Carharrack v St. Day 10.05.2018

 

Torsdag 10.05.2018: Carharrack v St. Day

 

 

Da jeg våknet på turens tredje dag, hadde jeg en lang reise foran meg, og jeg måtte først og fremst komme meg fra Hanley til Stoke-on-Trent jernbanestasjon for å rekke 08.07-toget. Derfor var det at jeg snek meg ut fra Verdon Guest House en gang etter klokka sju for å gå den korte veien bort til Hanley bussterminal og ta en av bussene som går derfra forbi jernbanestasjonen. Jeg fikk kjøpt inn frokost i form av en toastie og juice som jeg tok med meg på toget jeg skulle være med så langt som til Birmingham New Street. Der skulle jeg gjøre dagens første togbytte, og heldigvis hadde jeg god nok tid til at en forsinket ankomst dit ikke hadde konsekvenser for min reise videre. Neste etappe gikk til Exeter, og jeg unnet meg litt mer søvn på vei dit ned, men våknet i god tid til å komme meg av på Exeter St. Davids.

 

 

Derfra gikk tredje og foreløpig siste etappe helt ned til Camborne, der vi hadde forventet ankomst klokka 14.45, og noe forsinket (igjen) kunne jeg omsider stige av. Det er faktisk ikke mange ganger jeg har vært langt nede i Cornwall, men jeg hadde sett frem til gjensynet ved dette grevskapet. Nå trasket jeg bort til Vyvyan Arms, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det skulle vært klart for innsjekking klokka 14.00, men inne i puben i første etasje beklaget vertinnen at rommet ikke var helt klart, uten at det utløste sure miner da jeg slo i hjel ventetiden med en pint cider. Jeg hadde fortsatt ikke tømt glasset da jeg fikk beskjed om at de var klart, og jeg fikk raskt installert meg, men det var greit å komme seg hurtig av gårde igjen da jeg var avhengig av å rekke 16.21-toget tilbake til Redruth og også tenkte å få i meg et måltid før den tid.

 

 

Siden det var torsdag la jeg derfor turen innom Wetherspoons-puben The John Francis Basset for å benytte meg av deres curry club. Forutsigbar som jeg kanskje er ble det en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o før jeg travet videre opp til stasjonen. 16.21-toget brukte seks minutter på å ta seg det ene stoppet fra Camborne til Redruth, og her skulle jeg ha ytterligere seks minutter på meg til å bytte til buss. Dette var da også årsaken til at jeg måtte ha dette toget for å slippe en altfor sen ankomst til Carharrack – eller Karardhek om man foretrekker den korniske varianten – der det tydeligvis ikke er altfor hyppig avgang på kollektivtrafikken. Snart kom da også buss nummer 47 rundt hjørnet for å plukke opp passasjerer.

 

 

Et kvarter senere sto jeg i lille Carharrack og kikket bort på puben Carharrack Stars som så mistenkelig stengt ut. Men før vi går videre er det kanskje på sin plass å fortelle litt om Carharrack, som faktisk har en interessant historie. I dag er det en landsby som ligger rundt tre kilometer sørøst for Redruth – altså ganske langt nede i grevskapet Cornwall – og har omtrent 1 350 innbyggere. Fra å på 1700-tallet være en liten husklynge med max et dusin hus, vokste den frem som en landsby på begynnelsen av 1800-tallet, og som mange steder ellers i regionen skyldtes det gruvedriften. Områdets tinn- og kobber-gruver tiltrakk seg arbeidere, og Consolidated Mines som var en sammenslåing av flere i området gruver sysselsatte på det meste mer enn 3 000 arbeidere i disse gruvene.

 

 

Fra midten av 1820-årene gikk det faktisk også en slags jernbane her som forbandt gruvene med Redruth, og det skal ha vært en linje der vognene opprinnelig ble dratt av hester. Etter en nedgang i kobberindustrien i Cornwall begynte etter hvert mange av gruvearbeiderne å reise for å finne arbeid andre steder, og også den nevnte banen ble senere omsider også nedlagt i 1915. Det er i dag lite spor igjen av både dette og gruven med navn Ting Tang Mine som var den dominerende i Carharrack frem til nedleggelsen i 1867. Det er i dag langt fra like travelt her som det nok var den gang, og der jeg nå sto i Carharrack, var mitt inntrykk at jeg befant meg i en søvnig og forglemt liten landsby som har havnet i bakevja.

 

 

Kanskje var åpningstidene til puben Carharrack Stars også et tegn på dette, for det må ha vært langt travlere da den i 1850-årene åpnet som Seven Stars. Nå var det ganske riktig stengt, og et skilt på utsiden fortalte om noen temmelig spesielle åpningstider som jeg vel aldri har sett maken til. Landsbyens eneste gjenværende pub holder rett og slett stengt hele dagen både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag, og har kun åpent i perioden 19.00-00.00 fredag, lørdag og søndag! Nå hadde jeg riktignok beregnet rundt ti minutters gange til kveldens kamparena, som ligger et lite stykke sør for landsbyen, men selv med avspark klokka 18.30 var det godt over halvannen time til kampstart, og jeg kunne tenkt meg å slå i hjel litt tid med en pint.

 

 

Heldigvis var det gode naboer her, for en kar som rett over veien sto på gårdsplassen og vasket bilen sin, bekreftet først at det ganske riktig var landsbyens eneste pub, før han hoderystende sa seg enig i at det var noe spesielle åpningstider de opererte med. Han la til at innehaveren nå er i 90-årene, så det forklarer kanskje noe, selv om han da kanskje også burde ha flust av tid. Idet jeg snudde meg for å gå skjøt han plutselig inn at det imidlertid lå en social club litt oppe i veien og at den muligens var åpen. Carharrack Club lå tilsynelatende lengst inne inne i det som både var en stikkvei og fremsto som en blindvei, så jeg hadde aldri i verden funnet den uten den lokale heltens hjelp. Gleden var stor da jeg ikke bare ble møtt av åpne dører, men også fant ut at de i den for øyeblikket folketomme baren også hadde Rattler på en av tappekranene.

 

 

Bartenderen bekreftet at det var rundt ti minutters gange, og etter å ha latt meg underholde av The Chase på TV-skjermen tømte jeg glasset og strøk på dør. Det var en skikkelig landevei jeg fulgte sørover ut av landsbyen, uten både fortau, skulder eller belysning, men ofte med skrenter på begge sider av veien. Jeg var glad det ikke var mørkt, for det kunne fort vært en lek med livet å spasere her nattestid eller i mørkere forhold. Etter hvert fikk jeg innkjørselen til Howard Beauchamp Recreation Ground på min høyre hånd, og jeg kunne se at det allerede var aktivitet der da jeg svingte inn der med 30-40 minutter til avspark. Her var det denne kvelden duket for et av Cornwalls skikkelige lokalderbies når Carharrack skulle være vertskap for St. Day, og jeg hadde gledet meg stort til akkurat dette.

 

 

De første rapportene om fotball i Carharrack stammer fra 1930 og stiftelsen av Carharrack AFC, men dette er ikke identisk med dagens klubb, og denne forgjengeren forsvant på et eller annet tidspunkt – muligens som følge av andre verdenskrig? Dagens klubb med samme navn ble stiftet så sent som i 1965, og etter å ha gjort suksess i en rekke mindre cupturneringer tok de i 1970 plass i Cornwall Combination, der de i sin andre sesong endte på en andreplass. Da tomten de da spilte på skiftet eier, skapte det i 1977 problemer da bonden plutselig pløyde opp hele banen(!) midt i sesongen, og det hele endte med at Carharrack måtte trekke seg fra ligaen før de ble liggende i dvale et par sesonger.

 

 

Da de igjen var i aktivitet var de å finne i grevskapets Mining League og senere i Falmouth & Helston League, og disse to slo seg i 2011 for å stifte den nye Trelawny League. Sistnevnte er en feederliga til Cornwall Combination, og da Carharrack vant tittelen i 2015 rykket de opp og returnerte til sistnevnte. Deres første sesong tilbake i Cornwall Combination endte med andreplass, før de i fjor sikret seg ligatittelen slik at det nå var de regjerende mestrene jeg skulle besøke. Ved innkjørselen satt det et par karer ved et bord, og de tok imot mine £2 i inngangspenger før de ikke overraskende svarte at det ikke var noe kampprogram, men jeg ble stående noen minutter og slå av en prat med disse.

 

 

For de som ikke måtte vite det befinner Cornwall Combination seg step 8 (eller nivå 12 totalt for de som fortsatt ikke er fortrolig med denne beskrivelsen), og det er en feederliga for South West Peninsula League. Eventuelle opprykkere tar plass i SWPL Division One West, og jeg hadde hørt rykter om at Carharrack denne sesongen var interessert i å ta steget opp. Jeg ble nå imidlertid fortalt at søknaden hadde blitt trukket etter at FAs folk hadde påpekt at garderobene var noe for små, hvorpå klubben hadde kommet til den konklusjon at de ikke hadde råd til å bygge de ut. Det er trist, men det føyer seg inn i rekken av eksempler på saker der reglementet for meg kan synes noe strengt.

 

 

En kommentar rundt dette på min Twitter utløste i etterkant en voldsom debatt mellom Carharrack-representanter og SWPL-folk, men jeg syntes det var et godt poeng at det virket som om kravene i stadig større grad er der med tanke på spillerne og deres fasiliteter enn tilskuerne og eventuelle tribunefasiliteter. De moderne og funksjonelle banene kan være så nitriste de vil – nærmest som en dørgende kjedelig kunstgressbane av typen som er vanlig i Oslo-området – uten det minste av tilskuerfasiliteter, og til og med de forferdelige såkalte caged grounds gir innpass høyere opp i pyramiden så lenge garderober etc er av riktig størrelse. Men samtidig finnes langt flottere anlegg med mye bedre tilskuerfasiliteter som ikke oppfyller kravene fordi garderobene er en halv kvadratmeter for små eller en liten del av tribunen anses som noe utrygg i henhold til sikkerhetshysteriet som rår i den engelske fotballen.

 

 

Greit nok det, men forhindrer det spillerne i å klare å skifte i samme garderobe på nivået under? Og står tilskuerne mindre trygt på samme tribune et nivå høyere? Vi har jo sett at det har blitt sett gjennom fingrene med at flere klubber i visse ligaer på step 6 ikke har flomlys, som også er et rkav på step 6, samtidig som det håndheves strengt i andre ligaer på samme nivå. Denne sesongen har man også degradert en rekke tradisjonelle klubber fra step 6 av diverse grunner, samtidig som de i visse deler av landet fyller opp ligaene på samme nivå med reservelag og det jeg vil kalle for «tulle-klubber» – eksempelvis den nye Hashtag United, som virker som noe vanvittig vås, men som utrolig nok har fått direkte innpass på step 6 mens man sender ned klubber som Darlington RA, Brigg Town etc etc.

 

 

Uansett, nå var det på tide å kikke seg litt rundt på anlegget ved gamle Ting Tang Mine som nå bærer navnet Howard Beauchamp Recreation Ground. Jeg skal ikke påstå å vite når Carharrack flyttet inn her, men jeg mistenker at det var en gang i 1990-årene. Uansett hadde de nok av arbeid foran seg da de måtte fjerne omtrent en acre med skog og trær for å anlegge sin nye hjemmebane der, men de har fått en fin og svært koselig tumleplass som ligger idyllisk og landlig til omringet av skog. Man kommer inn bak det ene målet, der det er parkeringsplass, og i det ene hjørnet er klubbhuset som huser både et matutsalg og de nevnte garderobene. Dette får man på sin høyre hånd når man kommer inn, og midt på langsiden der borte finner man anleggets eneste tribune. Dette er en fjong liten affære i mur, som innvendig har to simple trebenker men også en hel rad av hvite plaststoler stilt opp i bakkant.

 

 

På den andre langsiden er det en voll som følger banen og som gir god oversikt dersom man ønsker å se kampen herfra. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Ellers er det ikke engang hard standing her på anlegget, men rundt store deler av banen er det strødd en ‘sti’ av pukk, og ellers står man rett på gresset. Bak den nevnte tribunen er det for øvrig et tjern som jeg mistenkte at en god del baller havner i. Jeg likte meg umiddelbart svært godt her på Howard Beacuhamp Recreation Ground, som levde opp til forventningene jeg hadde etter å ha sett bildene til Laurence Reade, og meget trivelige folk var det også her. Etter å ha fått lagoppstillingene av dommeren var det etter hvert også klart for kamp.

 

 

Det var ikke bare en heftig lokaloppgjør – flere av de fremmøtte kalte det Cornwalls største derby – for det var også et toppoppgjør. Tabellen ble toppet av Perranporth som virket å være på god vei mot tittelen, for de hadde hele 12 poeng ned til toer (og dagens bortelag) St. Day som ikke lenger hadde mulighet til å innhente de. Falmouth Town-reservene lå på tredje med like mange poeng som St. Day, men med to kamper til gode på Perranporth. Carrharrack var å finne på fjerdeplass, og hadde hele fem kamper til gode på Perranporth, men også 19 poeng opp til de, så det så ikke ut til at de skulle kunne klare å forsvare tittelen fra i fjor. Lite visste uansett jeg og de andre om hva slags festforestilling vi skulle bys på denne kvelden.

 

 

Det hadde allerede vært en fartsfylt affære så langt da bortelaget i gult og svart tok ledelsen ved Dan Richards etter ti minutter, og noen få minutter senere doblet Gavin Boon ledelsen. I det 25. minutt reduserte James Daniel til 1-2 for vertene, men de fremmøtte hadde ikke rukket å summe seg før St. Day gikk rett i angrep og gjenopprettet tomålsledelsen ved Dan Richards. Igjen gikk det kun tre minutter før James James reduserte på nytt. Med drøyt fem minutter til pause sørget Alex Hayhor for utligning til 3-3, og snuoperasjonen var et faktum da Jack James satt punktum for en aldeles vanvittig omgang med å sende Carharrack i føringen 4-3 i omgangens nest siste minutt. Carharrack hadde altså gått fra 1-3 til 4-3, og kanskje var det mer i vente i andre omgang?

 

 

I løpet av første omgang hadde jeg beveget meg rundt banen og tatt bilder, samtidig som jeg benyttet anledningen til å telle meg frem til at det var 71 tilskuere. En god del av de virket å være fra St. Day, men begge parter må ha latt seg underholde av det de fikk se før pause, og en Carharrack-representant jeg ble stående å se store deler av andre omgang sammen med sa seg enig i dette. Timen var passert med et par minutter da Dan Richards utlignet med sitt tredje mål for kvelden, uten at han var helt ferdig med det. Kampen sto og vippet med flere sjanser begge veier, men i det 84. minutt scoret Richards sitt fjerde for kvelden og sørget for at det sto 4-5. Dette måtte da være vinnermålet?

 

 

Det var noen store sjanser begge veier, og Carharrack kastet nå folk fremover i jakten på utligning. Imidlertid tikket klokka over på overtid, men i det andre tilleggsminuttet ble ballen igjen pumpet inn i St. Day-feltet, og Matt McIlroy fikk avsluttet i mål til enorm jubel blant de rødkledde. Kort etter blåste dommeren av en vanvittig fotballkamp, og for andre dag på rad hadde jeg sett hele ti mål. Ikke bare det, men jeg hadde endelig debutert i Cornwall Combination, og Carharrack hadde vært et meget trivelig nytt bekjentskap. Nå var det på tide å komme seg tilbake til Redruth og Camborne for ikke å bli strandet ute på landsbygda. Jeg hadde funnet ut at buss U2 ville gå fra et sted nede ved A393, like ved puben The Fox & Hounds, drøyt ti minutters spasertur lenger sørover. Dermed var det bare å fortsette nedover langs den utrygge landeveien inn til jeg kom ned til krysset og stakk innom den nevnte puben.

 

 

Der ble det tid til en rask pint Strongbow Cloudy Apple før 20.49-bussen kom noenlunde i rute for å frakte meg drøyt ti minuttene tilbake til Redruth. Jeg ble der fristet til en lynvisitt på puben The Oxford før jeg ble med 21.18-toget til Camborne, og nå ble det også tid til å unne seg en Rattler på Tyacks Hotel, en pint Thatchers Haze på The White Hart, og en pint Thatchers Gold på Waggoners Arms på min vei tilbake til min base ved Vyvyan Arms Hotel, der jeg også kostet på meg en siste pint for høflighets skyld før jeg trakk meg tilbake. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og det er alltid deilig å komme tilbake til Cornwall, som er en herlig del av landet.

 

 

 

English ground # 476:
Carharrack v St. Day 5-5 (4-3)
Cornwall Combination
Howard Beauchamp Recreation Ground, 10 May 2018
0-1 Dan Richards (11)
0-2 Gavin Boon (14)
1-2 James Daniel (25)
1-3 Dan Richards (26)
2-3 Jack James (29)
3-3 Alex Hayhoe (40)
4-3 Jack James (44)
4-4 Dan Richards (63)
4-5 Dan Richards (84)
5-5 Matt McIlroy (90+2)
Att: 71 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: Already had one 

 

Next game: 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United 
Previous game: 09.05.2018: Ball Haye Green v Hanley Town reserves 

 

More pics 

 

This day on the map here 

 

 

Ball Haye Green v Hanley Town reserves 09.05.2018

 

Onsdag 09.05.2018: Ball Haye Green v Hanley Town reserves

 

 

Sesongens siste fotballtur til UK var i gang og dens første kamp var allerede historie da jeg våknet opp i Glasgow med planer om å ta med ned igjen til England. Jeg valgte å spasere fra mitt hotell ved Cowcaddens metro-stasjon til Glasgow Central, og benyttet anledningen til å innta en full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Society Room da jeg passerte den på vei til nevnte stasjon. Jeg kom meg på 08.40-toget, og byttet i både Carlisle og Crewe før jeg litt over klokka halv ett ankom Stoke-on-Trent etter å ha hatt flaks med at forsinkelsene på samtlige tog ikke hadde vært verre enn at jeg rakk forbindelsene videre og kom meg til Stoke med toget jeg opprinnelig hadde planlagt.

 

 

Jeg hadde bestilt overnatting i Hanley, som er det kommersielle sentrum i Stoke-on-Trent, og jeg valgte å ta bussen dit fra togstasjonen. Siden det var samme selskap som skulle frakte meg til og fra Leek senere på dagen. Ved Hanley bussterminal steg jeg av og spaserte de få meterne bort til Verdon Guest House, der jeg også overnattet på forrige tur. Også denne gangen hadde jeg betalt £39 for overnatting, og med innsjekking allerede fra klokka 11.00 var det selvsagt intet problem å få sjekket inn og raskt installert meg når jeg nå ringte på omtrent to timer etter dette. Jeg hadde tenkt å ta en tidlig buss opp til Leek for å virkelig få mest mulig ut av dagen der, men det ble da også tid til å svippe innom en Stoke-pub før jeg så gjorde.

 

 

Jeg skulle denne kvelden besøke Ball Haye Green, som etter alle solemerker ville bli kastet ut fra sin hjemmebane etter sesongen, og jeg hadde håpet å se kamp der allerede under min store påsketur, men det var da en av (de altfor mange) kampene som ble offer for værgudene. Da sesongen ble forlenget ut i mai og de avlyste kampene omberammet, var det også hovedgrunnen til at jeg begynte å se på mulighetene for en siste liten tur, men opprinnelig var det lørdag 12. mai jeg hadde tenkt meg hit, da de skulle ta imot serieleder Wolstanton United til siste hjemmekamp der – for øvrig samme kamp jeg skulle sett i april. Denne dagen hadde jeg opprinnelig i stedet blinket meg ut Cromer Town som destinasjon, og også det var en klubb jeg hadde planlagt å se under påsketuren, men den kampen ble også avlyst og omberammet.

 

 

Heldigvis rakk jeg ikke å bestille noe bindende i Norfolk før Ball Haye Green-folket tok kontakt for å fortelle meg at deres kamp 12. mai ikke ville bli spilt da de denne dagen i stedet ville arrangere en slags cup-turnering til minne om en klubbveteran som gikk bort for en stund siden. De visste ikke kampen engang ville bli spilt (den endte opp med å bli spilt tidligere i måneden), men tipset meg meg om at deres sannsynligvis siste hjemmekamp på Ball Haye Green Sports Ground nå ville være hjemmekampen mot Hanley Town-reservene 9. mai, og da var det lite annet å gjøre enn å endre planene. Jeg er alltid litt skeptisk til kamper som involverer reservelag, men denne gang kunne jeg virkelig ikke tillate meg å være kresen.

 

 

Etter å ha satt til livs en pint og en pose pork scratchings på The Unicorn Inn, tok jeg plass på buss nummer 18, som bruker en halvtimes tid til markedsbyen Leek. Den ligger drøyt halvannen mil for Stoke-on-Trent, i den nordlige delen av grevskapet Staffordshire, og var allerede helt på begynnelsen av 1200-tallet åsted for et viktig regionalt marked. Der ble det i hundrevis av år avholdt store kvegmarked som nå er historie, og byen som i dag har drøyt 20 000 innbyggere hadde i sin tid også en tekstilindustri. Ball Haye Green er for øvrig en del av Leek, og boligbygging i 1820-årene gjorde det til en slags forstad som på 1900-tallet ble bygget ut ytterligere nordøst i Leek. Det var dog ikke spesielt langt å gå fra Leek sentrum til Ball Haye Greens hjemmebane, og derfor hadde jeg først tenkt å foreta en liten pub-til-pub-runde før jeg spaserte dit opp.

 

 

Første stopp ble således Wetherspoons-puben The Green Dragon, der jeg fikk i meg et raskt måltid og en flaske med j2o før det var på tide å teste noen av de mer klassiske og herlige pubene i Leek. Det kryr formelig av flotte puber i Leek, men da jeg sommeren 2014 var her for å se Leek Town v Leek CSOB, hadde jeg dessverre ikke tid til slikt, og det hadde jeg nå tenkt å bøte på. Det ble en god dose med cider og pork scratchings når jeg besøkte både Wilkes Head, The Cock Inn, The Roebuck Hotel og Beer Dock Leek, og etter at jeg ved sistnevnte svelget siste rest av noe så spesielt som en solbær-cider(!) hadde klokka endelig blitt såpass at mikropuben Beyond The Pale var i ferd med å åpne.

 

 

Jeg hadde sett frem til å teste ut denn mikropuben, og klokka hadde så vidt passert 17.00 med noen sekunder når den flotte jenta der inne låste opp og slapp meg inn før hun skjenket meg en cider. Med fare for å gjenta meg selv; i Leek sentrum er det et så usedvanlig stort antall gode puber at man rett og slett ikke rekker innom alle på én dag, men kanskje var det uansett greit å spare noen til en annen gang. Jeg hadde nå for øvrig fått meldinger fra kjente som også skulle på kveldens kamp, og mens jeg var fullstendig klar over at Neil Woolley var på vei fra Mansfield, var det mer overraskende å høre at Joanna Baroudi og Anthony Robinson hadde tatt turen ned fra Preston. Disse tok nå kontakt for å høre om jeg kunne legge ut for et eventuelt kampprogram til de.

 

 

Etter denne rundturen på et utvalg av Leeks herlige puber, var det på tide å komme seg opp til kamparenaen, og det tok kun ti minutters tid å gå dit opp. Der jeg dreide til venstre inn innkjørselen til Ball Haye Green Working Men’s Club, undret jeg meg om denne fortsatt var i drift eller ikke (allerede et halvt år etter britenes røykeforbud i 2007 hadde antall besøkende hos disse etablissementene falt med rundt 8%), men tankene gikk snart i andre baner da jeg så kveldens kamparena bak den nevnte klubben. Der fikk jeg betalt meg inn med £2, og det inkluderte også et lodd til kveldens lotteri, men noe program var det dessverre ikke, selv om jeg og flere hadde rådet de til å trykke et program og gjøre en begivenhet ut av kvelden. Det hadde de da også sagt seg enig i når siste kamp var ment å spilles på lørdagen, men kanskje regnet de med at de ikke var verdt bryet på en onsdag kveld.

 

 

Selv om Ball Haye Green FC ble stiftet så tidlig som i 1880 er det usedvanlig vanskelig å finne noe særlig informasjon om hva de faktisk har drevet med i alle disse årene. Det første det opplyses om er gjerne at de i 1984 var med å stifte Staffordshire Senior League, så man kan jo bare undre seg hva de har bedrevet i tiden før det. De spilte uansett i denne ligaen, som senere byttet navn til Midland League (ikke relatert til dagens variant), helt til den i 2005 slo seg sammen med Staffordshire County League og stiftet dagens Staffordshire County Senior League. Klubbene fra Midland League tok plass i den nye ligaens Premier Division mens de øvrige ble plassert i Division One og Division Two.

 

 

Ball Haye Green tok dermed altså plass i den nye ligaens toppdivisjon etter å ha avsluttet Midland League-æraen med en andreplass, og den Staffordshire County Senior Leagues første sesong ble de igjen nummer to, før de i 2011 sikret seg ligatittelen. De søkte imidlertid aldri noe videre opprykk og ble dermed værende, slik at de fortsatt befinner seg i Staffordshire County Senior League Premier Division. Det er bare å håpe at det også er tilfelle neste sesong, for som nevnt vil de etter alle solemerker bli hjemløse etter sesongslutt, og da spørs det jo hva som vil skje videre med klubben og om de i så fall vil kunne finne et sted å banedele. Årsaken til alt dette er for øvrig at grunneieren vil ha de vekk, og det mistenkes at det igjen har å gjøre med et ønske om å selge tomten til utbyggere.

 

 

Slik er det nå engang når man er i en situasjon der man ikke er «herre over eget hus», og ekstra trist er det når Ball Haye Green har spilt her i 80 år og kontinuerlig har oppgradert og vedlikeholdt det som er et koselig og flott anlegg. Det domineres totalt av et gammel fabrikkbygg som ruver voldsomt over bortre langside og sørger for et interessant bakteppe som man ser med en gang man kommer inn i hjørnet på andre siden. Litt tilbaketrukket i motsatt hjørne på nærmeste kortside har man to klubbhus der det ene har en luke til matutsalg, og her er det et overbygg på utsiden. Over på bortre langside finner man det som ellers er av overbygg, og her strekker det seg omtrent halve banens lengde – forbi innbytterbenken til hjemmelaget – før man kommer ut i et åpent parti med et lite betongtrinn.

 

 

Rundt banen ellers er det, både på den andre langsiden (der man også har parkering) og begge kortsidene, såkalt hard standing samt enkelte småpartier der man vel også står rett på gresset/jorda. Anlegget har for øvrig også flomlys, uten at det altså har fristet klubben til å søke lykken videre oppover i pyramiden. Det er i det hele tatt en trivelig hjemmebane de har her…eller har hatt, for et par karer ved inngangen bekreftet at det så alt annet enn lyst ut. Man hadde visst fortsatt ikke gitt opp håpet om å få landeieren til å ombestemme seg, men det lovet ikke godt, og jeg fikk dessuten bekreftet at klubben kan bli degradert til step 8 dersom de blir stående uten hjemmebane før neste sesong.

 

 

I så fall skal man kanskje heller ikke se helt bort fra at det i verste fall vil være kroken på døra for Ball Haye Green FC, og det ville i seg selv være en tragedie. Det første som slo meg var at en banedeling på det nye anlegget til Leek CSOB måtte være et aktuelt alternativ, men jeg kjenner ikke til hvordan mulighetene er for dette, og en av mine samtalepartnere trakk egentlig bare litt på skuldrene. Kanskje kunne han uansett ikke si stort. Etter å ha tuslet bort til klubbhuset – der man for øvrig ikke har noen bar – stakk jeg snuta inn i det av de to byggene som ikke har matutsalget, og mens jeg kikket på gamle bilder og memorabilia på veggene, fikk jeg øye på en bunke med gamle programmet. Jeg spurte karen der om jeg kunne ta en kikk, og han ga meg tillatelse til å forsyne meg med en håndfull programmer som jeg ga ham £1 for.

 

 

Da hadde jeg i hvert fall noen eldre programmer å bla litt i, inkludert ett jeg kan bruke på min blogg, men idet jeg kom ut derfra fikk jeg selskap av kjente. Først kom Joanna og Anthony, og sekunder senere ankom Neill sammen med en annen groundhopper jeg kun kjenner av utseende. De ble også litt skuffet over mangelen på kampprogram, men ivret likevel etter å se kamp her. Mens vi samtalte dro det seg etter hvert mot kampstart, og på disse nivåene er det ofte et godt tips å oppsøke dommeren dersom man er ute etter lagoppstillingene, så det var akkurat det jeg gjorde da jeg så ham kikke ut av garderobebygget. Jeg fikk huket tak i ham, og han hentet gladelig de to lappene med lagoppstillingene slik at jeg kunne ta bilde av de.

 

 

Det var nok ikke mange av de fremmøtte som hadde forventet en såpass vanvittig fotballkamp som det vi ble vitne til, men allerede innledningsvis var det ting som tydet på at dette ville bli sjanserikt. Ball Haye Green lå før kampen på en 8. plass mens Hanley Town-reservene befant seg på en 14. plass, men det var gjestene som i det tiende minutt tok ledelsen ved Brandon Burton. Tre minutter senere sto det 0-2 etter at Callum Brammer doblet ledelsen. Her gjaldt det å følge med, før i det 19. minutt reduserte Joel Dawson til 1-2, før Brandon Burton scoret sitt andre og gjenopprettet gjestenes tomålsledelse etter drøyt halvspilt omgang. Så roet det seg utrolig nok ned litt hva gjelder scoringer, men det var likevel flere gode sjanser begge veier før Callum Brammer igjen slo på overtid og sørget for at det sto 1-4 ved pause. Dermed virket det egentlig allerede avgjort da man kunne ta en pause-Bovril.

 

 

Om det hele hadde virket avgjort allerede, føltes det definitivt som spikeren i kista da en uidentifisert spiller satt inn 1-5 kun et par minutter ut i andre omgang. Men da vi nærmet oss en times spill da Joel Dawson reduserte til 2-5, og fem minutter etter hadde vertene nytt håp på Mike Keates sørget for 3-5. Det håpet ble raskt slukket igjen da Gareth Humphries like etter økte til 3-6, men det var fortsatt også en rekke sjanser begge veier i en kamp der forsvarsspillet naturlig nok ikke var det mest imponerende. Underholdende var det i hvert fall, og vertene reduserte igjen til 4-6 med drøyt ti minutter igjen, og hadde deretter minst én avslutning i tverrliggeren før dommeren blåste av den målrike affæren med 4-6 som sluttresultat.

 

 

Altså ingen sportslig suksess for hjemmelaget i det som sannsynligvis var deres siste obligatoriske kamp her, og selv om de 81 tilskuere vi hadde talt oss frem til nok er noe mer enn det de vanligvis snitter, hadde man vel kanskje også ventet seg litt flere folk anledningen tatt i betraktning, men slik ble det vel når siste kamp ble en onsdag kveld i stedet for en lørdag. I tillegg hadde vel mange av ‘gribbene’ allerede vært der i løpet av sesongen. Vi takket uansett for oss og ønsket lykke til, og etter å ha tatt farvel med mine groundhopper-kompiser gikk jeg for å ta en pint på The Red Lion mens jeg ventet på 22.08-bussen tilbake til Hanley.

 

 

Den kom noen minutter forsinket, og da jeg steg om bord fikk jeg meg en stygg overraskelse. Til tross for at også denne bussen var rute nummer 18 og ifølge Google Maps ble driftet av det store selskapet First, fortalte sjåføren at bussene etter klokka 19.00 blir kjørt av et mindre og uavhengig selskap som ikke blir subsidiert av det større selskapet. Dermed var likevel ikke min billett gyldig, og jeg måtte punge ut for en ny billett for returen til Stoke; eller rettere sagt Hanley. Der rakk jeg sannelig også å unne meg en siste pint på The Auctioneer før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde fått min debut i Staffordshire County Senior League, og ikke minste hadde jeg til slutt klart å se kamp hos Ball Haye Green. Det er bare å håpe at det ikke ble deres siste noensinne.

 


 

English ground # 475:
Ball Haye Green v Hanley Town reserves 4-6 (1-4)
Staffordshire County Senior League Premier Division
Ball Haye Green Sports Ground, 9 May 2018
0-1 Brandon Burton (10)
0-2 Callum Brammer (13)
1-2 Joel Dawson (19)
1-3 Brandon Burton (24)
1-4 Callum Brammer (45+1)
1-5 Nr ? (48)
2-5 Joel Dawson (59)
3-5 Mike Keates (64)
3-6 Gareth Humphries (66)
4-6 Jake Johnson (80)
Att: 81 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 10.05.2018: Carharrack v St. Day 
Previous game: 08.05.2018: Partick Thistle v Motherwell 

 

More pics 

 

This day on the map here 

 

Partick Thistle v Motherwell 08.05.2018

 

Tirsdag 08.05.2018: Partick Thistle v Motherwell

 

 

Kun drøyt 28 timer etter at Norwegian sitt kveldsfly fra Praha hadde landet på søndagskvelden med meg og min bror ombord etter en fantastisk helg i den tsjekkiske hovedstaden, var jeg faktisk igjen oppe i otta for å legge ut på ny ferd. Da jeg hadde kommet hjem fra min store påsketur, hadde jeg trodd at det var punktum for min britiske fotballsesong 2017/18, men så ble det plutselig altså en tur til. I løpet av påsketuren hadde jeg planlagt besøk hos Ball Haye Green som etter alle solemerker ville kastes ut fra sin hjemmebane etter sesongen, og da kampen ble avlyst trodde jeg jeg hadde mistet siste mulighet. Men med omberammede kamper og forlenget sesong ut i mai måned fikk jeg en ny sjanse, og dette var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å kikke på en mulig siste svipptur over dammen før sesongslutt.

 

 

Nå ble den også litt mer utvidet enn opprinnelig planlagt, og jeg hadde 8-9 dager på balløya foran meg da jeg litt etter klokka fire denne morgenen ble skysset til Korsegården av min snille mor. Jeg fikk meg en snau halvtime på øyet på flybussen opp til Gardermoen, og igjen litt søvn på Ryanairs morgenfly som landet på ‘essexsk’ asfalt i henhold til ruteplanen. På togstasjonen ved Stansted Airport skulle jeg få en aldri så liten forsmak på togklusset som ventet meg den neste dagene, for de togene som ikke var kansellert var nå voldsomt forsinket grunnet en signalfeil ved Bishops Stortford. Jeg hadde ikke regnet med å rekke 09.30-toget, men det hadde blitt forsinket såpass at det ikke hadde avgang før etter klokka ti. Det var da visstnok den første avgangen på over en time, og det førte selvsagt til at toget var fullstendig stappfullt.

 

 

Etter en svært lite komfortabel reise ned til Tottenham Hale, var det en lettelse å komme seg av toget og ta tuben til Euston for å ta plass på 11.30-toget til Glasgow. Når jeg skulle starte turen med kamp i Skottland, var det selvsagt langt fra ideelt å fly til Stansted, men da jeg booket fly for kun 193 kroner, var det fortsatt noe uvisst hvor jeg ville se kamp denne dagen. Først noen dager senere bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å besøke Partick Thistle. Togturen opp til Skottlands største by gikk da også veldig greit, for etter å ha stappet i meg et smørbrød sovnet jeg og sov helt til vi var et godt stykke inne i Skottland. Idet klokkene slo fire spaserte jeg ut av Glasgow Central og gikk for å ta metroen til Cowcaddens.

 

 

Rett i nærheten av metrostasjonen der ligger easyHotel Glasgow, der jeg hadde betalt £24,99 for overnatting. Jeg var lite imponert ved min forrige overnatting her, men skulle bare sove, og det var jo rimelig. I tillegg var klokka allerede såpass mye at jeg slapp å vente på innsjekking, og jeg fikk rasket slengt fra meg bagen og kommet meg av gårde igjen. Turen gikk nå med buss til Maryhill-området av Glasgow, der Partick Thistle spiller, for til tross for navnet er det nå rundt 110 år siden de faktisk spilte i Partick. Maryhill ligger nord i Glasgow og strekker seg visstnok over en mil langs Maryhill Road, og det var langs denne veien at jeg gikk av for å bevilge meg turens første pint ved puben The Strathmore. Der fikk jeg også servert en aldeles herlig porsjon med haggis før jeg beveget meg videre til Munns Bar, der utsmykningen vitner om at det åpenbart er en base for mange Partick Thistle-fans.

 

 

Partick Thistle skulle spille en viktig kamp mot Motherwell, men det skotske fotball-oraklet Scott Struthers hadde ment at det ikke ville by på problemer å skaffe seg en billett på kampdagen til tross for at de kanskje ville være i en situasjon der de måtte vinne for å holde seg oppe. Det viste seg å holde stikk, og situasjonen var uansett ikke helt slik da jeg spaserte ned til Firhill Stadium for å bytte £22 mot en kampbillett. Når sant skal sies hadde jeg også kikket innom allerede tidligere, før jeg gikk til The Strathmore, men billettkontoret hadde da ikke åpnet ennå. Det hadde det nå, og på utsiden fikk jeg også sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram (£2,50) før jeg stakk snuta kjapt innom klubbsjappa. Med en drøy halvtime til kampstart gikk jeg omsider gjennom telleapparatene på Jackie Husband Stand på den ene langsiden.

 

 

Partick Thistle ble stiftet i 1876, og var i 1981 en av klubbens som var med å stifte Scottish Football Alliance som en konkurrent til Scottish Football League. Dette var imidlertid en ganske kortlevd liga som snart så den eldre rivalen ‘stjele’ flere av sine klubber, og den ble til slutt lagt ned i 1897. Partick Thistle var blant klubbene som i 1893 tok steget over i Scottish Football League for å bli med i den nye andredivisjon. De rykket opp og ned mellom de to divisjonene noen ganger, før opprykket tilbake til toppdivisjonen i 1902 var siste gang på nesten 70 år at de byttet divisjon (i 1970). Klubbens største triumf er utvilsomt seieren i den gjeveste skotske cupen i 1921, da Johnny Blair scoret det eneste målet i finalen mot selveste Rangers. Ni år senere var The Jags igjen i finalen mot samme klubb, men da vant Rangers etter omkamp. I ligaen ser det ut som om en håndfull tredjeplasser (i både 1940- 1950- og 1960-årene) er deres beste plassering, mens de i 1972 spilte seg frem til finalen i skotske ligacupen.

 

 

I den turneringen hadde de i 1950-årene vært tapende finalist tre ganger på seks år, og de var voldsom underdog nå Celtic var finalemotstander på Hampden Park. The Jags sjokkerte imidlertid med å lede 4-0 ved pause, og en Celtic-redusering fra Kenny Dalglish var ikke nok til å hindre Partick Thistle i å vinne enkelt 4-1 og hanke inn ligacuptroféet med en aldri så liten skrell. Klubben havnet etter hvert i store problemer, og i 1998 var det kun etter kampanjen «Save the Jags» at man unngikk konkurs, men samtidig hadde de det året også surret seg ned på ligaens tredje nivå for første gang, og var også en hårsbredd fra ytterligere ned rykk til ligaens kjeller-divisjon. Etter en positiv periode under ledelse av John Lambie var det nye sportslige problemer etter at han ga seg i 2003. Det sier litt om jojo-tilværelsen at The Jags i perioden 1006-2006 rykket opp eller ned hele sju ganger.

 

 

De hadde nå vært tilbake i toppdivisjonen siden 2013, da de vant det som nå er Championship, men deres plass i Scottish Premiership var altså alt annet enn trygg når de nå skulle ta imot Motherwell i nest siste serierunde. Mens gjestene hadde lite å spille for i ligaen og nok ventet mer på cupfinalen mot Celtic, kjempet Jags for livet der de befant seg på nest siste plass med kun Ross County bak seg. Ett lag skulle direkte ned, mens neste siste plassen betyr playoff mot en klubb fra Championship. Partick Thistle hadde to poeng ned til jumboen Ross County og tre poeng opp til Hamilton Academical, men hadde også den dårligste målforskjellen av de tre, så en seier i sesongens siste hjemmekamp i ligaen ville komme godt med.

 

 

Partick Thistle hadde levd en nokså omflakkende tilværelse i Partick-området før de i 1891 slo seg ned på Meadowbank ved den nordlige bredden av elven Clyde, men i 1908 be de kastet ut for å gjøre plass til et skipsverft. Den nå hjemløse klubben fant snart en tomt i Maryhill-området og kjøpte den av Caledonian Railway for £5 500. Her ble Firhill Stadium bygget og åpnet på sensommeren 1909, og klubben har spilt her siden selv om anlegget i seg selv naturlig nok har endret seg en del i løpet av årene siden. Den flotteste tribunen er den gamle Main Stand fra 1927, og det er denne som først og fremst gir anlegget sin karakter. Dessverre ble det i 2006 bestemt at denne med visse unntak ikke lenger skulle brukes på kampdager, men etter opprykket tilbake til toppdivisjonen i 2013 ble den gjenåpnet som bortetribune, slik at det nå var Moterwell-fansen som hadde tilhold der.

 

 

På motsatt langside hadde jeg selv altså valgt meg plass på den nye Jackie Husband Stand, som ble bygget i 1994 og som er oppkalt etter en tidligere Jags-spiller. Den nyeste tribunen er imidlertid John Lambie (North) Stand som på den ene langsiden er oppkalt etter den tidligere Jags-manageren. Begge disse to er nye og moderne sittetribuner, og jeg hadde valgt tribune med tanke på å få fine bilder over mot gamle Main Stand. Den sørlige kortsiden er for øvrig uten tribunefasiliteter og er utilgjengelig for publikum. Oppe på tribunen fikk jeg uansett anledning til å knipse et bilde av klubb-maskoten Kingsley som har vært gjenstand for stor oppmerksomhet grunnet sitt spesielle utseende. Man kan i det hele tatt bare undre seg over hva han faktisk skal forestille, men maskoten som var et resultat av ny hovedsponsor, kan vel best beskrives som et ‘sol-monster’.

 

 

Hjemmelaget startet friskt, og Kris Doolan – som i løpet av sesongen har blitt første Jags-spiller til å passere 100 ligamål – var tilrettelegger med gode innlegg da Conor Sammon headet like utenfor og da Ryan Edwards hadde bedre retning på sin heading. Dessverre for ham gikk den rett på Well-keeper Trevor Carson som gjorde en refleksredning med beina. Det tok litt tid før gjestene kom seg ordentlig inn i kampen, men da hadde de en serie med hjørnespark som dog ikke utgjorde noen voldsom trussel, og Partick Thistle virket fortsatt skumlere da de kom fremover på banen. Da Well-keeperen måtte gi retur på et skudd fra Martin Woods, ble han reddet av at Charles Dunne kom seg tilbake tidsnok til å hindre Doolan i å sette inn returen, men det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause.

 

 

Det hadde vært positive tegn for hjemmefansen, og de våknet ytterligere til liv da nyheten om at Ross County lå under spredte seg tidlig i andre omgang. Conor Sammon var nære på med et skudd som suste like over, men Motherwell hadde etter pause virket litt giftigere fremover, og hjemmelaget fikk et slag i trynet da et frispark ble slått inn i feltet og Ryan Bowman kontant headet inn 0-1. I en jevnspilt andre omgang kunne også Motherwell doblet ledelsen like etter, men Curtis Main skjøt like over målet til Jags-keeper Tomas Cerny. Vertene forsøkte å flytte seg høyere opp på banen i jakt på utligning, men det virket som om frustrasjonen var i ferd med å bre seg både på tribunen og ute på banen. Sammon skjøt igjen like over, et skudd fra Christie Elliott ble reddet av keeper Carson, og innbytter Miles Story hadde en avslutning som snek seg gjennom hele feltet og like utenfor bortre stolpe.

 

 

Dermed endte det 0-1 foran 3 320 tilskuere, og det var tilløp til buing på noen deler av tribunen. Det var imidlertid status quo i nedrykksstriden der alle de tre involverte hadde tapt, og det betød at alt ville avgjøres i siste runde. Med tanke på målforskjellen var Hamilton i realiteten sikre, og det beste Jags kunne håpe på var nok playoff-plassen. I ettertid vet vi at de klarte det, men at de deretter fulgte Ross County ned etter å ha tapt playoff-finalen(e) mot Livingston. Det var de gule- og rød-stripede imidlertid lykkelig uvitende om da de forlot Firhill og diskuterte den viktige borteturen til Dundee i siste runde.

 

 

Selv hadde jeg vurdert en tur inn til Glasgow sentrum og The Horse Shoe, som har blitt et fast vanningshull, men etter en allerede lang dag valgte jeg å hoppe av bussen like ved Cowcaddens metro-stasjon og i stedet unne meg en siste pint ved Jackson’s Bar like ved hotellet. Der satt jeg og bladde litt dagens kampprogram før jeg tømte glasset og trakk meg tilbake til min spartanske base for å få litt søvn. Sesongens siste tur til balløya var i gang, og dagen etter skulle jeg igjen ned til England, men allerede den kommende helgen ville jeg igjen være tilbake i Skottland og Glasgow.

 

 

Scottish ground # 24:
Partick Thistle v Motherwell 0-1 (0-0)
Scottish Premiership
Firhill, 8 May 2018
0-1 Ryan Bowman (60)
Att: 3 320
Admission: £22
Programme: £2.50
Pin badge: £2 

 

Next game: 09.05.2018: Ball Haye Green v Hanley Town reserves 
Previous game: 05.05.2018: Slavia Praha v Viktoria Plzen 
Previous UK game: 15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium)

 

More pics 

 

This day on the map here 

 

 

Slavia Praha v Viktoria v Plzen 05.05.2018

 

Lørdag 05.05.2018: Slavia Praha v Viktoria Plzen

 

 

Etter at jeg og min bror ankom Praha på fredagen, hadde vi allerede sett kamp hos Sparta Praha på fredagskvelden og hos Aritma Praha lørdag formiddag, etterfulgt av en kikk på den voldsomme mastodonten Strahov Stadium. Men fortsatt hadde vi én kamp til på menyen denne lørdagen, og det var ikke en hvilken som helst kamp. Andreplasserte Slavia Praha skulle nemlig være vertskap for et Viktoria Plzen som med seier ville sikre seg ligatittelen, så det sto mye på spill. Min bror insisterte på en tur innom «pølsevogna» før vi satt kursen mot kamp, og jeg var ikke vanskelig å overtale. Det var i hvert fall to mette og fornøyde karer som snart satt seg på trikk 22 fra Národní třída og lot seg frakte de 18 minuttene derfra til holdeplassen Slavia.

 

 

Som man kanskje skjønner av navnet, var vi nå et steinkast unna Slavia Prahas nye hjemmebane Eden Arena, skjønt de har nå spilt der siden 2008. Om jeg etter hvert er durkdreven i den engelske fotballpyramiden, er det overhodet ikke tilfelle andre steder, og det var vår billettbestilling til denne kampen et bevis på. Da jeg to ukers tid i forkant kikket etter billetter på Slavias hjemmesider, bar den tydelig preg av at det ikke var flere billetter igjen til salgs bortsett fra om man ville bruke en formue på VIP-seksjonen. Derfor endte vi opp med å bestille via en tredjepart, og punget ut med hele 1652 CZK per billett – over tre ganger så mye som det som tilsynelatende var den opprinnelige summen på 480 CZK.

 

 

Nå ble vi påspandert disse billettene, så jeg skal ikke klage altfor mye over dette, men jeg ble etter hvert overrasket da jeg i løpet av kampen så et halvfullt anlegg og så en post fra tidligere i uken om at billettene nå ble lagt ut for salg! Slik jeg tolker det, var det altså likevel ikke utsolgt da jeg kikket (selv om det vitterlig sto det – kanskje en viss språkforvirring?), men de hadde bare ikke blitt lagt ut for salg ennå. Det virker samtidig snodig sent å gjøre dette en snau uke før kampen, men man lærer tydeligvis så lenge man lever, og vi hadde i hvert fall våre billetter da vi gikk fra trikkeholdeplassen ned til Eden Arena. Der tok jeg en aldri så liten kikk innom klubbsjappa før vi gikk for å ta oss inn på anlegget.

 

 

Slavia Praha bør jo også være et kjent navn for de fleste, men kanskje er det mer ukjent at da det startet opp i 1892 var det først som sykkelklubb. Fotball kom først på klubbprogrammet i 1896, og allerede samme år begynte rivaliseringen med Sparta Praha. I likhet med byrivalene kom jo senere også ishockey til etter hvert, men la oss nå holde oss til fotballen, og i den forbindelse kan det nevnes at Slavia Praha har vunnet den hjemlige ligaen 18 ganger – 14 i tiden som Tsjekkoslovakia, og fire etter splittelsen i 1993. Ikke minst var de dominerende i mellomkrigsårene og under andre verdenskrig, for da de vant sin tredje ligatittel i 1929 var det den første av hele 11 titler i perioden 1929-1943.

 

 

Også Slavia Praha hadde en viss suksess i den meget prestisjetunge Mitropa Cup, som var en (ikke lenger eksisterende) europacup for mange av de sentraleuropeiske landene som på den tiden dominerte den europeiske fotballen utenfor Storbritannia. I 1938 sikret Slavia seg det gjeve troféet. Da de igjen vant den hjemlige ligaen i 1947 ante de nok lite om hvor lenge det skulle gå til neste gang, for da de igjen kunne heve ligatroféet, var året 1996 og landet hadde for lengst gått fra å være den ene halvdelen av Tsjekkoslovakia til å være Tsjekkia. Nye ligatitler fulgte i 2008 og 2009, og deretter i 2017, slik at de fortsatt altså var regjerende mestre.

 

 

Sparta Praha har i perioder levd en omflakkende tilværelse i den tsjekkiske hovedstaden, men som nevnt spiller de nå på Eden Arena som ble ferdigstilt i 2008. Siden den gang har også det tsjekkiske landslaget brukt den til noen av sine kamper, samtidig som også byrival Bohemians 1905 banedelte her i perioden 2010-2012. Eden Arena er etter sigende det mest moderne fotballstadionet i Tsjekkia, og det er liten tvil om at det er flott og funksjonelt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det i henhold til min smak også er litt sterilt. På veien inn lå det bunker med gratis programmer man kunne forsyne seg med, og det forklarte også hvorfor jeg ikke hadde sett noen programselgere.

 

 

Min bror lot seg selvsagt friste igjen av utsalget med herlige pølser, men vi ble til slutt enige om å vente med pølse til pause og heller nøye oss med innkjøp av en runde med øl foreløpig. Nye forsyninger ble etter hvert tatt med ned til våre plasser som viste seg å være helt nede på første rad midt på den ene langsiden. Derfra var vi i hvert fall nært på det som skulle skje ute på banen. Jeg skjønte nok en gang ikke stort av programmet, men klarte selvsagt å tyde tabellen som bekreftet det vi allerede visste. Med fire runder igjen ledet Viktoria Plzen med ni poeng ned til toer regjerende Slavia Praha, og det var altså disse to som nå altså skulle måle krefter. Plzen-seier ville bety deres femte ligatittel på åtte sesonger, men alt annet ville utsette feiringen og gi Slavia en syltynn teoretisk mulighet til å forsvare tittelen.

 

 

Det jeg lot meg imponere og overraske over var faktisk hvor få utenlandske spillere serielederne fra Plzen hadde, og det mest eksotiske i deres tropp var vel en østerriker og en kroat, men av de 14 spillerne som var i aksjon for de denne kvelden var det kun et par slovakiske innslag og ellers utelukkende tsjekkiske spillere. Det gjorde faktisk litt godt å se at det i visse land tydeligvis fortsatt er mulig å kjempe i toppen med, og det alene var nesten grunn nok til å unne de suksessen. For de som i TV Sporten-stil kanskje er mer interessert i hvorvidt det er nordmenn involvert enn hva resultatene blir, kan jeg for øvrig meddele at Per Egil Flo ikke var av aktørene på banen for Slavia Praha denne kvelden.

 

 

Uansett var det hans lagkamerater som startet friskest og viste tegn på hvorfor de er et meget godt hjemmelag. Det var for ordens skyld ikke akkurat noen voldsom fremmedlegion de mønstret heller, og Miroslav Stoch sto for det første skremmeskuddet med en avslutning som gikk like over. Deretter holdt hjemmelaget på å kløne det til da keeper Ondřej Kolař skjøt ballen rett i en motspiller og var ute på bærtur, men var noe heldig da han fikk halvveis klarert i duell med Marek Bako? som fikk gult kort. Et kvarter var spilt da Slavia hadde hjørnespark, og ballen falt rett i beina på Slavias kamerunske forsvarsspiller Michael Ngadeu-Ngadjui og Plzen- forsvarer Radim Řezník som var i duell. Førstnevnte ble først kreditert, men det har senere blitt omgjort til et selvmål av Řeznik, og etter å ha sett repriser er det utvilsomt korrekt.

 

 

Det sto uansett 1-0, og Slavia var nå det klart førende laget, der de kontrollerte midtbanen, stoppet gjestenes angrepsforsøk tilsynelatende enkelt, og selv hadde flere gode muligheter. Den største av disse kom et minutt eller to før pause, da Stanislav Tecl vendte opp og sendte i vei et skudd som snek seg gjennom feltet og rett forbi både en og to lagkamerater før det snek seg utenfor stolpen. Slavia gikk til pause med en fortjent 1-0-ledelse, og fansen hadde virkelig begynt å gi gjenlyd fra seg. Om stadionet kanskje er noe sterilt, sørget i hvert fall hjemmefansen for en vanvittig atmosfære når de først trøkker til, og det skulle vi på prov på i løpet av andre omgang…etter at vi selvsagt først hadde benyttet pausen til å hente øl og dytte enda mer pølse i gapet.

 

 

Viktoria yppet seg tidlig i andre omgang med en avslutning fra Jan Kopic, men sju minutter ut i omgangen fikk Slavia straffespark da Stanislav Tecl ble lagt i bakken. Miroslav Stoch steg frem, men Plzen-keeper Matús Kozáčik reddet mesterlig og holdt serielederne inne i kampen. Det gjorde han også da han like etter reddet fra Tecl som kom stormende inn i feltet, men i det 58. minutt kunne han lite gjøre da Slavia kom tre mot to og Tecl doblet ledelsen til 2-0. Det utløste voldsomme jubelscener på hjemmetribunen bak mål til høyre for oss, der bluss og røykbomber ble avløst av noe som besørget en kullsvart røyk som luktet av svidd gummi og som røykla hele denne tribunen i et par minutter. Vi mistenkte at de hadde tent på bildekk eller noe lignende, men uansett hva det var så kom snart brannvesenet stormende til med brannslokkingsapparater.

 

 

Vi nærmet oss halvspilt andre omgang da Michal Frydrych headet en corner på mål, og Plzen-keeperen måtte igjen i aksjon med en god redning. Like etter fikk Plzen ballen i nettet ved Daniel Kolař, men jubelen ble kortvarig da dommeren noen sekunder senere stoppet kampen for å se på video av hendelsen. Etter et minutt eller to hadde han bestemt seg for at det var offside, og kampen kunne fortsette på stillingen 2-0. Med et kvarters tid igjen måtte dommeren igjen se på video da Stanislav Tecl tilsynelatende ble felt bakfra på vei inn i feltet alene med keeper, men det ser ut som om dommeren gjorde rett da han besluttet at det rett og slett var en glimrende takling fra David Limberský. Etter dette rodde uansett Slavia i land seieren med 2-0, og det var ikke bortefansen helt tilfreds med der de kastet knallskudd, bluss og diverse andre objekter på banen mens de tilsynelatende forsøkte å rive ned gjerdet som skilte de fra deler av Slavia-fansen.

 

 

video:video-1525697523

Linjen av opprørs-kledd politi ble snart gjenstand for diverse skyts fra begge kanter der borte i bortesvingen, men tok det overraskende rolig, og etter at de verste hadde fått rast fra seg i noen minutter virket det å roe seg ned idet vi forlot Eden Arena. Helgens tredje og siste kamp var historie, og 15 674 tilskuere hadde fått se Slavia utsette Plzens feiring av serietittelen de uansett vant noe senere. For vår del var det bare å komme seg tilbake med trikk nummer 22 som nå naturlig nok var stappfull. Vi var innom en kneipe eller to i gamlebyen før vi trakk oss tilbake til hotellet, og selv om det ikke ville bli mer fotball på turen, hadde vi da også hele søndagen i Praha før vi skulle fly hjem på kvelden.

 

Min bror hadde trofast diltet etter på tre fotballkamper på to dager. Så det skulle bare mangle om vi ikke gjorde noe han hadde lyst til på søndagen. Skjønt det var jeg som foreslo elvecruise opp til Praha Zoo og besøk i dyrehagen der, men han var som ventet begeistret over det forslaget, og det ble da også en flott seanse – selv om jeg fikk fuglemøkk midt i planeten mens vi ventet på elvebåten! Det kan heldigvis ikke ha vært den største fuglen langs Vltava. Uansett, etter å ha tatt oss tilbake til sentrum med buss til Trojská og trikk derfra, var det fortsatt tid til å stikke innom et par vannhull før vi satt kursen mot flyplassen med metro og buss. Like før midnatt landet vi på norsk jord etter det som var en herlig weekend i en fantastisk by. Jeg drar gjerne tilbake til Praha og Tsjekkia igjen en annen gang!

 

 

Czech ground # 3:
Slavia Praha v Viktoria Plzen 2-0 (1-0
Czech First League
Eden Arena, 5 May 2018
1-0 Radim Řezník (og, 16)
2-0 Stanislav Tecl (58)
Att: 15 674
Admission: 480 CZK
Programme: Free

 

Next game: 08.05.2018: Partick Thistle v Motherwell 
Previous game: 05.05.2018: Aritma Praha v Slavoj Český Krumlov 

More pics 

 

 

05.05.2018: En kikk på Strahov Stadium

 

05.05.2018: En kikk på Strahov Stadium

 

 

Etter en svært underholdende kamp og et fantastisk besøk hos klubben Aritma Praha denne formiddagen, hadde jeg og min bror fortsatt mange timer til disposisjon i den tsjekkiske hovedstaden før vi skulle vende oppmerksomheten mot toppoppgjøret hos Slavia Praha, og på vei tilbake til sentrum var jeg lysten på en liten omvei for å ta en kikk på et gammelt stadion som i seg selv må kunne kalles en attraksjon. Vi var i besittelse av 72-timers billetter gyldig for all kollektivtransport i Praha, så etter å ha spasert tilbake til Nádra?í Veleslavín, valgte vi å ta trikken derfra til Vítězné náměstí. Etter ti minutter steg vi av og fant frem til bussholdeplassen Kafkova et steinkast unna, og en ny ti minutter lang etappe ble tilbakelagt med buss 149 som slapp oss av rett utenfor det gigantiske Strahov Stadium.

 

 

Det var dette stadionet ? som på tsjekkisk heter Velký strahovský stadion – som nå var vårt mål, og det skal i sin tid faktisk ha vært verdens største stadion med kapasitet på 220 000. Det er imidlertid intet tradisjonelt stadion, for banearealet er visst på hele 63 000 kvadratmeter, og har flere baner. Det ligger oppe på Petřín-åsen der man har utsikt ned mot gamlebyen på andre siden av elven Vltava. Man skulle kanskje tro at dette var et påfunn fra Sovjet-tiden, men det vanvittige stadionet ble faktisk åpnet så tidlig som i 1926. Det skal opprinnelig ha vært bygget i tre, før tribunene ble erstattet med betong-varianter i 1932. Deretter skal det ha blitt gjort oppgraderinger i både 1948 og 1975.

 

 

Der vi gikk av bussen og den ene langsiden ruvet over oss, var jeg usikker på om vi i det hele tatt ville kunne få tatt en kikk utenfor, men etter å ha sett litt på en artig gammel Trabant malt i Sparta Praha-farger og -logo som sto ved et av inngangspartiene, virket det som om det vitterlig var åpent der, så vi prøvde lykken. Selv om det enorme stadionet etter sigende ikke lenger arrangerer organisert toppfotball, har Sparta Praha et treningssenter her, og da vi kom innenfor ble vi møtt av det som først så ut som et annet og nyere stadion inne på stadionet. Det var treningssenteret til Sparta Praha, men bak der igjen kunne vi se at det faktisk var aktivitet på en av de åtte(!) banene – visstnok seks baner av full størrelse, og to futsal-baner.

 

 

Det virket som om de enorme betongtribunene var i ferd med å smuldre opp fullstendig, og da vi tok oss opp ståtribunene på nedre seksjon av bortre langside, gikk vi og tråkket i mengder av betong-klumper som hadde løsnet, så det er kanskje en grunn til at bruken har blitt begrenset med årene, og at større arrangementer i senere år har begrenset seg til konserter. Det var overraskende for meg å se at det nå faktisk ble spilt en kamp på den innerste banen i det ene hjørnet, og det var også en del tilskuere som så på. Det viste seg å være Sparta Praha U18 som spilte mot Sigma Olomouc U18, og det forklarte da også Sigma Olomouc-bussen vi hadde sett på vei inn.

 

 

Om vi hadde visst om denne kampen litt tidligere, kunne vi kanskje rukket å se også den, men måltavla vitnet om at kampen allerede var et lite stykke ut i andre omgang, med Sparta i ledelsen 4-0. I motsetning til visse andre følte jeg derfor at jeg ikke kunne betrakte dette som et fullverdig stadionbesøk, for selv om visse personer ville påberopt seg å ha sett kamp etter å ha sett et drøyt kvarter av kampen, føler jeg selv at jeg ville mistet all integritet om jeg gjorde dette. Derfor gikk vi i stedet etter hvert mot utgangen igjen, så en fullverdig besøk med kamp her får vente til en eventuell neste tur til Praha. Det var uansett interessant å kikke seg rundt der inne på det voldsomme stadionet som mot alle odds fortsatt står der nærmest som et «galskapens monument».

 

 

For vår del satt vi kursen tilbake mot sentrum, først med buss 149 til Klamovka, og deretter med trikk nummer 9 videre til Národní třída, ikke altfor langt fra vår base ved Old Prague Hotel. Det var greit å ta turen innom hotellrommet for å få litt mer solkrem i vikene før vi igjen var på farten. Det var tid til å sjekke ut en pub eller to, og også gjøre et pitstop i min brors nye favoritt-spisested – «pølsebua» ved Můstek – før det omsider var på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens storkamp. Slavia Praha skulle være vertskap for Viktoria Plzen, og vi hadde selvsagt til hensikt å overvære den bataljen.

 

More pics 

 

 

Aritma Praha v Slavoj Český Krumlov 05.05.2018

 

Lørdag 05.05.2018: Aritma Praha v Slavoj Český Krumlov

 

 

Da jeg våknet i Praha denne morgenen var det av at min bror romsterte rundt, og han kunne lattermildt fortelle at noen utenfor vinduet hadde ledd av meg der jeg hadde ligget og snorket. Med tanke på hvor lenge jeg kvelden før lå og hørte på ham før jeg sovnet, skal han neppe snakke altfor høyt. Vi fikk uansett kastet oss i dusjen og gikk deretter for å se hva slags frokost hotellet hadde å by på. Det var en positiv overraskelse, og blant bufféten kunne jeg forsyne meg med det som må kunne kalles en full english breakfast. Ingen black pudding riktignok, men til gjengjeld forsynte jeg meg flittig med biter av de aldeles fantastiske tsjekkiske pølsene, og fikk også stappet en brødskive eller to i truten før vi satt kursen mot dagens første av to kamper.

 

 

Min bror hadde i utgangspunktet først sagt seg villig til å være med på én kamp i løpet av oppholdet, men sa deretter ja til kamp hos både Sparta Praha som vi hadde sett kvelden før og Slavia Praha som vi skulle se senere denne lørdagen. Imidlertid hadde han ikke virket spesielt lysten på å bli med for å se Aritma Praha i den tidlige kampen mot Slavoj Český Krumlov på tsjekkisk nivå fire denne formiddagen, men kom til slutt til den konklusjon at han like gjerne kunne bli med heller enn å surre rundt i sentrum på egenhånd uten den selvutnevnte reiselederen. For egen del må jeg innrømme at dette kanskje var den kampen jeg hadde sett mest frem til (jeg er jo litt snodig sånn sett), da jeg hadde en aldri så liten mistanke om at det ville by på helgens mest autentiske møte med tsjekkisk fotball.

 

 

Aritma Praha spiller ikke så altfor langt unna fra metrostasjonen Nádrazí Veleslavín, der vi dagen før hadde byttet fra buss til bane på vår vei fra flyplassen til sentrum, og med avspark allerede kvart over ti var det bare å komme seg av gårde. Etter å ha spasert opp til metrostasjonen Mustek, lot vi metroen frakte oss dit, og etter en fem-ti minutters spasertur så vi inngangspartiet til anlegget Areál Aritmy foran oss. Jeg så raskt at det hadde vært verdt turen dit opp da jeg speidet over mot den flotte hovedtribunen på motsatt langside. Karen som bemannet bua ved inngangspartiet var kanskje ikke noen kløpper i engelsk, for han nøyde seg med å peke på en lapp der det tydeligvis sto at inngang kostet 50 CZK, som vel er i underkant av 20 kroner.

 

 

Han smilte i hvert fall vennlig og ga oss tommelen opp mens han lirte av seg noe på tsjekkisk, og kampprogram var tydeligvis inkludert, for med en senete neve overrakte han oss to eksemplar av det 12-siders programmet de hadde trykket opp til dagens kamp. Nok en gang, her har norske klubber noe å lære, for her hjemme er det sjelden man selv i toppdivisjonen i det hele tatt får en enkel stensil brettet i to som skal forestille et kampprogram. På tsjekkisk nivå fire får de det imidlertid til, og med en drøyt halvtime til avspark hadde det også møtt opp overraskende mange for å benytte den fine formiddagen til å lade opp med en kald øl og en av de fantastiske pølsene som et par veteraner tilberedte på grillen utenfor klubbhuset.

 

 

Det er dessverre ikke all verden jeg kan fortelle om SK Aritma Praha, men jeg har tolket det dithen at det er en klubb som ble stiftet i 1908 og er en sammenslåing av klubbene SL Veleslavón og Dynamo Vokovice. Videre fant jeg ut at klubben har fostret en rekke spillere som senere har gjort suksess med Sparta Praha og blitt viktige brikker på landslaget. Jeg kan ikke fortelle noe om hva slags nivåer de har spilt på i løpet av sin historie, men de spiller nå i 4. liga division A – eller Fortuna Divizie A som det tydelig het på tsjekkisk. Dette er en av fem avdelinger på fjerde nivå av tsjekkisk fotball, og det er tilsynelatende kun avdelingsvinnerne som rykker opp.

 

 

Om jeg ikke forsto altfor mye av kampprogrammets innhold, klarte jeg i hvert fall å tyde tabellen, der Aritma Praha lå som nummer to, og med sju runder igjen hadde de ni poeng opp til ledende Karlovy Vary. Det betød at de helst måtte ta seg av dagens gjester om de skulle ha et ørlite håp om å innhente denne ledelsen, og utfra tabellen å dømme burde Slavoj Český Krumlov være overkommelig motstand. De befant seg på fjerde siste plass,og også de trengte poeng, for det er tre som skal ned, mens nummer fire fra bunnen må spille kvalik. De hadde tre poeng ned til den direkte nedrykkssonen og var et av to lag som lå med 30 poeng. Det var altså duket for en heftig kappestrid om viktige poeng.

 

 

Som sagt var det allerede aktivitet foran klubbhuset, der liflige dufter spredte seg fra grillen, og noen fremmøtte allerede hadde slått seg ned på benkene med både øl og pølser eller andre godsaker fra grillen. Vi kunne ikke være stort dårligere, og kvinnen inne i klubbhuset skjenket to halvlitere med Staropramen til oss. Det var dog litt tidlig med mat så raskt etter frokost, så vi utsatte smaksprøven av fast føde mens vi lesket strupen i varmen. Mens vi satt der så jeg et par karer som minnet mistenkelig om groundhoppere, og en kikk på Groundhopper-appen bekreftet at fire tyskere og en østerriker allerede også hadde sjekket inn. Ette å ha tømt glasset tok jeg en aldri så liten runde rundt banen.

 

 

Areál Aritmy domineres av den flotte hovedtribunen midt på den ene langsiden, og har den å takke for at det er et fint og koselig anlegg med en solid dose karakter. Denne tribunen er opphøyet fra bakken, entres via trapper på sidene, og byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Ved siden av denne og på de to kortsidene er det små gressvoller der man delvis har lagt heller på toppen og satt opp et par benker. På den andre langsiden er det helt åpent, og kun et enkelt nettinggjerde står her mellom banen og parkeringsplassen på utsiden. Jeg likte meg her umiddelbart, og det skal godt gjøres å ikke trives om man er her på kamp. Jeg slo av en prat med en kar som ganske riktig viste seg å være en av de tyske groundhopperne (som vi også så på flyplassen dagen etter), og han sa seg helt enig før han fulgte opp med å fortelle at han skulle videre til kamp hos Mladá Boleslav.

 

 

Aritma-folket fikk tidlig grunn til å juble, for seks og et halvt minutt ut i kampen brukte Martin Glasnovič fart og muskler til å komme seg forbi en forsvarer og satt ballen i mål bak bortekeeper Filip Hnup. Ledelsen varte kun til Tomás Tauber etter et snaut kvarter satt ballen i mål fra like utenfor 16-meterstreken, og det sto 1-1. Med en snau halvtime spilt gjentok vertene ledelsen på en corner. Alle virket opptatt av en luftduell, men ballen gikk over duellantene, og Ondřej Rybka fikk fullstendig fritt spillerom til å styre inn 2-1. Det var også stillingen ved pause, og i likhet med mange andre av jeg talte meg frem til å være 114 tilskuere valgte vi å endelig benytte anledningen til å prøve de herlige pølsene. Jeg måtte ty til å peke på pølsene for å få det jeg ville, men da vartet han da sannelig også opp med en lekkerbisken av en pølse!

 

 

Kun tre minutter ut i andre omgang utlignet gjestene igjen, og denne gang var det en lang ball inn i feltet som ble headet i mål av Jakub Wagner. Kun fem minutter senere slo de til igjen, og nok en gang var det en lang ball i bakrommet. Hjemmekeeper Jan Stareček burde ha ryddet opp, men Tomás Tauber fikk nærmest heade ballen ut av hendene hans og i mål til 2-3. Vertene var nå i trøbbel, men da timen var passert med et par minutter slo de tilbake, og en hard ball inn i feltet ble styrt i mål til 3-3 av Jan Benes. Vi var vitne til en svært underholdende kamp, og min bror tok sjanser da han gikk for å hente påfyll av øl.

 

 

Snaut ti minutter etter utligningen til 3-3 snudde hjemmelaget kampen igjen, og det var nærmest en liten følelse av déjà vu da et hjørnespark nok en gang gikk over alt og alle…bortsett fra Ondřej Rybka som omtrent fikk ballen rett i beina og hadde få problemer med å styre inn 4-3 og sende vertene i føringen. Skulle de nå klare å ri det i land? Ja, til tross for et par sjanser begge veier klarte de det, og var nok mot slutten uansett nærmere 5-3 enn gjestene var ny utligning. Det hadde dog vært jevnere enn jeg forventet utfra tabellen, men vi hadde som sagt fått se en herlig fotballkamp, og kunne fornøyd bli igjen litt etter at vi lot oss friste til å gå til innkjøp av enda en runde med pølser.

 

 

Rammen rundt kampen hos Aritma Praha er ytterligere et kroneksempel på hva jeg savner på kamper her hjemme, og også min bror som i utgangspunktet hadde vært skeptisk, måtte innrømme at det hadde vært storveis. Nå var det etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens storkamp i den øverste divisjonen, men det var fortsatt mange timer til vi skulle gjeste Slavia Praha, så i mellomtiden foreslo jeg en aldri så liten fotball-relatert sightseeing på turen tilbake til sentrum…via det enorme Strahov Stadium. Men mer om det et annet sted. Aritma Praha hadde uansett overgått forventningene, og de tidlige kampene man ofte opererer med på lørdagene kan være et godt tips til andre fotballreisende som oppsøker herlige Praha.

 

 

 

Czech ground # 2:
Aritma Praha v Slavoj Český Krumlov 4-3 (2-1)
4. liga division A
Areál Aritmy, 5 May 2018
1-0 Martin Glasnovič (7)
1-1 Tomás Tauber (15)
2-1 Ondřej Rybka (30)
2-2 Jakub Wagner (48)
2-3 Tomás Tauber (53)
3-3 Jan Benes (63)
4-3 Ondřej Rybka (72)
Att: 114 (h/c)
Admission: 50 CZK
Programme: Included

 

Next game: 05.05.2018: Slavia Praha v Viktoria Plzen 
Previous game: 04.05.2018: Sparta Praha v Fastav Zlín 

More pics 

 

 

Sparta Praha v Fastav Zlín 04.05.2018

 

Fredag 04.05.2018: Sparta Praha v Fastav Zlin

 

 

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Praha, og nå var dagen endelig kommet for avreise for den etterlengtede helgeturen dit sammen med min bror. Jeg hadde også planer om å skvise inn tre kamper i løpet av oppholdet, og broren min hadde lovet å i hvert fall bli med på én av de. Han endte opp med å bli med på alle tre, men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Denne fredagsmorgenen plukket han meg opp litt før klokka 07.00 og kjørte oss til Gardermoen. På turen overtalte han meg også til å melde meg på en spørrekonkurranse på P4, der jeg endte opp med å vinne litt ekstra penger til reisekassa. Vi skulle ha Norwegian sitt fly klokka 10.00, og nå var det tydelig at turen hadde startet, for til tross for at det fortsatt var tidlig, unnet min reisepartner seg en halvliter pils etter at vi hadde kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen.

 

 

Selv nøyet jeg meg foreløpig med iste, og sørget for at vi kom oss på flyet, der vi etter hvert fikk en aldri så liten høneblund på den snaut to timer langt flyturen til Tsjekkia hovedstad og flyplassen som er oppkalt etter Václav Havel – Tsjekkoslovakias siste president, og den tsjekkiske republikkens første. Den ligger omtrent 12 kilometer vest for hovedstaden, og kanskje noe merkelig er den ikke forbundet med metro-nettverket, samtidig som det ikke går tog dit ut. Om jeg må si det selv, er jeg imidlertid god på research og planlegging, og jeg hadde selvsagt funnet beste rute til vårt hotell. Jeg hadde også funnet ut av det faktum at det var gunstig å kjøpe en 72-timers billett som dekket all kollektiv-transport i Praha.

 

 

Den kostet kun 310 tsjekkiske koruna, som vel ikke er stort mer enn rundt 120 kroner, og etter å ha sjekket at de også var gyldige på bussen 119 fra flyplassen, gikk vi til innkjøp av slike inne fra en automat inne på terminalen. Deretter var det bare å finne holdeplassen for nevnte buss, og så la den frakte oss til Nadrazi Veleslavin, der vi kunne hoppe på metroen. Den ble vi med til stasjonen Staroměstská (‘gamlebyen), og orienterte oss derfra frem til hotellet Old Prague Hotel ved hjelp av apostlenes hester. Det var ingen innsjekking før klokka 15, var beskjeden, men vi hadde ikke til hensikt å sitte og vente i lobbyen når man har en fantastisk by å utforske. Skjønt den eneste utforskningen vi gjorde mens vi ventet på å få sjekke inn, var av kneipa U Pinkasu, som hadde blitt varmt anbefalt.

 

 

Det viste seg da også å være et godt tips, og etter en runde med Pilsner Urquell, valgte jeg å teste ut deres Kingswood cider når det var tid for påfyll. Det falt også i smak, men etter andre runde var det på tide å gjøre opp regningen og komme seg tilbake til hotellet for å sjekke inn. Det var ikke akkurat Lynet som satt bak disken, men vi ble etter hvert sjekket inn på dobbeltrommet vi hadde betalt rundt 1500 kroner for (to netter med frokost inkludert) – det er åpenbart ikke galt i det hele tatt i denne delen av byen som er et populært turistmål. Etter å ha spasert opp til gamlebyens torg for å se på den astronomiske klokken fikk vi da også bekreftet at turistene hadde inntatt Praha også i tidlig mai måned. Ikke minst var det tilfelle da vi beveget oss ned til Karlsbroen for å ta en kikk i mylderet av tilreisende. Jeg kan bare tenke meg hvordan det er her i juli. 

 

 

Det ble tid til ytterligere en vanningspause eller to, i tillegg til en klassisk tsjekkisk middag, før vi stakk raskt innom hotellet og deretter vendte snuta mot kveldens kamp. Det var selveste Sparta Praha som skulle få æren av å være vertskap for min første fotballkamp i Tsjekkia, og jeg hadde funnet ut at billetter ved Stadion Letná, så planen var å kjøpe billetter i luka på stadion. Metroen fraktet oss fra Můstek til Hradčanská, og derfra var det snaut ti minutters gange til kveldens kamparena, der det med en drøy time til avspark allerede var en god del aktivitet på utsiden. Hjemmelagets egen ultras-gruppering hadde sin egen bod, men karen jeg slo av et par ord med der var ikke den stødigste i engelsk.

 

 

Sparta Praha burde være en kjent klubb for de fleste også her hjemme, og er den klart mestvinnende klubben i tsjekkisk fotball, med hele 33 hjemlige ligatitler – 21 fra den tsjekkoslovakiske æraen, og hittil 13 i den nye tsjekkiske ligaen. De er også en av de mest suksessrike klubbene i sentral-Europa, med tre titler i den prestisjetunge men ikke lenger eksisterende Mitropa Cup. Dette var en slags sentraleuropeisk europacup med klubber fra (den gang) ledende fotballnasjoner som Ungarn, Østerrike, Jugoslavia og Italia, og den første vinner i 1927 var nettopp Sparta Praha, som også vant turneringen i både 1935 og 1964. Frem til 1975 var Sparta Praha den eneste klubben som aldri hadde rykket ned fra den tsjekkoslovakiske toppdivisjonen, og da så skjedde returnerte de på første forsøk og slo deretter voldsomt tilbake.

 

 

Da de i 1985 vant sin første ligatittel siden 1967 var det starten på en periode der vant ligaen i hele 15 av 20 sesonger. I perioder har Sparta Praha-spillere utgjort ryggraden i det tsjekkoslovakiske eller tsjekkiske landslaget, men dessverre er det i dag slik også i tsjekkisk fotball at landslagsspillerne snarere spiller utenlands i større ligaer. Mange mener at en av de største bragdene til Sparta Praha var det de gjorde i den gjeveste europacupen i 1992 (året før vi dessverre fikk «Champions» League). I det siste gruppespillet med to grupper à fire lag der kun de to vinnerne gikk til finalen, ble Sparta Praha nummer to med kun Barcelona foran seg. Nærmere en europacup-finale hadde de ikke vært siden semifinale-tapet for vinnerne AC Milan i cupvinnercupen i det herrens år 1973.

 

 

Klubben som i 1893 ble stiftet av de tre brødrene Rudl og deler av deres vennekrets har nå ikke vunnet ligatittelen siden 2014, og det ville de heller ikke gjøre denne sesongen. Med fire runder igjen lå de nemlig på en femteplass med hele 16 poeng opp til ledende Viktoria Plzen og sju poeng opp til byrival Slavia Praha. De to sistnevnte skulle møtes til ‘seriefinale’ dagen etter, og der ville også vi befinne oss, men det er en annen historie. Sparta hadde også fem poeng opp til treer Sigma Olomouc og ett poeng opp til FK Jablonec på fjerde, samtidig som Slovan Liberec pustet de i nakken ett poeng bak. Kveldens gjester var Fastav Zlín som befant seg på en niendeplass av de 16 i toppdivisjonen, og med det skulle man tro at de var på trygg grunn, men så vidt jeg forsto er det to som skal ned, og de hadde kun fire poeng ned til nedrykkssonen.

 

 

Vi gikk nå bortover mot billettlukene, men idet vi stoppet for å kikke på et skilt med oversikt over de forskjellige tribunene, fikk vi selskap av et par av karene fra ultras-grupperingen som var litt stødigere i engelsk enn kompisen. De må ha lurt på om vi trengte hjelp der vi nok så litt rådville ut, og jeg spurte de hvor det var best å kjøpe billetter. Man måtte visst ifølge skiltene ved en av billettlukene være medlem av supportergrupperingen for å få plass i deres seksjon, men en av de hevdet at det ikke ville noe problem og tilbød seg å kjøpe for oss. Før han kom så langt dro imidlertid hans kompis opp et par billetter til motsatt kortside som han hadde til overs, og da han bare skulle ha 300 CZK for de to, slo vi like gjerne til.

 

 

Stadion Letná er det tsjekkiske navnet på Letná Stadium (i tillegg til at de selvsagt også har et sponsornavn), og det har vært Sparta Praha sin hjemmebane i en årrekke. Det åpnet i 1921 og var da bygget i tre, men brant deretter ned i 1934 og ble bygget opp igjen med en ny hovedtribune i mur og betong som åpnet tre år senere. Anlegget fikk en ansiktsløftning i 1969, da de andre tribunene ble erstattet og kapasiteten ble økt til 35 880. Dagens utgave av Stadion Letná er et resultatet av nye ombygginger i 1994, da de siste ståtribunene dessverre ble erstattet med seter – noe som førte til at kapasiteten i dag har falt til rundt 20 000. Stadionet har for øvrig ofte vært hjemmebane for både det tsjekkoslovakiske og senere det tsjekkiske landslaget. Det var vel blant annet her Norge tapte i kvalifiseringen til EM 1996.

 

 

På utsiden hadde jeg betalt 25 CZK for et kampprogram av svært flott utseende, og uten at jeg forsto særlig mye av innholdet, kunne jeg i det minste beskue tabellen (som allerede er beskrevet), og det er jo uansett et artig minne for en som liker fotball-programmer fra sine kamper. Etter å ha knipset noen bilder av all den klubbrelaterte grafittien på utsiden tok vi oss rundt til den andre kortsiden og kom oss innenfor. Etter en liten kikk inn på tribunen var det også tid til å unne seg både øl og en av de fantastiske tsjekkiske pølsene fra et av matutsalgene. I denne delen av verden kan man virkelig det med pølser, og de forskjellige tsjekkiske variantene falt så godt i smak hos begge to at kosten på resten av turen nesten utelukkende besto av pølser.

 

 

Etter ett minutts stillhet kom vi omsider i gang, og Sparta tok tidlig initiativet. Rumeneren Nicolae Stanciu og spissen Josef Sural var i begivenhetens sentrum, og etter kun et par minutter tvang Sural frem en god redning fra Zlín-keeper Stanislav Dostál etter å ha blitt spilt gjennom av Stanciu. Like etter ble Sparta muligens snytt for straffespark da Sural var på full fart mot mål og ble lagt ned i feltet. Ni minutter var spilt da en corner fra Stanciu ble headet på mål av Sural, men keeper Dostál var igjen parat og fikk slått over. Sekunder senere ropte Sparta igjen på straffe, uten suksess, og da Sural et lite øyeblikk senere fikk ballen i mål, var linjemannen oppe med flagget for å markere for offside. Det var imidertid liten tvil om at Sparta Praha kjørte kampen.

 

 

Det var alt annet enn ufortjent da hjemmelaget omsider fikk hull på byllen i det 20. minutt, og det skjedde ved at Stanciu sendte et frispark direkte i mål fra litt skrått hold et par meter utenfor 16-meterstreken. Det sto 1-0, men etter en halvtimes tid måtte Sparta-spissen Václav Drchal ut med skade, og han ble erstattet med en David Lafata som de siste sesongene har vært fast innslag på toppen av toppscorer-lista i den tsjekkiske toppdivisjonen. Med ti minutter til pause fikk gjestene sin største og egentlige eneste reelle sjanse i første omgang, etter et langt innkast som endte med et skudd som ble blokkert og en retur som ble satt utenfor Sparta-målet. I stedet var det Sparta som fortsatte å skape sjanser, og med fem minutter til pause ble ballen spilt gjennom til Lafata som gikk på et flott løp, men keeper Dostál var våkent ute og avverget med nød og neppe.

 

 

Da Zlín-keeperen også reddet en heading fra Sural sto det 1-0 til pause, etter en omgang der Sparta burde ha scoret flere og gått i garderoben med en større ledelse. Vi hentet oss påfyll av både øl og pølser, og benyttet samtidig anledningen til å flytte oss fra plassene på første rad rett bak mål til noen plasser oppe i svingen på andre nivå for å få både litt bedre oversikt og også litte variasjon i bildene jeg knipset. Det var for øvrig kanskje litt skuffende at ‘kun’ 9 437 tilskuere hadde funnet veien til Stadion Letná denne fredagskvelden, men den mest hardbarkede Sparta-fansen ga i hvert fall god lyd fra seg og hadde i første omgang kjørt ‘show’ med bluss, røykbomber etc. Det var imidlertid ikke altfor mange Zlín-fans å se i den inngjerdede borteseksjonen.

 

 

Vi begynte å nærme oss en times spill da innbytter Costa Nhamoinesu etter flott spill på venstrekanten slo inn i feltet der den gamle storscorer Lafata hadde en nokså enkel jobb med å bredside inn 2-0. Kun et par minutter senere kunne Sparta økt ytterligere da de igjen fikk frispark i god posisjon, men fra 24 meter sendte Stanciu ballen i tverrliggeren så det smalt i aluminiumet. Ut av det blå slo i stedet Zlín til i det 78. minutt da et innlegg ble headet videre og Ubong Moses Ekpai fikk kastet seg frem på bakerste stolpe og headet inn reduseringen til 2-1. Gjestene fikk nå litt blod på tann, og hadde et par halvsjanser til å utligne, men Sparta Praha klarte å ro i land en seier som strengt tatt burde vært langt større kampen sett under ett. Kampen burde vært avgjort allerede ved pause, men de sikret seg i hvert fall de tre poengene.

 

 

Sparta Praha tok seg med det opp på en foreløpig fjerdeplass, men for vår del var det på tide å komme seg tilbake til sentrum. Køene ved trikkeholdeplassen virket såpass fryktinngytende at vi valgte å gå tilbake til Hradčanská for å ta metroen derfra. Etter en stopp i “pølsebua” like ved Mustek stasjon, var min bror ivrig etter å besøke Praha-filialen av Hooters, og selv om jeg mistenkte at han ville bli noe skuffet, stakk vi innom der. Han ble da også en smule skuffet, men vi fikk oss en god latter over en av servitrisene som flere ganger satt seg på huk og krøket seg sammen bak bardisken for å smugdrikke. Turen gikk videre til et annet etablissement av mer tradisjonell tsjekkisk typesom jeg dessverre ikke er kar om å huske navnet på, før vi etter hvert trakk oss tilbake etter en lang dag.

 

 

Vi klarte til og med å motstå tilbudene om gratis inngang på strippeklubben rett ved siden av vårt hotell, for både innkasteren og jentene som sto på utsiden kan hevde så mye de vil at det er gratis. Man vet jo at så aldri i realiteten er tilfelle når man først kommer innenfor. Greit å ikke være altfor naiv når man er ute på tur, og kanskje var det i så måte også greit at vi ikke hadde havnet helt på galeien. Den første dagen i Praha hadde virkelig levd opp til forventningene. En utrolig flott by er det utvilsomt, og jeg kan vel skjønne hvorfor en bereist person som min skotske kjenning Scott Struthers hadde utropt det til favoritt-by. Vi så frem mot de neste to dagene, men nå var det om å gjøre å sovne først slik at man ikke ble holdt våken av snorking etc. Akkurat der tapte jeg denne kvelden..

 


 

 

Czech ground # 1:
Sparta Praha v Fastav Zlin 2-1 (1-0)
Czech First League
Stadion Letná, 4 May 2018
1-0 Nicolae Stanciu (20)
2-0 David Lafata (59)
2-1 Ubong Moses Ekpai (78)
Att: 9 437
Admission: 150 CZK
Programme: 25 CZK 

 

Next game: 05.05.2018: Aritma Praha v Slavoj Český Krumlov 
Previous g
ame: 22.04.2018: Drøbak/Frogn v Hødd 2 

 

More pics 

 

Drøak/Frogn v Hødd II 22.04.2018

 

Søndag 22.04.2018: Drøbak/Frogn v Hødd 2

 

 

Det gikk sakte men sikkert mot avreise fra Praha-turen, men før den tid skulle jeg se en siste kamp her hjemme. Jeg hadde ikke vært 100% sikker på om jeg ville ta turen ned på Seiersten Stadion for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn ta imot reservelaget til Hødd. Jeg er jo ikke akkurat noen voldsom fan av reservelag så høyt i divisjonene og mener som kjent at de snarere burde hatt egne ligaer, men med søndagskamp hadde jeg uansett ikke andre planer, og bestemte meg derfor til slutt for å ta turen. Jeg fikk imidlertid ikke med meg min bror, men han var i hvert fall klar for å møtes for en pizza etter kampslutt.

 

 

Nede på Seiersten Stadion var det bare å betale de 100 kronene i inngangspenger, men jeg måtte skuffet innse at det ikke var noe program denne dagen; kun en stensil med lagoppstillingene. Jeg visste på forhånd at min kompis og nabo Nichlas (Furu) var skadet og ikke var aktuell til en plass i startoppstillingen, og selv om han hadde fått plass på benken, mente han nå at det var tvilsomt at han i det hele tatt ville komme innpå. Det og et eller to andre defensive forfall førte til at en liten omrokkering var nødvendig i forsvarsrekka, men man hadde likevel håp om at DFI kunne fortsette en positiv sesonginnledning.

 

 

De hadde startet ligasesongen med borteseier 1-0 over Ready, mens de i første ordinære runde av cupen hadde tapt knepent 1-2 borte mot Bærum fra divisjonen over, etter å ha spilt nesten hele kampen med en mann mindre. Dagens motstander Hødd 2 hadde tapt sin sesonginnledning 2-4 hjemme mot en av divisjonsfavorittene; Oppsal. Men det var sunnmøringene som fikk en kanonstart på kampen denne søndagen, for allerede etter et drøyt minutt skjøt Daniel Skare Haanes i mål fra nesten midtbanen. Tre minutter senere fikk gjestene straffespark etter en klønete inngripen i DFI-forsvaret, og Johannes Sundgot gjorde ingen feil. Det var ikke engang spilt i fem minutter, og det sto 0-2.

 

 

Etter ti minutters spill kom DFI seg inn i kampen etter en frekk scoring fra Markus Aaser Grønli som avsluttet på mål da Hødd-spillerne forventet innlegg. Det var likevel alt annet enn imponerende det rødtrøyene drev med ute på matta, og Nichlas var åpenbart savnet i forsvaret, samtidig som en feilplassert keeper nesten førte til ny Hødd-scoring fra bortimot midtbanen. I omgangens nest siste minutt headet Ibrahima Konate inn 1-1 fra en dødball, og utligningen kom på et meget viktig tidspunkt rett før pause. Nå var det bare å håpe på at de kunne fortsette og fullføre snuoperasjonen i andre omgang.

 

 

DFI var langt bedre i andre omgang, og Hødd-reservene hadde nå problemer med å demme opp fra DFI-angrepene, men det var ikke bare bakover at jeg hadde sett svakhetstegn hos vertene, for de misset en hele rekke gode sjanser. De burde strengt tatt allerede avgjort kampen da de halvveis ut i omgangen til slutt fikk uttelling ved at Stian Leirvik headet inn en corner. Nå hadde også Atle Tronsmoen begynt å glimte til som han kan gjøre ute på kanten, og DFI burde ha økt ledelsen flere ganger, men seieren ble til slutt sikret da Markus Aaser Grønli scoret sitt andre med drøyt ti minutter igjen av ordinær tid og fastsatte sluttresultatet til 4-2.

 

 

Gjestene fra Ulsteinvik kan takke ubesluttsomhet og sjansesløseri for at det ikke ble enda flere baklengs. Publikum hadde fått se det som etter hvert var en overbevisende seier, til tross for at både jeg og flere og mine samtalepartnere hadde bitt seg merke i visse svakhetstegn som bedre lag ville visst å utnytte. Det offisielle tilskuertallet ble for øvrig opplyst å være 124, men jeg tror lokalavisens anslag om ca 220 er mer riktig. DFI hadde også overtatt tabelledelsen med dagens seier, men det spørs vel om det kan holde. Det er kanskje lov å håpe. For egen del gikk jeg for å treffe min bror over en pizza på Pizza Baron, der vi fikk lagt noen planer før Praha-turen.

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Hødd 2 4-2 (2-2)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 22 April 2018
0-1 Daniel Skare Haanes (2)
0-2 Johannes Sundgot (pen, 5)
1-2 Markus Aaser Grønli (11)
2-2 Ibrahima Konate (44)
3-2 Stian Leirvik (68)
4-2 Markus Aaser Grønli (79)
Att: 124
Admission: 100 kroner
Programme: None

 

Next game: 04.05.2018: Sparta Praha v Fastav Zlín 
Next Norwegian game: 16.05.2018: Hønefoss BK v Fredrikstad 
Previous game: 18.04.2018: Bækkelaget v Ellingsrud 

More pics 

 

 

Bækkelaget v Ellingsrud 18.04.2018

 

Onsdag 18.04.2018: Bækkelaget v Ellingsrud

 

 

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot Årvoll etter det som dessverre ble en transportetappe til neste cuprunde for Vålerenga. Destinasjonen var nå Ekebergsletta og Bækkelagets hjemmekamp mot Ellingsrud i 6. divisjon Oslo avdeling 2. I tillegg til at hjemmebanen til KFUM Oslo ligger like ved siden av, er det jo også mer enn en bane som går under betegnelsen ‘Ekeberg kunstgress’, men jeg har som vanlig ikke til hensikt å regne nytt banebesøk for hver kunstgressbane der, da jeg med unntak av KFUM Arena regner de som et og samme anlegg (det får jo være opp til hver enkelt hvorvidt man føler dette er riktig eller ikke, siden de tross alt ligger et lite stykke fra hverandre).

 

 

Jeg har uansett hatt muligheten til å se kamp her ved flere anledninger da det er en rekke klubber som banedeler her, men det er en bane jeg med hensikt har ventet med å besøke i påvente av å se det jeg anser som det egentlige hjemmelaget. Dette er jo noe jeg alltid foretrekker å gjøre, og i dette tilfellet var det aktuelle hjemmelaget altså Bækkelaget, som bør være en kjent idrettsklubb for de fleste. Dette skyldes nok først og fremst det faktum at de er arrangør av Norway Cup, men klubben driver en rekke idretter som fotball, håndball, orientering, innebandy, friidrett, skiskyting og andre tradisjonelle skiidretter. Det er nok med klubbens kvinnehåndball-lag at Bækkelaget først og fremst har gjort seg bemerket, og mange vil vel huske deres store periode med Anja Andersen, Susann Goksør etc, men på fotballbanen har de vel aldri vært noen voldsom storhet.

 

 

Der jeg gikk av bussen hadde jeg kveldens kamparena noen hundre meter foran meg, og jeg kunne straks både se og høre at kampen ble blåst i gang like der fremme, et minutt eller to før jeg ankom det som er en typisk kunstgressbane i hovedstaden, uten noen verdens ting av tribunefasiliteter. Det trengs vel kanskje heller ikke med tanke antall tilskuere man opererer med på dette nivået av norsk fotball i hovedstadsområdet. Blant de 14 tilskuerne var det nok i tillegg til meg først og fremst venner, kjærester og bekjente av spillerne på de to lagene. Hjemmelaget Bækkelaget hadde startet sin ligasesong med borteseier over Kjelsås 3, mens kveldens kamp var sesongens første for bortelaget Ellingsrud.

 

 

Ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet meg bort til banen sendte Zeshan Naveed gjestene i føringen i det sjuende minutt. De hadde da også et visst initiativ tidlig i kampen, og hadde en mulighet eller to til å doble ledelsen før Bækkelaget plutselig slå tilbake etter drøyt halvspilt første omgang. Bortelaget ropte på offside da Kasper Kvalheim Thinn utlignet til 1-1, men til ingen nytte da dommeren – for øvrig uten linjemenn til å assistere seg – godkjente. Det så vel uansett nokså greit ut, men ti minutter senere tok Ellingsrud igjen ledelsen. Hjemmelagets keeper fikk styrt en avslutning i tverrliggeren, men Benjamin Skjønhaug Lamouri var først frempå og headet inn 1-2. Ytterligere fire minutter senere var samme mann på farten igjen og sørget for at det sto 1-3 ved pause.

 

 

Bækkelaget hadde nå en tøff oppgave foran seg, men startet nokså friskt i andre omgang. De måtte imidlertid vente et lite kvarter før de fikk uttelling, og det skjedde da Tobias Rødseth ble spilt gjennom alene med keeper og reduserte til 2-3. Med tjue minutter igjen var de à jour da Kasper Kvalheim Thinn scoret sitt andre for kvelden ved å heade inn utligningen til 3-3 fra et hjørnespark. Noen minutter senere var Bækkelaget nære på å fullføre snuoperasjonen da en av deres spillere sendte i vei et skudd som gikk i tverrliggeren, ned på streken og ut. Noen av deres spillere ropte høylytt om at dommeren måtte markere for scoring, og ingen ropte høyere enn deres keeper som sto helt i andre enden av banen og må ha hatt den klart dårligste posisjonen til å bedømme hvorvidt ballen var inne eller ikke.

 

 

Etter et par sjanser begge veier, sluttet det imidlertid med 3-3 og poengdeling, og jeg kunne spasere bort til bussholdeplassen for å starte hjemreisen. Ved bussterminalen kom jeg meg da også på Drøbak-bussen, men det ble en sen hjemkomst etter en lang dag med to kamper på menyen. Jeg hadde nå også virkelig begynt å se frem mot en weekend i Praha i begynnelsen av mai, men regnet med å først få med meg i hvert fall én kamp til her hjemme før den tid.

 

 

Norwegian ground # 84:
Bækkelaget v Ellingsrud 3-3 (1-3)
6. divisjon Oslo avd. 2
Ekebergsletta, 18 April 2018
0-1 Zeshan Naveed (7)
1-1 Kasper Kvalheim Thinn (24)
1-2 Benjamin Skjønhaug Lamouri (34)
1-3 Benjamin Skjønhaug Lamouri (38)
2-3 Tobias Rødseth (59)
3-3 Kasper Kvalheim Thinn (71)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 22.04.2018: Drøbak/Frogn v Hødd 2 
Previous game: 18.04.2018: Årvoll v Vålerenga 

More pics 

 

 

Årvoll v Vålerenga 18.04.2018

 

Onsdag 18.04.2018: Årvoll v Vålerenga

 

 

Jeg hadde kun vært hjemme et par dager etter den store påsketuren til Storbritannia da jeg denne dagen dro inn til hovedstaden for å møte min far. På dette tidspunktet var jeg i den tro at sesongens siste tur til balløya var unnagjort, så jeg tenkte å benytte anledningen til å få huket av et par nye Oslo-baner mens jeg trøstet meg selv og gjorde et halvhjertet forsøk på å stille abstinensene som allerede hadde meldt seg. Mulighetene for en dobbel gjorde at jeg tok turen inn denne dagen, og for dagens første kamp sto det mellom to kamper i cupens første ordinære runde – nemlig Årvoll v Vålerenga og Korsvoll v Lørenskog.

 

 

Det var til slutt det ørlille håpet om å få se Vålerenga skli på et voldsomt bananskall som lokket meg til Årvoll, selv om det dessverre også betød at jeg ville måtte omgås horder av Vålerenga-fans som jeg fryktet ville få grunn til å juble. Bussen fraktet meg i hvert fall opp til holdeplassen Stig, som vel er navnet på det første borettslaget som ble bygget i regi av USBL. Her i det nordøstlige Oslo, nederst i Groruddalen, er Årvoll et boligområde som i tiden etter andre verdenskrig ble åsted for boligbygging som følge av boligmangelen Oslo da led under. Herfra gikk jeg gjennom et parkområde med flott utsikt ned mot Årvollbanen som lå der nede i bunnen – og med Bjerkebanen på andre siden av Trondheimsveien – og anslagsvis et par hundre personer skulle i løpet av kvelden se cupkampen fra denne «gratishaugen».

 

 

Det hadde blitt oppfordret om å være tidlig ute, og det var med rundt en time til avspark at jeg betalte 100 kroner for inngang og fikk stige innenfor. Det ble straks tydelig at Årvoll ville ha visse utfordringer dersom tipsene om et firesifret antall tilskuere skulle slå til, men de virket da også temmelig godt forberedt. Årvoll Idrettslag ble for øvrig stiftet i 1932, og som så mange andre klubber her til lands er det en klubb som ikke bare driver med fotball, men også skisport, håndball, volleyball og orientering. Deres fotballklubb spiller i 4. divisjon, og vant faktisk sin avdeling i 2016, men det var uheldigvis for dem det året det ble gjennomført omstrukturering som betød at de ikke fikk rykke opp.

 

 

De hadde nå uansett tatt seg til cupens ordinære runder ved å slå ut Rilindja (5-1 hjemme) og Råde (2-1 borte) i kvalifiseringsrundene, mens den usympatiske Oslo-storebroren Vålerenga naturlig nok kom inn nå i første ordinære runde. Jeg er som kjent ingen fan av at cupkampene settes opp av NFF ved «skjønn» og synsing snarere enn å trekkes, men det hadde i hvert fall sørget for folkefest på Årvoll denne dagen. Forkjemperne for denne ordningen vil hevde at dette er et kroneksempel på hvorfor det er en god idé å kunne sette opp de mindre klubbene med hjemmekamper mot større lag i deres lokalområde/region. Samtidig mistenker jeg at en motivasjon også kan være mulighetene for å legge til rette for at storklubbene kommer seg enklest mulig videre.

 

 

En trekning kunne vært gjort slik man gjør i det engelske FAs turneringer (som ved kvalifiseringsrundene til FA Cupen), der man opererer med trekninger innad i geografisk inndelte soner som stadig blir større etter hvert som turneringen skrider frem. De mindre klubbene kan jo da ikke bare få hjemmekamp, men også ha flaks med trekningen og møte mer overkommelig motstand slik at de kan ta seg videre og kanskje få ytterligere en hjemmekamp eller to. Slik ville man også fått flere askeladder. Eller er det virkelig slik blant breddeklubbene her til lands at ambisjonene begrenser seg til å selge fleste mulig vafler og lodd samtidig som gladelig tar på seg rollen som prügelknabe for regionens storklubb(er) år etter år?

 

 

Jeg hadde denne dagen også vurdert en tur til Bærum og Kadettangen for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn bryne seg på Bærum i en av de andre cupkampene, men jeg fant til slutt ut at jeg heller ville bruke kvelden på å huke av to nye baner. Nå begynte det da også å strømme på med folk på Årvollbanen, der det var liten tvil om at det ville bli ny tilskuerrekord. Plassen der jeg kom inn var full av kioskutsalg som så ut til å gjøre god butikk, og herfra gikk det en skråning ned mot banen. Ikke overraskende er det kunstgress som gjelder her, og tribunefasiliteter er et fremmedord. Tilskuerne var rett og slett henvist til å stå oppover den nevnte lille skråningen som var dømt til å etter hvert bli noe gjørmete.

 

 

I tillegg var både bortre langside (ut mot Trondheimsveien) og den ene kortsiden utilgjengelig for publikum, samtidig som den andre langsidens flanke nærmest den avstengte kortsiden ved klubbhuset også var sperret av og kun tilgjengelig for noen viktigperer, kommentatorer etc. Vålerenga-fansen hadde åpenbart blitt tildelt den østlige kortsiden, men det hindret ikke et utall tilskuere med slike ufine sympatier i å infiltrere det som vel var tiltenkt å være området for hjemmefans og eventuelt nøytrale. Etter hvert som folk stadig strømmet på kunne Årvoll-folket gni seg stadig mer i hendene, men jeg synes nok de kunne ha kostet på seg et program i anledning kampen; dog er jo det ikke akkurat noe man er bortskjemt med her til lands.

 

 

Årvoll stilte med Simen Stamsø Møller, og mon tro om det var han som hadde uttalt i pressen at Årvolls mål var å holde Vålerenga fra liver så lenge som mulig. Det klarte de i en halvtime, og inntil da hadde jeg fortsatt håp om at Vålerengas fremmedlegion skulle gå på en skikkelig cupsmell. Ti minutter etter at ballen for første gang lå i Årvoll-målet sto det i stedet 0-5, og Årvoll-ballongen hadde sprukket totalt. Da de første slapp inn, rant målene inn, og all spenning var snart en saga blott. 0-5 var også stillingen da lagene gikk til pause, og det var egentlig litt fristende å forlate Årvollbanen, men i motsetning til visse andre ville jeg ikke da følt at jeg kunne regne det som et fullverdig stadionbesøk.

 

 

Det skulle ikke bli bedre etter pause, for allerede i andre omgangs andre minutt sto det 0-6, og fem minutter senere var det 0-7. Deretter døde det litt hen, og kanskje var Vålerenga fornøyd med dagens innsats mens Årvoll muligens lengtet etter sluttsignalet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid ble sluttresultatet fastsatt til 0-8, men lystigere for Årvoll var det å kunne annonsere at hele 2 678 tilskuere var soleklar ny tilskuerrekord. Det er ikke ofte man her til lands ser fotballkamper der ungene sitter i trærne for å se kampen, og i tillegg var det som nevnt flere som så fra «gratishaugen» på utsiden. Synd med resultatet, men Årvoll var nok tilfreds med sitt kiosksalg, mens Vålerenga på sin side hadde tatt seg videre slik NFF hadde lagt opp til. For min del forsvant jeg ut portene umiddelbart idet sluttsignalet gikk, og satt deretter kursen mot kveldens andre kamp.

 

 

Norwegian ground # 83:
Årvoll v Vålerenga 0-8 (0-5)
Norwegian Cup, 1st round
Årvollbanen, 18 April 2018
0-1 João Meira (31)
0-2 Simen Juklerød (34)
0-3 Simen Juklerød (34)
0-4 Fitim Azemi (39)
0-5 Bård Finne (40)
0-6 Fitim Azemi (47)
0-7 Peter Godly Michael (52)
0-8 Christian Borchgrevink (83)
Att: 2 678
Admission: 100 kroner

 

Next game: 18.04.2018: Bækkelaget v Ellingsrud 
Previous game: 15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium) 
Previous Norwegian game: 21.03.2018: Manglerud/Star v DrøbakFrogn (@ Månabanen, Drøbak) 

More pics