Søndag 15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium)
Det var søndag morgen og dagen for avreise tilbake til Norge. Den store utvidede påsketuren var ved veis ende. Men…i løpet av turen hadde jeg registrert at en av Edmonton & District League sine finaler skulle arrangeres på Henry Barrass Stadium denne søndags formiddagen, og jeg bestemte meg for å gjøre en revisit før jeg satt kursen mot flyplassen. Så sent som i fjor ‘feiret’ jeg både min bursdag og den britiske nasjonaldag med å se den nevnte ligaens gjeveste cupfinale her, og det falt såpass i smak at jeg gjerne tok turen igjen. Med avspark allerede klokka 10.30, var det bare å kjøpe inn litt frokost, og deretter komme seg med toget inn til Victoria for å krysse London fra sør til nord. Etter å ha tatt tubens Victoria Line til Tottenham Hale, gikk siste etappe med buss derfra til en holdeplass like ved Jubilee Park i Edmonton.
Inne i denne offentlige parken ligger Henry Barrass Stadium, eller det som i dag er igjen av den. Vi befinner oss her i bydelen Enfield, som er den nordligste av Londons bydeler. Edmonton ligger snaut 14 kilometer nord-nordøst for Charing Cross, som gjerne benyttes som referansepunkt for sentrale London. Om man ser på valgkretsene Edmonton Green, Lower Edmonton og Haselbury, er innbyggertallet for dette området drøyt 50 000, men etter at den lokale industrien så en nedgang fra siste halvdel av 1900-tallet, har dette vært en av områdene med høyest arbeidsledighet i landet. De senere år har Edmonton også blitt svært fremmedkulturell. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og inne i parken kunne jeg snart se foran meg den herlige tribunen som fortsatt har fått stå i fred her.
Litt historikk er nok på sin plass med tanke på anlegget og klubbene som har benyttet det som sin hjemmebane, og først ut av disse var klubben Edmonton FC. Denne klubben ble stiftet tilbake i 1921, og på siste halvdel av 1920-årene hadde de åpenbart merket seg at de lokale myndigheter bygget Henry Barrass Stadium, og de fikk snart flytte inn der med åpningskamp mot et Tottenham Hotspur XI som ble sett av over tusen tilskuere. Edmonton spilte i London League (som gjennom en hel serie med senere sammenslåinger er en av ligaene som har blitt til dagens Spartan South Midlands League), og hadde håpet at deres nye hjemmebane skulle trekke til seg flere tilskuere, men de slet med lave tilskuertall, og med et anlegg som ikke var gjerdet inn var det dessuten vanskelig å hindre at folk så kampene uten å betale.
Med Spurs som en av sine nære naboer var det nok ikke lett å konkurrere om tilskuernes gunst, og dette første uansett igjen til en svak økonomi. Med en gjeld til ligaen valgte de midt i sesongen å forlate London League for å heller trappe ned med spill i Sunday League-fotballen, men London FA grep inn og forbød samtlige av klubbens spillere som fortsatt var registrert hos London League å spille noen form for organisert fotball i London inntil gjelden var betalt. Det skal etter hvert ha løst seg til slutt, men Edmonton forsvant uansett snart fra fotballkartet. Først i 1947 ble det gjort et nytt forsøk på å etablere en skikkelig fotballklubb i området, og Edmonton Borough tok også opp arven med spill på Henry Barrass Stadium, der de åpnet med en kamp mot Chelsea-reservene som ble sett av 1 620 tilskuere.
Fortsatt slet man med å få opp tilskuertallene, og det var ikke minst tilfelle når Spurs spilte hjemme samtidig. Da kunne det visst gjerne være lave tosifrede tilskuertall, og man begynte å se på muligheten for at mangelen på overbygg var en medvirkende faktor til at folk holdt seg borte. Derfor fikk de lokale myndigheter til å reise et tribunebygg på den sørlige langsiden, og dette sto klart til sesongstart 1949/50, og ga etter sigende ly til mellom 500 og 1000 tilskuere. Klubben hadde uansett slitt i London League, men et annet sted i nord-London hadde klubben Tufnell Park et slags motsatt problem. De hadde en lengre historie tilbake til 1907, og spilte i Isthmian League, men hadde vært hjemløse etter å ha mistet sin hjemmebane i Holloway. I 1950 slo de to seg sammen og tok navnet Tufnell Park Edmonton.
De fortsatte med spill på Henry Barrass Stadium, men tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, og nå ble det anlagt terracing under tribunen på den sørlige langsiden, samtidig som det ble bygget en ny tribune også på den nordlige langsiden. Den hadde da sitteplasser til 550 tilskuere, og dette må være identisk med tribunen som fortsatt står der den dag i dag. I Isthmian League hadde allerede Tufnell Park slitt tungt med to strake sisteplasser før sammenslåingen, og optimismen svant raskt da også den nye klubben nå registrerte ytterligere to strake jumboplasser som fikk klubben til å revurdere sin posisjon. I et forsøk på å ‘regruppere’ på et lavere nivå, trakk de seg i 1952 fra Isthmian League og søkte seg til Delphian League. I stedet fikk de innpass i Spartan League, der de tilbragte to sesonger før de hoppet over til nettopp Delphian League.
I løpet av 1950-årene var det ikke altfor mye å juble før, med en 9. plass som beste resultat, og i 1960 valgte man å fjerne Tufnell Park-delen av navnet som ble endret til Edmonton FC i et forsøk på å piske opp lokale entusiasme. Tre år senere ble de faktisk historiens siste vinner av Delphian League, og det skjedde på temmelig spesielt vis. Fimbulvinteren man opplevde i 1962/63 var så ekstrem at Delphian League med den enorme mengden avlyste kamper ikke så noen annen mulighet enn å avlyse den ordinære ligasesongen. I stedet avviklet man en slags nødløsning med to grupper av sju lag, der Edmonton (som hadde befunnet seg midt på tabellen da man avlyste) endte opp med å vinne den vestlige avdelingen, og dermed skulle møte vinneren av den østlige avdelingen til kamp om ligatittelen. Finalen ble spilt over to kamper, og Edmonton endte opp med å beseire Hertford Town.
Etter denne sesongen ble Delphian League ‘spist opp’ av Athenian League, og ble i realiteten sistnevnte ligas nye Division Two. Etter å ha endte på andreplass i 1970, rykket Edmonton opp til Division One, der de debuterte med en 8. plass. To år senere hadde klubben en ønskeliste over utbedringer de gjerne ville at lokale myndigheter skulle utføre ved deres hjemmebane. Da de fikk negativ respons, begynte man å se på andre muligheter, og året etter (i 1973) slo de seg sammen med klubben Wood Green Town. Den nye klubben begynte å spille på sistnevntes hjemmebane Coles Park, under navnet Edmonton & Haringey, og her begynner vel noen å lukte lunta. Dette er nemlig identisk med klubben som tre år senere igjen skiftet navn…..til Haringey Borough. Dette er nok en klubb mange også vil kjenne i dag, i og med at de fortsatt spiller under dette navnet.
Deres tilknytning til Henry Barrass Stadium ble imidlertid avsluttet ved sammenslåingen i 1973, så deres rolle i denne historien slutter her. Men for en annen klubb begynner deres rolle i denne beretningen omtrent på samme tid, for klubben Old Edmontonians flyttet inn her en gang i 1970-årene. De hadde i 1926 blitt stiftet av tidligere elever og ansatte ved Edmonton County Grammar School, og har spilt det aller meste av sin historie i det som den gang het Old Boys League, men som i dag heter Amateur Football Combination, og som opererer i stor-London og omegn. Unntaket er en 10-årsperiode i 1970- og 1980-årene da Old Eds spilte i Southern Olympian League. Mens de har spilt sine kamper her på lørdagene, har altså Edmonton & District Sunday League benyttet anlegget til søndagskamper.
Henry Barrass Stadium fremstår nok noe mer spartansk i dag enn i sine glansdager, og den tidligere nevnte eldste tribunen er nå borte, men fortsatt har man altså den andre tribunen her på den ene langsiden, og det er en virkelig flott sak. Med sitt lave tak i forkant er den nok likevel flottere å se på enn å se ut fra om man oppholder seg langt bak på tribunen. Borte er dog bølgebryterne som man på dette klippet fra 1980 kan se flankerte denne tribunen på resten av langsiden. Selve tribunen virker dessuten å være lenger fra selve banen enn det tilfellet var den gang, og i tillegg fremstår den i dag mer som en ståtribune med betongavsatser enn en sittetribune. Flott er den uansett, og jeg var ikke den eneste som hadde benyttet anledningen til å ta turen hit.
Foran ‘paviljongen’ som ligger tilbaketrukket øverst på en gressbanke i det ene hjørnet, og som åpenbart også huser garderobene, hadde igjen ligarepresentantene samlet seg. En av de bekreftet at dagens finalekamp denne gang dreide seg om en annen turnering, da dette vel var deres ligacup, og ikke den gjeveste Senior Challenge Cup. Det var uansett liten tvil om at det sto prestisje på spill og at det var en gjev tittel for de involverte, og en av ligarepresentantene nikket samtykkende til dette før han forsvant inn døra for å hente et gratis kampprogram til meg. Omtrent i samme øyeblikk så jeg at også groundhopperen Anthony Haine hadde tatt turen ned fra Hertfordshire, og han fortalte at det var en beslutning han hadde tatt etter å ha sett mine planer om å overvære dagens finale.
Dagens finalekamp var et møte mellom ligaens to beste klubber denne sesongen, for mens Beehive toppet den øverste divisjonen og gikk mot ligatittelen, var det nettopp motstanderen Rio som lå på andreplass, og deres supportere satt allerede preg på stemningen inne på (og foran) den lille tribunen. Gruppen av Rio-fans besto nærmest utelukkende av rastafarier som grillet jerk chicken og som utfra den umiskjennelige lukten å dømme hadde en noe spesiell og ikke helt lovlig type tobakk som gikk på rundgang. De virket å være i et visst flertall blant det jeg etter hvert talte meg frem til å være 54 tilskuere, men kanskje ble det inntrykket forsterket av at Beehive-folket virket å samlet seg nede ved lagleder-sonen.
Mens lagene gjorde seg klare til å entre banen, hadde jeg merket meg at New River, som vant finalen jeg så her i fjor, ikke lenger var å finne på ligaens tabeller. En av ligarepresentantene kunne fortelle at de hadde forlatt ligaen etter forrige sesong, og la til for egen regning at de nok følte seg litt for store for ligaen og ville ta steget opp i en annen liga, men at det ikke hadde vært noen suksess, og at de nå visstnok hadde lagt ned driften. Han spådde deretter en jevn finale denne dagen, men røpet at han personlig nok hadde Beehive som en ørliten favoritt. Det var da også de gule og sorte som tidlig hadde et visst press, og Rio ble kun reddet av en forsvarsspiller som på 1-2 meter fra streken blokkerte et skudd med hodet. Deretter ble Beehive-spiller Joe Packenham spilt gjennom alene med Rio-keeper John Mann, men sistnevnte rykket ut og reddet.
Det var litt mot spillets gang da Rio tok ledelsen i det 13. minutt, men det var ingenting å utsette på avslutningen da Kieran Donaldson plasserte ballen i bortre hjørne til 0-1 (dette var naturlig nok nøytral bane, men Rio sto oppført som bortelag). Beehive forsøkte å svare, og da vi passerte halvtimen, hadde de hatt ytterligere et par gode sjanser. De måtte vente til det 40. minutt før utligningen kom, og det var en klassescoring da Troy Archer vendte opp og på volley sendte ballen i krysset til 1-1. Det var også stillingen ved pause, og Rio-keeper John Mann – som jeg hadde hatt en kort ordveksling med mens jeg gikk en runde rundt banen i løpet av første omgang – kunne unne seg en sigarett idet han gikk av banen mot garderoben.
I andre omgang var det mye stillingskrig med en og annen mulighet i begge ender, men fem minutter før full tid slo Rio til igjen. Leon Rolle var mannen som igjen sendte Rio i føringen, og vi mistenkte at dette kunne være seiersmålet. I siste ordinære minutt utlignet imidlertid Scott Brosnan til 2-2, og sørget med det for voldsom jubel og lettelse i Beehive-leiren. I tillegg besørget det ekstraomganger. Tidlig i ekstraomgangene tok Beehive for første gang også ledelsen da Rio-spiller Barry Cameron var uheldig og satt ballen i eget mål, men på overtid i første ekstraomgang fikk Rio straffespark, og Michal Ingal-Clarke utlignet til 3-3 i det tredje tilleggsminuttet. Andre ekstraomgang hadde knapt startet før George Varton sendte Beehive tilbake i ledelsen med 4-3, og nå var det avgjørelsen som falt, for det ble ikke flere mål, og dermed var det etter hvert Beehive som kunne motta troféet og vinner-medaljene.
Etter å ha sett overrekkelsen og jubelscenene, kunne jeg ta bagen på ryggen og traske mot Edmonton Green Overground-stasjon, og via et bytte fra tog til tube ved Seven Sisters, kom jeg meg til slutt til Baker Street. Slakterbutikken Ginger Pig hadde søndagsåpent en liten spasertur derfra, men dessverre hadde de ingen haggis, og jeg måtte også nøye meg med to små black pudding-snabber som var det eneste de hadde igjen. Sistnevnte delikatesse skal jo nå også være tilbake på menyen hos Wetherspoons-pubene, men det var åpenbart ikke tilfelle ved The Metropolitan Bar, så jeg måtte skuffet forlate det etablissementet med uforrettet sak. Etter en pint ved The Globe, var det å komme seg mot Heathrow Airport, der jeg skulle fly fra, og uten togpass valgte jeg nå for første gang på årevis å benytte meg av tubens Piccadilly Line helt dit ut.
Turen var ved veis ende, og kun hjemreisen gjensto. De siste tjue dagene hadde jeg sett 21 kamper i 18 forskjellige grevskap. Jeg hadde vært på 86 tog, 17 tube-tog, 26 busser…og jeg hadde besøkt 104 forskjellige puber. Det var vel uansett på tide å komme seg hjem (selv om man alltid gjerne skulle blitt litt lenger)! Nå var det bare å se frem mot neste lille eventyr, som skulle være en helg i Praha sammen med min bror, tidlig i mai måned. På dette tidspunktet trodde jeg for øvrig at siste tur til Storbritannia var unnagjort denne sesongen, men det skulle heldigvis vise seg at jeg likevel skulle få til en aller siste tur i mai. Påsketuren var uansett historie, og selv om ikke alt gikk på skinner hele tiden, var det som vanlig en fin tur.
Revisit:
Beehive v Rio 4-3 AET (1-1, 2-2)
Edmonton & District Sunday League cup, final
Henry Barrass Stadium (neutral venue), 15 April 2018
0-1 Kieran Donaldson (13)
1-1 Troy Archer (40)
1-2 Leon Rolle (86)
2-2 Scott Brosnan (90)
3-2 Barry Cameron (og, 94)
3-3 Michael Ingal-Clarke (pen, 105+3)
4-3 George Varton (106)
Att: 54 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free
Next game: 18.04.2018: Årvoll v Vålerenga
Next UK game: 08.05.2018: Partick Thistle v Motherwell
Previous game: 14.04.2018: Hillingdon Borough v Bedford
This day on the map here
