Torsdag 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar
Jeg har en stund ønsket å besøke Storstadion i Sandefjord. Ikke bare er det hjemmebanen til en gammel storhet som er den ekte Sandefjord-klubben, men det er også en klassisk arena som må være blant de fineste gjenværende på Østlandet. Min groundhopper-kompanjong Stig-André Lippert hadde åpenbart tenkt i samme baner, siden han også hadde den høyt på sin liste over norske baner han ønsket seg til. Derfor reagerte jeg med interesse da jeg så at Sandefjord BK la ut en sak om en spiller som ville legge opp, og der det avslutningsvis så vidt ble nevnt en kommende kamp mot Runar som ville bli hans siste. Dette måtte jeg til bunns i, og jeg sendte en melding til klubben for å bekreftet dette med dato og klokkeslett.
Det varte og rakk, og et par dager senere hadde jeg fortsatt ikke hørt noe da Lippert og jeg befant oss på lokaloppgjøret Eidsberg v Mysen. Med en kamp dagen derpå, begynte det nå å haste litt med å få informasjonen vi var ute etter så vi kunne planlegge en eventuell tur til Vestfold. Men mot slutten av kampen i Eidsberg dagen før, plinget det plutselig inn en melding der Sandefjord BK bekreftet avspark torsdag 1. juli klokka 20.00. Lippert var åpenbart lysten i likhet med meg, men måtte selvsagt få klarsignal fra fruen for nok en kamp. Hun er åpenbart meget medgjørlig, for like etter at jeg hadde kommet meg hjem den kvelden, fikk jeg melding om at det ville bli tur dagen etter. Planen var lagt.
Lippert hadde tenkt seg noenlunde rett på kamp, men selv valgte jeg å ta meg til Moss for å komme meg med en tidligere ferje til Horten. Planen var å ha en time eller to til å sjekke ut Horten Mikrobryggeri, og som sagt så gjort. Jeg ankom dette etablissementet kun et par minutter etter at de visstnok hadde åpnet klokka 17.00, og rakk å teste tre av deres egne produkter. Surølet som het Sur Passion falt så godt i smak at det også ble et påfyll eller to av dette før Lippert rakk å komme seg med ferja. Han hadde selv kommet seg med en tidligere ferje enn han opprinnelig hadde planlagt, og kom derfor oppom for å slå seg ned tjue minutters tid først. Etter å ha tømt glassene var det bare å sette kursen mot Sandefjord.
Etter en liten kjøretur sørover i Vestfold, ankom vi etter hvert byen som har rundt 45 000 innbyggere. Allerede i 1680 var Sandefjord et ladested, og fikk på 1800-tallet kjøpstadsrettigheter. På den tiden var de også et anerkjent kur- og badested, etter at det ble funnet svovelholdig vann og gytje. Men ikke minst er Sandefjord kjent som hvalfangerbyen, og sammen med sjøfart var det lenge viktigste næringsvei. Etter at hvalen på Finnmarkskysten ble fredet i 1904, ble det satset på hvalfangst i havområdene ved Antarktis, og Sandefjord ble da den ledende hvalfangstbyen frem til norsk hvalfangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Byen har i dag en variert industri, med malingsprodusenten Jotun som den største og sannsynligvis mest kjente aktøren.
Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi ankom Storstadion med omtrent et kvarters tid til avspark. Vi ble møtt av vakter som oppfordret oss til å registrere oss, og mens det ble gjort, steg vi innenfor og fikk øye på et par kjente fjes. Groundhopper-paret Elisabeth og Marius var åpenbart blant de som hadde fått med seg mitt tips om denne kampen, og hadde også valgt å ta turen til Storstadion denne kvelden. Siden det begynte å dryppe så smått fra oven, tok vi plass under taket oppe på verandaen utenfor klubbhuset, og endte egentlig opp med å se majoriteten av kampen derfra, kun avbrutt av noen få ‘foto-runder’.
Spillere som Torbjørn ‘Klippen’ Svendsen og Yngve Larsen var sentrale i denne perioden av klubbens historie, og gjorde Sandefjord BK til et tøft lag å møte. Svendsen ble jo i seg selv et ikon, der han spilte hele sin karriere i klubben. Han er nok for mange mest kjent som mannen som lenge hadde den norske rekorden i antall landskamper. I en tid der det var lenger mellom landskampene, spilte han hele 104 landskamper for Norge, og i 93 av de var han kaptein. Da han i 1961 spilte sin landskamp nummer 100, var den engelske Wolves-kjempen Billy Wright den eneste andre spiller i verden som hadde nådd denne milepælen. Sandefjord BK rykket ned i 1962, og selv om de returnerte til toppdivisjonen på første forsøk, var det bare starten på nedturen. De rykket ned igjen i 1964, og i 1977 hadde de surret seg helt ned i 5. divisjon.
Sandefjord BK spilte tidligere på det som nå kalles Gamle Stadion, og den var nok langt gjevere i tidligere år. De 14 076 tilskuerne som der overvar kvartfinalen mot Larvik Turn i 1959, sørget for det som fortsatt er tilskuerrekord for fotball i Sandefjord. Men i 1969 ble Storstadion åpnet, og klubben flyttet inn der. Til tross for at det kun er tribunefasiliteter på to av sidene, er det en flott, klassisk arena med herlige ståtribuner av typen engelskmennene kaller terracing som også strekker seg rundt den ene kortsiden i en sving. På store deler av langsiden er det installert blå plastseter. Noen vil selvsagt føle at løpebanene er et minus, men så lenge friidretten også holder til der, får man vel håpe at det i hvert fall er en garanti for at et langt større minus vil gjøre seg gjeldende med det første – nemlig kunstgress.
For andre dag på rad skulle vi se kamp på herlig naturgress, og det er dessverre ikke lenger hverdagskost her til lands. I tillegg var det som nevnt altså en kamp der den ekte og tradisjonelle Sandefjord-klubben var vertskap for sin tradisjonelle byrival. Vi hadde nok ikke helt sett for oss hvilken målfest vi skulle være vitne til, men da Runar tok ledelsen i kampens tredje minutt og Ballklubben utlignet kun to minutter senere, begynte vi å ane at det kunne bli underholdende. Hjemmelaget i sine tradisjonelle gule overdeler og sorte bukser tok ledelsen i det 13. minutt, og ved halvspilt omgang sto det 3-1. Det ble til 4-1, før Runar reduserte slik at det sto 4-2 til pause. Da var det tydeligvis på tide for mitt reisefølge og teste kaffen i kiosken.
Fem minutter ut i andre omgang reduserte Runar til 4-3, men det tok ikke lang tid før Ballklubben gjenopprettet sin tomålsledelse. Gjestene ga seg imidlertid ikke, og i det 73. minutt fikk de en ny redusering slik at det igjen ble spenning. Noen minutter før slutt ble det avgjort da Jon Simen Fredås Jarbekk fastsatt sluttresultatet til 6-4. En underholdende kamp, men da vi hadde en ferje vi håpet å rekke, hadde vi stått og trippet, og etter flere minutter med overtid, kunne vi hoppe i bilen og suse mot Horten. Det viste seg å ikke være noe problem å rekke ferja, og snart kunne vi unne os en svele på overfarten tilbake til Østfold.
Nå er det ikke så enkelt å reise kollektivt, og denne kvelden var eksempel på dette. Toget fra Moss tilbake til Fredrikstad går 22.44; noen få minutter før ferja fra Horten legger til. Neste tog går først klokka 00.52, og når det heller ikke noen busser som går, sier det seg selv at det er så som så med korresponderende transport, for å si det mildt. Jeg måtte rett og slett slå i hjel to timer i Moss, og satset på å gjøre det på Kråka Bar, men der virket det stengt, så jeg slo meg i stedet ned på The Old Irish Pub. Bussene fra Fredrikstad over til østsiden av elva og oppover mot Selbak og Torp (og Særp) slutter også å gå altfor tidlig, og hadde for lengst sluttet å gå da jeg omsider returnerte til plankebyen like etter kvart over ett. Jeg hadde vurdert å ta båten over til Gamlebyen og gå derfra, men valgte å unne meg en taxi. Veiarbeid på østsiden av Fredrikstadbrua sørget selvsagt nå også for en omvei og noe dyrere hjemreise, men jeg var likevel fornøyd med dagens dont i Sandefjord.
Norwegian ground # 140:
Sandefjord BK v Runar
Friendly
Storstadion, 1 July 2021
0-1 ??? (3)
1-1 Martin Amundrød (5)
2-1 ??? (13)
3-1 Jon Simen Fredås Jarbekk (23)
4-1 Martin Eriksen (28)
4-2 ??? (33)
4-3 ??? (51)
5-3 ??? (55)
5-4 ??? (73)
6-4 Jon Simen Fredås Jarbekk (86)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free
Next game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn
Previous game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen
