Borgar v Ise 08.07.2021

 

Torsdag 08.07.2021: Borgar v Ise

De stakkars skoene mine var fortsatt gjennomvåte etter syndefloden i Sarpsborg to dager før(!), men med et annet par var det bare å nok en gang sette kursen nordover mot ‘den andre byen’. Denne gang skulle jeg imidlertid ikke helt dit opp, men skulle kun til Årum, og dermed holde meg på riktig side av kommunegrensen. Oppe ved Årumkrysset og E6, holder klubben IL Borgar til på Sundløkka, og der skulle det denne kvelden være treningskamp mot Ise. Borgars hjemmebane Gråvollen (også kjent som Borgarbanen) føyer seg inn i rekken av baner der jeg selv har spilt en rekke aldersbestemte kamper men aldri (så vidt jeg husker) sett A-lagskamp. Derfor var dette en anledning god som noen til å gjøre noe med akkurat det

Jeg satt meg derfor på en av bussene med Sarpsborg som destinasjon, men med alt anleggsarbeidet som foregår i Årumkrysset, hadde jeg ikke tenkt i de baner at bussholdeplassen der rett og slett er midlertidig fjernet. Derfor måtte jeg bli med over E6 og noen hundre meter videre mot ‘den andre byen’, for deretter å traske tilbake via Sundløkkaveien, uten at det var noen krise. Allerede på vei over brua over E6 kunne jeg høre at det var liv ved anlegget, der liflige toner i form av «Football’s Coming Home» strømmet ut over høyttaleranlegget på Gråvollen. Da jeg ankom og kunne kikke utover den herlige naturgressmatta, var det fortsatt en halvtimes tid til avspark, og mens man fortsatte å underholde de allerede fremmøtte med en rad av diverse gamle engelske fotballsanger, fikk vi selskap av flere kjente groundhopper-fjes.

For å presentere Idrettslaget Borgar, ble de i 1929 stiftet som Arbeideridrettslaget Fremad. På denne tiden og frem til krigen var det jo også ‘krig’ mellom AIF (Arbeidernes Idrettsforbund) og NFF,. AIF stilte også egne landslag, og Trygve Martinsen, som ses på som klubbens største spiller, representerte dette landslaget 13 ganger. Da fotball-Norge deretter ble ‘samlet til ett rike’, droppet klubben ‘arbeider-referansen’ og ble til IL Fremad, men det varte ikke altfor lenge før de i 1947 foretok ytterligere et navnebytte og tok dagens navn. Borgar spilte seg i 1950-årene helt opp i 2. divisjon, og i 1958 kom selveste Skeid på besøk til Gråvollen i cupens første ordinære runde. Det fortelles at ca. 700 tilskuere så Borgar tape 0-4 uten på noen måte å gjøre seg bort.

1970- og 1980-årene så klubben oppgradere anlegget med nytt klubbhus og ny treningsbane med grus, mens en sportslig nedtur gjorde at man i første halvdel av 1990-årene befant seg i 7. divisjon. Etter to strake opprykk i 1994 og 1995, var optimismen tilbake, og ytterligere opprykk kom i 2003. Ambisjonen var å feire 75-års jubileum ved å etablere seg i 4. divisjon, men i stedet sikret de seg nok et opprykk, og med plass i 3. divisjon, var de på sitt høyeste nivå i moderne tid. Senere har de dessverre vært blant klubbene som har gått inn i samarbeidsavtalen rundt Sarpsborg 08 – i nabokommunen. Enda verre var det at Borgar etter hvert så seg nødt til å trekke sitt A-lag, men nå er de tilbake og er klare for å starte opp i 7. divisjon.

En av klubbene de skal møte der, er Ise, og det var nettopp de som kom på besøk denne kvelden for å spille treningskamp. Borgar skal forresten ha honnør for at de i anledning denne treningskampen hadde speaker som leste opp lagoppstillingene og deretter fulgte opp med å informere om målscorere i løpet av kampen. Gråvollen er en spartansk bane uten noen tribunefasiliteter, men vi hadde slått oss ned på en av benkene som står på den ene langsiden mellom klubbhuset og kiosken. Laglederbenkene er for ordens skyld på motsatt langside. Etter en tur i kiosken for å kvittere ut noe å leske strupen med i varmen, var jeg i likhet med spillerne klare for avspark.

Det er alltid en fornøyelse når man selv her til lands kan se fotball på skikkelig naturgress en gang i blant, og det så tidlig ut som om vi også skulle bli vitne til en skikkelig målfest. Allerede etter et drøyt minutt sendte nemlig Ole Alexander Hasthi hjemmelaget i ledelsen, og kun minuttet etter sørget samme mann for at det allerede sto 2-0 etter rundt to og et halvt minutt. Ise hadde fått fullstendig bakoversveis, men holdt deretter unna til det 20. minutt, da Morgan Mathisen besørget 3-0. Det ble var fortsatt også stillingen da dommeren blåste for pause, men Halvor Andersen økte ytterligere tidlig i andre omgang, og da Simon Olsen satt inn 5-0 snaut tjue minutter etter pause begynte det likevel å se litt stygt ut for gjestene. De fikk i det minste et trøstemål ved Jens Patrick Hundtsad, som fastsatte sluttresultatet til 5-1 foran det jeg talte meg frem til å være 46 tilskuere.

Nå skal man kanskje ikke legge altfor mye i treningskamper i ferietider, men kanskje var dette et lite tegn på Borgar vil kunne bli å regne med i sin 7.divisjons-avdeling denne høsten? Det er uansett fint å se at Borgar igjen har stablet et A-lag på beina, og om de også kan vise seg slagkraftige når årets forkortede sesong omsider starter, vil det jo bare være fryd og gammen på Gråvollen. Det var også et artig gjensyn med banen der for meg. Jeg slapp å tusle bort til bussholdeplassen da sarpingen Trond Sæterøy tilbød meg skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja til. Denne kvelden holdt meg heldigvis også tørrskodd.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 141:
Borgar v Ise 5-1 (3-0)
Friendly
Gråvollen, 8 July 2021
1-0 Ole Alexander Hasthi (2)
2-0 Ole Alexander Hasthi (3)
3-0 Morgan Mathisen (20)
4-0 Halvor Andersen (51)
5-0 Simon Olsen (65)
5-1 Jens Patrick Hundstad (73)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.07.2021: Sparta v Tistedalen
Previous game: 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball

More pics

 

 

Sarpsborg FK v Askim Fotball 06.07.2021

 

Tirsdag 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball

Som tirsdagskamp hadde jeg blinket meg ut treningskampen mellom Sarpsborg FK og Askim Fotball på Kurland. I den forbindelse måtte jeg selvsagt ta turen opp til ‘den andre byen’, og tenkte derfor å benytte anledningen til å teste ut Borg Bierstube, som i fjor åpnet ved Sarpsborg torg. Som sagt, så gjort, og jeg dro opp med en tidligere buss for å unne meg halvannen times tid der. Konklusjonen var vel at drikke virket noe overpriset mens matmenyen virket fristende og tilsynelatende noe mer ‘fornuftig’ priset, selv om jeg hadde inntatt en tidlig middag like før avreise og derfor ikke kjøpte noe mat.

Jeg lot etter hvert en lokal buss frakte meg den ikke altfor lange veien fra Sarpsborg torg og opp til Kurland, der det skulle være avspark klokka 18.30. Ved inngangspartiet blir man ønsket velkommen av en byste av Asbjørn ‘Assi’ Halvorsen, som var svært delaktig i SFKs første cuptittel i 1917 og også ble en sentral spiller på landslaget. Han ble senere proff i tyske Hamburger SV, før han vendte hjem til trenergjerning i SFK og deretter det norske landslaget, som han ledet til bronse i Berlin-OL 1936. Jeg skulle tro at han nok ville synes det var litt trist at det tradisjonelle Sarpsborg-laget nå er henvist til å spille sine en birolle i byen, og at Sarpsborg Stadion har blitt byttet ut med langt mer spartanske Kurland.

Sarpsborg FKs historie starter på mange måter med engelskmannen Hugh Kenworthy, som i 1890 avslo tilbud om proffkontrakt med Glossop North End (Glossop er for øvrig den minste byen som noensinne har hatt en klubb i den øverste engelske divisjonen) for heller å dra til Norge og Sarpsborg for å ta jobben som kontorsjef for britiskeide Borregaard. Da man i nabobyen stiftet FFK i 1903, ville Kenworthy gjenoppta fotballkarrieren, men FFK ønsket ikke sarpinger på laget. Dermed stiftet Kenworthy kun en måneds tid senere det som ble SFK. Daværende FFK-formann (og senere mangeårig fotballpresident) Reidar Bergh tok med dette senere æren for at SFK i det hele tatt hadde blitt stiftet. Kimen var sådd for det som skulle bli fotball-Norges heftigste derby.

Om vi holder oss til SFK, etablerte de seg nokså raskt i toppen, og var tapende cupfinalist i både 1906 og 1907. Da de som nevnt vant sin første finale i 1917, med seier 4-1 over Brann, var det i den første norske cupfinale spilt på gress. Ytterligere cuptitler ble hanket inn i 1929, 1939, 1948, 1949 og 1951. På slutten av 1920-årene fikk de også konkurranse i egen by av Sparta, og Sarpsborg by var nokså dominerende i årene etter andre verdenskrig. Men ligatittelen har aldri havnet i Sarpsborg, og tredjeplassene i 1964 og 1965 er de beste prestasjonene i seriesammenheng. SFK tok et siste farvel med toppdivisjonen i 1974, og hadde i 1993 surret seg ned på nivå fire. Senere kom jo som kjent initiativet der en haug av klubber slo seg sammen sin toppsatsning for å stifte plastklubben Sarpsborg 08. SFKs B-lag ble det nye A-laget og tok plass i 5. divisjon, og den ekte Sarpsborg-klubben sin tid som byens storhet var forbi.

Siden den gang har SFK spile seg opp i 4. divisjon, mens gjestende Askim Fotball holder til i divisjonen under. Utenfor klubbhuset bak det ene målet kom jeg i prat med en tidligere SFK-profil som er blant de som ikke har hatt sansen for den nye fusjonsklubben og heller valgt å holde seg til SFK, men her er åpenbart meningene delte. Jeg traff snart også på et kjent fjes i form av tidligere keeper-trener i DFI, Scott Sedgwick, som nå har samme stilling i Kvik Halden men av en eller annen grunn har valgt å bosette seg i Sarpsborg. Sammen så vi dommeren blåse i gang kampen, og det gikk ikke mer enn 20-25 sekunder før den første ballen lå i nettet bak Askim-keeperen. Sju sekunder senere måtte han nok en gang kapitulere, og for å gjøre en lang historie kort, sto det 5-0 da lagene tok pause.

Det hadde vært en åpenbar klasseforskjell, men det skal være usagt om SFK tok foten litt av gasspedalen etter hvilen eller hvorvidt gjestene fra Indre Østfold hevet seg noe. De holdt i hvert fall bedre unna nå, men med et kvarter igjen kom SFKs sjette, og på overtid ble også sluttresultatet fastsatt til 7-0 etter et selvmål. På dette tidspunktet hadde himmelen akkurat åpnet seg noe voldsomt over Kurland og det sarpingene hevder er ‘solbyen’. På min spasertur tilbake mot Sarpsborg sentrum for å ta bussen, var det rett og slett en syndeflod. På få minutter hadde sprutregnet sørget for at det nærmest var en elv ute i veien der bilene slet seg gjennom vannet. Jeg kom etter et lite kvarter frem til bussholdeplassen, og da avtok selvsagt snart regnet. Litt sent for min del, for jeg kunne ikke blitt våtere om jeg hadde hoppet i Glomma på vei hjem! Det var bare å henge alt til tørk før jeg satt meg ned for å se EM-semien Italia v Spania.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 140:
Sarpsborg FK v Askim Fotball 7-0 (5-0)
Friendly
Kurland, 6 July 2021
1-0 Petter Olstad (1)
2-0 Andreas Elvestad (8)
3-0 Aleksander Kruse (25)
4-0 Clirim Sulejmani (pen, 28)
5-0 Malik Doski (42)
6-0 Scott Lysø (76)
7-0 Own goal (og, 90+3)
Att: 92 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.07.2021: Borgar v Ise
Previous game: 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo

More pics

 

 

Fredrikstad v KFUM Oslo

 

Mandag 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo 

En ny uke, og nye kamper, og denne dagen betød det ny FFK-kamp på Fredrikstad Stadion, der rødbuksene skulle ta imot KFUM Oslo. Siden sist hadde FFK vært på besøk hos Ranheim og kjempet med seg ett poeng derfra, men nå var det på tide med en seier igjen. KFUM var imidlertid i god form, og sto med seks strake kamper uten tap. Tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal hadde fortsatt lånt min plass i losjen til Høili, mens jeg ville nøye med med oppladning i restauranten. Der skulle jeg denne gang få selskap av min kompis Jon Erik, og han plukket meg opp og kjørte oss inn til byen, der vi tuslet en tur langs bryggepromenaden. Idet vi kom ut i solsteken, var det som å gå inn i en bakerovn, og vi vurderte en øl på Havnelageret, men der var uteserveringen temmelig fullstappet, så vi valgte å traske bort til stadion og heller ta en øl til maten på restauranten.

Der kunne vi flotte oss med god mat i form av den som denne dagen var en deilig gryte, og deretter rett oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen. Da det nærmet seg kampstart, tok jeg med meg Jon Erik opp til gjengen hos Høili, der jeg også traff på min far. Vi ble stående å samtale litt med den gamle FFK-kjempen Åge Johansen, som også hadde vært til stede da jeg så kamp på Torp en uke tidligere. Majoriteten av de fremmøtte virket å være optimister på FFKs vegne, men var klar over at det kunne bli en tøff oppgave – ikke minst så lenge FFK fortsatt savnet spillere som Jakob Lindström og Henrik Kjellsrud Johansen.

Det var Kåffa som startet best, og hadde et par farligheter. Først måtte FFK-keeper Håvar Jenssen i aksjon, og deretter snek en avslutning seg like utenfor hans stolpe. Etter 25 minutter fikk imidlertid Fredrik Dahl kjempetreff fra rundt tjue meter, og ballen suste inn i det lengste hjørnet bak Jenssen. 1-0, og et unisont sukk fra de lokale runget over stadion. Etter dette hevet FFK seg, men det var lenge en frustrerende kamp for hjemmelaget. Riki Alba misbrukte en stor mulighet før pause, og det sto 0-1 halvveis. FFK virket noe mer direkte etter hvilen, men det tok en stund før det løsnet. Jeg er ikke den eneste som har undret meg voldsomt over hva Love Reuterswärd må gjøre for å få sjansen i FFK, eller hva han har gjort galt, men det var lett å høre at forventningene steg blant folket rundt oss da han gjorde seg klar til å byttes inn etter en snau time. Men så…

Før de rakk å sette innpå svensken, fikk FFK en corner som ble headet i mål av Nicolai Solberg. 1-1! Reuterswärd var for øvrig umiddelbart et uromoment, og en halvtime ut i andreomgangen hadde FFK også snudd kampen. Thomas Drage skjøt på volley fra rundt 12 meter, og Kåffa-keeperen måtte melde pass. 2-1, og nå som Kåffa måtte frem, hadde FFK flerede gode muligheter til å avgjøre kampen en gang for alle. Da så ikke skjedde, lot de seg igjen bli presset bakover i sluttminuttene, og på overtid kan de takke Mads Nielsen for at de ikke igjen surret bort poeng på overtid. Mads Nielsen reddet med dagens lengste fot helt inne på streken, og kort etter kunne FFK juble over tre poeng. Vi kunne deretter bare komme oss tilbake til bilen i det som nå var et skikkelig skybrudd

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v KFUM Oslo 2-1 (0-1)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 5 July 2021
0-1 Fredrik Dahl (26)
1-1 Nicolay Solberg (69)
2-1 Thomas Drage (76)
Att: The maximum 2 000 allowed
Admission: Free

Next game: 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball
Previous game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn

More pics

 

 

Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn 03.07.2021

 

Lørdag 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn

Også denne dagen skulle jeg få med meg en fotballkamp, og selv om det denne gang var snakk om en revisit, dreide det seg om kamp på en bane jeg ikke hadde besøkt på mange, mange år. Min forrige visitt på Sprint-Jeløy sin hjemmebane, Bellevue, var i andre runde av cupen i 2006 – med et FFK som det året skulle ende opp som Norgesmestre. Bakgrunnen for dagens visitt var at min kompis, Drøbak/Frogn-kaptein Nichlas Furu, hadde tipset meg om deres planlagte treningskamper i sommer, og at jeg tenkte jeg fikk komme og ta en kikk. Mine tidligere besøk er også fra en tid før jeg tok noe særlig bilder når jeg så fotball, så det var greit å benytte anledningen og se dagens treningskamp som også ville la meg returnere hjem tidsnok til kveldens kvartfinaler i EM.

Etter å ha toget til Moss, var det bare å vente på bussen mot Refsnes, som skulle ta meg fra stasjonen og ut på Jeløya. Jeg hoppet av en liten spasertur fra Bellevue, der jeg ankom med bortimot tre kvarter til avspark. Denne 19 kvadratkilometer store øya var egentlig ikke en øy, men en halvøy som var forbundet med fastlandet frem til man i 1955 gravde ut en 20 meter bred kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. Ikke særlig overraskende har bebyggelsen i selve Moss krøpet stadig lenger utover på Jeløya, og det som i sin tid var en egen kommune ble allerede under krigen slått sammen med Moss kommune.

Klubben jeg i dag skulle besøke har en interessant historie, selv om de største merittene knytter seg til årene før Sportsklubben Sprint-Jeløy i dagens form var et faktum. Den ble nemlig stiftet først i 1940, da Jeløy Idrettsforening og Sportsklubben Sprint slo seg sammen, men begge disse to klubbene hadde blitt stiftet allerede i 1926. De var medlemmer av Arbeidernes Idrettsforbund som i årene 1924 til 1939 arrangerte arbeidermesterskapet i fotball. SK Sprint dominerte i flere år ved å vinne mesterskapet fem år på rad fra 1928, og fulgte også opp med å vinne tittelen i 1934, slik at de sto med seks titler på sju år. Jeløy IF var åpenbart ikke helt borte de heller, for de spilte seg frem til finalen i samme turnering i 1937, men måtte da se seg slått av Sparta etter omkamp.

Arbeidermesterskapet i fotball opphørte ved krigens utbrudd, og gikk etter krigen inn i cupen til det sammenslåtte Norges Idrettsforbund. 1940 var også året da de klubbene altså slo seg sammen til SK Sprint-Jeløy, og har nok siden den gang kanskje gjort seg mest bemerket med sitt kvinnelag. Herrenes A-lag spilte mange år i 2. divisjon, men hadde sin siste visitt der i 2015. To år senere rykket de også ned i 4. divisjon for første gang siden 1970-årene, og der befinner de seg fortsatt. Også dagens motstandere fra Drøbak vil spille årets sesong i 4. divisjon Østfold, etter at deres unge lag rykket ned før ‘kinaviruset’ satt en stopper for fotballen, så dette ville bli et møte mellom to lag som skal måle krefter også i serien i høst.

Nå visste jeg jo at Bellevue dessverre har fått byttet ut sin deilige gressmatte med usjarmerende kunstgress siden min forrige visitt, og det var en av grunnene til at jeg en stund hadde vurdert å droppe dagens kamp der for å heller huske banen som den var. Men noen ganger må man bite ting i seg, og jeg hadde da også egentlig lovet Nichlas å møte opp. Bortelagets spillere hadde tilsynelatende ennå ikke kommet da jeg tok meg innenfor og sjekket ut anlegget slik det nå fremstår. Det var virkelig godt at jeg hadde husket å både smøre meg og også ta med solkrem for å få påført ytterligere en dose noe senere, for sola stekte virkelig på Bellevue denne dagen.

Bellevue har mindre tilskuerfasiliteter enn jeg kunne huske, men muligens er det hukommelsen som begynner å svikte hos en etter hvert aldrende mann. Det er nå i hvert fall en temmelig spartansk arena, der det lille som er av fasiliteter er å finne på den ene langsiden. Der har man klubbhuset ned mot det ene hjørnet, og bortenfor dette er en bitteliten tribune med tre avsatser. Ved siden av denne står det et lite bygg som muligens har fungert som kiosk eller noe i den duren(?), og som har en trapp som fører opp på taket, der man blant annet kan filme kampene fra. Bortenfor dette igjen kom jeg over inngangspartiet, komplett med et herlig gammelt engelsk tellerapparat som bare måtte foreviges. På motsatt langside er det en stor, slak gress-skråning der noen allerede hadde slått seg ned på medbragte pledd og/eller stoler.

Snart kom også DFI-folket, og jeg slo av noen ord med kaptein Nichlas som bekreftet at DFI hadde slått Nesodden nokså enkelt i sin første treningskamp. Han hadde noen dager i forveien vært usikker på om han kunne spille, men hadde nå fått ordnet barnevakt, slik at han kunne bidra med litt sårt tiltrengt rutine i det pur unge DFI-laget. Mødre er ofte gode å ha! Drøbak-gjengen satt straks i gang med oppvarmingen, og jeg gikk for å få meg noe å drikke i kiosken mens jeg ventet på avspark. Med kampen i gang kunne jeg knipse noen bilder på min vei over til motsatt langside, der også jeg slo meg pustende og pesende ned på gresset i den sparsommelige skyggen av en busk eller et lite tre.

Hjemmelaget fikk en god start da Alban Ramadani sørget for 1-0 i kampens sjuende minutt, men det var nokså jevnspilt frem til en sannsynligvis påkrevd vanningspause omtrent halvveis i omgangen. Etter dette hadde Sprint-Jeløy en periode der de presset gjestene bakover, men det jevnet seg deretter ut igjen, og DFI fikk like før pause sin utligning ved karen de bare kaller ‘Moa’. Det var fortsatt stillingen ved pause, og jeg benyttet anledningen til å kline på meg litt mer solkrem før jeg tuslet en ny runde rundt banen. På vei tilbake gikk jeg like foran DFI-leder Vidar Færgestad (som også er min firmenning) som hadde vært i kiosken og hentet ut en hel eske med is og nå ville by meg på en Lollipop. Det takket jeg gladelig ja til, og den var god i varmen.

Han og de andre tilreisende fra Drøbak fikk også noe mer å juble for en drøy time ut i kampen, da Maximillian Dahl satt inn 1-2. Kampen bølget frem og tilbake, men det så ut til å gå mot DFI-seier da det glapp i forsvaret noen minutter på overtid. En rasende Nichlas forsøkte å rydde opp, men klarte ikke å hindre Tim Reinback i å sette inn utligningen til 2-2, og vred samtidig kneet i forsøket. Mens en skadet Nichlas måtte kaste inn håndkledet, så jeg at bussen tilbake til Moss stasjon kom kjørende opp bak bortre kortside, og smøg meg raskt utenfor gjerdet idet avspark ble tatt og sluttsignalet gikk. Fin timing, og nå var det bare å ta seg hjem til plankebyen igjen for å se om det danske EM-eventyret kunne fortsette mot Tsjekkia og om engelskmennene kunne ta seg videre som ventet på bekostning av Ukraina.

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn 2-2 (1-1)
Friendly
Bellevue, 3 July 2021
1-0 Alban Ramadani (7)
1-1 ‘Moa’ (43)
1-2 Maximillian Dahl (62)
2-2 Tim Reinback (90+3)
Att: 74 (h/c)
Admission: Free

Next game: 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo
Previous game: 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar

More pics

 

Sandefjord BK v Runar 01.07.2021

 

Torsdag 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar

Jeg har en stund ønsket å besøke Storstadion i Sandefjord. Ikke bare er det hjemmebanen til en gammel storhet som er den ekte Sandefjord-klubben, men det er også en klassisk arena som må være blant de fineste gjenværende på Østlandet. Min groundhopper-kompanjong Stig-André Lippert hadde åpenbart tenkt i samme baner, siden han også hadde den høyt på sin liste over norske baner han ønsket seg til. Derfor reagerte jeg med interesse da jeg så at Sandefjord BK la ut en sak om en spiller som ville legge opp, og der det avslutningsvis så vidt ble nevnt en kommende kamp mot Runar som ville bli hans siste. Dette måtte jeg til bunns i, og jeg sendte en melding til klubben for å bekreftet dette med dato og klokkeslett.

Det varte og rakk, og et par dager senere hadde jeg fortsatt ikke hørt noe da Lippert og jeg befant oss på lokaloppgjøret Eidsberg v Mysen. Med en kamp dagen derpå, begynte det nå å haste litt med å få informasjonen vi var ute etter så vi kunne planlegge en eventuell tur til Vestfold. Men mot slutten av kampen i Eidsberg dagen før, plinget det plutselig inn en melding der Sandefjord BK bekreftet avspark torsdag 1. juli klokka 20.00. Lippert var åpenbart lysten i likhet med meg, men måtte selvsagt få klarsignal fra fruen for nok en kamp. Hun er åpenbart meget medgjørlig, for like etter at jeg hadde kommet meg hjem den kvelden, fikk jeg melding om at det ville bli tur dagen etter. Planen var lagt.

Lippert hadde tenkt seg noenlunde rett på kamp, men selv valgte jeg å ta meg til Moss for å komme meg med en tidligere ferje til Horten. Planen var å ha en time eller to til å sjekke ut Horten Mikrobryggeri, og som sagt så gjort. Jeg ankom dette etablissementet kun et par minutter etter at de visstnok hadde åpnet klokka 17.00, og rakk å teste tre av deres egne produkter. Surølet som het Sur Passion falt så godt i smak at det også ble et påfyll eller to av dette før Lippert rakk å komme seg med ferja. Han hadde selv kommet seg med en tidligere ferje enn han opprinnelig hadde planlagt, og kom derfor oppom for å slå seg ned tjue minutters tid først. Etter å ha tømt glassene var det bare å sette kursen mot Sandefjord.

Etter en liten kjøretur sørover i Vestfold, ankom vi etter hvert byen som har rundt 45 000 innbyggere. Allerede i 1680 var Sandefjord et ladested, og fikk på 1800-tallet kjøpstadsrettigheter. På den tiden var de også et anerkjent kur- og badested, etter at det ble funnet svovelholdig vann og gytje. Men ikke minst er Sandefjord kjent som hvalfangerbyen, og sammen med sjøfart var det lenge viktigste næringsvei. Etter at hvalen på Finnmarkskysten ble fredet i 1904, ble det satset på hvalfangst i havområdene ved Antarktis, og Sandefjord ble da den ledende hvalfangstbyen frem til norsk hvalfangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Byen har i dag en variert industri, med malingsprodusenten Jotun som den største og sannsynligvis mest kjente aktøren.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi ankom Storstadion med omtrent et kvarters tid til avspark. Vi ble møtt av vakter som oppfordret oss til å registrere oss, og mens det ble gjort, steg vi innenfor og fikk øye på et par kjente fjes. Groundhopper-paret Elisabeth og Marius var åpenbart blant de som hadde fått med seg mitt tips om denne kampen, og hadde også valgt å ta turen til Storstadion denne kvelden. Siden det begynte å dryppe så smått fra oven, tok vi plass under taket oppe på verandaen utenfor klubbhuset, og endte egentlig opp med å se majoriteten av kampen derfra, kun avbrutt av noen få ‘foto-runder’.

 

Sandefjord Ballklubb ble i 1917 stiftet under navnet Sportsklubben Frem, men byttet allerede året etter navn til Sandefjord Ballklub siden det var en annen klubb med samme navn. De gule og svarte ses på som en gammel storhet med en storhetstid i 1950-årene. Dette kan nok ha sammenheng med at klubben som en av få spilte samtlige sesonger i den daværende øverste divisjon, Hovedserien, gjennom hele dens epoke fra 1948 til 1962. Ut fra klubbens ry som gammel storhet, er det kanskje noe overraskende at det kom lite med titler ut av det, men klubber som Larvik Turn og Fredrikstad sto gjerne i veien. To ganger tok de seg til cupfinale, men i 1957 måtte de gi tapt for Fredrikstad, og tre år senere var det Viking som ble for sterke.

Spillere som Torbjørn ‘Klippen’ Svendsen og Yngve Larsen var sentrale i denne perioden av klubbens historie, og gjorde Sandefjord BK til et tøft lag å møte. Svendsen ble jo i seg selv et ikon, der han spilte hele sin karriere i klubben. Han er nok for mange mest kjent som mannen som lenge hadde den norske rekorden i antall landskamper. I en tid der det var lenger mellom landskampene, spilte han hele 104 landskamper for Norge, og i 93 av de var han kaptein. Da han i 1961 spilte sin landskamp nummer 100, var den engelske Wolves-kjempen Billy Wright den eneste andre spiller i verden som hadde nådd denne milepælen. Sandefjord BK rykket ned i 1962, og selv om de returnerte til toppdivisjonen på første forsøk, var det bare starten på nedturen. De rykket ned igjen i 1964, og i 1977 hadde de surret seg helt ned i 5. divisjon.

Det var på høsten 1998 at man valgte å kaste vrak på historien og arven i Sandefjord-fotballen ved at de beste lagene til byrivalene Sandefjord BK og Runar ble slått sammen. Sandefjord BK hadde på dette tidspunktet kjempet seg opp i 2. divisjon, men ga fra seg den plassen til den nye fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og tok selv plass i 4. divisjon. De spilte seg opp i 3. divisjon, men falt senere ned i 5. divisjon, før de i 2008 fikk flytte opp i 4. divisjon for å overta plassen til Halsen, som da hadde trukket sitt lag i divisjonen. Denne kvelden var det altså duket for et møte mellom de to klubbene som slo sammen sin toppsatsning til fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og begge hører også hjemme i 4. divisjon (sammen med fusjonklubbens andrelag).

Sandefjord BK spilte tidligere på det som nå kalles Gamle Stadion, og den var nok langt gjevere i tidligere år. De 14 076 tilskuerne som der overvar kvartfinalen mot Larvik Turn i 1959, sørget for det som fortsatt er tilskuerrekord for fotball i Sandefjord. Men i 1969 ble Storstadion åpnet, og klubben flyttet inn der. Til tross for at det kun er tribunefasiliteter på to av sidene, er det en flott, klassisk arena med herlige ståtribuner av typen engelskmennene kaller terracing som også strekker seg rundt den ene kortsiden i en sving. På store deler av langsiden er det installert blå plastseter. Noen vil selvsagt føle at løpebanene er et minus, men så lenge friidretten også holder til der, får man vel håpe at det i hvert fall er en garanti for at et langt større minus vil gjøre seg gjeldende med det første – nemlig kunstgress.

For andre dag på rad skulle vi se kamp på herlig naturgress, og det er dessverre ikke lenger hverdagskost her til lands. I tillegg var det som nevnt altså en kamp der den ekte og tradisjonelle Sandefjord-klubben var vertskap for sin tradisjonelle byrival. Vi hadde nok ikke helt sett for oss hvilken målfest vi skulle være vitne til, men da Runar tok ledelsen i kampens tredje minutt og Ballklubben utlignet kun to minutter senere, begynte vi å ane at det kunne bli underholdende. Hjemmelaget i sine tradisjonelle gule overdeler og sorte bukser tok ledelsen i det 13. minutt, og ved halvspilt omgang sto det 3-1. Det ble til 4-1, før Runar reduserte slik at det sto 4-2 til pause. Da var det tydeligvis på tide for mitt reisefølge og teste kaffen i kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang reduserte Runar til 4-3, men det tok ikke lang tid før Ballklubben gjenopprettet sin tomålsledelse. Gjestene ga seg imidlertid ikke, og i det 73. minutt fikk de en ny redusering slik at det igjen ble spenning. Noen minutter før slutt ble det avgjort da Jon Simen Fredås Jarbekk fastsatt sluttresultatet til 6-4. En underholdende kamp, men da vi hadde en ferje vi håpet å rekke, hadde vi stått og trippet, og etter flere minutter med overtid, kunne vi hoppe i bilen og suse mot Horten. Det viste seg å ikke være noe problem å rekke ferja, og snart kunne vi unne os en svele på overfarten tilbake til Østfold.

Nå er det ikke så enkelt å reise kollektivt, og denne kvelden var eksempel på dette. Toget fra Moss tilbake til Fredrikstad går 22.44; noen få minutter før ferja fra Horten legger til. Neste tog går først klokka 00.52, og når det heller ikke noen busser som går, sier det seg selv at det er så som så med korresponderende transport, for å si det mildt. Jeg måtte rett og slett slå i hjel to timer i Moss, og satset på å gjøre det på Kråka Bar, men der virket det stengt, så jeg slo meg i stedet ned på The Old Irish Pub. Bussene fra Fredrikstad over til østsiden av elva og oppover mot Selbak og Torp (og Særp) slutter også å gå altfor tidlig, og hadde for lengst sluttet å gå da jeg omsider returnerte til plankebyen like etter kvart over ett. Jeg hadde vurdert å ta båten over til Gamlebyen og gå derfra, men valgte å unne meg en taxi. Veiarbeid på østsiden av Fredrikstadbrua sørget selvsagt nå også for en omvei og noe dyrere hjemreise, men jeg var likevel fornøyd med dagens dont i Sandefjord.

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 139:
Sandefjord BK v Runar
Friendly
Storstadion, 1 July 2021
0-1 ??? (3)
1-1 Martin Amundrød (5)
2-1 ??? (13)
3-1 Jon Simen Fredås Jarbekk (23)
4-1 Martin Eriksen (28)
4-2 ??? (33)
4-3 ??? (51)
5-3 ??? (55)
5-4 ??? (73)
6-4 Jon Simen Fredås Jarbekk (86)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn
Previous game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

More pics

 

Eidsberg v Mysen 30.06.2021

 

Onsdag 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

Det var denne dagen spillefri i fotball-EM, og sammen med min groundhopper-kollega Stig-André Lippert hadde jeg valgt å benytte dagen til å huke av en ny bane i som ellers kunne vist seg særdeles kronglete for meg. Det dreide seg om en bane i Indre Østfold; nemlig Eidsberg Stadion, der Eidsberg skulle spille treningskamp mot naboen Mysen. Mr. Lippert var selv ivrig etter å få huket av denne banen, da det var en av svært få han nå manglet i Østfold-fotballen. Vi avtalte opprinnelig at jeg skulle ta meg til Råde for å bli plukket opp der, men så fikk han en tannlegetime i Fredrikstad slik at han likevel var i plankebyen. Der var han ferdig i svært god tid, slik at han kom innom på en visitt før vi etter hvert la av sted mot Indre Østfold.

Vi stanset for å ta en kikk på Hafslundbanen, der Hafslund IF nå har lagt kunstgressbane ved siden av gressbanen. Dermed er i hvert fall gressbanen der fortsatt, men jeg frykter naturligvis at kamper på gress snart vil være en saga blott også der. Vi bevilget oss også en rast på Varteig Gatekjøkken, der vi fikk fylt på med hver vår porsjon biffsnadder før vi fortsatt gjennom grisgrendte strøk til vi til slutt ankom Eidsberg Stadion. Klokka viste da at det fortsatt var nesten en time til avspark, og vi valgte derfor å ta oss en tur inn i Mysen sentrum. Slakteren Brygghus sin pub hadde akkurat åpnet, og var derfor et godt egnet sted for å slå i hjel en halvtimes tid før vi returnerte til kveldens kamparena.

Eidsberg er et sogn og tidligere kommune, og var en av de fem kommunene (i tillegg til Askim, Hobøl, Spydeberg og Trøgstad) som fra 1. januar 2020 ble slått sammen med tvang til å bli den nye storkommunen Indre Østfold. Her er det åpenbart jordbruk som dominerer, og man har også en historie med tømmerhogst og tømmerfløting. Mysen var kommunesenteret i gamle Eidsberg kommune, og det er vel ikke mer enn 5-6 kilometer fra Mysen sentrum ned til Eidsberg Stadion, så det var helt klart et lokaloppgjør vi skulle bevitne. Etter at vi på veien tilbake fra Mysen sentrum måtte vente på et passerende tog ved jernbaneovergangen, fryktet jeg et lite øyeblikk at vi ikke ville rekke avspark, men da vi parkerte kunne vi se spillerne gjøre seg klar til avspark, og ikke mange sekundene etter at vi hadde kommet oss ut av bilen, blåste dommeren i gang kampen.

Eidsberg IL ble i 1929 stiftet under navnet Lekum Idrettsforening, og «stiftetelsesmøtet» sies å ha funnet sted i en grøft i slåttonna. Allerede året etter ble navnet endret til Idrettsforeningen Bjørn, Eidsberg. Dette navnet varte heller ikke særlig lenge, for i 1935 tok de dagens navn. Eidsberg Stadion er en nokså enkel affære, men har en deilig gressmatte. Denne gressbanen ble offisielt åpnet sommeren 1965. I dag hadde de gjort seg stor flid og pyntet opp med en rad av klubbens grønne flagg som strakk seg fra parkeringsplassen, langs kortsiden bak det nærmeste målet, og bort til svingen over til bortre langside. På den langsiden står et lite bygg som huser en kiosk, mens laglederbenkene er å finne på motsatt langside.

Det var ikke bare Lippert og meg som hadde valgt å benytte dagen til litt banehopping i Indre Østfold. Tom Børkeeiet hadde også tatt turen, og det hadde også Marius Helgå som vi kunne se over på den andre siden der han virket å være i ferd med å sette opp sitt fotografi-stativ. I tillegg hadde ogsås Jørgen Knutsen ankommet med en liten delegasjon fra Romerike. Jeg talte meg frem til 41 tilskuere, og klubben hadde forhåpentligvis fått betalt for å faktisk informere om kampen på Facebook flere dager i forkant. De fremmøtte så i hvert fall ut til å kose seg i det fine været, og mange hadde slått seg ned i gresset.

Kanskje ikke helt overraskende har det vist seg temmelig håpløst å finne ut hvem som scoret denne dagen, men hjemmelaget som hører hjemme i 7. divisjon tok en tidlig ledelse mot sin lokale storebror fra divisjonen over. Vi var i det 20. minutt da Mysen utlignet med en fin heading, og ti minutter senere sto det 1-2 etter at Eidsberg-keeperen nok var litt uheldig med spretten. Det gikk ikke lenge før en Mysen-spiller igjen kom alene gjennom og økte til 1-3, men Eidsberg slo tilbake med en nydelig redusering på volley, slik at det sto 2-3 til pause. Noen av de fremmøtte benyttet da anledningen til å søke ly fra solsteken ved å sette seg i skyggen bak kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang ble et frispark banket direkte i mål av en Mysen-spiller, og derfra og ut var det egentlig aldri noen særlig tvil. Mysen puttet ytterligere fire mål slik at målfesten til slutt endte 2-8. Det var bare å bryte opp og sette kursen hjemover, og vi kjørte samme vei tilbake slik at Lippert kunne slippe meg av oppe i Sarpsborg, der jeg kom meg med bussen mot Fredrikstad. Men i løpet av kveldens kamp hadde jeg også fått bekreftet en interessant treningskamp også kvelden etter, og vi hadde nå allerede begynt å planlegge for nok en utflukt i så måte. Etter at jeg hadde kommet meg hjem, fikk jeg også beskjed fra min kumpan at han hadde fått klarsignal fra fruen slik at torsdagen ville ta oss til en destinasjon vi begge har ønsket å besøke en stund.

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 138:
Eidsberg v Mysen 2-8 (2-3)
Friendly
Eidsberg Stadion, 30 June 2021
1-0 Thor Anders Riiser (3)
1-1 Aymen Zebari (20)
1-2 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (30)
1-3 Kristian Nordli (32)
2-3 ??? (39)
2-4 Aymen Zebari (51)
2-5 Aymen Zebari (62)
2-6 Aymen Zebari (73)
2-7 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (80)
2-8 Andreas Kristoffer Tollefson (90)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar
Previous game: 28.06.2021: Torp v Trosvik

More pics

 

Torp v Trosvik 28.06.2021

 

Mandag 28.06.2021: Torp v Trosvik

Norske breddeklubber er generelt sett altfor dårlig på dette med informasjon og å promotere sine kamper på sosiale medier og i andre kanaler. For å sitere en groundhopper-kollega, så er det generelt sett gjerne «helt bekmørkt». Om man som klubb-representant klager over at det ikke kommer folk på kamper, burde man nok først av alt spørre seg selv om hva klubben gjør for å informere folk om at det faktisk er kamp. Da man omsider klarte å åpne for bredden, og klubbene der kunne starte planleggingen av treningskamper fremover mot seriestart i august, tok jeg kontakt med en hel rekke av klubber i Østfold-kretsen for å forhøre meg om deres planer for treningskamper. Jeg skulle ønske jeg kunne si at resultatet var sjokkerende.

Av de rundt 30 klubbene jeg tok kontakt med, var det etter en ukes tid kun omtrent halvparten som i det hele tatt hadde tatt seg bryet med å svare. Et par av de svarte bra, flere svarte at de ikke visste og at jeg måtte ringe klubbens A-lagstrener, noen kom med et svar som gjorde at jeg ikke var det spor klokere, og et par var også mest interessert i å vite om det var lokalavisa som lurte. Noen sa også at de ikke hadde spikret noe ennå, men at de kunne sende meg en melding når så skjedde. Ingen av de har gjort dette. En av klubbene som ikke tok seg bryet med å svare, kunne noen dager senere melde på sin Facebook-side at de nå spilte sin første treningskamp, og stillingen ved pause var sånn og slik. Det er da lovlig sent å informere folk om at det er kamp når det allerede er pause!?

Jeg nevnte så vidt lokalavisene, og deres rolle i dette kan slik jeg ser det være interessant å dvele med. Avisene var jo tidligere langt flinkere til å dekke breddefotballen, og her i Fredrikstad hadde Fredrikstad Blad en imponerende dekning av alle kretsens divisjoner. Det inkluderte gjerne også korte kamprapporter fra samtlige kamper i samtlige divisjoner, og fyldige spalter med tabeller og kamper for kommende uke etc. I disse dager er alt fotball-fokus på FFK, mens det går år og dag mellom hver gang en av distriktets breddeklubber nevnes med et eneste ord. Om det da ikke har skjedd en ulykke eller lignende i forbindelse med breddekamp. Først da er media interessert. Men klubbene må åpenbart også innrette seg etter dette, og kanskje lever mange av de fortsatt i en tid der de tar det for gitt at avisa skal fortelle befolkningen om at det er kamp?

Nå skulle dette dreie seg om mandagskampen mellom Torp og Trosvik, og det må understrekes at dette ikke på noen måte er ment som et innlegg for å henge ut Torp spesielt. Grunnen til at jeg følte behov for å ta for meg dette temaet var imidlertid en håpløs situasjon noen dager tidligere, da jeg fikk meg en bomtur til Torp (som heldigvis ikke er langt unna). Jeg hadde tatt kontakt med de en ukes tid tidligere for å høre om de hadde planlagt noen kamper, og fikk til svar (via privat melding på Twitter) at de ville være vertskap for Skogstrand på torsdagen. Uvisst av hvilken grunn tok de ikke denne anledningen til å offentliggjøre dette på Twitter og/eller Facebook, men med tanke på hva som skulle skje, var det kanskje like greit.

Jeg ankom nemlig Torp Idrætsplass den torsdagen, men konstaterte at det der kun var trening for juniorlaget. En melding ble sendt til Torp IF, som svarte at kampen hadde blitt flyttet til Skogstrand. Uten noen som helst av informasjon om dette! Jeg var temmelig forbanna akkurat der og da; også fordi jeg mangler Skogstrandbanen og gjerne hadde tatt turen om jeg hadde visst om det. Men også fordi jeg hadde valgt bort andre kamper i distriktet og nå bare måtte traske hjem igjen. Klubben beklaget i hvert fall på det sterkeste, og hevdet at det nok var noen og enhver som var litt rustne nå etter den altfor lange pausen i breddefotballen.

Vel, vi spoler fire dager frem til mandagen, og jeg bar ikke noe nag da jeg nå hadde lagt torsdagens episode bak meg og igjen blinket meg ut en kamp på Torp Idrætsplass, der Torp skulle møte Trosvik til treningskamp. Denne gang hadde jeg også dagen før fått det bekreftet av FFK-legenden Åge Johansen, som jeg så kamp sammen med på Fredrikstad Stadion. Han er nå involvert i Trosvik, og kunne bekrefte at tid og sted for kampen faktisk stemte denne gang. Jeg valgte denne gang å ta bussen opp, og ilte av gårde i pausen på åttendedelsfinalen i EM mellom Spania og Kroatia. Jeg ankom med rundt tjue minutter til avspark, og denne gang var det heldigvis liten tvil om at det ville bli kamp.

Ikke mange straksene etter min ankomst, kom også Åge Johansen som avtalt. Og mens jeg snakket med ham, rant det snart også inn med banehoppere. Først Marius Helgå, som hadde tatt turen fra Oslo. Deretter kom de i tur og orden: Tom Børkeeiet, Marius Alnæs Sletten, Jonas Lundberg, og sarpingene Trond Sæterøy og Kenneth Sørensen. Flere av de hadde åpenbart ikke vært her tidligere, og benyttet nå anledningen til en visitt. For min del er det ikke så mange baner jeg har besøkt flere ganger, og jeg har jo selv også spilt for klubben i barndommen, men det begynner nå å bli lenge siden jeg briljerte i den sorte drakta til Torp. Den gang var det naturgress der, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med kunstgress. Samtidig har man nå fått på plass tribunefasiliteter man ikke hadde den gang.

Men alt dette har jeg vel vært inne på før. Som jeg også nevnte var det Trosvik som gjestet Torp denne kvelden, og forrige gang jeg så kampen Torp v Trosvik, endte det faktisk hele 17-0!! Det ble tidlig klart at gjestene ville klare seg bedre denne gang, selv om Andreas Jonassen sørget for 1-0 i det 13. minutt. Trosvik utlignet noen minutter senere, men etter drøyt halvspilt omgang sendte Ola Thorvaldsen igjen torpingene i føringen. I angrepet etter var Trosvik nære på med et skudd som sneiet tverrliggeren. 2-1 halvveis, men i Hans-Ludvig Lutnæs har Trosvik sikret seg en god spiller. Han imponerte da jeg så ham i aksjon for Kråkerøy G19 i fjor, og snudde nå kampen med to mål etter hvilen. Det gikk imidlertid ikke lenge før det igjen var balanse i regnskapet. Torp fikk straffespark, og Andreas Jonassen besørget 3-3 med sin andre nettkjenning for dagen. Med det fastsatt han også sluttresultatet, for det ble ikke flere mål, og jeg kunne snart takke ja til å bli skysset den ikke altfor lange hjem av Marius Sletten. Der ble kveldens utvilsomme høydepunkt at franskmennene ble slått ut av EM. Et fantastisk punktum på kvelden.

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Torp v Trosvik
Friendly
Torp Idrætsplass, 28 June 2021
1-0 Andreas Jonassen (13)
1-1 ??? (17)
2-1 Ola Thorvaldsen (24)
2-2 Hans-Ludvig Lutnæs (53)
2-3 Hans-Ludvig Lutnæs (72)
3-3 Andreas Jonassen (pen, 74)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen
Previous game: 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud

More pics

 

Fredrikstad v Grorud 27.06.2021

 

Søndag 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud

Etter kun ett poeng på tre kamper, skulle FFK nå reise seg med full pott mot Grorud, eller i hvert fall var det de klare forventningene fra FFK-folket før kampen denne søndagen. Tidligere i uka hadde rødbuksene besøkt Jessheim, der de skuffet ved å kaste fra seg ledelsen og tape for et Ull/Kisa som spilte nesten en time med ti mann, og nå skulle derfor kjerringa reises til gangs slik at FFK kunne komme seg tilbake på vinnersporet. Jeg var selv også optimistisk da jeg ble plukket opp av min far halvannen times tid før kampstart for å sette kursen mot stadion.

Antallet tilskuere tillatt på stadion hadde siden sist økt fra 600 til 2 000, slik at alle sesongkortholderne ble invitert (det er vel i overkant av 2 000 av de, men man regnet ikke med at alle ville benytte seg av det). Personlig har jeg valgt å foreløpig ikke fornye sesongkortet i år, så lenge klubben står fast på å flytte ståfeltet fra der vi supportere vil står til en plass der vi absolutt ikke vil stå. I perioden hvor ‘kinaviruset’ har herjet har jeg heldigvis blitt invitert av Terje Høili som nå altså fikk holde hoff i sin losje igjen, men denne gang hadde jeg gitt min plass til tidligere NFF-president Per Ravn Omdal som skulle tilbringe noen uker på hytta på Hvaler. Derfor ble jeg ‘degradert’ til restauranten i etasjen under, uten at jeg led noe nød av den grunn. Jeg ladet opp til kamp ved å forsyne meg fra deres buffét, og gir deretter opp for å se kampen sammen med flottenfeierne.

FFK fikk seg en skikkelig kalddusj i kampens femte minutt. Grorud fikk en tvilsomt idømt corner, og tidligere FFK-spiller Henrik Bredeli steg til værs og headet inn 0-1. Det var nok kun Grorud-entusiast Omdal som satt pris på dette blant de tilstedeværende på VIP-tribunen. Hjemmelaget ristet dog av seg sjokket, og fikk uttelling drøyt ti minutter senere. Alexander Betten Hansen vant ballen høyt i banen og serverte målfarlige Nicolay Solberg, som kontant utlignet til 1-1. Etter dette var det FFK som styrte totalt ute på kunstgresset, men ballen ville ikke i mål. Det har stanget litt for Tafoeek Ismaheel i det siste, og han misbrukte først en god sjanse ved å skyte over, før han sendte i vei et skudd som ble reddet av Grorud-keeperen. På det påfølgende hjørnesparket reddet Grorud to ganger på streken – først fra Solberg, og deretter fra Mads Nielsen. Da dommeren blåste for pause, ville det da stått 1-1 på resultattavla, dersom den hadde fungert denne dagen.

Det første kvarteret etter hvilen var noe frustrerende sett med FFK-øyne. Mot et Grorud som lå lavt og til tider var skumle på kontringer, stokket det seg til stadighet for et vertskap som nå slet med å finne rytmen. Timen var passert da trener ‘Bummen’ gjorde klart til et dobbelt-bytte, men før man kom så langt, hadde Betten Hansen noe spesielt å dra opp av hatten. Han klinket til, og ballen suste inn i nettmaskene til 2-1. Deretter burde FFK ha punktert kampen, men sløste bort flere gode sjanser, og i stedet endret kampen helt karakter igjen de siste ti minuttene. Da det forløsende tredje målet uteble, virket det som om FFK plutselig fant ut at de heller skulle gi fra seg initiativet, legge seg bakpå, og forsvare ledelsen. Det gikk som det måtte gå, og på overtid headet toppscorer Oscar Aga inn utligningen til 2-2. Kort tid etter blåste dommeren, og det var tilløp til pipekonsert fra deler av stadion. Skuffende av FFK som for andre gang på få dager rotet bort poeng på overtid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Grorud 2-2 (1-1)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 27 June 2021
0-1 Henrik Bredeli (5)
1-1 Nicolay Solberg (16)
2-1 Alexander Betten Hansen (62)
2-2 Oscar Aga (90+1)
Att: The maximum 2 000 allowed
Admission: Free

Next game: 28.06.2021: Torp v Trosvik
Previous game: 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam

More pics

 

Fredrikstad v HamKam 18.06.2021

 

Fredag 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam

Det var duket for toppkamp i Fredrikstad denne fredagskvelden, når FFK skulle ta imot HamKam, og siden sist hadde nå også Terje Høili fått invitere folk til sin losje på stadion igjen. I den forbindelse hadde jeg igjen blitt invitert til å se kampen derfra, i likhet med min far, og jeg valgte denne dagen å ta apostlenes hester fatt når jeg dro hjemmefra. Etter en spasertur ned til Gamlebyen, tok jeg ferja til sentrum, og unnet meg en rask øl på et av byens skjenkesteder før jeg gikk for å møte min far utenfor stadion. I losjen til Høili ble det som vanlig disket opp med middag før kampen, og denne gang kom også den skadde FFK-kaptein Henrik Kjelsrud Johansen innom for å gi oss en statusoppdatering.

Det var divisjonens to eneste ubeseirede lag som nå skulle møtes i den sjette serierunden av 1. divisjon 2021, og FFK toppet tabellen med HamKam lurende to poeng bak. Samtidig ville dagens oppgjør bety at Kamma-trener Kjetil Rekdal var tilbake på arenaen der han som VIF-trener i 2006 hadde sin etter hvert så kjente utblåsning og hevdet at han «ikke reiste rundt i landet for å bli pissa på…». Akkurat det ofret han neppe særlig mange tanker denne dagen, og faktum er at han har stått bak en imponerende snuoperasjon etter at tok over et nedrykkstruet HamKam i fjor. Siden den gang har de vært et av divisjonens virkelige formlag, og FFK stå nå overfor en tøff test, selv om den gode seriestarten hadde medført at FFK nå var ‘verdensmestre’ i mange av de mer optimistiske supporternes øyne.

HamKam er et fysisk og robust lag, og jeg slet med å forstå valget med å starte med den ekstremt porøse Anas Farah i Kjelsruds fravær. FFK slet da også veldig mot et HamKam som kjempet FFK totalt ut av stilen, og det var i det hele tatt begredelige greier. For å bruke FFK-trener Bjørn Johansens beskrivelse etter kampen, var det rett og slett en skikkelig «møkkakamp». Det eneste som minnet om en sjanse før pause var markkryperen fra Kristian Onsrud som ble reddet av en noe dekket FFK-keeper Håvar Jenssen. Da var det spilt rundt et kvarter, og resten av omgangen ble et stort gjesp.

HamKam startet friskest etter pause, og fikk uttelling fire minutter ut i omgangen. FFK var i ubalanse, og et innlegg ble bredsidet i mål av Rubén Alegre på bakerste stolpe. 0-1, og nå virket FFK helt utafor de neste tjue minuttene. HamKam spilte på resultatet, mens et stillestående FFK virket helt tafatte. Det var først med drøyt ti minutter igjen at FFK produserte sin første sjanse, og da kom det fra en dødball. Dansken Mads Nielsen sendte i vei en kanon som man knapt har sett maken til på stadion, men dessverre smalt ballen i tverrliggeren. Litt senere ble Nicolay Solberg spilt gjennom av Riki Alba, men da Kammas sisteskanse Julian Faye Lund reddet, endte det 0-1. En skuffende aften for FFK. Høili hadde invitert gruppa med videre på Restaurant Slippen, og der ble det både god mat og drikke til å slukke sorgene. Først ved stengetid brøt de siste av oss opp, og jeg fikk skyss hjem for å finne senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v HamKam 0-1 (0-0)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 18 June 2021
0-1 Ruben Alegre (49)
Att: The maximum 600 allowed
Admission: Free

Next game: 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud
Previous game: 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)

More pics

 

Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø) 05.06.2021

 

Lørdag 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)

Det nærmet seg et slags jubileum, og når jeg nå var kun et par dager unna å runde utrolige seks måneder uten å ha besøkt en ny bane, var det kanskje på tide igjen. Da fikk det heller være at det denne gang var snakk om en treningskamp på nøytral bane, som ikke involverte banens egentlige hjemmelag. Da min groundhopper-kumpan Stig-André Lippert luftet muligheten for en tur til Kragerø, måtte det derfor selvsagt vurderes, og jeg helte vel allerede fra starten mot at jeg ville takke ja og hive meg med. Særlig siden vi også fikk planlagt en noe tidligere avreise slik at vi kunne få et par timer i Kragerø før kampstart mellom Notodden og Fløy-Flekkerøy, som åpenbart hadde blitt enige om å møtes ‘midt mellom’.

For vår del ble vi enige om å sikte oss inn på 10.30-ferja fra Moss til Horten, og simpelthen bare møtes om bord. Jeg tok en tidligere buss inn til byen for sikkerhets skyld, og for en gangs skyld kom sannelig toget også i rute slik at jeg denne gang også rakk ferja vi hadde blinket oss ut. Mens jeg tygget på en svele, fikk jeg snart selskap av unge Lippert. Etter overfarten var det halvannen times kjøring ned til Kragerø, og vi unnet oss også en rast på veien, slik at vi ankom Kragerø med et par timer til kampstart og dermed hadde tid til å kose oss litt nede i byens meget koselige sentrum nede ved vannet.

Kragerø bør være kjent for de fleste, og jeg er nok kanskje ikke den eneste som tenker på byen nærmest som en sørlandsby, til tross for at den ligger helt sør i Telemark. Jeg ble imidlertid noe overrasket etter å ha sjekket ut innbyggertallet og funnet ut at selve byen kun har snaut 5 500 innbyggere, mens folketallet er det dobbelte for kommunen med samme navn. Byen vokste frem som ladested for trelasteksport under Skien, og var i seilskutetiden en av Norges største sjøfartsbyer. Opp gjennom årene har det også blitt drevet betydelig gruvedrift i området, og spesielt kjent er nok Rutilgruva og utvinningen av rutil. Likevel er Kragerø i dag mer kjent som turistdestinasjon i sommerhalvåret, og kommunen er da også hjemsted for mange tusen fritidsboliger.

Edvard Munch kalte Kragerø for ‘perlen blant kystbyene’. En annen kjent kunstmaler var åpenbart enig, for Christian Krogh skal under et besøk ha utbrutt at «Denne byen burde males!». Det kunne da for så vidt også vært gjort av en lokal mester, skulle man tro, for selveste Theodor Kittelsen var fra nettopp Kragerø. Kanskje var det i hans fotspor vi beveget oss da vi etter hvert fikk parkert og tuslet bortover langs bryggepromenaden nede i havna. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut Jensemann Pub som første stoppested, og fikk meg der en oransje Bulmers som jeg lesket strupen med i finværet. Deretter beveget vi oss over til Onkel Oskar for å også få litt mat i skrotten. Også i Kragerø har man gjort det såpass vanskelig for folk å parkere at dagens sjåfør måtte ile bort for å flytte bilen etter at vi fikk bestilt og mens maten ble tilberedt.

Mette og fornøyde etter et herremåltid, kunne vi returnere til bilen for å kjøre opp bakkene til dagens kamparena. Mr. Lippert hadde uttrykt en viss bekymring om hvorvidt vi ville få slippe inn, for Fløy hadde lagt ut en status angående dagens kamp som ble avsluttet med å påpeke at det ikke var tillatt med tilskuere. En annen banehopper, Marius Helgå, var dog allerede på plass, og hadde beroliget med at han hadde blitt ønsket velkommen. Etter å ha fått parkert, ble også vi ønsket velkommen ved den flotte smijernsporten, men med instrukser om at vi måtte registrere oss. Det ble gjort, og dermed kunne vi innta Kragerø Stadion.

Anleggets inngangsparti befinner seg på den ene kortsiden, og til siden for dette har man også klubbhuset som ruver oppe på en stor knaus. Tribunefasilitetene er å finne på den ene langsiden, der man har benkerader i tre. Disse strekker seg i, tja, skal vi to tredeler av banens lengde? Selve banen er omkranset av løpebaner, men om det fortsatt drives friidrett her, kan det neppe inkludere kastøvelser på selve hovedbanen, før banedekket er dessverre usjarmerende kunstgress. Ikke at det er voldsomt overraskende her til lands, hvor naturgressbaner snart står i fare for å bli en saga blott. På den nevnte tribunen traff vi ikke bare på Marius Helgå, men også den meritterte groundhopper Ray Tørnkvist som var i følge med flere andre banehoppere.

Dagens kamp hadde altså tiltrukket seg en del personer fra groundhopper-miljøet, og det til tross for at det som nevnt var en treningskamp på nøytral bane. Til daglig er det naturlig nok Kragerø IF som spiller sine hjemmekamper her, og selv om det ikke var involvert denne dagen, er det kanskje på sin plass å i hvert fall nevne at denne klubben ble stiftet i 1900. I hvert fall gjelder det klubbens fotballavdeling, som er en økonomisk uavhengig del av Kragerø Idrettsforening Allianse, som på sin side ble stiftet i 1881 – den gang som Kragerø Turnforening. Kragerø må vel kunne kalles mer håndballby enn fotballby; med et herrelag som i en årrekke spilte håndball i toppdivisjonen. Merkelig nok har det åpenbart aldri blitt noe særlig skikk på fotballaget som surrer rundt i lavere divisjoner. Det har nok lidd under at eventuelle talenter flytter vekk for å studere, eller forsvinner til andre Telemark-klubber som Odd, Pors etc.

Nå for tiden kaver Kragerø IF helt nede i 6. divisjon. Jeg vil mene at en by som Kragerø burde hatt et lag i minst 4. divisjon (og kanskje egentlig 3. divisjon?), så her har man en jobb å gjøre. De to lagene som skulle i aksjon denne dagen, skal på sin side også møte hverandre i 2. divisjon avdeling 2. Det gjorde de også i fjor, men selv om det var Notodden som da vant det eneste møtet (på hjemmebane), var det Fløy som endte foran på tabellen. Sørlendingene tok seg til ‘sluttspillet’ i den spesielle 2020-sesongen, og endte på sjetteplass, mens 9. plassen til Notodden betød at de endte på nedre halvdel og ikke kom til ‘sluttspillet’.

Mens Fløy hadde tatt turen opp fra Agder, befant i det minste Notodden seg i sitt hjemfylke, og kanskje var det derfor de tilsynelatende hadde påtatt seg rollen som vertskap i Kragerø. Mens banehopperne skravlet og utvekslet røverhistorier, ble kampen sparket i gang, og vi fikk se en omgang som nok bar litt preg av at det var lenge siden sist. Det var lenge en lite hendelsesrik første omgang, og jeg benyttet anledningen til å spasere en tur rundt banen på egen hånd for å ta noen bilder. I husene på utsiden av langsiden med tribunefasilitetene var det flere av beboerne som hadde trukket ut på sine verandaer for å la seg underholde, men de måtte vente en god stund på at det skulle skje noe. Med rundt fem minutter til pause så det ut som en av Fløy-spillerne fikk kjempetreff, og jeg var ikke den eneste som så ballen i mål, men den hadde sneket seg utenfor og rikosjert tilbake i nettet, så jubelen på Fløy-benken var kortvarig.

Det var såpass varmt at spillerne i løpet av første omgang måtte ha en drikkepause, og når dommeren nå blåste for pause, valgte jeg sammen med Lippert og Helgå å ta oppstilling i skyggen av ‘klippen’ med klubbhuset. Da fikk det heller være at vi ikke hadde best oversikt da man tok fatt på andre omgang. Vi så imidlertid at Notodden nå tilrev seg et aldri så lite initiativ, og etter en times spill tok de også ledelsen 1-0 da Melvin Tony Frithzell headet i mål. Det virket som om dette satt litt fart i sørlendingene, og de fikk etter hvert straffespark. I det 83. minutt ble straffesparket ekspedert i mål av Kristian Strømland Lien, og kun to minutter senere hadde Fløy snudd kampen da Lasse Sigurdsen satt inn 1-2 etter et flott angrep.

Det ble også sluttresultatet, og Lippert og jeg kunne komme oss i bilen, sette på AC-en, og sette kursen mot Horten for å komme oss over på ‘riktig’ side av Oslofjorden igjen. Ved ankomst Moss takket jeg Lippert for turen og gikk i land til fots, men det var halvannen times tid til neste tog mot Fredrikstad, så jeg oppsøkte Kråka Bar for å slå i hjel litt tid med litt godt i glasset og en medbragt bok. Jeg kom meg etter hvert også med det nevnte toget, og slik endte dagens utflukt til en koselig by og et (for meg) nytt stadion. Nå var det bare å håpe at man snart også ville åpne opp for bredden, og/eller i hvert fall åpnet grensene.

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 137:
Notodden v Fløy-Flekkerøy 1-2 (0-0)
Friendly
Kragerø Stadion (at Kragerø), 5 June 2021
1-0 Melvin Tony Frithzell (61)
1-1 Kristian Strømland Lien (pen, 83)
1-2 Lasse Sigurdsen (84)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free

Next game: 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam
Previous game: 30.05.2021: Fredrikstad v Jerv

More pics