Onsdag 26.02.2014: Buxton v Stamford
Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who are The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.
Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.
Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.
Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokke viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.
Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.
Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.
Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger å stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.
Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier League Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å komme tilbake en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute som de lokale tydeligvis foretrekker for å unngå den bratte stigningen – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg å bli værende på koselige Silverlands.
Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.
Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.
Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.
Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.
Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.
Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.
Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk parert, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.
Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.
Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt utenfor. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.
Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford totalt sett nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til ett poeng.
Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.
Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…
English ground # 147:
Buxton v Stamford 2-2 (1-2)
Northern Premier League Premier Division
Silverlands, 26 February 2014
0-1 Alvin Jarvis (20)
0-2 Ryan Robbins (24)
1-2 Lee Morris (36)
2-2 Lee Morris (pen, 76)
Att: 151
Admission: £9
Programme: £1,50
Next game: 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
Previous game: 25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet
