Wealdstone v Harrow Borough 24.02.2014

 

Mandag 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borough

 

Frokost var ikke inkludert ved Belgrave House Hotel, så en full english ble inntatt ved Wetherspoons-puben inne på Victoria Station. Skuffende nok har man også her fjernet black pudding til de grader fra menyen at man ikke engang lenger kan legge det til som en side order. Kanskje er det først og fremst en «southern thing», men det er uansett trist å se at de i så liten grad holder sine mattradisjoner i hevd, mens man selvsagt finner en kebabsjappe på hvert jævla gatehjørne. Vel, nok om det..

 

Hva skulle jeg så ta meg fore i London for å slå i hjel noen timer før kveldens kamp? Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling i anledning hundreårs-markeringen for første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde jo uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur.

 

Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Imidlertid er det synd at innsiden i dag etter all sannsynlighet ikke ville falt like mye i smak. Det siste gjelder jo også det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.

 

Fra Norwood Junction gikk turen videre med tog til Charlton, via London Bridge. Herfra er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.

 

Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med det ironiske navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot det nordvestlige London.


Klokka var ikke mer enn noen minutter over halv fem da jeg hoppet av tubens Metropolitan Line på stasjonen Ruislip Manor. Planen var nemlig å ta en svipptur bortom Wealdstones hjemmebane Grosvenor Vale for å ta noen bilder før det ble mørkt, for deretter å returnere til puben JJ Moon’s for en matbit før kamp. Den ligger rett ved tube-stasjonen, og til tross for at den sorterer under Wetherspoons-kjeden høster den voldsom ros blant ølkjennere. At den gjentatte ganger har vært gjenstand for prisdryss fra regionens CAMRA-avdeling er gjerne et betydelig kvalitetsstempel i så måte. Jeg svingte til høyre inn på Shenley Avenue, og etter snaue ti minutter kunne jeg kikke inn på et nokså folketomt Grosvenor Vale. Bortsett fra en bil på tomgang og en mannsperson jeg gjennom et vindu kunne ses romstere rundt inne i klubbhusets bar, var det ikke antydninger til liv. Denne baren har inngang fra parkeringsplassen og utearealet på utsiden av selve anlegget, men porten ved siden av telleapparatene sto åpen inn mot selve banen, så jeg dristet meg innenfor for å ta herligheten nærmere i øyesyn.


Grosvenor Vale fremstår delvis som et lappeteppe av tribuner, og nærmeste kortside domineres av en nokså moderne og ordinær ståtribune av typen man ser stadig flere steder i non-league. Men delvis skjult bak denne er et eldre bygg som fungerer som matutsalg under kampene. Tribunen strekker seg ikke riktig hele banens bredde, og nærmere inngangen er det en liten separat seksjon med ståplasser under åpen himmel. Midt på bortre langside står det som vel må kalles anleggets hovedtribune med sine sitteplasser. Ellers er det ikke annet her, bortsett fra muligheter for å stå på bar bakke.


På bortre kortside er det ståplasser med noen få betongtrinn, og her er det to forskjellige konstruksjoner som sørger for tak over hodet til de som står her, der denne tribunedelen buer ut fra kortlinja rett bak mål. Det er når man skal beskrive den nærmeste langsiden at man virkelig må holde tunga rett i munnen, for her er det noe bortimot fullstendig arkitektonisk kaos. I den ene enden er det igjen noen trinn med ståplasser under åpen himmel, og når man nærmer seg laglederbenkene er det bak disse en tea bar (som bærer preg av å ha vært en gammel container i sitt forrige liv) med en elektronisk måltavle på taket.

Videre ned noen trappetrinn herfra kommer man forbi laglederbenkene, og må svinge ut før man passerer en seksjon med sitteplasser under tak. I enden av dette partiet er det en inngang til klubbhuset, og bortenfor denne er det en utgang, før man kommer til en stillaslignende lite skur med vegg og tak av bølgeblikk, og med navnet Brian Collins Corner. Og da er vi tilbake i hjørnet der vi kom inn, rett ved siden av telleapparatene. Det skal også nevnes en spesiell detalj i Grosvenor Vales nordøstlige hjørne; nemlig en gammel såkalt gun turret, der det tidligere var montert luftvern som hadde som hovedoppgave å beskytte den nærliggende Northolt Aerodrome.


Jeg var ikke engang halvveis på min runde rundt banen før en kar kom over og undret hva jeg hadde fore. Han ga klarsignal til at jeg bare kunne kikke meg rundt så mye jeg ville. Han tipset imidlertid også om at de allerede nettopp hadde åpnet baren i klubbhuset, slik at jeg slapp å spasere tilbake til JJ Moon’s. Etter å ha fullført min runde, valgte jeg å sjekke tempen på deres bar, og dermed kom jeg meg selvsagt aldri lenger. Jeg satt meg ned og benyttet anledningen til å stjele litt strøm ved å lade telefonen mens jeg nippet til en pint Strongbow og kikket meg rundt i lokalet, der man kan beskue en rekke bilder og utmerkelser fra klubbens historie. Ikke minst minner fra FA Trophy finalen 1985 (som jeg faktisk har på DVD) da Wealdstone triumferte med finaleseier over Boston United i en sesong da de også vant Conference-tittelen. Jeg satt også pris på flere bilder av Wealdstones gamle stadion Lower Mead, som de dessverre måtte forlate i 1991. Dette var jo starten på en 17 år lang eksiltilværelse for Wealdstone.


Firmaet som håndterte salget av Lower Mead til Tesco gikk konkurs, og Wealdstone endte opp med en brøkdel av pengene de var forespeilet. De har siden den gang spilt sine hjemmekamper hos både Watford, Yeading, den nå nedlagte Edgware Town, og til slutt Northwood. I 1994, mens de banedelte hos Yeading, startet klubben forhandlinger med lokale myndigheter med tanke på et nytt stadion på Prince Edward Playing Fields ved Canons Park. Dette trakk voldsomt ut, og da arbeidet omsider startet i 2003 hadde Wealdstone allerede brukt £300 000. Diverse problemer sørget for flere forsinkelser, og i 2004 gikk en av klubbens økonomiske samarbeidspartnere konkurs, slik at arbeidet stanset med stadionet 70% ferdigstilt.


Wealdstone hadde ikke penger til å fullføre anlegget, og da de lokale myndigheter i 2006 la ut kontrakten for salg, slo Wealdstones gamle rival Barnet til. Mange Wealdstone-fans vil derfor mene at Barnet kuppet deres stadion som ble til Barnets treningsanlegg, for deretter å bli til deres nåværende hjemmebane, The Hive. Wealdstone måtte i stedet fortsette sin eksiltilværelse hos Northwood , men i 2008 grep de sjansen da klubben Ruislip Manor (i dag kjent som Tokyngton Manor) måtte forlate sin hjemmebane med store økonomiske problemer. Wealdstone har nå gjort deres Grosvenor Vale til sin egen, men avtalen går foreløpig kun ut 2018, så hva som deretter vil skje er noe uvisst.


Det var foreløpig kun en annen gjest ved nabobordet, og jeg kom i snakk med vedkommende som hadde spennende historier å fortelle om både Lower Mead, tidligere rivaliseringer med Barnet, Enfield og Hendon, og Wealdstones til tider svært glitrende historie i non-league. Artig var det også å høre ham berette om de unge Stuart Pearce og Vinnie Jones, som startet sine karrierer i nettopp Wealdstone. Jeg får vel legge til at det siste også gjelder for Jermaine Beckford, og at den tidligere Fulham- og England-stjernen Johnny Haynes avsluttet sin fabelaktige karriere i Wealdstone i 1970-årene.


Rivaliseringen med flere av de ovennevnte klubbene har etter hvert avtatt noe, da rivaliseringen med Harrow Borough har overtatt. Og det var nettopp Harrow Borough som denne kvelden skulle gjeste Grosvenor Vale til dyst i Isthmian League Premier Division. Wealdstone kjemper helt i den ypperste toppen, og sikter seg inn på tittel og opprykk til Conference South. Tabellmessig hadde rivalen på sin side tilhold på nedre halvdel, men det var nok lite Harrow-folket ville satt mer pris på enn å stikke kjepper i hjulene for Stones’ opprykksplaner. Kveldens kamp var omberammet etter en av de mange avlysningene første nyttårsdag, og det var altså et heftig lokaloppgjør jeg skulle være vitne til. Gjestene kom fra to strake hjemmeseire over sterke Maidstone United og Hampton & Richmond Borough, mens Wealdstone hadde måttet nøye seg med 1-1 hjemme mot sin formsterke nabo Hendon. Og da det i tillegg ble kjent at Wealdstone var uten sin faste midtstopper Tom Hamblin var det en noe nervøs stemning blant Stones-fansen.


Det begynte etter hvert å sige på med folk, og under en røykepause med drøye timen til kampstart benyttet jeg anledningen til å betale meg inn ved telleapparatene som nå hadde åpnet. For £10 fikk jeg inngangsbillett, og for ytterligere £2,50 også et kampprogram. Jeg valgte ikke gå inn riktig ennå, men returnerte til baren for en siste pre-match pint mens jeg bladde i programmet. Min første reaksjon var at det var noe stivt priset, og det gjorde ikke saken bedre av at det var det samme programmet som var ment for den opprinnelige kampdatoen 1. januar – nesten to måneder tidligere! Imidlertid hadde de trykket opp et lite innlegg som var stappet inn i programmet, og når jeg først begynte se nøyere gjennom, så jeg at det nok ikke er uten grunn at Wealdstones program forrige sesong ble kåret til årets program i Isthmian League. Det ble en obligatorisk kikk innom klubbsjappa, som kunne informere om at pins ble solgt av en fyr jeg hadde sett hadde en stand rett ved inngangen. I tillegg til Wealdstone-pins hadde han også fra en rekke andre klubber, ikke minst i Isthmian League. Jeg snappet derfor også opp en fra Aveley, som ikke hadde hatt noen ved mitt besøk i fjor sommer.


Jeg ble oppsøkt av en supporter (og tidligere styremedlem) som huket tak i meg idet jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget. Jeg måtte svare bekreftende på at jeg var identisk med den Vikinghopper som hadde meldt sin ankomst på Twitter. Jeg ble stående med denne karen under store deler av kampen, der vi i andre omgang også fikk selskap av flere av andre, inkludert hans sønn. Men først fikk jeg noen ord med en av mine gamle Reading-helter, Glen Little, som var i ferd med oppvarmingen. Han gjør det nå godt i Wealdstone, og ikke minst har et av hans mål denne sesongen gått som en farsott på nettet. Han fortalte at han ville starte på benken, og hevdet at hans gamle kropp trengte hvile etter kampen to dager tidligere. Han bekreftet lattermildt at han fortsatt mangler hurtighet, og signerte programmet mitt før jeg ønsket ham lykke til og lot ham fortsette med oppvarmingen.


Klokka nærmet seg etter hvert 19.45, og kampen ble sparket i gang. Harrow Borough gikk rett i strupen på vertene, og kom tidlig til noen skumle halvsjanser. Etter 5 minutter burde de tatt ledelsen, og Stones-keeper Jon North kunne lite gjøre med skuddet fra Harold Odametey. Men forsvarsbautaen Sean Cronin reddet glimrende på streken. Kanskje var nervene velbegrunnet likevel? Men så våknet Wealdstone. Elliott Godfrey hadde riktignok på seg den imaginære ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon, men like etter crosset Jordan Okimo inn i feltet, og et passivt Harrow-forsvar var tilskuere til at Michael Malcolm på noe originalt vis headet (eller «haket» er kanskje mer korrekt) inn 1-0 etter et lite kvarter.

Etter at keeper North leverte en flott parade for å hindre Simeon Akinola scoring på en Harrow-kontring, kunne Tom Pett doblet ledelsen da han smalt ballen i tverrliggeren etter 18 minutter. Harrow så stadig mer skjøre ut defensivt, og deres keeper James Shea måtte dra frem en flott redning da Pett etter en drøy halvtime igjen fyrte løs med en dupper fra rundt 20 meter. Wealdstone virket å ha full kontroll, men Harrow var på ingen måte ute av det da dommeren blåste for pause med 1-0 i protokollen.


Pausen ble benyttet til å gå til innkjøp av en stor burger med ost og bacon, og selvsagt en Bovril som overraskende hurtig lot seg avkjøle til noenlunde tilnærmet drikkbar temperatur. Mens jeg svelget unna burgeren, hadde min nye kompis funnet en person han ville introdusere meg for; nemlig Wealdstones egen groundhopper Paul White. Han husket det tydeligvis ikke – for han ville overrekke meg en kopi av hans blekke der han rapporterer fra sine 172 kamper forrige sesong, men jeg har fått Mr White tidligere. Jeg kjøpte til og med blekka hans da vi møttes i Littlehampton tidlig i sesongen, der antallet groundhoppere riktignok var nokså voksent.


Om de røde fra Harrow Borough hadde forhåpninger om å snu kampen, ble disse fort knust da de allerede i andre omgangs andre minutt slapp inn et meget billig mål. Keeper James Shea har en fortid som ungdomskeeper i Arsenal, men han kan nok fort ha mistet noe av nattesøvnen etter blunderen han presterte da James Hammond løftet ballen inn i feltet. Shea ropte keepers ball, men ble merkelig passiv slik at Elliott Godfrey fikk snike seg inn med en touch som satt Shea såpass ut av spill at han klomset inn ballen til 2-0. Der og da virket det som om sjokkerte Boro-spillere resignerte, og at piffen gikk ut av The Reds. De gikk over til å servere en oppvisning i feilpasninger og dårlig ballmottak, men Adam Louth klarte i det minste å svi fingertuppene til Stones-keeper Jon North med et skummelt frispark. Wealdstone tok totalt over og fosset gang på gang i angrep, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.

Målscorer Malcolm skjøt like utenfor, Okimo traff stolpen, og veteranen Scott McGleish så en god avslutning reddet. Dt føltes som om det kun var et tidsspørsmål før det tredje ville komme. Det kom etter 67 minutter da Luke Pigdens innlegg gikk rett i mål bak keeper Shea, som ikke hadde sin beste dag på jobb, til Stones-fansens store forlystelse på tribunen rett bak ham. Ved det tredje målet ble han nok noe satt ut av at Michael Malcolm kom på løp mot ballen og var millimetere fra å få kontakt med kraniet. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da Adam Louth med et kvarter igjen fikk sitt andre gule kort for en heftig takling på den gode Godfrey. Wealdstone rundspilte Harrow Borough til de grader det siste kvarteret, godt hjulpet av en Glen Little som kom innpå de siste ti minuttene.

801 tilskuere så at Wealdstone hadde gode sjanser ved både Malcolm, Pett, Godfrey, og Little. Med marginene med seg kunne Little fort ha notert seg for både en scoring og to assists de siste 7-8 minuttene alene. Og Harrow Borough var nok bare glad til når dommeren omsider blåste av en kamp der Wealdstone i andre omgang kunne vunnet med det dobbelte. Wealdstone-fansen var heller ikke sene om å gi uttrykk for dette ved å gni en solid dose salt i sårene med tilrop da bortespillerne gikk slukøret i garderoben. Snart gikk turen tilbake til baren, der min kompanjong tok første runde. Stones-fansen sa seg selvsagt storfornøyd med derby-seieren og det faktum at de hadde gjeninntatt tabelltoppen med kamper til gode og satt press på konkurrentene. En av de er Dulwich Hamlet som jeg skulle se borte mot Carshalton dagen etter, og min samtalepartner lurte på om jeg ikke kunne ta meg inn i deres garderobe og putte noe i teen deres.


Det var artig å høre hvor fornøyd Stones-fansen er med Glen Little, og min oppfatning om at jeg i mine år som Reading-supporter sjelden har sett en ving med mindre hurtighet etterlate seg flere svimle forsvarere i sitt kjølevann, ble lattermildt bekreftet av de lokale. De var enige i at mannen besitter en stor del fotballintelligens, med en solid evne til å lese spillet og vite hva han skal gjøre med og uten ball. Det var høy stemning og jeg trivdes i godt selskap i Wealdstones bar, men min kompanjong og hans sønn takket nei til en ny runde da de måtte tenke på hjemveien. Selv fikk jeg grepet tak i Glen Little som også takket nei til forfriskninger, men mer enn gjerne stilte opp på et bilde (tatt av en noe furten Harrow-spiller) før han etter en kort prat takket for fremmøtet og strøk på dør.


Etter en siste pint var det også på tide for undertegnede å returnere til hotellsenga, og jeg ønsket lykke til med sesonginnspurten og gikk tilbake mot Ruislip Manor tube-stasjon. Idet jeg steg opp på perrongen kom Piccadilly Line-toget mot Cockfosters. Selv om jeg tømte blæra rett før avreise fra Grosvenor Vale, kjente jeg allerede ved den sjette holdeplassen Alperton at det igjen begynte å presse på som følge av kveldens cider-inntak. Jeg hadde snart en plutselig forståelse for de som har tatt til orde for toalett på tuben. Først ti holdeplasser senere kunne jeg hoppe av på South Kensington, men fremdeles gjensto to holdeplasser vestover med Circle Line før jeg kunne hoppe av på Victoria. Der var stasjonens toaletter til alt overmål stengt for kvelden, men jeg ravet snart inn på puben Willow Walk og fikk der omsider gjort mitt fornødne. Uhøflig nok fulgte jeg ikke opp toalettbesøket med å ta en siste pint der, men trakk meg heller tilbake til mitt krypinn og krøp under dyna etter en flott kveld med Wealdstone. Men jeg så aldri noe til denne karen!

English ground # 145:
Wealdstone v Harrow Borough 3-0 (1-0)
Isthmian League Premier Division
Grosvenor Vale, 24 February 2014
1-0 Michael Malcolm (15)
2-0 Elliott Godfrey (47)
3-0 Luke Pigden (67)
Admission: £10
Programme: £2,50 (reissue from postponed Jan 1st game, with insert)
Att: 801

Next game: 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet
Previous game: 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg