Torsdag 29.01.2015: Bristol City v Gillingham
Et øyeblikks impulsivitet førte til at jeg booket en liten langhelg over til England allerede tre uker etter at jeg hadde kommet hjem fra min jule- og nyttårstur. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg til Rygge, der jeg satt meg på 07.00-flyet over til Stansted. Etter en våkenatt hadde jeg håpet på litt søvn på flyet, og sovnet nesten umiddelbart etter å ha satt meg ned. Dessverre følte tydeligvis besetningen at det var på sin plass å vekke sovende passasjerer for at de skulle ta av seg hodetelefoner og få med seg gjennomgangen av sikkerhetsrutinene. Hadde jeg enda vært våken hadde jeg skjønt det.. Dermed fikk jeg ikke sove igjen før vi hadde vært i lufta i nesten en halvtime. Ved ankomst Stansted var det også fullstendig kaos. For de som har erfaringer med denne flyplassen, vil det kanskje ikke komme som noen overraskelse at ting til tider kan gå svært tregt, men denne gangen var det verre enn noen gang. Det var over et kvarters kø bare for å komme inn i hallen med passkontrollen, og der var det nye 45 minutters køing før jeg omsider kunne komme meg ut.
Heller ikke på flyplassens togstasjon var ting helt som de skulle, for 09.15-toget ble plutselig kansellert to minutter etter at det skulle vært der. Samtidig ble neste tog også kansellert, og problemene skyldtes et tog som hadde fått motorstopp et eller annet sted på linja. Dermed kom jeg meg først av gårde med 09.45-toget som også var ti minutter forsinket. Ingen god start, men jeg hadde da vitterlig ingen bråhast, og etter å ha tatt meg fra London Liverpool Street til London Paddington rakk jeg med nød og neppe å hoppe på 11.30-toget til Bristol Temple Meads. Ved en feiltakelse hadde jeg denne gang bestilt et togpass for reise på first class, og når jeg først hadde betalt for det kunne jeg like godt benytte meg av det, så jeg tok plass på første klasse. Der rakk jeg såvidt å la meg varte opp med gratis forfriskninger før jeg sovnet rett før Didcot.
I Bristol hadde jeg avtalt å møte min venninne Cat, som jeg bodde hos ved mitt nyttårsbesøk i Bristol for drøye to år siden, og som den gang var min sjåfør da jeg besøkte Clevedon Town og Keynsham Town. Møtested var Wetherspoons-puben The Robert Fitzharding i Bedminster, så jeg måtte videre med lokaltoget mot Weston-Super-Mare, og hadde 11 minutter på meg til å bytte ved Temple Meads. Da jeg våknet hadde vi imidlertid tilsynelatende stått på perrongen en stund allerede, og toget var i ferd med å ryddes. Jeg hadde nå kun to minutter på meg til å løpe fra plattform 13 til plattform 8, og jeg stormet ut av toget med lite håp om å rekke forbindelsen. Heldigvis var toget til Weston nesten fem minutter forsinket, slik at jeg likevel rakk det med god margin.
Etter kun få minutter steg jeg av på første stopp, Bedminster. Cat var imidlertid ikke å se, men jeg skjønte snart at hun i stedet hadde kjørt til neste stasjon, Parson Street, som er enda nærmere hotellet jeg hadde booket for kvelden. Men mens jeg gikk de fem minuttene til den nevnte puben, fikk hun manøvrert seg dit hun også, og fem minutter etter meg kom hun inn døra med både sitt nye mannebein og baby på slep. Vi ble sittende der og prate halvannen times tid før vi brøt opp og gikk hvert til vårt. Jeg hadde betalt £50 for losji ved The Malago Bed & Breakfast, og rundt klokka halv fire fikk jeg sjekket inn, installert meg og slappet av litt før jeg tok kontakt med min kompis Steve fra Portishead. Han er Bristol City-supporter, men får for tiden ikke lov til å se Citys kamper eller oppholde seg i nærheten av Ashton Gate på kampdager. Imidlertid insisterte han på å sette meg i kontakt med hans kompis Angus. Etter å ha ventet på at en kort og plutselig hagl- og sluddbyge skulle gi seg, spaserte jeg deretter de tjue minuttene opp til Ashton Gate.
Bristol City skulle ta imot Gillingham til andre kamp i det som kalles Southern Area Final i Football League Trophy – i realiteten turneringens semifinale(r). City var 90 minutter unna finalen på Wembley etter å ha vunnet 4-2 i det første møtet på bortebane, og jeg hadde en uke tidligere brukt noen timer på morgenen til å sikre meg billett. Det var lettere sagt enn gjort, da også billettene til FA Cup-møtet med West Ham United ble lagt ut for generelt salg denne dagen. Etterspørselen var såpass at nettsidene gikk ned for telling idet jeg endelig fikk lastet opp billetten og skulle til å gjennomføre kjøpet, og det virket fullstendig umulig å komme gjennom på telefon. Omsider fikk man imidlertid opp nettsiden igjen, slik at jeg fikk betalt £10 for en billett på Dolman Stand, og denne gikk jeg nå for å hente.
Ashton Gate – eller i hvert fall deler av den – fremstår i øyeblikket som en byggeplass, der Wedlock Stand på den ene kortsiden er jevnet med jorden for å erstattes med en ny tribune, som allerede er på god vei opp. Denne håper de skal stå ferdig til sommeren, før man også vil erstatte Dolman Stand og deretter Williams Stand. Avslutningsvis vil Ateyo Stand oppgraderes innvendig, og kapasiteten vil da etter planen bli 27 000. På hjørnet av Ateyo Stand og Williams Stand fant jeg klubbsjappa, der jeg fikk hentet ut billetten min, i tillegg til å betale £2,99 for en pin til min samling. Der ble også kveldens overraskende tynne kampprogram handlet inn for £1. Det hadde lite av innhold, men var i realiteten en enorm plakat med klubbens terminliste, med blant annet manager Steve Cotterills tanker (og en gjennomgang av Gillingham-spillerne) på baksiden, og denne var brettet et utall ganger.
Jeg hadde ikke før kommet ut av klubbsjappa før Angus ringte, og vi ble enige om å møtes klokka 18 på City-puben BS3 et steinkast unna. Jeg forsto ved ankomst raskt at denne igjen har byttet navn tilbake til The Rising Sun, og like etter klokka fem satt jeg meg ned med en pint Thatchers Gold mens jeg ventet på Angus. Han kom allerede rundt kvart på seks, omtrent samtidig som Steve ringte og fortalte at han var i ferd med å stoppe utenfor. Han var på vei hjem fra jobb, og ville kun stoppe kjapt og hilse på. Etter en pint på BS3/Rising Sun, fulgte jeg med Angus til en liten spansk bar rett rundt hjørnet, og på begge steder virket han på fornavn med de fleste fremmøtte. City-supporterne ved bordet vårt virket ikke overraskende svært optimistiske med tanke på Wembley-finale, samtidig som de selvsagt også hadde god tro på at de skal kunne sikre automatisk opprykk tilbake til Championship. Franchise-klubben MK Dons, Preston North End og Swindon Town virker som de tøffeste utfordrerne til divisjonstittelen, men forhåpentligvis vil City klare å holde de to bak seg.
Dagens motstander Gillingham spiller jo også i League One, men kjemper i motsatt side av tabellen, og vil nok i ligasammenheng være fornøyd med å beholde plassen denne sesongen. Supporter-fanziner er dessverre et utdøende fenomen i vår digitale tidsalder, men på denne spanske baren ble jeg tilbudt et eksemplar av City-fanzinen The Bountyhunter. £2 betalte jeg for den 48 siders tjukke blekka i A4-format. Da klokka passerte kvart over sju brøt vi opp og trasket tilbake til Ashton Gate, der vi avtalte å møtes på BS3/Rising Sun etter kamp, før jeg entret stadionet og tok plass på Dolman Stand. Man kan, ikke minst på utsiden, ser spor som vitner om at Ashton Gate har vært et stadion med masse karakter. I dag fremstår den imidlertid ikke overraskende som noe mer anonym i tråd med de tidsriktige «oppgraderingene» som har blitt gjort de siste tiårene.
Dolman Stand på den ene langsiden er anleggets største, og entres via trapper i forkant eller på siden. Litt spesielt er det at den nedre delen er brattere enn den øverste, og det var helt på toppen av sistnevnte jeg hadde sikret meg en plass i håp om å få se kampen stående. Sett herfra hadde jeg på min høyre side Ateyo Stand, som er anleggets nyeste tribune – bygget så sent som i 1994, og oppkalt etter klubblegenden John Ateyo. På den bortre delen av denne holdt en liten gruppe bortefans nå til, da bortetribunen Wedlock Stand bak motsatt mål altså var jevnet med jorden. På sistnevnte kortside kunne jeg se flere kraner og anleggsmaskiner, og hvordan skjelettet av den nye tribunen er på vei opp i det ene hjørnet. Rett overfor meg kunne jeg se Williams Stand, som for tiden er anleggets eldste tribune. Den ble bygget i 1958, og den fremre delen var tidligere en ståtribune. Bristol City har ellers vært en av pådriverne for såkalt safe standing, og i hjørnet mellom Williams Stand og Ateyo Stand er det en liten seksjon der man har installert slike fasiliteter, men den var vel kun ment som en demonstrasjon for gubber og andre nolduser i FA.
To dager tidligere hadde det blitt klart at finalemotstander ville bli Walsall, og Gillingham hadde ikke gitt opp håpet til tross for to måls underlege fra første kamp. Kent-klubben har noe så spesielt som et firehodet midlertidig manager-troll, der Andy Hessenthaler har med seg Steve Lovell, Mark Patterson og Darren Hare i et team som har tatt midlertidig ledelse etter at Peter Taylor fikk avskjed på nyttårsaften. Vertene hadde heller ikke til hensikt å ri på sin ledelse, og begge lag gikk offensivt ut. Matt Smith hadde scoret alle Citys fire mål i den første kampen, og allerede etter tre minutter var han på ferde igjen. Et langt innkast ble headet videre av Aden Flint, og Smith headet på mål, men Gills-keeper Stuart Nelson slang seg så lang han var og fikk avverget. Kort etter skjøt Matt Smith like over, og City hadde et overtak der de klarte å utnytte rommene som et offensivt Gillingham etterlot seg defensivt.
Kvarteret var passert da hjemmelaget fikk uttelling, og ikke overraskende var det igjen Matt Smith. Tidligere Gills-spiller Luke Freeman tok hjørnespark, og opp steg Matt Smith. Headingen smalt i tverrliggeren, men spissen som er på lån fra Fulham headet selv inn returen. 1-0, og nå kunne vel City-folket begynne planlegging av Wembley-tur. City fortsatte å presse på, men det var gjestene som snart utlignet mot spillets gang. Halvtimen hadde blitt passert da playmaker Bradley Deck spilte en glimrende pasning gjennom til Jermaine McGlashan, som løftet ballen over City-keeper Frank Fielding og i mål til 1-1. Dette virket å være en voldsom vitamininnsprøytning for gjestene, som ble manet frem av de 169 bortesupporterne. Nå var det de som styrte ute på banen, og de kunne snart tatt ledelsen da Doug Loft fyrte løs. Hjemmekeeper Fielding vartet imidlertid opp med en fantastisk redning, og City kan takke ham for at de ikke havnet under da han kort etter også stoppet et skudd fra McGlashan.
Noen vil hevde at City muligens var heldige som ikke måtte ta pause med ti mann, etter at Luke Freeham sendte McGlashan i bakken med en heftig takling, men dommeren nøyde seg med gult. Altså 1-1 ved pause, og etter å ha stukket hodet utenfor for å trekke ufrisk luft, valgte jeg å stille meg i køen for å få meg litt vomfyll. Selv om man i Football League og sør i landet ikke synes å ha forstått at paier er best servert med mushy peas og brun saus, betalte jeg £3,10 for en chicken balti pie og ytterligere alt annet enn rimelige £2,10 for en Bovril, Dette ble tatt med opp på tribunen, der jeg kunne se lagene komme tilbake ut på banen.
Gillingham hadde tydeligvis fått blod på tann, men kunne de virkelig snu dette mot alle odds?? De gikk i hvert fall offensivt til verks og tok kontroll mot et City som nå virket å være på gyngende grunn. Scott McGlashan ble spilt gjennom av Cody McDonald, og hans avslutning hadde retning mot målets bortre hjørne, men City-keeper Fielding fikk parert. Jake Hessenthaler (sønn av Andy) spilte et frispark kort til Josh Pritchard, og hans skudd suste centimetere over tverrliggeren. McGlashan var igjen på ferde da han stormet mot mål, men han skulle nok heller spilt en bedre plassert McDonald i stedet for å avslutte litt for tidlig. Et kvarter ut i omgangen jevnet det seg igjen ut, og etter flott forarbeid av Jay Emmanuel-Thomas og Greg Cunningham kunne Matt Smith fort scoret sitt åttende mål på tre kamper mot Gillingham så langt denne sesongen, men ble glimrende stoppet i siste liten av forsvarer Joe Martin.
Smith kolliderte i denne situasjonen med stolpen, men etter et par minutters pleie sto det ikke verre til enn at han headet like utenfor etter et innlegg fra debutant James Tavernier (på lån fra Wigan Athletic). Etter som klokka tikket ubønnhørlig mot full tid virket det som om Gillinghams håp gradvis svant hen, og Jay Emmanuel-Thomas kunne satt spikeren i kista da han fyrte av et skudd som traff utsiden av stolpen. I minuttene som fulgte hadde han et privat lite bombardement mot Stuart Nelson i Gills-målet, men tre-fire av skuddene gikk over eller utenfor, mens Nelson omsider klarte å holde avslutningen som traff mål. Med fem minutter igjen gikk Matt Smith av til stående applaus, og ble erstattet av Kieran Agard. Seks tilleggsminutter ble varslet, men City virket ikke alvorlig truet, og ikke klarte de å vinne kampen heller, for det sluttet 1-1. Men det viktigste var at de hadde sikret seg sammenlagtseieren med 5-3 og booket finaleplass på Wembley søndag 22. mars. Kun Walsall står da i veien for City, som med seier der vil bli den første klubb som vinner Football League Trophy tre ganger.
Der vil ikke Matt Smith være en del av City-laget, selv om han stjal alt som var av overskrifter i semifinalen(e) mot Gillingham. Låneavtalen med Fulham vil da nemlig være gått ut, og kan visst ikke fornyes. Jeg skal ikke begi meg ut på en ny diskusjon rundt det faktum at jeg synes det er altfor mange låneavtaler i dagens fotball, men det var ikke overraskende Matt Smith og hans fravær på Wembley som var et av de populære samtaleemner på BS3/Rising Sun etter kamp. Der møtte jeg snart Angus, men etter en post-match pint takket han for seg da han hadde en tidlig start dagen etter. Dermed gikk jeg snart de tjue minuttene ned til puben The Three Lions; enda en av de virkelige City-bastionene.
Her kom jeg i snakk med flere interessante samtalepartnere, og dermed ble den planlagte ene pinten til en til og enda en, da jeg ble påspandert påfyll hver gang jeg skulle til å takke for meg. Omsider fikk jeg like etter midnatt satt kurs mot Malago B&B noen få minutters gange unna. Turens første dag var unnagjort, og jeg fant snart senga for å få meg litt sårt tiltrengt søvn. Gamle og nye bekjente sørget for en meget trivelig dag og kveld i Bristol, og selv om jeg gjerne skulle besøkt Ashton Gate i tidligere dager, er jeg fornøyd med at fikk avlagt et besøk før Bristol Citys hjemmebane snart blir totalt forvandlet.
English ground # 232:
Bristol City v Gillingham 1-1 (1-1) – Bristol City win 5-3 on aggregate
Football League Trophy, Southern Area Final, 2nd game
Ashton Gate, 29 January 2015
1-0 Matt Smith (17)
1-1 Jermaine McGlashan (32)
Att: 8 469
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £2,99
Next game: 30.01.2015: AFC Bournemouth v Watford
Previous game: 07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway