Mandag 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur
Etter å ha forsynt meg fra Ibis-hotellets frokost-buffet var det på tide å forlate Coventry og West Midlands for igjen å sette kursen nordover. Hverken på den lille spaserturen til togstasjonen eller inne på stasjonen var jeg i stand til å finne et eksemplar av Non League Paper, som for andre uke på rad kom ut på mandag i stedet for søndag. Derfor var det med en liten skuffelse at jeg satt meg på 10.42-toget som skulle frakte meg så langt som til Preston. Drøyt to timer senere hoppet jeg av på sistnevnte stasjon, der jeg hadde større hell slik at jeg rakk å raske med meg dagens Non League Paper før jeg stresset over til riktig perrong for 13.00-toget til Colne. Mens jeg satt med nesa i den nyinnkjøpte avisen stoppet toget i byer som Accrington og Blackburn, før jeg etter 55 minutter kunne stige av på Burnley Central.
Via email hadde jeg hatt kontakt med Talbot Hotel som hadde bekreftet min booking for denne dagen med ankomst rundt klokka to. Jeg orienterte meg derfor raskt frem den ikke altfor lange veien til denne puben med beliggenhet på hjørnet mellom Church Street og Ormerod Road. Der var det tydeligvis ettermiddags-stengt, og jeg satt meg ned på en benk på utsiden for å finne frem papirene med telefonnummeret mens jeg tok meg en røyk. Idet jeg ringte ble imidlertid døren åpen, og sammen med en kar som i samme øyeblikk rundet hjørnet, ble jeg sluppet inn. Kvinnemennesket som sjekket oss inn lurte på om vi var her i anledning kveldens fotballkamp, og fikk bekreftende svar fra begge, før jeg ble vist til rommet i andre etasje over puben slik at jeg fikk slengt fra meg bagen.
Burnley ligger der elvene Calder og Brun møtes øst i grevskapet Lancashire, snaut tre og en halv mil nord for sentrale Manchester, og med omtrent samme avstand vestover til Preston. Burnley vokste voldsomt under den industrielle revolusjon, da de snart etablerte seg som et av de aller viktigste sentrum for tekstilindustrien. Som med mange av de andre byene i området, var denne industrien alfa og omega, men også utbyggingen av kanalen mellom Liverpool og Leeds var viktig for byens utvikling, der også kullgruvedrift var en viktig næringsvei. Ved nedgangen i disse tradisjonelle industriene, spesielt etter andre verdenskrig, økte arbeidsledigheten voldsomt i Burnley, og byen har ved flere anledninger blitt kåret til et av landets «verste» steder å bo. Etter årtusenskiftet var det voldsomme raseopptøyer her, med regelrette gatekamper mellom briter og den asiatiske befolkningen. Byen har i dag snaut 75 000 innbyggere, og om noen er interessert i å bosette seg i England, sies det at boligprisene her er blant landets rimeligste.
Selv om min interesse for FA Cupen på dette tidspunktet av sesongen gjerne er i ferd med å gradvis forsvinne som dugg for solen, var Burnley en av de få nåværende klubbene i Premier League som faktisk fristet litt til besøk, og da passet det bra når det ikke var andre kamper i den engelske pyramiden denne mandagen, bortsett fra AFC Wimbledon v Liverpool. Jeg hadde faktisk først vurdert en tur til Skottland og Kilmarnock, men da Burnleys kamp mot Tottenham etter hvert ble flyttet til denne dagen, var det en fin anledning til å få besøkt Turf Moor. Så fikk det heller være at helgens exit for Blyth Spartans og Dover Athletic (og ikke minst alle de store plast-klubbenes avansement) gjorde sitt til at det neste FA Cup-øyeblikk jeg nå gledet meg mest til var neste sommers trekning av cupens extra preliminary round for neste sesong.
Etter en halvtimes tid på rommet strøk jeg på dør og tok fatt på den ti minutter lange spaserturen til Turf Moor. Turen gikk nedover Church Street og til venstre inn i Yorkshire Street, over den nevnte Liverpool-Leeds kanalen. Omtrent der Yorkshire Street skifter navn til Harry Potts Way (oppkalt etter Burnley-legenden som var en tro tjener som både spiller, manager og styreformann for klubben) ser man cricketbanen som ligger bak Turf Moors ene kortside, og bortenfor denne ligger langsiden Bob Lord Stand parallelt med Harry Potts Way. Her stakk jeg innom billettkontoret for å hente billetten jeg hadde betalt £20 for, og samtidig benyttet jeg anledningen til å ta en kikk i klubbsjappa. Jeg var på jakt etter en pin til min samling, men til tross for flere varianter fant jeg ingen jeg likte. Jeg ville ha en enkel pin med kun klubbens logo, men selv om jeg umiddelbart angret noe på det endte jeg likevel opp med å betale £3 for en variant med en liten logo som nærmest druknet i teksten «We are Premier League».
Dagens kampprogram var også til salgs, og for £2 skal jeg ikke klage på prisen. De skal også ha ros for det artige coveret som var en slags kopi av forsiden på finaleprogrammet fra 1962, da det var nettopp disse to som møttes på Wembley. Den gang var det de to siste sesongers seriemestre som møttes, og Tottenham seiret til slutt 3-1 og vant cupen for andre år på rad. I stedet for bildet av Wembley hadde dagens programforside et svarthvitt-bilde av et moderne Turf Moor, men ellers var designet det samme. Med det unnagjort fullførte jeg en liten fotorunde rundt Turf Moors utside, før jeg like godt bestemte meg for å få meg en pre-match pint. Imidlertid syntes det som om dette med å stenge et par timer tidlig på ettermiddagen var en gjenganger i Burnley, og tross en rekke puber i nærheten av Turf Moor virket de fleste å ha stengt dørene og hengt opp skilt som varslet om at de ville åpne igjen klokka 17.
Det var bortimot en time til, så jeg gikk i stedet den korte veien ned til Burnley-bastionen The Foresters Arms. Burnley er blant stedene man gjerne oppfordres til å utøve forsiktighet, og dette er blant pubene fremmedfolk gjerne advares mot å oppsøke, men jeg har aldri vært skvetten på dette området, og det er gjerne også på disse pubene man finner den gode stemningen. At jeg umiddelbart ble gjort oppmerksom på at puben kun var for hjemmefans, var vel en bekreftelse på at dette er en typisk local der alle kjenner oppsynet på hverandre, men da jeg viste frem min billett til hjemmeseksjonen fikk jeg da bestilt meg en pint. Det var dårlig fremmøte hittil, men på et tidspunkt da mange ikke hadde kommet hjem fra jobb ennå var det kanskje ikke så rart.
En pint ble til en til, og enda en til, men selv om det etter hvert begynte å komme flere kunder, var det foreløpig et skuffende oppmøte. Men halvannen time til kampstart hadde jeg nok regnet med mer trøkk, men et par hjemmesupportere jeg kom i snakk med hevdet at det nok ikke ville bli særlig imponerende fremmøte i dag. Ganske overraskende når man har hjemmekamp mot det som må kunne kalles et storlag i cupen, men som jeg igjen ble fortalt virker det som om cupen nå dessverre også for klubber som Burnley delvis ses på som et forstyrrende element og at alt dreier seg om å prestere i den fordømte Premier League.
Med rundt tre kvarter til kampstart gikk jeg tilbake til Turf Moor og entret North Stand (som nå bærer navnet James Hargreaves Stand etter at sponsorinntektene ble for fristende) der jeg i håp om å få stå hadde bestilt plass helt bakerst på øverste nivå. Dette er tribunen på bortre langside, og med en kapasitet på drøyt 8 000 er den nå anleggets største, etter at den i 1996 erstattet den herlige gamle ståtribunen Longside. Den nye toetasjes tribunen har på ingen måten sjarmen til sin forgjenger, og det samme kan vel sies om Jimmy McIlroy Stand som jeg nå hadde til venstre for meg. Etter at Longside var erstattet med tribunen jeg nå sto på, var det senere samme år Bee Hole End sin tur da denne ståtribunen under åpen himmel ble byttet ut med dagens Jimmy McIlroy Stand, som de fleste vil vite er oppkalt etter den nordirske landslagsmannen som ble en klubblegende under sitt opphold i perioden 1950-1962. Sistnevnte tribune står altså på den ene kortsiden, og er egentlig en mindre kopi av North (James Hargreaves) Stand. Noe skuffende er det at de ikke i det minste tettet hjørnet mellom de to nybygde tribunene.
På motsatt kortside er den såkalte Cricket Field Stand nå anleggets eldste, og også denne har blitt offer for et sponsornavn. Den er likevel ikke eldre enn at den sto ferdig i 1969, og når man tenker på at Burnley har spilt på Turf Moor helt siden 1883 er ikke det altfor gammelt tross alt. Denne tribunen huser faktisk også garderobene, og Turf Moor er en av etter hvert stadig færre stadioner der disse ligger på en av kortsidene. Når laglederbenkene står i forkant av langsiden Bob Lord Stand fører dette dermed til en prosesjon av spillere og lagledere før kamp, ved pause, og etter kamp. Bob Lord Stand sto ferdig i 1974, og ble bekostet med blant annet salget av midtbanespiller Martin Dobson til Everton. Tribunen er oppkalt etter mannen (en tidligere slakter, i motsetning til dagens utenlandske oljemilliardærer) som var klubbens formann i perioden 1955-1981.
Burnley er jo en virkelig klassisk fotballklubb, og mange vil selvsagt vite at de var en av de tolv utvalgte klubbene som i 1888 var med å stifte Football League. De er to ganger seriemester (1921 og 1960), i tillegg til å ha vunnet FA Cupen i 1914. Klubbens virkelige storhetstid var på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, da de var et stabilt topplag som var i tillegg nære på ved flere anledninger. De sikret seg omsider altså sin andre ligatittel i 1960, og tok seg året etter til kvartfinalen i europacupen. Da de ble slått av nettopp dagens motstander Tottenham i den nevnte FA Cup-finalen i 1962, betød det at Burnley ble nummer to i både cup og serie den sesongen, og nærmere har de ikke kommet siden.
I stedet gikk det nedover med den gamle storheten, og etter at de i 1976 rykket ned fra øverste divisjon startet en nedtur som endte med sju sesonger i Football Leagues kjellerdivisjon. Bunnen var nådd i 1986/87-sesongen, da de først på sesongens siste dag unngikk å bli første lag som rykket automatisk ned fra Football League til Conference. Sakte men sikkert har klubben siden den gang klatret i pyramiden, og da de våren 2009 rykket opp til Premier League ved å slå Sheffield United i playoff-finalen, betød det retur til øverste nivå for første gang på 33 år. Det endte som kjent med umiddelbart nedrykk, men i fjor tok de seg igjen opp med andreplass under ledelse av Sean Dyche – en manager jeg nok ikke er alene om å ha sans for. Så får det heller være Watfords (eller Udineses reservelag om man vil) tap at han tydeligvis ble ansett som «for engelsk» for de italienske eierne der.
Burnley-supporterne rundt meg innrømmet selvsagt at et cupeventyr ikke var å forakte, men slo fast at klubbens store mål er å beholde plassen i den hersens Premier League. Da kampen ble omberammet hadde jeg vært rask på labben for å booke en billett til denne kampen, og jeg hadde regnet med stor pågang og kjempestemning. Tydeligvis er sjarmen med FA Cupen en saga blott på dette nivået, og jeg har kanskje blitt bortskjemt med herlige FA Cup-kamper i de tidlige kvalifiseringsrunder, der den fortsatt er en stor greie. For sannelig var ikke interessen så laber at man faktisk hadde stengt av hele den toetasjes tribunen Jimmy McIlroy Stand på den ene langsiden! Da fortjener man kanskje ikke noe cupeventyr tross alt..? Likevel håpet jeg å se Burnley ta seg videre, og den følelsen ble ikke mindre når hjemmelaget faktisk stilte med en hel-britisk ellever fra start, og der den eneste ikke-brite i troppen var iren Steven Reid som satt på benken. Til sammenligning stilte Spurs uten en eneste engelskmann fra start, der deres eneste britiske innslag var waliseren Ben Davies på venstrebacken. Det var jo i seg selv grunn god nok til å holde med Burnley i kveld.
Jeg vet imidlertid ikke engang hva jeg skal si om det som utspilte seg da kampen startet der nede på gressmatta. Første omgang var nemlig så til de grader søvndyssende kjedelig at det knapt finnes ord som er beskrivende nok. Jeg kan imidlertid fortelle at ingen av keeperne måtte i aksjon en eneste gang i løpet av første omgang, og at det heller ikke var et eneste skudd på mål fra noen av lagene. Også stemningen på tribunen var skuffende, og etter hvert var det så kjedelig at jeg faktisk tok meg i å ta frem mobilen for å surfe på nettet for å fordrive tiden! Jeg var langt fra den eneste, og mange hadde satt seg til med telefonen, bladde i programmet, eller samtalte med sidemannen om helt andre ting. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet ikke huske å ha sett en så ufattelig kjedelig omgang noen gang, og det sier vel det meste at min sidemann hoderystende hevdet at han nok hadde valgt feil da han hadde rømt på kamp for å slippe å være med sin kone for å handle nye gardiner!
Heldigvis ble det ikke lagt til all verden, og jeg var også glad for å se at Turf Moor faktisk også er blant arenaene der man fortsatt kan få slippe ut i pausen for å ta seg en røyk. Da jeg reiste meg opp så jeg snart at den eldre karen foran meg faktisk hadde sovnet! Mens vi sto utenfor og røyket var det også et par mindre grupper som fant ut at det måtte være morsommere å stikke på puben for en pint enn å utsette seg for en nok en omgang av denne kampen. Selv hadde jeg ingen slike planer, og jeg tok heller oppstilling i matkøen for å få litt føde. £4 ble betalt for en meny som besto av en cheese & onion pie og en Bovril, og disse bar jeg med meg tilbake til plassen min i håp om en bedre andre omgang.
Den eneste endringen i pausen var at Tottenham satt innpå Harry Kane som erstattet Benjamin Stambouli, og han skapte i hvert fall litt mer fart i Spurs-laget etter at omgangens første fem minutter bar bud om en ny sovepille av en omgang, selv om gjestenes Federico Fazio hadde kampens første avslutning på mål etter 47 minutter. Kane fikk til tider selv Roberto Soldado til å virke frisk på topp, og Soldado avsluttet to ganger utenfor mål. Ti minutter av omgangen var spilt da Ben Davies dro seg fri på venstrekanten, og hans innlegg fant Nacer Chadli som kunne koste på seg en ekstra touch før han satt ballen i mål bak Burnley-keeper Tom Heaton. Kane kunne like etter doblet ledelsen, men Kanes skudd traff kneet til keeper Heaton og spratt i sikkerhet. Det hadde ikke vært et eneste tegn på at vertene skulle kunne true Spurs-målet, men etter en time kom Sam Vokes innpå for Ashley Barnes.
Med Vokes’ inntreden skjedde den noe med Burnley-laget, som plutselig hevet seg voldsomt. Danny Ings hadde allerede testet Spurs-keeper Michael Vorm med en suser da Vokes orkestrerte et angrep der han etter flott samspill med George Boyd spilte fri Dean Marney som var nære på å utligne mot sin moderklubb. Avslutningen gikk imidlertid like over, men det gjorde den ikke kort etter, da Michael Kightly tok seg til dødlinjen og la tilbake til Sam Vokes. Innbytteren kom stormende inn i feltet og plasserte ballen kontant i mål bak keeper Vorm. 1-1 etter 73 minutter. Nå var det faktisk en langt mer underholdende kamp, der begge presset på for et vinnermål som ville bety retten til å møte Leicester City i neste runde.
Både Ings og Vokes hadde muligheter for vertene, mens Harry Kane brant en stor mulighet for Spurs helt på tampen, da han fra god posisjon sleivsparket ballen langt utenfor. Dermed endte det 1-1; noe som betød omkamp i nord-London. Etter det som sannsynligvis er den kjedeligste førsteomgangen jeg noen gang har sett live, tok kampen seg opp etter Spurs’ ledermål, og den siste halvtimen var nokså underholdende. Det siste Burnley-fansen ville ha var tydeligvis omkamp, da det selvsagt betød nok en kamp. Jeg vil nå si at det er bedre med omkamp enn å bli slått ut, men det er nå meg.. Etter at en av journalistene sjekket opp og fortalte meg at kveldens tilskuertall var skuffende 9 348 – langt under halvfullt – forlot jeg raskt Turf Moor for å returnere til Talbot Hotel, men stoppet først hos en kar som solgte supportereffekter fra en stand utenfor.
Denne karen solgte en rekke supportereffekter, og her fant jeg til og med en pin jeg likte. £2,50 ville han ha for den, og jeg skulle til og betale da jeg plutselig kom på å spørre om han heller ville bytte med den jeg tidligere hadde kjøpt i klubbsjappa. Det ville han gjerne, og da var begge fornøyde. Tilbake på Talbot Hotel var det fortsatt liv i baren, der en liten gruppe stamkunder holdt hoff sammen med en barmfager bartender og innehaveren Marco i sin Burnley-drakt. For å gjøre en lang historie kort ble jeg sittende der helt til stengetid, før jeg stabbet opp trappa for å finne mine gemakker.
English ground # 229:
Burnley v Tottenham Hotspur 1-1 (0-0)
FA Cup, 3rd Round
Turf Moor, 5 January 2015
0-1 Nacer Chadli (56)
1-1 Sam Vokes (73)
Att: 9 348
Admission: £20
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans
Previous game: 04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers
