Tirsdag 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans
Det siste jeg hadde gjort før jeg trakk meg tilbake kvelden før var å få innehaveren Marco til å bestille en taxi for meg til morgenen etter. Det sparte meg i følge ham for en bortimot tjue minutters spasertur med min store bag, og som avtalt kom taxien utenfor idet jeg klokka kvart på ti låste meg ut av Talbot Hotel. Etter noen få minutter ble jeg sluppet av utenfor togstasjonen Burnley Manchester Road, og kunne betale sjåføren de to-tre pundene. Jeg skulle forlate Burnley med 10.12-toget til York, som jeg ble med så langt som til Leeds, der jeg etter en time og ti minutter kunne stige av.
Dagens kamp skulle for min del finne sted i South Elmsall, mens jeg skulle ha base i Doncaster, og jeg kunne raskt byttet til første tog mot Doncaster. Imidlertid hadde jeg bestemt meg for å gjøre et stopp i nettopp South Elmsall for å ta en kikk på Frickley Athletics hjemmebane Westfield Lane mens det fortsatt var dagslys. Dermed måtte jeg ha lokaltoget som går mellom Leeds og Doncaster, og da det betød en ventetid på en time og ett minutt, benyttet jeg ventetiden til å innta en sen frokost på puben The White Rose inne på Leeds stasjon.
12.21-toget mot Doncaster fraktet meg de 28 minuttene til South Elmsall, der jeg krysset over jernbanebrua og Doncaster Road før jeg svingte inn i Westfield Lane. Sistnevnte er en lang og slak oppoverbakke, og med bagen på slep slet jeg meg oppover til det flatet ut like før der jeg etter et kvarters tid svingte ned til venstre mot Frickley Athletic stadion. Her var det for tiden et gjørmebad uten like, der grusveien og parkeringsplassen var fullstendig oppkjørt av anleggsmaskiner og andre kjøretøy som var i aktivitet på det som tegner til å bli et stort boligfelt på nabotomta. Klubbens stadion var dessverre lukket og låst, men jeg fikk da en utvendig kikk på den flotte hovedtribunen, og det var også mulig å kikke inn over muren lenger ned på denne langsiden.
Med det unnagjort returnerte jeg til South Elmsall stasjon, der 13.50-toget omsider tok meg de siste 19 minuttene ned til Doncaster, der jeg hadde betalt £22 for et rom på Restover Lodge. Dette etablissementet ligger litt sør for sentrum, på vei ut mot Doncaster Rovers’ nye Keepmoat Stadium. Det var imidlertid denne klubbens gamle stadion Belle Vue jeg hadde til hensikt å ta en liten kikk på for å slå i hjel litt tid. Jeg konstaterte først at man gjerne får det man betaler for, da TV-en på rommet ikke virket, og det felles toalettet var ikke spesielt innbydende. Uten sete og med urin over hele kanten var jeg glad jeg kun skulle tømme blæra, og syntes først og fremst synd på de kvinnelige gjestene som måtte sitte der. Uansett; jeg hadde hørt at deler av de gamle ståtribunene på Belle Vue fortsatt er synlige, og en Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.
Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.
Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.
Klokka hadde passert fire, og det var på tide å spasere inn mot sentrum. Det er omtrent en halvtimes gange herfra og inn til togstasjonen i sentrum, og med sterke inntrykk på netthinnen trasket jeg innover langs Bennethorpe, som bytter navn til South Parade og deretter til Hall Gate, og til slutt High Street. På oppfordring fra min Doncaster-kompis John stakk jeg innom sentrums-puben The Paris Gates på St. Sepulchre Gate, et par minutter fra stasjonen. Den drives av en av hans kompiser, og han omtalte den som «the roughest pub in Donny». Det var ikke akkurat fiffen som var samlet der, og hans kompis var heller ikke til stede, men jeg slo i hjel litt tid ved å unne meg en pint Strongbow før jeg gikk den korte turen ned til togstasjonen for å sette kursen mot kveldens kamp i South Elmsall.
Snart satt jeg meg på 17.26-toget, og tretten minutter etter avgang kunne jeg igjen stige av i South Elmsall. Denne lille byen har drøyt 6 000 innbyggere og ligger helt nede i det sørøstlige hjørnet av grevskapet West Yorkshire. Stedet har lange tradisjoner med gruvedrift, som har vært alfa og omega i området, og den store kullgruven Frickley Colliery var blant Storbritannias aller største. Det var også denne gruven som ga sitt navn til klubben Frickley Athletic, som i 1910 ble stiftet under navnet Frickley Colliery. Under de store gruvestreikene på midten av 1980-årene var det en rekke uroligheter her, og det var også en av de siste gruvene som startet opp igjen driften etter streikens slutt. Denne store gruven stengte for godt i 1993, og det tidligere nevnte boligfeltet som nå bygges rett ved fotballklubbens stadion blir bygget på deler av den gamle gruvetomten, der det snart vil stå mange hundre boliger.
Etter å ha forsert den slake motbakken nok en gang, ankom jeg klubbens hjemmebane med nesten en time og tre kvarter til avspark. Det er ikke noen puber på veien fra stasjonen og opp til stadionet, og jeg hadde planlagt å ta et glass ved en working men’s club som jeg hadde passert ved min visitt tidligere på dagen. Disse etablissementene er jo et erketypisk britisk fenomen som man først og fremst finner i industrisamfunn nord i landet, og den opprinnelige tanken var å sørge for rekreasjon og utdanning for arbeiderne. Stedet jeg tidligere hadde passert viste seg imidlertid nå å være stengt, og dermed var det bare å fortsette til fotballklubbens stadion for å vente på at de skulle åpne telleapparatene.
Etter et drøyt kvart ble jeg fortalt at jeg bare kunne gå inn, og at baren var i ferd med å åpne. Jeg betalte derfor mine £9 og entret et foreløpig nokså folketomt anlegg for å først ta en liten runde rundt banen. Man kommer inn på den ene langsiden, ved siden av den etter forholdene store hovedtribunen som dominerer anlegget. Dette er en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på trebenker, og det er en flott og klassisk sak. Westfield Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1925, og den store hovedtribunen ble året etter bygget av streikende gruvearbeidere. Den har ikke endret seg stort siden, og den største forandringen skjedde vel i 1991, da den da 75 år gamle tribunen fikk nytt tak. På begge sider for denne er det små ståseksjoner med et par betongtrinn. Der jeg kom inn hadde jeg denne store tribunen på min høyre hånd, mens bygget som huser klubbhusets bar var å finne på min venstre side.
Jeg passerte baren i denne omgang, og tok meg heller over på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av ståplasser på bar bakke. Skjønt i hjørnet nærmest den nevnte baren står et bittelite hjemmesnekret overbygg som kan gi tak over hodet til en håndfull personer. På bortre langside er det noen betongtrinn som strekker seg hele banens lengde, og på mesteparten av denne langsiden har de stående tilskuerne tak over hodet i form av et overbygg som stammer fra årene rett etter andre verdenskrig. Den andre kortsiden byr utelukkende på såkalt hard standing og intet av tribunefasiliteter. Og da jeg igjen dreide over på langsiden med hovedtribunen, var min lille runde bortimot fullført. Det var på tide å innta klubbhusets bar.
Som sagt så gjort, og snart satt jeg £2 fattigere med en boks Strongbow. Mitt besøk hadde imidlertid ikke gått upåaktet hen, og jeg ble snart oppfordret til å ta plass ved bordet der representanter for hjemmelaget syntes det var stor stas med besøkende langveisfra. Frickley Athletic spilte store deler av 1980-årene på non-leagues øverste nivå, i det vi i dag kaller Conference Premier, med 2. plassen våren 1986 som bestenotering før de året etter rykket ned. Siden den gang har klubben befunnet seg i Northern Premier League Premier Division, der de i senere år ofte har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Nok en gang slo hjemmefolket fast at det igjen ville bli en kamp mot nedrykk, og at sesongens mål først og fremst er å beholde plassen.
Frickley Athletic befant seg før kveldens kamp på femte siste plass; plassen over nedrykkssonen. De kikket seg følgelig over skulderen, der avstanden ned til nedrykkssonen var tre poeng, samtidig som de hadde henholdsvis en og to kamper til gode på samtlige fire lag bak seg. Når det nå skulle kjempes om poeng i NPL Premier var kveldens motstander en klubb som de siste dagene hadde fått mye oppmerksomhet nasjonalt, etter nok en heroisk innsats i FA Cupen. Under mitt besøk hos Blackpool Wren Rovers tre dager i forveien hadde jeg hørt at Blyth Spartans ledet 2-0 over Championship-klubben Birmingham City, men dessverre holdt det ikke helt inn. Nå var det tilbake til hverdagen for et Spartans-lag som rykket ned fra Conference North i 2012, og som nå befant seg kun to plasser og tre poeng foran kveldens vertskap.
Gjestene fra nordøst hadde imidlertid (grunnet blant annet sin cupinnsats) kamper til gode på samtlige andre lag. De hadde på dette tidspunktet spilt kun 20 ligakamper – fem færre enn Frickley, og hele 12(!) færre enn ledende Skelmersdale United, som dog hadde spilt langt flere kamper enn noen annen klubb. Blyth-folket inntok snart baren, og noen av deres ledere hevdet at de hadde kommet over tapet i FA Cupen, selv om de fortsatt irriterte seg over de seks minuttene hvor det de kalte en kollektiv kollaps sørget for at 2-0 ble snudd til 2-3. Til tross for at de i kraft av sine mange hengekamper garantert vil klatre kraftig på tabellen, nektet de for øvrig på at playoff var noe som helst tema denne sesongen.
Mens jeg sto der og samtalte med Blyth-lederne fikk jeg øye på et kjent ansikt som tittet inn døra. Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde overraskende tatt turen ned fra Peterlee sammen med sin Katie. De fortalte at de hadde sett på min planlagte reiserute og planlagt å overraske meg, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at de lyktes godt med akkurat det. Lee er jo spesielt glad i Northern League, men slo bombastisk fast at han ser det som enda gjevere å besøke nye stadioner. Det er alltid interessant å høre hans tanker om fotballrelaterte saker i nordøst, og ikke minst i Northern League. Denne kvelden var det imidlertid altså Northern Premier League det skulle dreie seg om, og tross Blyth-folkets tidligere benektelse, hadde Lee en teori om at Blyth Spartans nok hadde gått løs på inneværende sesong med tanke på å stablisere seg, men at også de nok har merket seg at veien opp til playoff ikke er så avskrekkende om de plutselig skulle begynne å vinne de mange hengekampene.
Under en røykepause fikk jeg byttet £1,50 mot et eksemplar av kveldens gode (og flotte) kampprogram som man nå solgte rett innenfor inngangspartiet. I hjørnet bortenfor inngangen til baren hadde også klubbsjappa åpnet, og blant flere interessante produkter klarte jeg å motstå fristelsen til å kjøpe meg med en av deres fine kopper, og nøyde meg med å betale £2 for en pin til min samling. Tilbake i baren ble det tid til en Strongbow til, samtidig som jeg fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene fra kvinnemennesket som nå delte ut disse i baren. De to lags representanter der syntes for øvrig å være enige i at årets NPL Premier Division er mer åpen og uoversiktelig enn på mange år, så det går mot en morsom sesongavslutning her. Skelmersdale leder som nevnt med flere kamper spilt enn alle andre, mens mange advarte mot klubber som Ilkeston, Curzon Ashton og FC United of Manchester.
Det var på tide å drikke opp og ta oppstilling før kampstart, og vi valgte oss den bortre langsiden. Mens Lee og Katie gikk over dit tok jeg en omvei via matutsalget Big Fellas Snack Bar for å få litt mat i skrotten. Ikke bare er man i nord generelt sett flinkere til å dele ut teamsheets i non-league eller til å servere black pudding med frokosten. De vet også at en pai ikke er helt det samme uten mushy peas – eller ertestuing om du vil. Og for rimelige £2,90 fikk jeg en servert en pai med nettopp mushy peas og brun saus…et kulinarisk høydepunkt. Om jeg noen gang har blitt servert bedre mat på fotballkamp, kan jeg i så fall ikke huske det. Mens jeg tok plass ved siden av Lee og Katie og så kampen bli sparket i gang, kunne jeg uten tvil fastslå at paien der og da ble kåret til en virkelig vinner. Rett og slett utsøkt!
Jeg vurderte faktisk gå tilbake for å kjøpe en til, men man må vel tenke litt på formene.. Jeg moret meg i stedet over Blyth-fansens gauling, der «There’s only two Stevie Turnbulls» selvsagt henviste til at Stephen Turnbull (som er i sin tredje periode med klubben) nå har fått selskap av nysigneringen fra Brandon United; Steven Turnbull…og forvirringen blir ikke mindre av at begge spiller på den sentrale midtbanen. Det var innledningsvis få sjanser, og mesteparten av spillet foregikk på midtbanen. Gjestene var uten den influensa-syke spissen Dan Maguire, men Michael Richardson (med en fortid i Newcastle United) sendte etter snaue kvarteret Spartans i føringen med et skudd fra rett utenfor 16-meterstreken, med hjemmekeeper Sam Leigh henvist til rollen som tilskuer.
The Blues forsøkte å svare, men innlegget fra Jake Stannard ble headet like utenfor av Reece Thompson, og like etter kunne Robbie Dale doblet ledelsen da han var centimetere fra å styre en corner i mål. Reece Thompson var Frickleys største offensive trussel, og igjen var det Stannard som fant ham inne i boksen, men han hadde på seg ryggsekk da han skulle avslutte. Et lite minutt før pause var Thompson igjen på farten da han ble spilt fri av Luke Jeffs og stormet nedover venstrekanten. På vei inn i feltet ble han meid ned av Nathan Buddle, men skjedde forseelsen innenfor eller utenfor 16-meterstreken?? Dommeren presterte å dømme frispark nøyaktig på streken, og som Lee ganske riktig påpekte: om han mente forseelsen skjedde PÅ streken, skal det jo dømmes straffespark, i og med at streken i følge reglementet er en del av feltet. Frisparket fra Jeffs ble for øvrig headet unna, og lagene tok pause på stillingen 0-1.
Mens Lee og Katie valgte å benytte pausen til litt fotografering gikk jeg for å innta en forfriskende Strongbow i baren, der diskusjonen gikk rundt denne situasjonen sent i første omgang. Tilbake på bortre langside kunne vi se at vertene hadde brukt pausen til å sette innpå Gavin Allott for Brad Riley, og flyttet Luke Hinsley ut på vingen. Det virket som om dette var et positivt trekk for Frickley, som nå var langt friskere. Allerede i omgangens første minutt avsluttet Allott like over etter klabb og babb i feltet, og få minutter senere måtte Spartans-keeper Peter Jeffreys varte opp med en flott redning for å stoppe avslutningen fra Reece Thompson. The Blues var imidlertid svært heldige da målscorer Richardson noen minutter senere sendte av gårde en suser som smalt i stolpen bak keeper Leigh. Returen havnet hos Arran Wearmouth, men også hans avslutning gikk i den samme stolpen.
Med tomålsledelse kunne kampen kanskje vært avgjort der og da, men i stedet benyttet Frickley anledningen til å slå tilbake kort etter. Et svakt tilbakespill fra Nathan Buddle ble snappet opp av Reece Thompson som rundet keeper Jeffries og satt ballen i mål til tross for Buddles desperate forsøk på å komme seg tilbake for å klarere. I omgangens tiende minutt hadde Frickley Athletic utlignet til 1-1. Etter en times spill kunne hjemmelaget snudd kampen da Thompson skar inn i feltet og la tilbake til Luke Hinsley, men sistnevntes avslutning gikk over mål. Drøyt sju minutter senere var rollene byttet om da Hinsley fant Thompson på bakerste stolpe, men hans avslutning ble reddet av Blyth-keeper Jeffries. Blyth hadde på ingen måte tenkt å la poengene bli igjen i West Yorkshire, og Robbie Dale stormet snart inn i feltet, men hans skudd ble blokkert av keeper Leigh. Det var en artig kamp, og like etter ble Reece Thompson spilt fri alene med keeper, men kom for tett oppi en våken Jeffries som kom stormende ut og fikk blokkert.
Klokka viste 72 minutter da innbytter Gavin Allot tok seg inn i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og vertene hadde en gyllen mulighet. Allot tok selv straffesparket, men hans nokså svake straffe ble blokkert av Blyth-keeper Jeffries, som var lynraskt oppe for å redde også returen fra samme mann. Noen minutter senere tok hjemmekeeper Sam Leigh tilsynelatende ballen med hendene utenfor feltet, men frisparket strøk like over tverrliggeren. Det gikk mot 1-1 og poengdeling da vertenes Matt Young sendte et frispark inn i feltet fire minutter på overtid. Det ble kun halvveis klarert, og Allotts påfølgende volley ble på vanvittig vis reddet på streken av en Blyth-spiller som nærmest kastet seg frem og stupheadet ballen unna. Den påfølgende corneren så ut til å seile rett i mål, men igjen sto en Blyth-spiller på streken og fikk headet unna. Vi nærmet oss fem tilleggsminutter da Luke Jeffs sendte ballen tilbake inn i feltet, og Reece Thompson vendte opp og skjøt i mål via tverrliggeren.
Det var vanvittige scener som utspilte seg på Westfield Lane, der vi fikk oppleve en spontan baneinvasjon med mange av de 253 tilskuerne ute på banen – deriblant faktisk en gjeng med tenåringsjenter! Man skulle nesten tro at Frickley Athletic hadde vunnet cupen! Da man hadde fått alle tilskuerne av gressmatta var det ikke tid til stort mer enn å ta avspark før dommeren blåste av med seier 2-1 til hjemmelaget. Vi hadde sett en meget underholdende kamp, der spesielt andre omgang var veldig morsom…for ikke å snakke om den høydramatiske avslutningen. I tillegg til en noe forsinket start på andre omgang, hadde baneinvasjonen og all tilleggstiden imidlertid ført til at det så dårlig ut med tanke på å rekke 21.49-toget, da jeg nå hadde godt under ti minutter på meg. Lee og Katie tilbød meg skyss ned til South Elmsall stasjon, men det tok også flere minutter å komme seg ut av gjørmebadet som var parkeringsplassen. Og idet jeg skulle til å hoppe ut ved stasjonen for å løpe ned trappa til perrongen, så jeg toget forlate stasjonen..
Neste tog kom ikke før 23.08, så de to tilbød seg å finne en pub for å ta en pint med meg mens jeg ventet på neste tog. Det førte oss til puben The Barnsley Oak, der gjestene var travelt opptatt med en quiz. Vi hadde til slutt en hyggelig rast der som varte en times tid, og diskusjonen gikk rundt fotball-relaterte temaer. Ikke minst var det interessant å høre Lee hevde at han ikke var i tvil om at North Shields var det beste laget han hadde sett i Northern League denne sesongen. Greit å få bekreftet mitt inntrykk da jeg lot meg imponere av North Shields sterke borteseier i Guisborough tidlig i sesongen, selv om jeg enn så lenge fortsatt holder en liten knapp på Shildon, i likhet med Lee. Han kunne ellers fortelle at Thornaby er i ferd med å ytterligere oppgradere sitt anlegg, slik at det kanskje er en destinasjon som snart må vurderes. Etter to pints (og kun en mineralvann for sjåfør Katie) brøt vi opp, og jeg kunne snart takke for skyss og trippe ned på perrongen. Idet paret satt kursen nordøstover så jeg noe som lå på bakken, og fant ut at Lee hadde mistet lua si, så den får jeg ta med over neste gang muligheten er til stede for å møtes. Like før klokka halv tolv var jeg tilbake i Doncaster, og unnet meg en taxi ut til Restover Lodge, der jeg snart fant senga.
English ground # 230:
Frickley Athletic v Blyth Spartans 2-1 (0-1)
Northern Premier League Premier Division
Westfield Lane, 6 January 2015
0-1 Michael Richardson (14)
1-1 Reece Thompson (55)
2-1 Reece Thompson (90+5)
Att: 253
Admission: £9
Programme: £1,50
Pin badge: £2
Next game: 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway
Previous game: 05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur
