Castleford Tigers v Wakefield Trinity 18.04.2019

 

Torsdag 18.04.2019: Castleford Tigers v Wakefield Trinity

Nokså søvndrukken var jeg oppe allerede i sju-tiden, og jeg kjente antydning til at kvelden før hadde satt visse spor, men det var ingen nåde: Jeg skulle forlate Kilmarnock med 07.54-toget og hadde en strabasiøs og lang reise foran meg. Etter å forlatt The Portmann Hotel og trasket opp til Kilmarnock stasjon, så jeg at en kafé på stasjonen heldigvis hadde åpnet allerede. Kvinnemennesket der disket opp med et skikkelig toast med både egg, bacon og pølser, som ble ferdig noen få minutter før jernhesten kom inn på perrongen. Den første etappen tok omtrent tre kvarter ned til endestasjonen Carlisle, men etter at jeg hadde satt til livs frokosten tok jeg ikke sjansen på litt ekstra søvn siden jeg kun skulle ha åtte minutter på meg til å bytte tog der. Etappe to gikk til Lancaster og tok igjen rett i overkant av tre kvarter. Nok en gang var det kun åtte minutter å vente på neste tog, med endestasjon Leeds.

Denne gang kunne jeg unnet meg en liten ekstra høneblund, men jeg endte opp med å vente litt siden toget snart tok oss gjennom et slående vakkert landskap i Forest of Bowland-området – en strekning jeg faktisk aldri har kjørt gjennom med tog (ei heller med andre fremkomstmidler for den saks skyld). Det var først de siste 30-40 minuttene av den nesten to timer lange etappen at jeg endte opp med å lukke øynene litt. Etter et tredje og siste togbytte i Leeds, ankom jeg omsider Glasshoughton i rute klokka 13.23; fem og en halv time etter at jeg hadde forlatt Kilmarnock. Rett ved siden av Glasshoughton jernbanestasjon ligger et Premier Inn-hotell der jeg hadde betalt £32 for overnatting, og jeg fikk umiddelbart sjekket inn.

Under planleggingen av turen var dette en av de første dagene jeg spikret, og selv om man denne kvelden ville tjuvstarte Groundhop UK sitt påske-arrangement med Easter Hop i Hellenic League med kampen Almondsbury v Malmesbury Victoria var det aldri spesielt aktuelt å dra helt dit ned. Spesielt ettersom jeg tidlig hadde funnet et meget interessant alternativ som for øvrig var noe utenom det som har vært vanlig for meg. Det dreide seg nemlig om rugby league og lokaloppgjøret Castleford Tigers v Wakefield Trinity, og det var ikke bare rugby-opplevelsen som fristet meg, men også det herlige stadionet Wheldon Road som jeg gjerne ville få med meg. Denne planen falt åpenbart også i smak hos min groundhopper-kompis Tom Morken som umiddelbart tente på idéen og la identiske planer for det som for hans del ville være første dag av hans påsketur.

Tvers over veien for Premier Inn Castleford Xscape ligger ikke overraskende Xscape-senteret i Glasshoughton, og i tilknytningen til det har man også Wetherspoons-puben The Winter Seam. Jeg bruker jo stort sett denne kjedens puber hovedsakelig til måltider, siden de er svært praktiske til den slags. Det var jo også torsdag, og den betød naturligvis Curry Club. Dermed var det på sin plass med min faste store porsjon med Beef Madras før jeg beveget meg videre i pub-landskapet. Planen var å spasere inn til Castleford og sjekke ut noen puber på veien, og etter å ha orientert meg frem gjennom den ikke spesielt sjarmerende handelsparken ble dagens første pint inntatt på George V Working Mens Club. Rett oppe i veien viste The Houghton seg å være stengt, så det var bare å gå videre til The Malt Shovel.

På dette tidspunktet hadde jeg fått beskjed om at Mr. Morken var forsinket. Hans fly fra Flesland hadde visstnok landet i henhold til ruteplanen, men et forsinket tog gjorde at sannsynligvis ville miste forbindelsen og dermed bli en time forsinket. Vi avtalte bare å holde kontakten og møtes når han omsider kom frem, og med det gikk min tur videre til puben The Magnet. Nå hadde jeg forlatt drabanten Glasshoughton og nærmet meg Castleford sentrum. Her har jeg tidligere vært både når jeg så Glasshoughton Welfare og når jeg brukte Castleford som base da jeg så en vanvittig målorgie hos Pontefract Collieries, men kun et par av pubene hadde den gang blitt besøkt, så jeg hadde en god del upløyd mark å ta for meg.

Castleford er en by som ligger øst i grevskapet West Yorkshire, og den har drøyt 40 000 innbyggere. Byen har en historie som strekker seg tilbake til romertiden, da den under navnet Lagentium antas å ha blitt anlagt som en liten romersk militærpost. Senere var det gruvedriften som skulle sørge for befolkningsvekst, og Castleford ble på 1800-tallet en boomtown der innbyggertallet gikk fra rundt 1 000 til over 14 000 etter at flere kullgruver åpnet rundt byen. Alle disse har nå stengt, men blant annet konfeksjonsindustrien har sørget for at det ikke er helt krise. Krise var det i hvert fall ikke på puben The Castlefields, som var mitt neste stopp, for det viste seg å være et godt valg. Idet jeg gikk videre til Tap N Tackle fikk jeg også melding fra Tom, som nå var i ferd med å ankomme Glasshoughton.

Mens han sjekket inn og tok toget tilbake det ene stoppet til Castleford, rakk jeg også en tur innom The Lamplighters før jeg gikk for å møte den blide bergenser på togstasjonen. Han hadde åpenbart behov for litt flytende forfriskninger, så vi stakk innom The Station, som jeg også tidligere har besøkt. Deretter flyttet vi oss over til stedets filial av Royal British Legion, før vi fortsatte til The Junction. Det var etter hvert på tide å komme seg oppover mot kveldens kamparena, og vi kunne følge strømmen av rugby-fans. Castleford (og også Wakefield) er jo en typisk rugby-by der rugby er alfa og omega og der fotballen til de grader spiller andrefiolin. Vi hadde forhåndsbestilt billetter til £20 (+£1 i legalisert tyveri – eller avgift om man vil), og gikk nå sporenstreks for å hente ut billettene.

Med det gjort var det nok av tid til å forlyste seg ved puben The Boot Room (aka The Wheldale Hotel) rett på andre siden av veien. Det var nettopp der jeg hadde overnattet da jeg så Pontefract Collieries by på målfest en januardag i 2015, og jeg kunne fortsatt huske hvordan jeg den gang hadde vindu ut mot det flotte, klassiske stadionet og tenkte det hadde vært artig med et besøk der. Puben som den gang hadde huset en liten gruppe stamkunder, sydet nå av liv og forventningsfulle rugby-fans som det var minst like mange av utenfor som innendørs. Et par hjemmefans vi snakket med kunne ikke fatte og begripe hvorfor to nordmenn skulle ønske seg på kveldens kamp, og han skjønte åpenbart enda mindre når vi beskrev stadionet som en perle vi bare måtte besøke.

For en perle er det virkelig, stadionet som i senere år har blitt minst like kjent som The Jungle. Det åpnet i 1926 som den ikke lenger eksisterende fotballklubben Castleford Town (denne klubben var forresten den som fikk flest stemmer av klubbene som ikke ble valgt inn i en utvidet Football League i 1921), men allerede året etter flyttet rugbyklubben inn og har spilt der siden. En aldeles herlig hovedtribune står midt på den østlige langsiden og byr på stadionets eneste sitteplasser – visstnok 1 500 i tallet. På hver side av denne er det ståplasser på klassisk terracing under åpen himmel. Slike ståtribuner er det også på de tre andre sidene, men mens bortefansen står under åpen himmel på South Stand (eller Railway End), har både West Stand (Princess Street Stand) og North Stand (Wheldon Road End) overbygg i hele tribunenes lengde.

Det er bak mål på Wheldon Road End at hjemmefansen lager mest lurveleven, og før vi stakk innom klubbens egen Tiger Bar måtte vi ta kikk utover herligheten. Det vi så gjorde åpenbart inntrykk på begge, for det kan ikke gjentas for ofte: For en perle Wheldon Road er! Det virker i det hele tatt som om rugby (både rugby league og rugby union) har vært noe flinkere enn fotballen til å bevare sine klassiske anlegg, men det er dessverre en uheldig utvikling også der. De senere årene er det jo flere av disse som har flyttet, og det har i lengre tid også vært snakk om at Wheldon Road også snart vil være historie og at Tigers vil flytte til nybygd anlegg. Det vil være en tragedie, men det var i hvert fall bare å besøke Wheldon Road mens man kunne.

Nå skal jeg vel kanskje ikke gå altfor mye i detalj rundt saker og ting vedrørende Castleford Tigers og rugby league, for det er da også litt utenfor mitt felt og litt annet enn det jeg normalt driver med. Det skal vel i hvert fall nevnes at klubben ble stiftet som Castleford RLFC og har tilbragt majoriteten av sin historie i toppdivisjonen av engelsk rugby league. Kun to ganger har de rykket ned, og begge ganger returnerte de raskt. De har også ved fire anledninger vunnet den gjeve Challenge Cup, men sist gang er nå så langt tilbake som i 1986, selv om de har to tapte finaler siden den gang. Min befatning med å overvære kamper i rugby league begrenset seg til en svipptur innom Belle Vue i Wakefield for å se deler av en ungdomskamp.

Jeg har mange kompiser som følger klubber i PL eller FL og som skryter av kampopplevelsen på rugby-kamp samtidig som de savner mye av dette i den moderne fotballen der mange føler at det hele har blitt veldig sterilisert. Her var det herlige ståtribuner, og naturlig nok dermed ingen vakter eller andre som klaget på stående tilskuere. Man kunne i stor grad bevege seg fritt rundt på tribunene, dit man også kunne ta meg seg øl fra klubbens bar. Merkelig at det går i både rugby, cricket, tennis etc etc, men med en gang det er fotball er det fullstendig fy-fy. Her var det ikke bare pints å få kjøpt, for da Tom litt senere benyttet et toalettbesøk til å hente påfyll i baren, kom han tilbake med verdens bredeste glis og to enorme glass med henholdsvis øl og cider. Om det var 2- eller 3-pints glass husker jeg ikke om vi fant ut av, men vi koste oss uansett.

Det skal da også godt gjøres å ikke kose seg på Wheldon Road, og Tom utbrøt flere ganger at dette var de beste £20 han hadde brukt i sitt liv. Det til tross for at vi nok var de to inne på stadionet som kanskje hadde minst innsikt i det som skjedde ute på selve gressmatta. Om det da ikke skulle være flere ‘turister’ der den kvelden. Vi fikk da i hvert fall sånn halvveis med oss at hjemmelaget leverte en solid førsteomgang og stormet opp i en ledelse som etter en redusering var 22-4 ved pause. Av en eller annen grunn ble oppmerksomheten skjerpet da klubbens unge, spreke cheerleaders kom utpå matta for å underholde i pausen. Bedre pauseunderholdning er det vel lenge siden jeg har sett på fotballkamp.

Påfyll fra baren måtte vente til de spreke jentene hadde gjort seg ferdig og gamle griser kunne gå og tømme blæra. Det var vel muligens etter dette at Tom kom tilbake med de enorme glassene med øl og cider, og det skulle så vidt jeg husker vise seg å holde kampen ut. Og angående kampen så var det et helt annet kampbilde etter hvilen, der Wakefield presterte et voldsomt comeback og kom tilbake til 28-26. Helt på tampen holdt de sannelig på å snu det hele i sin favør også, da deres Ben Jones-Bishop var centimetere fra å score en avgjørende try. Vertskapet holdt imidlertid ut og vant foran 9 316 tilskuere, og to nordmenn hadde uten tvil hatt en fullstendig storveis opplevelse på fantastiske Wheldon Road.

Vi satt snart kursen mot sentrum, og siden vi kom på at vi ikke hadde spist og at det var på tide med en matbit, stakk vi innom Wetherspoons-puben The Glass Blower. Der ble det ny stor porsjon med Beef Madras; dagens andre for undertegnede. Cider ble dog midlertidig byttet ut med j2o mens vi spiste, men alt var tilbake til normalt da vi beveget oss videre og valgte oss The Castlefields siden Tom fortsatt ikke hadde vært innom der og jeg mente det hadde vært dagens muligens beste pub. Det var med en viss antydning til summetone at de to nordmenn omsider kom seg med siste tog tilbake til Glasshoughton klokka 23.38. Etter de fire-fem minuttene på toget gikk vi vel så vidt jeg husker rett tilbake til hotellet. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, men det hadde vært en herlig dag i West Yorkshire, og Mr. Morken hadde igjen vist seg som godt selskap.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rugby League # 2:
Castleford Tigers v Wakefield Trinity 28-26 (22-4)
Super League
Wheldon Road, 18 April 2019
Att: 9 316
Admission: £20 + £1 fee

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Ferie sommer 2018: Det skotske Highlands og Orknøyene

 

Her er noe litt utenom det vanlige fra denne kanten; nemlig et reisebrev fra ferien til det skotske høylandet og Orknøyene juli 2018. Snurr film!

 

Dag 1: Mandag 02.07.2018

Selv om det ikke ble noen slik tur i fjor, har det det siste årene nærmest blitt en tradisjon at jeg tar en sommertur til Storbritannia sammen med min mor og min eldste nevø. I år var det på tide med en ny tur, og denne gang skulle turen gå til Skottland, der vi hovedsakelig ville ta for oss Highlands og Orknøyene. Dog hadde min nevø meldt pass denne gang grunnet andre ferieplaner (nå kan han angre!), men det stoppet ikke meg og min spreke mor fra å ta turen. Og for en fantastisk tur det skulle bli! Vi valgte å ta en av ekspressbussene inn til Oslo, etterfulgt av et ordinært NSB-tog opp til Gardermoen, og snart satt vi på Norwegian sin maskin til Edinburgh. Der varte og rakk det før bagasjen vår omsider kom, men noe senere enn planlagt kunne vi sette kursen mot Glasgow, der vi skulle overnatte første natt.

Etter å ha tatt trikken fra flyplassen til Edinburgh Park kunne vi der sette oss på toget, og vi ble med så langt som Linlithgow før vi byttet til et tog som skulle ta oss til Glasgow Queen Street. Da jeg booket Premier Inn-hotellet på Argyle Street, tenkte jeg rett og slett ikke over at det var Queen Street som skulle være stasjonen vi benyttet oss av både nå og morgenen etter, men det er jo uansett ikke lange spaserturen. Det var dessverre nå så sent på dagen at de fleste attraksjoner var stengt, og selv om jeg vurderte å vise min mor det vanvittige Necropolis, bestemte vi oss heller for å benytte kvelden til å se VM-åttendedelsfinalen mellom Belgia og Japan der belgierne leverte en imponerende snuoperasjon. Kanskje ikke helt overraskende ble et av mine faste Glasgow-vannhull, The Horseshoe Bar, åsted for dette. Deretter gikk turen innom både Park Lane og Denholms, før vi trakk oss tilbake…til Premier Inn-hotellet, og ikke det flotte Grand Central som vi passerte og som min mor nå mente at vi skulle ha booket. Ferieturen var nå i gang.

 

Dag 2: Tirsdag 03.07.2018

Da vi våknet i Glasgow denne morgenen var det egentlig startsignalet for at turen virkelig kunne starte, og neste post var nå deler av en togtur som flere ganger har blitt kåret til verdens vakreste. Først var det imidlertid tid til en frokost på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, der både haggis og black pudding naturligvis var en del av min skotske frokost. Men så var det på tide å ta plass på 08.21-toget til Mallaig og Oban. Den sagnomsuste West Highland Line går fra Glasgow Queen Street til begge disse to stedene, men deler seg ved Crianlarich, og mens den ene delen fortsetter til Oban, går resten videre til Fort William og endestasjonen Mallaig. For å dele opp den lange togturen litt og også for å unne oss et stopp i Fort William, hadde vi valgt å gå av der for deretter å fortsette mot Mallaig dagen etter.

Fort William ligger rett ved Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som rager 1 345 meter over havet. Det er også den neste største byen i Highlands-området (etter Inverness), og har rundt 10 500 innbyggere. Fort William er en populær turistdestinasjon, og i kraft av sin beliggenhet er den spesielt en populær base for turgåere, klatrere og friluftsmennesker for øvrig. Vi hadde ikke slike utskeielser på menyen da vi etter drøyt tre timer og tre kvarter steg av i Fort William og orienterte oss frem til stedets Premier Inn-hotel for å sjekke inn. Der hadde vi betalt £118,50 for overnatting, men vi var likevel snart på farten igjen for å sjekke ut byen med en liten promenade nedover gågata High Street, der vi tok en rast på puben Volunteer Arms. Etter at henholdsvis cider og gin & bitter lemon hadde blitt satt til livs var det tid til en kikk på West Highland Museum.

Jeg hadde vurdert en aldri så liten utflukt som mitt reisefølge syntes å like, så etter å også ha sjekket ut Ben Nevis Bar returnerte vi til togstasjonen for å la toget frakte oss den ene stasjonen til Banavie, rett i utkanten av Fort William. Toget brukte kun 5-6 minutter dit, og et steinkast fra nevnte stasjon ligger slusene med navnet Neptune’s Staircase. Dette underverket ble i sin tid bygget av Thomas Telford og er nærmest som starten på Caledonian Canal å regne – en kanal som også inkluderer innsjøer som bl.a Loch Ness, og som strekker seg omtrent ti norske mil nordøstover til Inverness-området. Neptune’s Staircase skal også være det lengste slusesystem av sitt slag i Storbritannia, og vi var faktisk også heldige med timingen da det nå faktisk kom en båt, slik at vi fikk se de garvede arbeiderne operere slusene. Sola stekte voldsomt, men mens vi ventet på 17.20-toget tilbake til Fort William, kunne vi innta forfriskninger i hotellbaren til Moorings Hotel rett ved siden av slusene.

Tilbake i Fort William var det deretter på tide å få i seg litt mat og også finne et sted å se VM-kampen mellom England og Columbia. Etter å ha testet The Grog & Gruel valgte vi å gå videre for å sjekke om det var bedre på Wetherspoons-puben The Great Glen, og der fikk vi både mat og gode plasser for å se kampen. Folket virket å være delt, og det var nok de lokale skottene som håpet på engelsk exit og liret av seg mishagsytringer rettet mot sine naboer i sør, men etter en nervepirrende affære måtte de se sine granner ta seg videre til kvartfinale. På veien tilbake insisterte jeg også på en ny tur innom Volunteer Arms der det nå var folkemusikk på menyen. Men deretter kom vi oss tilbake til hotellet rett i nærheten av det som viste seg å ikke være hjemmebanen til Fort William, men snarere arena for byens shinty-klubb. Shinty er jo faktisk en langt større sport i deler av det vestlige Highlands, og det vitnet kanskje også de lokale avisene om, der sportsseksjonen tilsynelatende hadde et langt større fokus på shinty. Fort William hadde i hvert fall vært et trivelig bekjentskap.

 

Dag 3: Onsdag 04.07.2018

Det ble en hotell-frokost på Premier Inn-hotellet før vi forlot Fort William med 08.30-toget og dermed fortsatte togturen mot Mallaig. Dette hadde vært flott landskap å se på turen opp til Fort William dagen før, men det gikk ikke lenge før vi skjønte at den virkelige flotte delen av togturen til Mallaig er strekningen mellom Fort William og Mallaig. Rett og slett slående og fantastisk landskap og utsikt, og selvsagt var den kjente Glenfinnan-viadukten også et høydepunkt i så måte. Den ble som mange kanskje vet brukt under filming av Harry Potter-filmene, men toget vårt skulle ikke til Hogwarts. Snaut to timer etter avgang gikk vi ut av Mallaig stasjon etter det som må være den flotteste togtur jeg noen gang har vært på.

Vi hadde kommet til linjens endestasjon, og herfra skulle neste etappe gå med båt over til Armadale på Isle of Skye. Det var en time til Caledonian MacBrayne-ferja sin avgang klokka 11.00, men stedets pub hadde fortsatt ikke åpnet, så etter å ha vurdert en koselig kafeteria bestemte vi oss for å heller gå de få meterne ned på kaia for å forhøre oss på billettkontoret. Våre BritRail-pass skulle nemlig være gyldige også på mange av selskapets ferjer, men i tilfelle vi måtte hente ut billetter e.l. stakk vi innom for å dobbeltsjekke dette. Snart kom også ferja, og vi kunne etter hvert slå oss ned i kafeteriaen. Dette var noe annet enn Bastø-ferja, for her var det selvsagt også alkoholservering, men det var kun en overfart på 35 minutter før vi kunne sette føttene på land i Armadale, der det ved ferjekaia ikke var stort annet enn en liten kafé, en turistsjappe og en bussholdeplass.

Vi slo oss ned på en av benkene utenfor kaféen mens vi ventet på 12.40-bussen som skulle frakte oss over øya og til dagens base i Kyle of Lochalsh. På bussholdeplassen sto det forsyne meg også to representanter fra Jehovas Vitner som snart la ut om bekjentskaper i og konferanser i Norge. Mon tro hvor mange de klarer å omvende der på ferjekaia i temmelig avsidesliggende Armadale, men snart kom uansett vår buss med nummer 51 i panna. Den brukte 50 minutter på å krysse Isle of Skye, ta en liten runde rundt i en landsby eller to, og til slutt skysse oss over Skye Bridge som siden 1995 har forbundet Isle of Skye med fastlandet og erstattet en tidligere ferje. Kyle of Lochalsh er en liten landsby med snaut 750 innbyggere, og den ligger 100 kilometer vest for Inverness – på halvøya Lochalsh, ut mot sundet med Isle of Skye på andre siden. Landsbyen er et senter for transport og handel i området, og også endestasjon for toglinjen som går hit fra Inverness.

Det var også en av grunnene til at vi til tross for et ikke altfor imponerende utvalg hadde valgt å overnatte her, og £103,50 hadde blitt betalt for kost og losji ved Kyle Hotel. Rommet var fortsatt ikke helt klart, så vi slang fra oss bagasjen og gikk oss en tur i landsbyen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til det som var forventet å bli et av turens høydepunker. Etter å ha kost oss nede ved vannet kom da snart også buss 217 som vi skulle være med til en holdeplass like ved landsbyen Dornie. Der ligger nemlig et av de mest kjente og karakteristiske skotske slottene; Eilean Donan Castle. Dette hadde jeg virkelig sett frem til! Og der vi nå så slottet foran oss ute på den lille øya Eilean Donan var det heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er et av de mest fotograferte monumenter i hele Skottland.

Etter å ha betalt inngangspengene kunne vi spasere over gangbrua over til det pittoreske slottet som bare må ses. Det opprinnelige slottet ble bygget på 1200-tallet som forsvar mot vikinger og ble senere et maktsenter for Mackenzie-klanen fra Kintail. Eilean Donan har en svært interessant historie, og de besøkende får på en glimrende måte vite mer om dens rolle i stadige kriger mot andre klaner, jakobitt-opprør og konflikter med den spanske armada som i 1719 raserte slottet totalt. Det ble på imponerende vis restaurert i årene 1919-1932 av oberstløytnant John MacRae-Gilstrap, og det var i den forbindelse at gangbroen ble bygget. Som en kuriositet kan det nevnes at slottet for øvrig er ett av kun to i hele Storbritannia med «venstrehendte» spiraltrapper, som følge av at den regjerende kongen på tiden den ble bygget bar sverdet i venstrehånden. For å oppsummere: Eilean Donan Castle var virkelig verdt besøket! Om det skulle være noe som helst tvil..

Etter denne flotte seansen hadde vi litt tid å slå i hjel før vi skulle ha bussen tilbake til Kyle klokka 19.27, for her er det ikke akkurat hyppig kollektivtransport, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for med litt eminent planlegging. Den lille landsbyen Dornie ligger nemlig som nevnt rett i nærheten, så vi spaserte rett og slett dit og slo oss ned med forfriskninger på puben Dornie Hotel. Mens vi satt der åpnet også puben The Clachan igjen, slik at vi etter hvert flyttet oss dit bort. Tiden flyr når man koser seg, og plutselig var det på tide å gå får å ta bussen tilbake til Kyle of Lochalsh der vi nå fikk sjekket inn og installert oss. Etter en kveldstur i landsbyen klarte jeg også å lure med min mor på en siste drink i hotellets bar, Nor-West Bar.

 

Dag 4: Torsdag 05.07.2018

Vi hadde en meget tidlig start, men innehaveren ved Kyle Hotel hadde lovet å gjøre klar frokost-pakke til oss som skulle ligger klar i resepsjonen. Det så vi imidlertid intet til da vi grytidlig snek oss ut og gikk ned til Kyle of Lochalsh stasjon for å ta 06.11-toget til Inverness. For det første var ikke neste tog før 12.08, og for det andre hadde vi lyst til å få mest mulig ut av dagen med en tidlig ankomst til Inverness. Selv om den ikke kunne måle seg helt med togturen dagen før, var det en ny fin togtur vi nå tok, men dessverre var det lite av mat å spore på tralla som en meget blid og hyggelig kvinne snart kom trekkende med gjennom vogna. Ti på ni på morgenen ankom vi Highlands-hovedstaden Inverness som skulle være vår base de to neste dagene.

Inverness er administrasjonssenter og største by i regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Byen ligger ved elven Ness som kommer fra den kjente Loch Ness og renner ut i et slags basseng her. Det har de siste årene vært en av de raskest voksende byene i Storbritannia, og innbyggertallet har nå passert 60 000 i selve byen. Ved vår ankomst litt før klokka ni var vi sultne, og første stopp ble derfor Rendezvous Cafe hvor jeg fikk kastet innpå en eminent full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding. Med litt mat i skrotten fortsatte vi ned til Premier Inn Inverness Centre River Ness, der vi hadde betalt £133,50 for to netters overnatting. Såpass tidlig var det selvsagt for mye å håpe på at rommet var klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen slik at vi kunne rette oppmerksomheten mot en kikk rundt i byen og ikke minst en utflukt vi hadde planlagt.

Et lite stykke nordøst for Inverness ligger Fort George, der landtunger på begge sider stikker ut og gjør innseilingen til Inverness nokså smal akkurat her. Dermed var det et strategisk sted å bygge det store fortet fra 1700-tallet som fortsatt er en operativ garnison men samtidig har blitt åpnet for turister. Tilknyttet dette har man også The Highlanders Museum, og det er litt snodig at det åpenbart ikke gikk hverken turistbusser eller rutebusser dit ut. Imidlertid går det rutebusser til den nærliggende landsbyen Ardersier, og derfor busset vi dit opp og la ut på det som skulle vise seg å være en meget trivelig spasertur på en drøy halvtime langs stranda fra Ardersier opp til Fort George, der det virket som om de fleste fremmøtte turistene hadde tatt seg dit i bobiler.

Det er nok av militærhistorie i dette området, og under de såkalte jakobittopprørene ble det tidligere fortet sprengt i 1746, men det formidable nye fortet som ble påbegynt to år senere har faktisk aldri blitt angrepet. Soldater som spradet rundt i uniform og lydene av skudd fra skytebanen vitnet om at fortsatt militær aktivitet her. Vi utforsket de åpne delene av festningsverket og koste oss deretter i det fine været da vi trasket tilbake til Ardersier samme vei vi hadde kommet. Vi vurderte en rast på en landsby-pub nede i veien for bussholdeplassen, men konstaterte at det var under ti minutter til avgang for bussen tilbake til Inverness, så forfriskningene fikk vente til vi hadde kommet oss til Inverness og sjekket inn. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet kunne vi ta turen over elva og forbi Inverness Castle for å slå oss ned på koselige The Castle Tavern.

Koselig, men også nokså full av turister. Det førte til at det var litt trangt om plassen, men vi fikk oss til slutt en sen middag før vi tok en nærmere kikk på Inverness Castle og deretter gikk innom puben Lauders. Min mor trakk seg etter hvert tilbake til hotellet, og jeg ble med dit ned før jeg valgte å heller benytte anledningen til å sjekke ut puben Glenalbyn like ved siden av. Sannelig ga ikke det såpass mersmak at jeg også tok en tur opp igjen til The Caledonian og også unnet meg en siste pint ved The Gellions der det var fullt kjør med live folkemusikk og høy stemning. Også undertegnede kom seg omsider i seng etter en lang dag, men den første dagen med Inverness som base hadde igjen vist seg å bli en trivelig opplevelse.

 

Dag 5: Fredag 06.07.2018

Vi valgte å droppe hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for frokost ved Wetherspoons-puben The Kings Highway før vi tok oppstilling på en av plassene som vi hadde funnet ut var holdeplass for turistbussene som kjører ruter rundt i Inverness. Vi hadde nemlig ikke tenkt å ligge på latsiden selv om vi skulle ha base i Inverness i ytterligere et døgn, og hvorfor skal man egentlig det når det er så mye å se? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta et cruise på Loch Ness, med et inkludert stopp på Urquhart Castle, og hadde for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis.

Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte og sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land. Slottet – eller borgen om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og senere skulle spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner.

Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochgarroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen og en aldri så liten forfriskning før det var på tide med nye eventyr. Jeg hadde nemlig klart å presse inn en fotballkamp – eller rettere sagt to – også på denne turen, og jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp, etter å ha forsikret henne om at det ville dreie seg om et anlegg med tribunefasiliteter.

Mer om kvelden og kampen i Nairn kan leses her, men vi tok i hvert fall 17-14-toget dit opp, og etter et lite kvarter kunne vi stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer øst for Inverness. Det er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid valgte vi å traske en tur i motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask vanningspause ved Uncle Bobs Bar før vi gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.

Det var dessverre som ventet intet program i forbindelse med kveldens kamp, men etter å ha betalt oss inn fikk jeg i hvert fall sikret meg en pin til min samling før vi tok plass på den flotte hovedtribunen. Snart kom en klubbrepresentant og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk slått kloa i en slik før jeg forlot min mor trygt plassert på tribunen og tok en runde idet treningskampen ble blåst i gang. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi se en nokså artig kamp der gjestene tok ledelsen før vertene utlignet før pause og deretter holdt sin større rival til uavgjort 1-1. Deretter var det bare å vente på 22.10-toget tilbake til Inverness, og ventetiden ble slått i hjel ved at vi gikk ned til byens Royal British Legion-filial og ringte på. Vi ble sluppet inn slik at vi i baren kunne bestille oss forfriskninger.

Med henholdsvis cider og gin & bitter lemon drukket opp kunne vi ta det nevnte toget tilbake til Inverness og der sjekke om det også denne kvelden var live folkemusikk og liv på The Gellions. Liv var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var fredagskveld, for trengselen var så voldsom og lydnivået så høyt at vi nokså raskt gikk ut igjen. I stedet ble det en siste pitstop på Glenalbyn før vi trakk oss tilbake. Morgenen etter skulle vi nemlig forlate Inverness, og jeg skulle da lenger nord på det britiske fastlandet enn jeg noen gang hadde vært tidligere.

 

Dag 6: Lørdag 07.07.2018:

Vi hadde en stund vurdert å forlate Inverness allerede med 07.00-toget til Wick, men endte opp med å heller satse på 10.41-avgangen. Det betød at vi rakk en full scottish breakfast på Rendevouz Cafe før vi starten togturen som skulle ta oss til det britiske tognettets nordligste stasjon; Thurso. Vårt tog skulle ta rundt tre timer og tre kvarter dit opp, og da vi etter en stund passerte fantastiske Dunrobin Castle (som også har egen stasjon på denne linja) angret vi på at vi ikke likevel hadde tatt det tidligere toget for å hoppe av her og utforske litt. Man kan vel ikke få med seg alt.. Samtidig som det tidlige toget ble vurdert, hadde vi også fundert på om vi rett og slett skulle leie bil i Thurso denne dagen og utforske Caithness-området litt på den måten, men vi endte opp med å forkaste den idéen slik at denne dagen i stedet egentlig ble en slags transportetappe.

Da vi ankom Thurso hadde jeg imidlertid blinket meg ut puben Top Joe’s, der jeg håpet å få kunne se Englands VM-kvartfinale mot Sverige før vi la ut på den siste etappen til vår base i nærliggende Scrabster. Den planen viste seg å fungere svært godt, og engelskmennene klarte jo også biffen – noe som ikke ble satt spesielt stor pris på blant mange av de lokale på puben. BritRail-passet vi hadde kjøpt skulle også dekke de ikke altfor hyppige bussene mellom Thurso og lille Scrabster, og selv om kvinnen bak rattet virket ukjent med dette lot hun oss sitte på vederlagsfritt. Scrabster ligger som sagt rett utenfor Thurso og er egentlig kun en liten husklynge bygget opp rundt det som er en viktig fiskehavn og ferjekai for båten til Orknøyene. Det var sistnevnte som var grunnen til at vi hadde valgt oss Scrabster som base, da vi skulle ha båten herfra klokka 12.00 dagen etter.

Vi fikk sjekket inn ved The Ferry Inn, der vi hadde betalt £90 for kost og losji, og i hotellrestauranten The Upper Deck fikk vi servert et virkelig herremåltid. Mens min mor trakk seg tilbake til rommet, sjekket jeg ut hotellbaren Popeyes der jeg ble sittende og se den dramatiske VM-kvartfinalen mellom vertsnasjonen Russland og Kroatia mens en stor gjeng med unggutter virkelig satt sitt preg på utelivet der denne lørdagskvelden. En gang mellom klokka elleve og tolv begynte de å sette kursen mot Thurso i drosjer og andre biler mens jeg etter hvert også tømte glasset og fant tilbake til hotellrommet for å få litt søvn. Dagen etter skulle turen inn i en ny fase da vi altså skulle over til Orknøyene.

 

Dag 7: Søndag 08.07.2018

Vi hadde valgt oss Scrabster som base ene og alene fordi det var herfra ferja skulle plukke oss opp for å skysse oss opp til Stromness på Orknøyene. Siden det var søndag, var første avgang ikke før klokka 12.00 denne dagen, og vi hadde god tid selv etter å ha inntatt en god hotellfrokost ved The Ferry Inn. I 11-tiden sjekket vi ut og gikk opp mot ferjekaia like borte i veien, og etter hvert kunne vi stige om bord. Siden vi hadde oppgradert billetten til å inkludere deres ‘Magnus Lounge’ tok vi straks plass der og kunne forsyne oss fritt fra utvalget av mat og drikke. Det ga meg også sjansen til å teste et par forskjellige øl fra Orkney Brewery mens vi foretok den halvannen times lange overfarten. En røykepause var perfekt timet da jeg gikk ut på dekk få strakser før vi passerte den 137 meter høye røde sandsteins-søylen ‘Old Man of Hoy’ som er et kjent landemerket på kysten av øya Hoy.

Heldigvis hadde vi en rolig overfart over stredet ved navn Pentland Firth, for dette havområdet er beryktet for potensielt voldsom sjø i tillegg til å ha en av de kraftigste tidevannsstrømmene i verden. Vi kom trygt i land i Stromness, og siden vi der hadde 40 minutter å vente på bussen som skulle frakte oss til Kirkwall lenger vest på ‘hovedøya’ Mainland, var det unnskyldning nok til å slå seg ned med en pint på The Ferry Inn. Det viste seg å være en liten minibuss som kom, så det ble nokså trangt om plassen på den halvtime lange bussturen, men vi kom oss i hvert fall frem til Kirkwall slik at vi kunne orientere oss frem til Kirkwall Hotel der vi hadde betalt £139,50 for overnatting med frokost inkludert. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne vi tusle en tur i Orknøyenes hovedstad og største by (med rundt 9 000 innbyggere) og besøke en attraksjon jeg vet min mor har hatt lyst til å besøke i lang tid.

Jeg tenker da på St. Magnus Cathedral som plutselig dukket opp foran oss der vi kom spaserende opp Albert Street. Det er rett og slett et imponerende byggverk når man tenker på at den skal ha blitt påbegynt i 1137. Man mener at øyenes første bispesete var i Birsay helt nordvest på Mainland-øya, der Orknøyingenes saga forteller at Orknøy-jarlen Torfinn Sigurdsson lot bygge en kirke. Hans sønnesønn Magnus Erlendsson ble begravet der etter å ha blitt drept rundt 1115, men etter at sistnevnte fikk tilnavnet ‘den hellige’ drøyt tjue år etter sin død ble etter hvert hans levninger flyttet til Kirkwall der man bygget den nye katedralen. Det er storslagne greier, og store deler av bygget er av en rødaktig stein som ikke engang finnes lokalt, men som ifølge en lokal kar vi pratet med finnes et helt annet sted på øya.

Dette hadde min mor ventet lenge på å få se, og ikke minst hadde iveren kommet igjen etter at Dag Lindebjerg hadde en serie fra Shetland og Orknøyene på NRK for et par år siden, men nå hadde hun fått oppleve det. Også undertegnede måtte si seg enig i at det var et av høydepunktene på turen, og vi forlot foreløpig katedralen for å kikke litt mer rundt i Kirkwalls gågate. Mens min mor stakk en tur på hotellrommet valgte jeg å teste ut pubene Torvhaug og Helgi’s, før vi gikk for å spise på The Shore. Der fikk jeg servert noe som må være det beste måltidet jeg har spist på år og dag, og da mitt reisefølge igjen trakk seg tilbake benyttet jeg sjansen til å også teste ut The Auld Motor Hoose og Skipper’s Bar. Sistnevnte var tilknyttet vårt hotell, og dermed hadde jeg kort vei da jeg gikk for å finne senga.

 

Dag 8: Mandag 09.07.2018

Det er nesten utrolig at man som nordmann nærmest må reise til Orknøyene for å se og høre om vikingkulturen, men mens det ifølge PK-eliten tydeligvis er noe vi ikke skal være stolte av her hjemme, virket det motsatt i Kirkwall og på Orknøyene der man ser slikt nesten overalt. Det var nesten så man som nordmann kom til et fremmed land og følte at det der faktisk var mer norsk enn Norge. Vi hadde uansett en hel dag til i Kirkwall da vi gikk ned for å innta en hotell-frokost ved Kirkwall Hotel, og jeg hadde selvsagt lagt planer. Det er ikke vanskelig å forstå de som hevder det er en fordel å leie bil når man er på Orknøyene som turist, og det var noe vi flyktig hadde vurdert inntil jeg fant bussruta T11 som nærmest kjører en turist-runde rundt på Mainland-øya.

Bussen hadde avgang klokka 10.00, og en usedvanlig trivelig sjåfør kvitterte ut billetter for oss før han skysset oss mot det første stoppet. Vi hadde sittet på bussen i en time da vi parkerte ved oldtidsbyen Skara Brae på vestkysten av Mainland. Dette er rett og slett Europas mest komplette bosetning av sitt slag, og består av åtte steinhus i en klynge. Disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr, og skal ha vært bebodd i rundt 600 år. Frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene, men det året ble Skottland rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.

Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på da det gamle godset Skaill House også er åpen som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.

En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som fikk tankene til å gå til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, der vi litt etter halv to var tilbake og benyttet anledningen til å kikke innom stedets Wireless Museum. Det var vel ikke helt vår greie, men en liten del av utstillingen som viste Orknøyenes rolle i andre verdenskrig var interessant, og vi ble ellers stående å slå av en lengre prat med den trivelige eldre karen som var frivillig der. Jaggu fikk vi ikke også tatt ytterligere en kikk på St. Magnus Cathedral før den stengte for dagen.

Vi hadde tidlig på morgenen slengt fra oss bagasjen i resepsjonen fordi vi skulle ha ferje til Aberdeen over natta, men den hadde ikke avgang før klokka 23.00. Vi slo derfor i hjel litt mer tid ved å innta en middag på St. Ola Hotel og deretter ta en drink ved puben Torvhaug. Jeg skulle benytte anledningen til noe så spesielt som å få med meg en fotballkamp på Orknøyene, og selv om min mor denne gang ikke ville være med men heller ville sitte på Torvhaug og vente på meg, kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg. Derfor trasket jeg etter hvert oppover mot den kommunale Bignold Park der klubben Wanderers er en av de som bruker denne som hjemmebane. Denne kvelden skulle de ta imot Harray til kamp i Orkney Amateur Association «B» League, som er deres nivå to.

En mer detaljert rapport fra denne fotballkampen kan leses her, men til tross for at nivået på ingen måte imponerte voldsomt, var det artig å få med seg en kamp her, og Wanderers tok også sesongens første poeng da det endte 1-1 til ergrelse fra Harray-representanten som gikk med flagget langs den ene sidelinja og kunne konstatere at det var heftig sjansesløsing. Tilbake på Torvhaug traff jeg igjen min mor, og sammen gikk vi for å hente bagasjen på Kirkwall Hotell og deretter praie en taxi som tok oss til ferjekaia for Aberdeen-ferja et stykke utenfor byen. Ferja kom fra Lerwick (på Shetland) slik at vi kunne komme oss om bord før den fortsatte mot Aberdeen. Vi hadde betalt for en utvendig såkalt ‘Premium’-lugar og fikk med det igjen inkludert adgang til deres ‘Magnus Lounge’, men selv om det også her var fri tilgang til mat og drikke var det her ikke noe barskap med alkoholholdige drikker. I stedet hadde vi fått utdelt to kuponger hver, og de benyttet vi oss av slik at jeg fikk testet ytterligere et par øl fra Orkney Brewery før vi tok kvelden.

 

Dag 9: Tirsdag 10.07.2018

Ferja hadde brukt natten på å frakte oss fra Kirkwall til Aberdeen, og etter noen timer med overraskende god søvn våknet vi klokka 06.00 av meldinger som over høyttaler-anlegget varslet om at vi i løpet av en times tid ville legge til i Aberdeen. Det var bare å svinge seg og unnagjøre et raskt morgenstell før vi gikk for å innta en frokost i båtens ‘Magnus Lounge’. Det var igjen inkludert pga den fine lugaren vi hadde kostet på oss, men frokosten her må sies å ha vært en skuffelse da vi måtte nøye oss med kontinental frokost. Ikke minst var det skuffende da jeg etter frokost gikk gjennom kafeteriaen og så at de der faktisk hadde skikkelig scottish breakfast på menyen. Det hjalp nå imidlertid lite å være misunnelig på de som nå satt og koste seg med pølser, egg, black pudding etc.

Det ble opplyst om at man kunne velge å oppholde seg på båten en stund til – mon tro om det var frem til klokka ni? – men vi hadde bestilt billetter for 08.20-toget og satt dermed ganske snart kursen mot jernbanestasjonen. Etter å igjen ha satt føttene på det skotske fastlandet forlot vi altså raskt ‘granittbyen’ med kurs sørover. Vi hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne dagen, men da vi under planleggingen så at vi ville kunne få snaut med tid for å rekke flyet fra Edinburgh Airport valgte vi å bevilge oss ytterligere en dag og søkte etter en koselig destinasjon som kunne passe med reiseruta. Valget fant på trivelige og temmelig fasjonable South Queensferry, der vi altså skulle ha vår siste overnatting.

Noen få minutter etter halv elleve kunne vi stige av i Inverkeithing, der vi skulle bytte til et tog som snart kom for å frakte oss den siste korte etappen over ‘fjorden’ Firth of Forth. Det gikk deretter ikke mange minuttene før vi ankom stasjonen Dalmeny og steg av, for således å traske en nokså kronglete vei ned til South Queensferry. Det tok oss 15-20 minutter å gå fra stasjonen og orientere oss frem til flott beliggende Orocco Pier der vi hadde betalt £184,50 for overnatting. Rommet var som forventet fortsatt ikke klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen og rettet oppmerksomheten mot en utflukt vi hadde planlagt. Vi hadde nemlig bestilt plass på et cruise på Firth of Forth med innlagt stopp på Inchcolm Island med blant annet det gamle klosteret Inchcolm Abbey. På veien bort til den relevante kaia hadde vi tid til å raste og innta en lunsj ved den usedvanlig koselige puben The Ferry Tap.

South Queensferry er en by med rundt 9 000 innbyggere, og den ligger omtrent halvannen mil nordvest for Edinburgh, ved den sørlige bredden av nevnte Firth of Forth. På den nordlige bredden ligger for øvrig North Queensferry, og mellom disse to har det gått ferje helt siden Queen Margaret opprettet en ferje-tjeneste her en gang på 1000-tallet. Det var ferje her helt frem til Forth Road Bridge ble åpnet i 1964. Denne brua var imidlertid ikke konstruert for mengden av biler som etter hvert benyttet den, med opp til 65 000 biler i døgnet, og for et snaut år siden åpnet den nye Queensferry Crossing rett ved siden av. En tredje bru er den karakteristiske jernbanebrua Fort Bridge som ble åpnet allerede i 1890, og sammen utgjør de tre et interessant bakteppe.

Etter å ha kastet i oss lunsjen kom vi oss bort til Hawes Pier der vi kunne stige om bord i båten som skulle kjøre oss rundt i ‘fjorden’ og ut til Inchcolm Island, hvor vi skulle ha halvannen time i land. På denne øya ble klosteret Inchcolm Abbey grunnlagt allerede på 1100-tallet, men både før og etter dette har den også flere ganger spilt en viktig militær rolle. Allerede i romertiden antas det at den romerske flåten en periode benyttet øya, og den ble flere ganger angrepet under de skotske uavhengighetskrigene. Ikke minst var den en del av forsvaret av Firth of Forth under både første og andre verdenskrig. På vei dit ut fikk vi se både sel og lundefugl, og vel i land på øya registrerte vi raskt at den nå er totalt overtatt av måker. Ikke minst da vi skulle utforske en gammel tunnelgang fra første verdenskrig ble vi angrepet av aggressive måker som stupte ned og sneiet hodene våre slik at det bare var å gjøre retrett og heller ta en ny kikk på det gamle klosteret.

Tilbake i land kunne vi omsider gå for å sjekke inn, og det var liten tvil om at rommet var det fineste på turen. Derfor ville nå min mor slappe av litt her, mens jeg gikk for å sjekke ut puben The Staghead og deretter returnerte til The Ferry Tap, der vi avtalte å møtes for å se VM-semifinalen mellom Belgia og Frankrike. Puben var pyntet med belgiske flagg og andre effekter i de belgiske fargene, og jeg ble fortalt at de før VM-sluttspillet startet hadde valgt seg Belgia som laget de ville følge. Da håpet vi i hvert fall på samme seierherre denne kvelden, men jeg fikk ikke uventet passet påskrevet da jeg på spørsmål innrømmet at jeg helst så England vinne VM. Dessverre var det ‘franskmennene’ som vant, og litt irritert over det gikk vi for å spise en middag ved Orocco Pier, der jeg blant annet fikk en utsøkt villsvin-pølse servert. Jeg bevilget meg deretter en pint ved The Staghead og en siste svipptur bortom The Ferry Tap (der jeg hadde gjenglemt laderen min) før også jeg tok kvelden.

 

Dag 10: Onsdag 11.07.2018

Det var tid for hjemreise, og vi hadde blinket oss ut 08.25-toget fra Dalmeny, men først valgte vi å betale de drøyt ni pundene per person for en frokost ved Orocco Pier og fikk de samtidig til å bestille en taxi til oss til klokka åtte. Ved Dalmeny stasjon fikk jeg kjøpt billetter som også ville være gyldige for trikken ut til flyplassen, og etter fem minutter på toget hoppet vi av på stasjonen Edinburgh Gateway for å ta trikken til Edinburgh Airport. Der benyttet jeg anledningen til å kjøpe med meg litt haggis og black pudding som jeg skulle ha med meg hjem til Norge. Jeg tror vi begge to sovnet ganske raskt på flyet, og jeg våknet idet vi landet på norsk asfalt på Gardermoen. Nå var det bare å komme seg hjem herfra, etter det som hadde vært en fantastisk tur. Jeg får i den forbindelse også sende nok en varm tanke til mitt reisefølge – det er vel strengt tatt ingen jeg heller reiser sammen med!

 

Hele turen på et kart

05.05.2018: En kikk på Strahov Stadium

 

05.05.2018: En kikk på Strahov Stadium

 

 

Etter en svært underholdende kamp og et fantastisk besøk hos klubben Aritma Praha denne formiddagen, hadde jeg og min bror fortsatt mange timer til disposisjon i den tsjekkiske hovedstaden før vi skulle vende oppmerksomheten mot toppoppgjøret hos Slavia Praha, og på vei tilbake til sentrum var jeg lysten på en liten omvei for å ta en kikk på et gammelt stadion som i seg selv må kunne kalles en attraksjon. Vi var i besittelse av 72-timers billetter gyldig for all kollektivtransport i Praha, så etter å ha spasert tilbake til Nádra?í Veleslavín, valgte vi å ta trikken derfra til Vítězné náměstí. Etter ti minutter steg vi av og fant frem til bussholdeplassen Kafkova et steinkast unna, og en ny ti minutter lang etappe ble tilbakelagt med buss 149 som slapp oss av rett utenfor det gigantiske Strahov Stadium.

 

 

Det var dette stadionet ? som på tsjekkisk heter Velký strahovský stadion – som nå var vårt mål, og det skal i sin tid faktisk ha vært verdens største stadion med kapasitet på 220 000. Det er imidlertid intet tradisjonelt stadion, for banearealet er visst på hele 63 000 kvadratmeter, og har flere baner. Det ligger oppe på Petřín-åsen der man har utsikt ned mot gamlebyen på andre siden av elven Vltava. Man skulle kanskje tro at dette var et påfunn fra Sovjet-tiden, men det vanvittige stadionet ble faktisk åpnet så tidlig som i 1926. Det skal opprinnelig ha vært bygget i tre, før tribunene ble erstattet med betong-varianter i 1932. Deretter skal det ha blitt gjort oppgraderinger i både 1948 og 1975.

 

 

Der vi gikk av bussen og den ene langsiden ruvet over oss, var jeg usikker på om vi i det hele tatt ville kunne få tatt en kikk utenfor, men etter å ha sett litt på en artig gammel Trabant malt i Sparta Praha-farger og -logo som sto ved et av inngangspartiene, virket det som om det vitterlig var åpent der, så vi prøvde lykken. Selv om det enorme stadionet etter sigende ikke lenger arrangerer organisert toppfotball, har Sparta Praha et treningssenter her, og da vi kom innenfor ble vi møtt av det som først så ut som et annet og nyere stadion inne på stadionet. Det var treningssenteret til Sparta Praha, men bak der igjen kunne vi se at det faktisk var aktivitet på en av de åtte(!) banene – visstnok seks baner av full størrelse, og to futsal-baner.

 

 

Det virket som om de enorme betongtribunene var i ferd med å smuldre opp fullstendig, og da vi tok oss opp ståtribunene på nedre seksjon av bortre langside, gikk vi og tråkket i mengder av betong-klumper som hadde løsnet, så det er kanskje en grunn til at bruken har blitt begrenset med årene, og at større arrangementer i senere år har begrenset seg til konserter. Det var overraskende for meg å se at det nå faktisk ble spilt en kamp på den innerste banen i det ene hjørnet, og det var også en del tilskuere som så på. Det viste seg å være Sparta Praha U18 som spilte mot Sigma Olomouc U18, og det forklarte da også Sigma Olomouc-bussen vi hadde sett på vei inn.

 

 

Om vi hadde visst om denne kampen litt tidligere, kunne vi kanskje rukket å se også den, men måltavla vitnet om at kampen allerede var et lite stykke ut i andre omgang, med Sparta i ledelsen 4-0. I motsetning til visse andre følte jeg derfor at jeg ikke kunne betrakte dette som et fullverdig stadionbesøk, for selv om visse personer ville påberopt seg å ha sett kamp etter å ha sett et drøyt kvarter av kampen, føler jeg selv at jeg ville mistet all integritet om jeg gjorde dette. Derfor gikk vi i stedet etter hvert mot utgangen igjen, så en fullverdig besøk med kamp her får vente til en eventuell neste tur til Praha. Det var uansett interessant å kikke seg rundt der inne på det voldsomme stadionet som mot alle odds fortsatt står der nærmest som et «galskapens monument».

 

 

For vår del satt vi kursen tilbake mot sentrum, først med buss 149 til Klamovka, og deretter med trikk nummer 9 videre til Národní třída, ikke altfor langt fra vår base ved Old Prague Hotel. Det var greit å ta turen innom hotellrommet for å få litt mer solkrem i vikene før vi igjen var på farten. Det var tid til å sjekke ut en pub eller to, og også gjøre et pitstop i min brors nye favoritt-spisested – «pølsebua» ved Můstek – før det omsider var på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens storkamp. Slavia Praha skulle være vertskap for Viktoria Plzen, og vi hadde selvsagt til hensikt å overvære den bataljen.

 

More pics 

 

 

10.04.2018: En bortkastet reise til Berwick

 

10.04.2018: En bortkastet reise til Berwick

 

 

Jeg valgte å droppe planene om frokost ved Wetherspoons-puben The Square Sail, og unnet meg i stedet litt mer søvn før jeg sjekket ut og trasket mot Lincoln togstasjon. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn, men lite visste jeg om den frustrerende dagen jeg hadde i vente da jeg satt meg på 09.15-toget. Jeg kunne sagt at jeg foreløpig var ved godt mot da jeg satt kursen mot Berwick upon Tweed, men tapet av togpasset hadde også sørget for en ekstra bekymring, og selv om jeg fulgte samme rute som opprinnelig planlagt, hadde min jakt på de billigst mulige billettene nå sørget for at jeg fikk litt ekstra ventetid et par steder. Etter å først ha byttet som planlagt i Doncaster, måtte jeg nemlig hoppe av i York og vente en ekstra halvtime på First Transpennine Express-toget videre til Newcastle klokka 11.08, og også i Geordie-byen måtte jeg la et tog eller to gå før jeg kunne ta meg den siste biten med 12.55-toget. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og ankom rundt ti over halv to Berwick, helt oppe ved den skotske grensen. Rett overfor stasjonen ligger Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji, og jeg fikk raskt sjekket inn.

 

 

Ikke lenge etter var jeg på vei ut døra igjen i duskregnet, og første stopp i en liten rundtur i byen ble The Brewers Arms før turen gikk videre til The Leaping Salmon, men den tidligere Spoons-puben var såpass kjedelig at jeg valgte å heller returnere til The Brewers Arms og innta middagen min der. Etter forretten lentil & bacon soup var jeg faktisk ganske mett, men det var glemt da hovedretten kom på bordet. En aldeles herlig porsjon liver & onions falt virkelig i smak, men nå hadde det begynt å regne såpass at jeg begynte å bekymre meg da jeg så at det var annonsert baneinspeksjon hos Berwick Rangers. Det var faktisk femte gang man forsøkte å arrangere oppgjøret Berwick Rangers v Stenhousemuir, og utrolig nok endte det IGJEN med avlysning! Jeg hadde selvsagt kikket på alternative løsninger, men jeg ville ikke klare å ta meg tilbake til Berwick fra noen av kampene denne kvelden. Det sier kanskje litt om geografi-kunnskapen at en yngre groundhopper foreslo at jeg satt kursen for Essex og hjemmekampen til Romford! Nei, jeg var nå virkelig fanget i et ingenmannsland ved den skotsk-engelske grensen.

 

 

Dermed var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen og benytte anledningen til å sjekke ut et par puber jeg på forhånd hadde notert meg. Jeg hadde uansett planer om å dra innom de to før kamp, men det var nå langt dystrere til sinns at jeg først stakk innom Barrels Ale House. Det var da også en god pub, men etter hvert gikk turen videre til mikropuben The Curfew, som virkelig fikk tommelen opp. Der kom jeg også i snakk med en kar som ble beskrevet Berwick Rangers-supporteren fremfor noen, og han beklaget at jeg hadde hatt slik utur på mitt første besøk i byen. Han fortalte også at de ofte brukte The Curfew før kamper, og oppfordret meg til å møte opp her neste gang jeg eventuelt prøver å besøke Berwick Rangers. Det er nok ingen dårlig plan. Denne gang ble det dessverre bomtur, og det var spesielt irriterende med tanke pengene jeg hadde betalt ekstra for togene hit opp (og sørover igjen dagen etter). Jeg takket etter hvert for meg og returnerte til Castle Hotel for å sjekke ut hotellbaren før jeg trakk meg skuffet tilbake. Det var bare å håpe på bedre lykke neste dag.

 

 

This day on the map here 

 

10.01.2018: Frustrasjon og ergrelse i Somerset

Onsdag 10.01.2018: Frustrasjon og ergrelse i Somerset

 

 

Frome og Frome Town har lenge vært en destinasjon jeg har ønsket meg til, og denne dagen skulle jeg endelig få besøke Badgers Hill. En av utfordringene her har ofte vært overnatting og hotellprisene i Somerset-byen, men denne gang hadde Premier Inn-hotellet i Frome lokket med kun £29 for overnatting, og planen var lagt. Fra Seven Kings i øst-London gikk turen gjennom London til Paddington, og derfra via et togbytte i Westbury og ned til Frome, der jeg rundt kvart på ett ankom og tok en taxi opp til hotellet i byens nordøstlige utkant. Jeg så frem mot kveldens kamp mellom Frome Town og Taunton Town i Southern Leagues ligacup, men jeg hadde ikke før sjekket inn før jeg imidlertid fikk en nedslående melding fra Frome Town som kunne fortelle at kampen var avlyst etter at bortelaget utrolig nok ikke klarte å stille lag! Nokså utrolig på dette nivået, og av en klubb som klart topper Southern League Division One West og tilsynelatende suser mot opprykk til ligaens toppdivisjon.

 

 

Taunton Town betaler sine spillere for å spille, og da de kort tid i forveien hadde knust AFC Totton i ligaspill, hadde sistnevntes manager kalt de «The Manchester City of our division», men det virket for meg nokså åpenbart at de var lite lystne på å spille i ligacupen, der de i de tidligere rundene skal ha benyttet utelukkende ungdoms-spillere. Representanten fra Frome Town var alt annet enn imponert etter at Taunton Town først like etter klokka ett på kampdagen hadde gitt beskjed om at det ikke ville bli kamp – etter at hjemmelaget denne dagen hadde jobbet 4-5 timer på gressmatta, trykket opp kampprogram, og ikke minst bestilt catering. I tillegg hadde flere av spillerne deres allerede tatt seg fri halve dagen, inkludert en som reiser fra Northampton! Man skulle jo tro at man skulle ha en viss oversikt noe tidligere dersom det var arbeidsplikter som hindret visse spillere i å delta, men det var utrolig nok aldri noe tema å benytte førstelagsspillere. Jeg har jo selv også sett kamper på lavere nivåer der både aldrende managere og andre har måttet trekke på seg drakta.

 

 

Om jeg hadde blitt offer for en avlysning grunnet baneforholdende, hadde jeg ikke vært så rasende, men dette er noe helt annet. At jeg personlig sløste bort en god del penger denne dagen får være så sin sak, men verre er den totale mangel på respekt som Taunton Town viste overfor både Frome Town, tilreisende fans og også Southern League sin cupturnering. Jeg forventet faktisk at Southern League ville slå ned på dette, da det tross alt er med på å underminere deres turnering. Med en klubb som er i ferd med å kjøpe seg divisjonstittelen, hadde uansett en bot neppe vært den verste straffen, og jeg må si jeg ser poenget til de som via Twitter og andre sosiale medier tok til orde for poengtrekk i ligaen. Jeg er skråsikker på at de ville møtt opp dersom det var ligaspill eller dersom ligapoeng sto på spill. Tilfeldigvis kom jeg noen dager senere i prat med en Western League-representant som tidligere hadde vært involvert i Taunton Town. Han fortalte at dette ikke var første gang den klubben viste en total mangel på respekt overfor andre, og la til at det var en grunn til at han i sin tid forlot klubben.

 

 

Videre berettet han om et tilfelle der en klubb faktisk ble kastet ut av FA Cupen en sesong eller to for lignende oppførsel, og det er også en straff som svir da det er en potensiell gullgruve for klubber på dette nivået dersom de skal ta seg langt. Kanskje hadde det i tillegg til poengstraff vært en passende straff overfor Taunton Town, som jeg faktisk pleide å like, men som jeg nå inderlig håper vil snuble og kaste bort opprykket. Det eneste alternativet for meg nå var Bristol Telephones i Western League, som etter hvert også ble avlyst. Jeg var nå uansett så eitrende forbanna at jeg droppet alle mulige planer om fotball, og mens det kokte innvendig, sjekket jeg ut en halvtimes tid etter å ha sjekket inn, og dro i stedet den lange veien tilbake til Essex for å treffe en venninne. Taunton Town hadde vist seg som en skam for Southern League! Det var bare å håpe på bedre hell dagen etter.

 

 

04.01.2018: En lang og bortkastet reise

 

Torsdag 04.01.2018: En lang og bortkastet reise

 

 

Torsdag er som kjent gjerne en ukedag med få eller ingen kamper på balløya, og da jeg under planleggingen ikke fant noen kamper denne dagen, hadde jeg opprinnelig planlagt en fotballfri dag som jeg hadde tenkt skulle benyttes til en utflukt eller to i den nordlige Wales. Det var imidlertid før Spennymoor Town bestemte seg for å bruke denne dagen til å gjøre nok et forsøk på å få avviklet deres FA Trophy-kamp mot Gainsborough Trinity som allerede hadde blitt utsatt flere ganger. Det ville være en lang tur fra Llandudno for det som ville være nok en revisit til Brewery Field, men jeg liker meg meget godt i nordøst og jeg liker Spennymoor Town, så muligheten for å se en kamp denne torsdagen og få et gjensyn med Spenny-folket gjorde at det ble for fristende. Med kamp hos Conwy Borough på onsdag og Prestatyn Town på fredag hadde jeg opprinnelig bestilt tre netters overnatting i Llandudno, men jeg hadde på nyttårsaften tatt en beslutning som jeg nok skulle angre litt på.

 

 

Bookingen ble nemlig endret til å kun gjelde onsdag og fredag, og jeg hadde deretter tatt kontakt med Sarah ved The Dalesman i Darlington for å høre om hun hadde noe ledig denne torsdagen. Det hadde hun, og derfor var det med Darlington som destinasjon at jeg gjorde meg klar til å midlertidig forlate Llandudno og den walisiske nordkysten. Først skulle jeg dog la asiaten servere meg en frokost for å få litt næring før den lange reisen, men da jeg kom ned til avtalt tid kvart på åtte var han ikke å se. Først ti minutters tid senere kom han, og selv om jeg nå begynte å få dårlig tid insisterte han på at det skulle gå raskt slik at jeg fortsatt hadde tid til frokost før jeg hastet til 08.30-toget. Mens den ble tilberedt gikk jeg for å hente bagasjen og gjøre meg klar til en rask exit, og da min full english snart kom ble den raskt satt til livs før jeg sjekket ut og rakk det nevnte toget med glans.

 

 

Den lange reisen bød på togbytter ved både Chester, Crewe, Manchester Piccadilly og York, og på veien holdt jeg et øye med Twitter-oppdateringene fra Spennymoor, der det hadde blitt annonsert baneinspeksjon. Det skal nevnes at jeg allerede kvelden før hadde blitt kontaktet av en representant for Spennymoor Town, som fortalte at han siden jeg skulle reise så langt ville fortelle om våte forhold og at kampen sto i fare. Han ba meg om å behandle informasjonen som konfidensiell siden klubben offisielt ikke ennå kunne gå ut med noe informasjon, men mente det nok ville bli en baneinspeksjon og at den ikke nødvendigvis ville gi positivt utfall. Dette beviser bare nok en gang at Spennymoor Town er en fantastisk klubb, for det er slett ikke alle som ville tatt seg bryet med å ta kontakt angående dette. Det var uansett for sent for meg som nå for lengst hadde kansellert i Llandudno og booket i Darlington, så jeg kunne bare håpe på at regnet der oppe i County Durham avtok og at den inspiserende dommeren ikke var av den pysete sorten.

 

 

Ironisk nok hadde Spennymoor Town noen dager tidligere postet et bilde der de skrøt av hvor fantastisk deres Brewery Field så ut, men nå var det åpenbart andre forhold der, og rapportene denne morgenen tydet på at regnet heller ikke hadde gitt seg. Derfor var det ikke spesielt overraskende, men likevel skuffende, da jeg under togbyttet i York registrerte at kampen nå igjen hadde blitt utsatt. Allerede før jeg var fremme i Darlington var det altså klart at dagens lange reise hadde vært en bomtur, men det var bare å gjøre det beste ut av det. Da jeg rundt klokka ett omsider kunne stige av i Darlington og snart entre The Dalesman, gjorde den varme mottakelsen fra sjarmerende Sarah i hvert fall godt. Men hva skulle man finne på i Darlington nå som jeg ikke lenger hadde noen kamp å se frem mot?

 

 

Over en pint ved The Dalesman vurderte jeg dette, og bestemte meg etter hvert for å benytte anledningen til å ta en kikk på jernbanemuseet Head of Steam. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen North Road, men da jeg til slutt fikk surret meg opp til Darlington stasjon for å ta toget de tre minuttene dit, var klokka blitt såpass at det begynte å nærme seg stengetid klokka 15.30. Jeg hadde nå kun en halvtimes tid på meg, men karen i resepsjonen mente det kunne være akkurat nok hvis jeg var rask, og kvitterte derfor ut en honnør-billett til meg som en liten rabatt. Det var interessant for de som er interessert i slik, og de generelt historie-interesserte, og den store stjernen i utstillingen er Locomotion No. 1 – lokomotivet fra 1825 som ble det første damplokomotivet til å trekke et passasjertog.

 

 

Ved stengetid takket jeg for kikken og gikk ut igjen i Darlington-ettermiddagen, der himmelen åpnet seg fullstendig et minutt eller to senere. Det var bare å søke tilflukt i en pub, og dessverre er nå The Central Borough lagt ned, men et kvartal eller to bortenfor fant jeg heldigvis puben The Builders Arms, der jeg kunne tørke litt mens jeg inntok en pint og håpet regnet skulle avta. Det hadde det ikke gjort da jeg gikk for å ta bussen inn til Darlington sentrum, og jeg måtte ta i bruk paraplyen mens jeg gikk den korte turen til bussholdeplassen. Siden det var torsdag, ble middagen en stor Beef Madras ved Wetherspoons-puben The William Stead, før turen gikk videre til pubene The Golden Cock og The Boot and Shoe. Deretter trakk jeg meg omsider tilbake til min base ved The Dalesman, for å ta en rolig kveld med noen pints der.

 

 

Det var selvsagt nokså bittert at min lange reise denne dagen endte i bomtur, og selv noen av supporterne begynte tydeligvis å spørre seg om den aktuelle FA Trophy-kampen i det hele tatt ville bli spilt før det var klart for neste runde. Værgudene er det imidlertid ikke noen verdens ting å gjøre med, og siden jeg selv ikke var for å ta en kikk på matta ved Brewery Field skal jeg denne gang heller ikke skylde på pysete dommere, selv om vi vet at det skal langt mindre til for å avlyse i disse dager enn det jeg setter pris på. Det var bare å håpe på bedre hell når jeg dagen etter igjen skulle tilbake til Llandudno og ha det som base når jeg så fredagskamp hos Prestatyn Town.

 

 

 

31.12.2017: Nyttårsaften i Wrexham

 

Søndag 31.12.2017: Nyttårsaften i Wrexham

 

 

Jeg våknet i 4-tiden av at det tydeligvis var litt sjø på vei over Irskesjøen, og deretter våknet jeg igjen klokka 05.30 av en kunngjøring over høyttaleranlegget der man ba om at lugarene måtte forlates innen klokka 06.00. Dermed hadde det ikke blitt altfor mye søvn på overfarten fra Belfast, men etter en dusj var jeg nokså opplagt da jeg gikk for å få meg en toast og litt juice fra et av matutsalgene. Etter at fotpassasjerene omsider fikk stige i land, ble vi skysset til terminalen der jeg plukket opp min innsjekkede bagasje. Jeg hadde vurdert å muligens bestille en taxi til Birkenhead Hamilton Square, som er den nærmeste togstasjonen herfra, men hadde heldigvis slått det fra meg og heller bestemt meg for å ta det på sparket, for mens jeg med en rekke andre passasjerer sto utenfor og tok en røyk og vurderte dette, kom en buss som viste seg å være en gratis skyttelbuss som fraktet passasjerer til den nevnte jernbanestasjonen.

 

 

Vi hadde alt annet enn dårlig tid, for vi måtte vente tjue minutters tid før stasjonen åpnet litt over klokka halv åtte. På dette tidspunktet hadde jeg visst allerede i god tid før avreise fra Norge at det ville bli en nyttårsaften uten kamp for min del. Jeg hadde planlagt å gjøre min debut i den walisiske toppdivisjonen ved å se The New Saints v Newtown, og det var alene grunnen til at jeg hadde bestilt ferje over fra Belfast, booket hotell i Wrexham og betalt for togbilletter dit ned og videre tur/retur Wrexham General – Gobowen. Derfor var det mildt sagt irriterende da jeg en stund før avreise registrerte at kampen (som allerede hadde blitt flyttet fra lørdag til søndag) ville bli flyttet tilbake til lørdagen på kun to ukers varsel! Noen av mine britiske groundhopper-kolleger mistenkte at dette hadde å gjøre med spillernes manglende lyst til å spille fotball på nyttårsaften, men det skulle vise seg at det visstnok var grunnet en tidligere avlysning (på TNS sitt kunstgress) som gjorde at man fikk tett kampprogram før «spiltten» i den Welsh Premier League.

 

 

Dermed hadde jeg ikke noen grunn til å stresse ned til Wrexham for å slenge fra meg bagasjen, og siden jeg med min togbillett kunne bryte opp reisen og dermed ta turen innom Liverpool, valgte jeg å gjøre dette for å slå i hjel litt tid der. Det var imidlertid lite som var åpent så tidlig på morgenen denne nyttårsaftenen, men jeg slo meg ned med en j2o på Wetherspoons-puben The Welkin mens jeg så over planer for de kommende dagene. Fra en aviskiosk fikk jeg også snappet opp dagens Non-League Paper som jeg fikk kikket litt i over nok en j2o ved enda en Wetherspoons-pub – denne gang The Fall Well. Det var nesten litt fristende å vente til den fantastiske puben Ship & Mitre åpnet, og jeg vurderte faktisk dette, men valgte til slutt å i stedet ta 11.13-toget til Chester, der jeg snart byttet til toget som tok meg til Wrexham General. Der hadde jeg betalt £36,50 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet et steinkast unna den nevnte stasjonen, men det var fortsatt godt over en time til innsjekking, så jeg slag foreløpig bare fra meg bagasjen og oppsøkte et kjent vannhull.

 

 

The Turf ligger ett utenfor Wrexhams hjemmebane Racecourse Ground, og denne dagen var det langt stillere der enn hva tilfellet var da jeg ladet opp til Wrexham-kamp her for et par år siden. Over en pint eller to fikk jeg bladd litt mer i dagens NLP, og under en røykepause kunne jeg også konstatere at den flotte gamle (stengte) ståtribunen fortsatt står og forfaller, men at den likevel tar seg meget flott ut. En stund etter at jeg sjekket inn valgte jeg å spasere en tur inn i Wrexham, og ved Wetherspoons-puben The Elihu Yale benyttet jeg mitt besøk til å kansellere og endre på et par kommende hotellbookinger, samt å booke et par nye. Ved søsterpuben The North & South Wales Bank fikk jeg også inntatt en herlig porsjon faggots, som fikk visse norske Facebook-venner til å spørre seg hva i all verden jeg drev med når de tydeligvis så statusoppdateringen oversatt noe snodig til norsk.

 

 

Jeg hadde planer om en tidlig kveld, og det var også planen da jeg hadde vært innom The Horse & Jockey og Old Swan, men pinten ved Royal Oak ble ikke kveldens siste, for et par herlige ansatte og en fine gjeng med kunder gjorde at jeg aldri helt klarte å si nei til påfyll og etter hvert også gratis shots. Dermed ble det langt senere enn planlagt, og i stedet for å sove i hotellsenga når rakettene skulle skytes opp, befant jeg meg på en Wrexham-pub da vi entret det nye året. Jeg klarte omsider å stabbe meg tilbake til hotellet en god del senere enn planlagt, men groundhopper-året 2017 var uansett historie. For min del ble jeg vel stående med 112 kamper i 2017 – hvorav 87 av de på nye baner. Ikke så verst, og man kan jo alltids håpe at 2018 også vil bli bra. Planen var at de nye året ville starte med kamp i Colwyn Bay.

 

 

 

10.04.2017: En kikk på Hampden Park (Queens Park / Scotland)


Mandag 10.04.2017: Hampden Park (Queens Park / Scotland)

 

Etter å ha kikket innom restene av Third Lanarks gamle hjemmebane Cathkin Park, spaserte jeg videre den korte veien ned til den nåværende Hampden Park, der Queens Park nå spiller sine hjemmekamper, sammen med det skotske landslaget. Det må være en noe spesiell opplevelse å se Queens Park spille hjemmekamper der, med det som stort sett er noen hundre tilskuere i et anlegg med en kapasitet på nesten 52 000. Skjønt dette stadionet hadde tidligere en langt høyere kapasitet, og fra åpningen i 1903 var det verdens største stadion frem til Maracana ble ferdigstilt i 1950. På det meste var kapasiteten 183 388, selv om det skotske FA nektet salg av mer enn 150 000 billetter, og den offisielle tilskuerrekorden lyder på 149 415 fra en landskamp mellom Skottland og England i 1937 – selv om man mener at ytterligere minst 20 000 tok seg inn uten billett.

 

Det er vel ikke overraskende at det ikke var snakk om å kunne ta seg inn på selve Hampden Park, som altså er den tredje versjonen av stadioner med dette navnet. Ved siden av har man den såkalte Little Hampden, og der kunne jeg kanskje tatt meg inn, men med alderbestemte kamper med ganske små barn som spilte, ville det nok neppe vært spesielt populært å valse inn for å ta bilder. Derfor nøyde jeg meg med en rask kikk gjennom en port i et av hjørnene, før jeg gikk for å ta toget fra stasjonen Mount Florida. Jeg hadde tid til enda en stopp, og steg av ved Pollokshaws East, der den skotske Junior-klubben Polloks hjemmebane, Newlandsfield Park, ligger et steinkast unna. Imidlertid var det heller ikke mye å se så lenge jeg ikke klarte å ta meg inn, og jeg hoppet snart på toget igjen for å returnere til sentrale Glasgow, der jeg skulle hente bagasjen på hotellet før jeg satt kursen sørover.

 

 

 

10.04.2017: En kikk på Cathkin Park (Third Lanark)


Mandag 10.04.2017: Cathkin Park (Third Lanark)

 

Min lille kaledonske weekend gikk mot slutten for denne gang, men jeg hadde ikke noe umiddelbart hastverk med å forlate Glasgow. Denne dagen hadde jeg planlagt noe så spesielt som å «bevilge» meg en fotballfri dag, og det til tross for at det var kamper på menyen. Et besøk hos Barnton ville vel ligget godt an i så måte, men denne gang valgte jeg å heller være sosial og tilbringe tid med en venninne i St. Helens…eller nærmere bestemt i Thatto Heath. Hun regnet imidlertid ikke med å være hjemme fra jobb før en gang mellom klokka 17 og 18, så jeg tenkte å først slå i hjel et par timer i Glasgow før jeg satt kursen sørover.

 

Jeg hadde en plan for dette, men etter å ha gjennomført morgenstellet, var det først på tide med en frokost. Da Wetherspoons-kjedens puber sør for grensen fjernet black pudding fra menyen, beholdt de den tydeligvis i Skottland, og da var det nokså greit å krysse over rett borti veien for å innta dagens første måltid ved Spoons-puben The Sir John Moore. Deretter var det bare å returnere til hotellrommet, pakke sammen, sjekke ut, og samtidig slenge fra meg bagen for oppbevaring i hotellresepsjonen for noen timer. Jeg hadde planlagt en noe spesiell utflukt, og det var derfor jeg tok toget fra Glasgow Central til Crosshill, der jeg hadde en kort spasertur ned til det som var min destinasjon.

 

I parken Cathkin Park kan man fortsatt tydelig se restene av ståtribunene på anlegget med samme navn, som var hjemmebane for Third Lanark fra 1903 og frem til de i 1967 ble den første store skotske klubben som gikk konkurs. På tre av sidene står fortsatt de gjengrodde ståtribunene der, nærmest som et minnesmerke, og Cathkin Park har blitt et slags pilegrimssted for de med interesse for fotballhistorie som besøker Glasgow, og det var nokså surrealistisk å ta seg rundt på ståtribunene som snart åpenbarte seg foran meg inne i parken, der turgåere luftet sine hunder nede ved det som var gressmatta. Det vil si, gressmatta er fortsatt der og i bruk igjen, men litt mer om det senere.

 

Third Lanark ble stiftet allerede i 1872, som et lag tilknyttet militæravdelingen 3rd Lanarkshire Rifle Volunteers, og var samme år med å stifte det skotske FA. I 1889 spilte de seg frem til finale i den skotske FA Cupen, og etter omkamp sikret de seg troféet med 2-1 over Celtic. Året etter var de med å stifte den skotske ligaen, der de i årevis var et fast innslag på øverste nivå. I 1903 endret de navnet til Third Lanark, etter at forbindelsen til det nevnte militæravdelingen ble brutt. Våren 1904 sikret de seg det skotske ligamesterskapet, og det til tross for at de måtte spille alle sine kamper på andre baner. Sesongen etter vant de sin andre og siste FA Cup-tittel. Igjen fikk finalen til omkamp, og denne gang var det Rangers som ble beseiret 3-1.

 

Med unntak av tre svippturer nedom nivå to i 1920- og 1930-årene, holdt Third Lanark seg på øverste nivå frem til tidlig i 1950-årene. Det nærmeste de kom å kopiere cuptriumfene i den skotske cupen, var tre semifinaler i løpet av 1950-årene, der de for øvrig også hadde en tre sesongers «svipptur» på nivå tre, mens man i 1960/61 hadde en stor sesong og endte på tredjeplass i ligaen. Fire år senere rykket klubben igjen ned…for siste gang, for i 1967 ble klubben slått konkurs og det var kroken på døra for en virkelig tradisjonsrik klubb. Senere har det blitt blåst liv i klubbnavnet, for i 1996 var det en gruppe som startet opp igjen med spill i Greater Glasgow Amateur League. I 2008 kom det signaler om at den nye Third Lanark var en av interessentene til å ta over ligaplassen til Gretna etter at sistnevnte hadde gått konkurs, men til slutt var de ikke å finne blant søkerne.

 

Cathkin Park har en interessant men nokså komplisert historie, og Third Lanark spilte først på en tidligere bane med samme navn. Dette var deres hjemmebane frem til 1903, da de flyttet inn på det som skulle ble deres hjemmebane frem til 1967. Dette stadionet var opprinnelig bygget i 1884 som det andre ved navnet Hampden Park, og var hjemmebane for Queens Park. Da sistnevnte klubb flyttet til den tredje (og nåværende) utgaven av Hampden Park, tok Third Lanark over leiekontrakten og døpte det om til New Cathkin Park. Dette er dog identisk med anlegget man i dag fortsatt kan se restene av, så «New»-prefikset forsvant på et eller annet tidspunkt.

 

Third Lanark måtte vente litt før de kunne flytte inn, og det var derfor de som nevnt visstnok spilte alle sine kamper i 1903/04-sesongen andre steder. Deres siste kamp på Cathkin Park var 25 april 1967, og etter dette har naturen gjennom flere tiår gjenerobret tribunene på et anlegg som i sin tid huset et par landskamper – hvorav kampen mellom Skottland og England i mars 1884 skal ha vært tidens første all-ticket kamp. På det som var den ene langsiden, går nå en sti der hundeiere var i ferd med å lufte sine firbeinte, men innimellom trærne og buskaset på de tre andre sidene, kunne jeg se de gamle ståtribunene med sine rødmalte bølgebrytere.

 

Som sagt, en temmelig surrealistisk opplevelse, men kanskje ville det være enda snodigere å se en kamp fra disse tribunene. For som jeg så vidt var inne på, spilles det igjen fotball her, og det er altså den nye Third Lanark-klubben som spiller sine hjemmekamper her i Greater Glasgow Amateur League. Uten at jeg har fått bekreftet dette, ser jeg også at en klubb ved navn Hampden AFC skal benytte banen, og en kilde sier at det samme gjelder en gutteklubb fra Jimmy Johnstone Academy, hva nå enn liga de spiller i. For min del spaserte jeg videre den korte veien ned til Hampden Park for å ta en kikk også der før jeg returnerte til sentrale Glasgow for å plukke opp bagasjen og vende snuta sørover mot St. Helens-området, der jeg skulle overnatte hos og tilbringe dagen (eller i hvert fall kvelden) med en venninne.