Cray Wanderers v Lewes 23.02.2014

 

Søndag 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes

Tilbudet om £40 for overnatting på Britannia Hotel New Street inkluderte gratis frokostbuffet, så jeg valgte å benytte meg av dette før jeg forlot Birmingham. Jeg savnet dog igjen black pudding, som man skulle tro var et fast innslag, ikke minst i en frokostbuffet som hadde stort sett alt annet man kan tenke seg. Uansett forlot jeg hotellet like etter halv ti og gikk den korte veien ned til New Street togstasjon. Mens jeg sto der og tok en røyk utenfor stasjonsinngangen, slo det meg plutselig at 09.55-toget jeg hadde blinket ut ikke hadde avgang fra Birmingham New Street, men snarere fra Birmingham Moor Street. Jeg fikk stresset over til Moor Street, og med kun et minutt eller to til avgang, fikk jeg kastet meg på toget til London Marylebone.





 



Rett i nærheten ligger Baker Street undergrunnsstasjon, med en søndagsåpen Western Union rett utenfor. Etter at jeg dagen i forveien hadde mistet kortene mine, hadde min mor ført over penger til meg. Imidlertid hadde jeg ikke fått koden de krevde, og nå fikk jeg ikke tak i henne på telefon. Som en midlertidig nødløsning vekslet jeg inn 800 av de tusen norske kronene jeg hadde, og forflyttet meg med tuben sørover til Victoria for å sjekke inn på Belgrave House Hotel, der jeg hadde booket rom for tre netter.





 



Uten kortet som reservasjonen var booket med, krevde de full betaling på nytt med £20 ekstra depositum (gudene vet hvorfor man føler man trenger depositum, når man uansett får betalt i cash) – til tross for at de allerede var betalt med kort. De forklarte at den tidligere betalingen ville bli tilbakeført min konto (noe den også ble – riktignok 60-70 kroner mindre enn jeg opprinnelig betalte), så jeg kunne ikke gjøre annet enn å hoste opp £119 i kontanter. Det begynte å minke faretruende i seddelbunken.





 



Jeg forlot raskt det ikke altfor imponerende hotellrommet, og gikk de få hundre meterne tilbake til Victoria togstasjon. Der fant jeg frem til toget med endestasjon Ashford International, som jeg aktet å bli med 15-20 minutter sørøstover til stasjonen Bromley South. Ved planleggingen av turen hadde jeg opprinnelig vurdert en fridag for å møte en venninne, men da hun måtte jobbe hadde jeg kikket en gang til på alternativene, som dessverre stort sett begrenset seg til Premier League. Mest for moro skyld kikket jeg på Norwich v Tottenham, og ville kanskje vurdert det om billettprisen var nærmere halvparten. Men £50 for å måtte sitte i et nokså anonymt stadion og se en kamp en liga som i utgangspunktet ikke interesserer meg nevneverdig lenger?? Totalt uaktuelt!





 



Da valgte jeg heller å avlegge en ny visitt på Hayes Lane, der jeg også tidligere har sett Cray Wanderers. En femtedel av prisen, men uendelig mye mer enn fem ganger så interessant. Så med det som utgangspunkt la jeg ut på spaserturen fra Bromley South. Ved min siste visitt hadde jeg stresset av gårde i taxi herfra til Hayes Lane, men nå valgte jeg apostlenes hester. Jeg måtte jo uansett spare litt penger inntil jeg fikk ordnet meg. Etter snaue 20 minutters gange langs Westmoreland Road, Hayes Road, og Hayes Lane, dreide jeg til venstre ned innkjørselen som fører til stadionet som deler navn med sistnevnte vei.





 



Som mange vil vite, er det jo Conference South-klubben Bromley som er anleggets eier. Men hjemløse Cray Wanderers har nå banedelt der helt siden 1998. Jeg begynte for første gang å undres over banedekkets tilstand denne dagen da jeg på min høyre hånd fikk en eng rett før jeg ankom hovedinngangen. Her hadde de beitende hestene fått selskap av en rekke svaner og ender som svømte rundt på deler av engen som fortsatt lå under vann. Etter å ha betalt mine £10 så jeg raskt at forholdene var langt bedre innenfor.





 



Jeg byttet bort ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg tok min sedvanlige runde rundt anlegget – denne gang med klokken. Det er snart tre år siden (17. april 2011) jeg så Cray Wanderers beseire Bury Town her, og jeg husket nok ikke riktig hvor flott Hayes Lane faktisk er. Ståtribunen bak det nærmeste målet dro jeg imidlertid øyeblikkelig kjensel på, og med sine hvite «bølgebrytere» er den absolutt ganske flott. På bortre kortside strekker en tilsvarende ståtribune seg hele banens lengde, men i motsetning til på den nevnte kortsiden står man her under åpen himmel. Det er på den bortre kortsiden jeg først og fremst la merke til forandring sist.





 



Jeg var ikke like godt bevandret i non-league den gang, og la kanskje ikke så godt merke til slikt, men nå kunne jeg imidlertid konstatere at den er en liten perle. Delvis under tak har den rader med gamle trebenker hvor man eventuelt kan hvile akterspeilet. Og det er her jeg vil omformulere meg til å si at tribunen var en perle. For på en seksjon midt på tribunen har man skjendet den ved å erstatte noen av trebenkene med hvite plastseter som er boltet fast i betongtrinnene der trebenkene har stått. Helligbrøde!





 



Jeg fikk ristet av meg irritasjonen, godt hjulpet av en tekstmelding fra min mor – med kode fra pengeoverføringen. Med det i orden fortsatte jeg tilbake til nærmeste langside, der man finner hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne huser også både kontorer, garderober, klubbhuset og dets bar, og også en klubbsjappe. Den var i ferd med å åpne, men jeg oppsøkte først baren for å bla litt i programmet over en pint.





 



Cray har jo hatt en fryktelig tung sesong i bunnen av Isthmian Premier, og sammen med Carshalton Athletic ser de vel strengt tatt allerede nokså nedrykksklare ut. Bortsett fra en seier over nettopp Carshalton måtte de på dette tidspunktet tilbake til november for å finne sin siste seier i ligaen. Det har vært store utskiftninger både på spillersiden og i trenerapparatet, og et par klubb-representanter ved baren ga inntrykk av at de allerede en stund hadde begynt å forberede seg på spill på step 4 neste sesong. Synd; for det er en usedvanlig trivelig klubb, som for de uinnvidde er sør-Englands eldste klubb. Stiftet av jernbanearbeidere i 1860 strides de med Hallam FC om tittelen som verdens nest eldste eksisterende klubb (etter Sheffield FC), selv om den vanlige oppfatningen synes å være at Hallam er noen måneder eldre.





 



Cray Wanderers hører opprinnelig hjemme i «The Crays». Dette er betegnelsen på de to landsbyene St Mary’s Cray og St Paul’s Cray som har vokst sammen rett ved Orpington, ved Greater Londons sørøstlige grense til Kent. De har imidlertid levd en omflakkende eksiltilværelse, og har ikke spilt hjemme i selve The Crays siden 1973. Den oppvakte vil imidlertid ha fått med seg klubbens planer om nytt stadion de siste sesongene. Sandy Lane i St Paul’s Cray var blinket ut som tomt for prosjektet, men de lokale myndighetene i Bromley Council var tydeligvis ikke spesielt begeistret, og ga tommelen ned høsten 2013.



 



En jeg drøftet dette med i baren hevdet begrunnelsen var at tomten var såkalt green belt – altså vernet mark. Men min samtalepartner mente deres green belt i realiteten er et eneste villniss der det kun bor rotter, og som folk benytter som søppeldynge. En representant for klubben forsikret om at de ikke hadde gitt opp, men kunne ikke fortelle meg hva de spesifikt vil gjøre videre. Jeg spurte om de hadde ankemulighet, og han svarte at de kan be om en ny vurdering, men at dette vil koste ufattelige £17 000. Det høres vanvittig ut, men byråkratene må jo lønnes på en måte. Det var ikke mindre sjokkerende å høre at søknaden om byggetillatelsen for lengst har kostet klubben et seks-sifret beløp i pund sterling!

 





Jeg hadde i programmet sett en annonse for en bok om Cray Wanderers historie, og under en røykepause etterlyste jeg denne i klubbsjappa. Mens han gikk for å lete frem et eksemplar, bladde jeg i baljene med gamle programmer, men et par minutter etter var han tilbake med boka «Forever Amber». Etter å ha betalt kun £4 for Northern Leagues meget flotte Northern Conquest bok føltes £15 som direkte ågerpris, selv om han tilbød seg å legge ved et hefte med klubbens fullstendige statistikk, som egentlig koster £5. Dette poengterte jeg, og hans komiske «unnskyldning» var at klubben tross alt er mye eldre enn Northern League – hva nå det enn skulle ha å gjøre med saken. Men nå når mitt midlertidige pengeproblem så ut til å ha løst seg, valgte jeg å unne meg dette bokprosjektet, og punget ut.

 



 



Dagens motstander i Isthmian Premier var Lewes, og de hadde ikke overraskende også med seg et antall supportere opp fra East Sussex. En kikk på tabellen avslørte at The Rooks hadde havnet i et slags ingenmannsland, med 16 poeng både opp til playoff-sonen og ned til nedrykks-sonen. De kom til Hayes Lane etter fem strake poengdelinger, og med den noe spesielle statistikken 0-6-1 på de siste sju i ligaen. Det har vært medvirkende til at de har mistet kontakten med de sju som ser ut til å skulle gjøre opp om direkte opprykk og de fire playoff-plassene. Nå hadde de heller ikke spilt kamp på over fire uker grunnet alle avlysningene, og de rød- og svartstripete var noe spent på hva deres gutter hadde å by på.

 



 



Jeg tok oppstilling i det periodevise solskinnet på ståtribunen på bortre langside, og så kampen starte forholdsvis jevnspilt. Lewes fikk den første sjansen, men Nick Wheeler headet like utenfor. Vertene svarte direkte, men skuddet fra høyrevingen Tyrone Berry bød på små problemer for Rooks-keeper Rikki Banks. Gjestene spilte for øvrig mot en til tider nokså frisk vind, men det hindret de ikke i å ta ledelsen etter et drøyt kvarter. Den gode Nick Wheelers innlegg ble flott og kontant headet i mål av Ben Austin.

 



 



Keeperplassen har vært en av Crays problemer denne sesongen, og Darren Bechet var The Wands’ sjuende keeper for sesongen. Han vil nok føle at han burde kommet ut og fanget innlegget, men kanskje var det strekken han visstnok spilte med som hemmet ham (reservekeeperen som var tiltenkt en start hadde blitt sendt hjem med et mistenkt virus)? Det så imidlertid ikke ut til å påvirke ham nevneverdig da han kort etter gjorde opp for seg. Målscorer Austin var igjen frempå, og hans heading hadde retning mot hjørnet nede ved stolpen, men Bechet leverte en glimrende reaksjonsredning.

 



 



Lewes stilte faktisk med hele tre brødre Crabb i startoppstillingen! Eldstebror (og spillende trener) Matt på venstrebacken måtte allerede i første omgang hinke av med en skade, og overlot forsvaret av familiens ære til Nathan og Sam. Det virket å skorte noe i avslutningsfasen for vertene, og da Paul Vines ble spilt fri på høyrekanten valgte han å selv avslutte rett på keeper heller enn å spille den umarkerte Javlon Campbell. Sistnevnte hadde like før skutt like utenfor, men Lewes-forsvaret hadde god kontroll. Førsteomgangen etter dette besto av mye midtbanekamp, og da et samarbeid mellom Sam og Nathan Crabb førte til at sistnevnte skjøt rett på Bechet, sto det ikke helt ufortjent 0-1 til pause.

 



 



En kjapp pause-pint ble inntatt i samtale med to Lewes-supportere som mente deres lag hadde virket noe kamprustent, men alt i alt sa de seg fornøyd med å lede. Ikke overraskende mente de at playoff-toget var gått, og det var vel heller ikke noe sjokk at de var blant de stadig flere som utpeker Wealdstone som den største ligafavoritten i det som dog er en meget spennende tetkamp i Isthmian Premier. Mens jeg gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene på banen, og det var klart for andre omgang.

 



 



Jordan Bird fikk tidlig muligheten til å utligne etter et flott raid fra egen banehalvdel, men keeper Banks fikk parert skuddet fra hjørnet av 16-meteren. Og da et innlegg fant den umarkerte Vines, dalte hans heading over Lewes-keeperen, men falt ned få centimetere på gal side av stolpen. Cray fikk betale prisen da Lewes i stedet doblet ledelsen etter 62 minutter. Nathan Crabbs innlegg ble perfekt stusset inn i lengste hjørnet av Luke Blewden. The Wands la om til tre på topp, men Lewes tok nå helt over. Jack Walder styrte midtbanen, og Nick Wheeler skapte hodebry for Cray-forsvaret med sin hurtighet.

 



 



Sju minutter senere rant det over for Cray-manager Keith Bird da Lewes ble tildelt straffespark etter at Jack Dixon tilsynelatende ble lagt ned i feltet. Bird ble sendt opp på tribunen, mens Dixon selv tok straffen og økte til 0-3. Det var fullstendig kollaps i hjemmelagets bakre rekker, og få minutter senere sto det 0-4 da Blewden la tilbake til Dixon som scoret sitt andre. Lewes hadde sikret tre poeng, og etter at de tok av et par spillere kunne Steve Smith redusert for vertene, men Banks reddet glimrende.

 



 



Lewes hadde spart det beste til slutt, og etter samspill med sin bror Nathan sendte yngstebror Sam Crabb i vei en suser som snek seg inn i hjørnet bak Cray-keeper Bechet. 0-5, og det begynte å bli ydmykende. Om ikke annet fikk The Wands et trøstemål da innbytter Moses Ashikodi debuterte ved å pynte på resultatet i kampens siste minutt. Han sendte ballen i elegant bue over hodet på keeper Banks og fastsatte med det sluttresultatet til 1-5. Det er noe betegnende på hjemmelagets situasjon med stor utskiftning i spillertroppen at Ashikodi var spiller nummer 68(!) til å spille for Cray Wanderers denne sesongen!

 



 



Jeg følte ikke at 1-5 helt gjenspeilet det totale kampbildet, men når forsvarsspillet er til de grader slapt som det hjemmelaget viste i andre omgang, ble det noe styggere enn det burde. Lewes var da også effektive, og en av deres supportere hevdet at de en periode i andre omgang hadde spilt opp mot sesongbeste. Cray-manager Keith Bird forsvarte avgjørelsen om å legge om til tre spisser for å gjøre et forsøk på å snu kampen. Man må jo tross alt respektere en slik innstilling, og jaggu hadde ikke mannen også fremdeles tro på at de fortsatt kan unngå nedrykk!

 

 





Mens mange av de 317 tilskuerne forlot Hayes Lane, sto jeg utenfor baren og tok meg en røyk da jeg kom i prat med en person som tydeligvis var tilknyttet Bromley FC. Han samtykket selvsagt i at de gjør en strålende sesong, der de ligger godt an i kampen om Conference South-tittel og opprykk. Men da han stolt trakk frem de hvite plastsetene på bortre kortside som en del av anleggets «oppgradering», hadde jeg problemer med å skjule min misnøye. Kry over å ha gjort et varp, fortalte han at samtlige seter tilsammen var kjøpt for den nette sum av £1, fra svømmearenaen som ble brukt under London-OL i 2012. Deler av denne arenaen er nå fjernet, men jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring over «kuppet» han hadde gjort.

 





 



Etter en pint i klubbhusets bar var det på tide å tenke på returen til sentrale London, og jeg spaserte tilbake til Bromley South. 18.04-toget var i rute og bragte meg tilbake til London Victoria, og der jeg gikk mot tuben falt blikket tilfeldigvis rett på en Western Union filial som tross opplysningene jeg hadde fått holdt søndagsåpent. Dermed slapp jeg å ta turen opp igjen til Baker Street, og snart kunne jeg hente ut i underkant av £400. Det var en lettelse å få det unnagjort, og jeg valgte å innvilge meg en middag på puben The Willow Walk. Etter en porsjon roast pork og en siste pint trakk jeg meg stille tilbake til mitt beskjedne krypinn, der jeg etter å ha forsert alle trappene fant ut at fjernkontroll måtte hentes ut i resepsjonen mot et depositum på £5. Dermed fikk jeg ytterligere litt trim i trappene før jeg kunne forlyste meg ved å se Liam Neeson sette Berlin på hodet i «Unknown».



 



Revisit:
Cray Wanderers v Lewes 1-5 (0-1)
Isthmian League Premier Division
Hayes Lane, 23 February 2014
0-1 Benjamin Austin (17)
0-2 Luke Blewden (64)
0-3 Jack Dixon (pen, 71)
0-4 Jack Dixon (75)
0-5 Samuel Crabb (84)
1-5 Moses Ashikodi (90)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 317



 

Next game: 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borrough
Previous game: 22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg