Fredag 10.06.2022: Albania v Israel
Etter to overnattinger i Pristina var det på tide å sjekke ut fra Hotel Nartel og tusle bort til bussholdeplassen, der jeg skulle ha bussen mot Tirana. Jeg skulle altså forlate Kosovo med kurs sørvestover mot Albanias hovedstad. Også min kompis Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle med på bussen etter å sett mine planer og latt seg friste til å slå følge til Tirana, og de satt allerede inne på bussterminalen og ventet da jeg ankom med en halvtimes tid til avgang klokka 08.00. Vi hadde rukket å kaste i meg en liten frokost på hotellet, i motsetning til de to som nå gikk til innkjøp av noen poser potetgull. Fra kiosken der fikk vi også kjøpt med litt vann til den anslagsvis fire timer lange turen, og fikk faktisk også snart selskap av flere fotball-turister i form av en gruppe engelske banehoppere fra Chesterfield, i tillegg til en håndfull tyskere med samme agenda.
Snart kom bussen fra Arditi Tours, og etter en billettsjekk kunne vi stige på og ta plass. Bussen var et av foreløpig svært få steder det hadde vært røykeforbud siden jeg ankom Balkan, uten at det stoppet sjåføren som kjederøyket kontinuerlig med åpent vindu, og etter hvert fikk vi andre også en røykepause mens vi gjorde et stopp et sted langs veien ute på landsbygda. Da vi nærmet oss grensen mellom Kosovo – eller serbisk territorium om man er blant de som mener det – og Albania, gikk ‘hjelperen’ gjennom bussen og samlet inn passene som han etter hvert leverte til en albansk grensevakt som deretter forsvant. Mens vi sto der ved grenseovergangen og ventet på passene så vi kunne kjøre, så jeg i sidesynet plutselig bevegelse i indre fil der en kar kom gående og ledet en stor ku i et tjukt tau, med det jeg antar var sønnen følgende bak med en kalv. Mon tro om de hadde passene sine i orden…
Sjåføren og kollegaen hans benyttet på sin side ventetiden med det som fremsto som forsøk på å sjekke opp en ung kvinnelig grensevakt, men snart fikk vi beskjed om at kunne stumpe røyken og komme oss tilbake på bussen for å fortsette inn i Albania. Der fortsatte ferden gjennom landsbygda, og det var også her nesten som å se et Norge hundre år tilbake i tid, med en del folk som jobbet ute på jordene sine for hånd eller med esel som hjelpemiddel. Noen var åpenbart heldige nok til å ha en gammel traktor. Derfor var det en aldri så liten overraskelse for meg da vi etter hvert ankom Tirana og jeg kunne se hvor moderne byen virket sammenlignet med områdene vi hadde kjørt gjennom på veien dit.
Bussen slapp oss av på bussterminalen i Tirana; rett utenfor lokalene til reisebyrået Drita Travel. Siden jeg nok en gang skulle videre herfra med buss morgenen etter, hadde jeg igjen valgt meg et hotell i nærheten av bussterminalen, mens Ulster Jim og Ryan hadde booket et hotell helt ute ved flyplassen, siden de skulle fly hjem tidlig dagen etter. De hadde også steget av der ute, så etter å ha tatt et foreløpig farvel med Chesterfield-gjengen, klarte jeg – med litt assistanse fra en lokal kar – omsider å orientere meg frem til KEIT Hotel. Der hadde jeg betalt 40 euro for kost og losji, og fikk sporenstreks sjekke inn. Nå bruker man jo for øvrig ikke euro i Albania, men lek, så jeg kom plutselig på at jeg også måtte en tur i minibanken for å sikre meg litt lokal valuta før jeg tok en taxi inn til sentrum.
Tirana er som nevnt Albanias hovedstad og største by. Den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha i 1614, og ble faktisk først kalt Teheran etter han store seier ved den iranske byen. Etter at Albania erklærte seg uavhengig i 1912, ble sentralt beliggende Tirana i 1920 valgt som hovedstad som et kompromiss mellom det nordlige og sørlige Albania. Rundt 1930 var det kun omkring 30 000 innbyggere i byen, men etter å ha opplevd en hurtigvoksende industri i 1950-årene hadde befolkningstallet steget til 137 000 i 1960. Den virkelig store befolkningsveksten kom imidlertid etter det kommunistiske styrets fall i 1991, da mange flyktet fra landsbygda inn til byen i jakt på et bedre liv. Det offisielle innbyggertallet har passert 600 000, og uoffisielle kilder hevder at det også kan være over 700 000.
Det var bare å komme seg ut i byen om man skulle få noe ut av oppholdet, og jeg hoppet i en taxi og ga sjåføren beskjed om å at Radio Bar var min destinasjon. Der benyttet jeg også anledningen til å innta et herlig måltid, og oppdaget raskt at de hadde sin egen variant av fish n chips, med frityrstekte reker, scampi og blekksprut. Til tross for at prisen på 1 000 lek betød at det var blant de absolutt dyreste rettene på menyen, var det tross alt ikke mer enn rundt 85 kroner, og glasset med Veltins pils var heller ikke altfor dyrt. Mett og fornøyd hadde jeg dog blinket meg ut flere skjenkesteder, så jeg spaserte de få hundre meterne bort til The Goat, der jeg slo meg ned med en Birra Tirana. Jeg ventet fortsatt på Jim og Ryan, og benyttet ventetiden til å også krysse veien over til Whisky Bar.
Det viste seg at de ikke hadde funnet frem og i stedet satt på en restaurant rett ved kveldens kamparena noen kvartaler unna, så jeg tømte glasset med Strela Kriola og trasket bort dit. De hadde slått seg ned på den italienske restauranten Pasticeri Venezia, så den siste oppladningen ble foretatt der sammen med de. Vi hadde i ukene før kampen forsøkt å holde et øye med hjemmesidene til det albanske forbundet for å følge med på billettsituasjonen, men det varte og rakk før de ble lagt ut for salg. Da det skjedde, tok jeg raskt affære og kjøpte billetter for oss alle tre, til 750 lek stykket; snaut 65 norske kroner. De var for en av hjemmeseksjonene på kortsiden bak det nordlige målet, så vi måtte rundt til motsatt ende igjen for å finne riktig inngang og våre seter.
Arena Kombëtare er nok i disse dager bedre kjent under et sponsornavn, men kunne uansett åpne i november 2019 etter en bortimot tre og et halvt år lang byggeprosess. Det fremstår ikke overraskende som et moderne og funksjonelt anlegg, har en kapasitet på 21 690, og hadde så sent som et par uker tidligere vært vertskap for den første finalen i den nye UEFA Conference League, der Roma slo Feyenoord. I tillegg er stadionet i hvert fall hjemmebane også for Tirana-klubben FK Partizani. Denne kvelden var det derimot det albanske landslaget og Nations League det skulle dreie seg om, og i rekken av land jeg har sett fotballkamp i ville jeg nå komme i land nummer 17 med kveldens kamp.
Det var snakk om nivå B og gruppe 2, som var en nokså amputert gruppe etter at Russland hadde blitt utestengt på grunn av krigen i Ukraine slik at den nå kun bestod av Albania, Island og Israel. Kanskje ikke den mest navngjetne gruppa med tanke på deltakernasjonene, men en av disse tre vil altså rykke opp på øverste nivå. Begge lag hadde spilt kun én kamp hittil, etter at begge hadde fått kamp mot Russland kansellert. Israel hadde vært vertskap for Island, og spilt 2-2. Deretter hadde Albania dratt til Reykjavik og spilt 1-1 mot Island. Med Russland v Island kansellert, ville Albania v Israel være kveldens eneste kamp i denne gruppen, og det virket som om albanerne hadde kjent sin besøkelsestid, før 18 100 hadde tydeligvis møtt frem.
Etter at vaktene hadde fått ryddet bort en enorm mengde papirstrimler kastet ned fra etasjen over oss og ut på banen, kunne kampen omsider sparkes i gang. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk kveldens første VAR-situasjon etter at Myrto Uzuni gikk ned i feltet, men ingen straffe ble gitt. Miguel Victor hadde en god mulighet for Israel, men avslutningen gikk like utenfor. Armando Broja hadde deretter to skumle forsøk for vertene, men hans første skudd ble reddet av Israels keeper, mens det andre ble blokkert. Helt på tampen av omgangen pekte den portugisiske dommeren på straffespark da Iván Balliu ble lagt i bakken. Etter en VAR-sjekk ble det bekreftet at Albania denne gang fikk straffe, og Broja gjorde ingen feil da han på overtid scoret og sørget for at Albania gikk til pause med ledelse 1-0.
Inne på den moderne arenaen hang det overalt store skilt som varslet om at det er røyking forbudt inne på anlegget, men man hadde jo ikke vært i Balkan om man ikke så gjennom fingrene med dette. Det var fritt frem, og selv med småbarn på fanget satt en rekke familiefedre og røyket åpenlyst på setene sine gjennom hele kampen. Jeg hadde et lite øyeblikk fryktet at jeg var i trøbbel da en stadionvakt kom rett mot meg, men han skulle bare spørre om å få låne lighter for å ta seg en røyk selv, siden lighteren hans åpenbart hadde avgått med døden. Så kom politiet, og nå var det vel smart å opptre lovlydig? Ingen fare, for et par av de uniformerte lente seg rett og slett opp mot veggen der et enormt «røyking forbudt»-skilt hang, og tok seg der en røykepause også de.
En familie med far og to sønner på raden foran oss syntes tydeligvis det var gjevt med besøk av utenlandske fotballfans, og var ikke vonde å be da vi lånte og lot oss avbilde med deres albanske flagg. Da andre omgang startet, var det imidlertid israelerne som var mest på hugget, og vertene slet spesielt med Manor Solomon, som også utlignet til 1-1 i det 57. minutt. Noen minutter etter var Liel Abada nære på et ledermål for Israel, men det kom uansett i det 73. minutt. Keeper Etrit Berisha ga en unødvendig retur på et tilsynelatende nokså harmløst skudd, og det utnyttet Solomon da han satt inn 1-2. Elsedi Hysaj utlignet noen minutter senere, men også nå ødela VAR for Albania ved å annullere for offside. Iván Balliu hadde deretter et susende skudd med retning for nettmaskene, men en Israel-spiller fikk blokkert. Albania presset på for en utligning, men den kom aldri, og da dommeren omsider blåste av etter nesten ti tilleggsminutter var det borteseier 1-2.
Da vi kom oss ut, praiet Jim og Ryan straks en taxi ut til sitt hotell ved flyplassen, siden de skulle fly hjem derfra tidlig neste morgen. For min egen del valgte jeg å slå meg ned med en øl på et skjenkested mens jeg ventet på at folkemassen skulle spre seg litt. Det var fredag kveld og god stemning ute på byen i Tirana, der taxisjåføren som etter hvert fikk skysse meg tilbake til hotellet forklarte de mange bilene med at unge mennesker her gjerne drar inn til Tirana for å kjøre rundt i sentrum for å vise frem sine biler. En slags albansk form for råning, der altså. Klokka var ikke altfor mye da jeg tok en taxi tilbake til hotellet og fant senga, for jeg skulle altså nok en gang videre med buss til et nytt land dagen etter.
Albanian ground # 1:
Albania v Israel 1-2 (1-0)
UEFA Nations League B2
Arena Kombëtare, 10 June 2022
1-0 Armando Broja (pen, 45+1)
1-1 Manor Solomon (57)
1-2 Manor Solomon (73)
Att: 18 100
Admission: 750 lek (about £5)
Next game: 11.06.2022: Montenegro v Bosnia and Herzegovina
Next albanian game: ???
Previous game: 09.06.2022: Kosovo v Northern Ireland
