Lørdag 14.04.2018: Hillingdon Borough v Bedford
Nok en gang skapte regnet problemer for britene, som igjen betød at det skapte problemer for meg, da min planlagte kamp Cromer Town v Bungay Town måtte utsettes. Allerede tidlig fredag ettermiddag hadde jeg blitt oppmerksom på avlysningen, og det ga meg i hvert fall tid til å kikke litt på alternativene. De var det selvsagt en god del av på en lørdag, men når jeg nå var uten togpasset mitt, la det begrensninger på hva jeg kunne tillate meg. Planen hadde vært å se kamp i Cromer for deretter å toge inn til London-området for å overnatte der, og derfor kikket jeg nå på kamper i London-traktene eller på vei inn dit. Da jeg kvelden før hadde kommet tilbake til min base på The Dorrington etter kampen hos Halstead Town, hadde jeg også endret på tidspunktet for min frokost da jeg ikke lenger ville måtte forlate Halstead like tidlig.
Etter å ha blitt servert en full english, sjekket jeg ut og gikk for å la buss nummer 88 frakte meg fra Halstead til Colchester, men etter at en andre buss hadde skysset meg fra Colchester sentrum til jernbanestasjonen, fikk jeg erfare hvor mye mer vrient det er å reise på slike turer uten togpasset jeg er vant til. Jeg hadde håpet å kunne bruke returbilletten fra Cromer til London på et langt tidligere tog fra Colchester inn til London, siden jeg uansett skulle kommet denne veien på vei fra Cromer. Men den gang ei; de automatiske sperringene ville ikke godta min billett, og jeg fikk av mannen i billettluka bekreftet at den kun var gyldig på det spesifikke toget den var bestilt for. Han sa videre at jeg måtte kjøpe en ny billett inn til London og at den kom på £25,80. Snakker om bortkastede penger, men det var bare å hoste opp.
Jeg kom meg da i hvert fall inn til London Liverpool Street, der jeg hadde tid til en pint ved puben Dirty Dicks mens jeg tok en endelig beslutning på hvor jeg skulle dra. £5,60 for en pint Aspall må for øvrig sies å være fullstendig uhørt, og sannsynligvis en rekord for meg selv i London. Uansett hadde jeg på dette tidspunktet bestemt meg for én av to alternativer – et besøk til enten Wembley FC eller Hillingdon Borough. En groundhopper-kompis nevnte at han ved sitt besøk hos sistnevnte tidligere i sesongen hadde overhørt en samtale der det ble snakket om at klubben muligens ville legge ned driften om de rykket ned ved sesongslutt. En kikk på tabellen avslørte at det ikke lenger virket spesielt sannsynlig, men det var vel likevel grunn god nok til å ta turen dit, og dermed var planen lagt.
Turen gikk derfor videre med tubens Metropolitan Line fra Liverpool Street til Ruislip, via et bytte ved Northwick Park. Et steinkast fra Ruislip stasjon ligger puben The Crock Of Gold, og det var et passende sted å slå seg ned med en pint og ta seg en rast. Det er tilsynelatende en stund siden sist Hillingdon Borough var aktive på Twitter, så det hadde ikke vært enkelt å finne ut status rundt dagens kamp der. Spartan South Midlands League har imidlertid en temmelig spesiell sekretær som er nokså aktiv både på sosiale medier samt et forum der jeg ikke hadde sett kampen bli nevnt blant de som var gjenstand for baneinspeksjon, så jeg gikk ut fra at intet nytt var godt nytt da jeg etter hvert lot buss 331 frakte meg opp til Middlesex Stadium.
Ruislip er et område i den nordvestlige delen av London, og tilhørte det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, som i 1965 ble en del av nye Greater London. Der er Ruislip nå en del av Londons vestligste bydel Hillingdon, og selve Ruislip skal ha et innbyggertall på drøyt 30 000. Utbyggingen av den tidligere Metropolitan Railway førte til en stor befolkningsvekst og boligutbygging på første del av 1900-tallet, og området fikk som følge av dette tilnavnet Metro-land. Bussen stoppet like utenfor, og jeg fant frem til inngangen til klubbhuset som åpenbart fungerer som bar og restaurant også utenom fotballen. Faktisk minnet det lite om et klubbhus for en fotballklubb, og det virket tydelig at denne driften var hovedgesjeften her. Dette ble bekreftet av en hyggelig ung kar bak bardisken som serverte meg en pint før han tilbød seg å bære bagen min ut i garderoben.
Hillingdon Borough er et nokså kjent navn i non-league, men mye av det er nok knyttet til en tidligere utgave av klubben, som hadde røtter tilbake til 1872 da den ble stiftet som Yiewsley FC. De var i 1951 med å stifte Delphian League, før de etter tre sesonger fikk innpass i Corinthian League, som de vant i sin tredje sesong. I 1958 bestemte man seg for å satse halvprofesjonelt, og man fikk være med i Southern League. I 1964 endret de navnet til Hillingdon Borough, og to år senere rykket de opp i Southern League Premier Division. På denne tiden var Southern League en av ligaene med som hadde sin toppdivisjon på øverste nivå av non-league, og klubbens desidert beste ligaplassering er andreplassen fra våren 1969, da de kun hadde Cambridge United foran seg (de var ett lite poeng foran Hillingdon Borough, og ble etter denne sesongen tatt opp i Football League) og en rekke senere FL-klubber bak seg på tabellen (som Wimbledon, Yeovil Town, Barnet og Hereford United, for å nevne noen).
Hillingdon Borough hadde i denne perioden sin storhetstid, og året etter tok de seg til tredje ordinære runde av FA Cupen etter å ha slått ut blant annet Wimbledon og Luton Town, men etter omkamp måtte de se seg slått av Sutton United. Senere FL-klubber som Wigan Athletic og Hereford United (i semifinalen) var blant lagene som ble slått ut da Hillingdon Borough i 1970/71-sesongen spilte seg frem til finalen i non-leagues gjeveste cupturnering; FA Trophy. På Wembley ledet de 2-0 til pause, men tapte til slutt finalen 2-3 for Telford United. Til tross for at de ytterligere fem ganger tok seg til FA Cupens ordinære runder i løpet av 1970-årene, rykket klubben etter hvert ned og skal ha slitt med sviktende publikumsoppslutning og dårlig økonomi. I 1985 fjernet de Borough-suffikset, og året etter var klubben faktisk nær ved å bli lagt ned etter å ha mistet sin hjemmebane, før de omsider ble «reddet» av en sammenslåing med Burnham.
Den nye klubben tok navnet Burnham & Hillingdon, men allerede etter to sesonger ble navnet endret til Burnham, og selv om sistnevnte fortsatte med spill i Southern League (i dag befinner de seg i Hellenic League), var Hillingdon- og Hillingdon Borough-navnene en saga blott i non-league fotballen. I hvert fall frem til 1990, da den lille klubben Bromley Park Rangers fikk hjelp av klubbens tidligere styremedlemmer til å flytte inn på Middlesex Stadium. I den forbindelse blåste de liv igjen i det gamle navnet ved å endre sitt navn til Hillingdon Borough, og de tok plass i Spartan League som i 1997 slo seg sammen med South Midlands League for å bli til dagens Spartan South Midlands League. I 2006 rykket klubben opp i Southern League, etter en sesong der de hadde spilt seg frem til finalen i FA Vase. Der tapte de imidlertid 1-3 for Nantwich Town, og oppholdet på step 4 varte kun i tre sesonger før de etter å ha endt som jumbo måtte returnere til SSML.
Der fortsatte de å slite, og i 2015 fulgte et ytterligere nedrykk til Spartan South Midlands League Division One. Denne sesongen så det også stygt ut igjen, da de etter en håpløs sesonginnledning har slitt tungt i bunnen av tabellen, men det så nå ut til at man i hvert fall har klart å unngå ytterligere nedrykk til SSML Division Two. Uten at jeg foreløpig så noe til hverken kampprogram eller et bemannet inngangsparti hvor man tok imot inngangspenger, bekreftet enn kikk på nettet at de hadde klatret opp til femte siste plass og hadde ti poeng ned til trioen i bunnen. Man har i hvert fall imponerende fasiliteter i «The Clubhouse» (det heter faktisk det), med en fin og stor bar og et skikkelig restaurant-kjøkken, og etter en kikk på menyen på bordet lot jeg meg friste til å prøve deres Spicy Lamb Burger.
Utenfor baren/restauranten/klubbhuset er det en stor veranda med flere bord, og på et av disse var det en gruppe kvinner som åpenbart var i full gang med en sjampanje-lunsj. Her er man øverst på den ene langsiden, og herfra har man god oversikt over det som utspiller seg på gressmatta der spillerne nå var i gang med oppvarmingen. Jeg skal ikke gjette på hvor lenge det har vært spilt fotball her, men under det opprinnelige navnet Breakspear Road var dette tidligere hjemmebane for klubben Ruislip FC, som på slutten av 1980-årene spilte noen sesonger i Southern League før de i 1989 rykket ned og deretter la ned driften. Det var etter dette at den ‘nye’ Hillingdon Borough-klubben flyttet inn i 1990 og snart døpte om stadionet til Middlesex Stadium, og det har nok skjedd et og annet siden den gang.
Ikke minst ser det kanskje ved første øyekast litt snodig ut at det eneste av tribunefasiliteter befinner seg på kortsidene, men dette har sammenheng med at klubben på et tidspunkt skal ha snudd gressmatta 90 grader, slik at tribunene som tidligere sto på langsidene nå er å finne bak hvert sitt mål. På begge langsidene er det ellers kun hard standing, men da jeg gikk nedover mot bortre kortside passerte jeg en åpen port som åpenbart var inngangspartiet som nå ikke ble benyttet. Over på kortsiden der nede er det et lite overbygg som gir tak over hodet til de som måtte stå her. Borte langside var sperret av, og det var sannelig også den andre kortsiden, men en kar som snek seg gjennom sperringene idet jeg vurderte å gjøre det samme, identifiserte seg selv som en av ligaens ledere, og han bekreftet at det nok gikk greit at jeg også snek meg gjennom for å ta en liten foto-runde.
Mens han fortalte meg litt mer om anlegget og problemene man har hatt i Hillingdon Borough, beveget vi oss opp mot den øverste kortsiden. Der er det noen trinn med betongavsatser før man kommer bort til tribunen rett bak mål. Dette har nok tidligere vært en ståtribune, men i dag har man noe sånt som seks rader med plastseter montert i betongtrinnene. Under taket der har man altså anleggets eneste sitteplasser, og bakerst er det også en liten ‘presseboks’ som nok ikke har vært brukt på en god stund. Jeg ble også fortalt at den indiske kvinnen som eier både The Clubhouse og klubben har planer om å erstatte denne tribunen med ny(e) tribune(r) og at det nok var derfor denne kortsiden og bortre langside var sperret av og gjort utilgjengelig for publikum.
Da jeg returnerte til The Clubhouse, ble jeg kontaktet av denne kvinnen som undret seg om det var jeg som hadde gått rundt og tatt bilder av anlegget. Etter å ha forklart at jeg var en groundhopper, viste Dee seg å være en trivelig dame som gladelig fortalte om planene hun hadde. Hun mente at den gamle tribunen ikke lenger var sikker (selv om jeg ikke så noe veldig galt med den) og håpet å kunne erstatte den med en eller to nye tribuner etter sesongslutt. Samtidig bekreftet hun at det ganske riktig hadde blitt vurdert å legge ned klubben om man skulle rykke ned på step 7, men la til at de med en sikret kontrakt neste sesong nå i stedet vil satse kraftigere og kanskje ha opprykk som mål. Det kan jo i seg selv bli spennende å følge med på for å se hvordan det går, men nå skulle de først ta seg av et Bedford FC som befant seg på 12. plass og i realiteten ikke hadde all verden å spille for.
Etter en god periode med fem strake seire og seks kamper uten tap (5-1-0) i februar og mars, sto Hillingdon Borough nå uten seier på de tre siste (0-1-2), men tok tidlig initiativet mot gjestene fra Bedfordshire. Allerede i det sjuende minutt tok vertene ledelsen 1-0 da Robert Jermain fikk ballen i nettet bak Bedford-keeperen. I perioden etter dette virket også hjemmelaget noe skumlere enn gjestene, og i det 34. minutt sto det 2-0 da Karl Healy doblet ledelsen. Det virket nesten allerede avgjort da Kyle Fredericks kun fire minutter senere satt inn 3-0, og det var også stillingen ved pause, uten at Middlesex Stadium kokte av den grunn, der barnevogns-mafiaen knapt hadde kikket opp fra sin sjampanje-lunsj.
Ligarepresentanten som jeg hadde snakket litt med også i løpet av første omgang, tipset meg om at det vitterlig var et kampprogram tilgjengelig, og i pausen fant jeg ut at så var tilfelle da jeg gikk ut i inngangspartiet (dvs entréen/garderobeområdet der jeg hadde fått slengt fra meg bagen) for å kikke. På disken der lå en liten bunke med enkle 4-siders kampprogrammer i svart/hvitt, og jeg tok med meg et bort til baren der den tidligere nevnte karen nektet å ta imot betaling for det. Mon tro om ikke den nevnte entréen også hadde vært åsted for innkreving av eventuelle inngangspenger etter min ankomst. I ettertid ser jeg for øvrig at man opererer med et tilskuertall på kun 15, men jeg talte selv 47, så de må ha gjort et overslag og kan umulig ha regnet med alle de som satt og forlystet seg ute på terrassen uten å bry seg nevneverdig om kampen.
Andre omgang ble et lite antiklimaks, og det var virket i perioder nesten som om begge lag kun ventet på sluttsignalet. For hjemmelaget sin del følte de kanskje at jobben var gjort, uten at jeg skal slå fast alt for bombastisk at de tok foten av gasspedalen. For gjestene var det selvsagt en vanskelig oppgave å hente inn tre mål, samtidig som de heller ikke hadde all verden å spille for, og dermed ble det en noe slapp forestilling etter pause. Med fem minutter igjen fikk i hvert fall Bedford et trøstemål da Martin Holland reduserte og fastsatte sluttresultatet til 3-1. Ingenting å utsette på at det ble borteseier, og Hillingdon Borough kunne begynne å planlegge for neste sesong i SSML Division One.
Selv takket jeg snart for meg og trasket av gårde, men jeg hadde tid til å unne meg en pint ved puben The Woodman før jeg igjen tok bussen tilbake til Ruislip tube-stasjon. Derfra gikk turen med Metropolitan Line – via et bytte ved Rayners Lane – til Barons Court og med District Line videre til Victoria, der jeg omsider kunne sette meg på toget som skulle ta meg sørover til East Croydon. Der hadde jeg betalt £37,99 for overnatting ved stedets easyHotel som ligger like ved stasjonen. Jeg hadde ikke akkurat latt meg imponere da jeg ved en tidligere anledning hadde overnattet her, men jeg skulle tross alt bare sove der, og fikk raskt sjekket inn før jeg gikk for å få i meg et måltid ved Wetherspoons-puben The George.
Det var kanskje grei timing at jeg brøt opp idet det utartet seg til et masseslagsmål der inne, og idet et rabiat kvinnemenneske forsøkte å kaste pint-glasset sitt i hodet på en av dørvaktene, satt jeg i stedet kursen mot Porter & Sorter, som har blitt et slags fast vanningshull for meg i Croydon. Der unnet jeg meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Turen gikk nå virkelig mot slutten, og dagens kamp skulle i utgangspunktet ha vært den siste før hjemreise dagen etter. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for å få med meg også en søndagskamp i form av en revisit, så jeg hadde i hvert fall det å se frem til da jeg krøp under dyna og slukket lyset etter en dag der jeg igjen hadde måttet ty til alternative løsninger.
English ground # 474:
Hillingdon Borough v Bedford 3-1 (3-0)
Spartan South Midlands League Division One
Middlesex Stadium, 14 April 2018
1-0 Robert Jermain (7)
2-0 Karl Healy (34)
3-0 Kyle Fredericks (38)
3-1 Martin Holland (86)
Att: 15 (47 h/c)
Admission: Free (possibly because I arrived before the entrance was manned)
Programme: Free (gift from a club official)
Pin badge: n/a
Next game: 15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium)
Previous game: 13.04.2018: Halstead Town v Woodbridge Town
This day on the map here
