Søndag 04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers
Det er ingen ulempe at man nord i England i langt større grad enn lenger sør vet at black pudding kan være en naturlig del av en full english breakfast, og rett rundt hjørnet fra mitt hotell kunne virkelig Wexfords’ Diner sakene sine. Jeg bestilte den store varianten som bar etablissementets navn, og fikk servert en stor og utmerket variant av den engelske frokosten. Det skulle godt gjøres å få en bedre start på dagen, etter at jeg kvelden før igjen hadde latt meg lokke ut på Blackpools sagnomsuste uteliv. Jeg hadde til og med forkastet planene om å ta 08.10-toget for å unne meg en frokost her, og jeg angret ikke!
Mett og fornøyd returnerte jeg til hotellet for å pakke snippesken, og like før klokka halv ti forlot jeg Hotel Vienna for å spasere den korte veien opp til togstasjonen Blackpool North. 09.42-toget brukte snaue 25 minutter på å frakte meg til Preston, der jeg kunne unnagjøre dagens første togbytte. Nytt togbytte fant sted i Wolverhampton, der jeg etter to timer på farten kunne sette meg på 11.42-toget, og drøyt fem minutter på halv ett kunne jeg slentre ut av Coventry stasjon og unne meg en røykepause før jeg orienterte meg frem til Ibis-hotellet som ligger drøyt fem minutters gange fra stasjonen.
Jeg fikk raskt sjekket inn, og unnet meg å slappe av litt før jeg skulle vende snuta mot dagens kamp i Nuneaton. I og med at første avgang bød på nesten en times reisevei og togbytte i Rugby, tok jeg heller livet med ro mens jeg blinket meg ut det langt raskere direktetoget klokka 13.46. Som sagt så gjort, og jeg returnerte omsider tilbake til Coventry stasjon for å hoppe på dette toget, som brukte nøyaktig 18 minutter til Nuneaton. Der var jeg langt fra den eneste som forsøkte å få tak i en taxi, og med storinnrykk av Bristol Rovers-supportere var det nok travlere enn normalt. Veien ut til Liberty Way er jo også ganske drøy, og ikke minst kronglete. Jeg fikk imidlertid snart delt en taxi med noen som skulle samme vei.
Nuneaton ligger nokså langt nord i grevskapet Warwickshire; ikke langt fra grensen til Leicestershire. Sagt på en annen måte befinner vis oss snaut halvannen norsk mil nord for Coventry, og drøye tre mil øst for Birmingham. Elven Anker, som blant annet er populær blant gjeddefiskere, renner gjennom byen som har et innbyggertall på rundt 80 000. Nuneatons tradisjonelle tekstilindustri så ikke overraskende en drastisk nedgang etter andre verdenskrig, og man er nå i stor grad en pendlerby for Coventry og Birmingham, selv om elektronikkindustrien fortsatt holder stand i byen. Men nå var det fotball jeg hadde kommet for å se.
Nuneaton Town må vel egentlig ses på som samme klubb som Nuneaton Borough, som i 1979 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier. To andreplasser på midten av 1980-årene står fortsatt som historisk bestenotering, før man i 1987 måtte ta turen ned. Returen i 1999 endte med fire sesonger tilbake i non-leagues gjeveste selskap, før klubben som medlem av Conference North ble slått konkurs i 2008. Man startet snart opp igjen som Nuneaton Town (et navn man også hadde benyttet før andre verdenskrig), men ble som mange sikkert vil vite flyttet ned to divisjoner til Southern League og divisjonen som på den tiden het Division One Midlands.
I sine to første sesonger sikret de seg opprykk via playoff, og var tilbake i Conference North, før de ytterligere to sesonger senere nok en gang hadde suksess i playoff da de våren 2012 vant playoff-finalen borte mot Gainsborough Trinity. Dermed returnerte Nuneaton-klubben til Conference Premier, der de har holdt seg siden. De skal imidlertid gjøre det skarpt i løpet av vårsesongen om de skal klare seg denne gang, for i forkant av dagens kamp mot Bristol Rovers lå de som nestjumbo med kun AFC Telford United bak seg, og med åtte poeng opp til sikker plass. Hjemmefansen bruker for øvrig fortsatt det gamle kallenavnet Boro på sitt lag.
Hva gjelder dagens motstander fra Bristol er de selvsagt en langt større klubb, og deres nedrykk fra Football League til Conference i fjor sendte jo nærmest sjokkbølger gjennom fotball-England. Mange vil hevde at Rovers i alt annet enn navnet er en FL-klubb, og de var ventet å kjempe om umiddelbar retur. Men de har fått tøff konkurranse – spesielt etter en litt keitete sesonginnledning – og selv om de nå var å finne på en andreplass på tabellen, hadde de sju poeng opp til ledende Barnet. Rovers var nå imidlertid ubeseiret på tolv kamper i ligaen (6-6-0), men bortesupporterne i taxien fryktet at de ble litt mange poengdelinger. De hadde imidlertid håp om at Barnet kunne innhentes, men advarte samtidig også blant annet mot et Grimsby Town som de ennå ikke ville avskrive.
Vi ble sluppet av utenfor inngangen til Liberty Way, der Nuneaton (den gang som Borough) har spilt siden 2007. Nye Nuneaton Town «arvet» en betydelig gjeld til tross for salget av deres gamle Manor Park, men har jevnt og trutt oppgradert sitt nye stadion der man for øvrig også har byens rugby union klubb som leietaker. Jeg registrerte umiddelbart at anlegget nok en gang hadde skiftet sponsornavn uten at jeg hadde fått det med meg, men hos mange klubber skjer jo dette nå med så voldsom hyppighet at det er en utfordring i seg selv å holde følge. Og når det samme ofte er tilfellet med de forskjellige tribunene som gjerne har enda hyppigere navnebytter, da er det nødt til å bli forvirring innimellom.
I og med at jeg bar på en blå Reading-lue, ble jeg først pekt i retning av borteinngangen, men etter å raskt ha oppklart den lille misforståelsen, fikk jeg snart betalt meg inn på inngangspartiet nederst på langsiden South Terrace. £14 fattigere kom jeg dermed inn i hjørnet mellom den nevnte langsiden og kortsiden som har anleggets største tribune som jeg velger å kalle East Stand. Dette er en ståtribune med kapasitet på 1 800, og som er hjemmefolkets bastion. Noe spesielt er ikke avsatsene/trinnene her i betong, men i metall. I hjørnet mellom denne tribunen og den nordlige langsiden finner man også klubbsjappa, der jeg gikk inn for å bytte £2,50 mot en pin til min samling. Program til £3 ble også lagt i posen før jeg kunne fortsette min lille rundtur på Liberty Way.
Over på den nordlige langsiden har anlegget fremstått som et lappeteppe av tribuner, kontorer, VIP-fasiliteter etc, men for et par år siden ble en midlertidig tribune med nærmest teltlignende tak erstattet av en ny hovedtribune. På halvdelen nærmest East Stand er det imidlertid flere bygg som blant annet huser kontorer og den slags, og på oppfordring fra karen i klubbsjappa stakk jeg freidig hodet inn på kontorene for å forhøre meg om mulighetene for å få kloa i en stensil med lagoppstillingene. En presserepresentant som akkurat hadde fått en liten bunke var på vei til å gi meg en av sine da en klubbrepresentant fortalte at de ikke ble delt ut til supportere. Etter at jeg slang et pund på disken rakk han meg imidlertid en kopi. Bortenfor disse kontorene står den nye Main Stand originalt nok ikke midt på langsiden, men helt inne på den ene banehalvdelen, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde.
Her måtte jeg imidlertid snu, men jeg kunne se ned på kortsiden der de tilreisende fra the West Country hadde møtt mannsterkt opp. Tribunen her virket nokså lik East Stand på motsatt kortside, med med en kapasitet på ca 1 000 er den noe mindre. Siden jeg ikke kom meg rundt måtte jeg vende om og gå tilbake samme vei jeg hadde kommet for å ta en kikk nedover South Terrace. Denne kalles også Rugby Club Terrace da rugby-klubben har kontorer i bakkant, og langsiden er igjen et lite lappeteppe av tribuneseksjoner for stående supportere. Her har man heller ikke tak over hodet, i motsetning til hva tilfellet er på de andre tribunene. Nederst hadde en del blitt gitt bortesupporterne, slik at jeg igjen måtte snu om. Jeg forkastet ideen om en rask pint i baren som hadde inngang i det ene hjørnet ved siden av klubbsjappa, og betalte heller £3 for en jumbo cheese dog fra et av matutsalgene før jeg gikk for å ta meg en røyk i hjørnet ved klubbsjappa, der man har røykeområde.
Jeg vekslet mellom å se kampen herfra og oppe fra East Stand, men det var fra sistnevnte posisjon at jeg så Rovers ta et ikke uventet initiativ fra start. Boro hadde midtstopper og kaptein Gareth Dean å takke for at man ikke havnet under da han oppofrende blokkerte avslutninger fra både Matty Taylor og Nathan Blissett. De to (og spesielt Taylor) skapte trøbbel for manager Liam Daish sine gutter, og Blissett var igjen frempå da han headet like utenfor. Hjemmekeeper Christian Dibble reddet flott en avslutning fra Taylor, men det virket som et tidsspørsmål før målet kom. Mens Rovers presset på virket hjemmelaget planløse og så ut til å satse på lange håpefulle baller som stort sett ble plukket opp av Rovers-forsvaret. Med fem minutter til pause kunne Rovers-manager Darrell Clarke omsider juble da keeper Dibble måtte gi retur på en avslutning fra Blissett, og Matty Taylor var frempå for å pirke ballen i mål til 0-1.
Det var da heller ikke på noen måte ufortjent at Rovers gikk til pause med en ledelse som fort kunne vært større, men jeg var mest spent på om jeg hadde vunnet på en av mine to «Goalden Goal»-lodd. Jeg hadde 41 minutter på ett av de, men jeg fryktet at jeg var noen sekunder fra da jeg på min stoppeklokke hadde omtrent 39.45 da målet ble scoret. Mens jeg ventet på å høre den offisielle dommen, oppsøkte jeg baren der jeg betalte £3,30 for en pint Thatchers Gold. Der var ikke overraskende hjemmefansen skuffet over egen innsats, selv om det var en av opprykksfavorittene de møtte. Nuneaton var faktisk ubeseiret på tre ligakamper før dette, med borteseier i Altrincham samt to uavgjorte mot Telford (hvor de i hjemmemøtet hadde rotet bort en tomålsledelse på overtid), men et par supportere jeg snakket med etterlyste nå innsats og en offensiv plan.
På Twitter kunne jeg se at jeg ganske riktig hadde vært noen sekunder unna gevinsten på £85, som selvsagt hadde kommet godt med, men nå var på tide å glemme det og heller ta oppstilling for andre omgang. Det var nå også så surt at jeg måtte ta på Reading-lua og trekke den godt nedover ørene. Om Nuneaton hadde håp om et comeback ble det snart knust da en corner endte med at Blissett fikk gå opp upresset og heade inn 0-2. Hjemmefansen så nå mest håp i å heie på tåka som var i ferd med å sige innover Liberty Way, og det kunne vært enda styggere for Liam Daish sine gutter. Midtveis i omgangen la nemlig Andy Monkhouse et glimrende innlegg som Blissett på merkelig vis klarte å styre utenfor på nærmest blank goal.
Matty Taylor hadde også mulighet til å øke, men igjen var det en god inngripen og takling av Gareth Dean som hindret ytterligere baklengs for vertene. Nuneaton skapte så godt som ingenting, og deres eneste sjanse av betydning kom i kampens siste minutt, da spissen Michael Gash avsluttet på mål, men Rovers-keeper Will Puddy hadde få problemer, og dermed endte det 0-2. De 926 bortesupporterne utgjorde mer enn halvparten av de 1 661 tilskuerne, og Rovers-folket kunne også juble da meldingene kom fra Sincil Bank, der Lincoln City hadde slått Barnet 4-1. For egen del hadde jeg planlagt å forlate Liberty Way nokså raskt for å rekke et direktetog tilbake til Coventry, og dermed slippe lang ventetid på neste direktetog.
Med den lite hyggelige erfaringen i Yeovil friskt i minne hadde jeg forhåndsbestilt taxi. Ved ankomst Liberty Way så jeg nemlig at det ligger et taxifirma på nabotomta, og jeg hadde før kampen fått bekreftet at de ville ha en bil klar når jeg kom etter kampslutt. God beslutning, for en kar som nå sto der fikk beskjed om at det var minst en halvtimes ventetid, men jeg tilbud ham å dele min taxi, slik at vi sammen satt kursen mot Nuneaton togstasjon. Tilbake i Coventry ventet jeg på tilbakemelding fra en Reading-kompis fra Banbury som hadde vurdert å ta turen opp for å treffes over noen pints. Det ble aldri noe av, så etter et måltid og et par pints på puben The Litten Tree, trakk jeg meg tilbake til hotellet for å legge meg på senga med boka mi.
English ground # 228:
Nuneaton Town v Bristol Rovers 0-2 (0-1)
Conference Premier
Liberty Way, 4 January 2015
0-1 Matty Taylor (40)
0-2 Nathan Blissett (49)
Att: 1 661
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: £2,50
Next game: 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur
Previous game: 03.01.2014: AFC Blackpool v AFC Liverpool
