Lørdag 11.06.2022: Montenegro v Bosnia Herzegovina
På min lille Balkan-tur var det igjen på tide å forflytte seg til et nytt land, og ferden skulle nå gå til Montengro og hovedstaden Podgorica, der det var duket for et skikkelig Balkan-derby når Montenegro skulle ta imot naboene fra Bosnia-Hercegovina. Jeg hadde allerede sett Kosovo v Nord-Irland på torsdagen, og Albania v Israel på fredagen, og nå skulle turen med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land fullføres. Til tross for at jeg synes det er artig å følge Nord-Irland, var det nok egentlig også kveldens kamp i Podgorica jeg personlig hadde sett mest frem til og var mest spent på. Etter en rask frokost på hotellet, tuslet jeg de få meterne bort til bussterminalen klar for å forlate Tirana med Old Town Travel sin buss til Podgorica med avgang klokka 08.00.
Betalingen på nettet hadde blitt tatt i kroatisk valuta, men bussbilletten kostet omregnet til norsk valuta omtrent 150 kroner, og bussturen var beregnet til fire timer. Jeg hadde allerede blitt klar over at jeg ikke var den eneste banehopperen med dette kampprogrammet, for med på bussturen fra Pristina (i Kosovo) til Tirana hadde det vært både engelskmenn og tyskere, og også denne morgenen måtte jeg på mange av de samme fjesene på bussterminalen i Tirana. Jeg slo meg sammen med engelskmennene fra Chesterfield (som inkluderte en Chris som for noen år tilbake faktisk ga meg skyss mellom to kamper i den nordlige utkanten av London, sammen med Mansfield Town-supporter Neil Woolley som vi har som felles venn) og tyskeren Max som viste seg å være Schalke-fan.
Etter at vi hadde kommet oss ut av Tirana, var det igjen landlige områder vi kjørte gjennom, inntil vi passerte gjennom byen Shkodër og fikk en rask røykepause under en stopp der. Nå begynte landskapet å bli nokså vakkert, der vi hadde utsikt mot en stor innsjø mens vi forserte det ulendte terrenget med masse kløfter og klipper. Neste stopp var den montenegrinske grense, og i motsetning til dagen før hadde sjåføren på bussen ingen hjelpemann, slik at han selv måtte sørge for å få samlet inn passene som ble levert grensevaktene. Etter at vi hadde fått stemplet passene, kunne vi fortsette mot Podgorica; fortsatt gjennom periodevis nokså spektakulært landskap. Der ankom vi som planlagt i 12-tiden, og det viste seg at jeg til og med hadde booket samme hotell som engelskmennene, mens Max hadde funnet seg et krypinn få minutter unna.
28,50 euro hadde jeg betalt for overnatting ved Hotel Evropa, et steinkast fra byens bussterminal, og etter at vi hadde blitt sjekket inn, slo vi oss ned med en flaske Niksicko hver mens vi ventet på at Max skulle komme tilbake. Dette var for øvrig en kamp der jeg lenge hadde vært nokså usikker på billettsituasjonen, for det varte og rakk før det kom noen informasjon, og da kom den ikke på den engelskspråklige siden til det montenegrinske forbundet, men på det lokale språket. Ved hjelp av en kroatisk kompis hadde jeg funnet ut at det ikke ville bli billettsalg på nettet, men at man selv måtte møte opp for å kjøpe. Senere fant vi ved hjelp av Google Translate ut at dette ville foregå ved et sportskompleks i byen, og det var dit vi nå satt kursen.
Podgorica var i flere hundre år under osmansk styre, og ble først i 1878 integrert i Montenegro. Byen ble hardt rammet av bombing og krigshandlinger under den andre verdenskrig, helt til den ble frigjort av partisanerne i desember 1944. Under Titos Jugoslavia gikk byen under navnet Titograd, inntil den i 1992 tok tilbake dagens navn. Den er Montenegros hovedstad, og også landets administrative, økonomiske og kulturelle senter. Det anslås at over en fjerdedel av landets befolkning på rundt 630 000 bor i Podgorica, som ligger der hvor elvene Ribnica og Moraca renner sammen; omtrent ti mil fra Adriaterhavskysten. Nå gikk vi over Moraca-elven for å komme oss til sportskomplekset med samme navn.
På veien dit møtte vi en av de andre tyskerne fra bussen, som allerede hadde vært og kjøpt seg billett. Han fortalte at de billigste billettene var på kortsiden der Montenegro-fansen holdt hus, mens han hadde punget ut 5 euro for en billett på langsiden. Flertallet stemte for at vi gikk for det samme, og for min del var det greit nok da det sikkert ville by på bedre plasser og utsikt over kampen, samtidig som det kunne være kult å oppleve Montenegro-fansen på nært hold. Flere var litt usikre på om det var spesielt trygt, og ble litt overrasket da vi fikk beskjed om at alle andre seksjoner enn nettopp den kortsiden nå var utsolgt. Jeg påpekte overfor de at hjemmefansen ikke hadde noen som helst grunn til å gå løs på oss, og etter at jeg hadde betalt 2 euro(!!) for min billett, gjorde de andre det samme.
Med den latterlig billige billetten i boks kunne vi finne oss et serveringssted for å få både fast og flytende føde, og på Sejdefa bestilte vi et par Balkan platters og en runde med øl. Vi var deretter innom et sted ved navn Forma, før vi slo oss ned på uteserveringen til stedet Sicilija ved torget Trg Republike, der vi kunne sitte og se på folkelivet og de flotte montenegrinske damene. Det ble etter hvert også et merkbart politioppbud, og det var en slags stemning vi ikke hadde opplevd på de andre kampene på turen; nemlig en følelse av at her kunne det bli bråk. En stor gruppe bosniske ultras gikk etter hvert forbi på vei mot kveldens kamparena et par kvartaler unna, ledsaget av politi i ‘opprørs-utstyr’, og det var umulig å ikke både se og høre bosnierne. Etter å ha tømt glassene, fulgte etter hvert også vi etter i samme retning, klare for kveldens kamp.
Den skulle finne sted på Stadion pod Goricom, som også er hjemmebane for klubben Buducnost Podgorica. Denne klubben har siden den montenegrinske uavhengigheten i 2006 vunnet den hjemlige ligaen ved fem anledninger, og før det igjen fostret de stjernespillere som Dejan Savicevic og Predrag Mijatovic. Stadion pod Goricom ble åpnet i 1947, men ble rasert av en brann i 1954, og har også gjennomgått flere oppgraderinger siden den gang. I dag har man på kortsidene to-etasjes tribuner under tak, mens hovedtribunen på den vestlige langsiden har ett stort nivå under tak. På den østlige langside er det kun en liten og åpen tribune, men har har det vært snakk om å bygge en ny tribune som vil øke kapasiteten til rundt 20 000.
Det er i så fall identisk med tilskuerrekorden fra 1975 og en kamp mot Hajduk Split, men kapasiteten har blitt redusert siden den gang, og skal nå være 11 080. Det var allerede elektrisk stemning da vi entret tribunen og fant ut at vi skulle ta plass et par rader bak våre tildelte plasser på en av de fremste radene som ikke var under tak, da Chris klokt nok konkluderte med at vi her ganske sikkert ville være utsatt med tanke på ting som ble kastet fra den harde kjernen på etasjen over og kunne sprette tilbake og ned på oss fra det enorme nettet som hang i forkant på hele denne kortsiden. På motsatt ende av banen hadde bosnierne blitt tildelt en seksjon borterst på den andre kortsiden, og hele denne tribunen ellers var tom for tilskuere, sannsynligvis for å ha en ‘sikkerhetssone’.
Til tross for at vi hadde fått beskjed om at alle andre seksjoner var utsolgt, var det først og fremst takket være disse folketomme seksjonene derfor en rekke ledige plasser, men om man skal foregripe begivenhetenes gang noe, var det likevel noe overraskende at det offisielle tilskuertallet etter hvert ble oppgitt å være 6 555, for det virket ærlig talt langt høyere. Det var først og fremst takket være atmosfæren supporterne skapte, og akkurat dette kan de jo virkelig på Balkan. Overraskende nok var det imidlertid ingen muligheter for å få kjøpt seg en øl inne på stadionet, uten at det la noe som helst demper på noe som helst for oss. Det gikk heller ikke lenge før vi også fikk en bekreftelse på at Chris hadde hatt rett, da et ødelagt plastsete gikk i nettet og landet omtrent på våre opprinnelige plasser noen rader lenger frem. Og fortsatt hadde ikke kampen startet…
Kveldens kamp dreide seg om Nations League og nivå B, der Montenegro og Bosnia-Hercegovina var to av lagene i gruppe 3. De to andre var Finland og Romania. Montenegro hadde startet med en hjemmeseier 2-0 over Romania, og hadde deretter tapt med samme sifre borte mot Finland. For Bosnia-Hercegovina sin del hadde de startet i Helsinki, der de sikret ett poeng etter 1-1 mot Finland, og kom nå fra en 1-0-seier over Romania hjemme i Sarajevo. Etter to runder var det derfor Finland og Bosnia som ledet med fire poeng, med Montenegro på tre poeng og Romania på sisteplass foreløpig uten poeng. Etter at røyken fra blussene på bortetribunen foreløpig hadde lagt seg, kunne kampen sparkes i gang.
I en tett og jevnspilt første omgang var det nok gjestene som kom best i gang og hadde noen halvsjanser, men etter hvert som klokken gikk, spilte Montenegro seg inn i kampen. Det var vertene som hadde omgangens største sjanse da Vladimir Jovovic med rundt fem minutter til pause fyrte løs med høyreslegga etter forarbeid av Adam Marusic, men ballen smalt i tverrliggeren. På et tidspunkt kokte det over for noen av de tilstedeværende da det ble tumulter foran på vår tribune. Hjemmelagets ultras kom stormende ned trappene fra etasjen over og det var tilløp til skikkelig håndgemeng med vaktene, inntil politiet kom ilende til og fikk ryddet opp. De bar ikke mer nag enn at en av de uniformerte bommet bort en røyk til en av ultras-gutta og ga ham fyr da de ble gjetet opp trappa igjen. Deretter tok politiet oppstilling i trappa for å forsikre seg om at de ble der oppe. Ute på banen var det uansett målløst ved pause.
Andre omgang bød innledningsvis på mer av det samme, med en tett og jevn kamp, men etter en drøy times spill fikk Luka Menalo ballen i mål og sendte med det gjestene i ledelsen. Det eksploderte på bortetribunen, og det ble tydeligvis også reagert i etasjen rett over oss, om man skal dømme etter antallet seter og andre gjenstander som nå havnet i nettet og deiset i bakken foran oss. Etter målet ble Bosnia mer passive, og manet frem av hjemmefansen presset Montenegro på. Uttellingen kom i det 77. minutt da Adam Marusic fant nettmaskene i borte hjørne med et skudd fra rett utenfor feltet. 1-1, og nå var kokte det på Stadion pod Goricom. Begge lag hadde gode sjanser til å avgjøre mot slutten av kampen, men det endte med 1-1 og poengdeling.
Vi ble holdt igjen en stund inne på tribunen før vi fikk slippe ut, men alt gikk så vidt vi så rolig for seg på utsiden. Det viste seg at det kanskje ikke hadde gjort det, for i ettertid så vi bilder av en van som tilhørte en bosnisk ultras-gruppering i full fyr etter at den hadde blitt påtent. For vår del slo vi oss imidlertid rolig ned på The Irishman med en runde øl, og var deretter også innom et annet sted før vi forsøkte å orientere oss tilbake til hotellet uten WiFi eller mobildata. De hadde tydeligvis stengt baren for kvelden på vårt hotell, men det ble det snart en ordning på, og det ble vel to runder der før vi kom oss i seng. Engelskmennene skulle faktisk videre til Skopje med taxi(!!) dagen etter, og jeg hadde jo også vurdert søndagskampen der under planlegging av turen, men det utgikk grunnet kronglete reisevei. Det kan være greit å være flere..
Montenegrin ground # 1:
Montenegro v Bosnia Herzegovina 1-1 (0-0)
UEFA Nations League B3
Stadion pod Goricom, 11 June 2022
0-1 Luka Menalo (62)
1-1 Adam Marusic (77)
Att: 6 555 (seemed much more!)
Admission: 2 euro
Next game: 14.06.2022: Vansjø/Svinndal v Hobøl
Next montenegrin game: ???
Previous game: 10.06.2022: Albania v Israel
