Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway 07.01.2015

 


Onsdag 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway

 

Frokost var ikke inkludert ved Restover Lodge i Doncaster, men jeg hadde på forhånd sett meg ut et sted med tanke på dette, og etter at resepsjonisten hadde tilkalt en drosjebil kunne jeg snart bestille meg en heftig frokost ved Tuck-in Café, ikke langt fra togstasjonen. Der kunne de sakene sine, og jeg hadde valgt meg ut en av deres heftigste varianter av full english der jeg la til black pudding. Herligheten ble servert med alt det man er vant til, i tillegg til herlig fried bread og til og med løkringer(!) på toppen av det hele. Akkurat det med løkringer var litt drøyt for å være del av en frokost; selv til meg å være. Mett og fornøyd kunne jeg krysse over til Doncaster togstasjon, der jeg hadde planlagt en liten utflukt før jeg satt kursen mot Castleford, som skulle være min base for dagen.

 

Rett utenfor Doncaster ligger det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn. For ordens skyld: ingen av bildene på dette innlegget er derfra, men mine bilder fra Hampden Road kan ses her.

 

Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto på den ene langsiden, for på den andre langsiden er det masse gress, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.

 

Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne vant to ganger (1898 og 1926) daværende Midland League, som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som på den tiden hadde en rekke klubber som senere har blitt faste innslag i Football League. Senere har det vært en rekke navneskifter, konkurser og gjenoppstandelser, men den mest kjente utgaven av Mexborough-klubben(e) er for noen kanskje likevel den versjonen av Mexborough Town som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League. Den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.

 

Jeg unnet meg en j2o på Wetherspoons-puben The Old Market Hall mens jeg ventet på 11.51-toget tilbake til Doncaster, der jeg hadde tjue minutters ventetid før jeg tok plass på Grand Centrals tog fra London Kings Cross til Bradford Interchange, slik at jeg kunne bli med de drøye tjue minuttene til dens første stopp; Pontefract Monkhill. Det var i Pontefract at jeg denne kvelden skulle se turens siste kamp, og jeg hadde bestemt meg for å ta en omvei for å ta en kikk på Pontefract Collieries’ hjemmebane Skinner Lane i dagslys før jeg dro til Castleford for å sjekke inn. Fra Pontefract Monkhill var det omtrent et kvarters gange, og snart kunne jeg svinge inn på den gjørmete gangveien som gikk fra Skinner Lane langs den ene langsiden på stadionet med samme navn.

 

Pontefract er en historisk markedsby som ligger i grevskapet West Yorkshire, en drøy norsk mil øst for Wakefield, og drøyt to mil sørøst for Leeds. De snaut 30 000 innbyggerne omtaler gjerne byen som Ponty eller Ponte, og de observante vil kunne i blant annet gatenavn og stedsnavn se spor etter en tid da skandinaviske vikinger holdt til i området. I dag er det kun ruinene igjen av Pontefract Castle, men det var her kong Richard II av England ble drept i år 1400, og borgen her spilte også en viktig rolle under den engelske borgerkrigen, da Pontefract var en bastion for rojalistene. Pontefract-området er også en av de få stedene i Storbritannia der man kan dyrke lakris, og dette var tidligere stor industri i likhet med kullgruvedriften som i likhet med mange andre steder i området også var viktig her. Begge disse industriene er nå historie i Pontefract. Ellers kan det som en kuriositet nevnes at sykehuset i Pontefract var det første stedet seriemorderen Harold Shipman begynte å drepe sine pasienter.

 

Jeg nikket høflig tilbake til en eldre kar som luftet hunden sin idet jeg dreide inn på parkeringsplassen og fant portene til klubbens stadion åpne. Jeg gikk derfor innenfor, satt fra meg bagen og tok en runde rundt banen for å ta noen bilder. Da jeg befant meg på bortre langside så jeg plutselig aktivitet ved hovedtribunen på andre siden, og da jeg kom rundt her ble jeg møtt av det som skulle vise seg å være Trevor Waddington. Han er både klubbsekretær og viseformann, og tydeligvis primus motor i klubben. Han viste seg å være en svært trivelig kar, som ønsket meg hjertelig velkommen og inviterte meg inn for å ta en kikk på garderobene og andre fasiliteter. Han innrømmet at de hadde benyttet det gamle trikset om å fortsatt ikke skru på varmen i bortegarderoben, som virket langt mindre koselig enn hjemmegarderoben.

 

Vi hadde en lengre samtale, og til tross for at gressmatta så temmelig gjørmete ut i visse deler av banen – spesielt områdene foran de to målene – hevdet han at det ikke burde være bekymring for noen eventuell avlysning. Jeg hadde jo tidligere også på denne turen blitt offer for pysete dommere, men kveldens kampleder var visst ikke kjent for å være av de mest pinglete. Trevor innrømmet imidlertid at det fantes flere av disse, og kunne fortelle om en kamp noen uker tidligere, da dommeren hadde avlyst til tross for at samtlige spillere og lagledere fra begge lag hadde påpekt at det kun var en liten flekk på en kvadratmeter eller to som var frossen ved det ene cornerflagget, og at det raskt ville tø opp når kampen begynte.

 

Pontefract Collieries ble stiftet i 1958, og om jeg har forstått den noe komplekse historien om Pontefract-fotballen riktig, var det etter at en tidligere klubb med samme navn bukket under. Det antas at klubben Pontefract Garrison spilte fotball med hovedsakelig soldater som spillere i 1890-årene, mens man også vet at en Pontefract Borough spilte i Yorkshire League i 1920-årene. Sistnevnte forsvant i løpet av 1929/30-sesongen, men fem år senere byttet klubben Tanshelf Gems navn til Pontefract United, og var den dominerende klubben i byen i årene før andre verdenskrig. Merkelig nok er det i såpass nyere tid visse huller i historien, men en kilde kan fortelle at en ny rival Pontefract Collieries tok over hegemoniet i etterkrigsårene da både de og United spilte i West Yorkshire League. Ifølge denne kilden gikk denne Collieries-klubben konkurs, mens United et par år senere slo seg sammen med en mindre ungdomsklubb og tok navnet Pontefract Collieries. En annen kilde hevder imidlertid at det rett og slett var United som gikk konkurs og at et nytt Collieries nærmest tok over United. Hmmm…

 

Uansett var dagens Pontefract Collieries en av klubbene som i 1982 var med å stifte dagens Northern Counties East League, som i sine første sesonger hadde tre divisjoner, og Collieries tok plass i Division Two North. De to første sesongene endte begge med opprykk, og klubben holdt seg deretter i Premier Division frem til nedrykket våren 1995. Etter å ha returnert på første forsøk fulgte nye tre sesonger i Premier Division, men klubben har nå befunnet seg i Division One siden 1999. Før forrige sesong hadde de faktisk fire strake femteplasser, og Trevor hevdet noe overraskende at han ikke bare ønsket opprykk, men at han faktisk var desperat etter å få klubben opp i Northern Premier League.

 

Det er mange om beinet i NCEL Division One, og tabelleder AFC Emley hadde kvelden før måttet ta til takke med poengdeling hjemme mot Selby Town. De hadde nå fem poeng ned til Clipstone, som imidlertid hadde to kamper til gode. Deretter fulgte Hemsworth Miners Welfare, Bottesford Town og Shirebrook Town, før Pontefract Collieries var å finne på sjette plass – med ni poeng opp til AFC Emley, men med to kamper til gode. Selv om jeg har hatt tro på Emley, var Trevor overbevist om at de ville sprekke, og hevdet at de selv gikk for tittelen. Noe overraskende pekte han på AFC Mansfield (som lå på niende, tre poeng bak Collieries og med to kamper mer spilt) som de han regnet med ville utgjøre den største trusselen.

 

Etter en lengre prat var det etter hvert på tide å takke for praten for å komme seg tilbake til Pontefract Monkhill tidsnok til å rekke 14.17-toget, og etter at Trevor hadde gitt meg tillatelse til å spasere ut på den våte banen for å ta noen bedre bilder av bl.a. hovedtribunen, trasket jeg tilbake samme vei jeg hadde kommet. Togturen opp til Castleford tar herfra kun ni minutter, og snart kunne jeg stige av i rugby-byen for å ta meg til Wheldale Hotel, der jeg hadde betalt £22 for kost og losji. Det er drøyt halvannen kilometer å gå ut til dette etablissementet som ligger tvers ovenfor veien for The Jungle – hjemmebanen til den kjente rugby union klubben Castleford Tigers. En taxi kostet imidlertid kun £2,50, og snart kunne jeg sjekke inn ved stedet som viste seg å være en pub med rom i andre etasje.

 

Her ble jeg oppgradert til et dobbeltrom, og i puben som åpenbart er en bastion for Castleford Tigers-fansen unnet jeg meg en pint, etter å ha tatt en dusj og slappet av litt på rommet med en medbragt bok. Jeg bestemte meg etter hvert for å spasere tilbake til togstasjonen i Castleford, der jeg satt meg på 17.35-toget til Goole, og snart kunne jeg hoppe av på Pontefract Monkhill og igjen spasere de rundt 15 minuttene tilbake til Skinner Lane. Trevor hadde sagt at det var bare å komme da han skulle være der hele ettermiddagen, men selv om klokka fortsatt var et minutt eller to fra å slå seks, var telleapparatene allerede bemannet, slik at jeg fikk betalt meg inn med £5. Et program til £1,20 fikk jeg også med meg på vei til klubbhusets bar inne innunder hovedtribunen.

 

Skinner Lane er et nokså simpelt anlegg, men tar seg slett ikke verst ut, og man kommer inn ved den ene enden av langsiden som huser hovedtribunen. Her får man matutsalget umiddelbart på høyre hånd, med den nevnte tribunen på venstre. Dette er en sittetribune som står midt på langsiden og strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde. På sidene av denne er det såkalt hard standing, og det er også tilfellet på bortre kortside. Bakteppet her er ikke spesielt vakkert, men desto mer interessant, der de store kjøletårnene til kullkraftverket Ferrybridge Power Station er godt synlige til tross for at de ligger lenger borte enn man skulle tro. Også på bortre langside er publikum henvist til å stå på bar bakke, der det ikke finnes noe av fasiliteter bortsett fra laglederbenkene. På nærmeste kortside gir et overbygg tak over hodet til de som velger å stå her.

 

Inne i klubbhusets bar kikket Trevor opp og hilste smilende, og tross regnskuren jeg hadde møtt på toget ned fra Castleford var han fortsatt overbevist om at det ville bli kamp. Kveldens motstander var Lincoln Moorlands Railway, som etter en flott sesongstart med fire strake seire hadde havnet langt nede i sumpa, og de sto faktisk med kun ett usselt poeng (altså 0-1-13) på sine 14 siste ligakamper! Som nummer fire fra bunnen hadde de kanskje grunn til å se seg over skulderen, der de hadde kun ett poeng ned til Winterton Rangers (som hadde to kamper til gode) og fire poeng ned til Dronfield Town (som hadde fire kamper til gode). Kanskje The Moors skal være glad for at jumbo Grimsby Borough sliter så til de grader (kun 6 poeng, og 14 poeng opp til Moors). Trevor hadde tidligere på dagen fortalt at Moors dessuten hadde vært ute av stand til å stille lag (mon tro om det ikke også var andre gang denne sesongen?) til en bortekamp mot Selby i romjula. Det var heldigvis ikke tilfelle nå.

 

Bartenderen Charlie fisket frem en boks Strongbow som jeg betalte £2 for, og mens jeg satt der og bladde i programmet kom et kjent fjes inn i baren. Jeg har tidligere møtt Jack Warner både hos Harwich & Parkeston, AFC Emley og Billericay Town, og nå hadde vi igjen altså valgt oss samme kamp. Jack er født i England, men bodde godt over tjue år i Australia etter at foreldrene flyttet dit mens han var svært ung, og han har følgelig fortsatt australsk aksent. Da karen ved inngangen hadde uttrykt overraskelse over at de hadde besøk både fra Norge og Australia blant det som etter hvert skulle vise seg å være 72 tilskuere, hevdet han at han umiddelbart skjønte at det var meg. Charlie ordnet påfyll av Strongbow, og jeg ble sittende en stund i samtale med Jack, som jeg etter hvert så kampen sammen med.

 

Før avspark rakk jeg å betale £3,50 for en utsøkt pork pie servert med mushy peas og brun saus, og mens jeg nøt dette herremåltidet blåste dommeren i gang kampen. Lite ante jeg om hva som ventet og hvor glad jeg i ettertid skulle bli for at jeg startet stoppeklokka på kamplederens første fløytesignal. Det var lite trivelig med regn og vind, og spillerne virket innledningsvis som om de slet litt med det myke og tunge underlaget. Ponte hadde medvind og dominerte, men uten å skape spesielt med sjanser….inntil det trettende minutt. Et innlegg fra venstrekanten fant Aaron Moxam på nærmeste stolpe, og med utsiden av foten flikket han ballen i mål til 1-0. Det virket umiddelbart som om gjestene våknet til liv, men kun drøye tre minutter senere doblet Liam Radford ledelsen. Kampen var i realiteten avgjort allerede etter snaut halvspilt første omgang, da Aaron Moxam besørget 3-0 med sitt andre for kvelden.

 

Fire minutter senere var det Andrew Catton sin tur til å tegne seg på scoringslista, og med 4-0 allerede mistenkte jeg at dette ville bli tosifret, selv om et par karer ved siden av oss tvilte på akkurat da og slo fast at hjemmelaget tross alt skulle spille i motvind i andre omgang. Muligens endret de snart oppfatning, for nå ble det fullstendig lekestue på Skinner Lane. Aaron Joseph økte til 5-0 med drøye ti minutter til pause, og kun to minutter etter sørget Mark Whitehouse for at det sto 6-0. Luke Forgione satt inn 7-0 ytterligere tre minutter senere, og rett fra avspark vant Ponte ballen og Aaron Moxam fullførte sitt hattrick ved å sette inn 8-0! Man kunne ikke annet enn å synes synd på Moors-keeper Jack Drury.

 

Det var god stemning blant hjemmefolket i baren da vi inntok pause-forfriskningene, og i likhet med meg måtte Jack hoderystende innrømme at det var en utfordring i seg selv å holde kontroll på målscorere og den slags – spesielt da ett av målene kom idet han var opptatt med å ta bilde av banen med et passasjertog som passerte på linjen rett bak anlegget. Heldigvis kunne vi hjelpe hverandre, slik at Trevor og hjemmefolket fortløpende ga oss navn på målscorerne mens vi hjalp ham med tidspunktet for scoringene. Gjestene fra Lincoln har jo slitt et par sesonger nå, men det var trist å se dem så til de grader i rollen som kasteball. Både Jack og undertegnede mente å huske at de for en stund tilbake satset på en horde afrikanske spillere, og at de hadde utfordringer med tolker etc. Det var det imidlertid ingen tegn til denne kvelden, og det var så vidt vi så ingen bortefans som kunne svare oss på hva som skjedde med dette.

 

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med Ponte som stormet fremover og virket farlige nesten hver gang de kom i angrep. I omgangens femte minutt scoret Moxam sitt fjerde, da han løp halve banens lengde og satt ballen bak Drury, og det sto 9-0. Ponte så ut til å roe ned ørlite, og drøye fem minutter senere fikk faktisk gjestene et trøstemål da Jamie Lee Charlton reduserte til 9-1, men nesten umiddelbart satt Craig Rouse inn 10-1. Man begynte å snakke om ligarekorden til Tadcaster Albion fra 1997/98-sesongen, da de slo Blidworth 13-0, men så fulgte faktisk en periode på nesten tjue minutter uten mål. Da jeg derfor dristet meg kjapt inn for å tømme blæra, skjedde det selvsagt idet jeg kom ut.

 

Aaron Moxam var igjen mannen, og med sitt femte for kvelden økte han til 11-1 med et kvarter igjen. Jack hevdet ekstatisk at han kun var ett mål fra ny rekord i antall mål i en kamp han har sett, og tre minutter senere fikk han sin rekord da Stuart King satt ballen forbi hjemmekeeper Craig Parry og reduserte til 11-2. Men Andrew Catton var ikke ferdig, og med sitt andre for dagen fastsatte han tre minutter senere sluttresultatet til vanvittige 12-2. Trevor fastslo at jeg med dette som turens siste kamp tydeligvis sparte det beste til slutt, og mente jeg måtte komme tilbake om jeg bragte slik hell med meg. Ponte tok muligens foten litt av gasspedalen mot slutten, og kampen ebbet ut med en overbevisende hjemmeseier. Gjestene var nok når sant skal sies ikke den beste målestokken, men 12-2 er likevel imponerende, og Collieries kan fort bli å regne med helt i toppen.

 

Jack forlot ganske umiddelbart åstedet mens jeg hadde blinket meg ut 22.22-toget og ble igjen for en Strongbow i baren. Et par minutter etter at klokka passerte ti takket jeg for meg og ønsket Trevor og de andre lykke til, før jeg på vei ut av porten slo av en meget kort prat med noen ikke spesielt snakkesalige bortespillere som lyste av skuffelse og som slo fast at de nok skal ha mer enn nok med å beholde plassen i ligaen. Tilbake i Castleford unnet jeg meg en taxi tilbake til Wheldale Hotel, samt en siste pint i puben (som tydeligvis også går under navnet The Boot Room). Turens siste kamp var unnagjort, og for en maktdemonstrasjon det var! Jeg trivdes også svært godt ved Skinner Lane, og som vanlig ved turens slutt skulle jeg ønske jeg kunne bli noen dager til. Men etter å ha tømt glasset var det bare å finne senga og lese litt, før jeg slukket lyset og fikk meg litt søvn før turen ned til Stansted dagen etter.

English ground # 231:
Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway 12-2 (8-0)
Northern Counties East League Division One
Skinner Lane, 7 January 2015
1-0 Aaron Moxam (13)
2-0 Liam Radford (16)
3-0 Aaron Moxam (22)
4-0 Andrew Catton (26)
5-0 Aaron Joseph (34)
6-0 Mark Whitehouse (36)
7-0 Luke Forgione (39)
8-0 Aaron Moxam (40)
9-0 Aaron Moxam (50)
9-1 Jamie Lee Charlton (56)
10-1 Craig Rouse (58)
11-1 Aaron Moxam (76)
11-2 Stuart King (79)
12-2 Andrew Catton (82)
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1,20
Pin badge: £3

 

Next game: 29.01.2015: Bristol City v Gillingham
Previous game: 06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg