Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem fra min romjuls/nyttårstur, men om en snau uke setter jeg igjen kursen mot England. Denne gang blir det en mindre tur i form av en langhelg (torsdag-mandag). Planen var opprinnelig å reise hjem søndag, men flyprisene den dagen gjorde at jeg valgte bli en ekstra dag; som vil bli brukt til å sjekke ut Southamptons nye og tilsynelatende meget lite spennende St. Mary’s Stadium. Det var først og frem en utfordring å ordne billett til Ashton Gate, der Bristol City møter Gillingham til andre semifinale i Football League Trophy. Billettene var nemlig ikke på “general sale” før torsdag 22/1 – en uke før kamp…og altså på samme dag som man også slapp de enda mer ettertraktede billettene til FA Cup møtet mot West Ham. Dette førte til så stor pågang at deres online booking-system fikk store problemer, og det var tydeligvis nærmest umulig å komme gjennom på telefon. Etter fire timer fikk jeg imidlertid sikret meg en billett. Ellers blir nok høydepunktet for meg Wessex League Premier Division oppgjøret Brockenhurst v Fareham Town, på en reise som til meg å være byr på unormalt mye PL/FL-fotball. Reiseplanen er som følger:
Torsdag 29. januar: Bristol City v Gillingham (Football League Trophy, 2. semifinale)
Fredag 30. januar: AFC Bournemouth v Watford (Championship)
Etter tolv kamper på tolv dager var det tid for hjemreisen, men etter det som viste seg å kun være en skuffende kontinental frokost med frokostblandinger på Wheldale Hotel, hadde jeg masse tid å slå ihjel på veien fra Castleford ned til Stansted, der jeg skulle ha 19.55-flyet hjem. Derfor valgte jeg å ta en omvei via Rotherham for å ta en kikk på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor, som fortsatt står der nærmest urørt. Gudene må vite hvorfor jeg ikke benyttet anledningen til å ta en kikk her når jeg besøkte deres nye New York Stadium forrige sesong, men jeg hadde uansett hørt at det var fullt mulig å ta seg inn på Millmoor. Det viste seg dessverre å ikke være tilfelle, så etter en kikk på utsiden av det gamle anlegget måtte jeg reise videre med uforrettet sak.
Frokost var ikke inkludert ved Restover Lodge i Doncaster, men jeg hadde på forhånd sett meg ut et sted med tanke på dette, og etter at resepsjonisten hadde tilkalt en drosjebil kunne jeg snart bestille meg en heftig frokost ved Tuck-in Café, ikke langt fra togstasjonen. Der kunne de sakene sine, og jeg hadde valgt meg ut en av deres heftigste varianter av full english der jeg la til black pudding. Herligheten ble servert med alt det man er vant til, i tillegg til herlig fried bread og til og med løkringer(!) på toppen av det hele. Akkurat det med løkringer var litt drøyt for å være del av en frokost; selv til meg å være. Mett og fornøyd kunne jeg krysse over til Doncaster togstasjon, der jeg hadde planlagt en liten utflukt før jeg satt kursen mot Castleford, som skulle være min base for dagen.
Rett utenfor Doncaster ligger det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn. For ordens skyld: ingen av bildene på dette innlegget er derfra, men mine bilder fra Hampden Road kan ses her.
Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto på den ene langsiden, for på den andre langsiden er det masse gress, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.
Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne vant to ganger (1898 og 1926) daværende Midland League, som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som på den tiden hadde en rekke klubber som senere har blitt faste innslag i Football League. Senere har det vært en rekke navneskifter, konkurser og gjenoppstandelser, men den mest kjente utgaven av Mexborough-klubben(e) er for noen kanskje likevel den versjonen av Mexborough Town som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League. Den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.
Jeg unnet meg en j2o på Wetherspoons-puben The Old Market Hall mens jeg ventet på 11.51-toget tilbake til Doncaster, der jeg hadde tjue minutters ventetid før jeg tok plass på Grand Centrals tog fra London Kings Cross til Bradford Interchange, slik at jeg kunne bli med de drøye tjue minuttene til dens første stopp; Pontefract Monkhill. Det var i Pontefract at jeg denne kvelden skulle se turens siste kamp, og jeg hadde bestemt meg for å ta en omvei for å ta en kikk på Pontefract Collieries’ hjemmebane Skinner Lane i dagslys før jeg dro til Castleford for å sjekke inn. Fra Pontefract Monkhill var det omtrent et kvarters gange, og snart kunne jeg svinge inn på den gjørmete gangveien som gikk fra Skinner Lane langs den ene langsiden på stadionet med samme navn.
Pontefract er en historisk markedsby som ligger i grevskapet West Yorkshire, en drøy norsk mil øst for Wakefield, og drøyt to mil sørøst for Leeds. De snaut 30 000 innbyggerne omtaler gjerne byen som Ponty eller Ponte, og de observante vil kunne i blant annet gatenavn og stedsnavn se spor etter en tid da skandinaviske vikinger holdt til i området. I dag er det kun ruinene igjen av Pontefract Castle, men det var her kong Richard II av England ble drept i år 1400, og borgen her spilte også en viktig rolle under den engelske borgerkrigen, da Pontefract var en bastion for rojalistene. Pontefract-området er også en av de få stedene i Storbritannia der man kan dyrke lakris, og dette var tidligere stor industri i likhet med kullgruvedriften som i likhet med mange andre steder i området også var viktig her. Begge disse industriene er nå historie i Pontefract. Ellers kan det som en kuriositet nevnes at sykehuset i Pontefract var det første stedet seriemorderen Harold Shipman begynte å drepe sine pasienter.
Jeg nikket høflig tilbake til en eldre kar som luftet hunden sin idet jeg dreide inn på parkeringsplassen og fant portene til klubbens stadion åpne. Jeg gikk derfor innenfor, satt fra meg bagen og tok en runde rundt banen for å ta noen bilder. Da jeg befant meg på bortre langside så jeg plutselig aktivitet ved hovedtribunen på andre siden, og da jeg kom rundt her ble jeg møtt av det som skulle vise seg å være Trevor Waddington. Han er både klubbsekretær og viseformann, og tydeligvis primus motor i klubben. Han viste seg å være en svært trivelig kar, som ønsket meg hjertelig velkommen og inviterte meg inn for å ta en kikk på garderobene og andre fasiliteter. Han innrømmet at de hadde benyttet det gamle trikset om å fortsatt ikke skru på varmen i bortegarderoben, som virket langt mindre koselig enn hjemmegarderoben.
Vi hadde en lengre samtale, og til tross for at gressmatta så temmelig gjørmete ut i visse deler av banen – spesielt områdene foran de to målene – hevdet han at det ikke burde være bekymring for noen eventuell avlysning. Jeg hadde jo tidligere også på denne turen blitt offer for pysete dommere, men kveldens kampleder var visst ikke kjent for å være av de mest pinglete. Trevor innrømmet imidlertid at det fantes flere av disse, og kunne fortelle om en kamp noen uker tidligere, da dommeren hadde avlyst til tross for at samtlige spillere og lagledere fra begge lag hadde påpekt at det kun var en liten flekk på en kvadratmeter eller to som var frossen ved det ene cornerflagget, og at det raskt ville tø opp når kampen begynte.
Pontefract Collieries ble stiftet i 1958, og om jeg har forstått den noe komplekse historien om Pontefract-fotballen riktig, var det etter at en tidligere klubb med samme navn bukket under. Det antas at klubben Pontefract Garrison spilte fotball med hovedsakelig soldater som spillere i 1890-årene, mens man også vet at en Pontefract Borough spilte i Yorkshire League i 1920-årene. Sistnevnte forsvant i løpet av 1929/30-sesongen, men fem år senere byttet klubben Tanshelf Gems navn til Pontefract United, og var den dominerende klubben i byen i årene før andre verdenskrig. Merkelig nok er det i såpass nyere tid visse huller i historien, men en kilde kan fortelle at en ny rival Pontefract Collieries tok over hegemoniet i etterkrigsårene da både de og United spilte i West Yorkshire League. Ifølge denne kilden gikk denne Collieries-klubben konkurs, mens United et par år senere slo seg sammen med en mindre ungdomsklubb og tok navnet Pontefract Collieries. En annen kilde hevder imidlertid at det rett og slett var United som gikk konkurs og at et nytt Collieries nærmest tok over United. Hmmm…
Uansett var dagens Pontefract Collieries en av klubbene som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League, som i sine første sesonger hadde tre divisjoner, og Collieries tok plass i Division Two North. De to første sesongene endte begge med opprykk, og klubben holdt seg deretter i Premier Division frem til nedrykket våren 1995. Etter å ha returnert på første forsøk fulgte nye tre sesonger i Premier Division, men klubben har nå befunnet seg i Division One siden 1999. Før forrige sesong hadde de faktisk fire strake femteplasser, og Trevor hevdet noe overraskende at han ikke bare ønsket opprykk, men at han faktisk var desperat etter å få klubben opp i Northern Premier League.
Det er mange om beinet i NCEL Division One, og tabelleder AFC Emley hadde kvelden før måttet ta til takke med poengdeling hjemme mot Selby Town. De hadde nå fem poeng ned til Clipstone, som imidlertid hadde to kamper til gode. Deretter fulgte Hemsworth Miners Welfare, Bottesford Town og Shirebrook Town, før Pontefract Collieries var å finne på sjette plass – med ni poeng opp til AFC Emley, men med to kamper til gode. Selv om jeg har hatt tro på Emley, var Trevor overbevist om at de ville sprekke, og hevdet at de selv gikk for tittelen. Noe overraskende pekte han på AFC Mansfield (som lå på niende, tre poeng bak Collieries og med to kamper mer spilt) som de han regnet med ville utgjøre den største trusselen.
Etter en lengre prat var det etter hvert på tide å takke for praten for å komme seg tilbake til Pontefract Monkhill tidsnok til å rekke 14.17-toget, og etter at Trevor hadde gitt meg tillatelse til å spasere ut på den våte banen for å ta noen bedre bilder av bl.a. hovedtribunen, trasket jeg tilbake samme vei jeg hadde kommet. Togturen opp til Castleford tar herfra kun ni minutter, og snart kunne jeg stige av i rugby-byen for å ta meg til Wheldale Hotel, der jeg hadde betalt £22 for kost og losji. Det er drøyt halvannen kilometer å gå ut til dette etablissementet som ligger tvers ovenfor veien for The Jungle – hjemmebanen til den kjente rugby union klubben Castleford Tigers. En taxi kostet imidlertid kun £2,50, og snart kunne jeg sjekke inn ved stedet som viste seg å være en pub med rom i andre etasje.
Her ble jeg oppgradert til et dobbeltrom, og i puben som åpenbart er en bastion for Castleford Tigers-fansen unnet jeg meg en pint, etter å ha tatt en dusj og slappet av litt på rommet med en medbragt bok. Jeg bestemte meg etter hvert for å spasere tilbake til togstasjonen i Castleford, der jeg satt meg på 17.35-toget til Goole, og snart kunne jeg hoppe av på Pontefract Monkhill og igjen spasere de rundt 15 minuttene tilbake til Skinner Lane. Trevor hadde sagt at det var bare å komme da han skulle være der hele ettermiddagen, men selv om klokka fortsatt var et minutt eller to fra å slå seks, var telleapparatene allerede bemannet, slik at jeg fikk betalt meg inn med £5. Et program til £1,20 fikk jeg også med meg på vei til klubbhusets bar inne innunder hovedtribunen.
Skinner Lane er et nokså simpelt anlegg, men tar seg slett ikke verst ut, og man kommer inn ved den ene enden av langsiden som huser hovedtribunen. Her får man matutsalget umiddelbart på høyre hånd, med den nevnte tribunen på venstre. Dette er en sittetribune som står midt på langsiden og strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde. På sidene av denne er det såkalt hard standing, og det er også tilfellet på bortre kortside. Bakteppet her er ikke spesielt vakkert, men desto mer interessant, der de store kjøletårnene til kullkraftverket Ferrybridge Power Station er godt synlige til tross for at de ligger lenger borte enn man skulle tro. Også på bortre langside er publikum henvist til å stå på bar bakke, der det ikke finnes noe av fasiliteter bortsett fra laglederbenkene. På nærmeste kortside gir et overbygg tak over hodet til de som velger å stå her.
Inne i klubbhusets bar kikket Trevor opp og hilste smilende, og tross regnskuren jeg hadde møtt på toget ned fra Castleford var han fortsatt overbevist om at det ville bli kamp. Kveldens motstander var Lincoln Moorlands Railway, som etter en flott sesongstart med fire strake seire hadde havnet langt nede i sumpa, og de sto faktisk med kun ett usselt poeng (altså 0-1-13) på sine 14 siste ligakamper! Som nummer fire fra bunnen hadde de kanskje grunn til å se seg over skulderen, der de hadde kun ett poeng ned til Winterton Rangers (som hadde to kamper til gode) og fire poeng ned til Dronfield Town (som hadde fire kamper til gode). Kanskje The Moors skal være glad for at jumbo Grimsby Borough sliter så til de grader (kun 6 poeng, og 14 poeng opp til Moors). Trevor hadde tidligere på dagen fortalt at Moors dessuten hadde vært ute av stand til å stille lag (mon tro om det ikke også var andre gang denne sesongen?) til en bortekamp mot Selby i romjula. Det var heldigvis ikke tilfelle nå.
Bartenderen Charlie fisket frem en boks Strongbow som jeg betalte £2 for, og mens jeg satt der og bladde i programmet kom et kjent fjes inn i baren. Jeg har tidligere møtt Jack Warner både hos Harwich & Parkeston, AFC Emley og Billericay Town, og nå hadde vi igjen altså valgt oss samme kamp. Jack er født i England, men bodde godt over tjue år i Australia etter at foreldrene flyttet dit mens han var svært ung, og han har følgelig fortsatt australsk aksent. Da karen ved inngangen hadde uttrykt overraskelse over at de hadde besøk både fra Norge og Australia blant det som etter hvert skulle vise seg å være 72 tilskuere, hevdet han at han umiddelbart skjønte at det var meg. Charlie ordnet påfyll av Strongbow, og jeg ble sittende en stund i samtale med Jack, som jeg etter hvert så kampen sammen med.
Før avspark rakk jeg å betale £3,50 for en utsøkt pork pie servert med mushy peas og brun saus, og mens jeg nøt dette herremåltidet blåste dommeren i gang kampen. Lite ante jeg om hva som ventet og hvor glad jeg i ettertid skulle bli for at jeg startet stoppeklokka på kamplederens første fløytesignal. Det var lite trivelig med regn og vind, og spillerne virket innledningsvis som om de slet litt med det myke og tunge underlaget. Ponte hadde medvind og dominerte, men uten å skape spesielt med sjanser….inntil det trettende minutt. Et innlegg fra venstrekanten fant Aaron Moxam på nærmeste stolpe, og med utsiden av foten flikket han ballen i mål til 1-0. Det virket umiddelbart som om gjestene våknet til liv, men kun drøye tre minutter senere doblet Liam Radford ledelsen. Kampen var i realiteten avgjort allerede etter snaut halvspilt første omgang, da Aaron Moxam besørget 3-0 med sitt andre for kvelden.
Fire minutter senere var det Andrew Catton sin tur til å tegne seg på scoringslista, og med 4-0 allerede mistenkte jeg at dette ville bli tosifret, selv om et par karer ved siden av oss tvilte på akkurat da og slo fast at hjemmelaget tross alt skulle spille i motvind i andre omgang. Muligens endret de snart oppfatning, for nå ble det fullstendig lekestue på Skinner Lane. Aaron Joseph økte til 5-0 med drøye ti minutter til pause, og kun to minutter etter sørget Mark Whitehouse for at det sto 6-0. Luke Forgione satt inn 7-0 ytterligere tre minutter senere, og rett fra avspark vant Ponte ballen og Aaron Moxam fullførte sitt hattrick ved å sette inn 8-0! Man kunne ikke annet enn å synes synd på Moors-keeper Jack Drury.
Det var god stemning blant hjemmefolket i baren da vi inntok pause-forfriskningene, og i likhet med meg måtte Jack hoderystende innrømme at det var en utfordring i seg selv å holde kontroll på målscorere og den slags – spesielt da ett av målene kom idet han var opptatt med å ta bilde av banen med et passasjertog som passerte på linjen rett bak anlegget. Heldigvis kunne vi hjelpe hverandre, slik at Trevor og hjemmefolket fortløpende ga oss navn på målscorerne mens vi hjalp ham med tidspunktet for scoringene. Gjestene fra Lincoln har jo slitt et par sesonger nå, men det var trist å se dem så til de grader i rollen som kasteball. Både Jack og undertegnede mente å huske at de for en stund tilbake satset på en horde afrikanske spillere, og at de hadde utfordringer med tolker etc. Det var det imidlertid ingen tegn til denne kvelden, og det var så vidt vi så ingen bortefans som kunne svare oss på hva som skjedde med dette.
Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med Ponte som stormet fremover og virket farlige nesten hver gang de kom i angrep. I omgangens femte minutt scoret Moxam sitt fjerde, da han løp halve banens lengde og satt ballen bak Drury, og det sto 9-0. Ponte så ut til å roe ned ørlite, og drøye fem minutter senere fikk faktisk gjestene et trøstemål da Jamie Lee Charlton reduserte til 9-1, men nesten umiddelbart satt Craig Rouse inn 10-1. Man begynte å snakke om ligarekorden til Tadcaster Albion fra 1997/98-sesongen, da de slo Blidworth 13-0, men så fulgte faktisk en periode på nesten tjue minutter uten mål. Da jeg derfor dristet meg kjapt inn for å tømme blæra, skjedde det selvsagt idet jeg kom ut.
Aaron Moxam var igjen mannen, og med sitt femte for kvelden økte han til 11-1 med et kvarter igjen. Jack hevdet ekstatisk at han kun var ett mål fra ny rekord i antall mål i en kamp han har sett, og tre minutter senere fikk han sin rekord da Stuart King satt ballen forbi hjemmekeeper Craig Parry og reduserte til 11-2. Men Andrew Catton var ikke ferdig, og med sitt andre for dagen fastsatte han tre minutter senere sluttresultatet til vanvittige 12-2. Trevor fastslo at jeg med dette som turens siste kamp tydeligvis sparte det beste til slutt, og mente jeg måtte komme tilbake om jeg bragte slik hell med meg. Ponte tok muligens foten litt av gasspedalen mot slutten, og kampen ebbet ut med en overbevisende hjemmeseier. Gjestene var nok når sant skal sies ikke den beste målestokken, men 12-2 er likevel imponerende, og Collieries kan fort bli å regne med helt i toppen.
Jack forlot ganske umiddelbart åstedet mens jeg hadde blinket meg ut 22.22-toget og ble igjen for en Strongbow i baren. Et par minutter etter at klokka passerte ti takket jeg for meg og ønsket Trevor og de andre lykke til, før jeg på vei ut av porten slo av en meget kort prat med noen ikke spesielt snakkesalige bortespillere som lyste av skuffelse og som slo fast at de nok skal ha mer enn nok med å beholde plassen i ligaen. Tilbake i Castleford unnet jeg meg en taxi tilbake til Wheldale Hotel, samt en siste pint i puben (som tydeligvis også går under navnet The Boot Room). Turens siste kamp var unnagjort, og for en maktdemonstrasjon det var! Jeg trivdes også svært godt ved Skinner Lane, og som vanlig ved turens slutt skulle jeg ønske jeg kunne bli noen dager til. Men etter å ha tømt glasset var det bare å finne senga og lese litt, før jeg slukket lyset og fikk meg litt søvn før turen ned til Stansted dagen etter.
English ground # 231: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway 12-2 (8-0) Northern Counties East League Division One Skinner Lane, 7 January 2015 1-0 Aaron Moxam (13) 2-0 Liam Radford (16) 3-0 Aaron Moxam (22) 4-0 Andrew Catton (26) 5-0 Aaron Joseph (34) 6-0 Mark Whitehouse (36) 7-0 Luke Forgione (39) 8-0 Aaron Moxam (40) 9-0 Aaron Moxam (50) 9-1 Jamie Lee Charlton (56) 10-1 Craig Rouse (58) 11-1 Aaron Moxam (76) 11-2 Stuart King (79) 12-2 Andrew Catton (82) Att: 72 Admission: £5 Programme: £1,20 Pin badge: £3
Jeg hadde overnattet i Doncaster i forbindelse med kampen Frickley Athletic v Blyth Spartans, og hadde tid til en liten utflukt før jeg satt kursen mot dagens base i Castleford. Rett utenfor Doncaster ligger nemlig det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står nemlig hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn.
Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto ved den ene langsiden, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.
Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne klubben vant våren 1897 daværende Midland League (som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som hadde en rekke klubber som senere har blitt del av Football League) samtidig som de samme sesong også ble nummer to i Yorkshire Leaugue. Midland League ble igjen vunnet i 1926, før klubben byttet navn til Mexborough Athletic. Ti år senere la de ned driften. Den kanskje mest kjente utgaven (for folk i dag) av Mexborough-klubben er Mexborough Town, som ble stiftet i 1962, tok plass i Yorkshire League, og i sin første sesong rykket opp til denne ligaens øverste divisjon.
Yorkshire League ble vunnet i 1973, før de to år senere tok navnet Mexborough Town Athletic. Da Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med Midland League og dannet dagens Northern Counties East League, var klubben en av de som fikk plass i den nye ligaens øverste divisjon. 15. plass i ligaens andre sesong ble imidlertid bestenotering før de rykket ned året etter. I 1987 tok de igjen navnet Mexborough Town, men da de våren 1991 endte sist i NCEL Division One (som nå hadde blitt ligaens andre nivå) for andre år på rad valgte de å ta steget helt ned i Central Midlands League, og to år senere la de inn årene. Siden dette er det andre Mexborough-lag som igjen har brukt både Athletic- og Town-navnet, og den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.
Tirsdag 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans
Det siste jeg hadde gjort før jeg trakk meg tilbake kvelden før var å få innehaveren Marco til å bestille en taxi for meg til morgenen etter. Det sparte meg i følge ham for en bortimot tjue minutters spasertur med min store bag, og som avtalt kom taxien utenfor idet jeg klokka kvart på ti låste meg ut av Talbot Hotel. Etter noen få minutter ble jeg sluppet av utenfor togstasjonen Burnley Manchester Road, og kunne betale sjåføren de to-tre pundene. Jeg skulle forlate Burnley med 10.12-toget til York, som jeg ble med så langt som til Leeds, der jeg etter en time og ti minutter kunne stige av.
Dagens kamp skulle for min del finne sted i South Elmsall, mens jeg skulle ha base i Doncaster, og jeg kunne raskt byttet til første tog mot Doncaster. Imidlertid hadde jeg bestemt meg for å gjøre et stopp i nettopp South Elmsall for å ta en kikk på Frickley Athletics hjemmebane Westfield Lane mens det fortsatt var dagslys. Dermed måtte jeg ha lokaltoget som går mellom Leeds og Doncaster, og da det betød en ventetid på en time og ett minutt, benyttet jeg ventetiden til å innta en sen frokost på puben The White Rose inne på Leeds stasjon.
12.21-toget mot Doncaster fraktet meg de 28 minuttene til South Elmsall, der jeg krysset over jernbanebrua og Doncaster Road før jeg svingte inn i Westfield Lane. Sistnevnte er en lang og slak oppoverbakke, og med bagen på slep slet jeg meg oppover til det flatet ut like før der jeg etter et kvarters tid svingte ned til venstre mot Frickley Athletic stadion. Her var det for tiden et gjørmebad uten like, der grusveien og parkeringsplassen var fullstendig oppkjørt av anleggsmaskiner og andre kjøretøy som var i aktivitet på det som tegner til å bli et stort boligfelt på nabotomta. Klubbens stadion var dessverre lukket og låst, men jeg fikk da en utvendig kikk på den flotte hovedtribunen, og det var også mulig å kikke inn over muren lenger ned på denne langsiden.
Med det unnagjort returnerte jeg til South Elmsall stasjon, der 13.50-toget omsider tok meg de siste 19 minuttene ned til Doncaster, der jeg hadde betalt £22 for et rom på Restover Lodge. Dette etablissementet ligger litt sør for sentrum, på vei ut mot Doncaster Rovers’ nye Keepmoat Stadium. Det var imidlertid denne klubbens gamle stadion Belle Vue jeg hadde til hensikt å ta en liten kikk på for å slå i hjel litt tid. Jeg konstaterte først at man gjerne får det man betaler for, da TV-en på rommet ikke virket, og det felles toalettet var ikke spesielt innbydende. Uten sete og med urin over hele kanten var jeg glad jeg kun skulle tømme blæra, og syntes først og fremst synd på de kvinnelige gjestene som måtte sitte der. Uansett; jeg hadde hørt at deler av de gamle ståtribunene på Belle Vue fortsatt er synlige, og en Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.
Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.
Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.
Klokka hadde passert fire, og det var på tide å spasere inn mot sentrum. Det er omtrent en halvtimes gange herfra og inn til togstasjonen i sentrum, og med sterke inntrykk på netthinnen trasket jeg innover langs Bennethorpe, som bytter navn til South Parade og deretter til Hall Gate, og til slutt High Street. På oppfordring fra min Doncaster-kompis John stakk jeg innom sentrums-puben The Paris Gates på St. Sepulchre Gate, et par minutter fra stasjonen. Den drives av en av hans kompiser, og han omtalte den som «the roughest pub in Donny». Det var ikke akkurat fiffen som var samlet der, og hans kompis var heller ikke til stede, men jeg slo i hjel litt tid ved å unne meg en pint Strongbow før jeg gikk den korte turen ned til togstasjonen for å sette kursen mot kveldens kamp i South Elmsall.
Snart satt jeg meg på 17.26-toget, og tretten minutter etter avgang kunne jeg igjen stige av i South Elmsall. Denne lille byen har drøyt 6 000 innbyggere og ligger helt nede i det sørøstlige hjørnet av grevskapet West Yorkshire. Stedet har lange tradisjoner med gruvedrift, som har vært alfa og omega i området, og den store kullgruven Frickley Colliery var blant Storbritannias aller største. Det var også denne gruven som ga sitt navn til klubben Frickley Athletic, som i 1910 ble stiftet under navnet Frickley Colliery. Under de store gruvestreikene på midten av 1980-årene var det en rekke uroligheter her, og det var også en av de siste gruvene som startet opp igjen driften etter streikens slutt. Denne store gruven stengte for godt i 1993, og det tidligere nevnte boligfeltet som nå bygges rett ved fotballklubbens stadion blir bygget på deler av den gamle gruvetomten, der det snart vil stå mange hundre boliger.
Etter å ha forsert den slake motbakken nok en gang, ankom jeg klubbens hjemmebane med nesten en time og tre kvarter til avspark. Det er ikke noen puber på veien fra stasjonen og opp til stadionet, og jeg hadde planlagt å ta et glass ved en working men’s club som jeg hadde passert ved min visitt tidligere på dagen. Disse etablissementene er jo et erketypisk britisk fenomen som man først og fremst finner i industrisamfunn nord i landet, og den opprinnelige tanken var å sørge for rekreasjon og utdanning for arbeiderne. Stedet jeg tidligere hadde passert viste seg imidlertid nå å være stengt, og dermed var det bare å fortsette til fotballklubbens stadion for å vente på at de skulle åpne telleapparatene.
Etter et drøyt kvart ble jeg fortalt at jeg bare kunne gå inn, og at baren var i ferd med å åpne. Jeg betalte derfor mine £9 og entret et foreløpig nokså folketomt anlegg for å først ta en liten runde rundt banen. Man kommer inn på den ene langsiden, ved siden av den etter forholdene store hovedtribunen som dominerer anlegget. Dette er en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på trebenker, og det er en flott og klassisk sak. Westfield Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1925, og den store hovedtribunen ble året etter bygget av streikende gruvearbeidere. Den har ikke endret seg stort siden, og den største forandringen skjedde vel i 1991, da den da 75 år gamle tribunen fikk nytt tak. På begge sider for denne er det små ståseksjoner med et par betongtrinn. Der jeg kom inn hadde jeg denne store tribunen på min høyre hånd, mens bygget som huser klubbhusets bar var å finne på min venstre side.
Jeg passerte baren i denne omgang, og tok meg heller over på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av ståplasser på bar bakke. Skjønt i hjørnet nærmest den nevnte baren står et bittelite hjemmesnekret overbygg som kan gi tak over hodet til en håndfull personer. På bortre langside er det noen betongtrinn som strekker seg hele banens lengde, og på mesteparten av denne langsiden har de stående tilskuerne tak over hodet i form av et overbygg som stammer fra årene rett etter andre verdenskrig. Den andre kortsiden byr utelukkende på såkalt hard standing og intet av tribunefasiliteter. Og da jeg igjen dreide over på langsiden med hovedtribunen, var min lille runde bortimot fullført. Det var på tide å innta klubbhusets bar.
Som sagt så gjort, og snart satt jeg £2 fattigere med en boks Strongbow. Mitt besøk hadde imidlertid ikke gått upåaktet hen, og jeg ble snart oppfordret til å ta plass ved bordet der representanter for hjemmelaget syntes det var stor stas med besøkende langveisfra. Frickley Athletic spilte store deler av 1980-årene på non-leagues øverste nivå, i det vi i dag kaller Conference Premier, med 2. plassen våren 1986 som bestenotering før de året etter rykket ned. Siden den gang har klubben befunnet seg i Northern Premier League Premier Division, der de i senere år ofte har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Nok en gang slo hjemmefolket fast at det igjen ville bli en kamp mot nedrykk, og at sesongens mål først og fremst er å beholde plassen.
Frickley Athletic befant seg før kveldens kamp på femte siste plass; plassen over nedrykkssonen. De kikket seg følgelig over skulderen, der avstanden ned til nedrykkssonen var tre poeng, samtidig som de hadde henholdsvis en og to kamper til gode på samtlige fire lag bak seg. Når det nå skulle kjempes om poeng i NPL Premier var kveldens motstander en klubb som de siste dagene hadde fått mye oppmerksomhet nasjonalt, etter nok en heroisk innsats i FA Cupen. Under mitt besøk hos Blackpool Wren Rovers tre dager i forveien hadde jeg hørt at Blyth Spartans ledet 2-0 over Championship-klubben Birmingham City, men dessverre holdt det ikke helt inn. Nå var det tilbake til hverdagen for et Spartans-lag som rykket ned fra Conference North i 2012, og som nå befant seg kun to plasser og tre poeng foran kveldens vertskap.
Gjestene fra nordøst hadde imidlertid (grunnet blant annet sin cupinnsats) kamper til gode på samtlige andre lag. De hadde på dette tidspunktet spilt kun 20 ligakamper – fem færre enn Frickley, og hele 12(!) færre enn ledende Skelmersdale United, som dog hadde spilt langt flere kamper enn noen annen klubb. Blyth-folket inntok snart baren, og noen av deres ledere hevdet at de hadde kommet over tapet i FA Cupen, selv om de fortsatt irriterte seg over de seks minuttene hvor det de kalte en kollektiv kollaps sørget for at 2-0 ble snudd til 2-3. Til tross for at de i kraft av sine mange hengekamper garantert vil klatre kraftig på tabellen, nektet de for øvrig på at playoff var noe som helst tema denne sesongen.
Mens jeg sto der og samtalte med Blyth-lederne fikk jeg øye på et kjent ansikt som tittet inn døra. Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde overraskende tatt turen ned fra Peterlee sammen med sin Katie. De fortalte at de hadde sett på min planlagte reiserute og planlagt å overraske meg, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at de lyktes godt med akkurat det. Lee er jo spesielt glad i Northern League, men slo bombastisk fast at han ser det som enda gjevere å besøke nye stadioner. Det er alltid interessant å høre hans tanker om fotballrelaterte saker i nordøst, og ikke minst i Northern League. Denne kvelden var det imidlertid altså Northern Premier League det skulle dreie seg om, og tross Blyth-folkets tidligere benektelse, hadde Lee en teori om at Blyth Spartans nok hadde gått løs på inneværende sesong med tanke på å stablisere seg, men at også de nok har merket seg at veien opp til playoff ikke er så avskrekkende om de plutselig skulle begynne å vinne de mange hengekampene.
Under en røykepause fikk jeg byttet £1,50 mot et eksemplar av kveldens gode (og flotte) kampprogram som man nå solgte rett innenfor inngangspartiet. I hjørnet bortenfor inngangen til baren hadde også klubbsjappa åpnet, og blant flere interessante produkter klarte jeg å motstå fristelsen til å kjøpe meg med en av deres fine kopper, og nøyde meg med å betale £2 for en pin til min samling. Tilbake i baren ble det tid til en Strongbow til, samtidig som jeg fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene fra kvinnemennesket som nå delte ut disse i baren. De to lags representanter der syntes for øvrig å være enige i at årets NPL Premier Division er mer åpen og uoversiktelig enn på mange år, så det går mot en morsom sesongavslutning her. Skelmersdale leder som nevnt med flere kamper spilt enn alle andre, mens mange advarte mot klubber som Ilkeston, Curzon Ashton og FC United of Manchester.
Det var på tide å drikke opp og ta oppstilling før kampstart, og vi valgte oss den bortre langsiden. Mens Lee og Katie gikk over dit tok jeg en omvei via matutsalget Big Fellas Snack Bar for å få litt mat i skrotten. Ikke bare er man i nord generelt sett flinkere til å dele ut teamsheets i non-league eller til å servere black pudding med frokosten. De vet også at en pai ikke er helt det samme uten mushy peas – eller ertestuing om du vil. Og for rimelige £2,90 fikk jeg en servert en pai med nettopp mushy peas og brun saus…et kulinarisk høydepunkt. Om jeg noen gang har blitt servert bedre mat på fotballkamp, kan jeg i så fall ikke huske det. Mens jeg tok plass ved siden av Lee og Katie og så kampen bli sparket i gang, kunne jeg uten tvil fastslå at paien der og da ble kåret til en virkelig vinner. Rett og slett utsøkt!
Jeg vurderte faktisk gå tilbake for å kjøpe en til, men man må vel tenke litt på formene.. Jeg moret meg i stedet over Blyth-fansens gauling, der «There’s only two Stevie Turnbulls» selvsagt henviste til at Stephen Turnbull (som er i sin tredje periode med klubben) nå har fått selskap av nysigneringen fra Brandon United; Steven Turnbull…og forvirringen blir ikke mindre av at begge spiller på den sentrale midtbanen. Det var innledningsvis få sjanser, og mesteparten av spillet foregikk på midtbanen. Gjestene var uten den influensa-syke spissen Dan Maguire, men Michael Richardson (med en fortid i Newcastle United) sendte etter snaue kvarteret Spartans i føringen med et skudd fra rett utenfor 16-meterstreken, med hjemmekeeper Sam Leigh henvist til rollen som tilskuer.
The Blues forsøkte å svare, men innlegget fra Jake Stannard ble headet like utenfor av Reece Thompson, og like etter kunne Robbie Dale doblet ledelsen da han var centimetere fra å styre en corner i mål. Reece Thompson var Frickleys største offensive trussel, og igjen var det Stannard som fant ham inne i boksen, men han hadde på seg ryggsekk da han skulle avslutte. Et lite minutt før pause var Thompson igjen på farten da han ble spilt fri av Luke Jeffs og stormet nedover venstrekanten. På vei inn i feltet ble han meid ned av Nathan Buddle, men skjedde forseelsen innenfor eller utenfor 16-meterstreken?? Dommeren presterte å dømme frispark nøyaktig på streken, og som Lee ganske riktig påpekte: om han mente forseelsen skjedde PÅ streken, skal det jo dømmes straffespark, i og med at streken i følge reglementet er en del av feltet. Frisparket fra Jeffs ble for øvrig headet unna, og lagene tok pause på stillingen 0-1.
Mens Lee og Katie valgte å benytte pausen til litt fotografering gikk jeg for å innta en forfriskende Strongbow i baren, der diskusjonen gikk rundt denne situasjonen sent i første omgang. Tilbake på bortre langside kunne vi se at vertene hadde brukt pausen til å sette innpå Gavin Allott for Brad Riley, og flyttet Luke Hinsley ut på vingen. Det virket som om dette var et positivt trekk for Frickley, som nå var langt friskere. Allerede i omgangens første minutt avsluttet Allott like over etter klabb og babb i feltet, og få minutter senere måtte Spartans-keeper Peter Jeffreys varte opp med en flott redning for å stoppe avslutningen fra Reece Thompson. The Blues var imidlertid svært heldige da målscorer Richardson noen minutter senere sendte av gårde en suser som smalt i stolpen bak keeper Leigh. Returen havnet hos Arran Wearmouth, men også hans avslutning gikk i den samme stolpen.
Med tomålsledelse kunne kampen kanskje vært avgjort der og da, men i stedet benyttet Frickley anledningen til å slå tilbake kort etter. Et svakt tilbakespill fra Nathan Buddle ble snappet opp av Reece Thompson som rundet keeper Jeffries og satt ballen i mål til tross for Buddles desperate forsøk på å komme seg tilbake for å klarere. I omgangens tiende minutt hadde Frickley Athletic utlignet til 1-1. Etter en times spill kunne hjemmelaget snudd kampen da Thompson skar inn i feltet og la tilbake til Luke Hinsley, men sistnevntes avslutning gikk over mål. Drøyt sju minutter senere var rollene byttet om da Hinsley fant Thompson på bakerste stolpe, men hans avslutning ble reddet av Blyth-keeper Jeffries. Blyth hadde på ingen måte tenkt å la poengene bli igjen i West Yorkshire, og Robbie Dale stormet snart inn i feltet, men hans skudd ble blokkert av keeper Leigh. Det var en artig kamp, og like etter ble Reece Thompson spilt fri alene med keeper, men kom for tett oppi en våken Jeffries som kom stormende ut og fikk blokkert.
Klokka viste 72 minutter da innbytter Gavin Allot tok seg inn i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og vertene hadde en gyllen mulighet. Allot tok selv straffesparket, men hans nokså svake straffe ble blokkert av Blyth-keeper Jeffries, som var lynraskt oppe for å redde også returen fra samme mann. Noen minutter senere tok hjemmekeeper Sam Leigh tilsynelatende ballen med hendene utenfor feltet, men frisparket strøk like over tverrliggeren. Det gikk mot 1-1 og poengdeling da vertenes Matt Young sendte et frispark inn i feltet fire minutter på overtid. Det ble kun halvveis klarert, og Allotts påfølgende volley ble på vanvittig vis reddet på streken av en Blyth-spiller som nærmest kastet seg frem og stupheadet ballen unna. Den påfølgende corneren så ut til å seile rett i mål, men igjen sto en Blyth-spiller på streken og fikk headet unna. Vi nærmet oss fem tilleggsminutter da Luke Jeffs sendte ballen tilbake inn i feltet, og Reece Thompson vendte opp og skjøt i mål via tverrliggeren.
Det var vanvittige scener som utspilte seg på Westfield Lane, der vi fikk oppleve en spontan baneinvasjon med mange av de 253 tilskuerne ute på banen – deriblant faktisk en gjeng med tenåringsjenter! Man skulle nesten tro at Frickley Athletic hadde vunnet cupen! Da man hadde fått alle tilskuerne av gressmatta var det ikke tid til stort mer enn å ta avspark før dommeren blåste av med seier 2-1 til hjemmelaget. Vi hadde sett en meget underholdende kamp, der spesielt andre omgang var veldig morsom…for ikke å snakke om den høydramatiske avslutningen. I tillegg til en noe forsinket start på andre omgang, hadde baneinvasjonen og all tilleggstiden imidlertid ført til at det så dårlig ut med tanke på å rekke 21.49-toget, da jeg nå hadde godt under ti minutter på meg. Lee og Katie tilbød meg skyss ned til South Elmsall stasjon, men det tok også flere minutter å komme seg ut av gjørmebadet som var parkeringsplassen. Og idet jeg skulle til å hoppe ut ved stasjonen for å løpe ned trappa til perrongen, så jeg toget forlate stasjonen..
Neste tog kom ikke før 23.08, så de to tilbød seg å finne en pub for å ta en pint med meg mens jeg ventet på neste tog. Det førte oss til puben The Barnsley Oak, der gjestene var travelt opptatt med en quiz. Vi hadde til slutt en hyggelig rast der som varte en times tid, og diskusjonen gikk rundt fotball-relaterte temaer. Ikke minst var det interessant å høre Lee hevde at han ikke var i tvil om at North Shields var det beste laget han hadde sett i Northern League denne sesongen. Greit å få bekreftet mitt inntrykk da jeg lot meg imponere av North Shields sterke borteseier i Guisborough tidlig i sesongen, selv om jeg enn så lenge fortsatt holder en liten knapp på Shildon, i likhet med Lee. Han kunne ellers fortelle at Thornaby er i ferd med å ytterligere oppgradere sitt anlegg, slik at det kanskje er en destinasjon som snart må vurderes. Etter to pints (og kun en mineralvann for sjåfør Katie) brøt vi opp, og jeg kunne snart takke for skyss og trippe ned på perrongen. Idet paret satt kursen nordøstover så jeg noe som lå på bakken, og fant ut at Lee hadde mistet lua si, så den får jeg ta med over neste gang muligheten er til stede for å møtes. Like før klokka halv tolv var jeg tilbake i Doncaster, og unnet meg en taxi ut til Restover Lodge, der jeg snart fant senga.
English ground # 230: Frickley Athletic v Blyth Spartans 2-1 (0-1) Northern Premier League Premier Division Westfield Lane, 6 January 2015 0-1 Michael Richardson (14) 1-1 Reece Thompson (55) 2-1 Reece Thompson (90+5) Att: 253 Admission: £9 Programme: £1,50 Pin badge: £2
Jeg befant meg i Doncaster, der jeg skulle ha base i forbindelse med mitt besøk hos Frickley Athletic, og da jeg var vel vitende om at delere av Doncaster Rovers’ gamle Belle Vue fortsatt sto der og forfalt, ville jeg ta en kikk. En Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.
Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen fra Restover Lodge, langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.
Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.
Etter å ha forsynt meg fra Ibis-hotellets frokost-buffet var det på tide å forlate Coventry og West Midlands for igjen å sette kursen nordover. Hverken på den lille spaserturen til togstasjonen eller inne på stasjonen var jeg i stand til å finne et eksemplar av Non League Paper, som for andre uke på rad kom ut på mandag i stedet for søndag. Derfor var det med en liten skuffelse at jeg satt meg på 10.42-toget som skulle frakte meg så langt som til Preston. Drøyt to timer senere hoppet jeg av på sistnevnte stasjon, der jeg hadde større hell slik at jeg rakk å raske med meg dagens Non League Paper før jeg stresset over til riktig perrong for 13.00-toget til Colne. Mens jeg satt med nesa i den nyinnkjøpte avisen stoppet toget i byer som Accrington og Blackburn, før jeg etter 55 minutter kunne stige av på Burnley Central.
Via email hadde jeg hatt kontakt med Talbot Hotel som hadde bekreftet min booking for denne dagen med ankomst rundt klokka to. Jeg orienterte meg derfor raskt frem den ikke altfor lange veien til denne puben med beliggenhet på hjørnet mellom Church Street og Ormerod Road. Der var det tydeligvis ettermiddags-stengt, og jeg satt meg ned på en benk på utsiden for å finne frem papirene med telefonnummeret mens jeg tok meg en røyk. Idet jeg ringte ble imidlertid døren åpen, og sammen med en kar som i samme øyeblikk rundet hjørnet, ble jeg sluppet inn. Kvinnemennesket som sjekket oss inn lurte på om vi var her i anledning kveldens fotballkamp, og fikk bekreftende svar fra begge, før jeg ble vist til rommet i andre etasje over puben slik at jeg fikk slengt fra meg bagen.
Burnley ligger der elvene Calder og Brun møtes øst i grevskapet Lancashire, snaut tre og en halv mil nord for sentrale Manchester, og med omtrent samme avstand vestover til Preston. Burnley vokste voldsomt under den industrielle revolusjon, da de snart etablerte seg som et av de aller viktigste sentrum for tekstilindustrien. Som med mange av de andre byene i området, var denne industrien alfa og omega, men også utbyggingen av kanalen mellom Liverpool og Leeds var viktig for byens utvikling, der også kullgruvedrift var en viktig næringsvei. Ved nedgangen i disse tradisjonelle industriene, spesielt etter andre verdenskrig, økte arbeidsledigheten voldsomt i Burnley, og byen har ved flere anledninger blitt kåret til et av landets «verste» steder å bo. Etter årtusenskiftet var det voldsomme raseopptøyer her, med regelrette gatekamper mellom briter og den asiatiske befolkningen. Byen har i dag snaut 75 000 innbyggere, og om noen er interessert i å bosette seg i England, sies det at boligprisene her er blant landets rimeligste.
Selv om min interesse for FA Cupen på dette tidspunktet av sesongen gjerne er i ferd med å gradvis forsvinne som dugg for solen, var Burnley en av de få nåværende klubbene i Premier League som faktisk fristet litt til besøk, og da passet det bra når det ikke var andre kamper i den engelske pyramiden denne mandagen, bortsett fra AFC Wimbledon v Liverpool. Jeg hadde faktisk først vurdert en tur til Skottland og Kilmarnock, men da Burnleys kamp mot Tottenham etter hvert ble flyttet til denne dagen, var det en fin anledning til å få besøkt Turf Moor. Så fikk det heller være at helgens exit for Blyth Spartans og Dover Athletic (og ikke minst alle de store plast-klubbenes avansement) gjorde sitt til at det neste FA Cup-øyeblikk jeg nå gledet meg mest til var neste sommers trekning av cupens extra preliminary round for neste sesong.
Etter en halvtimes tid på rommet strøk jeg på dør og tok fatt på den ti minutter lange spaserturen til Turf Moor. Turen gikk nedover Church Street og til venstre inn i Yorkshire Street, over den nevnte Liverpool-Leeds kanalen. Omtrent der Yorkshire Street skifter navn til Harry Potts Way (oppkalt etter Burnley-legenden som var en tro tjener som både spiller, manager og styreformann for klubben) ser man cricketbanen som ligger bak Turf Moors ene kortside, og bortenfor denne ligger langsiden Bob Lord Stand parallelt med Harry Potts Way. Her stakk jeg innom billettkontoret for å hente billetten jeg hadde betalt £20 for, og samtidig benyttet jeg anledningen til å ta en kikk i klubbsjappa. Jeg var på jakt etter en pin til min samling, men til tross for flere varianter fant jeg ingen jeg likte. Jeg ville ha en enkel pin med kun klubbens logo, men selv om jeg umiddelbart angret noe på det endte jeg likevel opp med å betale £3 for en variant med en liten logo som nærmest druknet i teksten «We are Premier League».
Dagens kampprogram var også til salgs, og for £2 skal jeg ikke klage på prisen. De skal også ha ros for det artige coveret som var en slags kopi av forsiden på finaleprogrammet fra 1962, da det var nettopp disse to som møttes på Wembley. Den gang var det de to siste sesongers seriemestre som møttes, og Tottenham seiret til slutt 3-1 og vant cupen for andre år på rad. I stedet for bildet av Wembley hadde dagens programforside et svarthvitt-bilde av et moderne Turf Moor, men ellers var designet det samme. Med det unnagjort fullførte jeg en liten fotorunde rundt Turf Moors utside, før jeg like godt bestemte meg for å få meg en pre-match pint. Imidlertid syntes det som om dette med å stenge et par timer tidlig på ettermiddagen var en gjenganger i Burnley, og tross en rekke puber i nærheten av Turf Moor virket de fleste å ha stengt dørene og hengt opp skilt som varslet om at de ville åpne igjen klokka 17.
Det var bortimot en time til, så jeg gikk i stedet den korte veien ned til Burnley-bastionen The Foresters Arms. Burnley er blant stedene man gjerne oppfordres til å utøve forsiktighet, og dette er blant pubene fremmedfolk gjerne advares mot å oppsøke, men jeg har aldri vært skvetten på dette området, og det er gjerne også på disse pubene man finner den gode stemningen. At jeg umiddelbart ble gjort oppmerksom på at puben kun var for hjemmefans, var vel en bekreftelse på at dette er en typisk local der alle kjenner oppsynet på hverandre, men da jeg viste frem min billett til hjemmeseksjonen fikk jeg da bestilt meg en pint. Det var dårlig fremmøte hittil, men på et tidspunkt da mange ikke hadde kommet hjem fra jobb ennå var det kanskje ikke så rart.
En pint ble til en til, og enda en til, men selv om det etter hvert begynte å komme flere kunder, var det foreløpig et skuffende oppmøte. Men halvannen time til kampstart hadde jeg nok regnet med mer trøkk, men et par hjemmesupportere jeg kom i snakk med hevdet at det nok ikke ville bli særlig imponerende fremmøte i dag. Ganske overraskende når man har hjemmekamp mot det som må kunne kalles et storlag i cupen, men som jeg igjen ble fortalt virker det som om cupen nå dessverre også for klubber som Burnley delvis ses på som et forstyrrende element og at alt dreier seg om å prestere i den fordømte Premier League.
Med rundt tre kvarter til kampstart gikk jeg tilbake til Turf Moor og entret North Stand (som nå bærer navnet James Hargreaves Stand etter at sponsorinntektene ble for fristende) der jeg i håp om å få stå hadde bestilt plass helt bakerst på øverste nivå. Dette er tribunen på bortre langside, og med en kapasitet på drøyt 8 000 er den nå anleggets største, etter at den i 1996 erstattet den herlige gamle ståtribunen Longside. Den nye toetasjes tribunen har på ingen måten sjarmen til sin forgjenger, og det samme kan vel sies om Jimmy McIlroy Stand som jeg nå hadde til venstre for meg. Etter at Longside var erstattet med tribunen jeg nå sto på, var det senere samme år Bee Hole End sin tur da denne ståtribunen under åpen himmel ble byttet ut med dagens Jimmy McIlroy Stand, som de fleste vil vite er oppkalt etter den nordirske landslagsmannen som ble en klubblegende under sitt opphold i perioden 1950-1962. Sistnevnte tribune står altså på den ene kortsiden, og er egentlig en mindre kopi av North (James Hargreaves) Stand. Noe skuffende er det at de ikke i det minste tettet hjørnet mellom de to nybygde tribunene.
På motsatt kortside er den såkalte Cricket Field Stand nå anleggets eldste, og også denne har blitt offer for et sponsornavn. Den er likevel ikke eldre enn at den sto ferdig i 1969, og når man tenker på at Burnley har spilt på Turf Moor helt siden 1883 er ikke det altfor gammelt tross alt. Denne tribunen huser faktisk også garderobene, og Turf Moor er en av etter hvert stadig færre stadioner der disse ligger på en av kortsidene. Når laglederbenkene står i forkant av langsiden Bob Lord Stand fører dette dermed til en prosesjon av spillere og lagledere før kamp, ved pause, og etter kamp. Bob Lord Stand sto ferdig i 1974, og ble bekostet med blant annet salget av midtbanespiller Martin Dobson til Everton. Tribunen er oppkalt etter mannen (en tidligere slakter, i motsetning til dagens utenlandske oljemilliardærer) som var klubbens formann i perioden 1955-1981.
Burnley er jo en virkelig klassisk fotballklubb, og mange vil selvsagt vite at de var en av de tolv utvalgte klubbene som i 1888 var med å stifte Football League. De er to ganger seriemester (1921 og 1960), i tillegg til å ha vunnet FA Cupen i 1914. Klubbens virkelige storhetstid var på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, da de var et stabilt topplag som var i tillegg nære på ved flere anledninger. De sikret seg omsider altså sin andre ligatittel i 1960, og tok seg året etter til kvartfinalen i europacupen. Da de ble slått av nettopp dagens motstander Tottenham i den nevnte FA Cup-finalen i 1962, betød det at Burnley ble nummer to i både cup og serie den sesongen, og nærmere har de ikke kommet siden.
I stedet gikk det nedover med den gamle storheten, og etter at de i 1976 rykket ned fra øverste divisjon startet en nedtur som endte med sju sesonger i Football Leagues kjellerdivisjon. Bunnen var nådd i 1986/87-sesongen, da de først på sesongens siste dag unngikk å bli første lag som rykket automatisk ned fra Football League til Conference. Sakte men sikkert har klubben siden den gang klatret i pyramiden, og da de våren 2009 rykket opp til Premier League ved å slå Sheffield United i playoff-finalen, betød det retur til øverste nivå for første gang på 33 år. Det endte som kjent med umiddelbart nedrykk, men i fjor tok de seg igjen opp med andreplass under ledelse av Sean Dyche – en manager jeg nok ikke er alene om å ha sans for. Så får det heller være Watfords (eller Udineses reservelag om man vil) tap at han tydeligvis ble ansett som «for engelsk» for de italienske eierne der.
Burnley-supporterne rundt meg innrømmet selvsagt at et cupeventyr ikke var å forakte, men slo fast at klubbens store mål er å beholde plassen i den hersens Premier League. Da kampen ble omberammet hadde jeg vært rask på labben for å booke en billett til denne kampen, og jeg hadde regnet med stor pågang og kjempestemning. Tydeligvis er sjarmen med FA Cupen en saga blott på dette nivået, og jeg har kanskje blitt bortskjemt med herlige FA Cup-kamper i de tidlige kvalifiseringsrunder, der den fortsatt er en stor greie. For sannelig var ikke interessen så laber at man faktisk hadde stengt av hele den toetasjes tribunen Jimmy McIlroy Stand på den ene langsiden! Da fortjener man kanskje ikke noe cupeventyr tross alt..? Likevel håpet jeg å se Burnley ta seg videre, og den følelsen ble ikke mindre når hjemmelaget faktisk stilte med en hel-britisk ellever fra start, og der den eneste ikke-brite i troppen var iren Steven Reid som satt på benken. Til sammenligning stilte Spurs uten en eneste engelskmann fra start, der deres eneste britiske innslag var waliseren Ben Davies på venstrebacken. Det var jo i seg selv grunn god nok til å holde med Burnley i kveld.
Jeg vet imidlertid ikke engang hva jeg skal si om det som utspilte seg da kampen startet der nede på gressmatta. Første omgang var nemlig så til de grader søvndyssende kjedelig at det knapt finnes ord som er beskrivende nok. Jeg kan imidlertid fortelle at ingen av keeperne måtte i aksjon en eneste gang i løpet av første omgang, og at det heller ikke var et eneste skudd på mål fra noen av lagene. Også stemningen på tribunen var skuffende, og etter hvert var det så kjedelig at jeg faktisk tok meg i å ta frem mobilen for å surfe på nettet for å fordrive tiden! Jeg var langt fra den eneste, og mange hadde satt seg til med telefonen, bladde i programmet, eller samtalte med sidemannen om helt andre ting. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet ikke huske å ha sett en så ufattelig kjedelig omgang noen gang, og det sier vel det meste at min sidemann hoderystende hevdet at han nok hadde valgt feil da han hadde rømt på kamp for å slippe å være med sin kone for å handle nye gardiner!
Heldigvis ble det ikke lagt til all verden, og jeg var også glad for å se at Turf Moor faktisk også er blant arenaene der man fortsatt kan få slippe ut i pausen for å ta seg en røyk. Da jeg reiste meg opp så jeg snart at den eldre karen foran meg faktisk hadde sovnet! Mens vi sto utenfor og røyket var det også et par mindre grupper som fant ut at det måtte være morsommere å stikke på puben for en pint enn å utsette seg for en nok en omgang av denne kampen. Selv hadde jeg ingen slike planer, og jeg tok heller oppstilling i matkøen for å få litt føde. £4 ble betalt for en meny som besto av en cheese & onion pie og en Bovril, og disse bar jeg med meg tilbake til plassen min i håp om en bedre andre omgang.
Den eneste endringen i pausen var at Tottenham satt innpå Harry Kane som erstattet Benjamin Stambouli, og han skapte i hvert fall litt mer fart i Spurs-laget etter at omgangens første fem minutter bar bud om en ny sovepille av en omgang, selv om gjestenes Federico Fazio hadde kampens første avslutning på mål etter 47 minutter. Kane fikk til tider selv Roberto Soldado til å virke frisk på topp, og Soldado avsluttet to ganger utenfor mål. Ti minutter av omgangen var spilt da Ben Davies dro seg fri på venstrekanten, og hans innlegg fant Nacer Chadli som kunne koste på seg en ekstra touch før han satt ballen i mål bak Burnley-keeper Tom Heaton. Kane kunne like etter doblet ledelsen, men Kanes skudd traff kneet til keeper Heaton og spratt i sikkerhet. Det hadde ikke vært et eneste tegn på at vertene skulle kunne true Spurs-målet, men etter en time kom Sam Vokes innpå for Ashley Barnes.
Med Vokes’ inntreden skjedde den noe med Burnley-laget, som plutselig hevet seg voldsomt. Danny Ings hadde allerede testet Spurs-keeper Michael Vorm med en suser da Vokes orkestrerte et angrep der han etter flott samspill med George Boyd spilte fri Dean Marney som var nære på å utligne mot sin moderklubb. Avslutningen gikk imidlertid like over, men det gjorde den ikke kort etter, da Michael Kightly tok seg til dødlinjen og la tilbake til Sam Vokes. Innbytteren kom stormende inn i feltet og plasserte ballen kontant i mål bak keeper Vorm. 1-1 etter 73 minutter. Nå var det faktisk en langt mer underholdende kamp, der begge presset på for et vinnermål som ville bety retten til å møte Leicester City i neste runde.
Både Ings og Vokes hadde muligheter for vertene, mens Harry Kane brant en stor mulighet for Spurs helt på tampen, da han fra god posisjon sleivsparket ballen langt utenfor. Dermed endte det 1-1; noe som betød omkamp i nord-London. Etter det som sannsynligvis er den kjedeligste førsteomgangen jeg noen gang har sett live, tok kampen seg opp etter Spurs’ ledermål, og den siste halvtimen var nokså underholdende. Det siste Burnley-fansen ville ha var tydeligvis omkamp, da det selvsagt betød nok en kamp. Jeg vil nå si at det er bedre med omkamp enn å bli slått ut, men det er nå meg.. Etter at en av journalistene sjekket opp og fortalte meg at kveldens tilskuertall var skuffende 9 348 – langt under halvfullt – forlot jeg raskt Turf Moor for å returnere til Talbot Hotel, men stoppet først hos en kar som solgte supportereffekter fra en stand utenfor.
Denne karen solgte en rekke supportereffekter, og her fant jeg til og med en pin jeg likte. £2,50 ville han ha for den, og jeg skulle til og betale da jeg plutselig kom på å spørre om han heller ville bytte med den jeg tidligere hadde kjøpt i klubbsjappa. Det ville han gjerne, og da var begge fornøyde. Tilbake på Talbot Hotel var det fortsatt liv i baren, der en liten gruppe stamkunder holdt hoff sammen med en barmfager bartender og innehaveren Marco i sin Burnley-drakt. For å gjøre en lang historie kort ble jeg sittende der helt til stengetid, før jeg stabbet opp trappa for å finne mine gemakker.
English ground # 229: Burnley v Tottenham Hotspur 1-1 (0-0) FA Cup, 3rd Round Turf Moor, 5 January 2015 0-1 Nacer Chadli (56) 1-1 Sam Vokes (73) Att: 9 348 Admission: £20 Programme: £2 Pin badge: £3
Det er ingen ulempe at man nord i England i langt større grad enn lenger sør vet at black pudding kan være en naturlig del av en full english breakfast, og rett rundt hjørnet fra mitt hotell kunne virkelig Wexfords’ Diner sakene sine. Jeg bestilte den store varianten som bar etablissementets navn, og fikk servert en stor og utmerket variant av den engelske frokosten. Det skulle godt gjøres å få en bedre start på dagen, etter at jeg kvelden før igjen hadde latt meg lokke ut på Blackpools sagnomsuste uteliv. Jeg hadde til og med forkastet planene om å ta 08.10-toget for å unne meg en frokost her, og jeg angret ikke!
Mett og fornøyd returnerte jeg til hotellet for å pakke snippesken, og like før klokka halv ti forlot jeg Hotel Vienna for å spasere den korte veien opp til togstasjonen Blackpool North. 09.42-toget brukte snaue 25 minutter på å frakte meg til Preston, der jeg kunne unnagjøre dagens første togbytte. Nytt togbytte fant sted i Wolverhampton, der jeg etter to timer på farten kunne sette meg på 11.42-toget, og drøyt fem minutter på halv ett kunne jeg slentre ut av Coventry stasjon og unne meg en røykepause før jeg orienterte meg frem til Ibis-hotellet som ligger drøyt fem minutters gange fra stasjonen.
Jeg fikk raskt sjekket inn, og unnet meg å slappe av litt før jeg skulle vende snuta mot dagens kamp i Nuneaton. I og med at første avgang bød på nesten en times reisevei og togbytte i Rugby, tok jeg heller livet med ro mens jeg blinket meg ut det langt raskere direktetoget klokka 13.46. Som sagt så gjort, og jeg returnerte omsider tilbake til Coventry stasjon for å hoppe på dette toget, som brukte nøyaktig 18 minutter til Nuneaton. Der var jeg langt fra den eneste som forsøkte å få tak i en taxi, og med storinnrykk av Bristol Rovers-supportere var det nok travlere enn normalt. Veien ut til Liberty Way er jo også ganske drøy, og ikke minst kronglete. Jeg fikk imidlertid snart delt en taxi med noen som skulle samme vei.
Nuneaton ligger nokså langt nord i grevskapet Warwickshire; ikke langt fra grensen til Leicestershire. Sagt på en annen måte befinner vis oss snaut halvannen norsk mil nord for Coventry, og drøye tre mil øst for Birmingham. Elven Anker, som blant annet er populær blant gjeddefiskere, renner gjennom byen som har et innbyggertall på rundt 80 000. Nuneatons tradisjonelle tekstilindustri så ikke overraskende en drastisk nedgang etter andre verdenskrig, og man er nå i stor grad en pendlerby for Coventry og Birmingham, selv om elektronikkindustrien fortsatt holder stand i byen. Men nå var det fotball jeg hadde kommet for å se.
Nuneaton Town må vel egentlig ses på som samme klubb som Nuneaton Borough, som i 1979 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier. To andreplasser på midten av 1980-årene står fortsatt som historisk bestenotering, før man i 1987 måtte ta turen ned. Returen i 1999 endte med fire sesonger tilbake i non-leagues gjeveste selskap, før klubben som medlem av Conference North ble slått konkurs i 2008. Man startet snart opp igjen som Nuneaton Town (et navn man også hadde benyttet før andre verdenskrig), men ble som mange sikkert vil vite flyttet ned to divisjoner til Southern League og divisjonen som på den tiden het Division One Midlands.
I sine to første sesonger sikret de seg opprykk via playoff, og var tilbake i Conference North, før de ytterligere to sesonger senere nok en gang hadde suksess i playoff da de våren 2012 vant playoff-finalen borte mot Gainsborough Trinity. Dermed returnerte Nuneaton-klubben til Conference Premier, der de har holdt seg siden. De skal imidlertid gjøre det skarpt i løpet av vårsesongen om de skal klare seg denne gang, for i forkant av dagens kamp mot Bristol Rovers lå de som nestjumbo med kun AFC Telford United bak seg, og med åtte poeng opp til sikker plass. Hjemmefansen bruker for øvrig fortsatt det gamle kallenavnet Boro på sitt lag.
Hva gjelder dagens motstander fra Bristol er de selvsagt en langt større klubb, og deres nedrykk fra Football League til Conference i fjor sendte jo nærmest sjokkbølger gjennom fotball-England. Mange vil hevde at Rovers i alt annet enn navnet er en FL-klubb, og de var ventet å kjempe om umiddelbar retur. Men de har fått tøff konkurranse – spesielt etter en litt keitete sesonginnledning – og selv om de nå var å finne på en andreplass på tabellen, hadde de sju poeng opp til ledende Barnet. Rovers var nå imidlertid ubeseiret på tolv kamper i ligaen (6-6-0), men bortesupporterne i taxien fryktet at de ble litt mange poengdelinger. De hadde imidlertid håp om at Barnet kunne innhentes, men advarte samtidig også blant annet mot et Grimsby Town som de ennå ikke ville avskrive.
Vi ble sluppet av utenfor inngangen til Liberty Way, der Nuneaton (den gang som Borough) har spilt siden 2007. Nye Nuneaton Town «arvet» en betydelig gjeld til tross for salget av deres gamle Manor Park, men har jevnt og trutt oppgradert sitt nye stadion der man for øvrig også har byens rugby union klubb som leietaker. Jeg registrerte umiddelbart at anlegget nok en gang hadde skiftet sponsornavn uten at jeg hadde fått det med meg, men hos mange klubber skjer jo dette nå med så voldsom hyppighet at det er en utfordring i seg selv å holde følge. Og når det samme ofte er tilfellet med de forskjellige tribunene som gjerne har enda hyppigere navnebytter, da er det nødt til å bli forvirring innimellom.
I og med at jeg bar på en blå Reading-lue, ble jeg først pekt i retning av borteinngangen, men etter å raskt ha oppklart den lille misforståelsen, fikk jeg snart betalt meg inn på inngangspartiet nederst på langsiden South Terrace. £14 fattigere kom jeg dermed inn i hjørnet mellom den nevnte langsiden og kortsiden som har anleggets største tribune som jeg velger å kalle East Stand. Dette er en ståtribune med kapasitet på 1 800, og som er hjemmefolkets bastion. Noe spesielt er ikke avsatsene/trinnene her i betong, men i metall. I hjørnet mellom denne tribunen og den nordlige langsiden finner man også klubbsjappa, der jeg gikk inn for å bytte £2,50 mot en pin til min samling. Program til £3 ble også lagt i posen før jeg kunne fortsette min lille rundtur på Liberty Way.
Over på den nordlige langsiden har anlegget fremstått som et lappeteppe av tribuner, kontorer, VIP-fasiliteter etc, men for et par år siden ble en midlertidig tribune med nærmest teltlignende tak erstattet av en ny hovedtribune. På halvdelen nærmest East Stand er det imidlertid flere bygg som blant annet huser kontorer og den slags, og på oppfordring fra karen i klubbsjappa stakk jeg freidig hodet inn på kontorene for å forhøre meg om mulighetene for å få kloa i en stensil med lagoppstillingene. En presserepresentant som akkurat hadde fått en liten bunke var på vei til å gi meg en av sine da en klubbrepresentant fortalte at de ikke ble delt ut til supportere. Etter at jeg slang et pund på disken rakk han meg imidlertid en kopi. Bortenfor disse kontorene står den nye Main Stand originalt nok ikke midt på langsiden, men helt inne på den ene banehalvdelen, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde.
Her måtte jeg imidlertid snu, men jeg kunne se ned på kortsiden der de tilreisende fra the West Country hadde møtt mannsterkt opp. Tribunen her virket nokså lik East Stand på motsatt kortside, med med en kapasitet på ca 1 000 er den noe mindre. Siden jeg ikke kom meg rundt måtte jeg vende om og gå tilbake samme vei jeg hadde kommet for å ta en kikk nedover South Terrace. Denne kalles også Rugby Club Terrace da rugby-klubben har kontorer i bakkant, og langsiden er igjen et lite lappeteppe av tribuneseksjoner for stående supportere. Her har man heller ikke tak over hodet, i motsetning til hva tilfellet er på de andre tribunene. Nederst hadde en del blitt gitt bortesupporterne, slik at jeg igjen måtte snu om. Jeg forkastet ideen om en rask pint i baren som hadde inngang i det ene hjørnet ved siden av klubbsjappa, og betalte heller £3 for en jumbo cheese dog fra et av matutsalgene før jeg gikk for å ta meg en røyk i hjørnet ved klubbsjappa, der man har røykeområde.
Jeg vekslet mellom å se kampen herfra og oppe fra East Stand, men det var fra sistnevnte posisjon at jeg så Rovers ta et ikke uventet initiativ fra start. Boro hadde midtstopper og kaptein Gareth Dean å takke for at man ikke havnet under da han oppofrende blokkerte avslutninger fra både Matty Taylor og Nathan Blissett. De to (og spesielt Taylor) skapte trøbbel for manager Liam Daish sine gutter, og Blissett var igjen frempå da han headet like utenfor. Hjemmekeeper Christian Dibble reddet flott en avslutning fra Taylor, men det virket som et tidsspørsmål før målet kom. Mens Rovers presset på virket hjemmelaget planløse og så ut til å satse på lange håpefulle baller som stort sett ble plukket opp av Rovers-forsvaret. Med fem minutter til pause kunne Rovers-manager Darrell Clarke omsider juble da keeper Dibble måtte gi retur på en avslutning fra Blissett, og Matty Taylor var frempå for å pirke ballen i mål til 0-1.
Det var da heller ikke på noen måte ufortjent at Rovers gikk til pause med en ledelse som fort kunne vært større, men jeg var mest spent på om jeg hadde vunnet på en av mine to «Goalden Goal»-lodd. Jeg hadde 41 minutter på ett av de, men jeg fryktet at jeg var noen sekunder fra da jeg på min stoppeklokke hadde omtrent 39.45 da målet ble scoret. Mens jeg ventet på å høre den offisielle dommen, oppsøkte jeg baren der jeg betalte £3,30 for en pint Thatchers Gold. Der var ikke overraskende hjemmefansen skuffet over egen innsats, selv om det var en av opprykksfavorittene de møtte. Nuneaton var faktisk ubeseiret på tre ligakamper før dette, med borteseier i Altrincham samt to uavgjorte mot Telford (hvor de i hjemmemøtet hadde rotet bort en tomålsledelse på overtid), men et par supportere jeg snakket med etterlyste nå innsats og en offensiv plan.
På Twitter kunne jeg se at jeg ganske riktig hadde vært noen sekunder unna gevinsten på £85, som selvsagt hadde kommet godt med, men nå var på tide å glemme det og heller ta oppstilling for andre omgang. Det var nå også så surt at jeg måtte ta på Reading-lua og trekke den godt nedover ørene. Om Nuneaton hadde håp om et comeback ble det snart knust da en corner endte med at Blissett fikk gå opp upresset og heade inn 0-2. Hjemmefansen så nå mest håp i å heie på tåka som var i ferd med å sige innover Liberty Way, og det kunne vært enda styggere for Liam Daish sine gutter. Midtveis i omgangen la nemlig Andy Monkhouse et glimrende innlegg som Blissett på merkelig vis klarte å styre utenfor på nærmest blank goal.
Matty Taylor hadde også mulighet til å øke, men igjen var det en god inngripen og takling av Gareth Dean som hindret ytterligere baklengs for vertene. Nuneaton skapte så godt som ingenting, og deres eneste sjanse av betydning kom i kampens siste minutt, da spissen Michael Gash avsluttet på mål, men Rovers-keeper Will Puddy hadde få problemer, og dermed endte det 0-2. De 926 bortesupporterne utgjorde mer enn halvparten av de 1 661 tilskuerne, og Rovers-folket kunne også juble da meldingene kom fra Sincil Bank, der Lincoln City hadde slått Barnet 4-1. For egen del hadde jeg planlagt å forlate Liberty Way nokså raskt for å rekke et direktetog tilbake til Coventry, og dermed slippe lang ventetid på neste direktetog.
Med den lite hyggelige erfaringen i Yeovil friskt i minne hadde jeg forhåndsbestilt taxi. Ved ankomst Liberty Way så jeg nemlig at det ligger et taxifirma på nabotomta, og jeg hadde før kampen fått bekreftet at de ville ha en bil klar når jeg kom etter kampslutt. God beslutning, for en kar som nå sto der fikk beskjed om at det var minst en halvtimes ventetid, men jeg tilbud ham å dele min taxi, slik at vi sammen satt kursen mot Nuneaton togstasjon. Tilbake i Coventry ventet jeg på tilbakemelding fra en Reading-kompis fra Banbury som hadde vurdert å ta turen opp for å treffes over noen pints. Det ble aldri noe av, så etter et måltid og et par pints på puben The Litten Tree, trakk jeg meg tilbake til hotellet for å legge meg på senga med boka mi.
English ground # 228: Nuneaton Town v Bristol Rovers 0-2 (0-1) Conference Premier Liberty Way, 4 January 2015 0-1 Matty Taylor (40) 0-2 Nathan Blissett (49) Att: 1 661 Admission: £14 Programme: £3 Pin badge: £2,50
Etter å ha latt meg imponere av Blackpool Wren Rovers og Bruce Park, som bød på et av turens virkelige høydepunkt, gikk jeg den korte veien ned til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, som ligger i enden av blindveien Jepson Way. Det tok ikke stort mer enn tre minutter, og der hadde lagene som forventet akkurat gått i garderoben etter første omgang. Inngangspartiet var nå åpent og ubemannet, men en kar i nærheten bekreftet som ventet at jeg ikke skulle betale for å se andre omgang. Han kunne dessuten fortelle at det sto 0-1 og at gjestende AFC Liverpool dermed ledet, og med det inntok jeg klubbhusets bar.
Jeg har jo tidligere besøkt The Mechanics Ground, da jeg sent i mars 2013 så at hjemmelaget måtte gi tapt for Maine Road i kvartfinalen av NWCLs ligacup. Noe av det jeg husker best fra mitt tidligere besøk var hvor vanvittig kaldt det var, og heldigvis var det noe mildere denne ettermiddagen. Denne gang var det ligapoeng i North West Counties League Premier Division det ble kjempet om, og hjemmelaget hadde ikke hatt noen spesielt lystig sesong hittil. De hadde kun Stockport Sports og jumbo Bacup & Rossendale Borough bak seg, og kunne virkelig trenge et poeng eller tre.
Klubben ble i 1947 stiftet som Blackpool Metal Mechanics, men forkortet snart navnet til Blackpool Mechanics. De gikk fra West Lancashire League til spill i Lancashire Combination, og da sistnevnte liga i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League for å stifte North West Counties League (heretter kalt NWCL), var The Mechanics med å stifte denne ligaen. 1992/93 ble deres første sesong i den ligaens øverste divisjon, men det endte med umiddelbart nedrykk. De måtte vente til våren 2011 før de igjen rykket opp i ligaens Premier Division. Der har de holdt seg siden, med 9. plassen våren 2012 som bestenotering.
Hva AFC Liverpool angår er jo dette en klubb som burde være nokså kjent for mange også her hjemme, og i motsetning til hva mange tror, er ikke dette en protestklubb i den forstand, i motsetning til eksempelvis divisjonskollega 1874 Northwich og enda mer kjente FC United of Manchester. Der de nevnte klubber ble stiftet av frustrerte supportere i protest mot moderklubbens eiere, var AFC Liverpool snarere ment som et tilskudd og tilbud for Liverpool-supportere som hadde blitt priset ut av Premier League fotballen.
Grunnlegger Alun Perry forklarte ved stiftelsen i 2008 at han hadde vært fast tilskuer på Anfield siden 1970-årene, og at sesongkortet som i 1985 kostet £45 plutselig kostet minst £650 i 2008. Og det til tross for at Liverpool ikke er den aller verste i klassen. Før noen hevder at det er normalt med prisstigning over tid; om man med utgangspunkt i sesongkortet fra 1985 kalkulerer med inflasjonen i samfunnet generelt, burde sesongkortet kun kostet £98 i 2008. Og det var altså grunnen til at Perry og mange med ham ikke hadde råd til å gå lenger, der den lokale arbeiderklassen som hadde stått for stemningen på Anfield nå ble priset ut i en idrett som hadde utviklet seg til å bli fullstendig styrt av penger.
For ordens skyld ville jeg for øvrig ikke regnet dette som et nytt stadionbesøk dersom det var en ny destinasjon for meg, i og med at jeg kun så andre omgang, men det var jo uansett en revisit. Angående The Mechanics Ground så er det et anlegg med tribunefasiliteter på alle fire sidene, og inngangen er nederst på den nærmeste langsiden der man også finner klubbhuset lenger bort. I forkant av sistnevnte er det et par rader med sittetribune under et overbygg som gir tak over hodet. Ellers er det på denne langsiden såkalt hard standing. Det er det også på den bortre kortsiden, i tillegg til ståtribunen midt på kortsiden. Som ved mitt tidligere besøk var det i løpet av andre omgang en håndfull veteraner av den eldre grade som samlet seg her med stoler tydeligvis tatt med fra klubbhuset.
På bortre langside finner vi anleggets største sittetribune, og de to laglederbenkene står på hver sin side av denne. Ståtribunen bak det andre målet er nokså lik den som befinner seg på motsatt ende, men her er den kledd i grønt blikk. På tribunene ellers har både støttepilarene og eventuelle seter klubbens oransje farge. The Mechanics Ground er slett intet dårlig stadion for en klubb på step 5, og jeg hadde en fin kveld der ved mitt forrige besøk. Dessverre hadde de imidlertid ikke lenger Thatchers Gold eller annen cider i tappekranene, og siden jeg ikke var videre lysten på å blande øl og cider, måtte jeg nøye meg med å betale £3 for en flaske Kopparbergs. Bartenderen kunne dessuten fortelle at alle dagens kampprogram dessverre hadde blitt solgt, men han fisket i det minste frem en stensil med lagoppstillingene til meg.
Han kunne videre fortelle at AFC Liverpool hadde dominert kraftig i første omgang, og at de ledet fullt fortjent. Målet hadde blitt scoret av Ryan Cox allerede etter drøye fem minutter, og jeg fikk høre at ledelsen kunne vært langt større. I baren gjorde bortesupporterne seg bemerket, og et par av disse kunne bekrefte dette. De mente at vertene knapt hadde hatt en eneste avslutning på mål, og at deres gutter burde ha avgjort kampen allerede om det ikke hadde vært for sjansesløseri og en dose heroisk forsvarsspill. AFC Liverpool er for øvrig en av klubbene i NWCL som har søkt om opprykk, men det er vel ingen tvil om at det vil stå mellom Runcorn Linnets, Glossop North End og muligens 1874 Northwich, og bortesupporterne innrømmet at det toget sannsynligvis hadde forlatt perrongen for lengst.
Om man skal dømme ut fra det jeg hadde hørt om første omgang, var det et helt annet hjemmelag som kom ut etter pause, og mens jeg tok en kjapp fotorunde rundt banen var det The Mechanics som startet best. De presset høyt og skapte problemer for sine gjester, og en tidlig corner resulterte i en rekke innlegg, svake klareringer, nye innlegg og halvsjanser inne i feltet. The Little Reds var etter hvert under et voldsomt press, og da vi passerte timen stormet Daniel Green i angrep. Bortekeeper Stewart Thomas måtte hente frem en flott redning for å slå hans avslutning til corner, og på en ny rekke av cornere var vertene uheldige som ikke fikk styrt innleggene på mål. Innbytter Kurt Willougby hadde skapt mye hodebry for Liverpool-laget, og med tjue minutter igjen fikk han belønning for sin innsats da han headet inn utligningen til 1-1.
Kun et par minutter senere kunne hjemmelaget tatt ledelsen da en av deres spillere lurte seg inn bak gjestenes forsvarsrekke, men avslutningen gikk over mål. Vertene malte på, og det var nærmest panikk i Liverpool-forsvaret da Stephen Betteridge stupheadet like over mål. Gjestenes sjanser var nå begrenset til kontringer, men innbytter Tom Williams virket hurtig, slik at Blackpool måtte være på vakt. Han var da også på ferde da han løp fra sin oppasser og spilte gjennom Liam Loughlin. Hans avslutning forandret retning og virket være på vei mot Ryan Cox, men hjemmekeeper Adam Caunce fikk kastet seg frem og avverget. Med ti minutter igjen fanget Cox opp et svakt tilbakespill og kom alene mot keeper Caunce, men sistnevnte gjorde en fin figur ved å komme seg raskt ut slik at Cox kom for nærme keeperen, som fikk parert.
Gjestene var nå på vei inn i kampen igjen, og Tom Williams hadde en susende avslutning som Caunce med nød og neppe fikk slått over tverrliggeren. Med drøye to minutter igjen av ordinær tid fikk Liverpool-laget et frispark i god posisjon, og Steven Jones sendte ballen i mål til 1-2. De noe eldre blant supporterne i rødt feiret som besatt med såkalte rattles og slitte tilrop som Håndballens Venner ville vært stolte av, mens frustrerte hjemmefans konstaterte at de tross deres gode andre omgang gikk mot nederlag. Men kun et drøyt minutt senere var det kaos i Liverpool-forsvaret, og innbytter Chris Thomas sørget for en dramatisk avslutning ved å smelle inn utligningen til 2-2, sekunder før vi gikk over på tillagt tid.
2-2 ble også sluttresultatet, og hjemmefolket mente at andreomgangen var klart sesongbeste for deres del. Samtidig hadde Bacup & Rossendale Borough tapt igjen, mens Stockport Sports hadde fått sin hjemmekamp utsatt grunnet en uoverensstemmelse med baneeieren som medførte at deres hjemmebane var utilgjengelig. Kanskje enda viktigere var det at laget foran AFC Blackpool – nemlig Barnoldswick Town – hadde tapt hjemme for Abbey Hey. Representanter for hjemmelaget bekreftet da også at sesongens mål først og fremst er å beholde plassen. Etter at spillerne hadde forsynt seg, var det en mengde smørbrød til overs, og da jeg ble bedt om å forsyne meg, lot jeg meg ikke be to ganger.
En drøy time etter kampslutt bestilte jeg taxi, og et kvarter senere takket jeg for meg og gikk ut for å møte drosjekusken, som ble beordret i retning av puben The Litten Tree inne i sentrum. Ved overnatting i Blackpool er det en utfordring i seg selv å styre unna det sagnomsuste utelivet; spesielt da det var lørdag kveld. Jeg tenkte opprinnelig å ta turen innom Rangers-baren The Gallant Pioneer nede ved South Pier for å ta noen pints i herlig lojalistisk selskap før jeg planla å trekke meg tilbake i god tid før midnatt. Der var det imidlertid stengt, og jeg ble i stedet værende på The Litten Tree litt lenger enn planlagt, før jeg til og med ble lokket meg videre på et annet utested av en liten gruppe lokale jenter.
Selv om det er lavsesong og de lokale vil hevde at utelivet var dødt, ville denne lørdagskvelden vært å regne som et heftig uteliv de fleste andre steder. Litt senere enn planlagt kom jeg meg imidlertid til slutt tilbake til Hotel Vienna en gang like før klokka to. Det hadde vært en lang dag, men som vanlig hadde jeg hatt et flott opphold i Blackpool. En og en halv kamp hadde jeg fått med meg denne dagen, og ikke minst hadde jeg fått virkelig sans for Blackpool Wren Rovers. Men nå var det på tide å komme seg i seng og vente på at Jon Blund skulle komme.
Revisit: AFC Blackpool v AFC Liverpool 2-2 (0-1) North West Counties League Premier Division The Mechanics Ground (Jepson Way), 3 January 2015 0-1 Ryan Cox (6) 1-1 Kurt Willoughby (70) 1-2 Steven Jones (87) 2-2 Chris Thomas (89) Att: 76 Admission: Free (as only watched 2nd half) Programme: Sold out
Ved Abbey Guest House i Norwich vet de hva kundeservice er. Jeg hadde blinket meg ut 06.30-toget, og med min tidlige start hadde jeg gitt beskjed om at jeg ville være borte i god tid før frokostserveringen startet klokka halv åtte. Den kinesiske(?) landlady hadde imidlertid insistert på å stå opp for å lage frokost til meg klokka 05.45! Jeg følte meg rent brydd og svarte at jeg selvsagt bare kunne kjøpe meg noe frokost på veien, men hun ville ikke høre snakk om at det var noe som helst bry. Dermed hadde hun klar en full english breakfast da jeg søvndrukken veltet ned trappa til avtalt tid. Med en slik innstilling får man i hvert fall fornøyde gjester!
En snau halvtime senere forlot jeg etablissementet og gikk til togstasjonen i Norwich for å sette meg på det nevnte toget som skulle ta meg til endestasjonen London Liverpool Street. Sannelig fikk jeg ikke også unnet meg en drøy time søvn ekstra, før jeg kunne ta tuben fra Liverpool Street til Euston Square og traske den korte veien derfra til London Euston. Der satt jeg meg på 09.30-toget som skulle frakte meg så langt som til Preston, og jeg fikk snart selskap av et par som akkurat hadde returnert fra ferie i Bahamas. De skulle av i Lancaster, og for å ikke våkne opp i Skottland, avtalte vi å eventuelt vekke hverandre rett før ankomst Preston. De ble imidlertid ikke så mye søvn, og drøye to timer senere kunne jeg hoppe av i Preston for å unnagjøre dagens siste togbytte.
Etter en ny snau halvtime ankom jeg Blackpool North da klokka viste kvart over tolv, og jeg gikk den korte veien for å sjekke inn på Hotel Vienna, der jeg hadde betalt £20 for overnatting. Ikke noen verdens ting å si på det, om man ikke forventer noe fem stjerners hotell, og karen som åpnet kunne da også fortelle at rommet allerede var klart. Under planlegging av turen kom jeg til å tenke på noen flotte bilder jeg hadde sett fra Blackpool Wren Rovers, som nå spiller i West Lancashire League Premier Division – altså på step 7. Og da mange av klubbene som figurerer høyt oppe på min liste over ønskede destinasjoner spilte bortekamper denne dagen, var det en finfin mulighet til å besøke Bruce Park.
Det hadde visst vært en god del regn i Blackpool både kvelden før og gjennom natten frem til tidlig på morgenen, men Wren Rovers hadde vært flinke til å oppdatere om banesituasjonen på Twitter. Imidlertid så jeg først i ettertid at de fortløpende hadde oppdatert meg via private meldinger på Twitter mens jeg foretok min lange reise nordvestover. De var nemlig sendt som private meldinger, som jeg av en eller annen grunn ikke kunne se på min mobil, så for sikkerhets skyld fant jeg nummeret til klubbens secretary Paul Kimberleysom kunne bekrefte at det ble kamp. Dermed strøk jeg snart igjen på dør og spaserte ut i byen for å finne en taxi.
Uten at den på noen måte ligger ute i gokk, ligger Bruce Park likevel et godt stykke fra denne delen av sentrum, der man enkelt forklart finner den ikke langt fra Blackpool Airport. Bebyggelsen i Blackpool er jo langstrakt, og dette området er helt i den sørlige enden. Taxiregningen kom derfor på noe slikt som £12, og jeg takket sjåføren for en interessant samtale og hoppet ut på den felles parkeringsplassen til Blackpool Wren Rovers og Squires Gate. Dagens kamp hadde avspark klokka 14.00, slik normen er i West Lancashire League, og med en drøy time til avspark var inngangspartiet åpnet, og man kunne høre aktivitet innenfor, der flere spillere allerede var i gang med sin oppvarming.
Selv om jeg på forhånd var klar over det, var det likevel utrolig å se med egne øyne hvor nærme de to fotballklubbene på School Road ligger i forhold til hverandre. Selv teoretisk skal det godt gjøres å overgå dette, da de to faktisk deler en vegg på langsiden(e). Squires Gate hører som kjent hjemme i North West Counties League, og deres stadion deler navn med veien School Road på utsiden. Blackpool Wren Rovers spiller altså på Bruce Park som ligger helt inntil, og de to får en til å se det tette naboskapet i Nottingham og selv Dundee i nytt lys. Det var også litt spesielt å se flomlysmastene som på den ene langsiden står nærmest inntil hverandre der de skal lyse i hver sin retning. Det må nesten ses for at man skal begripe det, og som om ikke dette var nok så er det jo også kun et par minutters gange ned til AFC Blackpool.
Jeg gikk inn gjennom det ubemannede inngangspartiet, og fikk snart bekreftet av en person at det faktisk var gratis inngang. Samme person inviterte meg etter en kort samtale inn i klubbhusets bar, der han tok oppstilling bak baren. I ettertid mener jeg at vår bartender denne dagen vår identisk med groundsman Mike Tilson. Jeg var i øyeblikket hans eneste kunde, der han fisket frem en boks med Strongbow som jeg betalte £2 for. Og sannelig kunne han ikke by på et utvalg klubb-memorabilia til salgs bak baren. Selv om det ved nærmere ettertanke hadde vært gjevt med et Wrens-krus, nøyde jeg meg med å bytte £3,50 mot en pin. Hva gjelder det nære naboskapet med Squires Gate, fikk jeg også bekreftet at det faktisk ikke er helt uvanlig at begge har hjemmekamp samtidig, og at man da kan risikere å få baller på avveie som havner over på feil bane, slik at dommeren eventuelt må stoppe kampen grunnet to baller på banen!
Snart fikk vi også selskap en person som viste seg å være groundhopper Alan Oliver som hadde tatt turen fra Manchester. Han ble like skuffet som meg over at det ikke hadde blitt trykket noe program til kampen, og vi ble fortalt at de ikke gjør det denne sesongen. I stedet fisket vår bartender frem en håndfull borteprogrammer fra inneværende sesong som han delte ut som plaster på såret, i tillegg til noen eldre hjemmeprogrammer fra deres tid i North West Counties League. Charnock Richards glossy program fra inneværende sesong var et godt eksempel på at man ikke trenger å være høyt oppe i pyramiden for å lage et godt program.
Stolt viste han også frem det innrammede programmet og lagoppstillingene fra kampen i 1991, da de ydmyket selveste Manchester City. Peter Reid var spillende manager for storklubben som hadde tatt turen for å innvie Wren Rovers’ nye flomlys og klubbhus. Wrens hadde slått de langt mer navngjetne stjernene 2-0, og vi ble fortalt at en rasende Peter Reid ved full tid hadde beordret straffetrening ved daggry dagen etter. Samtidig fikk jeg melding fra min groundhopper-kjenning Anthony, som etter først å ha undret på hvorfor jeg hadde valgt meg en kamp i West Lancashire League også hadde vurdert å ta turen sammen med sin bedre halvdel Joanna, men de kunne fortelle at de nå grunnet det usikre været i området heller hadde valgt å ta turen til Holker Old Boys i Barrow, der de uken før hadde blitt offer for en sen avlysning.
Blackpool Wren Rovers har som nevnt en historie i NWCL (North West Counties League), som de faktisk var med å stifte i 1982. Mot slutten av 1980-årene byttet de navn fra Wren Rovers til Blackpool Rovers, før de spilte seg opp i denne ligaens øverste divisjon. I 1998 tok de dagens navn, og valgte samtidig grunnet økonomiske problemer å droppe tilbake i West Lancashire League, der de tok plass i den nye Division Two. Etter to titler på de tre neste sesongene befant de seg i West Lancashire League Premier Division, der de nå har etablert seg som en storhet. På de sju siste sesongene har de faktisk ikke vært dårligere enn nummer to; med titlene i 2010 og 2011 i tillegg til fem andreplasser.
Sammen med Charnock Richard er Wrens ligaens dominerende klubb, og NWCL skal være desperate etter å få de tilbake. Mannen bak baren kunne imidlertid fortelle at de ikke på noen måte hadde slike ambisjoner, og ikke var interessert, blant annet fordi NWCL i så fall vil kreve visse oppgraderinger. Dette skal først og fremst dreie seg om et nytt inngangsparti med telleapparat, samt oppgradering (eller fjerning) av en noe falleferdig del av anlegget der taket er delvis borte. Det er egentlig litt synd, for man får inntrykk av at klubben absolutt hører hjemme der, men det er samtidig forfriskende med en klubb som ikke svelger alle kameler med hud og hår i sin iver etter å klatre i pyramiden. Og så lenge de er fornøyd med tingenes tilstand i West Lancashire League, så er lite bedre enn det.
Det var på tide å drikke opp og ta en runde rundt anlegget. Det hadde ikke vært altfor mange bilder å finne av Bruce Park på nettet, og selv om jeg likte de jeg så er det på dette nivået aldri noen garanti for at man ikke har gjort endringer siden bildene ble tatt. Derfor var jeg spent da jeg rundet hjørnet på klubbhuset og kikket inn på Bruce Parks indre. Jeg hadde kommet inn på den ene kortsiden, der man på innsiden har klubbhuset på sin høyre hånd, og på venstre et bygg som blant annet huser garderober. I sistnevnte bygg er det også ut mot banen et matutsalg der liflige dufter nesten fikk meg til å stoppe opp, men jeg bestemte meg for først å fullføre min runde før jeg returnerte.
Både utenfor klubbhuset og fra matutsalget bort mot hjørneflagget er det enkle og sjarmerende ståtribuner. Skjønt «tribuner» er vel å ta litt i all den tid det er snakk om såkalt hard standing med tak over hodet. Det er for så vidt gjennomgangsmelodien på mesteparten av anlegget, der man enten står på betong, gress, eller grus. Unntaket er tribunen på den ene langsiden, og dette er en sjarmerende sak med både ståplasser og sitteplasser. Som mesteparten av anlegget for øvrig ser den herlig sliten ut, og er kledd i et slags «brystpanel» av blikkplater. Denne tribunen strekker seg kanskje rundt 1/3 av banens lengde, og i enden nærmest klubbhuset er den et par trebenker. Lenger opp er det ståplasser, før det på den øverste delen er to seksjoner med seter. Disse tresetene var aldeles fantastiske, og ville alene være verdt inngangspengene (om det ikke hadde vært gratis inngang) for en som er glad i slikt. De var nærmest antikvariske, og det forseggjorte metallet var totalt rustent. I forkant av denne tribunen finner vi også laglederbenkene.
På bortre kortside er det igjen ståplasser på bar bakke, men med et tak som strekker seg hele kortsidens bredde. Det er en enkel konstruksjon med støttepilarer i betong og tak i tre og blikk. I hjørnet nærmest den nevnte sittetribunen er både den ytre murveggen og deler av tribunekonstruksjonen nærmest overgrodd av eføy eller lignende slyngplanter (jeg er ingen botaniker). På langsiden nærmest Squires Gates bane er det tilsvarende fasiliteter, men på den øverste halvdelen finner man den nevnte delen hvor både tak og rammeverk er borte. Det er ikke tilfelle lenger ned mot nærmeste kortside, der jeg kom inn, og med runden fullført gikk jeg for å smake på de kulinariske godsakene man bød på.
En pork pie ble kjøpt for kun £1,40, og den trivelige karen i matutsalget lurte plutselig på om jeg var nordmannen som var ventet å komme. Jeg måtte svare bekreftende på dette, og han ville plutselig gi meg pengene tilbake da paien allerede var betalt for. Uten at jeg altså registrerte det før senere hadde jeg fått privat melding på Twitter om at en gratis pai ventet på meg. Jeg insisterte likevel på å betale for meg; ikke minst ettersom de ikke tar inngangspenger, slik jeg mente de burde gjøre. Slik hadde de også sluppet å drifte klubbene ene og alene på salg av mat og drikke, samt utleie av klubblokalene til diverse funksjoner (noe som i følge personer jeg senere snakket med hos AFC Blackpool ikke skjer altfor ofte).
Jeg ble pekt i retning av Alan Grieve som jeg ble fortalt var mannen med ansvaret for klubbens Twitter-konto. Mannen med skjegget (som ses i et par av bildene) bekreftet dette og ville umiddelbart vite om jeg hadde betalt for paien jeg gomlet på, og forhåpentligvis tolket han det ikke som frekkhet at jeg høflig takket for tilbudet men valgte å støtte klubben med en skarve slant. Hverken han eller andre virket helt overbevist av mitt forslag om å ta inngangspenger. En symolsk sum på et pund eller to hadde neppe skremt bort tilskuere, og i andre kamper på dette nivået har jeg da også betalt £2 både hos Richmond Town (Wearside League) og Harwich & Parkeston (den gang i Essex & Suffolk Border League Premier Division).
Wrens og Charnock Richard hadde ikke uventet rykket litt fra de andre, og med en kamp mer spilt hadde Wrens også ett poeng opp til sine tittelrivaler fra utkanten av Chorley. Da burde dagens motstander slås, og Lostock St. Gerards hadde tatt turen fra den sørlige utkanten av Preston. Gjestene hadde tilhold rett under midten av tabellen, på tiendeplass av 15 lag, og Wrens hadde vunnet det omvendte oppgjøret 5-3 i slutten av september. De færreste hadde vel forventet en lignende thriller og målfest, men det var nå klart for avspark, og sammen med groundhopperen Alan tok jeg oppstilling i det ene hjørnet nede ved klubbhuset. Uten program eller teamsheets ville det bli en utfordring å holde styr på spillerne, men Alan Grieve var i det minste behjelpelig med å gi oss en kikk på arket med hjemmelagets oppstilling. Bortelagets variant hadde visstnok dommeren stukket av med.
Vi hadde blitt fortalt at hjemmelaget er kjent for underholdende fotball, der alle mann ønsker å spille fotball og gjerne storme i angrep, og innledningsvis var det tidlig klart at dette ikke virket være overdrevent. Med unntak av keeperen var samtlige Wrens-spillere ivrige etter å storme fremover, og etter kun drøye fem minutter fikk de uttelling da Ric Seear satt inn kampens første mål. Og kun få minutter senere var samme mann igjen på farten og doblet ledelsen. Wrens dominerte totalt, og det virket farlig hver eneste gang de var i angrep. De kunne økt ytterligere, om det ikke hadde vært for et par gode redninger fra gjestenes keeper som ved en anledning også fikk hjelp av tverrliggeren.
Ric Seear brukte kun halve første omgang på å fullføre sitt hattrick da han satt inn 3-0 i det 23. minutt, og vi sto med en følelse av at kampen for lengst allerede var avgjort. Gjestene virket nærmest sjokkskadet, men snaue ti minutter senere reduserte de til 3-1 ved Lewis Swarbrick. Var det likevel håp for de tilreisende? Vel, det virket strengt tatt mer sannsynlig med ytterligere hjemmemål enn med ny redusering, da Lostock St. Gerards ikke skapte spesielt stort. 3-1 sto seg da også til pause, da flere av tilskuerne faktisk forlot Bruce Park for å spasere ned til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, der det var avspark klokka tre.
Min hodetelling ga meg et resultat på 48 tilskuere, men jeg ser i ettertid at klubbens egen kamprapport opererer med et tilskuertall på 51, så jeg var ikke langt unna. Det er synd ikke flere benytter anledningen til å se klubben; spesielt på en dag da storebror Blackpool FC hadde spillefri før morgendagens bortekamp mot Aston Villa i FA Cupen. Tilbake i baren ble det uansett tid til en ny Strongbow, og interessant samtale med klubbrepresentanter som sa seg fornøyd med førsteomgangen. De kunne også fortelle at Charnock Richard ledet 1-0 i sin hjemmekamp mot Garstang. Og med det var det igjen på tide å drikke opp da spillerne tok oppstilling for andre omgang.
Om det hadde vært den minste tvil, knuste Ric Seear gjestenes håp allerede drøye to minutter ut i omgangen, da han satt scoret sitt fjerde for dagen og sørget for 4-1. Dette var hans 23. mål for sesongen på 16 kamper – slett ingen dårlig statistikk! Wrens fortsatte å dominere, og igjen hindret tverrliggeren ytterlige økning av ledelsen. Etter halvspilt omgang ble Ric Seear tatt av for å hvile, og debutant Alex Taylor fikk sjansen. Kanskje ga det gjestene ørlite håp, for Lostock St. Gerards kom litt mer med nå. De skapte imidlertid ikke all verden, bortsett fra et par halvsjanser og en større sjanse som de nok burde puttet, og fortsatt var Wrens det førende laget.
Om de hadde øynet et minimalt håp, ble det knust rundt ti minutter før slutt, da Michael Clark dukket opp og sørget for 5-1. Og noen få minutter senere satt innbytter Oli Crolla den siste spikeren i kista da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Jeg hadde vært vitne til en oppvisning i underholdende fotball, og en maktdemonstrasjon fra Blackpool Wren Rovers, som holdt presset oppe på Charnock Richard (som vant sin kamp 3-0). Jeg stortrivdes på Bruce Park, og jeg ville så gjerne blitt igjen for ytterligere en forfriskning eller to, men jeg bestemte meg likevel for å gå den korte veien ned til AFC Blackpool der det var pause.
Jeg takket for meg og ønsket oppriktig lykke til, og mens groundhopperen Alan valgte å sette kursen strakt tilbake til Manchester, forlot jeg Bruce Park, der mitt opphold viste seg å bli et lite høydepunkt på turen. Det er en herlig klubb med et herlig stadion og herlige mennesker, og ved opphold i Blackpool er det flere som burde kjenne sin besøkelsestid og avlegge klubben et besøk. Og med en av klubbrepresentantenes påstand om at topplagene i West Lancashire League ville hevdet seg greit i NWCL Premier Division friskt i minne, tok jeg fatt på den korte spaserturen.
English ground # 227: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards 6-1 (3-1) West Lancashire League Premier Division Bruce Park, 3 January 2015 1-0 Ric Seear (6) 2-0 Ric Seear (10) 3-0 Ric Seear (23) 3-1 Lewis Swarbrick (32) 4-1 Ric Seear (48) 5-1 Michael Clark (81) 6-1 Oli Crolla (85) Att: 51 Admission: Free Programme: None Pin badge: £3,50
