Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet 25.02.2014

 

Tirsdag 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet

En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå i hjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke fikk med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg å ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.

Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, da det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.

Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn og bestemte seg for å slå følge.

Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for mørkt, gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.

Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den høster slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, selv om heller ikke han klarte å overbevise og “omvende” undertegnede.




3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig i forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.




Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadionets porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.




Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.




På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.




Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Sør i landet er man nok ikke alltid like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.




Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Öztümer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Öztümer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal tilhøre en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.




Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Öztümer og Clunis alene med keeper. Öztümer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne satt inn gjestenes fjerde med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.




Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.




Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Öztümer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde satt inn 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score slippe inn dobbelt så mange som de gjorde.




Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.




Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte å komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.

 

English ground # 146:
Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet 0-4 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Colston Avenue, 25 February 2014
0-1 Nyren Clunis (20)
0-2 Dean Lodge (29)
0-3 Ian Daly (39)
0-4 Ian Daly (51)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 277

 

Next game: 26.02.2014: Buxton v Stamford
Previous game: 24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borrough

 

More pics



 

 



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg