Onsdag 11.04.2018: Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End
Etter gårsdagens fiasko var det kanskje naivt å våkne med forhåpninger om at denne dagen skulle bli bedre, men vertinnen ved Castle Hotel i Berwick vartet i hvert fall opp med en full english som fikk godkjent til tross for mangelen på black pudding og det faktum at tomatene var hermetiske. Litt før klokka ti leverte jeg tilbake nøkkelen og takket for meg for å krysse over til jernbanestasjonen. Jeg kom meg som planlagt med 10.12-toget som brukte snaut tre kvarter ned til Newcastle, som heldigvis var så langt jeg skulle denne dagen. Det vil si, jeg skulle jo også ut til Dunston for å sjekke inn, og også på kamp senere, men det var en dag som ville bli tilbragt i nordøst. Planen var å dra på kampen Birtley Town v FC United of Newcastle i toppdivisjonen til Northern Alliance, men det nær sagt selvfølgelig blitt annonsert problemer og baneinspeksjon der nede i Birtley.
Jeg hadde også vurdert å ta toget til Dunston, men droppet det nå da jeg ikke lenger hadde togpasset, og med busser som stopper rett utenfor Royal Hotel som var min base for dagen, var det uansett et langt enklere alternativ. På dette tidspunktet var jeg fortsatt ikke klar over den nevnte baneinspeksjonen, og dum som jeg var betalte jeg for en dagsbillett som ville dekke meg helt ned til Chester-le-Street. Jeg kom meg i hvert fall raskt til Royal Hotel, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji, og etter å ha blitt sjekket inn var det bare å busse inn igjen til Newcastle. Der hadde jeg nemlig planer om å teste en mikropub jeg av en eller annen grunn aldri har sjekket ut tidligere. The Split Chimp viste seg å være et glimrende sted, og ikke minst falt min pære- og chili-cider godt i smak. Det gjorde også posen med «Hog of Horror» pork scratchings med tilhørende «Ring of Hellfire»-dip. For en gangs skyld var det som lovet litt futt i sakene, og jeg vurderte påfyll av begge deler.
Jeg hadde imidlertid fått de siste dråpene av den nevnte cideren, og det var kanskje et signal om at det var greit å komme seg videre, slik at turen nå gikk rundt hjørnet til et av mine faste vannhull. Det var mens jeg satt meg ned med en pint på Bridge Hotel at jeg fant ut om baneinspeksjonen, og det var ikke positive signaler, så det var på tide å rådslå litt med min groundhopper-kompis Lee Stewart. Kampen hos Birtley gikk uansett snart dukken like før jeg egentlig hadde tenkt å gå til stasjonen for å ta toget til Chester-le-Street, og jeg begynte å ane en ny fiasko, men kikket på Gateshead Leam Rangers som mente det nok skulle bli kamp. Katie og Lee hadde egentlig tenkt seg et annet sted, men da jeg valgte meg Leam Rangers bestemte de seg for å slå følge, så vi avtalte å treffes der.
Jeg gikk derfor etter hvert bort til bussholdeplassen for å vente på buss nummer 58, som fraktet meg ned til den sørlige delen av Gateshead, på god vei mot Washington. De fleste vil vel vite at Gateshead ligger ved den sørlige bredden av elven Tyne, med Newcastle på andre siden, og at de to forbindes med sju broer. Gateshead skal ha et innbyggertall på drøyt 120 000, og er blant annet kjent for sin moderne arkitektur. Ved Staneway gikk jeg uansett av og fant raskt frem til Hilltop Playing Fields, som er hjemmebanen til Gateshead Leam Rangers. Der skulle de denne kvelden spille ligakamp i Wearside League, og gjestene var en klubb jeg også tidligere har sett som bortelag; nemlig Sunderland West End.
I 1993 vant Olympique Marseille “Champions” League mens Newcastle United under ledelse av Kevin Keegan vant det som i dag er Championship og rykket opp i Premier League, men samme år ble det stiftet en fotballklubb ikke altfor langt fra der tidligere Marseille- og Newcastle-spiller Chris Waddle sparket sin første ball. Leam Rangers Youth Club var ideen og hjertebarnet til Rob Houghton, som nærmest egenhendig har bygget opp klubben og fortsatt er klubbsekretær. De bedrev først kun aldersbestemt fotball, men i 2009 startet man opp med seniorfotball under navnet Gateshead Leam Rangers og tok plass i Durham Alliance. I 2011 fikk de innpass i Wearside League, og der har de hatt tilhold siden. De har stort sett vært å finne på nedre tabellhalvdel, men klubben har takket være først og fremst Rob Houghton allerede kommet langt etter den spede starten.
Hilltop Playing Fields er en nokså enkel bane etter de flestes målestokk, der selve banen er gjerdet inn med et gelender rundt hele banen, men hvor det ikke finnes noen tribunefasiliteter. Rundt banen er det visse seksjoner med hard standing, mens man ellers står rett på gresset. Nå man vet arbeidet som ligger bak, er det likevel imponerende hva Mr. Houghton med bistand fra noen gode hjelpere har fått til. Da man først fikk sikret seg en avtale om bruk av denne tomta, var den et overgrodd villniss som Houghton umiddelbart satt i gang med å få ryddet og jevne ut. Han anskaffet et par simple containere som spillerne skiftet i, og disse står for øvrig fortsatt der, men blir i dag brukt til oppbevaring av diverse utstyr. Houghton tok til og med et murerkurs ene og alene for å deretter bygge et garderobebygg. Senere fikk de bidrag fra Football Foundation til å bygge et klubbhus og nye, større garderobefasiliteter.
Takket være innsatsen til Houghton & Co har klubben i dag 22 lag med over 300 barn involvert, og en av spillerne som har kommet opp herfra er Danny Graham. En annen er Christie Elliott som for noen år siden gikk fra Whitley Bay til skotske Partick Thistle. Da jeg nå kom inn i klubbhuset, så jeg med en gang at de også har en fin bar der, men med tre kvarters tid til avspark virket det som om den ennå ikke var åpen. En observant kar der spurte imidlertid hva jeg var ute etter, og lovet at de snart skulle få åpnet og at han da skulle skjenke meg en pint så raskt som mulig. Som forventet var det ikke noe kampprogram, så mens jeg ventet kikket jeg i stedet på gamle bilder og memorabilia som hang på veggene, og fikk også tatt bilder av lagoppstillingene som klubbrepresentantene ved nabobordet nå hadde skriblet ned. Snart fikk jeg dog servert min pint, og ikke lenge etter kom mine venner Katie og Lee, sammen med Katies datter Jade som hadde blitt så stor siden sist.
Klokka var ganske nøyaktig seks, og med en halvtime til avspark slo de seg ned for en trivelig prat mens vi ladet opp til kamp. Heller ikke mine venner hadde blitt avkrevd inngangspenger, og det var da også tydelig at man ikke opererer med inngangspenger. Et godt tilbud med gratis inngang, men de kunne sikkert tatt et pund eller to, selv om problemet kanskje er en veldig åpen bane uten noe sted å avkreve noe slikt. Og kanskje er de rett og slett tilfreds slik tingene er.. Det var uansett snart på tide å tømme glasset og komme seg utenfor, og det virket som om en gressvoll på bortre langside – der man for øvrig også har de to laglederbenkene i mur – var et populært utkikkspunkt da mange av tilskuerne valgte å stå der. Det var imidlertid såpass vått i gresset at vi foreløpig valgte å ta oppstilling på betongstripa med hard standing på den andre langsiden.
Ifølge våre klokker tok det kun 37 sekunder før ballen lå i hjemmelagets nett, og de var Brad Wilson som sørget for en tidlig ledelse for bortelaget. Sunderland West End tok altså initiativet fra start, og da Kevin Gordon satt inn 0-2 i det 12. minutt, mistenkte vi at dette kunne bli virkelig stygt. West End kunne også økt ytterligere med et skudd som traff stolpen, men da Leon Kane åtte minutter senere reduserte til 1-2, var det plutselig litt kamp igjen, og hjemmelaget i Norwich City-kostymene hadde fått fornyet håp. Sammen med Jade tok jeg en liten runde for å ta noen bilder, og mens vi risikerte helsa i et forsøk på å forsere den sleipe gressvollen på motsatt langside, talte jeg meg også frem til at det var 49 tilskuere. De fikk se sjanser begge veier, men fortsatt med gjestene som styrte showet, og vi var i det hele tatt vitne til en svært underholdende kamp.
Andre omgang startet riktignok like hektisk som den første, og da Bryan Norton i omgangens niende minutt gjenopprettet gjestenes tomålsledelse ved å sette inn 1-3, mistenkte vi at de nå hadde sikret seg alle tre poengene. Litt senere reduserte imidlertid Carl Taylor igjen, men Lee Smith gjenopprettet igjen tomålsledelsen nesten umiddelbart. Hjemmelaget ga seg imidlertid ikke, og fem minutter senere sto det 3-4 da Chris Lowther tente nytt håp for hjemmelaget. Det var litt tilløp til Hawaii-fotball på slutten, da Leam Rangers jaktet utligning mens West End til tider fikk store rom å boltre seg i. Det var et par store sjanser for begge lag, men det endte omsider med borteseier 3-4. Før jeg nesten nøyaktig ett år tidligere så Sunderland West End for første gang som bortelag hos Coxhoe Athletic, hadde jeg fått høre at de normalt er et underholdende lag å se på, og nå hadde det sannelig vært 11 mål i de to kampene jeg hadde sett de i, så kanskje er det noe i akkurat det.
En ting jeg glemte å si om Hilltop Playing Fields er at det faktisk går en høyspentledning rett over gressmatta, på langs av banen. De er faktisk ikke høyere opp enn at Lee hevdet han mer enn en gang har sett ballen treffe disse under kamp. Mon tro om ikke dette er første gang jeg har sett akkurat dette. Uansett valgte jeg å straks stikke av gårde for å rekke bussen tilbake og dermed slippe en halvtimes ventetid til neste buss. Mens spillerne hjalp til med å fjerne nett og cornerflagg, var jeg dermed på vei tilbake til Newcastle. Jeg hadde vurdert å hoppe av ved Gateshead Interchange og bytte buss der, men ble i stedet med helt inn til Newcastle, der jeg tok en svipptur innom The Centurion.
Etter et glass der var det like greit å komme seg tilbake til Dunston og Royal Hotel, der jeg var tilbake i 21.30-tiden. Forrige gang jeg overnattet her var det faktisk godt med liv nede i puben i første etasje, men denne kvelden var det temmelig stille. Etter en halvtimes tid var jeg eneste gjenværende der, men unnet meg likevel både ett og to påfyll i glasset før jeg etter en samtale med kvinnemennesket i baren omsider trakk meg tilbake og lot henne få stenge og avslutte sin arbeidsdag. Nok en gang hadde det vært en dag der jeg måtte ty til alternative planer, men Gateshead Leam Rangers hadde vært redningen og vist seg som et trivelig bekjentskap. Var det nå lov å håpe på en torsdag der alt gikk som planlagt??
English ground # 471:
Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End 3-4 (1-2)
Wearside League
Hilltop Playing Fields, 11 April 2018
0-1 Brad Wilson (1)
0-2 Kevin Gordon (12)
1-2 Leon Kane (20)
1-3 Bryan Norton (54)
2-3 Carl Taylor (72)
2-4 Lee Smith (73)
3-4 Chris Lowther (78)
Att: 49 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 12.04.2018: Bradford City v Shrewsbury Town
Previous game: 09.04.2018: Lincoln United v Basford United
This day on the map here
