Dag 1: Søndag 14.07.2024: Manchester

Det var duket for en aldri så liten ferietur til England og Skottland sammen med min mor og min yngste nevø Kristian, og i den forbindelse var det selvsagt på sin plass å også få møtt min datter Savanna igjen. Med det i tankene hadde vi booket overnatting i Manchester denne søndagen, og vi var grytidlig oppe for å komme oss til Gardermoen, der vi skulle med SAS-maskinen med avgang klokken 08.00. Etter å ha landet på britisk asfalt på Manchester Airport, kom vi oss etter hvert også gjennom passkontrollen og hadde tid til å hente ut de forskjellige togbillettene vi hadde bestilt for turen før vi også fikk kjøpt billett inn til Manchester Piccadilly og ble med neste tog dit. Vi hadde betalt £41 for overnatting ved Premier Inn-hotellet et par kvartaler unna sistnevnte stasjon, og fikk slengt fra oss bagasjen før vi gikk for å treffe Savanna og hennes mor Justina.

Til tross for streik hos Northern Rail, hadde de omsider klart å komme seg med et av togene fra Warrington (eller rettere sagt Birchwood). Vi fant etter en rådslagning ut at vi skulle ta en tur på Museum of Science and History, som det ble hevdet var en morsom destinasjon for familier og barn. Savanna fortalte at hun hadde vært der før, men at hun gjerne ville tilbake dit, og dermed ble det slik. Vi benyttet oss av en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører tre forskjellige ruter rundt i Manchester sentrum, og det var deres rute nummer 1 vi steg på like utenfor hovedinngangen på Manchester Piccadilly. Like etter at vi passerte Deansgate stasjon, kunne vi stige av like utenfor museet vi skulle besøke.

Det viste seg å være en god idé, for museet er meget godt tilrettelagt for de yngre, og fetter og kusine var åpenbart interessert og så ut til å kose seg der. Vi avsluttet med en tur innom puben Oxnoble, rett rundt hjørnet, før vi busset tilbake dit vi hadde kommet fra og etter hvert tok farvel med Savanna og Justina som skulle tilbake til Warrington-området før kveldens EM-finale. Da vi bestilte turen, tenkte jeg rett og slett ikke over at finalen i årets fotball-EM skulle spilles nettopp denne kvelden, og jeg hadde i hvert fall ikke tatt høyde for at England skulle spille finale mot Spania. Det virket nokså umulig å nå finne en pub hvor vi kunne se kampen, og i hvert fall med en 10-åring på slep. Derfor endte vi opp med å tidlig okkupere en av sittegruppene i hotellbaren, der vi tilbragte kvelden med å se at England dessverre ikke klarte det denne gangen heller. Møtet med Savanna gjorde at turen likevel hadde fått en fin start, men morgenen etter skulle vi reise videre.

Dag 2: Mandag 15.07.2024: Leeds og West Yorkshire

Vi var nokså tidlig oppe, og allerede litt etter halv åtte sjekket vi ut og spaserte gjennom sentrum og til togstasjonen Manchester Victoria. Vi hadde såpass god tid at vi unnet oss en ørliten omvei gjennom det flotte Cathedral Quarter og også fikk kjøpt oss litt frokost før vi hoppet på 08.57-toget mot Leeds. Vi hadde forhåndsbetalt £9,25 totalt for billetter til dette toget, og etter omtrent en time og et kvarter kunne vi stige av i Leeds, som er den største byen i West Yorkshire. En liten spasertur unna fikk vi slengt fra oss bagasjen på Premier Inn-hotellet på Whitehall Road, der vi hadde betalt £88 for overnatting. Vi returnerte imidlertid raskt til Leeds stasjon, for vi hadde planlagt en utflukt i West Yorkshire.

Vi hadde først tenkt oss til Haworth, og gikk til innkjøp av returbilletter til Keighley, før vi ble med et av togene de rundt 25 minuttene dit. Keighley stasjon er også den nordlige endeholdeplassen for museumsjernbanen Keighley & Worth Valley Railway, som går omtrent 8 kilometer mellom Keighley i nord og Oxenhope i sør, med Haworth som nest siste stopp. Dessverre kunne vi ikke benytte dette fremkomstmiddelet videre, siden det ikke gikk noen tog denne dagen, så vi måtte i stedet gå videre til Keighley bussterminal og ta buss derfra. Buss nummer 3 med tilnavnet Brontë Bus brukte et lite kvarter på å frakte oss sørover til Haworth, der vi steg av.

Haworth er en landsby som ligger omtrent halvannen mil vest for Bradford, og vi befinner oss her altså i grevskapet West Yorkshire. Haworth er nok i dag mest kjent som hjemstedet til Brontë-familien, som fostret flere forfattere. Søstrene Charlotte, Emily og Anne vant alle berømmelse som romanforfattere, mens deres bror Branwell var maler og poet. Prestegården der de vokste opp er nå omgjort til museum, og er i tillegg til den nevnte museumsjernbanen en av attraksjonene som tiltrekker seg mange turister. Samtidig behøver man ikke å være interessert i litteratur eller kunst for å nyte et besøk i Haworth, for det er en meget idyllisk landsby som i dag er hjemsted for omtrent 6 750 innbyggere.

Like idyllisk var det neppe den gang Brontë-søstrene levde, for den gang var den forventede levealderen her drøyt 25 år, men i dag er det meget koselig her. Etter å gått opp den koselige Main Street, tok vi en rast og unnet oss et måltid på den trivelige puben The Black Bull. Etter å ha gått litt rundt, tittet litt i butikkvinduene og gått ned bakken igjen, slo vi oss også ned en liten stund på The Haworth Old Hall før vi tok bussen tilbake til Keighley. Vi hadde imidlertid planlagt en stopp også på veien tilbake, men vi hadde brukt såpass lang tid at rushtiden hadde begynt og returbillettene derfor ikke lenger var gyldige. Vi brukte derfor noen pund på å oppgradere billettene og ble med toget tilbake så langt som til Saltaire.

Saltaire er et temmelig spesielt sted som nok er ukjent for mange her hjemme, men har siden 2001 stått på UNESCOs verdensarvliste. Det er en såkalt mønsterlandsby (model village) som ligger rett ved Shipley, like utenfor Bradford. Den ble grunnlagt i 1853 av industriherren Sir Titus Salt, som drev innen tekstilindustrien i Bradford. Det var nokså banebrytende da han flyttet sin virksomhet til det som skulle bli Saltaire for å skape bedre forhold for sine arbeidere, men også for å få plassert sin fabrikk nær en kanal og jernbanen. Her har man nemlig både elven Aire og kanalen Leeds and Liverpool Canal, og på en liten landtunge mellom de to ligger puben The Boathouse Inn, der vi tok en liten rast.

For arbeiderne som var vant med slummen i Bradford, må dette ha vært noe helt ekstraordinært og som ren luksus å regne. Landsbyen ble reist med pene steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, et sykehus, et institutt for rekreasjon og utdannelse, bibliotek, lesesal, konsertsal, biljardhall, laboratorium og treningshall. Landsbyen hadde også en skole for arbeidernes barn, samt almissehus, parseller, en park og et båthus, i tillegg til egen politistasjon. Sir Titus Salt døde i 1876, og lagger gravlagt i et mausoleum ved siden av kirken som har høyeste vernestatus. Vi ruslet etter hvert en tur over i parken der det står en stor statue av ham, rett ved noen fine paviljonger. Jeg har tidligere vært i Saltaire ved et par anledninger, og har også besøkt og sett kamp hos fotballklubben Salts, som spiller på den nevnte landtunga like innenfor The Boathouse Inn, i et område der det er flere baner for blant annet både fotball og cricket.

Som sagt er det i det hele tatt et temmelig spesielt sted som vi spaserte rundt i. Etter å ha tatt en runde rundt noen av kvartalene med tidligere arbeiderboliger, var mitt reisefølge lystne på en retur til Leeds for å få sjekket inn, så turen innom den koselige Fanny’s Ale House fikk denne gang utgå, og i stedet gikk vi for å ta toget tilbake til Leeds, der vi snart fikk sjekket inn. Jeg bevilget meg etter hvert en tur ut på egen hånd, og stakk en tur innom puben The West Riding. På vei tilbake ble det også en tur innom Hoist House, før også jeg tok kvelden. Dagen etter skulle vi igjen forflytte oss videre nordøstover.

Dag 3: Tirsdag 16.07.2024: Berwick-upon-Tweed

Tirsdag morgen var vi nok en gang tidlig oppe for å få oss en hotellfrokost før det var på tide å forlate Leeds, og vi sjekket etter hvert ut og spaserte til Leeds stasjon for å komme oss med 09.08-toget. Toget fra Cross Country hadde Edinburgh som endestasjon, og vi hadde betalt £72,50 for å bli med så langt som til Berwick-upon-Tweed, der vi skulle ha base i tre dager. Uret viste 11.20 da vi ankom grensebyen i rute, og vi kunne i ro og mak tusle nedover mot byens Premier Inn-hotell, der vi hadde betalt £374 for tre overnattinger. Vi fikk slengt fra oss bagasjen, og gikk deretter en tur innom den glimrende mikropuben The Curfew, før vi gikk for å kikke oss litt rundt i den koselige byen.

Berwick-upon.Tweed er Englands nordligste by, og ligger der grenseelven Tweed renner ut i Nordsjøen. Vi befinner oss her 90 kilometer øst-sørøst for Edinburgh, og 105 kilometer nord for Newcastle upon Tyne. Byens sentrum ligger på den ‘skotske’ siden av Tweed, men akkurat her ved Berwick går selve grensen noen få kilometer nord for byen som i over 400 år var sentral i grensekriger mellom England og Skottland, og som i den forbindelse skiftet ‘eierskap’ en hel rekke ganger. Berwicks innbygger tall ble i 2021 beregnet til drøyt 13 000, og fortsatt er det nokså mange av de som føler seg mer skotske; spesielt blant den eldre delen av befolkningen. Det har blitt sagt av en tidligere ordfører at 25& av befolkningen i Berwick anser seg som engelskmenn, 25% som skotter, og 50% som ‘Berwickers’. Noen vi snakket med i løpet av våre dager i byen anslo på sin side at 75% føler seg mer skotske, uten at jeg skal fastslå hvor korrekt det er.

Berwick-upon-Tweed har nå vært en del av England siden 1482, og har forblitt en tradisjonell markedsby. Det er også en meget koselig by som for øvrig også har bevart visse arkitektoniske trekk fra tidligere tider; som bymuren fra middelalderen, festningsvollene, og det som skal være landets eldste kasernebygninger. De har dog ikke hatt like stort hell med sitt valg av vannskapsbyer, for deres norske vennskapsby er rett og slett Sarpsborg! Jeg har tidligere hatt flere besøk i byen på samvittigheten, og har alltid hygget meg der. I april 2022 fikk jeg også besøkt Shielfield Park og sett Berwick Rangers, som noen vil vite også spiller i den skotske fotballpyramiden. Nå gikk vi en tur i sentrum, og etter hvert en runde på og langs bymurene, og i den forbindelse passerte vi en fotballbane der jeg hadde håpet å se kamp.

Her i Berwick-upon-Tweed har man nemlig en bane som går under navnet The Stanks, og dette er en temmelig spesiell bane som ligger helt inntil deler av de gamle bymurene, rett ved de gamle militære kasernene. Her arrangerer man årlig en veldedighets-turnering som går over flere uker, og jeg har i flere år lystet på en tur over for å få med meg en kamp på The Stanks. Nå hadde det seg slik at det tilfeldigvis (eller kanskje ikke helt?) skulle spilles kamp der både tirsdag og torsdag denne uken, så endelig skulle jeg få med meg en kamp der. Tirsdagens kamp ble imidlertid til slutt avlyst da et av lagene ikke klarte å stille, så da var det bare å vente til torsdagen og håpe på mer hell da. Dagen ble avsluttet med en sen middag på den italienske restauranten Limoncello.

Dag 4: Onsdag 17.07.2024: Berwick-upon-Tweed, Alnwick og Bamburgh

I forbindelse med vårt opphold i Berwick, hadde vi planlagt et par utflukter, og ikke minst sto Holy Island (Lindisfarne) på menyen, men det hadde vist seg vanskelig å ta seg dit uten å benytte seg av en taxi. Bussene som går mellom Berwick og tidevannsøya Lindisfarne har nemlig noen merkelige rutetider, for selv om jeg hadde kommet over informasjon om daglige avganger, viste det seg at den informasjonen var utdatert. Vi ble etter hvert fortalt at det hadde blitt satt begrensinger på antall avganger (i tillegg til at også tidevannet setter visse begrensninger), og rutetabellen viste nå ganske riktig at det ikke ville gå noen busser mens vi hadde base i Berwick. Dermed valgte vi å utsette et mulig besøk der til torsdagen, og benyttet i stedet onsdagen til å oppsøke andre destinasjoner.

Ved bussholdeplassen på Golden Square i Berwick fikk vi alt dette bekreftet av en lokal bussjåfør mens vi ventet på buss X15 som vi nå skulle være med sørover til Alnwick. Den skulle ha avgang klokken 09.11, og brukte ganske nøyaktig 50 minutter ned til Bailiffgate i Alnwick, der vi skulle forlyste oss en stund ved Alnwick Castle. Alnwick er en liten markedsby som ligger fem mil sør for Berwick og fem og en halv mil nord for Newcastle. Den hadde 6 116 innbyggere ved forrige folketelling i 2001, og ligger langs elven Aln, som renner ut i Nordsjøen ved Alnmouth noen kilometer lenger øst. Byen kan dateres tilbake til 600-tallet, og blomstret som et senter for landbruket i området. Byens historie er imidlertid i sterk grad knyttet til historien om Alnwick Castle og deres herskere.

De eldste delene av Alnwick Castle stammer fra 1096, da den ble reist for å styrke grensen mot Skottland. Siden 1309 har det vært i Percy-slektens eie; jarlene og hertugene av Northumberland. Disse tilbragte i tidligere år store deler av sine liv i konflikter og kriger med skottene. Det slipper de i disse dager, og dagens eier er Ralph Percy; den 12. hertug av Northumberland. Sammen med sin familie bor han deler av året her på Alnwick Castle, som likevel er (med unntak av noen deler) åpent for publikum de deler av året da de bor på en av sine andre eiendommer i Skottland. Alnwick Castle har opp gjennom årene blitt bygget om og på ved flere anledninger, og har blitt brukt i innspillingene av filmer og serier som Harry Potter, Downton Abbey, Sorte Orm, og Robin Hood – Prince of Thieves, for å nevne noen.

Alnwick Castle består av to ringmurer med bygninger innenfor, og de utgjør hele 1 512,24 hektar. Den indre ringen går rundt en gårdsplass og hovedbygningene, men da dette området etter hvert ikke var stort nok, ble den ytre muren konstruert, og servicebygningene ble lagt mellom de to murene. Flere av disse ble reist etter at slottet ikke lenger hadde noen militær rolle. Alt om dette og den spennende historien fikk vi høre mer om da vi var med på en guidet omvisning på deler av området, der vi også kunne skue ut mot to parker som hører til eiendommen. Deretter gikk vi for å titte på innsiden, der det ble oppfordret til ikke å ta bilder, og det var imponerende flott og overdådig.

Tre av tårnene huser museer og/eller utstillinger, men vi sa oss etter hvert fornøyd og takket for besøket for å slå oss ned og leske strupen ved puben The Dirty Bottles. Det kan også nevnes at Alnwick Garden er en attraksjon i seg selv, og hagene der ble først anlagt i 1750. Etter at den hadde forfalt, var det dagens hertuginne som i 1997 tok initiativ til å sette den i stand. Hertugen donerte 14 hektar med eiendom og bidro med £9 millioner av egen lomme til prosjektet, og i 2001 kunne man igjen åpne. Dessverre fikk vi ikke tid til å stikke innom der, for det var etter hvert på tide å komme seg videre, og jeg hadde planlagt et stopp til – og en aldri så liten omvei – på veien tilbake til Berwick. Vi kom oss med 14.05-bussen som skulle tilbake dit, og ble med til den lille landsbyen Belford, der vi nå skulle ha et par små minutter til å bytte buss.

Buss X15 var et par minutter forsinket da vi gikk av, men X18 som vi skulle ha videre var enda mer forsinket, og vi ble stående og vente nesten en halvtime, men til slutt kom den for å skysse oss så langt som til Bamburgh. Dette er en liten koselig landsby med mellom 400 og 500 innbyggere, og den domineres av den store Bamburgh Castle, som ruver på toppen av en basaltklippe. Det nærmest kryr av borger og slott i grevskapet Northumberland, og Bamburgh Castle er en av de mest spektakulære. Northumberland har også et stort antall flotte sandstrender, og flotte eksempler på dette har man nedenfor Bamburgh Castle. Da vi hoppet av den sterkt forsinkede bussen og kom oss bort til slottet, var det kun en drøy time til det stengte, og vi ble enige om at det nok ville by på dårlig valuta å betale seg inn med såpass kort tid igjen, så vi nøyde oss denne gang med en utvendig kikk.

Bamburgh Castle nevnes først i år 547, som sete for kong Ida av Bernicia. Bernicia og den sørlige naboen Deira ble etter hvert slått sammen og utgjorde kongedømmet Northumbria, og Bamburgh Castle var sete for kongene av Northumbria. Slottet ble rasert av vikinger i 993, men normannerne bygget en ny borg på samme sted. Etter et opprør mot den engelske kongen i 1095, der eieren sto på opprørernes side, havnet Baburgh Castle i monarkens eie. I 1464, under de såkalte rosekrigene, ble Bamburgh Castle det første engelske slottet som falt etter bruk av artilleri. Det ble deretter liggende delvis i ruiner inntil det ble restaurert på 1600- og 1700-tallet. I dag eies det av Armstrong-familien. Mellom slottet og landsbyen – ved foten av slottet – har for øvrig fotballklubben Bamburgh Castle FC tidligere spilt med et fantastisk bakteppe, og var tidligere å finne i North Northumberland League, men dessverre har de åpenbart ikke stilt lag på en stund. Her hadde det vært gjevt å se kamp en gang.

I stedet måtte vi ta til takke med en kikk, før vi gikk for å forlyste oss litt på den koselige puben The Lord Crewe mens vi ventet på bussen tilbake til vår base i Berwick. Etter en tur tilbake på hotellet, ble det igjen en spasertur i Berwick, der vi denne igjen gikk bortover langs bymurene men denne gang svingte av ned mot vannet og tok turen helt ut til fyrtårnet ytterst på moloen. Siden minstemann sa seg fornøyd med dagens dont og var happy på hotellrommet, gikk min mor og jeg en tur ut for å få oss en sen middag på den kinesiske restauranten Royal Garden, og deretter unnet jeg meg en tur bort på den gode puben The Barrels Ale House før også jeg tok kvelden. Vi hadde store planer også for dagen etter.

Dag 5: Torsdag 18.07.2024: Berwick-upon-Tweed og The Holy Island of Lindisfarne

Torsdagen var det igjen kampdag på The Stanks, og denne gang skulle jeg få sett kamp, men først var det duket for noe helt spesielt, for denne dagen skulle vi også ta en tur ut på Lindisfarne (eller Holy Island, som de kaller den her). Det hadde vist seg å være en utfordring, og det er ikke bare fordi tidevannet bestemmer når man kommer seg til og fra øya. Som tidligere nevnt er det faktisk kun et par ganger i uka at det går buss, så vi endte etter en hotellfrokost opp med å bestille en taxi som brukte rundt 25 minutter på å skysse oss dit ned.

Vi ble sluppet av i øyas lille landsby rundt klokken 10.30; en time før tidevannet ville komme inn og hindre adkomst i noen timer. Nå ville vi være ‘fanget’ på øya frem til etter klokken 15.35, ifølge dagens tidevannsvarsel, og vi avtalte henting til 16.45. Det er overhodet ikke noe problem å slå i hjel noen timer på øya som ved lavvann altså har fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ved flo ligger under vann, og den lokale frøkna som skysset oss fortalte at det skjer overraskende fort.

Langs denne veien står et slags skur på ‘stylter’, der man kan søke tilflukt om man skulle ble overrasket og fanget av høyvannet, og vi ble fortalt at de lokale gjerne omtaler dette som ‘the idiot box‘. Det er åpenbart temmelig pinlig å dumme seg ut på den måten, og ikke minst om man i tillegg skulle være lokal. Øya er fire kvadratkilometer stor, og har omkring 180 fastboende som bor i landsbyen der. Store deler av øya er dessuten fredet som naturreservat for å beskytte fuglelivet der, med opp mot 300 forskjellige arter.

Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av en St. Aiden i eller rundt år 635, og Northumberlands skytshelgen St. Cuthbert var abbed i klosteret. Det er nok aller mest kjent for at det i 793 ble angrepet av norske vikinger; noe som markerer starten på vikingtiden. Etter angrepet flyktet mukene, og tok med seg relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durham Cathedral. I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift frem til det ble oppløst av Henry VIII i 1536.

I dag er klosteret en ruin, og vi måtte selvsagt innom for å se på både det og det tilknyttede museet før vi tok en rast på The Crown & Anchor, som er en av tre puber på øya. Etter å ha tømt glasset, var det bare å spasere videre ut til Lindisfarne Castle, som ligger på en basaltklippe et lite stykke utenfor landsbyen.

Lindisfarne Castle er en forhenværende borg og nåværende lystslott, og det dominerer den ellers flate øya litt der det ligger på den nevnte klippen ved navn Beblowe Crag. Da klosteret på Lindisfarne ble nedlagt på 1500-tallet, ble bygningene brukt som depot for den engelske marinen, og det var i den forbindelse at borgen ble bygget for å befeste anlegget i tilfelle angrep fra Skottland. Etter personalunionen mellom England og Skottland i 1603 forsvant betydningen av å ha en militærbase her, og anleggene forfalt.

I 1901 ble det kjøpt av forleggeren Edward Hudson og omgjort til lystslott. I dag er slottet, hagen og de tidligere kalkbrenneriene overtatt av National Trust og er åpne for publikum, og vi brukte litt tid på å titte oss rundt der. Oppe fra slottet har man dessuten en fantastisk utsikt over den flotte Northumberland-kysten, og vi kunne blant annet skue ned til Bamburgh Castle der vi hadde vært dagen før. Etter en flott rundtur spaserte vi etter hvert tilbake mot landsbyen i ro og mak, og valgte å stikke innom The Ship Inn, der vi også inntok en lunsj. Jeg lot meg friste av ‘crab sandwich’ med fersk, lokalfanget krabbe, og den falt da også godt i smak.

Vi hadde noen herlige timer på tidevannsøya, og vårt besøk gikk langt roligere for seg enn hva som var tilfelle da norske vikinger kom hit i 793. Etter å ha tuslet litt mer rundt i landsbyen, slo vi oss ned på The Manor House mens vi ventet på å bli hentet, og dermed fikk vi også besøkt alle øyas puber. Vi kom oss trygt tilbake på fastlandet uten å bli hverken strandet på øya eller fanger i ‘the idiot box‘, og var snart tilbake ved vår base i Berwick-upon-Tweed.

Vår siste kveld i Berwick skulle jeg endelig også få sett kamp ved The Stanks, som kan leses mer om et annet sted, men Berwick Charities Cup er som nevnt en årlig veldedighets-turnering som over et par måneder spilles på denne noe spesielle banen. Jeg fikk etter hvert også selskap av mitt reisefølge som valgte å komme etter. Jeg befant meg nede på bakkenivå da kampen startet, mens gikk snart opp på på bymurene for å se den første omgangen derfra, før vi gikk ned igjen i pause. Det var et artig besøk til The Stanks, og ved kampslutt fulgte jeg min mor og nevø inn i sentrum, der de svingte nedover mot hotellet mens jeg gikk for å unne meg en pint eller to ved Rangers-puben The Red Lion. På vei tilbake til hotellet lot jeg meg også friste en rask tur innom The Brewers Arms før jeg trakk meg tilbake.

Det hadde vært tre fantastiske dager med Berwick-upon-Tweed som base, og dette er virkelig et område som det kan anbefales å sjekke ut. Det var noen steder der vi gjerne skulle hat litt mer tid, og det er rett og slett så mye fint å se i Northumberland at det ikke er noe problem å slå i hjel flere dager der. Dette var imidlertid den tiden vi fikk der denne gang, for på fredagen skulle vi dra videre og fortsette nordover mot Skottland og Edinburgh, der turen skulle avsluttes.

Dag 6: Fredag 19.07.2024: Edinburgh

Vi skulle nå forlate Berwick-upon-Tweed og sette kursen nordover mot Edinburgh, men vi hadde ikke dårlig tid, for toget vårt skulle ikke gå før klokken 12.59. Etter en frokost på hotellet kunne vi derfor bare ta livet med ro frem til vi i 11.30-tiden sjekket ut og spaserte i ro og mak gjennom Berwick sentrum og opp mot byens jernbanestasjon. Vi hadde betalt £12 totalt for å bli med Transpennine Express sitt tog som brukte 53 minutter på turen opp til den skotske hovedstaden. Nå i høysesongen var det ikke helt overraskende enda dyrere der enn vanlig, og vi hadde punget ut £459,98 for to netters overnatting på Travelodge Edinburgh Waterloo Place. Etter å ha sjekket inn der, gikk vi for å unne oss en tidlig middag på puben The Guildford Arms. Selv valgte jeg meg en porsjon haggis, neeps & tatties, som ble skylt ned av en pint Thistly Cross og falt svært godt i smak.

Edinburgh er Skottlands nest største by, og har over en halv million innbyggere. Den er også en svært populært turistdestinasjon, og jeg har knapt sett byen så stappfull av turister. Ved mine tidligere besøk har den riktignok alltid vært godt besøkt, men når vi nå gikk opp på Royal Mile som leder mot Edinburgh Castle (der det også ble arrangert Edinburgh Military Tattoo i disse dager), gikk vi nærmest i en eneste stor kø av turister. Etter noen herlige dager i Northumberland, var vi egentlig enige om at det denne gang faktisk hadde vært en aldri så liten nedtur å komme opp til turistfella Edinburgh. Etter at vi hadde fått nok av Royal Mile, slo vi oss ned en stund på Wetherspoons-puben The Booking Office.

Jeg hadde imidlertid tenkt meg på en fotballkamp denne kvelden, og mitt reisefølge bestemte seg etter hvert for å bli med. Det dreide seg om en treningskamp mellom Leith Athletic og Easthouses Lily Miners Welfare som skulle spilles på Meadowbank Stadium, og da vi brøt opp og gikk for å ta bussen, var det derfor med Meadowbank som mål. En mer utfyllende kamprapport fra den kampen kan leses et annet sted, men det var kort fortalt Leith Athletic som vant 4-2. Etter å ha busset tilbake, hoppet vi av et steinkast fra vårt hotell, der de to andre valgte å trekke seg tilbake, mens jeg gikk for å foreta en liten pub-runde og fikk testet The Conan Doyle, The Theatre Royal Bar og Jeremiah’s Taproom før også jeg tok kvelden.

Dag 7: Lørdag 20.07.2024: Edinburgh

Denne lørdagen var vår siste hele dag i Storbritannia for denne gang, og den startet ved at vi tuslet ned til Wetherspoons-puben The Playfair for å innta en frokost der. Som noen sikkert vet, følger jeg Glasgow-klubben Rangers tett, og denne dagen skulle de faktisk spille treningskamp mot Manchester United her i Edinburgh. Det skulle skje på Murrayfield Stadium, som er det skotske nasjonalstadionet for rugby union, og som med sin kapasitet på 67 114 (med en tilskuerrekord på 104 000) for tiden er det største stadionet i Skottland og det femte største i Storbritannia. Denne kampen var egentlig grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å titte på en mulig der, for allerede før jeg visste om det ble noen tur, bestemte jeg meg for å slå til og kjøpe billett da jeg ble tilbudt en via Rangers.

Det viste seg at også min mor og min nevø ville være med på dette, og jeg fikk ordnet billetter også til de to. Turen ble lagt opp litt rundt dette; i hvert fall med tanke på at den ble avsluttet i Edinburgh denne helgen. Vi hadde nå noen timer å slå i hjel før det var på tide å dra mot Murrayfield Stadium, men det var for eksempel nokså uaktuelt å bruke halve dagen på å køe foran Edinburgh Castle. I stedet gikk vi til innkjøp av dagsbilletter for Edinburghs trikker og ble med en av trikkene østover fra Picardy Place. Etter å ha blitt fraktet til havneområdet i Leith, gikk vi av på holdeplassen Ocean Terminal, et steinkast fra Royal Yacht Britannia. Som navnet sier er dette det tidligere britiske kongeskipet som var i tjeneste fra 1954 til 1997, og som nå ligger her som museumsskip.

Skipet ble bygget i Clydebank i Glasgow, og var det 83. britiske kongeskipet siden restaurasjonen i 1660. I løpet av sin 43 år lange tjeneste seilte skipet over en million nautiske mil rundt jorda og anløp over 600 havner i 135 land. Skipet har en lengde på 126 meter langt og hadde et mannskap på 21 offiserer og 250 gaster. Over 300 000 turister besøker skipet hvert år, og vi ble en del av den statistikken da vi kjøpte inngangsbilletter og tilbragte litt tid ved å ta runden rundt hele skipet. Det var spennende og interessant å få et nærmere innblikk i forholdende om bord for både de kongelige, offiserene og de med lavere rang, og det var en fin måte å slå i hjel litt tid på før vi rettet oppmerksomheten mot dagens kamp.

Fra Ocean Terminal ble vi med trikken tilbake mot Edinburgh sentrum, der den fylte seg veldig opp på sin ferd videre vestover mot Murrayfield Stadium, som har eget holdeplass på trikkelinjen. Selv om vi var tidlig ute da vi med rundt to timer til avspark gikk av der, var det allerede masse folk i området. Etter at jeg hadde fått sendt min mor og min nevø gjennom inngangspartiet for seksjonen der de hadde billett, gikk jeg selv rundt det store anlegget for å finne korrekt inngangsparti for meg selv i Rangers-seksjonen. I Skottland er det ikke lov med alkoholservering på fotballkamper på et visst nivå, og dermed er det naturlig nok mange som velger å først lade opp på puber etc og ankomme senere hva tilfellet er ved rugby-kamper (der alkoholservering er tillatt). Det var dette som skjedde også denne dagen, og det sørget etter hvert for lange køer utenfor. Det endte med at avspark måtte utsettes med et kvarter for å få folk innenfor portene.

En nøyere beskrivelse av Murrayfield Stadium og ikke minst kampen vi var vitne til der kan finnes et annet sted, men kort fortalt så 56 574 tilskuere at Manchester United dessverre vant 2-0 etter å ha scoret ett mål i hver omgang. Klubben fra Manchester hadde i pausen også byttet samtlige spillere bortsett fra keeperen. Langt viktigere for meg var det å se hvordan Rangers fremsto, og jeg var fremdeles ikke altfor imponert før den skotske seriestarten tidlig i august. Etter kampen var det lange køer for å komme seg med trikken, men det ble håndtert bra, og vi kom oss etter hvert med en av trikkene mot sentrum. Etter å ha hoppet av ved holdeplassen St. Andrew Square, ble det en tur tilbake på hotellet før jeg etter hvert avrundet vår siste kveld i Storbritannia med en aldri så liten pubrunde der jeg i tur og orden var innom Mathers, Barony Bar, Cask & Barrel, The Broughton, The Keller, The Street og Jackson the Tailor.

Dag 8: Hjemreise

Denne søndagen var det tid for å reise hjem igjen, men det skulle ikke skje før litt ut på ettermiddagen, så vi hadde ikke dårlig tid. Vi unnet oss litt ekstra tid i senga før vi etter hvert gikk ned til Wetherspoons-puben The Playfair for å der innta en frokost. Etter å ha hentet sakene våre igjen på hotellet, tok vi trikket fra St. Andrew Square og ble med helt ut til den vestlige endeholdeplassen Airport. Som navnet røper betjener den Edinburgh Airport, og vi ankom flyplassen med nokså god tid. Vi skulle faktisk fly via Bergen, der vi skulle bytte fly, og det hadde vi valgt for å lande litt tidligere på kvelden. Det hadde vært en fin tur og en fin uke i Storbritannia. Forhåpentligvis vil vi ha flere slike juli-turer i årene som kommer.

Hele reiseruta kan ses på et kart her.

Søndag 20.08.2023: Bradford Bulls v Newcastle Thunder

Denne søndagen var det så som så med fotball på menyen, og i hvert fall i et område som lot seg gjøre å ta seg til fra Blackpool, der jeg hadde våknet litt groggy etter lørdagskveldens eskapader. Jeg hadde derfor endt opp med å velge meg en rugby league kamp på et klassisk stadion jeg følte fortsatt var verdt en visitt, og det skulle skje i Bradford. Jeg tok nå med meg bagasjen og lot apostlenes hester bære meg bort til Wetherspoons-puben The Albert & The Lion, der jeg bestilte meg en full english breakfast med black pudding, og da den var satt til livs spaserte jeg opp til togstasjonen Blackpool North, der jeg kom meg med 11.07-toget med Leeds som endestasjon.

Jeg skulle ikke være med helt dit, og få minutter etter klokken ett steg jeg av på Bradford Interchange. Ved den tilknyttede bussterminalen ble jeg med en buss sørvestover mot bydelen Wibsey, der jeg hadde betalt £27 for overnatting ved NHYL Homes. Bussholdeplassen jeg steg av på var beleilig nok rett utenfor dette etablissementet, og idet jeg gikk inn porten kom husfruen ut i hagen og kunne ønske meg velkommen etter å fått bekreftende svar på at jeg var meg. Hun fikk raskt og effektivt sjekket meg inn, og etter å slengt fra meg bagasjen på rommet, var jeg raskt på farten igjen, for kampen skulle starte klokken 15.00, og Google Maps meldte om en snau halvtimes gange ned til sagnomsuste Odsal Stadium.

Heldigvis var det stort sett nedoverbakke, og med 20-25 minutter til kampstart befant jeg meg på utsiden av Odsal Stadium og dets West Stand, der også en del hjemmesupportere i de karakteristiske draktene til Bradford Bulls var på plass. Jeg hadde på forhånd betalt £20 (+ £1 i avgift) for en plass på nevnte ståtribune, og så frem til en kikk på innsiden. Jeg hadde tidligere to rugby league kamper på samvittigheten, og den første av disse fant sted våren 2015 da jeg benyttet anledningen til å se en U19-kamp mellom Wakefield Trinity og Catalan Dragons på Belle Vue i Wakefield; først og fremst for å ta en titt på stadionet (som for øvrig skulle besøkes for fotball senere på denne turen nå over åtte år senere). Deretter hadde jeg i april 2019 en aldeles storveis aften i hyggelig selskap da Tom Morken og jeg så derbyet Castleford Tigers v Wakefield Trinity på Wheldon Road i Castleford. Denne gang var jeg imidlertid igjen på egenhånd, uten Mr. Morken som makker.

Bradford Bulls er et kjent navn innen rugby league, men det har ikke alltid vært det klubben og deres forgjengere har bedrevet. Bradford FC ble stiftet i 1863, og drev med rugby, som den gang var én sport. Det var i 1895 at Bradford var en av 21 klubber fra nord-England som brøt ut av Rugby Football Union og stiftet Northern Rugby Football Union etter uenighet over betaling av spillere. Sistnevnte ble dermed de første til å betale spillere, og endret i 1922 navn til Rugby Football League (mens rugby union først tillot profesjonalitet 100 år senere; i 1995). Rugby union og rugby league forble samme sport en stund, men regelendringer som etter hvert kom til i rugby league gjorde at de ble stadig mer forskjellige.

Om vi går tilbake til 1907, skjedde det viktige ting, for etter å ha sett hvordan fotballen var på fremmarsj, ble det diskusjoner om hva man skulle spille. I et forsøk på å introdusere fotball i et område dominert av rugby, ble Bradford City innvilget medlemskap i Football League umiddelbart etter sin stiftelse i 1905, og også medlemmer av Bradford FC var bitt av fotball-basillen. Nå vet vel de fleste at fotball og rugby-grenene har samme røtter, og at man på 1800-tallet gjerne kunne spille forskjellige varianter om hverandre. På et møte i april 1907 virket det som om flertallet av klubbens medlemmer var mest interessert i å fortsette med rugby league, men så så det ut til å snu mot rugby union, før daværende formann Mr. Briggs klarte å overtale en majoritet til å stemme for ‘association football’; det vi i dag kjenner som…fotball.

Denne hendelsen har i ettertid gjerne fått navnet ‘The Great Betrayal’, og Bradford FC ble klubben vi i dag kjenner som Bradford Park Avenue. De blant minoriteten som ikke var fornøyd med vedtaket valgte å splitte fra klubben og fortsette med rugby league under navnet Bradford Northern. Denne klubben ble for øvrig slått konkurs i desember 1963, men ble ‘gjenfødt’ få måneder senere, i april 1964. Det var i 1996, samtidig at man gikk fra vintersesong til sommersesong og stiftet den nye toppdivisjonen Super League, at klubben tok navnet Bradford Bulls, og den har som kjent blitt et kjent navn innen sporten. De har fem ganger vunnet Challenge Cup, og ni ganger blitt kåret til seriemestre (hvorav fire i Super League). I tillegg har de tre ganger vunnet den såkalte World Club Challenge, som er en årlig kamp mellom vinnerne av British Super League og den australske National Rugby League.

Da nedrykk fra Super League ble gjeninnført i 2014, måtte Bulls også starte sesongen med seks minuspoeng fordi de ble satt under administrasjon, og det endte med nedrykk fra toppdivisjonen for første gang på 40 år. Verre skulle det ble, for da de i 2016 igjen ble satt under administrasjon, var det for tredje gang siden 2012. Tidlig i 2017 ble klubben slått konkurs igjen. Ligaen ville gjerne at noen fortsatte å drifte en klubb i Bradford, og det var 12 interessenter. Kriteriene var blant annet at klubben skulle starte Championship-sesongen med 12 minuspoeng, og at de skulle fortsette å spille under Bulls-navnet. Det endte med nedrykk til League 1, men de returnerte på første forsøk etter at en andreplass ble fulgt opp med playoff-suksess, og de er fortsatt å finne i Championship, som i likhet med motparten i fotball er ensbetydende med nivå to.

Klubbens hjemmebane er Odsal Stadium, som sto ferdig i 1933, og som fortsatt er en herlighet av et stadion. Dagens kapasitet er 26 019, men publikumsrekorden lyder på hele 102 569(!!) og stammer fra 1954 og en cupfinale-omkamp mellom Warrington og Halifax. West Stand er en stor og åpen ståtribune som alene tar nesten 10 000 stående tilskuere. Herfra følger den svingen over på den nordlige kortsiden Rooley Avenue End, som er lik av utseende. På den andre langsiden, East Stand, finner man anleggets eneste overbygde sittetribune, med plass til snaut 5 000. På kortsiden South Bank har ståtribunene blitt revet og erstattet med en bygning som også huser det som nok er VIP-plasser etc.

I tillegg til rugby har det blitt arrangert mye annet av idrett her. Speedway i regi av Bradford Dukes var lenge et fast innslag, mens stock cars nå visstnok er tilbake igjen. Fotballklubben Bradford City spilte dessuten en del av sine hjemmekamper her i kjølevannet av den tragiske brannen på deres Valley Parade i 1985. Odsal Stadium ligger for øvrig nedsunket i forhold til området rundt, og har derfor ofte vært åsted for en del tåke som til tider har skapt utfordringer. Det er nå Rugby Football League som eier stadionet, som de kjøpte da Bulls var i økonomiske problemer i 2012. Høsten 2019 offentliggjorde Bulls at de ikke lenger hadde råd til å fortsette der, og startet en banedeling hos Dewsbury Rams, men to år senere kom de til enighet om en ny avtale og flyttet inn igjen (i hvert fall så lenge det varer).

Jeg har flere ganger tenkt at det kan være på sin plass med et besøk til Odsal Stadium før det eventuelt blir for sent, og nå var jeg her og kunne skue utover herligheten. Lagene kom etter hvert ut på banen, og et Bradford Bulls som jaktet i flokken bak ledende Featherstone Rovers skulle opp mot nedrykkstruede Newcastle Thunder, og var i så måte favoritter. Det viste seg å holde stikk, for vertene raste opp i ledelsen og tok pause med ledelse 18-4. I rugby league er det tydeligvis fortsatt lov med cheerleading som pauseunderholdning uten at krenkehysteriet har satt en stopper for det, og etter at vi hadde sett spreke jenter gjøre sin greie nede på banen, ble gressmatta etter hvert overlatt til kraftpluggene igjen. Andre omgang endte med samme score, og det betød at Bradford Bulls seiret 36-8 foran 2 65 tilskuere.

I stedet for å ta turen inn til Bradford sentrum bestemte jeg meg for å spasere tilbake fra Odsal til Wibsey og min base og på gjøre returen til en grundig pub-til-pub-runde som startet på The Top House rett på den andre siden av veien. Om jeg hadde vært glad for nedoverbakke tidligere, var ulempen at returen nå gikk i oppoverbakke, men med hyppige vanningspauser var det ikke noe stort problem. The Market Tavern ble neste stopp i lystig lag, før turen gikk videre til The White Swan som fremsto noe shabby men med et artig klientell. The Hopper Micropub var et obligatorisk stopp, og på Ancient Foresters var folk i fin form. Noen av pubgjestene jeg hadde sett på veien hadde fulgt etter meg til The Upper George, mens The Dog & Gun fikk æren av å være mitt siste stoppested for kvelden før jeg kom meg tilbake til senga. Dagen etter var det tilbake til den ‘ordinære’ fotballen.

Rugby League # 3:
Bradford Bulls v Newcastle Thunder 36-8 (18-4)
Championship
Odsal Stadium, 20 August 2023
Att: 2 685
Admission: £20 (+ £1 fee)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

I dag (20/1) kom terminlistene for norsk fotballs tre øverste divisjoner, og selv om jeg må innrømme at motivasjonen den senere tiden har vært lavere enn på mange mange år, så jeg litt frem til å få med meg dette og se hvordan FFKs terminliste gjorde det mulig å kikke på noen mulige borteturer. Jeg nevnte i et tidligere innlegg om kunstgress at jeg ville vært villig til å bytte bort FFKs opprykk i fjor høst mot en retur til naturgress på Fredrikstad Stadion, og etter å ha fått med meg dagens offentliggjøring av klubbens terminliste for 2021, begynte jeg til og med å savne tilværelsen i 2. divisjon!

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

For de har fulgt bedre med i norsk toppfotball generelt enn det jeg har gjort i det siste, hadde man nok en anelse om hva som ville komme. Og selv om også jeg selvsagt hadde fått med meg hvordan man gjorde mandag til nokså fast kampdag for 1. divisjon i 2020, hadde det ikke falt meg inn hvor ille det skulle bli.

Kommersiell leder i Norsk Toppfotball, Pål Breen, sier følgende: «Vi er særlig fornøyd med å få rendyrka Eliteserien til helg, samtidig som OBOS-ligaen får ‘skinne’ alene. OBOS-ligaen spiller 15 serierunder på mandager, for øvrig midtuke og helg når Eliteserien har fri. For alle som elsker norsk fotball tror vi grepet med ulike kamptidspunkter på vår-, sommer- og høst vil bli satt pris på».

Tror Breen, Norsk Toppfotball og NFF virkelig at dette også gjelder supporterne (og ikke minst bortesupporterne)?? I så fall virker det på meg som nok et bevis på at de som bestemmer i norsk fotball ikke har den fjerneste anelse om hvordan det er å være supporter av en fotballklubb eller hvordan disse tenker.

Med den store mengden mandags- og midtukekamper skal det sannelig ikke være lett å følge FFK denne sesongen. Spesielt ikke for de i full jobb. Nå setter jo Covid-restriksjonene uansett noen begrensninger en stund ennå, men hvordan forventes det at bortefans skal klare å ta seg til Sogndal, Kristiansand eller Trondheim på hverdager? Jeg registrerer at OBOS-ligaen tydeligvis prøver å markedsføre seg selv som verdens morsomste liga, men kanskje Mandags-ligaen eller «Ligaen som ikke vil ha (borte)supportere» hadde passet bedre.

Det tas åpenbart NULL hensyn til supporterne, og man virker mest av alt opptatt av å blidgjøre NFF slik at de kan håve inn penger på TV-avtalene. Signalet er at man ønsker at folk skal se kampene fra godstolen heller enn live på stadion. Noen annen måte klarer jeg ikke å tolke det på at det er «sofasupporterne» som prioriteres mens de ekte supporterne blir ignorert. I så måte passer det vel godt inn i deres planer å gjøre en «jippo» ut av FFK v Start ved at den spilles torsdag 1/7 klokka 22.00, for øvrig mens Glommafestivalen pågår. Spillerne må gjerne glede seg til kveldskamp, og det kan jo i og for seg vært en artig greie, men hva så med bortesupporterne?? Det påpekes at man tidligere har kjørt en lignende greie med kampen VIF v Lyn, men jeg påpeker da at det da var snakk om et lokaloppgjør mellom to Oslo-klubber, og ikke med et bortelag som hadde 30 mil hjem etter kamp en gang etter midnatt en dag i midtuka.

Jeg har de siste par årene gjerne gjort helgeturer eller langturer ut av FFKs bortekamper, der jeg også har forsøkt å få med meg en lokal breddekamp eller to. Jeg hadde sett frem til å gjøre det samme i år, men i forbindelse med mange av årets bortekamper vil dette bli mer vanskelig enn normalt. Det er eksempelvis ikke så vanlig med breddekamper på søndager, og divisjonene under 3. divisjon spiller gjerne ikke helger i det hele tatt. Det blir da begrenset hvor spennende (og budsjettvennlig) det er å dra til eksempelvis Rogaland for å se en fredagskamp og deretter måtte vente helt til mandagen på FFKs kamp.

Enda kjedeligere er det kanskje at de artige fellesturene med buss i stor grad må utgå. Planer om en storslagen felles bortetur til Kristiansand er eksempelvis allerede skrinlagt da det blir uaktuelt i forbindelse med en torsdagskamp. Det går mot en trist sesong. Som nevnt var motivasjonen lav allerede før i dag, men når man ikke tror den kan bli lavere, slår de til med en terminliste som gjør det vanskeligere å følge FFK. Denne «Mandags-ligaen» må vi bare ut av fortest mulig…enten opp eller ned.
Etter å ha vært litt i tenkeboksen i dag, har jeg nå kommet til at jeg nok vil stå ved min beslutning om å likevel ikke fornye sesongkortet. Jeg kansellerte det etter at det kom frem at klubben mot supporternes vilje (og med argumenter om at det er krav fra NFF) vil flytte vårt ståfelt fra Sørsia over til den langt mindre egnede Elvesiden. Lovnader fra klubben om at de vil se på løsninger har så vidt jeg vet foreløpig ikke ført til noe særlig annet enn stillhet fra den kanten. Og når også Norsk Toppfotball & Co (som i sin villfarelse virker å tro at norsk fotball er et kjempeprodukt) følger med å også de ignorere og overkjøre supporterne, var det dråpen som fikk det til å renne over for undertegnede. Jeg vil nok heller kjøpe billetter til eventuelle enkeltkamper, og har også en stående invitasjon som fast gjest i VIP-losjen. En siste tanke rundt dette med sesongkort, er at det for mange sikkert vil gi dårlig valuta i år. Ikke bare pga Covid, men det er også garantert mange som vil måtte gå glipp av en rekke kamper grunnet alle de håpløse kamptidspunktene.

Vi får se hvordan 2021 til slutt blir, men akkurat nå føler jeg rett og slett for å kaste inn håndkledet og si takk for meg til norsk «fotball».

19.01.2021:
I en tid der man har blitt tvunget inn i et slags fotball-messig dvale, og man ikke engang kan rømme landet, er det muligens en grei anledning til å gjøre seg visse tanker rundt et tema som dessverre ikke blir mindre aktuelt. Det dreier seg om det som er en av hovedgrunnene til at norsk fotball for meg ikke lenger er et spesielt godt produkt og at det for meg gjerne har fått en rolle som tidsfordriv i påvente av nye reiser. Det er snakk om kunstgress.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

I de senere år har disse usjarmerende kunstgressbanene dukket opp som paddehatter over det ganske land, og i flere regioner finnes det knapt skikkelige gressbaner igjen. Stadig flere steder blir deilig naturgress fjernet og erstattet med en usjarmerende plastikk-variant, og dette skjer ikke sjelden med hykleriske lokalpolitikere som ivrige pådrivere. Jeg sier hykleriske fordi dette er de samme politikerne som til vanlig fungerer som «miljøpoliti» og gjør sitt ytterste for at de skal ha dårligst mulig samvittighet og gjøre det dyrest og vanskeligst mulig for deg om du må bruke bilen til jobb eller må kjøpe en plastpose for å få med deg varene (som gjerne er pakket i mer plast enn du finner i selve plastposen) hjem fra butikken. Og selv om min motstand mot kunstgress absolutt handler om langt mer enn miljøet, så er dette det beste argumentet å bruke mot dette svineriet. I hvert fall hva gjelder kunstgress med gummigranulat, som vel fortsatt utgjør et stort flertall av Norges vel utallige kunstgressbaner. Så la oss ta det først.

Gummigranulat er de små svarte kulene du finner i kunstgresset (og som du drar med deg en hel haug av enten du vil eller ikke). De er laget av brukte bildekk som kappes opp i småbiter og således blir til mikroplast. Disse er ikke nedbrytbare i naturen, og mikroplast-forurensningen har nå blitt et stort problem. På relativt kort tid har faktisk kunstgressbaner nå blitt den nest største kilden til mikroplast-forurensning her til lands.

Det sies at hver eneste kunstgressbane skal ha omtrent 100 tonn(!!) av dette svineriet, og minst like sjokkerende er det at opp mot 10 tonn må etterfylles hvert eneste år. Det er fordi det forsvinner, blant annet ut i naturen. Når dette skrives i januar 2021 var det nylig en nyhetssak fra Bamble i Telemark, der Ragn Sells har blitt anmeldt for miljøkriminalitet etter at sjøbunnen ved deres anlegg der er dekket av en stor mengde gamle bildekk. Det fortelles videre at bildekk ikke engang kan leveres ved vanlige deponi fordi det må spesialbehandles. Men om man kutter de opp i småbiter og strør tonnevis av det på baner rundt om i landet, så er det tydeligvis helt greit. Er ikke dette litt merkelig?? Og enda snodigere er det som sagt at pådriverne for dette svineriet gjerne er lokalpolitikere som ivrer for at banene skal kunne brukes av alle og så mye som mulig. I utgangspunktet sikkert en god tanke det, men de som i alle andre saker bruker miljø-argumentet for alt det er verdt, hvorfor er ikke det tilfelle her? Her skal det helst feies under teppet og ties i hjel, og det er for meg det komplette hykleri når man vet hvor miljøopptatte de ønsker å fremstå i alle andre saker. Med kommunepolitikernes velsignelse kan man altså helle tonnevis av dette svineriet utover banene, men hva hadde skjedd om du som privatperson valgte å dumpe noen titalls tonn med mikroplast hvert år? Av en eller annen grunn er det heller ikke noen spesielt merkbar interesse fra media for å stille politikerne til veggs og kreve skikkelige svar på spørsmål rundt dette.

Her i Fredrikstad hadde vi en flott gressmatte, for da FFK flyttet inn på Nye Fredrikstad Stadion hadde supporterne fått bestemme om de ville ha naturgress eller kunstgress. Om jeg husker rett, var det vel over 90% som den gang stemte for naturgress. Dette endret seg dessverre da klubben solgte stadionet til Fredrikstad kommune, som ikke nølte med å legge om til usjarmerende kunstgress (med gummigranulat, for øvrig). De hevdet at man måtte gjøre dette for at «alle skulle få bruke den». Men hva var galt med banene «de andre» spilte på tidligere? Da jeg spilte aldersbestemt fotball, var det mer unntaket enn regelen at vi spilte på «hovedbanene», som i større grad enn i dag var forbeholdt A-lagene – uten at vi klagde eller følte oss krenket over det. Jeg mener at det også ble anlagt en «treningsbane» i nærheten av nye Fredrikstad Stadion, som i dag ligger brakk. Var ikke den bra nok?

Det er jo en haug av slike eksempler. En vemmelig hovedstads-klubb fikk jo for noen år siden nytt stadion etter at bystyret der blant annet hadde solgt de tomt til en symbolsk som. Men politikerne stilte den gang en betingelse. Det var selvsagt at underlaget skulle være kunstgress og ikke naturgress. Nå er det i Bergen det (igjen) er bråk, for selv om kommunen vel ikke har noe de skulle ha sagt vedrørende underlaget på Brann Stadion, vurderer klubben selv å selge sjelen sin ved å legge om til kunstgress. Forhåpentligvis vil supporterne som kjemper imot vinne den kampen!

En annen side av saken er at kunstgress flere steder har blitt koblet til kreft. Både i Storbritannia og i USA ble det gjort forskning på dette etter at kunstgresset ble koblet til en rekke saker. Til tross for at man fant en del alarmerende ting som tyder på at det kan være en forbindelse, har man dog ikke klart å bevise sammenhengen, men det er om ikke annet ytterligere et tankekors.

Nå har det jo de siste par årene vært noe snakk om miljøtiltak med tanke på kunstgress, og EU har til og med foreslått å forby kunstgress med gummigranulat. Det har gjort at man har prøvd seg frem med en rekke alternativer til gummigranulat. Kork, olivensteiner etc har vært prøvd ut, men oppfatningen synes å være at ingenting foreløpig kan erstatte gummigranulaten fullt ut. Og for meg personlig vil det uansett ikke gjøre noen forskjell. Fotball skal spilles på gress!

Spillerne selv foretrekker også i stor grad gress, og det samme gjelder selvsagt supporterne. Selv om man i større grad spiller på naturgress i vårt naboland Sverige, er antallet kunstgressbaner for høyt også der. Da AIK vurderte kunstgress for en stund tilbake, ble det rabalder, og supportergrupperingene «beordret» sine medlemmer til å møte opp på klubbens årsmøte for å stemme ned dette. I den forbindelse skrev de et innlegg der de gjorde rede for sine synspunkter, og blant disse var flere interessante betraktninger og sammenligninger. Det er liten tvil om at det er en vesentlig forskjell på å spille på kunstgress kontra naturgress, og det hevdes at da klubber som Elfsborg var relativt tidlig ute med kunstgress, var det med en plan om å dra sportslig nytte av hjemmebanefordelen de da fikk. Kunstgress krever også en annen type utstyr (sko) enn naturgress, og da var følgende sammenligning nokså interessant: Hva hvis AIKs ishockeylag plutselig begynte å spille på et annet underlag og med rulleskøyter?

En av supportergrupperingene til IFK Göteborg laget sågar en egen tabell som kun inkluderte lagene som spilte på naturgress. Begge hevdet også at det med kunstgress var vanskeligere å tiltrekke seg utenlandske profiler eller spillere som hadde spilt i det store utland, og mente å ha flere eksempler på at spillere hadde takket nei på grunn av den etter hvert nokså store mengden kamper som spilles på kunstgress.

Kunstgress er for meg en gledesdreper i fotballen. Omtrent som det jeg vil tro fans av rallycross følte da de fikk vite at sporten etter hvert vil innføre en regel der man kun kan kjøre med el-biler. Det blir neppe helt det samme og se en gruppe Tesla-er suse lydløst rundt på Lyngåsbanen. På samme møte føler jeg at kunstgress har sterilisert min kampopplevelse i fotballen. Som en rekke fartsdumper eller 80 km/t fartsgrense i Formel 1. Med en annen sammenligning blir det kanskje som forskjellen på å se skiflyvning med hopp på 250 meter og et hopprenn i en bakke med K-punkt på 20 meter. Eller for å sitere en kompis: «Jeg har gitt opp fotballen her til lands. Det har blitt Futsal».

Hva så med fremtiden? Jeg er dessverre ikke optimist, og har liten tro på at utviklingen vil snus. Selv om ikke dette med kunstgress ikke er det eneste jeg har å utsette på norsk fotball for tiden, må jeg innrømme at jeg nok en gang har store problemer med å motivere meg for en ny sesong her hjemme, til tross for at FFK rykket opp (et opprykk jeg for øvrig hadde byttet bort med en retur til naturgress uten å nøle). Det føles igjen nærmest som et slags pliktløp der borteturer blir de eventuelle høydepunktene…om det i det hele tatt blir mulig med noe slikt i år.

Man kan håpe at man klarer å stoppe de vanvittige planene i Bergen, men for norsk fotball sin del er jeg stygt redd forfallet har kommet så langt at det er nærmest uopprettelig, uavhengig av hva slags underlag Brann spiller på i 2021 og i årene som kommer. Viljen til å spille på naturgress er dessverre ikke til stede her til lands. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se de fordeler det gir klubbene, er det bare så totalt trøstesløst. Det er nok disse fordelene som gjør at det gjerne ivres for kunstgress i kommunestyrer og visse klubber rundt om i landet. Så det er ingen grunn til å tro at vi igjen skal kunne få en oppsving i antall baner med naturgress. Kanskje får sånne som meg etter hvert bare finne noe annet å gjøre. Og ikke minst håpe at man snart får åpnet grensene igjen, slik at man kan rømme landet og sette kursen for steder der det er mye lengre mellom kunstgressbanene.

Fredag 13.12.2019: Rødovre Mighty Bulls v Frederikshavn White Hawks

I dansk fotball var det nå kun Superligaen som ikke hadde tatt vinterpause, og derfor var det så som så med tilbud på fotball-programmet. Det betød at jeg allerede ved avreise var klar over at jeg ikke ville få meg noen fredagskamp, men jeg fant i stedet en ishockeykamp i Superisligaen, der Rødovre Mighty Bulls ville ta imot Frederikshavn White Hawks. Jeg hadde imidlertid mange timer til rådighet før det, så etter å ha inntatt en frokost på Hovedbanegården, satt jeg meg på metroen. Via et bytte på Kongens Nytorv kom jeg meg til stasjonen Kastrup, der jeg gikk av og spaserte bort til Den Blå Planet, som jeg tenkte var et fint sted å slå i hjel litt tid. Da dronning Margrethe åpnet akvariet i mars 2013, var det nord-Europas største akvarium, og det viste seg absolutt å være verdt en visitt.

Fra Amager og Kastrup gikk turen med metro tilbake til sentrale København, og jeg ble nå med helt til Nørreport, der jeg ville sjekke ut puben Bootleggers. Det viste seg å være et godt valg, og jeg fikk testet et par øl der før jeg brøt opp og tok toget fra Nørreport til Brøndbyøster, der neste korte etappe gikk med buss til Tårnvej. Det var ikke helt tilfeldig at jeg gikk av her, for et steinkast fra bussholdeplassen ligger Valhøj Bodega, der jeg hadde bestemt meg for å fortsette oppladningen til kveldens kamp. Der traff jeg på et par Rødovre-fans som også skulle på kamp, og de var ikke enige med de som hadde fortalt meg at jeg kunne forvente maksimalt rundt 100 tilskuere og et usselt nivå. De mente det ville ligge nærmere 1 000 enn 100, men innrømmet dog at jeg muligens ville bli skuffet over nivået sammenlignet med norsk eliteserie.

Jeg ble sittende sammen med disse to, og sammen gikk vi etter hvert opp til kamparenaen Rødovre Skøjte Arena mens jeg ordnet meg en billett på telefonen. Mon tro om det ikke var 100 kroner jeg betalte. Rødovre Mighty Bulls er elitesatsingen til Rødovre Skøjte & Ishockeyklubb, og de er seks ganger danske mestre – senest i 1999. Man har et nokså uortodoks sluttspill i dansk hockey, og kanskje er det derfor man også opererer med en cup. Den har Rødovre vunnet én eneste gang; i 2007. Klubben kunne i 2014 jubilere med 50 års historie i Danmarks toppdivisjon i hockey, og er fortsatt den eneste klubben som kan skilte med dette. Nå lå de nest sist med kun Odense Bulldogs bak seg, og skulle opp mot et topplag i form av Frederikshavn White Hawks som med seier ville overta andreplassen fra Rungsted Seier Capital. Helt i toppen var det for øvrig Aalborg Pirates som ruvet.

Om jeg hadde vært litt avventende til nivået, er det i hvert fall liten tvil om det å være tilskuer på Rødovre Mighty Bulls sine kamper ikke står noe tilbake for tribuneopplevelsen i Eliteserien. Inne i hallen var det allerede god stemning da vi ankom, og mine ledsagere benyttet seg sporenstreks av tilbudet der man kan kjøpe en ‘hank’ med seks øl for prisen av fem (et tilbud som er helt vanlig også på danske fotballarenaer). De insisterte på at to av de var til meg, og at det bare var å hente påfyll om nødvendig, men jeg fikk i hvert fall rasket med meg et program fra bunken som lå på en av diskene. Den åpenbart uinnvidde karen som tidligere hadde gitt et hoderystende tips om håpløst nivå og at jeg ville være heldig om det var tresifret antall tilskuere, kan ikke ha visst stort om dansk hockey, for faktum er at Rødovre har snittet på firesifret antall tilskuere.

Denne kvelden hadde 879 løst billett, og noe av skylden for det må kanskje deres svake sesong ta. Mine nye kamerater fortalte også om et Rødovre som for tiden slet med voldsomme skadeproblemer og således mange fravær. Hjemmelaget holdt dog nord-jydene fra livet til drøyt halvveis ut i midtperioden, men da kom det to kjappe med 11 sekunders mellomrom. Dane Fox noterte seg for de siste av de to, og han var banens store spiller. Dermed var det ikke noe sjokk at han la på til 0-3 i 3. periode. Frederikshavn fikk et fjerde mål før Mads Eller i kampens siste minutt i hvert fall sørget for å få hyll på byllen med et trøstemål. Dermed endte det 1-4, og det betød en femte strake seier til Frederikshavn. Jeg hadde for øvrig blitt positivt overrasket over nivået.

I det hele tatt en artig og positiv opplevelse, og jeg drar gjerne på ny hockeykamp i Danmark ved en annen anledning.
Jeg valgte å bli med mine ledsagere til Rødager Bodega, men da det etter en øl der begynte å bli vel mye snaps og shots på bordet, var det kanskje et greit tidspunkt å takke for seg. Nå mente Google Maps at enkleste rute var buss til Husum stasjon og S-tog derfra tilbake til sentrale København, så jeg fulgte det rådet. Jeg valgte dog etter hvert å stige av allerede på Dybbølsbro, og la turen innom Freddy’s Bar før kvelden ble avsluttet på – av alle steder – Thai Corner Bar. En ny fotballfri dag ventet, siden min planlagte lørdagskamp hadde blitt flyttet, men jeg hadde da et ess i ermet også den dagen før jeg på ettermiddagen skulle toge mot Aarhus. Nemlig et besøk i København Zoo…

Danish ice hockey # 1:
Rødovre Mighty Bulls v Frederikshavn White Hawks 1-4 (0-0, 0-2, 1-2)
Superisligaen
Rødovre Skøjtehall, 13 December 2019
0-1 36.38 Søren Nielsen (Thomas Søndergaard, Kristian Jensen)
0-2 36.49 Dane Fox (Christopher Frederiksen, Alexander Bumagin)
0-3 44.15 Dane Fox (Christopher Frederiksen, Alexander Bumagin)
0-4 47.27 Mads Larsen (Dane Fox, Christopher Frederiksen) – PP1
1-4 59.23 Mads Eller (Jannik Karvinen, Lasse L. Carlsen)
Att: 879
Admission: 100 DKK(?)
Programme: Free

Torsdag 18.04.2019: Castleford Tigers v Wakefield Trinity

Nokså søvndrukken var jeg oppe allerede i sju-tiden, og jeg kjente antydning til at kvelden før hadde satt visse spor, men det var ingen nåde: Jeg skulle forlate Kilmarnock med 07.54-toget og hadde en strabasiøs og lang reise foran meg. Etter å forlatt The Portmann Hotel og trasket opp til Kilmarnock stasjon, så jeg at en kafé på stasjonen heldigvis hadde åpnet allerede. Kvinnemennesket der disket opp med et skikkelig toast med både egg, bacon og pølser, som ble ferdig noen få minutter før jernhesten kom inn på perrongen. Den første etappen tok omtrent tre kvarter ned til endestasjonen Carlisle, men etter at jeg hadde satt til livs frokosten tok jeg ikke sjansen på litt ekstra søvn siden jeg kun skulle ha åtte minutter på meg til å bytte tog der. Etappe to gikk til Lancaster og tok igjen rett i overkant av tre kvarter. Nok en gang var det kun åtte minutter å vente på neste tog, med endestasjon Leeds.

Denne gang kunne jeg unnet meg en liten ekstra høneblund, men jeg endte opp med å vente litt siden toget snart tok oss gjennom et slående vakkert landskap i Forest of Bowland-området – en strekning jeg faktisk aldri har kjørt gjennom med tog (ei heller med andre fremkomstmidler for den saks skyld). Det var først de siste 30-40 minuttene av den nesten to timer lange etappen at jeg endte opp med å lukke øynene litt. Etter et tredje og siste togbytte i Leeds, ankom jeg omsider Glasshoughton i rute klokka 13.23; fem og en halv time etter at jeg hadde forlatt Kilmarnock. Rett ved siden av Glasshoughton jernbanestasjon ligger et Premier Inn-hotell der jeg hadde betalt £32 for overnatting, og jeg fikk umiddelbart sjekket inn.

Under planleggingen av turen var dette en av de første dagene jeg spikret, og selv om man denne kvelden ville tjuvstarte Groundhop UK sitt påske-arrangement med Easter Hop i Hellenic League med kampen Almondsbury v Malmesbury Victoria var det aldri spesielt aktuelt å dra helt dit ned. Spesielt ettersom jeg tidlig hadde funnet et meget interessant alternativ som for øvrig var noe utenom det som har vært vanlig for meg. Det dreide seg nemlig om rugby league og lokaloppgjøret Castleford Tigers v Wakefield Trinity, og det var ikke bare rugby-opplevelsen som fristet meg, men også det herlige stadionet Wheldon Road som jeg gjerne ville få med meg. Denne planen falt åpenbart også i smak hos min groundhopper-kompis Tom Morken som umiddelbart tente på idéen og la identiske planer for det som for hans del ville være første dag av hans påsketur.

Tvers over veien for Premier Inn Castleford Xscape ligger ikke overraskende Xscape-senteret i Glasshoughton, og i tilknytningen til det har man også Wetherspoons-puben The Winter Seam. Jeg bruker jo stort sett denne kjedens puber hovedsakelig til måltider, siden de er svært praktiske til den slags. Det var jo også torsdag, og den betød naturligvis Curry Club. Dermed var det på sin plass med min faste store porsjon med Beef Madras før jeg beveget meg videre i pub-landskapet. Planen var å spasere inn til Castleford og sjekke ut noen puber på veien, og etter å ha orientert meg frem gjennom den ikke spesielt sjarmerende handelsparken ble dagens første pint inntatt på George V Working Mens Club. Rett oppe i veien viste The Houghton seg å være stengt, så det var bare å gå videre til The Malt Shovel.

På dette tidspunktet hadde jeg fått beskjed om at Mr. Morken var forsinket. Hans fly fra Flesland hadde visstnok landet i henhold til ruteplanen, men et forsinket tog gjorde at sannsynligvis ville miste forbindelsen og dermed bli en time forsinket. Vi avtalte bare å holde kontakten og møtes når han omsider kom frem, og med det gikk min tur videre til puben The Magnet. Nå hadde jeg forlatt drabanten Glasshoughton og nærmet meg Castleford sentrum. Her har jeg tidligere vært både når jeg så Glasshoughton Welfare og når jeg brukte Castleford som base da jeg så en vanvittig målorgie hos Pontefract Collieries, men kun et par av pubene hadde den gang blitt besøkt, så jeg hadde en god del upløyd mark å ta for meg.

Castleford er en by som ligger øst i grevskapet West Yorkshire, og den har drøyt 40 000 innbyggere. Byen har en historie som strekker seg tilbake til romertiden, da den under navnet Lagentium antas å ha blitt anlagt som en liten romersk militærpost. Senere var det gruvedriften som skulle sørge for befolkningsvekst, og Castleford ble på 1800-tallet en boomtown der innbyggertallet gikk fra rundt 1 000 til over 14 000 etter at flere kullgruver åpnet rundt byen. Alle disse har nå stengt, men blant annet konfeksjonsindustrien har sørget for at det ikke er helt krise. Krise var det i hvert fall ikke på puben The Castlefields, som var mitt neste stopp, for det viste seg å være et godt valg. Idet jeg gikk videre til Tap N Tackle fikk jeg også melding fra Tom, som nå var i ferd med å ankomme Glasshoughton.

Mens han sjekket inn og tok toget tilbake det ene stoppet til Castleford, rakk jeg også en tur innom The Lamplighters før jeg gikk for å møte den blide bergenser på togstasjonen. Han hadde åpenbart behov for litt flytende forfriskninger, så vi stakk innom The Station, som jeg også tidligere har besøkt. Deretter flyttet vi oss over til stedets filial av Royal British Legion, før vi fortsatte til The Junction. Det var etter hvert på tide å komme seg oppover mot kveldens kamparena, og vi kunne følge strømmen av rugby-fans. Castleford (og også Wakefield) er jo en typisk rugby-by der rugby er alfa og omega og der fotballen til de grader spiller andrefiolin. Vi hadde forhåndsbestilt billetter til £20 (+£1 i legalisert tyveri – eller avgift om man vil), og gikk nå sporenstreks for å hente ut billettene.

Med det gjort var det nok av tid til å forlyste seg ved puben The Boot Room (aka The Wheldale Hotel) rett på andre siden av veien. Det var nettopp der jeg hadde overnattet da jeg så Pontefract Collieries by på målfest en januardag i 2015, og jeg kunne fortsatt huske hvordan jeg den gang hadde vindu ut mot det flotte, klassiske stadionet og tenkte det hadde vært artig med et besøk der. Puben som den gang hadde huset en liten gruppe stamkunder, sydet nå av liv og forventningsfulle rugby-fans som det var minst like mange av utenfor som innendørs. Et par hjemmefans vi snakket med kunne ikke fatte og begripe hvorfor to nordmenn skulle ønske seg på kveldens kamp, og han skjønte åpenbart enda mindre når vi beskrev stadionet som en perle vi bare måtte besøke.

For en perle er det virkelig, stadionet som i senere år har blitt minst like kjent som The Jungle. Det åpnet i 1926 som den ikke lenger eksisterende fotballklubben Castleford Town (denne klubben var forresten den som fikk flest stemmer av klubbene som ikke ble valgt inn i en utvidet Football League i 1921), men allerede året etter flyttet rugbyklubben inn og har spilt der siden. En aldeles herlig hovedtribune står midt på den østlige langsiden og byr på stadionets eneste sitteplasser – visstnok 1 500 i tallet. På hver side av denne er det ståplasser på klassisk terracing under åpen himmel. Slike ståtribuner er det også på de tre andre sidene, men mens bortefansen står under åpen himmel på South Stand (eller Railway End), har både West Stand (Princess Street Stand) og North Stand (Wheldon Road End) overbygg i hele tribunenes lengde.

Det er bak mål på Wheldon Road End at hjemmefansen lager mest lurveleven, og før vi stakk innom klubbens egen Tiger Bar måtte vi ta kikk utover herligheten. Det vi så gjorde åpenbart inntrykk på begge, for det kan ikke gjentas for ofte: For en perle Wheldon Road er! Det virker i det hele tatt som om rugby (både rugby league og rugby union) har vært noe flinkere enn fotballen til å bevare sine klassiske anlegg, men det er dessverre en uheldig utvikling også der. De senere årene er det jo flere av disse som har flyttet, og det har i lengre tid også vært snakk om at Wheldon Road også snart vil være historie og at Tigers vil flytte til nybygd anlegg. Det vil være en tragedie, men det var i hvert fall bare å besøke Wheldon Road mens man kunne.

Nå skal jeg vel kanskje ikke gå altfor mye i detalj rundt saker og ting vedrørende Castleford Tigers og rugby league, for det er da også litt utenfor mitt felt og litt annet enn det jeg normalt driver med. Det skal vel i hvert fall nevnes at klubben ble stiftet som Castleford RLFC og har tilbragt majoriteten av sin historie i toppdivisjonen av engelsk rugby league. Kun to ganger har de rykket ned, og begge ganger returnerte de raskt. De har også ved fire anledninger vunnet den gjeve Challenge Cup, men sist gang er nå så langt tilbake som i 1986, selv om de har to tapte finaler siden den gang. Min befatning med å overvære kamper i rugby league begrenset seg til en svipptur innom Belle Vue i Wakefield for å se deler av en ungdomskamp.

Jeg har mange kompiser som følger klubber i PL eller FL og som skryter av kampopplevelsen på rugby-kamp samtidig som de savner mye av dette i den moderne fotballen der mange føler at det hele har blitt veldig sterilisert. Her var det herlige ståtribuner, og naturlig nok dermed ingen vakter eller andre som klaget på stående tilskuere. Man kunne i stor grad bevege seg fritt rundt på tribunene, dit man også kunne ta meg seg øl fra klubbens bar. Merkelig at det går i både rugby, cricket, tennis etc etc, men med en gang det er fotball er det fullstendig fy-fy. Her var det ikke bare pints å få kjøpt, for da Tom litt senere benyttet et toalettbesøk til å hente påfyll i baren, kom han tilbake med verdens bredeste glis og to enorme glass med henholdsvis øl og cider. Om det var 2- eller 3-pints glass husker jeg ikke om vi fant ut av, men vi koste oss uansett.

Det skal da også godt gjøres å ikke kose seg på Wheldon Road, og Tom utbrøt flere ganger at dette var de beste £20 han hadde brukt i sitt liv. Det til tross for at vi nok var de to inne på stadionet som kanskje hadde minst innsikt i det som skjedde ute på selve gressmatta. Om det da ikke skulle være flere ‘turister’ der den kvelden. Vi fikk da i hvert fall sånn halvveis med oss at hjemmelaget leverte en solid førsteomgang og stormet opp i en ledelse som etter en redusering var 22-4 ved pause. Av en eller annen grunn ble oppmerksomheten skjerpet da klubbens unge, spreke cheerleaders kom utpå matta for å underholde i pausen. Bedre pauseunderholdning er det vel lenge siden jeg har sett på fotballkamp.

Påfyll fra baren måtte vente til de spreke jentene hadde gjort seg ferdig og gamle griser kunne gå og tømme blæra. Det var vel muligens etter dette at Tom kom tilbake med de enorme glassene med øl og cider, og det skulle så vidt jeg husker vise seg å holde kampen ut. Og angående kampen så var det et helt annet kampbilde etter hvilen, der Wakefield presterte et voldsomt comeback og kom tilbake til 28-26. Helt på tampen holdt de sannelig på å snu det hele i sin favør også, da deres Ben Jones-Bishop var centimetere fra å score en avgjørende try. Vertskapet holdt imidlertid ut og vant foran 9 316 tilskuere, og to nordmenn hadde uten tvil hatt en fullstendig storveis opplevelse på fantastiske Wheldon Road.

Vi satt snart kursen mot sentrum, og siden vi kom på at vi ikke hadde spist og at det var på tide med en matbit, stakk vi innom Wetherspoons-puben The Glass Blower. Der ble det ny stor porsjon med Beef Madras; dagens andre for undertegnede. Cider ble dog midlertidig byttet ut med j2o mens vi spiste, men alt var tilbake til normalt da vi beveget oss videre og valgte oss The Castlefields siden Tom fortsatt ikke hadde vært innom der og jeg mente det hadde vært dagens muligens beste pub. Det var med en viss antydning til summetone at de to nordmenn omsider kom seg med siste tog tilbake til Glasshoughton klokka 23.38. Etter de fire-fem minuttene på toget gikk vi vel så vidt jeg husker rett tilbake til hotellet. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, men det hadde vært en herlig dag i West Yorkshire, og Mr. Morken hadde igjen vist seg som godt selskap.

Rugby League # 2:
Castleford Tigers v Wakefield Trinity 28-26 (22-4)
Super League
Wheldon Road, 18 April 2019
Att: 9 316
Admission: £20 + £1 fee

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Her er noe litt utenom det vanlige fra denne kanten; nemlig et reisebrev fra ferien til det skotske høylandet og Orknøyene juli 2018. Snurr film!

Dag 1: Mandag 02.07.2018

Selv om det ikke ble noen slik tur i fjor, har det det siste årene nærmest blitt en tradisjon at jeg tar en sommertur til Storbritannia sammen med min mor og min eldste nevø. I år var det på tide med en ny tur, og denne gang skulle turen gå til Skottland, der vi hovedsakelig ville ta for oss Highlands og Orknøyene. Dog hadde min nevø meldt pass denne gang grunnet andre ferieplaner (nå kan han angre!), men det stoppet ikke meg og min spreke mor fra å ta turen. Og for en fantastisk tur det skulle bli! Vi valgte å ta en av ekspressbussene inn til Oslo, etterfulgt av et ordinært NSB-tog opp til Gardermoen, og snart satt vi på Norwegian sin maskin til Edinburgh. Der varte og rakk det før bagasjen vår omsider kom, men noe senere enn planlagt kunne vi sette kursen mot Glasgow, der vi skulle overnatte første natt.

Etter å ha tatt trikken fra flyplassen til Edinburgh Park, kunne vi der sette oss på toget, og vi ble med så langt som Linlithgow før vi byttet til et tog som skulle ta oss til Glasgow Queen Street. Da jeg booket Premier Inn-hotellet på Argyle Street, tenkte jeg rett og slett ikke over at det var Queen Street som skulle være stasjonen vi benyttet oss av både nå og morgenen etter, men det er jo uansett ikke lange spaserturen. Det var dessverre nå så sent på dagen at de fleste attraksjoner var stengt, og selv om jeg vurderte å vise min mor det vanvittige Necropolis, bestemte vi oss heller for å benytte kvelden til å se VM-åttendedelsfinalen mellom Belgia og Japan der belgierne leverte en imponerende snuoperasjon. Kanskje ikke helt overraskende ble et av mine faste Glasgow-vannhull, The Horseshoe Bar, åsted for dette. Deretter gikk turen innom både Park Lane og Denholms, før vi trakk oss tilbake…til Premier Inn-hotellet, og ikke det flotte Grand Central som vi passerte, og som min mor nå mente at vi skulle ha booket. Ferieturen var nå i gang.

Dag 2: Tirsdag 03.07.2018

Da vi våknet i Glasgow denne morgenen, var det egentlig startsignalet for at turen virkelig kunne starte, og neste post var nå deler av en togtur som flere ganger har blitt kåret til verdens vakreste. Først var det imidlertid tid til en frokost på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, der både haggis og black pudding naturligvis var en del av min skotske frokost. Men så var det på tide å ta plass på 08.21-toget til Mallaig og Oban. Den sagnomsuste West Highland Line går fra Glasgow Queen Street til begge disse to stedene, men deler seg ved Crianlarich, og mens den ene delen fortsetter til Oban, går resten videre til Fort William og endestasjonen Mallaig, dit vi skulle. Men for å dele opp den lange togturen litt og også for å unne oss et stopp i Fort William, hadde vi valgt å gå av der for deretter å fortsette mot Mallaig dagen etter.

Fort William ligger rett ved Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som rager 1 345 meter over havet. Det er også den neste største byen i Highlands-området (etter Inverness), og har rundt 10 500 innbyggere. Fort William er en populær turistdestinasjon, og i kraft av sin beliggenhet, er den en spesielt populær base for turgåere, klatrere og friluftsmennesker for øvrig. Vi hadde ikke slike utskeielser på menyen da vi etter drøyt tre timer og tre kvarter steg av i Fort William og orienterte oss frem til stedets Premier Inn-hotell, der vi hadde betalt £118,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, var vi likevel snart på farten igjen for å sjekke ut byen med en liten promenade nedover gågata High Street, der vi tok en rast på puben Volunteer Arms. Etter at henholdsvis cider og gin & bitter lemon hadde blitt satt til livs, var det tid til en kikk på West Highland Museum.

Jeg hadde vurdert en aldri så liten utflukt som mitt reisefølge syntes å like, så etter å også ha sjekket ut Ben Nevis Bar, returnerte vi til togstasjonen for å la toget frakte oss den ene stasjonen til Banavie, rett i utkanten av Fort William. Toget brukte kun 5-6 minutter dit, og et steinkast fra nevnte stasjon ligger slusene med navnet Neptune’s Staircase. Dette underverket ble i sin tid bygget av Thomas Telford, og er nærmest som starten på Caledonian Canal å regne – en kanal som også inkluderer innsjøer som bl.a Loch Ness, og som strekker seg omtrent ti norske mil nordøstover til Inverness-området. Neptune’s Staircase skal også være det lengste slusesystem av sitt slag i Storbritannia, og vi var faktisk også heldige med timingen da det nå faktisk kom en båt, slik at vi fikk se de garvede arbeiderne operere de åtte slusene. Sola stekte voldsomt, men mens vi ventet på 17.20-toget tilbake til Fort William, kunne vi innta forfriskninger i hotellbaren til Moorings Hotel rett ved siden av slusene.

Tilbake i Fort William var det deretter på tide å få i seg litt mat, og også finne et sted å se VM-kampen mellom England og Columbia. Etter å ha testet The Grog & Gruel, valgte vi å gå videre for å sjekke om det var bedre på Wetherspoons-puben The Great Glen, og der fikk vi både mat og gode plasser for å se kampen. Folket virket å være delt, og det var nok de lokale skottene som håpet på engelsk exit og liret av seg mishagsytringer rettet mot sine naboer i sør, men etter en nervepirrende affære måtte de se sine granner ta seg videre til kvartfinale. På veien tilbake insisterte jeg også på en ny tur innom Volunteer Arms der det nå var folkemusikk på menyen. Men deretter kom vi oss tilbake til hotellet rett i nærheten av det som viste seg å ikke være hjemmebanen til Fort William, men snarere arena for byens shinty-klubb. Shinty er jo faktisk en langt større sport i deler av det vestlige Highlands, og det vitnet kanskje også de lokale avisene om, der sportsseksjonen tilsynelatende hadde et langt større fokus på shinty. Fort William hadde i hvert fall vært et trivelig bekjentskap.

Dag 3: Onsdag 04.07.2018

Det ble en hotell-frokost på Premier Inn-hotellet før vi forlot Fort William med 08.30-toget og dermed fortsatte togturen mot Mallaig. Det hadde vært flott landskap å se på turen opp til Fort William dagen før, men det gikk ikke lenge før vi skjønte at den virkelige flotte delen av togturen til Mallaig er strekningen mellom Fort William og Mallaig. Rett og slett slående og fantastisk landskap og utsikt, og selvsagt var den kjente Glenfinnan-viadukten også et høydepunkt i så måte. Den ble som mange kanskje vet brukt under filming av Harry Potter-filmene, men toget vårt skulle ikke til Hogwarts. Snaut to timer etter avgang gikk vi ut av Mallaig stasjon, etter det som uten tvil må være den flotteste togtur jeg noen gang har vært på.

Vi hadde kommet til linjens endestasjon, og herfra skulle neste etappe gå med båt over til Armadale på Isle of Skye. Det var en time til Caledonian MacBrayne-ferja sin avgang klokka 11.00, men stedets pub hadde fortsatt ikke åpnet. Etter å ha vurdert en koselig kafeteria, bestemte vi oss for å heller gå de få meterne ned på kaia for å forhøre oss på billettkontoret. Våre BritRail-pass skulle nemlig være gyldige også på mange av selskapets ferjer, men i tilfelle vi måtte hente ut billetter e.l, stakk vi innom for å dobbeltsjekke dette. Snart kom også ferja, og vi kunne etter hvert slå oss ned i kafeteriaen. Dette var noe annet enn Bastø-ferja, for her var det selvsagt også alkoholservering, men det var kun en overfart på 35 minutter før vi kunne sette føttene på land i Armadale, der det ved ferjekaia ikke var stort annet enn en liten kafé, en turistsjappe og en bussholdeplass.

Vi slo oss ned på en av benkene utenfor kaféen mens vi ventet på 12.40-bussen som skulle frakte oss over øya og til dagens base i Kyle of Lochalsh. På bussholdeplassen sto det forsyne meg også to representanter fra Jehovas Vitner som snart la ut om bekjentskaper i og konferanser i Norge. Mon tro hvor mange de klarer å omvende der på ferjekaia i temmelig avsidesliggende Armadale, men snart kom uansett vår buss med nummer 51 i panna. Den brukte 50 minutter på å krysse Isle of Skye, ta en liten runde rundt i en landsby eller to, og til slutt skysse oss over Skye Bridge, som siden 1995 har forbundet Isle of Skye med fastlandet og erstattet en tidligere ferje. Kyle of Lochalsh er en liten landsby med snaut 750 innbyggere, og den ligger 100 kilometer vest for Inverness – på halvøya Lochalsh, ut mot sundet med Isle of Skye på andre siden. Landsbyen er et senter for transport og handel i området, og også endestasjon for toglinjen som går hit fra Inverness.

Det var også en av grunnene til at vi til tross for et ikke altfor imponerende utvalg hadde valgt å overnatte her, og £103,50 hadde blitt betalt for kost og losji ved Kyle Hotel. Rommet var fortsatt ikke helt klart, så vi slang fra oss bagasjen og gikk oss en tur i landsbyen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til det som var forventet å bli ytterligere et av turens store høydepunker. Etter å ha kost oss nede ved vannet, kom da snart også buss 217 som vi skulle være med til en holdeplass like ved landsbyen Dornie. Der ligger nemlig et av de mest kjente og karakteristiske skotske slottene; Eilean Donan Castle. Dette hadde jeg virkelig sett frem til! Og der vi nå så slottet foran oss ute på den lille øya Eilean Donan, var det heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er et av de mest fotograferte motiver i hele Skottland.

Etter å ha betalt inngangspengene, kunne vi spasere over gangbrua over til det pittoreske slottet som rett og slett bare må ses. Det opprinnelige slottet ble bygget på 1200-tallet som forsvar mot vikinger, og ble senere et maktsenter for Mackenzie-klanen fra Kintail. Eilean Donan har en svært interessant historie, og de besøkende får på en glimrende måte vite mer om dens rolle i stadige kriger mot andre klaner, jakobitt-opprør, og konflikter med den spanske armada som i 1719 raserte slottet totalt. Det ble på imponerende vis restaurert i årene 1919-1932 av oberstløytnant John MacRae-Gilstrap, og det var i den forbindelse at gangbroen ble bygget. Som en kuriositet kan det nevnes at slottet for øvrig er ett av kun to i hele Storbritannia med «venstrehendte» spiraltrapper, som følge av at den regjerende kongen på tiden den ble bygget bar sverdet i venstrehånden. For å oppsummere: Eilean Donan Castle var virkelig verdt besøket! Om det skulle være noe som helst tvil..

Etter denne flotte seansen hadde vi litt tid å slå i hjel før vi skulle ha bussen tilbake til Kyle klokka 19.27, for her er det ikke akkurat hyppig kollektivtransport, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for med litt eminent planlegging. Den lille landsbyen Dornie ligger nemlig som nevnt rett i nærheten, så vi spaserte rett og slett dit og slo oss ned med forfriskninger på puben Dornie Hotel. Mens vi satt der åpnet også puben The Clachan igjen, slik at vi etter hvert flyttet oss dit bort. Tiden flyr når man koser seg, og plutselig var det på tide å gå får å ta bussen tilbake til Kyle of Lochalsh, der vi nå fikk sjekket inn og installert oss. Etter en kveldstur i landsbyen klarte jeg også å lure med min mor på en siste drink i hotellets bar, Nor-West Bar.

Dag 4: Torsdag 05.07.2018

Vi hadde en meget tidlig start, men innehaveren ved Kyle Hotel hadde lovet å gjøre klar frokost-pakke til oss som skulle ligger klar i resepsjonen. Det så vi imidlertid intet til da vi grytidlig snek oss ut og gikk ned til Kyle of Lochalsh stasjon for å ta 06.11-toget til Inverness. En voldsom tidlig start, men slik måtte det nesten bli denne dagen. For det første var ikke neste tog før 12.08, og for det andre hadde vi lyst til å få mest mulig ut av dagen med en tidlig ankomst til Inverness. Selv om den ikke kunne måle seg helt med togturen dagen før, var det en ny fin togtur vi nå tok, men dessverre var det lite av mat å spore på tralla som en meget blid og hyggelig kvinne snart kom trekkende med gjennom vogna. Ti på ni på morgenen ankom vi Highlands-hovedstaden Inverness, som skulle være vår base de to neste dagene.

Inverness er administrasjonssenter og største by i regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Byen ligger ved elven Ness som kommer fra den kjente Loch Ness og renner ut i et slags basseng her. Inverness har de siste årene vært en av de raskest voksende byene i Storbritannia, og innbyggertallet har nå passert 60 000 i selve byen. Ved vår ankomst litt før klokka ni var vi sultne, og første stopp ble derfor Rendezvous Cafe, hvor jeg fikk kastet innpå en eminent full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding. Med litt mat i skrotten fortsatte vi ned til Premier Inn Inverness Centre River Ness, der vi hadde betalt £133,50 for to netters overnatting. Såpass tidlig var det selvsagt for mye å håpe på at rommet var klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen slik at vi kunne rette oppmerksomheten mot en kikk rundt i byen og ikke minst en utflukt vi hadde planlagt.

Et lite stykke nordøst for Inverness ligger Fort George, der landtunger på begge sider stikker ut og gjør innseilingen til Inverness nokså smal akkurat her. Dermed var det et strategisk sted å bygge det store fortet fra 1700-tallet som fortsatt er en operativ garnison men samtidig har blitt åpnet for turister. Tilknyttet dette har man også The Highlanders Museum, og det er litt snodig at det åpenbart ikke gikk hverken turistbusser eller rutebusser dit ut. Imidlertid går det rutebusser til den nærliggende landsbyen Ardersier, og derfor busset vi dit opp og la ut på det som skulle vise seg å være en meget trivelig spasertur på en drøy halvtime langs stranda fra Ardersier opp til Fort George, der det virket som om de fleste fremmøtte turistene hadde tatt seg dit i bobiler.

Det er nok av militærhistorie i dette området, og under de såkalte jakobittopprørene ble det tidligere fortet sprengt i 1746, men det formidable nye fortet som ble påbegynt to år senere har faktisk aldri blitt angrepet. Soldater som spradet rundt i uniform og lydene av skudd fra skytebanen vitnet om fortsatt militær aktivitet her. Vi utforsket de åpne delene av festningsverket og koste oss deretter i det fine været da vi trasket tilbake til Ardersier samme vei vi hadde kommet. Vi vurderte en rast på landsby-puben The George Inn rett nede i veien fra bussholdeplassen, men vi konstaterte at det ikke var altfor lenge til bussen kom, så ytterligere forfriskninger fikk vente til vi hadde kommet oss til Inverness og sjekket inn. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet, kunne vi ta turen over elva og forbi Inverness Castle for å slå oss ned på koselige The Castle Tavern.

Koselig, og åpenbart en favoritt hos min mor, men også nokså full av turister. Det førte til at det var litt trangt om plassen, men vi fikk oss til slutt en sen middag, før vi tok en nærmere kikk på Inverness Castle og deretter gikk innom puben Lauders. Min mor trakk seg etter hvert tilbake til hotellet, og jeg ble med dit ned før jeg valgte å heller benytte anledningen til å sjekke ut puben Glenalbyn like ved siden av. Sannelig ga ikke det såpass mersmak at jeg også tok en tur opp igjen til The Caledonian og også unnet meg en siste pint ved The Gellions, der det var fullt kjør med live folkemusikk og høy stemning. Også undertegnede kom seg omsider i seng etter en lang dag, men den første dagen med Inverness som base hadde igjen vist seg å bli en trivelig opplevelse.

Dag 5: Fredag 06.07.2018

Vi valgte å droppe hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for frokost ved Wetherspoons-puben The Kings Highway før vi tok oppstilling på en av plassene som vi hadde funnet ut var holdeplass for turistbussene som kjører ruter rundt i Inverness. Vi hadde nemlig ikke tenkt å ligge på latsiden selv om vi skulle ha base i Inverness i ytterligere et døgn, og hvorfor skal man egentlig det når det er så mye å se? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta et cruise på Loch Ness, med et inkludert stopp på Urquhart Castle, og hadde for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis.

Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte og sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land. Slottet – eller borgen, om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet, mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og senere skulle spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner.

Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie – hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochgarroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen og en aldri så liten forfriskning før det var på tide med nye eventyr. Jeg hadde nemlig klart å presse inn en fotballkamp – eller rettere sagt to – også på denne turen, og jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn, der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp, etter å ha forsikret henne om at det ville dreie seg om et anlegg med tribunefasiliteter og overbygg.

Mer om kvelden og kampen i Nairn kan leses her, men vi tok i hvert fall 17.14-toget dit opp, og etter et lite kvarter kunne vi stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer nordøst for Inverness. Den er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid, valgte vi å traske en tur i motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask vanningspause ved Uncle Bobs Bar før vi snudde og gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.

Det var dessverre som ventet intet program i forbindelse med kveldens kamp, men etter å ha betalt oss inn, fikk jeg i hvert fall sikret meg en pin til min samling før vi tok plass på den flotte hovedtribunen. Snart kom en klubbrepresentant og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk slått kloa i en slik, før jeg forlot min mor trygt plassert på tribunen og tok en runde idet treningskampen ble blåst i gang. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi se en nokså artig kamp der gjestene tok ledelsen før vertene utlignet før pause og deretter holdt sin større rival til uavgjort 1-1. Deretter var det bare å vente på 22.10-toget tilbake til Inverness, og ventetiden ble slått i hjel ved at vi gikk ned til byens Royal British Legion-filial og ringte på. Vi ble sluppet inn slik at vi i baren kunne bestille oss forfriskninger.

Med henholdsvis cider og gin & bitter lemon drukket opp kunne vi ta det nevnte toget tilbake til Inverness og der sjekke om det også denne kvelden var live folkemusikk og liv på The Gellions. Liv var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var fredagskveld, for trengselen var så voldsom og lydnivået så høyt at vi nokså raskt gikk ut igjen. I stedet ble det en siste pitstop på Glenalbyn før vi trakk oss tilbake. Morgenen etter skulle vi nemlig forlate Inverness, og jeg skulle da lenger nord på det britiske fastlandet enn jeg noen gang hadde vært tidligere.

Dag 6: Lørdag 07.07.2018:

Vi hadde en stund vurdert å forlate Inverness allerede med 07.00-toget til Wick, men endte opp med å heller satse på 10.41-avgangen. Det betød at vi rakk en full scottish breakfast på Rendevouz Cafe før vi starten togturen som skulle ta oss til det britiske tognettets nordligste stasjon; Thurso. Vårt tog skulle ta rundt tre timer og tre kvarter dit opp, og da vi etter en stund passerte fantastiske Dunrobin Castle (som også har egen stasjon på denne linja) angret vi på at vi ikke likevel hadde tatt det tidligere toget for å hoppe av her og utforske litt. Man kan vel ikke få med seg alt.. Samtidig som det tidlige toget ble vurdert, hadde vi også fundert på om vi rett og slett skulle leie bil i Thurso denne dagen og utforske Caithness-området litt på den måten, men vi endte opp med å forkaste den idéen slik at denne dagen i stedet egentlig ble en slags transportetappe.

Da vi ankom Thurso hadde jeg imidlertid blinket meg ut puben Top Joe’s, der jeg håpet å få kunne se Englands VM-kvartfinale mot Sverige før vi la ut på den siste etappen til vår base i nærliggende Scrabster. Den planen viste seg å fungere svært godt, og engelskmennene klarte jo også biffen – noe som ikke ble satt spesielt stor pris på blant mange av de lokale på puben. BritRail-passet vi hadde kjøpt skulle også dekke de ikke altfor hyppige bussene mellom Thurso og lille Scrabster, og selv om kvinnen bak rattet virket ukjent med dette, lot hun oss sitte på vederlagsfritt. Scrabster ligger som sagt rett utenfor Thurso, og er egentlig kun en liten husklynge bygget opp rundt det som er en viktig fiskehavn og ferjekai for båten til Orknøyene. Det var sistnevnte som var grunnen til at vi hadde valgt oss Scrabster som base, da vi skulle ha båten herfra klokka 12.00 dagen etter.

Vi fikk sjekket inn ved The Ferry Inn, der vi hadde betalt £90 for kost og losji, og i hotellrestauranten The Upper Deck fikk vi servert et virkelig herremåltid. Mens min mor trakk seg tilbake til rommet, sjekket jeg ut hotellbaren Popeyes, der jeg ble sittende og se den dramatiske VM-kvartfinalen mellom vertsnasjonen Russland og Kroatia mens en stor gjeng med unggutter virkelig satt sitt preg på utelivet der denne lørdagskvelden. En gang mellom klokka elleve og tolv begynte de å sette kursen mot Thurso i drosjer og andre biler mens jeg etter hvert også tømte glasset og fant tilbake til hotellrommet for å få litt søvn. Dagen etter skulle turen inn i en ny fase da vi altså skulle over til Orknøyene.

Dag 7: Søndag 08.07.2018

Vi hadde valgt oss Scrabster som base ene og alene fordi det var herfra ferja skulle plukke oss opp for å skysse oss opp til Stromness på Orknøyene. Siden det var søndag, var første avgang ikke før klokka 12.00 denne dagen, og vi hadde god tid selv etter å ha inntatt en god hotellfrokost ved The Ferry Inn. I 11-tiden sjekket vi ut og gikk opp mot ferjekaia like borte i veien, og etter hvert kunne vi stige om bord. Siden vi hadde oppgradert billetten til å inkludere deres ‘Magnus Lounge’ tok vi straks plass der og kunne forsyne oss fritt fra utvalget av mat og drikke. Det ga meg også sjansen til å teste et par forskjellige øl fra Orkney Brewery mens vi foretok den halvannen times lange overfarten. En røykepause var perfekt timet da jeg gikk ut på dekk få strakser før vi passerte den 137 meter høye røde sandsteins-søylen ‘Old Man of Hoy’, som er et kjent landemerket på kysten av øya Hoy.

Heldigvis hadde vi en rolig overfart over stredet ved navn Pentland Firth, for dette havområdet er beryktet for potensielt voldsom sjø og en av de kraftigste tidevannsstrømmene i hele verden. Vi kom trygt i land i Stromness, og siden vi der hadde 40 minutter å vente på bussen som skulle frakte oss til Kirkwall lenger vest på ‘hovedøya’ Mainland, var det unnskyldning nok til å slå seg ned med en pint på The Ferry Inn. Det viste seg å være en liten minibuss som kom, så det ble nokså trangt om plassen på den halvtime lange bussturen, men vi kom oss i hvert fall frem til Kirkwall slik at vi kunne orientere oss frem til Kirkwall Hotel, der vi hadde betalt £139,50 for overnatting med frokost inkludert. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne vi tusle en tur i Orknøyenes hovedstad og største by (med rundt 9 000 innbyggere) og besøke en attraksjon jeg vet min mor har hatt lyst til å besøke i lang tid.

Jeg tenker da på St. Magnus Cathedral som plutselig dukket opp foran oss der vi kom spaserende opp Albert Street. Det er rett og slett et imponerende byggverk når man tenker på at den skal ha blitt påbegynt i 1137. Man mener at øyenes første bispesete var i Birsay helt nordvest på Mainland-øya, der Orknøyingenes saga forteller at Orknøy-jarlen Torfinn Sigurdsson lot bygge en kirke. Hans sønnesønn Magnus Erlendsson ble begravet der etter å ha blitt drept rundt 1115, men etter at sistnevnte fikk tilnavnet ‘den hellige’ drøyt tjue år etter sin død, ble etter hvert hans levninger flyttet til Kirkwall, der man bygget den nye katedralen. Det er storslagne greier, og store deler av bygget er av en rødaktig stein som ikke engang finnes lokalt, men som ifølge en lokal kar vi pratet med finnes et helt annet sted på øya.

Dette hadde min mor ventet lenge på å få se, og ikke minst hadde iveren kommet igjen etter at Dag Lindebjerg hadde en serie fra Shetland og Orknøyene på NRK for et par år siden, men nå hadde hun fått oppleve det. Også undertegnede måtte si seg enig i at det var et av høydepunktene på turen, og vi forlot foreløpig katedralen for å kikke oss litt mer rundt i Kirkwalls gågate. Mens min mor stakk en tur på hotellrommet, valgte jeg å teste ut pubene Torvhaug og Helgi’s, før vi gikk for å spise på The Shore. Der fikk jeg servert noe som må være det beste måltidet jeg har spist på år og dag, og da mitt reisefølge igjen trakk seg tilbake, benyttet jeg sjansen til å også teste ut The Auld Motor Hoose og Skipper’s Bar. Sistnevnte var tilknyttet vårt hotell, og dermed hadde jeg kort vei da jeg gikk for å finne senga.

Dag 8: Mandag 09.07.2018

Det er nesten utrolig at man som nordmann nærmest må reise til Orknøyene for å se og høre om vikingkulturen, men mens det ifølge PK-eliten tydeligvis er noe vi ikke skal være stolte av her hjemme, virket det motsatt i Kirkwall og på Orknøyene, der man ser slikt nesten overalt. Det var nesten så man som nordmann kom til et fremmed land og følte at det der faktisk var mer norsk enn hjemme i Norge. Vi hadde uansett en hel dag til i Kirkwall da vi gikk ned for å innta en hotell-frokost ved Kirkwall Hotel, og jeg hadde selvsagt lagt planer. Det er ikke vanskelig å forstå de som hevder det er en fordel å leie bil når man er på Orknøyene som turist, og det var noe vi flyktig hadde vurdert inntil jeg fant bussruta T11 som nærmest kjører en turist-runde rundt på Mainland-øya.

Bussen hadde avgang klokka 10.00, og en usedvanlig trivelig sjåfør kvitterte ut billetter for oss før han skysset oss mot det første stoppet. Vi hadde sittet på bussen i en time da vi parkerte ved oldtidsbyen Skara Brae på vestkysten av Mainland. Dette er rett og slett Europas mest komplette bosetning av sitt slag, og består av åtte steinhus i en klynge. Disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr, og skal ha vært bebodd i rundt 600 år. Frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene, men det året ble Skottland og Orknøyene rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.

Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på, da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.

En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som ga åpenbare assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter, og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, der vi litt etter halv to var tilbake og benyttet anledningen til å kikke innom stedets Wireless Museum. Det var vel ikke helt vår greie, men en liten del av utstillingen som viste Orknøyenes rolle i andre verdenskrig var interessant, og vi ble ellers stående å slå av en lengre prat med den trivelige eldre karen som var frivillig der. Jaggu fikk vi ikke også tatt ytterligere en kikk på St. Magnus Cathedral før den stengte for dagen.

Vi hadde tidlig på morgenen slengt fra oss bagasjen i resepsjonen fordi vi skulle ha ferje til Aberdeen over natta, men den hadde ikke avgang før klokka 23.00. Vi slo derfor i hjel litt mer tid ved å innta en middag på St. Ola Hotel og deretter ta en drink ved puben Torvhaug. Jeg skulle benytte anledningen til noe så spesielt som å få med meg en fotballkamp på Orknøyene, og selv om min mor denne gang ikke ville være med men heller ville sitte på Torvhaug og vente på meg, kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg. Derfor trasket jeg etter hvert oppover mot den kommunale Bignold Park, der klubben Wanderers er en av de som bruker denne som hjemmebane. Denne kvelden skulle de ta imot Harray til kamp i Orkney Amateur Association «B» League, som er deres nivå to.

En mer detaljert rapport fra denne fotballkampen kan leses her, men til tross for at nivået på ingen måte imponerte voldsomt, var det artig å få med seg en kamp her, og Wanderers tok også sesongens første poeng da det endte 1-1 til ergrelse for Harray-representanten som gikk med flagget langs den ene sidelinja og kunne konstatere at det var heftig sjansesløsing. Tilbake på Torvhaug traff jeg igjen min mor, og sammen gikk vi for å hente bagasjen på Kirkwall Hotell og deretter praie en taxi som tok oss til ferjekaia for Aberdeen-ferja et stykke utenfor byen. Ferja kom fra Lerwick (på Shetland) slik at vi kunne komme oss om bord før den fortsatte mot Aberdeen. Vi hadde betalt for en utvendig såkalt ‘Premium’-lugar og fikk med det igjen inkludert adgang til deres ‘Magnus Lounge’, men selv om det også her var fri tilgang til mat og drikke var det her ikke noe barskap med alkoholholdige drikker. I stedet hadde vi fått utdelt to kuponger hver, og de benyttet vi oss av, slik at jeg fikk testet ytterligere et par øl fra Orkney Brewery før vi tok kvelden.

Dag 9: Tirsdag 10.07.2018

Ferja hadde brukt natten på å frakte oss fra Kirkwall til Aberdeen, og etter noen timer med overraskende god søvn våknet vi klokka 06.00 av meldinger som over høyttaler-anlegget varslet om at vi i løpet av en times tid ville legge til i Aberdeen. Det var bare å svinge seg og unnagjøre et raskt morgenstell før vi gikk for å innta en frokost i båtens ‘Magnus Lounge’. Det var igjen inkludert pga den fine lugaren vi hadde kostet på oss, men frokosten her må sies å ha vært en skuffelse da vi måtte nøye oss med kontinental frokost. Ikke minst var det skuffende da jeg etter frokost gikk gjennom kafeteriaen og så at de der faktisk hadde skikkelig scottish breakfast på menyen. Det hjalp nå imidlertid lite å være misunnelig på de som nå satt og koste seg med pølser, egg, black pudding etc.

Det ble opplyst om at man kunne velge å oppholde seg på båten en stund til – mon tro om det var frem til klokka ni? – men vi hadde bestilt billetter for 08.20-toget og satt dermed ganske snart kursen mot jernbanestasjonen. Etter å igjen ha satt føttene på det skotske fastlandet, forlot vi altså raskt ‘granittbyen’ med kurs sørover. Vi hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne dagen, men da vi under planleggingen så at vi ville kunne få snaut med tid for å rekke flyet fra Edinburgh Airport, valgte vi å bevilge oss ytterligere en dag og søkte etter en koselig destinasjon som kunne passe med reiseruta. Valget fant på trivelige og temmelig fasjonable South Queensferry, der vi altså skulle ha vår siste overnatting.

Noen få minutter etter halv elleve kunne vi stige av i Inverkeithing, der vi skulle bytte til et tog som snart kom for å frakte oss den siste korte etappen over ‘fjorden’ Firth of Forth. Det gikk deretter ikke mange minuttene før vi ankom stasjonen Dalmeny og steg av, for således å traske en nokså kronglete vei ned til South Queensferry. Det tok oss 15-20 minutter å gå fra stasjonen og orientere oss frem til flott beliggende Orocco Pier der vi hadde betalt £184,50 for overnatting. Rommet var som forventet fortsatt ikke klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen og rettet oppmerksomheten mot en utflukt vi hadde planlagt. Vi hadde nemlig bestilt plass på et cruise på Firth of Forth med innlagt stopp på Inchcolm Island med blant annet det gamle klosteret Inchcolm Abbey. På veien bort til den relevante kaia hadde vi tid til å raste og innta en lunsj ved den usedvanlig koselige puben The Ferry Tap.

South Queensferry er en by med rundt 9 000 innbyggere, og den ligger omtrent halvannen mil nordvest for Edinburgh, ved den sørlige bredden av nevnte Firth of Forth. På den nordlige bredden ligger for øvrig North Queensferry, og mellom disse to har det gått ferje helt siden Queen Margaret opprettet en ferje-tjeneste her en gang på 1000-tallet. Det var ferje her helt frem til Forth Road Bridge ble åpnet i 1964. Denne brua var imidlertid ikke konstruert for mengden av biler som etter hvert benyttet den, med opp til 65 000 biler i døgnet, og for et snaut år siden åpnet den nye Queensferry Crossing rett ved siden av. En tredje bru er den karakteristiske jernbanebrua Fort Bridge som ble åpnet allerede i 1890, og sammen utgjør de tre et interessant bakteppe.

Etter å ha kastet i oss lunsjen kom vi oss bort til Hawes Pier, der vi kunne stige om bord i båten som skulle kjøre oss rundt i ‘fjorden’ og ut til Inchcolm Island, hvor vi skulle ha halvannen time i land. På denne øya ble klosteret Inchcolm Abbey grunnlagt allerede på 1100-tallet, men både før og etter dette har den også flere ganger spilt en viktig militær rolle. Allerede i romertiden antas det at den romerske flåten en periode benyttet øya, og den ble flere ganger angrepet under de skotske uavhengighetskrigene. Ikke minst var den en del av forsvaret av Firth of Forth under både første og andre verdenskrig. På vei dit ut fikk vi se både sel og lundefugl, og vel i land på øya registrerte vi raskt at den nå er totalt overtatt av måker. Ikke minst da vi skulle utforske en gammel tunnelgang fra første verdenskrig ble vi angrepet av aggressive måker som stupte ned og sneiet hodene våre slik at det bare var å gjøre retrett og heller ta en ny kikk på det gamle klosteret.

Tilbake i land kunne vi omsider gå for å sjekke inn, og det var liten tvil om at rommet var det fineste på turen. Derfor ville nå min mor slappe av litt her, mens jeg gikk for å sjekke ut puben The Staghead og deretter returnerte til The Ferry Tap, der vi avtalte å møtes for å se VM-semifinalen mellom Belgia og Frankrike. Puben var pyntet med belgiske flagg og andre effekter i de belgiske fargene, og jeg ble fortalt at de før VM-sluttspillet startet hadde valgt seg Belgia som laget de ville følge. Da håpet vi i hvert fall på samme seierherre denne kvelden, men jeg fikk ikke uventet passet påskrevet da jeg på spørsmål innrømmet at jeg helst så England vinne VM. Dessverre var det ‘franskmennene’ som vant, og litt irritert over det gikk vi for å spise en middag ved Orocco Pier, der jeg blant annet fikk en utsøkt villsvin-pølse servert. Jeg bevilget meg deretter en pint ved The Staghead og en siste svipptur bortom The Ferry Tap (der jeg hadde gjenglemt laderen min) før også jeg tok kvelden.

Dag 10: Onsdag 11.07.2018

Det var tid for hjemreise, og vi hadde blinket oss ut 08.25-toget fra Dalmeny, men først valgte vi å betale de drøyt ni pundene per person for en frokost ved Orocco Pier og fikk de samtidig til å bestille en taxi til oss til klokka åtte. Ved Dalmeny stasjon fikk jeg kjøpt billetter som også ville være gyldige for trikken ut til flyplassen, og etter fem minutter på toget hoppet vi av på stasjonen Edinburgh Gateway for å ta trikken til Edinburgh Airport. Der benyttet jeg anledningen til å kjøpe med meg litt haggis og black pudding som jeg skulle ha med meg hjem til Norge. Jeg tror vi begge to sovnet ganske raskt på flyet, og jeg våknet idet vi landet på norsk asfalt på Gardermoen. Nå var det bare å komme seg hjem herfra, etter det som hadde vært en fantastisk tur. Jeg får i den forbindelse også sende nok en varm tanke til mitt reisefølge – det er vel strengt tatt ingen jeg heller reiser sammen med!

Hele turen på et kart

05.05.2018: En kikk på Strahov Stadium

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på bestselgende parfyme og deodoranter

Etter en svært underholdende kamp og et fantastisk besøk hos klubben Aritma Praha denne formiddagen, hadde jeg og min bror fortsatt mange timer til disposisjon i den tsjekkiske hovedstaden før vi skulle vende oppmerksomheten mot toppoppgjøret hos Slavia Praha. På vei tilbake til sentrum var jeg derfor lysten på en liten omvei for å ta en kikk på et gammelt stadion som i seg selv må kunne kalles en attraksjon. Vi var i besittelse av 72-timers billetter gyldig for all kollektivtransport i Praha, så etter å ha spasert tilbake til Nádrazí Veleslavín, valgte vi å ta trikken derfra til Vítězné náměstí. Etter ti minutter steg vi av og fant frem til bussholdeplassen Kafkova et steinkast unna, og en ny ti minutter lang etappe ble tilbakelagt med buss 149, som slapp oss av rett utenfor det gigantiske Strahov Stadium.

Det var dette stadionet – som på tsjekkisk heter Velký strahovský stadion – som nå var vårt mål, og det skal i sin tid faktisk ha vært verdens største stadion, med kapasitet på utrolige 220 000. Det er imidlertid intet tradisjonelt stadion, for banearealet er visst på hele 63 000 kvadratmeter, og har flere baner. Det ligger oppe på Petřín-åsen, der man har utsikt ned mot gamlebyen på andre siden av elven Vltava. Man skulle kanskje tro at dette var et påfunn fra Sovjet-tiden, men det vanvittige stadionet ble faktisk åpnet så tidlig som i 1926. Det skal opprinnelig ha vært bygget i tre, før tribunene ble erstattet med betong-varianter i 1932. Deretter skal det ha blitt gjort oppgraderinger i både 1948 og 1975.

Der vi gikk av bussen med den ene langsiden ruvende over oss, var jeg usikker på om vi i det hele tatt ville kunne få tatt en kikk utenfor, men etter å ha sett litt på en artig gammel Trabant malt i Sparta Praha-farger og -logo som sto ved et av inngangspartiene, virket det som om det vitterlig var åpent der, så vi prøvde lykken. Selv om det enorme stadionet etter sigende ikke lenger arrangerer organisert toppfotball, har Sparta Praha et treningssenter her, og da vi kom innenfor ble vi møtt av det som først så ut som et annet og nyere stadion inne på stadionet. Det var treningssenteret til Sparta Praha, men bak der igjen kunne vi se at det faktisk var aktivitet på en av de åtte(!) banene – visstnok seks baner av full størrelse, og to futsal-baner.

Det virket som om de enorme betongtribunene var i ferd med å smuldre opp fullstendig, og da vi tok oss opp ståtribunene på nedre seksjon av bortre langside, gikk vi og tråkket i mengder av betong-klumper som hadde løsnet, så det er kanskje en grunn til at bruken har blitt begrenset med årene, og at større arrangementer i senere år har begrenset seg til konserter. Det var overraskende for meg å se at det nå faktisk ble spilt en kamp på den innerste banen i det ene hjørnet, og det var også en del tilskuere som så på. Det viste seg å være Sparta Praha U18 som spilte mot Sigma Olomouc U18, og det forklarte da også den parkerte Sigma Olomouc-bussen vi hadde sett på vei inn.

Om vi hadde visst om denne kampen litt tidligere, kunne vi kanskje rukket å se også den, men måltavla vitnet om at kampen allerede var et lite stykke ut i andre omgang, med Sparta i ledelsen 4-0. I motsetning til visse andre, følte jeg derfor at jeg ikke kunne betrakte dette som et fullverdig stadionbesøk, for selv om visse personer ville påberopt seg å ha sett kamp etter å ha sett et drøyt kvarter av kampen, føler jeg selv at jeg ville mistet all integritet om jeg gjorde dette. Derfor gikk vi i stedet etter hvert mot utgangen igjen, så en fullverdig besøk med kamp her får vente til en eventuell neste tur til Praha. Det var uansett interessant å kikke seg rundt der inne på det voldsomme stadionet, som mot alle odds fortsatt står der nærmest som et «galskapens monument».

For vår del satt vi kursen tilbake mot sentrum, først med buss 149 til Klamovka, og deretter med trikk nummer 9 videre til Národní třída, ikke altfor langt fra vår base ved Old Prague Hotel. Det var greit å ta turen innom hotellrommet for å få litt mer solkrem i vikene før vi igjen var på farten. Det var tid til å sjekke ut en pub eller to, og også gjøre et pitstop i min brors nye favoritt-spisested – «pølsebua» ved Můstek – før det omsider var på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens storkamp. Slavia Praha skulle være vertskap for Viktoria Plzen, og vi hadde selvsagt til hensikt å overvære den bataljen.

More pics

10.04.2018: En bortkastet reise til Berwick

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg valgte å droppe planene om frokost ved Wetherspoons-puben The Square Sail, og unnet meg i stedet litt mer søvn før jeg sjekket ut og trasket mot Lincoln togstasjon. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn, men lite visste jeg om den frustrerende dagen jeg hadde i vente da jeg satt meg på 09.15-toget. Jeg kunne sagt at jeg foreløpig var ved godt mot da jeg satt kursen mot Berwick upon Tweed, men tapet av togpasset hadde også sørget for en ekstra bekymring, og selv om jeg fulgte samme rute som opprinnelig planlagt, hadde min jakt på de billigst mulige billettene nå sørget for at jeg fikk litt ekstra ventetid et par steder. Etter å først ha byttet som planlagt i Doncaster, måtte jeg nemlig hoppe av i York og vente en ekstra halvtime på First Transpennine Express-toget videre til Newcastle klokka 11.08, og også i Geordie-byen måtte jeg la et tog eller to gå før jeg kunne ta meg den siste biten med 12.55-toget. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og ankom rundt ti over halv to Berwick, helt oppe ved den skotske grensen. Rett overfor stasjonen ligger Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji, og jeg fikk raskt sjekket inn.

Ikke lenge etter var jeg på vei ut døra igjen i duskregnet, og første stopp i en liten rundtur i byen ble The Brewers Arms, før turen gikk videre til The Leaping Salmon, men den tidligere Spoons-puben var såpass kjedelig at jeg raskt valgte å heller returnere til The Brewers Arms og innta middagen min der. Etter forretten lentil & bacon soup var jeg faktisk ganske mett, men det var glemt da hovedretten kom på bordet. En aldeles herlig porsjon liver & onions falt virkelig i smak, men nå hadde det begynt å regne såpass at jeg begynte å bekymre meg da jeg så at det var annonsert baneinspeksjon hos Berwick Rangers. Det var faktisk femte gang man forsøkte å arrangere oppgjøret Berwick Rangers v Stenhousemuir, og utrolig nok endte det IGJEN med avlysning! Jeg hadde selvsagt kikket på alternative løsninger, men jeg ville ikke klare å ta meg tilbake til Berwick fra noen av kampene denne kvelden. Det sier kanskje litt om geografi-kunnskapen til den yngre garde at en yngre groundhopper foreslo at jeg satt kursen for Essex og hjemmekampen til Romford! Nei, jeg var nå virkelig fanget i et ingenmannsland ved den skotsk-engelske grensen.

Dermed var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen og benytte anledningen til å sjekke ut et par puber jeg på forhånd hadde notert meg. Jeg hadde uansett planer om å dra innom de to før kamp, men det var nå langt dystrere til sinns at jeg først stakk innom Barrels Ale House. Det var da også en god pub, men etter hvert gikk turen videre til mikropuben The Curfew, som virkelig fikk tommelen opp. Der kom jeg også i snakk med en kar som ble beskrevet Berwick Rangers-supporteren fremfor noen, og han beklaget at jeg hadde hatt slik utur på mitt første besøk i byen. Han fortalte også at de ofte brukte The Curfew før kamper, og oppfordret meg til å møte opp her neste gang jeg eventuelt prøver å besøke Berwick Rangers. Det er nok ingen dårlig plan. Denne gang ble det dessverre bomtur, og det var spesielt irriterende med tanke på pengene jeg hadde betalt ekstra for togene hit opp (og sørover igjen dagen etter). Jeg takket etter hvert for meg og returnerte til Castle Hotel for å sjekke ut hotellbaren, før jeg trakk meg skuffet tilbake. Det var bare å håpe på bedre lykke neste dag.

This day on the map here

Lørdag 13.01.2018: En lang og bortkastet reise / En kikk på Lafrowda Park (St. Just)

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Etter fredagens kamp hos Newton Abbot Spurs hadde jeg en lang reise foran meg fra min base i Exeter ned til tuppen av Cornwall, og jeg var allerede på forhånd klar over at den lange reisen ville bli ekstra lang og kronglete grunnet vedlikeholdsarbeid som betød at strekningen mellom Exeter St. David’s og Plymouth ville foregå med buss for tog og derfor ta lengre tid. Jeg var derfor oppe i otta for å spasere de få meterne over til Exeter St. David’s i god tid før avgang klokka 07.00, og etter å ha fått bekreftet at det ikke ville være noen direkte-buss til Plymouth, tok jeg plass på bussen som også ville betjene stasjoner som Newton Abbot og Totnes. Over to timer tok bussturen ned til Plymouth, der vi i hvert fall ankom slik at jeg rakk både en rask røykepause og å kjøpe meg noen smørbrød før jeg steg på 09.20-toget til Penzance.

Jeg hadde valgt meg en fristende destinasjon i Cornwall, der St. Just skulle ta imot St. Day til kamp i Cornwall Combination, som er en feeder-liga til South West Peninsula League og dermed regnes som non-leagues step 8. Værmeldingen hadde imidlertid vært alt annet enn lystig, og de dystre spådommene om rundt 25mm regn denne lørdagen hadde gjort meg litt usikker på om jeg valgte riktig ved å holde meg til plan A heller enn å kansellere hotell-bookingen og i stedet reise oppover til andre deler av landet. Det hadde ikke vær noe tegn til regn i Exeter, men selv om værmeldingen nå var i hvert fall noe lystigere, hadde vi møtt på regnet like før vi ankom Plymouth. Jeg var bevæpnet med en rekke backup-alternativer, men jeg hadde ikke vært lenge på toget da min plan B gikk fløyten med avlysningen hos Carharrack. Deretter fulgte snart i rask rekkefølge en rekke av de øvrige kampene i Cornwall.

Det så nokså mørkt ut da jeg like før klokka halv tolv ankom den sørvestlige endestasjonen Penzance, og på det tidspunktet hadde også Truro City sin hjemmekamp blitt avlyst, slik at kampen hos St. Just nå snart var den eneste gjenværende i hele grevskapet! Jeg hadde ikke fått svar fra eller sett noen uttalelse fra hverken hjemmelaget eller bortelaget, men måtte bare tenke som så at intet nytt var godt nytt. Jeg ble ikke veldig optimistisk av regnet som veltet voldsomt ned over Penzance mens jeg ventet på 12.10-bussen som skulle ta meg til St. Just, og bare på det lille halvminuttet det tok meg å gå fra togstasjonen til busstasjonen hadde jeg rukket å bli dyvåt til skinnet. Nå var det uansett for lengst for sent å snu, så det var bare å satse alt på ett kort og håpe på et aldri så lite mirakel.

Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna brukte omtrent 25 minutter på turen til St. Just, som skal være den vestligste byen på det britiske fastlandet. Den ligger omtrent 13 kilometer vest for Penzance, med havet som nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty. St. Just har lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og tinn. Det skal bo rundt 2 000 personer i selve St. Just, mens innbyggertallet mer enn dobler seg om man tar med hele sognet. Allerede da bussen kjørte over byens torg fikk jeg inntrykk av en koselig liten by, og da jeg kort etter hoppet av og spaserte opp igjen til torget for å sjekke inn ved The Wellington, fikk jeg bekreftet dette inntrykket. Denne puben er en av fire som ligger rundt byens torg, og jeg hadde betalt £30,38 for kost og losji.

Den trivelige jenta bak disken lot meg slenge fra meg bagasjen og skjenket meg en pint som jeg tross alt hadde tid til før jeg spaserte ned til kamparenaen Lafrowda Park. I løpet av bussturen hadde jeg funnet frem til hjemmelagets Facebook-side, som tilsynelatende var i hvert fall noe mer brukt enn deres Twitter, og der hadde en person postet informasjon om at det faktisk var «game ON» ved Lafrowda Park, til tross for det han hevdet var en flokk ender som svømte rundt på banen. Det var strålende nyheter, og jeg postet et svar før jeg tømte glasset for å bevege meg nedover. Jeg hadde ikke kommet altfor langt før jeg igjen fikk tilsvar fra en annen person som kort tid i forveien hadde postet ny informasjon som jeg ikke hadde sett. Kampen var nå dessverre likevel avlyst! Det var som et slag i solar plexus, og ironisk nok hadde det nå også sluttet å regne!

Utrolig bittert og irriterende, men den lange reisen hadde vist seg bortkastet, og alt av alternativer i Cornwall hadde lidd samme skjebne. Det var bare å innse nederlaget, som må sies å ha vært spesielt bittert på en lørdag, da det tross alt er så uendelig mange kamper man kunne ha valgt seg. Denne dagen var det ikke uprofesjonell og respektløs oppførsel à la Taunton Town som ødela, men snarere værgudene. Slik er det når man tross alt blir «fanget» i en utpost, men det var bare å svelge skuffelsen som best man kunne, og siden jeg tross alt hadde kommet helt ned hit, fortsatte jeg selvsagt mot Lafrowda Park for å ta en kikk på herligheten som hadde fristet meg til å legge ut på den lange reisen til «verdens ende».

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination, som de fortsatt spiller i. Denne ligaen vant de våren 1962, og senere har de ved seks anledninger blitt nummer to. Det ser rett og slett ut som om de er tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, og med deres geografisk plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som ikke frister nevneverdig – jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Jeg skal ikke på noen måte begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men jeg svingte snart inn på oppkjørselen og så anlegget foran meg.

Det var ikke spor etter noen av klubbens representanter, men Lafrowda Park lå der idyllisk med Atlanterhavet som bakteppe. Skjønt idyllisk var det kanskje ikke med det våte været denne dagen, men på en klar dag skal man kunne se helt til Isles of Scilly herfra. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter ved Lafrowda Park. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg, og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og ellers rundt anlegget er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet.

Jeg likte Lafrowda Park, og irriterte meg igjen over dagens avlysning. Det surklet alvorlig under føttene mine for hvert eneste skritt jeg tok, og selv om jeg personlig kanskje ville godkjent gressmatta for kamp, skjønte jeg denne gang faktisk hvorfor man hadde valgt å avlyse – i hvert fall målt opp mot andre avlysninger jeg har blitt offer for, der jeg i motsetning til pysete dommere har funnet lite feil på gressmatta. Foran laglederbenkene og tribunen var det et lite gjørmebad, og selv om det var bedre ute på selve banen, var det temmelig vått. Det var bare å innse den bitre realiteten, og med en siste kikk utover Lafrowda Park, snudde jeg meg og forlot anlegget for å returnere til The Wellington. Jeg må komme tilbake en annen gang, men da blir det garantert på en annen årstid.

For å gjøre en lang historie kort, ble det i stedet en liten pub-til-pub-runde etter at jeg hadde sjekket inn. Bagasjen min var blitt plassert på rommet, så det var bare å installere seg og deretter kose seg som best man kunne i St. Just. På vei ut så jeg et skilt som fortalte om rugbykamp klokka 14.30, og om jeg hadde sett det litt tidligere, kunne jeg slått i hjel et par timer der, men nå var det for sent. I stedet fikk jeg sjekket ut både Kings Arms og Star Inn før jeg returnerte til min base for å få meg et måltid. Jeg hadde planlagt en tidlig kveld, men den utrolig sjarmerende Tammy bak disken og en gruppe artige stamkunder og andre overnattingsgjester sørget for at det ble langt senere enn planlagt ved å stadig by på påfyll av Rattler i glasset. Jeg kom meg omsider likevel i seng, etter det som hadde vært en trivelig dag i St. Just, men likevel en bomtur.