tvert om. Etter å ha unnet meg en ekstra røykepause og gått til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice, somlet jeg meg omsider mot toget som skulle frakte meg til Manchester, og rundt klokka halv to kunne jeg stige av på Manchester Piccadilly.

Nok en gang var Englands tredje største by base for kveldens kamp, og jeg hadde betalt £34 for et dobbeltrom på normalt noe dyrere The Mitre, som er en kombinert pub/bar og hotell som har en flott og sentral beliggenhet rett ved Manchester Cathedral. Da Manchester har de glimrende Metroshuttle-bussene som kjører gratis rundt i sentrum, lot jeg like godt deres oransje buss (linje 1) frakte meg til krysset Deansgate/Market Street, og få minutter senere hadde jeg fått sjekket inn. Med 25% rabatt på første bestilling hadde jeg også fått et påskudd for å teste etablissementets bar, der jeg valgte meg en godt voksen club sandwich og en pint Strongbow som snart ble inntatt mens jeg benyttet meg av stedets WiFi og ventet på en kompis.

Det ble med ytterligere en pint før han stresset videre til en familiemiddag, mens det snart også var på tide for undertegnede å bevege på seg. En av grunnene til at jeg hadde valgt meg The Mitre som base var den korte veien til togstasjonen Manchester Victoria, og etter få minutters gange kunne jeg omsider presse meg ombord på et stappfullt Huddersfield-tog som skranglet seg østover mot pendlerbyer som Ashton-under-Lyne og Stalybridge. Det var sistnevnte som var min destinasjon for kvelden, og det var en befrielse å stige av og trekke litt frisk luft. Etter en lang dag på reisefot og lite søvn var jeg ikke videre lysten på den etter sigende rundt halvtimes lange spaserturen ut til Bower Fold, så jeg praiet en taxi.

Stalybridge ligger ca 13 kilometer øst for Manchester og en snau norsk mil nordvest for Glossop. Som flere andre byer i denne delen av landet slo de seg opp under den industrielle revolusjon, og tekstilindustrien og bomullsspinneriene bragte velstand til byen. Under forrige århundre gikk det også her nedover med denne industrien, og byen er nok nå hovedsakelig en pendlerby for først og fremst Manchester. Det bor i underkant av 25 000 her, men den fremstår delvis ganske landlig når man passerer med toget. Gjennom byen renner elven Tame, og man befinner seg her ved fjellområdet Penninene, som i det nordlige England utgjør vannskillet mellom Irskesjøen og Nordsjøen.

Bower Fold er nummer sju på lista over de høyestliggende fotballstadioner i den engelske pyramiden (i hvert fall ned til non-league’s step 6), og er dessuten det høyestliggende stadion som har huset en Football League-klubb – høyere enn både The Hawthorns, Vale Park og Boundary Park. Ja, Stalybridge Celtic har nemlig en fortid i Football League, da de i 1921 var med å stifte ligaens nye regionale Third Division North. Etter kun to sesonger (7. og 11. plass) valgte de imidlertid å trekke seg da de følte de ikke klarte å tiltrekke seg nok tilskuere til å forsvare en plass i ligaen – til tross for at deres tilskuersnitt på 5 480 var rundt to tusen mer enn hva lokalrival Rochdale snittet i samme divisjon.

Drosjekusken slapp meg av utenfor Bower Fold, og etter å ha slått av en kort prat med en veteran som så jeg fotograferte inngangspartiet, fikk jeg snart avlevert mine £12. Det vil si, jeg tok først en kikk på utsiden av den ene langsiden, der det av alle ting er en indisk restaurant tilknyttet anlegget! Det ville ikke overraske meg om de viser seg å være alene om å ha en slik bedrift tilknyttet sin hjemmebane. Ytterligere £2 ble byttet mot et glossy program før jeg kunne ta innsiden av Bower Fold i øyesyn. Og jeg konstaterte umiddelbart at avgjørelsen om å for en stund siden inkludere anlegget på listen over ønskede destinasjoner slett ikke var feil. Det er lett å skjønne hvorfor jeg også har hørt mange rosende omtaler av stadionet.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, og ble umiddelbart møtt av liflige dufter fra klubbens tea bar rett ved siden av inngangspartiet. Bak målet på kortsiden her finner man klubbhuset med dens bar, som ligger i bakkant av en flott klassisk ståtribune som strekker seg rundt 2/3 av banens bredde. Mesteparten av denne befinner seg under tak i form av et overbygg, og de 6 betongtrinnene har to rader med blåmalte bølgebrytere. Men jeg motsto både matserveringen og barens fristelser for å først ta en runde rundt banen, med klokka. Dermed gikk jeg opp langs nærmeste langside, der jeg først hadde en murbygning på min venstre side. Dette antok jeg måtte være bygget som huser den indiske restauranten, og foran dennes bakside er den pussig nok et lite antall seter installert en og en med et større mellomrom mellom seg. Bortenfor her står hovedtribunen Main Stand, som er en sittetribune under tak. Bortenfor denne igjen er det et nytt lite felt med ståtribune under åpen himmel og med blåmalte bølgebrytere.

Over på bortre kortside er det en større ståtribune som virkelig er flott. På midtpartiet har man tak over hodet såfremt man ikke står på en av de nederste avsatsene. Tre rader med bølgebrytere – igjen malt i lyseblått – gjør sitt til å gi denne kortsiden karakter, og et gitter-gjerde og port i samme farger førte minnene tilbake til en tid da det var vanlig å segregere tilskuerne med slike. På bortre langside står anleggets nyeste tribune, flankert av nye små felt med ståtribuner. Denne nye tribunen er en sittetribune der man har stavet klubbens uheldige «etternavn» i seteformasjonen. Om ikke annet var det fornøyelig å se det ekle Celtic-navnet i blått og hvitt! Med det var runden unnagjort, og jeg returnerte til kortsiden der jeg hadde kommet inn, for å gå til innkjøp av en velfortjent pint i klubbens bar.

Det var ingen cider i kranene, så jeg betalte £3,30 for en flaske Bulmers (kanskje litt vel drøyt i disse traktene vil jeg påstå?) som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg leste i kampprogrammet. Jeg hadde sittet der et lite kvarter da jeg fikk overraskende selskap av groundhopperen Anthony, som jeg også møtte i Stockport da AFC Fylde og Skelmersdale United spilte ligacupfinale i NPL på Edgeley Park i april. Han er Preston-supporter, men kveldens gjester AFC Fylde er nå den klubben som holder til nærmest hans hjemsted, slik at han også ser en god del av deres kamper. Han er også Rangers-supporter, og også han kommenterte Celtic-navnet i blått og hvitt på den nye tribunen. Men i motsetning til meg hadde han vært her før.

AFC Fylde har jo store ambisjoner (med uttalt mål om spill i Football League innen 2022!), og Anthony mente ikke overraskende at de nok ville slå godt fra seg i Conference North etter opprykket i våres. De er jo av de fleste tippet å hevde seg på øvre halvdel allerede denne sesongen, men ganske riktig poengterte han at det nå er en utrolig tøff divisjon. Barrow og Boston United er av mange tippet å kjempe om tittelen, mens Anthony hevdet at mange nå undervurderer et lag som North Ferriby United til tross for en knallsterk sesong sist. Ikke overraskende trakk han også frem lag som Guiseley og Harrogate Town, samtidig som han forventet at også Chorley umiddelbart vil kunne hevde seg høyt oppe. Og som mange andre turte heller ikke han å helt avskrive en gammel storhet som Stockport County.

Han hevdet for egen regning at AFC Fylde burde være fornøyd hvis de i sin første sesong kan etablere seg på øvre halvdel og muligens kjempe om en playoff-plass, men han innrømmet å fortsatt tvile litt på klubbens langsiktige målsetning. Ikke minst gjelder dette hvor de skal trekke tilskuerne fra, da de befinner seg i et relativt tynt befolket område av Lancashire, mellom Preston og Blackpool. Således hevder han at det muligens var lite klokt å døpe om klubben fra Kirkham & Wesham (som var navnet de fortsatt brukte da de vant FA Vase i 2008) til AFC Fylde. De fleste vil kjenne til hatet mellom Blackpool og Preston North End, og for fans med sympatier for sistnevnte vil Fylde-navnet i seg selv gi Blackpool-assosiasjoner og dermed sørge for at disse nok vil styre unna. Ellers tyder ting på at dette kan bli klubbens siste sesong på Kellamergh Park, da de håper å starte bygging av sitt nye stadion i løpet av september 2014.

Conference North hadde startet lørdagen tre dager tidligere, og mens vertskapet hadde sesongåpnet med 2-2 mot Worcester City i Kidderminster, hadde gjestene overbevist med solid hjemmeseier 4-0 over Brackley Town. Således hadde jeg nok Fylde som en liten favoritt, og da vi fra tribunen så kampen sparkes i gang var det også de tilreisende som hadde de første avslutningene. Michael Potts forsøkte en frekk lobb fra 35 meter med hjemmekeeper Lewis King ute av posisjon, men ballen gikk også over målet. Få minutter senere hadde han fortsatt ikke stilt inn siktet da han skjøt utenfor, men det hadde heller ikke vertenes Liam Dickinson som sendte et frispark like over målet til Fylde-keeper Ben Hinchcliffe. Det var i det hele tatt en omgang der det var flere halvsjanser til begge lag, men ingen enorme sjanser, og det virket vel rett og slett som om begge lag muligens var litt rustne offensivt.

Joe Booth og Danny Rowe hadde de beste sjansene for Fylde, mens Charlie Ennis og nevnte Dickinson var frempå for vertene, men 0-0 sto seg til pause. I og for seg greit selv om bortelaget kanskje hadde hatt et ørlite overtak. Anthony valgte å ta en runde rundt anlegget mens jeg inntok baren, og i tillegg til påfyll av Bulmers fikk jeg byttet £3,50 mot en pin. Deretter samtalte jeg litt med noen representanter for hjemmefolket som kunne fortelle at manager Keith Briggs har en helt ny spillerstall, med kun en liten håndfull spillere igjen fra troppen som var involvert i nedrykksstriden forrige sesong. De satset på en forbedring fra fjorårssesongen, og selv om de ikke forventet noen toppkamp mente de at de skulle kunne overraske i en og annen kamp og forhåpentligvis holde nedrykksstriden på god avstand.

Jeg angret på at jeg ikke hadde oppsøkt matutsalget tidligere, for de var nå utsolgt for sine fristende paier. For £2,80 fikk jeg om ikke annet en cheesburger med bacon som jeg fikk overrakt i samme øyeblikk som dommeren blåste for starten på andre omgang. Vi tok igjen plass på ståtribunen bak mål, og kunne se omgangen starte nokså jevnspilt, med halvsjanser begge veier. Det virket imidlertid som om de stadig bli større nå, men i det 63. minutt var det nok en dose flaks med i bildet da Ben McKenna ga hjemmelaget ledelsen. Det var nok ganske sikkert ment som et innlegg, men hans crosser fra kanten gikk i bue over keeper og dalte inn i mål i bortre hjørne, og dermed 1-0. David Challinors gutter hadde knapt fått summet seg før de igjen fikk en i fleisen kun to-tre minutter senere. Sam Staunton-Turners fremspill ble godt tatt vare på av tidligere Fylde-spiller Aidan Chippendale som sikkert banket inn 2-0. Heldigvis sparte han seg for strippeshowet…

Som om ikke det var nok virket nå Fylde å være i fullstendig oppløsning, og kun to minutter senere inntok målscorer McKenna servitørrollen da Liam Dickinson kastet seg frem og nærmest stupheadet inn hans innlegg. 3-0, og alle tre målene på snaue seks minutter. Challinor var rasende på Fylde-benken, og ikke uten grunn. Spillerne hans virket rett og slett helt sjokkert, og hadde problemer med å etablere noe særlig spill. Det ble rett og slett en transportetappe herfra og ut. Nærmest redusering kom gjestene ved Danny Lloyd-McGoldrick, som Challinor hadde kastet innpå i jakt på mål. Men først sto keeper Lewis King i veien for hans skudd, og da hans avslutning utmanøvrerte King sto kaptein Matt Regan perfekt plassert og reddet på streken. Dermed var det resignerte Fylde-spillere og ekstatiske Stalybridge-spillere som kunne registrere at det endte med 3-0 og heimesiger foran 410 tilskuere.

Anthony hastet hjemover mens jeg ble igjen for en pint i baren. Det hadde kommet en del tilreisende, men majoriteten forlot raskt Bower Fold, mens hjemmefolket var langt mer feststemt og uttrykte selvsagt stor tilfredshet over de tre poengene. De brydde seg nok fint lite om at resultatet var ørlite flatterende, og seier er ganske riktig seier. Fortsetter de med slike resultater skal de nok kunne styre greit klar av nedrykksstriden. For Fylde sin del var jeg mest skuffet over måten de kollapset på etter å ha havnet under, men de kommer nok sterkere tilbake. Faktisk lærte jeg også noe nytt da en veteran kunne fortelle at det før stiftelsen av Stalybridge Celtic var en annen klubb som dominerte fotballen i byen. Stalybridge Rovers søkte til og med to ganger om opptak til Football League på begynnelsen av 1900-tallet, uten suksess.

Jeg unnet meg et siste glass, men nøyet meg nå faktisk med en pint med sitronbrus mens jeg ringte etter taxi. Den slapp meg av på Stalybridge stasjon i god tid til å rekke 22.46-toget tilbake til Manchester Victoria, og jeg rakk til og med å ta en siste pint i underetasjen på The Mitre rett før de stengte serveringen. De to andre gjenværende kundene og bartenderen var ivrig opptatt med en samtale om Manchester United, Premier League og “Champions” League som imidlertid gjorde at jeg slukte pinten temmelig raskt for å heller trekke meg tilbake til hotellrommet. Besøket på Bower Fold hadde vært en flott start på turen.

English ground # 187:
Stalybridge Celtic v AFC Fylde 3-0 (0-0)
Conference North
Bower Fold, 12 August 2014
1-0 Ben McKenna (63)
2-0 Aidan Chippendale (67)
3-0 Liam Dickinson (69)
Att: 410
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields
Previous game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic

More pics

Det er ikke mer enn halvannen uke siden jeg kom hjem fra forrige tur, men natt til i morgen (tirsdag) setter jeg igjen kursen mot Gardermoen og fly over til England. Det blir en lang tur på 16 dager, og jeg regner med å se 16, 17 eller 18 kamper i løpet av turen. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg helt for hva jeg skal gjøre 21. august, da det ikke er stort på menyen, så jeg tror jeg vil avvente og se om noe dukker opp. Men foreløpig ser planene slik ut:

Tirsdag 12. august:
Stalybridge Celtic v AFC Fylde
(Conference South)
Overnatting i Manchester

Onsdag 13. august:
Guisborough Town v North Shields
(Northern League Division 1)
Overnatting i Middlesbrough

Torsdag 14. august:
Eastleigh v Aldershot Town
(Conference Premier)
Overnatting i Southampton

Fredag 15. august:
Staveley Miners Welfare v Worksop Town
(FA Cup, Extra Preliminary Round)
Overnatting i Sheffield

Lørdag 16. august:
Louth Town v Grimsby Borough
(Northern Counties East League Division One)
Overnatting i Grimsby

Søndag 17. august:
AFC Emley v Ashton Athletic
(FA Cup, Extra Preliminary Round)
Overnatting i Wakefield

Mandag 18. august:
Billericay Town v Harrow Borough
(Isthmian League Premier Division)
Overnatting i Southend

Tirsdag 19. august:
Mossley v Northwich Victoria
(Northern Premier League Division One North)
Overnatting i Manchester

Onsdag 20. august:
Richmond Town v Hartlepool FC
(Wearside League)
Overnatting i Richmond eller Darlington (ikke bestilt ennå).

Torsdag 21. august:
Fotballfri??
Alternativt: Jeg kan like gjerne ende opp med å se Chew Moore Brook v Todmorden Borough i West Lancashire League Division Two. Ikke stort annet av alternativer, men vil følge utviklingen.

Fredag 22. august:
Saltash United v Stoke Gabriel
(South West Peninsula League Premier Division)
Tar deretter nattoget fra Plymouth til London, og får meg forhåpentligvis litt søvn på veien opp, før jeg fortsetter mot Ipswich.

Lørdag 23. august:
Ipswich Town v Norwich City
(Championship) kl. 12.15
og
Ipswich Wanders v Thetford Town
(Eastern Counties League Premier Division) kl. 15.00
Overnatting i Ipswich

Søndag 24. august:
Tottenham Hotspur v QPR
(Premier League)
Ja, tro det eller ei…
Overnatting i Wembley-området av London

Mandag 25. august:
Gornal Athletic v Dudley Town
(West Midlands (Regional) League) kl. 15.00
og
Bolehall Swifts v Nuneaton Griff
(Midland Football League Division One) kl 19.45
Overnatting i Birmingham

Tirsdag 26. august:
Gorleston v Fakenham Town
(Eastern Counties League Premier Division)
Overnatting i Great Yarmouth??(ennå ikke bestilt)

Onsdag 27. august:
Wivenhoe Town v Brantham Athletic
(Eastern Counties League Premier Division)
Drar deretter med toget ned til Gatwick, hvor jeg har fly hjem kl 05.50 på morgenen.

Dag 13: Torsdag 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

The Cabin Sandwich Bar i Wakefield høstet lovord for sin frokost, så til tross for en 20 minutters spasertur dit ned fristet det mer enn frokostblandingene som var tilgjengelig for gjestene ved Graziers Arms. Jeg kom imidlertid på at det også går en gratisbuss rundt i Wakefield sentrum, som i hvert fall kjører ned til Hepworth Gallery, på sydsiden av elven Calder. Og herfra er det kun rundt fem minutters gange nedover Doncaster Road, så avgjørelsen ble tatt mens jeg sto i dusjen. Det hadde tydeligvis vært liv her kvelden før, for på det delte baderommet på gangen lå det noe som lignet på to jointer i dass, mens jeg med en pinne fra taket utenfor baderomsvinduet måtte fjerne en våt boxer som lå i servanten. I dusjen lå rester av innpakningen fra en kondom, så gudene vet hva som hadde foregått der.

Nå er Wakefield til de grader en utpreget rugby-by der fotballen har hatt svært trange kår, og noen vil vite at Wakefield FC (som tidligere het Emley FC og ble flyttet fra Emley til Wakefield) tidligere i sommer la ned driften kort etter å ha avtalt en banedeling med AFC Emley (som ironisk nok ble stiftet av Emley-supportere etter den nevnte flyttingen). Da hadde den de siste årene banedelt på byens rugbystadion Belle Vue, og da det mot slutten av forrige sesong ble kjent at deres tid der gikk mot slutten var det blant anleggene jeg håpet å få besøkt – men uten å lykkes. I forhold til The Cabin Sandwich Bar ligger imidlertid Belle Vue kun et par minutters gange videre nedover Doncaster Road, så det var en fin mulighet til også å ta en kikk der.

Som tenkt, så gjort…og etter å ha krysset elven Calder spaserte jeg snart nedover Doncaster Road og fikk Belle Vue på min høyre side. Sammenlignet med fotballen har man i rugbysporten tydeligvis i noe større grad vært flinkere til å ta vare på de gamle klassiske ståtribunene, og jeg hadde sett flotte bilder av de som finnes innenfor portene på Belle Vue. Dessverre var disse portene stengt og det var ikke enkelt å se stort av det som befant seg på innsiden, men den ene porten var såpass lav at det lot seg gjøre og ta bilder over porten. Og den ståtribunen jeg fikk sett er virkelig en perle. Det er trist å tenke på hvor mange slike som i fotballen har blitt ofre for bulldozere og «oppgraderinger» (eller vandaliseringer om man vil). Men samtidig må det ha vært snodig å se Wakefield FC spille kamper på et såpass stort stadion når man sjelden hadde mer enn tosifret antall tilskuere på sine hjemmekamper.

Med min runde rundt Belle Vue unnagjort var det på tide med en frokost, og deres «Full Monty» lovet tre i tallet av både egg, pølser og bacon, i tillegg til black pudding, tomatbønner, sopp, tomater, fried bread, og toast. For £7 kan man ikke klage på det, og for sikkerhets skyld la jeg til en ekstra black pudding, og mesket meg såpass at jeg (skulle det vise seg) ikke trengte å spise igjen før under kveldens kamp. Med en så heftig frokost valgte jeg av samvittighetsgrunner å spasere hele veien tilbake til Graziers Arms, der jeg slo i hjel litt tid ved å lese, før jeg få minutter på klokka 11 gikk ned for å levere nøklene til karen som var i ferd med å gjøre rent. Jeg hadde fortsatt flust med tid, så jeg ble sittende en liten stund og slappe av på pubens uteområdet mens jeg snyltet på deres WiFi. Først når klokka nærmet seg tolv spaserte jeg opp foran stasjonen Wakefield Westgate.

Jeg lot et tog kjøre uten meg mens jeg nøt sola på utsiden av stasjonen, men snart steg jeg ombord på et av togene mot London Kings Cross. Ved ankomst verdensmetropolen vurderte jeg et øyeblikk å ta en utflukt til Imperial War Museum der de i sommer åpnet en ny stor utstilling om første verdenskrig, men kun halvannen uke etter åpning regnet jeg med kaos. I tillegg gadd jeg rett og slett ikke å slepe med meg bagen dit, så jeg satt meg rett og slett i sola og leste en drøy times tid før jeg omsider bestemte meg for å hoppe på en av togene til Hertford North. Det vil si, etter togbytte på Finsbury Park var jeg på vei dit, og etter tre kvarter var jeg fremme.

Til tross for at byen er administrasjonssenter i grevskapet Hertfordshire har Hertford et fortsatt idyllisk og noe landlig preg over seg. Den ligger omtrent tre norske mil nord for London, der tre andre elver renner ut i elven Lea på dens vei sørover mot Themsen. Hertford har en viktig plass i engelsk historie, spesielt i saksisk tid, og var også sete for det første bispemøtet i England i år 672. Deler av markedsbyens sentrum gir fortsatt assosiasjoner til middelalderen, og det er som sagt en idyllisk og trivelig by med drøyt 25 000 innbyggere. Rett over veien for Hertford North stasjon ligger den store puben The Bridge House, og jeg hadde tid å slå i hjel, så jeg stakk innom her for et glass.

Et glass ble til to, som forsvant sakte mens jeg bladde litt i Non League Paper og pratet litt med stamgjestene. Men snart valgte jeg å sette kursen mot Hertingfordbury Park i håp om at det var liv der halvannen time før kampstart. Taxisjåføren måtte ta en kikk på mitt utprintede kart for å orientere seg frem til hvor vi skulle, men fant riktig vei. Der han slapp meg av i den tro at det var anleggets oppkjørsel, viste det seg imidlertid å være noe helt annet. Min destinasjon viste seg å være ytterligere noen minutters gange innover, før det fra den allerede smale veien gikk en liten stikkvei inn til høyre. Her ligger Hertingfordbury Park idyllisk til på den andre siden av en liten bro, med flotte piletrær og elven Lea som nærmeste nabo.

Jeg betalte mine £6, og etter en prat med karen som betjente telleapparatene gikk jeg for å slenge fra meg bagen i klubbens bar. Jeg kjøpte en boks Cola for å slukke tørsten, og kvinnen bak disken satt bagen på bakrommet for meg. Den var åpenbart tyngre enn hun hadde trodd, men med det ute av verden kunne jeg omsider ta en runde rundt anlegget. Men før jeg kom så langt ble jeg stående og prate mer med karen ved telleapparatene, som nå hadde fått selskap av en kollega. De kunne fortelle litt om anlegget, og berettet nå om brannen som i januar 1992 ødela det større klubbhuset som hadde stått der siden 1970-årene.

Man kommer inn på den ene kortsiden som kalles The Stable End, og navnet henviser selvsagt til stallene som befinner seg på utsiden her (og hvis eiere tydeligvis er i stadige små disputter med klubben). Til venstre for seg har man umiddelbart en liten asfalt-platting der det nå sto to små mål, så kanskje er det beregnet på barna som er med på kamp. Bortenfor her finner man klubbhuset som erstattet den tidligere nevnte nedbrente versjonen, og som huser baren. Ved siden av denne står en liten bu som fungerer som klubbsjappe, og fra inngangspartiet og bort hit er det såkalt hard standing i forkant. Anleggets stolthet er den etter forholdene store hovedtribunen på denne langsiden. Den sto ferdig i 1959, er hovedsakelig bygget i mur, og er virkelig flott. Den huser dessuten også garderobene, og visstnok et styrerom.

Bortenfor her er det kun hard standing, og det samme er tilfelle på den bortre kortsiden, der det ikke er noen fasiliteter. På langsiden ut mot elven Lea er det nærmest bortre kortside mer hard standing og heller ingen fasiliteter. Noe lattermildt konstaterte jeg imidlertid at det her var strategisk plassert ut noen campingstoler inntil muren, men de som eventuelt har sittet her kan ikke ha sett stort da de sto helt inne i greinene til et stort tre som hang over muren, slik vegetasjonen gjorde flere steder på denne langsiden. Lenger ned langs denne er det imidlertid en gammel ståtribune. Jeg er usikker på om det tidligere har vært et overbygg her, men her finnes i hvert fall en seksjon med 4-5 betongtrinn, med en hvit mur som gjør nytte som bølgebryter i forkant.

Videre nedover kommer vi igjen inn på Stable End, der ståtribunen med sine betongtrinn gjør en flott sving i hjørnet nærmest elven. Her er det først tre trinn, men de blir etter hvert til det dobbelte da den tar seg inn på partiet som er under tak – noe som er nesten hele banens bredde. Den var ganske fjong synes nå jeg, og er i tillegg til hovedtribunen der man finner anleggets karakter. Både herfra og fra langsiden ut mot elven har man dessuten en flott utsikt til akvadukten bak motsatt hjørne av banen, der togene kjører over på sin vei mot London eller Stevenage. Da jeg senere kom på ideen om å knipse et bilde av dette med hovedtribunen i forgrunnen var det dessverre blitt såpass mørkt at det ikke ble noe særlig resultat – og så var det også det å stå å vente på tog man ikke visste når skulle komme da.. Nå skal det også skytes inn at klubben sist vinter var offer for en voldsom flom som satt banen under vann, og noen vil kanskje huske de dramatiske bildene vi den gang så fra Hertingfordbury Park.

Tilbake ved inngangspartiet hadde nå kveldens kampprogram ankommet, og til tross for at det sto £1 på programmet fikk jeg vite at prisen var 50p. Han kunne faktisk for øyeblikket ikke gi tilbake på en £1 mynt, og jeg sa det ikke var noe hast, men plutselig fikk han det for seg at langveisfarende groundhoppere fra Norge ikke skulle betale for programmet. Hans sidemann mente da også at jeg burde vært sluppet inn gratis, men jeg insisterte på at jeg med glede støtter de mindre non-league klubbene, og gikk for å hente forfriskninger i baren før de forsøkte å prakke på meg en refusjon av mine inngangspenger. Det var Strongbow i tappekranene: jeg bestilte, kvinnen bak disken tappet, og jeg betalte £3. Deretter satt jeg meg ned for å kikke litt i det 8-siders kampprogrammet, der nesten halvparten var tilegnet kveldens motstander Tring Athletics historie. Interessant lesning var det, og det skal sies først som sist at dette – i motsetning til de andre kampene på denne turen – ikke var noen treningskamp, men snarere sesongens første obligatoriske kamp for begge klubber. Det skulle spilles om avansement i Hertfordshire FAs Charity Shield.

I motsetning til hva det kan høres ut som dreier det seg ikke om en kamp mellom noen liga- og cupvinner, men det er snarere navnet på en av grevskapets lavere rangerte cupturneringer, der vi nå var i første runde. Dagens motstandere spiller begge i Spartan South Midlands League Premier Division, og bør kjenne hverandre godt. Det var allerede klart at vinneren ville møte vinneren av oppgjøret mellom Oxhey Jets og St. Margaretsbury, som skulle spilles noen dager senere (og der Oxhey Jets vant etter straffer), og Hertford Towns apparat virket ikke spesielt fornøyd med det de anså som en tøff trekning. Jeg fikk høre at Oxhey Jets angivelig også skal ha fått tilbake sin tidligere storscorer Lewis Putman, som scoret vanvittige 81 mål på 38 kamper for klubben i 2012/13-sesongen før han signerte for Wealdstone. Imidlertid har jeg etter min hjemkomst sett visse ting som tyder på at så ikke er tilfelle; bl.a at han skal ha skrevet ny avtale med Wealdstone, samt registrert seg også for Hanwell Town for få matchtrening.

Jeg var etter hvert i prat med både hjemmefans og tilreisende fra Tring, og stortrivdes allerede på Hertingfordbury Park. Tring-folket forsøkte overbevise meg om at deres Grass Roots Stadium også er verdt et besøk, og den ser da ikke verst ut. Med påfyll i glasset tok jeg – etter en kikk innom klubbsjappa – plass utenfor klubbhuset og kunne se kampen sparkes i gang. Det var hjemmelaget som startet forrykende og satt et høyt tempo, og allerede i kampens andre minutt sendte spissen Charlie Smith vertskapet i føringen da han fintet vekk en forsvarer og satt inn 1-0 bak Tring-keeper Matt Evans. The Blues hadde for øvrig to spillere med navn Charlie Smith på banen, men mens backen Charlie K. Smith spilte med nummer 2, kalte hjemmefolket spissen med drakt nummer 10 for «fat Charlie Smith» for å skille de ad.

Hertford fortsatte å presse, og kunne puttet på igjen der de flere ganger testet Evans. Et Tring-lag med seks førstelagsdebutanter måtte vente til et snaut kvarter var spilt før de registrerte sin første sjanse i form av et skudd fra Chris Vardy som gikk like utenfor. Rett etter var det kun en lang tå fra Danny Wolf som hindret Vardy i å bli spilt gjennom alene med keeper, men akkurat idet Tring var på vei inn i kampen slo vertene til igjen. Et frispark fra like utenfor 16-meteren ble på glimrende vis skrudd i mål av Lewis Donovan, og det sto 2-0 etter 19 minutter. Hertford Town hadde full kontroll nå, og kunne økt ytterligere. Men idet man begynte å forbedere seg på pause ble Stewart King revet ned i feltet etter flott forarbeid av Vardy og Ryan Sturges. Og i omgangens siste minutt steg Chris Vardy frem og dundret inn reduseringen til 2-1 fra straffemerket.

Etter å ha fått påfyll i glasset ble pausen tilbragt i passiar med supportere fra begge leire. Bortefansen var oppgitt over kampinnledningen, men hadde nå fornyet håp. Jeg rakk også å kjøpe meg en burger før starten på andre omgang, og den kunne for gjestene startet like katastrofalt som den første. Keeper Evans måtte varte opp med en klasseredning for å hindre Charlie Smith i å bli tomålsscorer, mens han like etter måtte ruse ut for å hindre Jordan Watson. Kun sekunder senere kunne han bare se på da den samme Watson sendte i vei et skudd fra 35-40 meter som smalt i tverrliggeren. På den andre siden av banen kunne Vardy utlignet etter godt forarbeid av King og Sonny Bailey-Aird, men hans avslutning gikk utenfor.

Og da økte i stedet Hertford slett ikke ufortjent til 3-1 da Leigh Rose utnyttet nøling i Tring-forsvaret. Vertene burde satt spikeren i kista, og hadde både en og to gode muligheter til å gjøre nettopp det, men i stedet løp Stewart King gjennom, sendte ballen forbi Blues-keeper Harry Ricketts, og reduserte til 3-2 med sju minutter igjen. Gjestene presset nå de siste minuttene, men hjemmelaget var flinke til å blant annet bruke tid ved hjørneflaggene. Og da dommeren foran 66 betalende tilskuere blåste for full tid var det med 3-2 som sluttresultat og avansement for Hertford Town, som i løpet av andre omgang også ga debut til en Matt Crook som med det ble tidenes yngste Blues-spiller.

Tilbake i baren var det trivelig, selv om jeg nesten til tider ble litt brydd av oppmerksomheten en norsk groundhopper skal få. Jeg klaget imidlertid ikke over å få forsyne meg av godsakene som var satt frem til spillere og ledere, og jeg ble sittende i passiar med flere av disse. Noen vil vite at Hertford Town har en lang fortid i Isthmian League, der de spilte fra 1973 frem til nedrykket etter omstrukturering av denne ligaen i 2006. På spørsmål om de hadde ambisjoner om en retur dit, fikk jeg det ikke overraskende svaret at de på sikt kanskje vil være interessert i det, men at det for øyeblikket ikke er noe voldsomt mål i seg selv. De ville imidlertid ikke avvise fullstendig at de kunne bli fristet til å søke dersom de skulle gjøre en god sesongstart.

Jeg har en følelse av at den ypperste divisjonen av Spartan South Midlands League nå vil bli jevnere enn på en god stund. For to sesonger siden feide Dunstable Town ubeseiret gjennom divisjonen på vei til en suveren tittel, og forrige sesong var Hanwell Town nesten like overlegne. Den gang var Ampthill Town de som best holdt følge, og kanskje vil de være der oppe igjen, men det virker som sagt noe mer åpent. Nettopp derfor hadde Tring-folket vært noe usikre på hva de skulle forvente, men supporterne så gjerne en forbedring av forrige sesongs 10.plass. For Hertford Town sin del har de siste tre sesongene sett klubben på tabellens nedre halvdel, så kanskje er det ingen grunn til å håpe på tittelkamp, men flere jeg snakket med hadde forhåpninger om at de i hvert fall skulle hevde seg på øvre halvdel av tabellen.

Jeg hadde på ingen måte dårlig tid – snarere tvert imot – og forlystet meg i godt selskap, der manager Paul Halsey nå insisterte på å bli avbildet sammen med meg og et klubbskjerf han senere forærte meg. For å gjøre en lang historie kort hadde jeg en storartet kveld på besøk hos Hertford Town, men det var omsider på tide å takke for meg. Men da jeg spurte etter nummeret til taxi ble jeg i stedet tilbudt skyss til togstasjonen, og en av klubbveteranene skysset meg snart opp til Hertford North sammen med sin kone som jobbet i klubbens matservering.

Jeg takket så mye for skyss og satt meg snart på 22.43-toget tilbake til London Kings Cross. Derfra skulle jeg krysse over til St. Pancras, og etter litt venting kom toget mot Gatwick Airport. Det var på tide å vende snuta tilbake mot Norge, og rett før klokka to på natten ankom jeg Gatwick, der jeg hadde plass på Norwegians fly til Gardermoen klokka 05.50. Det hadde vært en flott tur, som dessverre hadde kommet til veis ende. Men allerede dagen etter min hjemkomst startet jeg bestillingen av neste tur!

English ground # 186:
Hertford Town v Tring Athletic 3-2 (2-1)
Hertfordshire County Charity Shield, 1^st round
Hertingfordbury Park, 31 July 2014
1-0 Charlie Smith (2)
2-0 Lewis Donovan (19)
2-1 Chris Vardy (pen, 45)
3-1 Leigh Rose (56)
3-2 Stewart King (66)
Att: 66
Admission: £6
Programme: 50p
Pin badge: £3

Next game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde
Previous game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI

More pics

Torsdag 31.07.2014: Stadion-“sightseeing” i Wakefield

Jeg hadde kvelden før hatt Wakefield som base da jeg besøkte Ossett Albion. Da jeg før avreise bestemte meg for å gå meg en morgentur for å få en skikkelig full english breakfast, valgte jeg å kombinere dette med en kikk på et flott klassisk anlegg som ikke er mest kjent for fotball.

Nå er Wakefield en utpreget rugby-by der fotballen har hatt svært trange kår, og noen vil vite at Wakefield FC (som tidligere het Emley AFC og ble flyttet fra Emley til Wakefield) tidligere i sommer la ned driften kort etter å ha avtalt en banedeling med AFC Emley (som ironisk nok ble stiftet av Emley-supportere etter den nevnte flyttingen). Da hadde den de siste årene banedelt på byens rugbystadion Belle Vue, og da det mot slutten av forrige sesong ble kjent at deres tid der gikk mot slutten var det blant anleggene jeg håpet å få besøkt – men uten å lykkes.

I motsetning til i fotballen har man i rugbysporten i større grad vært flinkere til å ta vare på den gamle klassiske ståtribunene, og jeg hadde sett flotte bilder av de som finnes innenfor portene på Belle Vue. Dessverre var disse portene stengt og det var ikke enkelt å se stort av det som befant seg på innsiden, men den ene porten var såpass lav at det lot seg gjøre og ta bilder over porten. Og den ståtribunen jeg fikk sett er virkelig en perle. Det er trist å tenke på hvor mange slike som i fotballen har blitt ofre for bulldozere og «oppgraderinger» (eller vandaliseringer om man vil). Men samtidig må det ha vært snodig å se Wakefield FC spille kamper på et såpass stort stadion når man sjelden hadde mer enn tosifret antall tilskuere på sine hjemmekamper.



Onsdag 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Nydusjet og fjong valgte jeg å spasere til Edge Street i Manchesters Northern Quarter, der jeg mesket meg med det mange mener er storbyens beste full english breakfast på cafeen Home Sweet Home. Jeg tillater meg å si meg enig inntil jeg har fått dette motbevist. Det var langt fra den verste starten på dagen, og mett og fornøyd kunne jeg gå den korte veien tilbake til mitt Premier Inn-hotel for å pakke snippesken. I ro og mak gikk jeg deretter opp på Deansgate for å benytte meg av de gratis Metroshuttle-bussene, og den oransje buss nummer 1 kunne snart skysse meg ned til Manchester Piccadilly.

Da jeg satt meg på 12.11-toget jeg hadde pekt meg ut, gikk det imidlertid ikke lenge før beskjeden kom om at avgang ville bli forsinket med minst et kvarter. Dermed så det stygt ut med tanke på å rekke forbindelsen videre ved togbytte i Huddersfield, og jeg bestemte meg raskt for å heller hoppe på 12.20-toget til Middlesbrough et par perronger bortenfor, og heller bytte i Sheffield. Det var i rute, og etter det nevnte togbyttet i stålbyen kunne jeg et lite kvarter før klokka to stige av på Wakefield Westgate og orientere meg frem til Graziers Arms. Her har man utleie av rom over puben, og jeg hadde betalt £23 for et enkelt rom, men alt var låst. Puben åpner tydeligvis ikke før klokka 16, men etter å ha ringt telefonnummeret som var oppgitt på reservasjonen, kom straks en fyr og låste opp slik at jeg fikk sjekket inn.

Etter å ha slappet av litt mens jeg ladet mobiltelefoner og benyttet meg av stedets WiFi gikk jeg en liten tur i Wakefield sentrum. Rugbybyen ligger sørøst i West Yorkshire, og var tidligere en markedsby med nord-Englands største kornmarked og en av Englands største kvegmarked. Her ble det dessuten utkjempet harde slag under rosekrigene, og byen var dessuten en bastion for rojalistene under borgerkrigen på midten av 1600-tallet. I tillegg til kornhandel var det etter den industrielle revolusjon næringsveier som tekstilindustri og kullgruvedrift som tok over. Men sammen med annen industri så man utover forrige århundre en betydelig nedgang, og på midten av 1980-årene hadde de fleste av gruvene og tekstilfabrikkene lagt ned, og i dag fremstår Wakefield delvis som temmelig slitent.

Jeg returnerte til Graziers Arms som nå hadde åpnet, og etter en svipptur oppom hotellrommet valgte jeg for høflighets skyld og ta et glass her før jeg gikk opp på Westgate for å ta bussen til Ossett. Om det var buss 126 eller 127 er jeg nå ikke kar om å huske, men begge synes følge samme rute på sin ferd mellom Wakefield og Dewsbury. Etter drøyt 20 minutter på bussen hoppet jeg av på en av holdeplassene på Station Road, rett ved krysset ved Southdale Road. Jeg svingte ned sistnevnte, og der den kommer ned på The Green dreide jeg til høyre. Ned til venstre gikk nå Dimple Wells Road som leder til Ossett Albions stadion, men foran meg på motsatt side av veien hadde jeg nå siktet meg inn på puben The Tap, som jeg hadde fått anbefalt.

Ossett ligger som sagt mellom Wakefield og Dewsbury, og også her står tekstilindustrien sterkt. Byen med drøyt 20 000 innbyggere har også to real ale bryggerier, og nå valgte jeg meg en pint av Ossett Brewery sin Silver King som fikk absolutt godkjent. De som har lest mine tidligere skriverier vil kanskje vite at jeg også tidligere har sett fotball i Ossett, men den gang (i september 2012) var det Ossett Town jeg besøkte. Denne gang var det den lokale rivalen Ossett Albion som sto for tur; et besøk jeg egentlig hadde vurdert å «spare» til et oppgjør mellom de to Ossett-klubbene. De to spiller jo nå begge i Northern Premier League Division One North, og det er ikke altfor mange byer på denne størrelsen som har to lag som begge kjemper såpass høyt oppe i systemet. Denne kvelden var det imidlertid ikke Ossett Town som skulle stå på motsatt banehalvdel, men snarere et forventet reserve- eller ungdomslag fra Rotherham United.

Selv om klokka fortsatt ikke viste mer enn halv sju, tømte jeg glasset og vandret med en drøy time til avspark ned Dimple Wells Road. Dimple Wells er for øvrig også navnet mange bruker på stadionet Queen’s Terrace, som i tillegg nå har fått et temmelig usjarmerende sponsornavn. Foran fotballstadionet ligger det rett utenfor et cricketanlegg, hvis flotte tårn med resultattavle står nesten helt inntil muren som omkranser fotballstadionet. Inngangen var fortsatt stengt, men da jeg kikket meg rundt ned langs nærmeste kortside var det noen spillere som gikk inn på anlegget gjennom en åpen port her. Jeg skulle jo uansett betale når man åpnet, så frekt og freidig gikk også jeg inn her slik at jeg kunne ta en runde rundt banen.

Man kommer normalt inn nederst på den ene langsiden, nær den nevnte kortsiden hvor klubbhuset står. Men jeg kom nå inn midt på denne kortsiden, mellom klubbhuset og tribunen ved siden av. Jeg startet runden – med klokka, og tok meg over på bortre langside der det midt på står en sittetribune. Denne har tre rader med seter, og er spesiell i den forstand at man passerer denne ved å gå innunder tribunen gjennom en gangvei bak setene. Ellers er det såkalt hard standing på denne langsiden. Det er det også på bortre kortside, der man også har en prefabrikert liten ståtribune bak målet.

På den andre langsiden er det mer hard standing, og her må man på et punkt forsere en stor murtrapp som leder ned fra en av flere inngangspartier som ikke var i bruk ved mitt besøk (og som jeg mistenker sjelden gjør annen nytte enn å tilfredsstille graderingskravene til FAs paragrafryttere), og denne må krysses over når vi skal ned mot nærmeste kortside. Men rett ved den nevnte trappen står de to laglederbenkene i rød og gul mur. Det var idet jeg kom forbi her og kikket i retning kortsiden med klubbhuset at jeg for første gang virkelig la merke til hvor skjevt banedekke på Queen’s Terrace faktisk er.

Herfra heller banen ganske merkbart ned mot bortre langside, og om det ikke er like stor helling som hos eksempelvis Hallam FC, tror jeg ikke jeg har sett større helling så høyt oppe i pyramiden som dette. Borte på den nærmeste kortsiden, rett bortenfor telleapparatene, står først et bygg som huser blant annet klubbens bar. Ved siden av er det på stedet jeg kom inn en terrasse med et par benker. Her står også en toetasjes brakke, der den nederste delen skulle vise seg å huse klubbsjappa, mens speakeren holder til i andre etasje som nås via en utvendig trapp. Herfra kan man om ønskelig klatre over gelenderet og over på tribunen som står ved siden av brakkene igjen, og skue utover landsbygda sør for Ossett. Dette er for øvrig en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på de bakerste betongavsatsene her.

Klokka hadde passert sju før det begynte å bli liv i baren, og jeg overleverte £2,50 for en boks med Strongbow. Ikke før hadde jeg satt meg ned før jeg observerte at noen kom inn med et kampprogram under armen, og jeg registrerte gjennom vinduet at man nå også hadde fått betjent telleapparatene. Dermed gikk jeg for å betale de £5 det krevdes for inngang, samt ytterligere £1,50 for et flott utseende program i farger. Som det hadde blitt hintet til på forhånd var dette et program som dekket samtlige av Ossett Albions hjemmekamper i sesongoppkjøringen. Jeg hadde nemlig på forhånd vært i kontakt med klubbsekretær Steve Hanks, og han hadde fortalt at man vurderte å gjøre nettopp dette.

Jeg hadde lovet å gi meg til kjenne for Steve, og da jeg spurte bartenderen, pekte han få sekunder etter en ut kar som kom inn døra. Han ønsket hjertelig velkommen og fortalte at han hadde tatt med seg noe til meg. Han forsvant, og jeg satt igjen som et spørsmålstegn, men da han kom tilbake hadde han med seg en liten pose med norsk mynt han hadde til overs etter en ferie i Norge. Disse ville han gjerne gi meg, og jeg takket ærbødigst og forsikret om at de snaut 40 kronene muligens ville kunne kjøpe meg en halv pils. Innimellom hans diverse gjøremål rundt på anlegget ble det tid til litt koselig passiar med Steve, og bort til bordet mitt kom snart også en kar som er aktiv på Kempster-forumet og som hadde identifisert meg. Og jeg var jo noe spent på hva slags tanker de gjorde seg før kommende sesong.

Ossett Albion hører som sagt for tiden hjemme i NPL Division One North, og har nå hatt tilhold i denne ligaen siden opprykket fra Northern Counties East League i 2004. Riktignok har Albion de siste årene mer enn en gang beholdt plassen kun grunnet benådning som følge av at andre klubber har trukket seg, gått konkurs, eller ikke oppfylt stadionkriteriene for opprykk til non leauges step 4. Håpet er at man denne gang skal slippe å havne i en slik situasjon, og at de forhåpentligvis kan holde nedrykksstriden på avstand med gode sportslige prestasjoner. Det skal de kanskje være fornøyd med om de klarer, for de har nok ingen forutsetninger for å ta opp kampen med klubbene som forventes kjempe om tittelen.

Klubbsekretær Steve Hanks var for øvrig tidligere formann, før han tidligere i år overlot den posten til tidligere spiller Dominic Riordan, og da Hanks kom gående med en bunke stensiler med dagens lagoppstilling fikk jeg rasket til meg en av disse. Han gjorde samtidig oppmerksom på at klubbsjappa nå var åpnet, og jeg stakk hodet innom for å sikre meg en pin til min samling. Der hadde jeg mer hell enn jeg hadde hatt i baren tidligere, da jeg etter å ha gjentatt spørsmålet flere ganger til slutt ble tilbudt batterier! Jeg er usikker på hvordan man fikk «pin badge» til å bli «batteries», men det var uansett en artig episode som høstet stor latter fra alle parter da man forsto hva som hadde skjedd.

Jeg tok med meg en Strongbow ut på terrassen og slo meg ned på en av benkene, og snart lød kveldens første fløytesignal. Blant den tilreisende Millers-ungdommen ute på banen var det bare å innrømme at det ikke var særlig med navn jeg tidligere hadde hørt om, og hjemmelaget var fullt på høyde i en kamp som startet med mye spill på midtbanen og få store målsjanser. Det var ved flere anledninger tilløp til noe med gode raid på kantene, men det ble stort sett med halvsjanser. Da vertene ble tildelt straffespark med ti minutter til pause, tok spissen Ryan Harrison ansvar. Fra elleve meter satt han ballen sikkert i mål bak Millers-keeper Tony Thompson og sendte de oransje og sorte i føringen med 1-0. Dette ble fulgt opp med et par halvsjanser begge veier før spillerne fikk gå i garderoben. Hjemmelaget hadde nok vært hakket bedre, så det var slett ikke ufortjent.

Etter å ha ha fikset påfyll av gyllen nektar ble pausen for min del benyttet til hyggelig passiar med supportere og ledelse fra hjemmelaget, som var nokså tilfreds med det de hadde sett i første omgang. Ellers fikk jeg nok en gang en innføring i rivaliseringen mellom Ossett Albion og Ossett Town, med beretninger og anekdoter fra tidligere oppgjør de to imellom. Det har flere ganger blitt spekulert i om Town vil selge sitt stadion Ingfield for å bruke pengene til å bygge nytt anlegg, men jeg glemte dessverre å spørre om nyheter rundt dette. Noe annet som ved jevne mellomrom har vært et tema er en mulig sammenslåing mellom de to Ossett-klubbene, der tanken er at sammenslåing til en større klubb vil gjøre det enklere å hevde seg bedre. Heldigvis var motstanden mot dette fortsatt stor blant samtlige Albion-folk jeg snakket med om dette.

Fra matutsalget fikk jeg i bytte mot £2,50 servert en utmerket pork pie med tilhørende mushy peas (eller ertestuing om man vil) og brun saus akkurat i tide til starten på andre omgang. Den fortsatte innledningsvis som i første; med et lite overtak til vertene. Og fem minutter ut i omgangen ble Ryan Harrison tomålsscorer da han doblet ledelsen til 2-0. Det var etter dette stort sett ganske jevnspilt, og jeg sto med følelsen av at Albion hadde full kontroll. De gangene gjestene truet offensivt ordnet stort sett forsvaret greit opp. Omgangen ble etter hvert også litt oppstykket av spillerbytter, og det ebbet omsider ut med en ikke ufortjent seier 2-0 til Albion.

Med påfyll av fludium ble jeg sittende i baren og kikke litt nøyere i programmet og prate litt med folket der. Det var trivelig, men i godt selskap flyr tiden, og omsider var det på tide å takke for meg og ønske lykke til kommende sesong. Og med det gikk jeg opp på The Green, der buss 117 etter planen skulle plukke opp ved holdeplassen utenfor The Tap. Tilbake i Wakefield hoppet jeg av på Westgate og gikk rett tilbake til Graziers Arms, der det var lystig lag. Jeg unnet meg et glass eller to før jeg trakk meg tilbake.

English ground # 185:
Ossett Albion v Rotherham United XI 2-0 (1-0)
Pre season friendly
Queen’s Terrace, 30 July 2014
1-0 Ryan Harrison (pen, 35)
2-0 Ryan Harrison (50)
Att: 106
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic
Previous game: 29.07.2014: Salford City v Chorley

More pics

Dag 11: Tirsdag 29.07.2014: Salford City v Chorley

Taxi ble bestilt til Travelodge Bromley og drosjekusken ble beordret i retning Bromley South, der jeg skulle ha toget til London Victoria. Herfra kunne jeg for n’te gang på turen ta Victoria Line mellom Victoria og Euston, og med smørbrød og juice fra Sainsburys kunne jeg igjen sette meg på toget nordvestover til Manchester. Vi ankom Manchester Piccadilly rett før halv to, og jeg benyttet meg av Manchesters gratis Metroshuttle-busser, der jeg lot den oransje buss 1 ta meg til toppen av Deansgate. Derfra gikk jeg den korte veien over til Premier Inn hotellet ved siden av Victoria Bridge – såvidt over på Salford-siden av elven Irwell.

Dagens destinasjon var Mossey AFC og Seel Park; en klubb og et stadion som i lengre tid har figurert svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Men mens jeg slappet av litt i hotellsenga var det virkelig flaks at jeg dobbeltsjekket på internett, for nå fikk jeg plutselig ikke kampdatoen på Mossleys hjemmeside til å stemme. Jeg så snart at hjemmekampen mot FC Halifax Town flere dager tidligere ganske riktig hadde blitt flyttet mens jeg hadde vært uvitende på rundtur i fotball-England. Den ville nå spilles en dag senere enn opprinnelig planlagt, men jeg hadde allerede andre planer og hotell booket for onsdagen, og ikke minst gjaldt det nå å bestemme seg for en av backup-kampene jeg klok av skade hadde listet opp.

Det var vel først og fremst Clitheroe og Lancaster City som fristet mest av alternativene i nordvest, men begge bød på en en nokså lang reisevei – ikke minst returen etter kampslutt. Det sto til slutt mellom disse to og Salford City, som kunne nås med buss fra holdeplassen et steinkast unna hotellet. Det var de gamle Manchester United-stjernenes inntreden på eiersiden som gjorde at jeg hadde betenkeligheter, men samtidig kom jeg til den konklusjon at det ville være en fin mulighet til å avlegge et besøk før det eventuelt skjer større endringer, og kombinert med en langt enklere reisevei ble dette utslagsgivende da jeg til slutt valgte å sette kursen mot Moor Lane og Salford City.

Etter hvert var jeg på farten igjen, og gikk opp på Deansgate for å ta en matbit mens jeg ventet på en passende buss. På The Moon Under Water satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg gaflet i meg en chili dog som ble skylt ned med en j2o. Snart kunne jeg slentre ned til hjørnet av Chapel Street og Blackfriars Street, der jeg satt meg ned for å vente på buss nummer 93. Omsider kom den rundt hjørnet, og mens vi kjørte gjennom Salford fulgte jeg med på mobilens kartfunksjon for å forsikre meg om at jeg kom meg av på rett holdeplass. Vi nærmet oss Kersal-området, og etter et drøyt kvarter på bussen steg jeg av i Kersal Road.

Herfra gikk jeg opp igjen på Moor Lane, svingte ned Oaklands Road og inn i Nevile Road, og under fem minutter etter at jeg gikk av bussen så jeg en overraskende stor hovedtribune foran meg på venstre side av Nevile Road. Bortenfor denne fikk jeg inngangen på min venstre side, og jeg betalte mine £4 for inngang, mens jeg ikke lenger ble overrasket over at det ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram. Jeg stakk i stedet snuta innom klubbsjappa som befant seg umiddelbart til venstre når jeg kom gjennom telleapparatene. Her sikret jeg meg faktisk for den nette sum av £3 den siste pin som viser klubbens gamle logo.

De nye eierne har nemlig bestemt at klubben nå skal ha ny logo, men det skal vi komme tilbake til. For i klubbsjappa kom jeg i prat med den eldre herren som hadde ansvar for denne, og jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for denne karen. Han hadde tydeligvis vært engasjert i klubben i en mannsalder, og da jeg måtte innrømme at jeg var tilreisende groundhopper fra Norge bød han meg forsyne meg med noen tidligere Salford City-programmer fra baljene, før han like godt stengte sjappa og tok stokken fatt for å vise meg stadionet og fortelle om dets historie. Han pekte med stokken og kunne blant annet fortelle at den store flotte hovedtribunen er fra 1920-årene; noe som stemmer godt med dens «art deco» design.

Den gang var ikke engang dagens fotballklubb stiftet, og Moor Lane ble stort sett brukt til rugby før Salford City flyttet inn så sent som i 1979. Da hadde anlegget stått tomt i noen år og bar preg av forfall og betydelig vandalisme. Selv taket på hovedtribunen var totalt ødelagt, og garderobene var fullstendig utbrent. Sakte men sikkert har Salford City restaurert anlegget som nå fremstår delvis ganske flott, og de kan med rette være stolte over jobben de har gjort. Veteranen måtte tilbake til klubbsjappa, men pekte først ut hvor de forskjellige ting som bar, matservering, toaletter etc var, og jeg takket midlertidig for praten og startet min runde rundt anlegget.

Man kommer inn nederst på den ene langsiden, bortenfor hovedtribunen. Rett foran seg når man kommer inn har man kortsiden der det ikke er stort annet enn en parkeringsplass for biler. Men det var motsatt vei jeg gikk min runde, med klokka. Den tok meg forbi den store brakka som har et vindu for matservering, og som huser klubbens bar. Bortenfor denne står den store hovedtribunen, og som sagt er den meget flott. Den var da også hovedgrunnen til at jeg ved mitt besøk ble positivt overrasket over Moor Lane.

På bortre langside er det heller ingen tribunefasiliteter; kun såkalt hard standing for de som ønsker å se kampen derfra. I hjørnet mellom denne og bortre langside er det ytterligere et inngangsparti som sannsynligvis ikke blir brukt særlig ofte – annet enn til å tilfredsstille FAs graderingsansvarlige. På denne bortre langsiden er det en gressvoll som går oppover fra banen opp mot muren rundt anlegget. Her står det også en artig liten ståtribune som gir ly til de som velger å stå på de tre betongtrinnene under tak her. Denne tribunen er kledd i oransje bølgeblikk, men det spørs hvor lenge det varer før den blir malt..

Med runden unnagjort var det på tide med en tur innom baren. Der kom nå også karen fra klubbsjappa for å forsikre seg om at jeg hadde funnet meg godt til rette. Han insisterte på å spandere en runde, så jeg kunne ikke annet enn å takke aller høfligst ja. Men det var midlertidig mangel på «ordentlig» cider (Magners går ikke under den kategorien mener nå jeg!), og det var varmt og jeg følte for noe fruktig. Dermed falt faktisk valget på en flaske Kopparbergs mixed fruits som jeg lesket strupen med mens jeg konverserte med veteranen og bladde i programmene jeg hadde blitt forært. Han lovet ellers å ordne en stensil med lagoppstillingene til meg, før han igjen returnerte til sjappa.

I mellomtiden fikk jeg slått av en prat med noen av bortesupporterne. Kveldens gjester var ingen ringere enn Chorley, forrige sesongs overbevisende mestre i Northern Premier League Premier Division, og nyopprykket til Conference North. De er av mange tippet til å klare seg greit der, og de tilreisende (som det var en god del av) som jeg snakket med mente de i første rekke skal etablere seg i divisjonen, og hadde tro på at de skulle klare nettopp det. Noen hevdet de ville være fornøyde om de holder nedrykksstriden på avstand og ender midt på tabellen, mens andre skjøt inn at de har håp om at de likevel kanskje kan blande seg inn i playoff-kampen. Det er en tøff divisjon, og den er vanskelig å tippe, men blant favorittene ble ikke overraskende nevnt Stockport County (i kraft av å være en stor klubb), AFC Fylde, Guiseley, og etter sigende hardt satsende Barrow, mens noen satt et utropstegn ved lag som Boston United og Harrogate Town. Sistnevnte bør være klart styrket ved målsniken James Walshaws ankomst.

Det var da lagene kom på banen at jeg på alvor fikk litt bitter smak i munnen. Jeg nevnte at hjemmelaget har byttet ut sin logo med en ny mer moderne variant, og da Salford City inntok banen i drakter som nærmest var et speilbilde av draktene til Manchester United koblet jeg det hele. Da de såkalte Class of 92 med Ryan Giggs, Paul Scholes, Nicky Butt, og Neville-søstrene offentliggjorde sine planer om overtakelse av Salford City syntes jeg (og andre jeg har snakket med) at de sa de riktige tingene. Det var lite som tydet på at man hadde å gjøre med en ny Vincent Tan. Men hva har skjedd siden det?? Det virker ikke lenger like troverdig, og når man begynner å tukle med en klubbs identitet og historie er koblingen til Tan velberettiget.

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at det var Manchester United som kom ut på banen; så like var draktene. Hva var galt med Salford Citys tradisjonelle oransje og svarte drakter (og logo)?? Kanskje var det ikke godt nok å «bare» være Salford City…for det virker som om man nå heller vil være en latterlig Manchester United lookalike. Riktignok kan man fra store deler av Moor Lane skimte Old Traffords enorme North Stand ikke altfor langt unna, men om de tror de skal skaffe nye supportere ved å fremstå som en blek ManU-kopi, så stiller jeg meg tvilende da de som eventuelt vil like dette sannsynligvis allerede er faste innslag på Old Trafford. Men det er trist å se at man mener Salford Citys egen historie og identitet ikke er bra, interessant eller spennende nok, og kaster vrak på denne.

Både Paul Scholes og Phil Neville var til stede, og jeg så sistnevnte parkere bilen sin bak det ene målet og skrive autografer til noen unger før han forsvant for å meske seg med kanapeer mens vi andre gjorde oss klar til å se kampen sparkes i gang. Karen fra klubbsjappa kom bort og beklaget så mye at han ikke klarte å ordne en lagoppstilling da printeren hadde slått seg vrang. Men han ropte på klubbens speaker som hadde lagoppstillingene kloret ned for hånd i en håndskrift jeg gjorde mitt beste for å tyde. Sannelig hadde han ikke også fått beskjed av veteranen om over høyttaleranlegget å informere de 249 betalende og samtlige andre til stede om at de hadde «storfint» besøk av en norsk groundhopper som var i ferd med å se 13 kamper på 13 dager. Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorda, men jeg får trøste meg med at de fleste nok ikke visste hvem jeg var. Og snart var det glemt da kampen startet med dommerens fløytesignal.

Klokka viste ikke mer enn 22 sekunder da gjestenes James Dean(!) trillet ballen forbi Ammies-keeper Andrew Robertson til 0-1 og sørget for sjokkåpning. Det var vel kanskje ikke det kampen trengte rent objektivt sett, men Chorley hadde tatt initiativet og hadde ingen planer om å gi det fra seg. De var det beste laget, og virket rett og slett å ha god kontroll på sitt vertskap fra to divisjoner lavere. Da Salford angrep virket de faktisk temmelig tannløse helt der fremme, og klarte ikke å skape problemer for skjærene fra Chorley. Deres avslutninger var ved flere anledninger nærmere å treffe bilen til Phil Neville enn Chorley-keeper Sam Ashtons mål, selv om de dessverre heller aldri traff førstnevnte.

I stedet var Chorley nærmere å øke sin ledelse, noe de kunne gjort både en og to ganger før Dale Whitham satt inn 0-2 med tre minutter til pause. Jeg hadde sett siste halvdel av omgangen stående helt bakerst oppe på hovedtribunen sammen med speakeren og hans kompis som viste seg å være Manchester City-supporter som var på besøk på Moor Lane for første gang. Men da dommeren blåste for pause tok jeg meg ned til baren for å få påfyll i glasset. Chorley-folket var naturligvis fornøyde, mens hjemmefansen hevdet de manglet tilstrekkelig offensiv slagkraft; noe som støttet observasjonene jeg hadde gjort basert på en omgang.

Andre omgang fortsatte med mer av det samme; Chorley hadde kontroll uten at de på noen måte rundspilte Salford City. Jeg sto med inntrykket av at Chorley gjorde det de måtte, og det var til tider nokså jevnspilt. Men jeg følte ikke at Chorleys ledelse på noe tidspunkt var alvorlig truet, og jeg vil igjen påstå – selv om motstanderen hører hjemme to divisjoner høyere – at Salford City må forsterkes offensivt om de skal kunne hevde seg i en tøff NPL Division One North, der de skal opp mot lag som Darlington 1883 og Spennymoor Town m.fl. Da Chorley fikk tildelt et straffespark med kvarteret igjen, fastsatte Harry Winter sluttresultatet til 0-3.

Da dommeren blåste av var det altså med en fortjent seierherre, og bortefansen kunne dra fornøyde hjem til sin del av Lancashire. Tilbake i baren nektet karen fra klubbsjappa å la meg kjøpe en runde til ham, men han insisterte på å gi meg skyss til bussholdeplassen. Jeg takket høflig, men poengterte at det kun var noen få minutters gange, men slikt ville han ikke høre på. Mens jeg drakk min Kopparbergs snakket vi med en person som var blant de som forståelig nok er alt annet enn fornøyde med det nevnte skiftet av image i klubben. Han hevdet at hans klubbs historie ble pisset på og at de blir gjort til latter, samtidig som han påpekte at flere personer med Manchester City-sympatier (og også andre) allerede har vendt klubben ryggen etter at de har valgt å fremstå som et “Manchester United light”. Jeg hadde faktisk stått med følelsen at jeg så enda et nytt FC United spille, og han hevdet at dette var eksakt hans poeng. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at det gjorde at jeg forlot Moor Lane med en kraftig bismak, til tross for utrolig trivelige folk og personell.

Klubbsjappas egen gentleman slapp meg av på en annen bussholdeplass ute på hovedveien, og på veien dit røpet han at han som meg er såpass tradisjonalist at også han satt større pris på de tradisjonelle gamle klubbfargene og logoen. Han var også enig i min observasjon om at offensiven nok må styrkes, og hevdet at mange automatisk ser på klubben som en utfordrer i tetkampen denne sesongen etter ManU-folkets overtakelse. Mange ser nemlig for seg at de strør om seg med penger, men han hevdet at dette ikke stemmer, og selv mente han at det ikke var særlig realistisk å håpe på mer enn en plass midt på tabellen slik ting nå ser ut. Det er kanskje vel defensivt, for andre påpekte da også at man nok raskt ville være i stand til å dra frem sjekkheftet om man skulle trenge forsterkninger, og stallen er da også forventet styrket, slik at jeg inntil videre fortsatt velger å tro at Salford City vil være med å kjempe på øvre del av tabellen. Jeg takket for skyssen og sendte ham av gårde med lykkeønskninger om at klubben ikke totalt mister den siste rest av sjel. Det var da jeg oppdaget at buss 93 ikke stoppet her, men jeg fant snart ut at buss 98 gjorde samme nytte, og snart var jeg på vei tilbake inn til sentrale Manchester. Jeg trakk meg straks tilbake til hotellsenga etter en lang men innholdsrik dag i trivelig selskap. Men avslutningsvis vil jeg anbefale de som ønsker å besøke Salford City om å gjøre det umiddelbart før de totalt har utradert siste rest av sin egen historie…om det da ikke allerede er for sent.

English ground # 184:
Salford City v Chorley 0-3 (0-2)
Pre season friendly
Moor Lane, 29 July 2014
0-1 James Dean (1 – or 22 sec)
0-2 Dale Whitham (42)
0-3 Harry Winter (pen, 76)
Att: 249
Admission: £4
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI
Previous game: 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports

More pics

Mandag 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Etter å ha forsynt meg av hotellets varme frokostbuffet, unnet jeg meg en lengre dusj og litt avslapping på senga. Jeg hadde ikke dårlig tid, da det uansett ikke var innsjekking på Travelodge i Bromley før klokka 15. Utsjekking fra North Stafford Hotel var imidlertid klokka 11, og kun et par minutter før dette sjekket jeg ut og satt meg i sola på benkene utenfor. Jeg lot 11.12-toget kjøre uten meg, og nøt sola mens jeg bladde i Non League Paper. Først etter en stund i sola spaserte jeg over veien og inn på Stoke stasjon, der jeg satt meg på 11.50-toget til London Euston. Halvannen time senere kunne jeg der unne meg en røykepause før jeg tok meg ned til Victoria og satt meg på toget som skulle frakte meg til Bromley.

Etter et drøyt kvarter på dette toget hoppet jeg av på stasjonen Bromley South, som bør være kjent for de som har besøkt Bromley eller Cray Wanderers. Hotellet lå imidlertid nord i Bromley, og jeg unnet meg en taxi som snart slapp av meg og min bag utenfor stedets Travelodge. Jeg fikk raskt sjekket inn, men ble bare på hotellrommet lenge nok til å lade mobilene noe og benytte meg av hotellets halvtime med gratis WiFi. Deretter spaserte jeg nedover igjen mot Bromley South via High Street.

Rett overfor stasjonen ligger Wetherspoons-puben The Richmal Crompton, og da jeg hadde plenty av tid stakk jeg innom for å teste en ny festivalcider. Med 7,5% er det kanskje greit det ble med kun en pint av Mr. Whitehead’s Boxing Dog, men da jeg ikke var sikker på om det ville være matservering på dagens kamp bestemte jeg meg også for å ta en matbit. En porsjon gammon ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow før jeg gikk for å ta toget.

Min destinasjon var Crockenhill i Kent, og den ligger omtrent på grevskaps-grensen mellom Kent og Greater London, men det lille stedet har ikke egen togstasjon. Derfor tok jeg toget til Swanley, og tok derfra taxi de få kilometerne ned til Crockenhill og Wested Meadow; hjemmebanen til Crockenhill FC. Det har en stund vært en ønsket destinasjon, og blir gjerne omtalt som «herlig falleferdig». Også i fjor sommer hadde jeg planlagt et besøk her. Den gang ble kampen jeg hadde sett meg ut flyttet, men det var heldigvis ikke tilfelle denne gang.

Allerede fra utsiden kunne jeg se at anlegget er temmelig slitent, og konstruksjonen som fra innsiden viste seg å være hovedtribunen fremstår fra utsiden som en forfallen rønne. Jeg tok det først for å være klubbhuset, men sjåføren forklarte at klubbhuset lå lenger bak, og pekte mot en bygning man skimtet deler av og som fra denne vinkelen virket som et falleferdig forvokst skur. Inngangspartiet var ubemannet men døra var åpen og hang og slang på halv tolv, og jeg tuslet inn gjennom åpningen i bølgeblikken. Det var en times tid til avspark, og jeg hadde sett et par av spillerne ankomme, men inne på anlegget var det kun en mann å se der han fikset på matta på motsatt side av banen. Så jeg la like gjerne ut på min runde rundt banen.

Man kommer inn på den ene langsiden, og til høyre for meg hadde jeg umiddelbart en liten ståtribune der en spinkel konstruksjon gir tak over hodet til de som står på en betongavsats her. Det vil si, den skulle gitt tak over hodet, men halvparten av bølgeblikken som utgjorde taket har blåst ned. Nå skal det sies at man under forrige sesong ble offer for en kraftig storm som rev ned deler av anlegget, blant annet et stillas bak det ene målet. På den nevnte ståtribunen har jeg senere sett bilder av at man har laget en benk ved hjelp av gamle øltønner og noen planker, men det var nå borte. I stedet sto det noen gamle stoler her, omringet av alt mulig slags skrot, som biter av bølgeblikk, en gammel presenning, biter av treverk etc.

Men jeg gikk motsatt vei da jeg startet min runde, og til venstre for der jeg kom inn står hovedtribunen midt på denne langsiden. Det er en tribune med benkerader i tre, og sidene kledd i rødt bølgeblikk. Samme materiale har man også på taket, og tribunen falt virkelig i smak hos undertegnede. På midten av denne er det en smal spillertunnel med klubbens logo malt over. Bortenfor hovedtribunen står en annen bygning i flere seksjoner, men denne var ikke åpen ved mitt besøk. På utsiden der var det et parti med ståplasser opphøyet med et betongtrinn, og mon tro om ikke det er her man har en tea bar. På baksiden av disse er klubbens bar, men det skal vi komme tilbake til.

Jeg tok meg over på bortre kortside, der en bølgebryter fikk meg til å lure på om det tidligere har vært en ørliten ståtribune i form av betongtrinn her. I så tilfelle er den (som så mye annet) gjengrodd av gress, men det er nå i hvert fall en liten gressvoll her. Rett bortenfor her står en knøttliten hjemmesnekret(?) tretribune der man kan stå i ly for eventuelt regn. Videre bortover mot bortre langside ble gresset høyere og høyere, og når jeg svingte rundt inn på denne langsiden måtte jeg tråkke meg gjennom gress og villniss som nådde meg til langt opp på leggen samtidig som jeg forsøkte å ikke tråkke på gamle bølgeblikkplater, planker, metallstenger og annet skrot som lå strødd her sammen med gamle malingspann, trafikk-kjegler, øltønner, helt eller delvis ødelagte stoler etc.

På denne langsiden står de to laglederbenkene i hvitmalt leca, med et hvitt tregjerde som kjemper for å holde seg noenlunde oppreist mellom de to. Lenger ned mot det hjørnet i andre enden kommer man rett og slett ikke rundt. En vegg av brennenesle, tornebusker og annet kratt hindrer sammen med en liten bekk folk i å gå rundt her, så jeg skrittet rett og slett elegant(?) over gjerdet som her var ødelagt og kuttet over banen over på kortsiden. Her er det heller ikke stort, annet enn en vegg av trær og vegetasjon bak mål, og selvsagt mer skrot. Det står deler av et gammelt stillas her, og det er såvidt jeg kan skjønne restene av stillaset som blåste ned i vinter. Det forklarer i så fall mengden av metallrør- og stenger som ligger her.

Med det var rundturen over idet jeg kom over på nærmeste langside igjen, og jeg må ærlig innrømme at selv om sikkert ikke alle (spesielt ikke om man kun er vant til PL og den slags) hadde likt seg her, kan jeg ikke annet enn å istemme i utsagnet om at Wested Meadow virkelig er «wonderfully ramshcakle» – eller herlig falleferdig. Når sant skal sies har jeg nok kanskje sett nedlagte og fraflyttede anlegg som har sett mindre falleferdige ut enn dette. Men herregud, for en karakter! Jeg elsket det, og kan bare si at det var verdt ventetiden.

Nå var det derimot på tide å finne baren. Den viste seg som sagt å være bak hovedtribunen, som man må gå rundt, og den er meget trivelig. Her kan man slå i hjel godt med tid med å se på alle bilder, skjerf og vimpler etc de har fylt opp vegger og tak med. Hadde jeg visst de hadde samlet på slikt, skulle jeg tatt med meg deler av den gamle skjerfsamlingen min.. En Stella cider ble bestilt og karen bak disken, som tydeligvis var en slags altmuligmann, serverte gladelig. Han var identisk med karen som hadde holdt på ute på matta tidligere, og for alt jeg vet kan han også han vært formannen selv.

Han klarte også å fiske frem en pin som jeg ga ham £3 for, og bekreftet samtidig at det var gratis inngang for kveldens kamp, der hjemmelaget var vertskap for Phoenix Sports. Gjestene hører jo hjemme i Southern Counties League – ett nivå over Crockenhill, men nå ble jeg fortalt at det tydeligvis var deres reservelag fra Kent County League som kom på besøk. De vant forrige sesong Kent County League Division Two West, og da de har rykket opp til Division One West vil det si at de spiller på non league step 8. Kent County League er jo en feederliga til Kent Invicta League (step 6) der Crockenhill spiller.

Når det er sagt ble jo Crockenhill desidert jumbo forrige sesong, som i det hele tatt var en marerittsesong for The Crocks. Flere ganger tapte de med resultater som ville vekket oppsikt i ishockey (fire ganger tap med tosifrede antall mål uten å score selv), og hadde i perioder store problemer med i det hele tatt å stille fulltallig da spillere rett og slett ikke dukket opp til kamp. Sesongen endte med tragikomiske 1-0-27 og 20-159 i målforskjell(!!) på 28 kamper! Den eneste seieren kom for øvrig hjemme mot lokalrival Eltham Palace.

Manager Craig Clark tok over i løpet av den vanskelige fjorårssesongen, og de regner ikke med noe under denne sesongen, men håper å kunne bygge opp et nytt lag fra grunnen. Lattermildt måtte de bekrefte min påstand om at det i hvert fall ikke kan bli så mye verre. Det er trist å se klubben slite slik, for så sent som under 1980-årene var Crockenhill en storhet i Kents non-league fotball. Det er jo dessuten klubben der Tony Cascarino startet sin karriere, og mange vil nok huske ham fra både Gillingham Millwall, Aston Villa, Chelsea og Marseille. Han ble i følge historien visstnok solgt fra Crockenhill til Gillingham i 1982 for et sett med nye treningsdrakter!

Mens jeg lesket strupen gikk jeg rundt i lokalet og kikket på de mange interessante avisartikler og bilder som hang på veggene, og karen bak disken hentet dessuten frem tre kampprogram fra fjorårssesongen til meg som trøst for at det ikke var noe kampprogram denne kvelden. Jeg bladde litt i disse mens jeg tømte glasset, og snart var det på tide å installere seg i påvente av kampstart, så jeg vandret ut i Kent-kvelden og tok oppstilling på langsiden på siden av hovedtribunen, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet.

Dommeren blåste og jeg startet min stoppeklokke, men uten noen lagoppstilling var det håpløst å forsøke å identifisere de forskjellige spillerne. Heldigvis var noen av mine sidemenn godt kjent med i hvert fall hjemmespillerne. Verre var det med gjestene, og da deres spiss og kaptein med nr 9 på ryggen scoret etter 12 minutter visste jeg foreløpig ikke at det var den gamle Welling United-spilleren Steadman Callender (det fikk jeg først vite flere dager senere, via Twitter). Det var ikke helt kompetent keeperspill ved det første målet, og da Phoenix Sports økte til 0-2 etter 39 minutter var det etter et selvmål av Jim Williams(?). Det må nok også sies at nivået på det som tidvis skjedde ute på banen kanskje er det hittil laveste jeg har sett på mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Uansett, 0-2 sto seg til pause.

Etter en forfriskning i baren bar det ut igjen, akkurat tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang. Jeg tok oppstilling på samme sted, men snart begynte det for første (og vel eneste) gang på turen å dryppe fra oven. Jeg stilte meg innunder den tidligere nevnte ståtribunen til høyre for inngangen, men selv med så få tilskuere (jeg talte 36 tilskuere) var det begrenset hvor mange som fikk plass under den lille flekken av tak som var komplett, så jeg valgte å heller sette meg opp på hovedtribunen. Her fikk jeg som sidemann en kar som nylig hadde blitt engasjert av Crockenhill for å analysere deres kamper, og han har sannsynligvis mer enn nok å gripe tak i.

Han fikk i det minste se hjemmelaget redusere til 1-2 ved Jack Bath etter 52 minutter, og de for anledningen blåkledde (ikke vet jeg hvorfor de ikke spilte i sine normale røde og hvite hjemmefarger av typen Doncaster Rovers spiller i) hjemmespillerne fikk fornyet håp. 20 minutter ut i omgangen gjenopprettet imidlertid gjestene sin tomålsledelse da Steadman Callender scoret sitt andre og økte til 1-3. Callender hadde virkelig kvelden, og kun tre minutter senere kunne han trille inn sitt tredje og lagets fjerde. Og da dommeren pekte på straffemerket etter at en Sports-spiller gikk i bakken, var det bare en mann som skulle ta straffesparket. Steadman Callender satt sikkert inn sitt fjerde for kvelden og fastsatte sluttresultatet til 1-5.

Jeg vet ikke hvor forsterket Phoenix Sports-laget eventuelt var med førstelagsspillere (om det var noen), men spesielt Callender herjet tidvis med Crocks-forsvaret, og ut fra det jeg så denne kvelden skulle man tro han skulle kunne forsvare en plass i deres førstelag i Southern Counties League. For Crockenhill sin del er det bare å håpe de får litt bedre skikk på spesielt det defensive til sesongen starter på alvor. Bortelaget stakk faktisk nesten umiddelbart uten å komme innom klubbhusets bar, og dermed gikk jeg glipp av muligheten til å spørre de ut om deres målscorer (som det heldigvis kun var en av tross alt). Det var et sammentreff som gjorde at jeg etter hjemkomst kom til bunns i saken via Twitter. Twitteransvarlig kunne ikke svare, men henviste til reservelagstreneren. Men før jeg kom så langt hadde Callender selv retweetet mitt innlegg. Han hevdet dessuten på Twitter å ha følt seg så dårlig den morgenen at han vurderte å stå over, så mon tro hvordan han spiller når han er frisk..

Da bortelaget hadde reist av gårde sporenstreks, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg med smørbrød og andre godsaker som ble satt frem. Det begynte etter hvert å tynnes ut, og da jeg ringte etter taxi var jeg nesten den siste gjenværende. Jeg fikk beskjed om at taxien ikke kunne komme før om en halvtime, men belaget meg på å vente. Manager Craig Clark sa at han imidlertid kunne tilby meg skyss til Swanley stasjon da han skulle forbi der, så taxien ble avbestilt og glasset tømt, og snart var vi på vei.

Vel fremme i Swanley takket jeg Clark for skyss og ønsket lykke til, før jeg hoppet på toget den korte turen tilbake til Bromley South. Derfra unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, og ble liggende å bla litt i de gamle programmene jeg hadde fått før jeg tok kvelden. Jeg satt stor pris på besøket i Crockenhill, og håper klubben kan komme seg på rett kjøl og snart kikke oppover igjen. Dagen etter skulle jeg nok en gang nordover igjen, så det var bare å slukke lyset og få seg litt søvn.

English ground # 183:
Crockenhill v Phoenix Sports 1-5 (0-2)
Pre season friendly
Wested Meadow, 28 July 2014
0-1 Steadman Callender (12)
0-2 Jim Williams (og, 39)
1-2 Jack Bath (52)
1-3 Steadman Callender (65)
1-4 Steadman Callender (68)
1-5 Steadman Callender (pen, 84)
Att: 36 (hc)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 29.07.2014: Salford City v Chorley
Previous game: 27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB

More pics