Greåker v Lisleby 22.06.2022

 

Onsdag 22.06.2022: Greåker v Lisleby

Jeg hadde noen dager fundert litt på om jeg skulle benytte denne onsdagen til å se cupkampen mellom Moss og bastarden Sarpsborg 08, men endte opp med å velge meg en annen kamp. Det var kampen mellom Greåker og Lisleby som skilte seg ut for meg denne dagen, og det er jo alltid artig å se hvordan Raymond Kvisvik får det til der oppe på Moa. Derfor gikk turen til til nåværende Sarpsborg kommune, men til et sted der mange av innbyggerne har mer FFK- enn 08-sympatier og nok gjerne heller ville hørt til Fredrikstad; nemlig Greåker. Turen gikk med buss inn til Fredrikstad og derfra videre over Rolvsøy og opp til Greåker, der jeg hoppet av og spaserte opp til Moa.

Det begynner å bli en god stund siden Greåker spilte seg frem til semifinale i cupen i 1959 og spilte i Hovedserien, som var den tidens toppdivisjon frem til 1963. Etter opprykket i fjor, er de nå i hvert fall tilbake i 4. divisjon, og Trond Sæterøy har jo nylig gjort oss oppmerksom på at Greåker-stallen visstnok utelukkende består av spillere som har spilt barne- og ungdomsfotball i klubben og som bor lokalt på Greåker eller Tindlund, samtidig som mange av de også er sønner av andre tidligere Greåker-spillere med samme historikk. Det er i så fall imponerende på dette nivået, og utrolig kult. Raymond har jo også sagt at målsetningen først og fremst er å ha det gøy.

I toppen er det andre som kjemper, og ikke overraskende var det hardt satsende Råde som etter elleve runder sto med 30 poeng hadde fått en luke på fra fem til ni poeng ned til forfølgerne Drøbak/Frogn, Kråkerøy, Kvik Halden 2, Sarpsborg FK og Østsiden. Kveldens bortelag Lisleby befant seg på en 9. plass med 13 poeng , mens Greåker på 11. plass hadde hanket inn 9 poeng. Ved min ankomst var spillerne i gang med oppvarmingen, men gikk etter hvert over veien og opp trappa til klubbhuset og garderobene; noe som nesten kan være en oppvarming i seg selv. Snart tok de oppstilling på toppen trappa klar til å ta seg ned på banen igjen, og karen i kiosken måtte som vanlig snart frem med feiekosten for å dra stadionurets viser tilbake til 0 og så vente på at dommeren blåste kampen i gang slik at han kunne slippe den og starte klokka.

Det var ikke uventet tett og jevnt fra start, men etter en halvtime ropte Lisleby på straffe da Jonas Zakariassen tilsynelatende ble felt og gikk i bakken inne i feltet. Nå var dommeren garantert bedre plassert enn meg, men jeg var faktisk så sikker på at det skulle dømme straffe at jeg var oppe med telefonen for å oppdatere på Twitter, og ble derfor litt overrasket da jeg oppdaget at dommeren hadde vinket spillet videre. Noen minutter før pause var det i stedet hjemmelaget i grått og rødt som tok ledelsen 1-0 da Anri Selimovic fant nettmaskene, og det var også stillingen ved pause. Jeg fikk vekslet noen raske ord med «Zakka» idet spillerne gikk av banen, og han hevdet at det ikke var den minste tvil om at han ble tatt. Soleklar straffe, istemte hans lagkamerat Joe Lund, men det ville kanskje vært litt merkelig om de sa noe annet.

Lisleby jaget utligning etter pause, men det var sjanser begge veier. Zakka skjøt blant annet like utenfor. Greåker virket å satse mest på kontringer nå, og på en av disse fikk de en kjempesjanse med et snaut kvarter igjen, men keeper reddet til corner. I det 82. minutt kom utligningen signert Martin Kjønigsen som satt inn 1-1, men kun to minutter etter kontret Greåker igjen og hadde en avslutning i stolpen. Deretter headet Kjønigsen like utenfor for Lisleby, og nå svingte det virkelig på Moa. Avgjørelsen falt i det 87. minutt, da mannen som Lisleby-folket kaller «Pogba» satt inn 1-2. Jeg følte litt med Raymond og Greåker da sluttsignalet gikk med 1-2 som sluttresultat, for det var min andre kamp på rad på Moa der Greåker ledet 1-0 sent men tapte etter en snuoperasjon på slutten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Greåker v Lisleby 1-2 (1-0)
5. divisjon
Moa, 22 June 2022
1-0 Anri Selimovic (43)
1-1 Martin Kjønigsen (82)
1-2 Mohammed Jalil Nail Bour (87)
Att: 76 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 23.06.2022: Kvik Halden v Fredrikstad
Previous game: 21.06.2022: Hobøl v Badebyen Drøbak

More pics

 

Hobøl v Badebyen Drøbak 21.06.2022

 

Tirsdag 21.06.2022: Hobøl v Badebyen Drøbak

Det er trivelig når klubber som tidligere har trukket A-laget sitt returnerer og stiller lag igjen, og det var tilfellet med Hobøl i år. Dermed fikk jeg også en ny klubb å besøke, og selv om jeg og Stig-André Lippert fikk med oss en treningskamp på kunstgresset der allerede i februar, var det ‘hovedbanen’ Tomterbanen med sitt deilige naturgress jeg hadde ivret litt etter å besøke. Det var bare å vente på at det skulle bli litt varmere i været og de kunne begynne å bruke den, og jeg blinket meg etter hvert ut kampen mot Badebyen Drøbak siden det da også ville være et annet førstelag involvert

Jeg foreslo dette for Trond Sæterøy, og heldigvis likte han tydeligvis idéen, for planen ble etter hvert lagt. Trond kom ikke for å hente meg på sin hvite hest, men i sin bil, og satt kursen nordover mot Tomter. Det er et tettsted som ligger omkring fire mil sør for Oslo og som har rett i overkant av 2 000 innbyggere. Her befinner vi oss rett ved den tidligere Akershus-grensen, og Tomter var det største tettstedet i tidligere Hobøl kommune, men sorterer nå under Indre Østfold kommune. Vi fant ut at vi hadde beregnet nokså god tid, og parkerte med rundt 35 minutter til avspark, så det var tid til å kikke seg litt rundt først.

I vintermørket hadde det ikke vært altfor mye å se av Tomterbanen da Lippert og jeg hadde vært her for å se kamp på kunstgressbanen i februar, men nå kunne jeg skue utover en bane som ligger flott til nede i en ‘gryte’, og som til og med har en hoppbakke som nærmeste nabo og interessant bakteppe bak det ene målet. Tilskuerfasilitetene består av noen benkerader i det den store gressbakken på nærmeste langside, og rett bortenfor disse er det en liten fjellknaus der en gjeng unge ‘ultras’ etter hvert tok oppstilling med bannere, trommer og sang. Jeg fikk umiddelbart inntrykk av at Tomterbanen er et svært trivelig sted å se fotball.

Jeg hadde blitt fortalt at Tomterbanen slett ikke hadde vært i bruk på mange år – siden lenge før Hobøl også trakk sitt A-lag, ifølge en kar jeg hadde snakket med. Andre får eventuelt rette på meg vedrørende dette. I så fall er det utrolig imponerende å se hvordan de har fått orden på den flotte gressmatta, som de tydeligvis har lagt ned mye tid og ressurser i. Dette kan de absolutt være stolte av! Jeg setter jo som kjent også stor pris på kamper på naturgress, så vi gledet oss nå til avspark mens vi slo av en prat med en representant for bortelaget som åpenbart kjente min mor – uten at det var spesielt overraskende med Drøbak-folk som har vokst opp på samme tid.

7. divisjon Østfold avdeling 2 ble foreløpig toppet av HSV 2 som hadde sanket 22 poeng på sine ni kamper og ledet med tre poeng på Askim Fotball 3. Bak der lurte imidlertid Badebyen Drøbak på 18 poeng og med to kamper til gode på de to foran, så med god poeng-uttelling i sine hengekamper ville de kunne gå forbi. For oss som gjerne ser et førstelag opp, så det også ut til å være de man i så fall måtte håpe på, men saken er den at Badebyen visstnok egentlig ikke vil rykke opp, og slik vi forsto vår samtalepartner fra klubben hadde de visst også allerede gitt beskjed til kretsen om akkurat dette. Hobøl lå på sin side på en niendeplass med sju poeng på sine ni kamper hittil, og uten mer inngående kunnskap enn som så, hadde vi Badebyen som en favoritt i kveldens kamp.

Således var det også oppskriftsmessig at de tok ledelsen i det femte minutt, da Håkon Andreas Storemark utnyttet surr i Hobøl-forsvaret og lobbet over keeper til 0-1. Siden vårt besøk ved kunstgresset hadde Hobøl også fått orden på draktene sine (det hadde jeg da også registrert da jeg så de borte mot V/S noen dager tidligere), for den gang ventet de fortsatt på draktene og spilte i overtrekksvester som det tydeligvis var én for lite av slik at en av de måtte spille i en lyseblå jakke med hetta flagrende. Herlig minne fra bredden, men uansett en avsporing, og Hobøl slå raskt tilbake hadde en god mulighet der Badebyens keeper med nød og neppe fikk slått ballen i stolpen før returen ble klarert.

Hobøl trengte dog ikke å vente altfor lenge, for etter halvspilt omgang lurte de offside-fella slik at Edvard Mattias Bø kunne utligne til 1-1 med en avslutning via stolpen og inn. En snau halvtime var spilt da Hobøl hadde snudd kampen og tatt ledelsen 2-1 ved Leon Krång, og samme mann økte til 3-1 ti minutter senere. Dagens mål kom i omgangens siste minutt, da Halvar Vikse rett og slett holdt lekestue med Badebyen, drillet rundt med hele deres forsvar, rundet keeper og satt inn 4-1. Det var også pauseresultatet, og det var noe overraskende for oss. Vi var enige om at vi syntes Badebyen hadde ligget overraskende lavt, uten at det hadde gjort at de klarte å demme opp for de gode og stadige løpene til Hobøl-angriperne.

Etter pausen hadde Badebyen etter hvert kommet seg høyere i banen, samtidig som det virket å være litt mindre piff igjen i Hobøl. Vi nærmet oss en times spill da Badebyen Drøbak reduserte ikke bare én, men to ganger på få sekunder. Bjørn Siam Stokkeland headet inn reduseringen til 4-2 i det 59. minutt, og nå skjedde ting fort, for vi rakk knapt å notere oss det før Andreas Kjærnes hadde redusert ytterligere til 4-3, slik at det virkelig var kamp igjen. Herfra og ut var kampbildet stort sett et Badebyen-press og et Hobøl-lag som var mest opptatt av å få ballen unna. Gjestene kom da også til noen gode sjanser mot slutten, men Hobøl klarte med nød og neppe å ri det i land og ta en imponerende seier. Etter en artig fotballkamp takket vi for oss og satt kursen hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 208:
Hobøl v Badebyen Drøbak 4-3 (4-1)
7. divisjon Østfold avd. 2
Tomterbanen, 21 June 2022
0-1 Håkon Andreas Storemark (5)
1-1 Edvard Mattias Bø (23)
2-1 Leon Krång (30)
3-1 Leon Krång (40)
4-1 Halvar Vikse (45)
4-2 Bjørn Siam Stokkeland (59)
4-3 Andreas Kjærnes (59)
Att: 52 (h/c)
Admission: Free

Next game: 22.06.2022: Greåker v Lisleby
Previous game: 20.06.2022: Gresvik v Trøgstad/Båstad

More pics

 

Gresvik v Trøgstad/Båstad 20.06.2022

 

Mandag 20.06.2022: Gresvik v Trøgstad/Båstad

Mandag kveld, og etter en fotballfri søndag var det ingen grunn til å ikke få med seg en kamp igjen. På Østfold-menyen var det to kamper mellom to førstelag, og av de var en her i regionen, så jeg blinket meg nokså raskt ut oppgjøret mellom Gresvik og Trøgstad/Båstad. Nå hadde jeg uansett bestemt meg for å dra dit, men siden Trondalen likevel kan være litt kronglete å ta seg til med kollektivtransport, var jeg glad for at Jon Erik ble med, og ikke bare fordi han kjørte, for vi har det alltid trivelig sammen. Han mente dessuten at han burde ta turen siden han ikke hadde fått registrert noen kamp her på Groundhopper-appen (nå Futbology).

Det har som tidligere nevnt skjedd mye her i Trondalen siden FFK var på besøk her i cupen i 2005. Mye av skrenten som den gang var full av folk er sprengt vekk for å lage vei til det nye feltet oppe i veien, og gressbanen som den gang ble brukt ligger dessverre ubrukt hva A-laget gjelder, siden de kun spiller på kunstgressbanen ved siden av. Nå skal etter hvert dessverre også gressbanen få kunstgressdekke, for gress kan man tydeligvis ikke lenger spille på her til lands. Jeg har ingen problem med å se noen av argumentene fra klubbenes side, men synes likevel det er synd, og som den tradisjonalisten jeg er, skal jeg heller ikke stikke under en stol at det er en av grunnene til at jeg gjerne helst rømmer landet for å se fotball.

Det var uansett en ørliten avsporing, men vi ankom uansett Trondalen og ble stående i samtale med Gresvik-kæll og FB-journalist Kristian Bolstad, som Jon Erik huket tak i. Vi fikk snart også selskap av Trond Sæterøy, som hadde tatt turen fra Sarpsborg, og da utgjorde vi igjen en fin trio som kunne gjøre oss klare for avspark i denne kampen i 5. divisjon Østfold. I toppen var det en duell mellom Selbak, Askim Fotball, og Idd, mens Gresvik lå på en sjetteplass i sjiktet bak. Kveldens bortelag var Trøgstad/Båstad, og de hadde på sin side sitt fulle hyre med å holde jumboen Lervik bak seg i bunnen av tabellen.

Allerede i kampens første angrep holdt gjestene på å få en sjokkstart, og var veldig nære på å ta ledelsen med en avslutning som traff stolpen idet jeg sikret meg et blinkskudd av akkurat dette. Dette skulle imidlertid vise seg å bli Trø/Bå sin største sjanse i kampen, for det var Gresvik som snart tok tak, og i de femte minutt kom det første målet til hjemmelaget signert Aram Khalid som lobbet inn 1-0 over en keeper på halvdistanse. De som nå forventet en fartsfylt affære ble dog skuffet, for etter dette bar kampen preg av svakt tempo, dårlig presisjon og mye surr og balltap. Likevel var det vertene som hadde initiativet, mens bortelaget satset på å lempe ballen opp i håp om at de der fremme skulle finne på noe. Det klarte de ikke, og det sto derfor fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben med en fortjent ledelse til Gresvik.

Gresvik hadde en enorm sjanse tidlig i andre omgang, men måtte vente til det 58. minutt før ledelsen ble doblet. Da kom de på en kontring tre mot to, og selv om de holdt på å surre bort mulighet, fikk Patrick Lien satt inn 2-0. Vi kunne ikke helt se for oss hvordan Trø/Bå skulle kunne snu dette, og det klarte de da heller ikke, for i stedet sto tre tjue minutter senere 3-0 etter et flott angrep der Gresvik spilte seg fikst gjennom forsvaret og Vetle Nilsen fastsatt sluttresultatet til 3-0. En fullt fortjent hjemmeseier, og det var det som gjaldt for Gresvik denne kvelden. Vi takket raskt for oss og satt kursen hjemover .

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Gresvik v Trøgstad/Båstad 3-0 (1-0)
5. divisjon Østfold
Trondalen kunstgress, 20 June 2022
1-0 Aram Khalid (5)
2-0 Patrick Lien (58)
3-0 Vetle Nilsen (78)
Att: 48 (h/c)
Admission: Free

Next game: 21.06.2022: Hobøl v Badebyen Drøbak
Previous game: 18.06.2022: Lisleby v Tistedalen

More pics

 

Lisleby v Tistedalen 18.06.2022

 

Lørdag 18.06.2022: Lisleby v Tistedalen

Selv om det var en håndfull kamper på menyen i Østfold-fotballen denne lørdagen, var det egentlig aldri særlig tvil om at jeg ville holde meg lokalt og velge meg oppgjøret mellom Lisleby og Tistedalen. Det bød på en spasertur bort til ferjeleiet på Selbak, og deretter en liten ferjetur på elva over til Lisleby. Der var det bare å igjen komme seg opp bakken opp mot Snippen og traske videre bortover mot Sentralidrettsanlegget, hvor jeg ankom en halvtimes tid før avspark. Ved inngangen sto et skilt som oppfordret til å vippse inngangspengene, og ærlig som jeg er fikk jeg selvsagt oversendt en femtilapp til klubbkassa.

Lisleby Fotballklubb ble i 1920 stiftet som nettopp det – en ren fotballklubb, men innlemmet etter hvert også andre idretter. Om vi holder oss til fotballen, nådde de cupens semifinaler i både 1932, 1935 og 1945. De har også spilt fire sesonger i øverste divisjon av norsk fotball; én helt på begynnelsen av 1950-årene, og tre i 1960-årene – i en tid da denne delen av Østfold var et virkelig maktsentrum i norsk fotball. Lisleby har også fostret flere norske landslagsspillere; ikke minst Rolf Johannessen og Henry Johannessen, som begge gikk videre til FFK og der vant heder og ære. Også Hans Amund Andersen startet opp i Lisleby, mens Reidar Kristiansen kom som unggutt fra FFK og spilte fire år i Lisleby før han returnerte dit. Ytterligere en kar som startet opp i Lisleby før også han gikk til FFK var Terje Høili.

Tidene da små klubber som Lisleby kan hevde seg på de øverste nivåene av norsk fotball uten rike onkler er dessverre for lengst en saga blott, og Lisleby befant seg så sent som i 2019 i 5. divisjon. Det året sikret de seg imidlertid opprykk og i det minste en retur til 4. divisjon, og etter at 2020-sesongen ble kansellert, var de faktisk den klubben som i fjor var nærmest tetduoen Sprint-Jeløy og Råde, da de endte på en flott tredjeplass. Om de skulle finne på å gjenta det i år, vil jeg si de har gjort en utrolig imponerende sesong, for det skal godt gjøres å ta opp kampen med hardt satsende Råde og utfordrere som Drøbak/Frogn, nedrykkede Kråkerøy etc. Råde virket vanskelig å gjøre noe med, og Lisleby hadde på dette tidspunktet uansett mer enn nok med å klatre opp mot midten av tabellen, mens bortelaget Tistedalen kun hadde Rakkestad bak seg på tabellen.

Igjen må jeg si at jeg synes Sentralidrettsanlegget på Lisleby er et av de triveligere stedene å se fotball i området, til tross for løpebanene, for jeg tar som kjent mye heller løpebaner enn kunstgress, og her er det takket være friidretten fortsatt herlig naturgress. Ikke minst har man her også en stor og åpen betong-tribune på den ene langsiden, der man ikke har ly for eventuelt regn, men flott utsikt over det som skjer på banen. Rundt mye av banen for øvrig har man en gressvoll, og her er det også flere trær man kan søke litt skygge under – noe som var mer aktuelt på denne varme sommerdagen. Dommer Henrik Pettersen er alltid trivelig å støte på med sitt blide åsyn, og han tok seg tid til å komme bort å hilse på til tross for at han skulle dømme. Til gjengjeld måtte jeg love å få knipset et godt bilde da han ledet de to lagene ut av klubbhuset og stoppet et øyeblikk for å «posere».

Lisleby tilrev seg nokså raskt et initiativ, og etter tjue minutter fikk de uttelling fra en corner som ble headet i mål av Jonathan Skarpnord Hammerborg. 1-0, og fem minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da mannen de på Lisleby kaller «Pogba» skjøt i mål via stolpen. 2-0, og Lisleby virket egentlig å ha full kontroll, men skulle etter hvert slippe Tistedalen inn i kampen igjen. Halvtimen var passert da gjestene fra skrått hold avsluttet via en Lisleby-forsvarer og i mål. Jeg tippet det kanskje ville bli registrert som et selvmål, men Håkon Nikolai Berger Hauge ble kreditert. Dette målet kom i starten av en god Tistedalen-periode, men det sto fortsatt 2-1 til Lisleby da lagene gikk i garderoben halvveis.

På tribunen hadde jeg tidlig fått selskap av en kar som her var en del av mindretallet som håpet at Tistedalen skulle få med seg noe i andre omgang; nemlig haldenseren André Wauthier. Kanskje var det håpet berettiget, for det var nå kamp igjen, og i det 70. minutt kom sannelig også utligningen til 2-2 da Joakim John Lindblad fyrte av, keeper fikk slått i stolpen, men «fomlet» deretter ballen over streken. Lisleby jaget nå på nytt et vinnermål, og det kom nokså sent men godt for Lisleby sin del. Jonas «Zakka» Zakariassen presset Tistedalen-keeperen, som deretter så ut til å skyte ballen rett i Zakka og i mål. Lisleby tilbake i ledelsen med 3-2. Et par minutter på overtid hadde imidlertid Tistedalen er kjempesjanse til å utligne igjen, men Lislebys sisteskanse reddet, slik at det endte med 3-2 og hjemmeseier. Det var bare å komme seg tilbake til ferjeleiet for å krysse elva igjen og komme seg hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Lisleby v Tistedalen 3-2 (2-1)
4. divisjon Østfold
Sentralidrettsanlegget, 18 June 2022
1-0 Jonathan Skarpnord Hammerborg (21)
2-0 Mohammed Jalal Nail Bour (26)
2-1 Håkon Nikolai Berger Hauge (31)
2-2 Joakim John Lindblad (70)
3-2 Jonas Zakariassen (85)
Att: 57 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 20.06.2022: Gresvik  Trøgstad/Båstad
Previous game: 17.06.2022: Askim Fotball v Selbak

More pics

 

Askim Fotball v Selbak 17.06.2022

 

Fredag 17.06.2022: Askim Fotball v Selbak

Det var fredag kveld, og sene fredagskamper i Askim er ikke noe jeg normalt ser, da man tross alt også skal komme seg hjem igjen. Denne fredagen åpnet det seg imidlertid en mulighet til nettopp det, for mens jeg opprinnelig tittet på Rakkestad v Østsiden, hadde Selbak-gutta bestemt seg for å kjøre buss til bortekampen og toppoppgjøret mot Askim Fotball, siden spillerne skulle tilbake til Fredrikstad og på Idyll-festivalen etter kamp. Oppmann Anders Askedal mente det bare var å bli med, og det takket jeg gladelig ja takk til, så det var med en forsyning av oransje Bulmers at jeg ble plukket opp av ham og kjørt opp til Selbak Stadion, der bussen skulle gå fra.

Som vanlig er når Askedal ordner med buss, hadde han fått tak i Slevik-bussen og bussjåfør Roy. Sistnevnte ringte og sa at han ble et kvarters tid forsinket, men at han snart dro fra seg oppe på Torp, og snart kom han slik at vi kunne komme oss om bord i bussen og sette kursen mot Indre Østfold. Da vi kom inn i Askim sentrum, fikk jeg rollen som kartleser, selv om vi mente å vite hvor vi skulle, og snart kunne vi parkere bussen ved Askim Stadion, der jeg måtte tilbake til 2012 og cupkampen mellom Askim og Fredrikstad for å finne min forrige og inntil nå eneste kamp. Nå har jeg riktignok sett kamp senere på både Askim kunstgress, rett ved siden av, og Hovbanen et annet sted i byen, men etter ti år var det kanskje på tide med en visitt igjen.

Det var duket for viktig toppkamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper. De hadde fem poeng ned til Askim Fotball på tredjeplass, så en borteseier ville sørge for å øke luka til det som sannsynligvis vil bli de hardeste utfordrerne, mens en hjemmeseier naturlig nok ville sørge for at Selbak ville få Askim helt opp i ryggen. Mellom de to lå for øvrig Idd, med tre poeng opp til Selbak, men med én kamp mer spilt, etter en nokså imponerende sesongstart, så de var heller på ingen måte ute av det. For Selbak sin del hadde trener Flemming Johansen dessverre måttet melde forfall, så hans kollega Sivert Thorsen fikk ansvaret for å lede laget på Askim Stadion.

Etter en røykepause ved ankomst hadde jeg søkt tilflukt i bussen igjen en stund, for det var nokså ufyselig vær denne kvelden. Heldigvis har man på Askim Stadion tak over den etter forholdene store tribunen på bortre langside, slik at jeg etter hvert søkte ly der sammen med Askedal da det nærmet seg kampstart. Nå hadde regnet nemlig tiltatt i styrke, og det bøttet ned, slik at vi var litt glade for at vi sto under tak og ikke var blant aktørene som nå var klare til å sparke i gang kampen ute på banen. Der er det heldigvis fortsatt naturgress også, og det er alltid fint når man en gang i blant kan få se fotball på skikkelig underlag også her til lands.

Mannen man først og fremst må passe på når man møter Askim er nok Ole Herman Opås, og det var ikke overraskende han som var målscorer da hjemmelaget tok ledelsen i det sjuende minutt. Askim hadde initiativet i pøsregnet, med måtte vente til det 43. minutt før Opås ble spilt gjennom, lobbet over keeper, og scoret sitt og hjemmelagets andre for kvelden. Selbak reduserte imidlertid på overtid av første omgang, da Hans-Ludvig Lutnæs styrte inn et innlegg. Dermed sto det 2-1 til pause. Jeg dristet meg til og med ut i regnet og over på motsatt side for å ta en tur i kiosken mens spillerne var i garderoben.

Selbak hadde fått blod på tann med sin redusering på et gunstig tidspunkt, og etter fem minutter av andre omgang var vi like langt da Stian Børresen utlignet til 2-2 . Dessverre for Selbak ble Stian Bergh utvist etter å ha fått sitt andre gule kort bare noen minutter senere, og kanskje hadde det i etterpåklokskapens navn vært en god idé å bytte ham ut i pausen etter hans gule kort mot slutten av første omgang og deretter nok en situasjon rett før pause der han slapp unna. Samtidig måtte et kjent fjes i rollen som delegat gå bort og få vaktene til å rydde opp hos en gjeng lenger bort på tribunen, der klirringen i flasker og de delvis ufine tilropene hadde blitt stadig tydeligere og hyppigere. Vakta truet med å ringe ‘polisen’, og uttalte hoderystende til oss etter kamp at nå blir det nok bot.

Uansett var kampbildet nå slik at Askim forsøkte å bryte ned et Selbak-lag som forsvarte seg med nebb og klør, og som tross alt også var skummelt frempå ved noen anledninger selv om det naturlig nok nå var Askim som styrte ute på gressmatta. Avgjørelsen falt i det 82. minutt, og det skjedde fra straffemerket. Opås gjorde ingen feil, og sørget med sitt hattrick for at Askim Fotball vant toppkampen 3-2. Det var bare å vente på at Selbak-gutta skulle få dusjet og skiftet, slik at vi kunne komme oss av gårde, og det virket også som om de ristet av seg den verste skuffelsen på veien tilbake til Fredrikstad, for nå var det ikke bare jeg som kunne drikke annet enn alkoholfritt. Etter en svipptur innom Selbak Stadion, skulle Roy kjøre gutta til Idyll-festivalen, men jeg hoppet av på min lokale bussholdeplass.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Askim Fotball v Selbak 3-2 (2-1)
5. divisjon Østfold
Askim Stadion, 17 June 2022
1-0 Ole Herman Opås (7)
2-0 Ole Herman Opås (43)
2-1 Hans-Ludvig Lutnæs (45+1)
2-2 Stian Børresen (51)
3-2 Ole Herman Opås (pen, 82)
Att: 103 (h/c)
Admission: Free

Next game: 18.06.2022: Lisleby v Tistedalen
Previous game: 16.06.2022: Begby v Lervik

More pics

 

Begby v Lervik 16.06.2022

 

Torsdag 16.06.2022: Begby v Lervik

Etter en fotballfri onsdag, følte jeg etter en litt stri dag for en dose fotball igjen, og det var liten tvil om hvor jeg da skulle, for Begby sin kamp mot Lervik var en av kun to A-lagskamper i Østfold denne kvelden, og den eneste med to førstelag involvert. Det er heller ikke altfor mange banene som ligger nærmere min bopel enn Begby Arena, men Jon Erik uttrykte uansett interesse for å være med, slik at han kjørte oss dit. Anders Askedal hadde også meldt om at han ville sykle opp, og da vi ankom så vi snart at også Trond Sæterøy hadde tatt turen fra Sarpsborg, slik at jeg var i godt selskap denne kvelden.

Det dreide seg om en kamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper hittil. De ble fulgt av Idd med 25 poeng på 11 kamper, og Askim Fotball med 23 poeng på 10 kamper. Det var først og fremst disse det sto mellom, og jeg har jo helt siden før sesongstart sagt at jeg forventet en duell mellom Selbak og Askim, mens Idd hadde overrasket meg positivt. Mer interessant for kveldens kamp var situasjonen i bunnen av tabellen, for det var et realt bunnoppgjør. Lervik lå helt sist med kun 3 poeng på 10 kamper, mens Begby lå på plassen foran med 4 poeng på sine 9 kamper hittil. En eventuell trepoenger her ville komme svært godt med for begge lag.

Begby gikk rett og slett ut i hundre, og hadde nærmest hatt et konstant press frem til ballen lå i Lervik-målet rett etter at vi hadde passert fire minutter spilt. Tobias Wærnes Nielsen var målscorer, og vi forventet vel at kampen ville fortsette i samme spor, men det døde nå litt hen, og Lervik klarte samtidig å spille seg mye mer inn i kampen. Det var ståa frem til vi inne i overtiden av første omgang, for i det tredje overtidsminuttet klarerer Lervik-keeperen rett i vertenes Shadmer Mirzaei, og ballen ender i mål. Dermed sto det 2-0 til pause, og vi kunne holde et lite ‘rådsmøte’ mens vi ventet på andre omgang.

Lervik fikk en veldig god start på andre omgang da Sindre Antoni Bossum reduserte til 2-1 i omgangens første minutt, men få minutter senere hadde Mathias Larsen gjenopprettet tomålsledelsen for Begby, og da Henrik Brest Knutsen økte til 4-1 var det liten tvil om at dette var avgjort. Inn for Begby hadde kommet Benjamin Jensen, og han skapte mye hodebry for Lervik med sin hurtighet, og imponerte oss den tiden han fikk spille. Han scoret også to ganger, slik at det sto 6-1 til Begby, og da hjalp det lite at Filip Formoe Sveen pyntet litt på resultatet for Lervik og fastsatte sluttresultatet til 6-2 like før slutt. En fullt fortjent hjemmeseier, og en av de tilstedeværende mente at visse nye koster muligens hadde skapt litt ny giv i Begby-leiren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Begby v Lervik 6-2 (2-0)
5. divisjon Østfold
Begby Arena, 16 June 2022
1-0 Tobias Wærnes Nielsen (5)
2-0 Shadmehr Mirzaei (45+3)
2-1 Sindre Antoni Bossum (46)
3-1 Mathias Larsen (49)
4-1 Henrik Brest Knutsen (62)
5-1 Benjamin Jensen (78)
6-1 Benjamin Jensen (87)
6-2 Filip Formoe Sveen (88)
Att: 40 (h/c)
Admission: Free

Next game: 17.06.2022: Askim Fotball v Selbak
Previous game: 14.06.2022: Vansjø/Svinndal v Hobøl

More pics

 

Vansjø/Svinndal v Hobøl 14.06.2022

 

Tirsdag 14.06.2022: Vansjø/Svinndal v Hobøl

Noen baner her i Østfold er betydelig mer kronglete å besøke enn andre om jeg skal reise kollektivt, og en av de mest vriene i så måte er Vansjø/Svinndal sin hjemmebane, Kirkebygden kunstgress. Faktisk har det vist seg helt umulig, for om jeg vil hjem igjen til Fredrikstad-området, går siste buss tilbake et par timer før kampen i det hele tatt har startet! For en stund siden øynet jeg en mulighet da det ble arrangert søndagskamp, men det var inntil jeg sjekket opp kollektivtilbudet og fant ut at det var fullstendig fraværende, med ankomst i Kirkebygden først mandag morgen (etter tre-fire bytter og tilsynelatende en tilværelse som uteligger enten ved Mosseporten eller i Knapstad)! Derfor passet det nå bra at Trond Sæterøy hadde vist interesse for kveldens kamp mellom Vansjø/Svinndal og Hobøl og samtidig sagt seg villig til å gi meg skyss.

Etter å ha flydd hjem fra Podgorica via Beograd etter noen dager på Balkan, hadde jeg landet såpass sent på søndagskvelden at jeg dro til Drøbak for å overnatte hos min mor, og også mandagen ble en fotballfri dag, så nå var jeg klar for kamp igjen. Derfor var jeg ikke vond å be da tilbudet kom, og etter at Trond kom som avtalt for å plukke meg opp, satt vi sporenstreks kursen mot Våler kommune og Kirkebygden kunstgress. Vi parkerte utenfor der i god tid før avspark, og siden Trond tross alt jobber i området, er det nok ikke så overraskende at han fort traff på kjentfolk som han endte opp i prat med mens jeg etter hvert tok en liten runde rundt banen i påvente av kampstart.

Vansjø/Svinndal IL har røtter tilbake til 1920, da Sportsklubben Vansjø ble stiftet, men da som ren sykkelklubb. I 1933 ble Svinndal Idrettslag stiftet, da under navnet Svint. Disse to slo seg i 1968 sammen til Vansjø-Svinndal Idrettslag, men har senere endret skrivemåten. I dagligtale omtales klubben gjerne som V/S. De spiller tilsynelatende nå alle sine kamper her på Kirkebygden kunstgress, og det som er litt synd i så måte er at gressbanen på Svinndal Stadion i Svinndal ligger der ubrukt; i hvert fall hva A-lagsfotball gjelder. V/S spiller nå uansett i 7. divisjon, og skulle nå opp mot det som vel må være lov å kalle en nokså lokal rival.

Det er nemlig gledelig at også Hobøl har klart å stille A-lag igjen; spesielt i en sesong der flere klubber har måttet innse at de ikke klarer det. Nå hadde imidlertid bortelaget en tøff oppgave foran seg, for når V/S spiller med meg til stede, blir det gjerne målfest i deres favør. Selv om det kun dreide seg om to kamper hittil, var statistikken slik at dersom trenden fortsatte, burde V/S nesten stille opp med privatsjåfør og gratis sesongkort (selv om det riktignok uansett var gratis inngang) i fremtiden. To ganger tidligere hadde jeg altså sett V/S, og begge på bortebane. Det hadde endt med seier 10-0 over Eika Krapfoss, og 10-1 over nettopp Hobøl i en treningskamp i februar i år. Vanvittige 20-1 i målforskjell på kun to kamper altså. Ville min tilstedeværelse ha samme effekt på hjemmebane?

Tilskuerfasilitetene rundt kunstgressbanen her består utelukkende av et par rader med seter i en gressvoll på bortre langside, der det også var et lite hav av flotte lilla lupiner. Vi lar imidlertid andre ta seg av botanikken, og følger i stedet opp med å informere om at de laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Videre kan jeg opplyse om at stillingen i 7. divisjon Østfold avdeling 2 var slik at HSV 2 ledet tabellen med 19 poeng på sine åtte kamper hittil. Ett poeng bak fulgte Badebyen Drøbak, mens trioen Spydeberg 2, Eidsberg og Askim Fotball 3 lå fem poeng bak. Alle disse hadde én kamp til gode på HSV 2, men det hadde ikke V/S som fulgte på en sjetteplass og hadde sju poeng opp til tetlaget etter tre strake tap. Hobøl på sin side lå på en niendeplass med sju poeng på åtte kamper.

V/S kom best i gang, og Sondre Erøy Belgen sendte vertene i ledelsen i det 9. minutt. Hobøl prøvde riktignok å spille fin fotball, men det var mer futt i hjemmelaget, og ti minutter senere doblet Andreas Sandum ledelsen til 2-0 med et flott skudd. Jeg hadde merket meg en ung kar på Hobøl, og han så faktisk så ung ut at jeg nærmest måtte pusse brilleglassene. Sindre Nøring hadde visstnok kun fylt 15 år et par dager tidligere, men gjorde seg slett ikke bort, og det var da også han som straffet V/S da de mistet ballen på egen halvdel. Avslutningen ble slått i stolpen av keeper, men Nøring satt inn returen. Det skal nevnes at han vel også fikk bære kapteinsbindet mot slutten, og da var kontrasten stor til 54-åringen som i store deler av kampen var kaptein for V/S! Det sto 2-1 til pause, men det kunne vært mer om V/S hadde hatt mer presisjon i avslutningene.

Det tok Gøran Koteng Willasen 13 sekunder av andre omgang å gjenopprette tomålsledelsen til V/S, og deretter fulgte en periode med flere store sjanser begge veier, før V/S igjen tok grep og Hobøl slet med å komme over midtstreken. Et kvarters tid gjensto da Andreas Sandum økte til 4-1 fra straffemerket, og kun to minutter senere sørget Thomas Aaslund for 5-1 med en lobb fra rundt 25 meter. Det kunne i det hele tatt blitt langt styggere etter pause sett fra gjestenes ståsted, selv om de yppet seg litt i sluttminuttene, men likevel var det V/S som igjen scoret på overtid, da Jørgen Thømt Jensen fastsatt sluttresultatet til 6-1. Jeg får beklage til V/S at min tilstedeværelse ikke sørget for tosifret denne gang, men det kan de først og fremst takke litt sjansesløsing for, og jeg regnet uansett med at de var fornøyd. Det var også jeg med å endelig få huket av for et besøk her.

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 207:
Vansjø/Svinndal v Hobøl 6-1 (2-1)
7. divisjon Østfold avd. 2
Kirkebygden kunstgress, 14 June 2022
1-0 Sondre Erøy Belgen (9)
2-0 Andreas Sandum (19)
2-1 Sindre Nøring (38)
3-1 Gøran Koteng Willassen (46)
4-1 Andreas Sandum (pen, 75)
5-1 Thomas Aaslund (77)
6-1 Jørgen Thømt Jensen (90+3)
Att: 49 (h/c)
Admission: Free

Next game: 16.06.2022: Begby v Lervik
Previous game: 11.06.2022: Montenegro v Bosnia and Herzegovina
Previous norwegian game: 06.06.2022: Huk v Rustad Abildsø 2

More pics

 

Montenegro v Bosnia-Hercegovina 11.06.2022

 

Lørdag 11.06.2022: Montenegro v Bosnia Herzegovina

På min lille Balkan-tur var det igjen på tide å forflytte seg til et nytt land, og ferden skulle nå gå til Montengro og hovedstaden Podgorica, der det var duket for et skikkelig Balkan-derby når Montenegro skulle ta imot naboene fra Bosnia-Hercegovina. Jeg hadde allerede sett Kosovo v Nord-Irland på torsdagen, og Albania v Israel på fredagen, og nå skulle turen med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land fullføres. Til tross for at jeg synes det er artig å følge Nord-Irland, var det nok egentlig også kveldens kamp i Podgorica jeg personlig hadde sett mest frem til og var mest spent på. Etter en rask frokost på hotellet, tuslet jeg de få meterne bort til bussterminalen klar for å forlate Tirana med Old Town Travel sin buss til Podgorica med avgang klokka 08.00.

Betalingen på nettet hadde blitt tatt i kroatisk valuta, men bussbilletten kostet omregnet til norsk valuta omtrent 150 kroner, og bussturen var beregnet til fire timer. Jeg hadde allerede blitt klar over at jeg ikke var den eneste banehopperen med dette kampprogrammet, for med på bussturen fra Pristina (i Kosovo) til Tirana hadde det vært både engelskmenn og tyskere, og også denne morgenen måtte jeg på mange av de samme fjesene på bussterminalen i Tirana. Jeg slo meg sammen med engelskmennene fra Chesterfield (som inkluderte en Chris som for noen år tilbake faktisk ga meg skyss mellom to kamper i den nordlige utkanten av London, sammen med Mansfield Town-supporter Neil Woolley som vi har som felles venn) og tyskeren Max som viste seg å være Schalke-fan.

Etter at vi hadde kommet oss ut av Tirana, var det igjen landlige områder vi kjørte gjennom, inntil vi passerte gjennom byen Shkodër og fikk en rask røykepause under en stopp der. Nå begynte landskapet å bli nokså vakkert, der vi hadde utsikt mot en stor innsjø mens vi forserte det ulendte terrenget med masse kløfter og klipper. Neste stopp var den montenegrinske grense, og i motsetning til dagen før hadde sjåføren på bussen ingen hjelpemann, slik at han selv måtte sørge for å få samlet inn passene som ble levert grensevaktene. Etter at vi hadde fått stemplet passene, kunne vi fortsette mot Podgorica; fortsatt gjennom periodevis nokså spektakulært landskap. Der ankom vi som planlagt i 12-tiden, og det viste seg at jeg til og med hadde booket samme hotell som engelskmennene, mens Max hadde funnet seg et krypinn få minutter unna.

28,50 euro hadde jeg betalt for overnatting ved Hotel Evropa, et steinkast fra byens bussterminal, og etter at vi hadde blitt sjekket inn, slo vi oss ned med en flaske Niksicko hver mens vi ventet på at Max skulle komme tilbake. Dette var for øvrig en kamp der jeg lenge hadde vært nokså usikker på billettsituasjonen, for det varte og rakk før det kom noen informasjon, og da kom den ikke på den engelskspråklige siden til det montenegrinske forbundet, men på det lokale språket. Ved hjelp av en kroatisk kompis hadde jeg funnet ut at det ikke ville bli billettsalg på nettet, men at man selv måtte møte opp for å kjøpe. Senere fant vi ved hjelp av Google Translate ut at dette ville foregå ved et sportskompleks i byen, og det var dit vi nå satt kursen.

Podgorica var i flere hundre år under osmansk styre, og ble først i 1878 integrert i Montenegro. Byen ble hardt rammet av bombing og krigshandlinger under den andre verdenskrig, helt til den ble frigjort av partisanerne i desember 1944. Under Titos Jugoslavia gikk byen under navnet Titograd, inntil den i 1992 tok tilbake dagens navn. Den er Montenegros hovedstad, og også landets administrative, økonomiske og kulturelle senter. Det anslås at over en fjerdedel av landets befolkning på rundt 630 000 bor i Podgorica, som ligger der hvor elvene Ribnica og Moraca renner sammen; omtrent ti mil fra Adriaterhavskysten. Nå gikk vi over Moraca-elven for å komme oss til sportskomplekset med samme navn.

På veien dit møtte vi en av de andre tyskerne fra bussen, som allerede hadde vært og kjøpt seg billett. Han fortalte at de billigste billettene var på kortsiden der Montenegro-fansen holdt hus, mens han hadde punget ut 5 euro for en billett på langsiden. Flertallet stemte for at vi gikk for det samme, og for min del var det greit nok da det sikkert ville by på bedre plasser og utsikt over kampen, samtidig som det kunne være kult å oppleve Montenegro-fansen på nært hold. Flere var litt usikre på om det var spesielt trygt, og ble litt overrasket da vi fikk beskjed om at alle andre seksjoner enn nettopp den kortsiden nå var utsolgt. Jeg påpekte overfor de at hjemmefansen ikke hadde noen som helst grunn til å gå løs på oss, og etter at jeg hadde betalt 2 euro(!!) for min billett, gjorde de andre det samme.

Med den latterlig billige billetten i boks kunne vi finne oss et serveringssted for å få både fast og flytende føde, og på Sejdefa bestilte vi et par Balkan platters og en runde med øl. Vi var deretter innom et sted ved navn Forma, før vi slo oss ned på uteserveringen til stedet Sicilija ved torget Trg Republike, der vi kunne sitte og se på folkelivet og de flotte montenegrinske damene. Det ble etter hvert også et merkbart politioppbud, og det var en slags stemning vi ikke hadde opplevd på de andre kampene på turen; nemlig en følelse av at her kunne det bli bråk. En stor gruppe bosniske ultras gikk etter hvert forbi på vei mot kveldens kamparena et par kvartaler unna, ledsaget av politi i ‘opprørs-utstyr’, og det var umulig å ikke både se og høre bosnierne. Etter å ha tømt glassene, fulgte etter hvert også vi etter i samme retning, klare for kveldens kamp.

Den skulle finne sted på Stadion pod Goricom, som også er hjemmebane for klubben Buducnost Podgorica. Denne klubben har siden den montenegrinske uavhengigheten i 2006 vunnet den hjemlige ligaen ved fem anledninger, og før det igjen fostret de stjernespillere som Dejan Savicevic og Predrag Mijatovic. Stadion pod Goricom ble åpnet i 1947, men ble rasert av en brann i 1954, og har også gjennomgått flere oppgraderinger siden den gang. I dag har man på kortsidene to-etasjes tribuner under tak, mens hovedtribunen på den vestlige langsiden har ett stort nivå under tak. På den østlige langside er det kun en liten og åpen tribune, men har har det vært snakk om å bygge en ny tribune som vil øke kapasiteten til rundt 20 000.

Det er i så fall identisk med tilskuerrekorden fra 1975 og en kamp mot Hajduk Split, men kapasiteten har blitt redusert siden den gang, og skal nå være 11 080. Det var allerede elektrisk stemning da vi entret tribunen og fant ut at vi skulle ta plass et par rader bak våre tildelte plasser på en av de fremste radene som ikke var under tak, da Chris klokt nok konkluderte med at vi her ganske sikkert ville være utsatt med tanke på ting som ble kastet fra den harde kjernen på etasjen over og kunne sprette tilbake og ned på oss fra det enorme nettet som hang i forkant på hele denne kortsiden. På motsatt ende av banen hadde bosnierne blitt tildelt en seksjon borterst på den andre kortsiden, og hele denne tribunen ellers var tom for tilskuere, sannsynligvis for å ha en ‘sikkerhetssone’.

Til tross for at vi hadde fått beskjed om at alle andre seksjoner var utsolgt, var det først og fremst takket være disse folketomme seksjonene derfor en rekke ledige plasser, men om man skal foregripe begivenhetenes gang noe, var det likevel noe overraskende at det offisielle tilskuertallet etter hvert ble oppgitt å være 6 555, for det virket ærlig talt langt høyere. Det var først og fremst takket være atmosfæren supporterne skapte, og akkurat dette kan de jo virkelig på Balkan. Overraskende nok var det imidlertid ingen muligheter for å få kjøpt seg en øl inne på stadionet, uten at det la noe som helst demper på noe som helst for oss. Det gikk heller ikke lenge før vi også fikk en bekreftelse på at Chris hadde hatt rett, da et ødelagt plastsete gikk i nettet og landet omtrent på våre opprinnelige plasser noen rader lenger frem. Og fortsatt hadde ikke kampen startet…

Kveldens kamp dreide seg om Nations League og nivå B, der Montenegro og Bosnia-Hercegovina var to av lagene i gruppe 3. De to andre var Finland og Romania. Montenegro hadde startet med en hjemmeseier 2-0 over Romania, og hadde deretter tapt med samme sifre borte mot Finland. For Bosnia-Hercegovina sin del hadde de startet i Helsinki, der de sikret ett poeng etter 1-1 mot Finland, og kom nå fra en 1-0-seier over Romania hjemme i Sarajevo. Etter to runder var det derfor Finland og Bosnia som ledet med fire poeng, med Montenegro på tre poeng og Romania på sisteplass foreløpig uten poeng. Etter at røyken fra blussene på bortetribunen foreløpig hadde lagt seg, kunne kampen sparkes i gang.

I en tett og jevnspilt første omgang var det nok gjestene som kom best i gang og hadde noen halvsjanser, men etter hvert som klokken gikk, spilte Montenegro seg inn i kampen. Det var vertene som hadde omgangens største sjanse da Vladimir Jovovic med rundt fem minutter til pause fyrte løs med høyreslegga etter forarbeid av Adam Marusic, men ballen smalt i tverrliggeren. På et tidspunkt kokte det over for noen av de tilstedeværende da det ble tumulter foran på vår tribune. Hjemmelagets ultras kom stormende ned trappene fra etasjen over og det var tilløp til skikkelig håndgemeng med vaktene, inntil politiet kom ilende til og fikk ryddet opp. De bar ikke mer nag enn at en av de uniformerte bommet bort en røyk til en av ultras-gutta og ga ham fyr da de ble gjetet opp trappa igjen. Deretter tok politiet oppstilling i trappa for å forsikre seg om at de ble der oppe. Ute på banen var det uansett målløst ved pause.

Andre omgang bød innledningsvis på mer av det samme, med en tett og jevn kamp, men etter en drøy times spill fikk Luka Menalo ballen i mål og sendte med det gjestene i ledelsen. Det eksploderte på bortetribunen, og det ble tydeligvis også reagert i etasjen rett over oss, om man skal dømme etter antallet seter og andre gjenstander som nå havnet i nettet og deiset i bakken foran oss. Etter målet ble Bosnia mer passive, og manet frem av hjemmefansen presset Montenegro på. Uttellingen kom i det 77. minutt da Adam Marusic fant nettmaskene i borte hjørne med et skudd fra rett utenfor feltet. 1-1, og nå var kokte det på Stadion pod Goricom. Begge lag hadde gode sjanser til å avgjøre mot slutten av kampen, men det endte med 1-1 og poengdeling.

Vi ble holdt igjen en stund inne på tribunen før vi fikk slippe ut, men alt gikk så vidt vi så rolig for seg på utsiden. Det viste seg at det kanskje ikke hadde gjort det, for i ettertid så vi bilder av en van som tilhørte en bosnisk ultras-gruppering i full fyr etter at den hadde blitt påtent. For vår del slo vi oss imidlertid rolig ned på The Irishman med en runde øl, og var deretter også innom et annet sted før vi forsøkte å orientere oss tilbake til hotellet uten WiFi eller mobildata. De hadde tydeligvis stengt baren for kvelden på vårt hotell, men det ble det snart en ordning på, og det ble vel to runder der før vi kom oss i seng. Engelskmennene skulle faktisk videre til Skopje med taxi(!!) dagen etter, og jeg hadde jo også vurdert søndagskampen der under planlegging av turen, men det utgikk grunnet kronglete reisevei. Det kan være greit å være flere..

For min del skulle jeg bruke søndagen til å reise hjem, men søndag formiddag møtte jeg tyskeren Max på mitt hotell, der vi tok en øl før vi gikk bort til bussterminalen og fikk oss litt frokost fra en kiosk. Han skulle hjem først dagen etter, og jeg var litt sjalu når han nå skulle ta en dagstur med toget ned til kystbyen Bar. Jeg fulgte ham over til jernbanestasjonen rett ved siden av, og ventet til han hadde kjøpt billett og kommet seg på toget før jeg omsider fikk en taxisjåfør til å skysse meg til flyplassen. Fra Podgorica gikk hjemturen via Beograd, der jeg hadde en time på meg til å bytte, uten at det var det minste problem da første flyvning faktisk også landet før tiden. Da gjensto bare siste etappe til Oslo Lufthavn Gardermoen og hjemturen derfra. Det hadde vært en glimrende tur på Balkan, med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land.

 

 

 

 

 

 

 

 

Montenegrin ground # 1:
Montenegro v Bosnia Herzegovina 1-1 (0-0)
UEFA Nations League B3
Stadion pod Goricom, 11 June 2022
0-1 Luka Menalo (62)
1-1 Adam Marusic (77)
Att: 6 555 (seemed much more!)
Admission: 2 euro

Next game: 14.06.2022: Vansjø/Svinndal v Hobøl
Next montenegrin game: ???
Previous game: 10.06.2022: Albania v Israel

More pics

 

Albania v Israel 10.06.2022

 

Fredag 10.06.2022: Albania v Israel

Etter to overnattinger i Pristina var det på tide å sjekke ut fra Hotel Nartel og tusle bort til bussholdeplassen, der jeg skulle ha bussen mot Tirana. Jeg skulle altså forlate Kosovo med kurs sørvestover mot Albanias hovedstad. Også min kompis Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle med på bussen etter å sett mine planer og latt seg friste til å slå følge til Tirana, og de satt allerede inne på bussterminalen og ventet da jeg ankom med en halvtimes tid til avgang klokka 08.00. Vi hadde rukket å kaste i meg en liten frokost på hotellet, i motsetning til de to som nå gikk til innkjøp av noen poser potetgull. Fra kiosken der fikk vi også kjøpt med litt vann til den anslagsvis fire timer lange turen, og fikk faktisk også snart selskap av flere fotball-turister i form av en gruppe engelske banehoppere fra Chesterfield, i tillegg til en håndfull tyskere med samme agenda.

Snart kom bussen fra Arditi Tours, og etter en billettsjekk kunne vi stige på og ta plass. Bussen var et av foreløpig svært få steder det hadde vært røykeforbud siden jeg ankom Balkan, uten at det stoppet sjåføren som kjederøyket kontinuerlig med åpent vindu, og etter hvert fikk vi andre også en røykepause mens vi gjorde et stopp et sted langs veien ute på landsbygda. Da vi nærmet oss grensen mellom Kosovo – eller serbisk territorium om man er blant de som mener det – og Albania, gikk ‘hjelperen’ gjennom bussen og samlet inn passene som han etter hvert leverte til en albansk grensevakt som deretter forsvant. Mens vi sto der ved grenseovergangen og ventet på passene så vi kunne kjøre, så jeg i sidesynet plutselig bevegelse i indre fil der en kar kom gående og ledet en stor ku i et tjukt tau, med det jeg antar var sønnen følgende bak med en kalv. Mon tro om de hadde passene sine i orden…

Sjåføren og kollegaen hans benyttet på sin side ventetiden med det som fremsto som forsøk på å sjekke opp en ung kvinnelig grensevakt, men snart fikk vi beskjed om at kunne stumpe røyken og komme oss tilbake på bussen for å fortsette inn i Albania. Der fortsatte ferden gjennom landsbygda, og det var også her nesten som å se et Norge hundre år tilbake i tid, med en del folk som jobbet ute på jordene sine for hånd eller med esel som hjelpemiddel. Noen var åpenbart heldige nok til å ha en gammel traktor. Derfor var det en aldri så liten overraskelse for meg da vi etter hvert ankom Tirana og jeg kunne se hvor moderne byen virket sammenlignet med områdene vi hadde kjørt gjennom på veien dit.

Bussen slapp oss av på bussterminalen i Tirana; rett utenfor lokalene til reisebyrået Drita Travel. Siden jeg nok en gang skulle videre herfra med buss morgenen etter, hadde jeg igjen valgt meg et hotell i nærheten av bussterminalen, mens Ulster Jim og Ryan hadde booket et hotell helt ute ved flyplassen, siden de skulle fly hjem tidlig dagen etter. De hadde også steget av der ute, så etter å ha tatt et foreløpig farvel med Chesterfield-gjengen, klarte jeg – med litt assistanse fra en lokal kar – omsider å orientere meg frem til KEIT Hotel. Der hadde jeg betalt 40 euro for kost og losji, og fikk sporenstreks sjekke inn. Nå bruker man jo for øvrig ikke euro i Albania, men lek, så jeg kom plutselig på at jeg også måtte en tur i minibanken for å sikre meg litt lokal valuta før jeg tok en taxi inn til sentrum.

Tirana er som nevnt Albanias hovedstad og største by. Den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha i 1614, og ble faktisk først kalt Teheran etter han store seier ved den iranske byen. Etter at Albania erklærte seg uavhengig i 1912, ble sentralt beliggende Tirana i 1920 valgt som hovedstad som et kompromiss mellom det nordlige og sørlige Albania. Rundt 1930 var det kun omkring 30 000 innbyggere i byen, men etter å ha opplevd en hurtigvoksende industri i 1950-årene hadde befolkningstallet steget til 137 000 i 1960. Den virkelig store befolkningsveksten kom imidlertid etter det kommunistiske styrets fall i 1991, da mange flyktet fra landsbygda inn til byen i jakt på et bedre liv. Det offisielle innbyggertallet har passert 600 000, og uoffisielle kilder hevder at det også kan være over 700 000.

Det var bare å komme seg ut i byen om man skulle få noe ut av oppholdet, og jeg hoppet i en taxi og ga sjåføren beskjed om å at Radio Bar var min destinasjon. Der benyttet jeg også anledningen til å innta et herlig måltid, og oppdaget raskt at de hadde sin egen variant av fish n chips, med frityrstekte reker, scampi og blekksprut. Til tross for at prisen på 1 000 lek betød at det var blant de absolutt dyreste rettene på menyen, var det tross alt ikke mer enn rundt 85 kroner, og glasset med Veltins pils var heller ikke altfor dyrt. Mett og fornøyd hadde jeg dog blinket meg ut flere skjenkesteder, så jeg spaserte de få hundre meterne bort til The Goat, der jeg slo meg ned med en Birra Tirana. Jeg ventet fortsatt på Jim og Ryan, og benyttet ventetiden til å også krysse veien over til Whisky Bar.

Det viste seg at de ikke hadde funnet frem og i stedet satt på en restaurant rett ved kveldens kamparena noen kvartaler unna, så jeg tømte glasset med Strela Kriola og trasket bort dit. De hadde slått seg ned på den italienske restauranten Pasticeri Venezia, så den siste oppladningen ble foretatt der sammen med de. Vi hadde i ukene før kampen forsøkt å holde et øye med hjemmesidene til det albanske forbundet for å følge med på billettsituasjonen, men det varte og rakk før de ble lagt ut for salg. Da det skjedde, tok jeg raskt affære og kjøpte billetter for oss alle tre, til 750 lek stykket; snaut 65 norske kroner. De var for en av hjemmeseksjonene på kortsiden bak det nordlige målet, så vi måtte rundt til motsatt ende igjen for å finne riktig inngang og våre seter.

Arena Kombëtare er nok i disse dager bedre kjent under et sponsornavn, men kunne uansett åpne i november 2019 etter en bortimot tre og et halvt år lang byggeprosess. Det fremstår ikke overraskende som et moderne og funksjonelt anlegg, har en kapasitet på 21 690, og hadde så sent som et par uker tidligere vært vertskap for den første finalen i den nye UEFA Conference League, der Roma slo Feyenoord. I tillegg er stadionet i hvert fall hjemmebane også for Tirana-klubben FK Partizani. Denne kvelden var det derimot det albanske landslaget og Nations League det skulle dreie seg om, og i rekken av land jeg har sett fotballkamp i ville jeg nå komme i land nummer 17 med kveldens kamp.

Det var snakk om nivå B og gruppe 2, som var en nokså amputert gruppe etter at Russland hadde blitt utestengt på grunn av krigen i Ukraine slik at den nå kun bestod av Albania, Island og Israel. Kanskje ikke den mest navngjetne gruppa med tanke på deltakernasjonene, men en av disse tre vil altså rykke opp på øverste nivå. Begge lag hadde spilt kun én kamp hittil, etter at begge hadde fått kamp mot Russland kansellert. Israel hadde vært vertskap for Island, og spilt 2-2. Deretter hadde Albania dratt til Reykjavik og spilt 1-1 mot Island. Med Russland v Island kansellert, ville Albania v Israel være kveldens eneste kamp i denne gruppen, og det virket som om albanerne hadde kjent sin besøkelsestid, før 18 100 hadde tydeligvis møtt frem.

Etter at vaktene hadde fått ryddet bort en enorm mengde papirstrimler kastet ned fra etasjen over oss og ut på banen, kunne kampen omsider sparkes i gang. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk kveldens første VAR-situasjon etter at Myrto Uzuni gikk ned i feltet, men ingen straffe ble gitt. Miguel Victor hadde en god mulighet for Israel, men avslutningen gikk like utenfor. Armando Broja hadde deretter to skumle forsøk for vertene, men hans første skudd ble reddet av Israels keeper, mens det andre ble blokkert. Helt på tampen av omgangen pekte den portugisiske dommeren på straffespark da Iván Balliu ble lagt i bakken. Etter en VAR-sjekk ble det bekreftet at Albania denne gang fikk straffe, og Broja gjorde ingen feil da han på overtid scoret og sørget for at Albania gikk til pause med ledelse 1-0.

Inne på den moderne arenaen hang det overalt store skilt som varslet om at det er røyking forbudt inne på anlegget, men man hadde jo ikke vært i Balkan om man ikke så gjennom fingrene med dette. Det var fritt frem, og selv med småbarn på fanget satt en rekke familiefedre og røyket åpenlyst på setene sine gjennom hele kampen. Jeg hadde et lite øyeblikk fryktet at jeg var i trøbbel da en stadionvakt kom rett mot meg, men han skulle bare spørre om å få låne lighter for å ta seg en røyk selv, siden lighteren hans åpenbart hadde avgått med døden. Så kom politiet, og nå var det vel smart å opptre lovlydig? Ingen fare, for et par av de uniformerte lente seg rett og slett opp mot veggen der et enormt «røyking forbudt»-skilt hang, og tok seg der en røykepause også de.

En familie med far og to sønner på raden foran oss syntes tydeligvis det var gjevt med besøk av utenlandske fotballfans, og var ikke vonde å be da vi lånte og lot oss avbilde med deres albanske flagg. Da andre omgang startet, var det imidlertid israelerne som var mest på hugget, og vertene slet spesielt med Manor Solomon, som også utlignet til 1-1 i det 57. minutt. Noen minutter etter var Liel Abada nære på et ledermål for Israel, men det kom uansett i det 73. minutt. Keeper Etrit Berisha ga en unødvendig retur på et tilsynelatende nokså harmløst skudd, og det utnyttet Solomon da han satt inn 1-2. Elsedi Hysaj utlignet noen minutter senere, men også nå ødela VAR for Albania ved å annullere for offside. Iván Balliu hadde deretter et susende skudd med retning for nettmaskene, men en Israel-spiller fikk blokkert. Albania presset på for en utligning, men den kom aldri, og da dommeren omsider blåste av etter nesten ti tilleggsminutter var det borteseier 1-2.

Da vi kom oss ut, praiet Jim og Ryan straks en taxi ut til sitt hotell ved flyplassen, siden de skulle fly hjem derfra tidlig neste morgen. For min egen del valgte jeg å slå meg ned med en øl på et skjenkested mens jeg ventet på at folkemassen skulle spre seg litt. Det var fredag kveld og god stemning ute på byen i Tirana, der taxisjåføren som etter hvert fikk skysse meg tilbake til hotellet forklarte de mange bilene med at unge mennesker her gjerne drar inn til Tirana for å kjøre rundt i sentrum for å vise frem sine biler. En slags albansk form for råning, der altså. Klokka var ikke altfor mye da jeg tok en taxi tilbake til hotellet og fant senga, for jeg skulle altså nok en gang videre med buss til et nytt land dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Albanian ground # 1:
Albania v Israel 1-2 (1-0)
UEFA Nations League B2
Arena Kombëtare, 10 June 2022
1-0 Armando Broja (pen, 45+1)
1-1 Manor Solomon (57)
1-2 Manor Solomon (73)
Att: 18 100
Admission: 750 lek (about £5)

Next game: 11.06.2022: Montenegro v Bosnia and Herzegovina
Next albanian game: ???
Previous game: 09.06.2022: Kosovo v Northern Ireland

More pics

 

Kosovo v Nord-Irland 09.06.2022

 

Torsdag 09.06.2022: Kosovo v Nord-Irland 

Jeg har noen nordirske venner som følger det nordirske landslaget tett, og jeg har jo selv hatt et godt øye til deres landslag. Da jeg tidligere på året hadde tittet litt på deres terminliste i Nations League, hadde jeg lagt merke til deres bortekamp mot Kosovo, og ikke minst at den også lot seg kombinere med et par andre Nations League-kamper på Balkan om jeg tok meg en aldri så liten tur dit. Kosovo v Nord-Irland i Pristina på torsdag, Albania v Israel på fredag, og Montenegro v Bosnia-Hercegovina på lørdag. Det ville bety tre kamper i tre forskjellige land på tre dager, og etter at min kompis ‘Ulster Jim’ bekreftet at han ville kunne fikse en bortebillett til meg til kampen i Pristina, bestemte jeg meg for å gå for dette.

Det var også en mulighet for å avslutte med Nord-Makedonia v Gibraltar, men jeg fant ut at reisen fra Podgorica til Skopje virket litt vel kronglete, i tillegg til at hjemreisen derfra heller ikke var den aller enkleste. Turen ville derfor avsluttes med hjemreise fra den montenegrinske hovedstaden Podgorica, men det er å foregripe begivenhetenes gang. Onsdag kveld hadde jeg tilbragt i Drøbak, og det ble for øvrig en kampfri dag i og med at Norwegian sitt morgenfly på torsdagen hadde en svært tidlig avgang allerede klokka 06.20, slik at jeg måtte dra opp til Gardermoen midt på natta. Min snille mor skysset meg opp til Korsegården på E6 slik at jeg slapp å ta taxi, og derfra ble jeg med flybussen og kom meg til Gardermoen.

Flyturen ned tok i underkant av tre og en halv time, og jeg sov mesteparten av tiden inntil vi landet på Pristina International Airport Adem Jashari. Jeg hadde ikke før fått sjekket reiseruta inn til Pristina sentrum på Google Maps før jeg fikk melding om at jeg allerede var tom for mobildata, og jeg hadde knapt rukket å fyre meg opp en røyk på utsiden av terminalen før taxisjåførene stormet til for å shanghaie meg. Det var en stund til neste buss, men jeg benyttet i stedet å innta en frokost (eller lunsj) på en Burger King i terminalbygget mens jeg snyltet på deres WiFi og fikk planlagt et par ting, og først deretter gikk jeg for å ta buss 1A og betalte 3 euro for å bli fraktet de rundt 35 minuttene inn til byens bussterminal.

Med tanke på at jeg også skulle videre med buss derfra fredag morgen, hadde jeg booket et hotell i nærheten av bussterminalen, og hadde kun noen få minutters gange foran meg for å komme til Hotel Nartel. Der hadde jeg betalt 120 euro for to netters kost og losji, og det viste seg å være et overraskende flott hotell og rom jeg fikk sjekket inn og installert meg på. Jeg hadde vært litt skeptisk og usikker på hva jeg skulle forvente meg fra Pristina og Kosovo, men dette var en overraskelse, og heller ikke den siste i så måte. Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle ikke ankomme Pristina før senere den dagen, så jeg dro på egen hånd ut for å sondere terrenget inntil videre, og forsøkte meg med vekslende hell på byens kollektivtilbud. Det viste seg at man hadde flere ruter og forgreininger med samme nummer, så to ganger fikk jeg beskjed om at jeg var på feil buss og måtte hoppe av, men alle gode ting var tre!

Jeg hadde blinket meg ut puben The Beer Garden lenger inne i sentrum, og det viste seg å være et godt valg. Jeg hadde allerede sett at flere nordirske fotballfans hadde ankommet og begynt å sette sitt preg på bybildet i sentrum. Det var også tilfelle med Beer Garden pub, der jeg endte opp med å bli værende slik at det ble avtalt møtested med Jim og Ryan, som etter hvert ankom etter en forsinket flyvning fra München (der de hadde sett Tyskland v England). For å gjøre en lang historie kort, hadde vi en finfin kveld der i selskap av en stor gruppe tilreisende fans. Vi moret oss stort over en lokal karakter som beskrev seg selv som pubens store stamkunde og som fremsto som en dobbeltgjenger for Borat. Han viste seg også å være mannen bak supporterklubben til Leeds United i Kosovo, og var virkelig en karakter, og ikke overraskende måtte han stadig by på Borat-parodier som frembragte latter hos de tilreisende.

Etter en fin torsdagskveld på byen, fikk jeg etter hvert en god natts søvn og var frisk og rask og klar for kampdag da jeg våknet og etter hvert inntok en hotellfrokost for deretter å komme meg til avtalt møtested i sentrum. Det var hotellet til en del av den nordirske delegasjonen, hvor en av gutta hadde bestemt seg for å arrangere en uhøytidelig spasertur med sightseeing i Pristina sentrum. Han hadde lånt med seg en guidebok fra hotellresepsjonen og ledet an en gruppe på etter hvert rundt 20-25 personer som gikk en time eller to rundt i byen, og selv om Pristina kanskje ikke er den byen som er mest spekket med spennende attraksjoner, hygget vi oss på vår lille rundtur rundt i sentrumsgatene. En annen liten overraskelse var hvor vennlige alle virket å være, for det var mange som kom bort for å ønske nordirene velkommen til Kosovo, og ingen verdens ting som vitnet om at det kunne bli bråk.

Pristina har for øvrig vært Kosovos hovedstad siden Kosovo i 2008 erklærte seg som uavhengig stat. Selv om Norge har anerkjent Kosovos uavhengighet, er det ikke alle som har gjort det, og flere av de som tidligere har gjort det har også trukket tilbake sin anerkjennelse. Per nå er det vel 97 av FNs 193 medlemsland som har anerkjent Kosovo, og flere av de som ikke har gjort det anser Kosovo å fortsatt være serbisk territorium. I dag finnes det imidlertid knapt serbere igjen i byen, og det er vel ikke spesielt overraskende; historien og dens konflikter tatt i betraktning. Fortsatt kan man se KFOR-styrker i byen. Det var også en merkbar tilstedeværelse av politi i sentrum, og vi mistenkte at det hadde med kveldens kamp å gjøre, men det viste seg snart at det var på grunn av en ‘Pride-parade’ der deltakerne ironisk nok virket å være utelukkende personer fra andre europeiske land med først og fremst store delegasjoner fra Sverige og Tyskland.

Etter vår lille sightseeing-runde valgte mange av oss å innta en bedre middag på Sarajeva Steakhouse, og det var intet dårlig valg, for vi ble servert et herremåltid som ble skyllet ned med det lokale ølet Peja, som jeg fikk smakt mye på under oppholdet i Kosovo. Beer Garden var etter planen neste stopp, men vi endte opp med å heller slå oss ned på MIQT Pub, rett ved siden av, og så senere ingen grunn til å forflytte oss før kampstart. Akkurat som kvelden før var det en stadig strøm av unge og også litt eldre ‘høkere’ som kom innom uteserveringen for å falby sine varer; det være seg sigaretter, moreller, nøtter, tyggegummi eller andre ting. Etter noen runder med Peja fant vi etter hvert ut at tiden var moden for å bryte opp og spasere ned mot Stadiumi Fadil Vokrri, der kveldens kamp skulle spilles, og som vi tidligere på dagen hadde gått en runde rundt utsiden av.

Jim hadde ordnet billett pålydende 5 euro, og de nordirske supporterne ble plassert i det sørøstlige hjørnet. Her befant vi oss under åpen himmel, i likhet med majoriteten av de andre tribunene, for det eneste overbygget er på hovedtribunen på den ene langsiden. Det hadde regnet heftig i perioder på ettermiddagen, og derfor hadde flere av oss gått til innkjøp av regn-poncho i tilfelle mer styrtregn under kampen, men jeg endte heldigvis opp med å slippe å måtte bruke min. Stadionet har en kapasitet på 13 500, og ble for noen år siden omdøpt til ære for den avdøde Fadil Vokrri som i 1980-årene var en jugoslavisk landslagsspiller og senere var president i Kosovos fotballforbund frem til sin død i 2018. Det ble åpnet i 1953, og har siden den gang vært hjemmebane for klubblaget FC Prishtina.

Fotballforbundet til Kosovo ble stiftet i 1946, men ble først i 2016 medlem av UEFA. Det faktum at mange ikke anerkjenner Kosovos uavhengighet kan nok også ses i stemmeresultatet fra den gang, da 28 stemte for mens 24 stemte mot. Ti dager senere var det med klarere margin at de også ble medlem av FIFA, og kvalifiseringen til VM 2018 var den første turneringen i regi av FIFA eller UEFA de fikk ta del i. Det var imidlertid først og fremst i 2018-19 utgaven av Nation League at de gjorde furore på nivå D og vant sin gruppe og sikret opprykk etter å ha gått ubeseiret gjennom. Flere gode enkeltresultatet i kvalifiseringen til EM 2020 var også med å skape entusiasme. Nå var det imidlertid Nations League det igjen skulle dreie seg om, og til tross for faren for mer regn hadde en god del folk møtt frem.

En av de yngste fotballnasjonene i FIFA- og UEFA-sammenheng skulle opp mot landslaget til verdens fjerde eldste fotballforbund. Det skulle kjempes om poeng i ‘divisjon’ C, og i tillegg til Kosovo og Nord-Irland, bestod gruppe 2 av Hellas og Kypros. Etter to runder ble gruppen toppet av Hellas som hadde innledet med to borteseire (begge 0-1) over nettopp Nord-Irland og Kosovo. Ellers hadde Kosovo vunnet sin åpningskamp borte på Kypros, mens Nord-Irland kun fikk med seg ett poeng derfra noen dager senere. Dermed sto Hellas med seks poeng og full pott, Kosovo med tre poeng, og Nord-Irland og Kypros med ett poeng. Nå var det tre poeng som gjaldt om man skulle henge med i toppen og kampen om opprykk (og også en mulig ekstrasjanse i kommende mesterskaps-kvalifisering).

Nations League er tilsynelatende ikke favoritt-turneringen til nordirene, for de sto nå med 12 strake kamper uten seier i denne turneringen, og manager Ian Baraclough har hatt en stri tørn etter at han sommeren 2020 tok over for Michael O’Neill. Baraclough hadde gått høyt ut og snakket om en umiddelbar retur til nivå B og at målet fra de fire juni-kampene var tolv poeng, så når man nå sto med kun ett usselt poeng hadde det ikke akkurat kneblet kritikerne som raslet med sablene. Det hjalp heller ikke at Kosovo kom sterkt ut av startblokkene denne kvelden.

Gjestenes meritterte og erfarne kaptein Steven Davis laget et unødvendig straffespark da han felte Milot Rashica, for den danske dommer dømte altså straffe, og Vedat Muriqi gjorde ingen feil da han i det niende minutt satt ballen forbi keeper Bailey Peacock-Farrell og i mål til 1-0. Ti minutter senere var det en Norges-kjenning involvert, og den unge debutanten Brodie Spencer hang ikke helt med på sin backplass da Rashica dro seg forbi og fant Zymer Bytiqi som smalt inn 2-0 på volley. Nord-Irland kom litt mer med, men var nest best i store deler av kampen. Shayne Lavery hadde vært lite involvert da han ga bortelaget fornyet håp ved å i det 44. minutt heade inn et glimrende innlegg fra Brodie Spencer. Dermed 1-2 til pause.

Nordirenes fornyede håp ble raskt knust etter pause, for i det 52. minutt fant et innlegg fra Lirim Kastrati veien til Vedat Muriqi som på volley hamret inn sitt andre for kvelden og gjenopprettet tomålsledelsen. Etter dette virket det som om Kosovo hadde kontroll, og det skjedde svært lite foran de to målene frem til det 83. minutt. Da raget Dan Ballard høyest og headet inn et frispark, slik at han sørget for spenning i avslutningsminuttene med sin redusering til 3-2. Gjestene våknet med det til liv, men for sent, for Conor McMenamin klarte ikke å omsette da sjansen kom på overtid, og dermed endte det med hjemmeseier 3-2, som må kunne sies å ha vært nokså fortjent.

Etter kampen var noen av oss en tur innom Beer Garden, men det ble ikke altfor sent siden jeg skulle tidlig opp neste morgen. Det skulle også Jim og Ryan, som hadde bestemt seg for at de like min plan om å dra videre til Tirana, og derfor ville følge med dit. Etter et par øl trakk de seg tilbake, og jeg gjorde det samme. Det var bare å finne en taxi, men drosjekuskene som nå befant seg i området skulle plutselig ha 20 euro for en tur som tidligere på turen hadde kostet fra 3 til 7 euro (begrunnelsen var at det var mye trafikk etter kampen), så jeg valgte å starte til fots, og etter et kvartal eller to fant jeg en som nøyde med 10 euro. Det aksepterte jeg, og kom meg snart i seng for å få meg noen timers søvn før det var på tide å forlate Pristina og Kosovo til fordel for Tirana og Albania.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kosovar ground # 1:
Kosovo v Northern Ireland 3-2 (2-1)
UEFA Nations League C2
Stadiumi Fadil Vokrri, 9 June 2022
1-0 Vedat Muriqi (pen, 9)
2-0 Zymer Bytyqi (19)
2-1 Shayne Lavery (44)
3-1 Vedat Muriqi (52)
3-2 Dan Ballard (83)
Att: 11 700
Admission: 5 euro

Next game: 10.06.2022: Albania v Israel
Next kosovar game: ??? v ???
Previous game: 06.06.2022: Huk v Rustad Abildsø 2

More pics