Torsdag 12.04.2018: Bradford City v Shrewsbury Town
Frokost var inkludert i prisen ved Royal Hotel, og derfor kunne jeg like gjerne benytte meg av det før jeg busset fra Dunston inn til Newcastle i 10-tiden. Siden jeg hadde måttet gå til innkjøp av togbilletter, måtte jeg nå vente på 11.29-toget og bytte i både York og Leeds når jeg nå skulle til Bradford. Toget fra Newcastle var deretter så forsinket at jeg mistet 12.40-forbindelsen videre fra York til Leeds, og som ikke det var nok, hadde 12.53-toget fra York forsinket avgang med over et kvarter, slik at jeg også mistet forbindelsen i Leeds. Med 13.51-toget derfra kom jeg meg da i hvert fall omsider til Bradford, og kunne slepe med meg bagasjen fra Bradford Interchange gjennom sentrum opp til Travelodge-hotellet der jeg hadde betalt £27 for overnatting. Jeg fikk snart sjekket inn og installert meg på rom 206, men det gikk ikke mange minuttene før jeg igjen var på vei ut døra.
Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien som strekker seg tilbake til 1300-tallet, men det var på 1800-tallet at den virkelig ble en boomtown under den industrielle revolusjon. Den ble et internasjonalt senter for tekstilindustrien og fikk tilnavnet «verdens ull-hovedstad». Nedgangen i de tradisjonelle industriene førte til arbeidsledighet, fattigdom og sosial uro, og Bradford er jo også kjent som en av de aller mest fremmedkulturelle stedene i hele Storbritannia. I dag anslås det at Bradfords innbyggertall er på rundt 530 000, og nå falt det igjen lett regn over byen da jeg gikk for å slå meg ned på en pub i nærheten.
The Corn Dolly hadde fått gode anmeldelser, og jeg fant snart ut at det ikke var helt uten grunn. Mens jeg satt der med en pint, kom det utrolig nok en kar bort fra nabobordet etter å ha gjenkjent meg. Det viste seg faktisk å være en kar som følger meg (og mine groundhopper-eskapader) på Twitter, men han hadde i motsetning til undertegnede ikke tenkt seg på Valley Parade denne kvelden. Temmelig snodig å bli gjenkjent av en tilfeldig kar i en by jeg ikke har tilbragt altfor mye tid tidligere. Det var etter hvert på tide å få i seg litt mat, og siden det var torsdag, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Turls Green for å benytte meg av deres Curry Club og få en stor porsjon Beef Madras. Kanskje passende med tanke på hvor jeg var, og i en by som Bradford hadde det sikkert heller ikke vært vanskelig å finne en autentisk indisk restaurant, men jeg følte for å være raskt ut og inn for å komme meg videre til neste pub.
Det skulle være mikropuben Bradford Brewery, men den viste seg vanskeligere å finne enn jeg hadde tenkt, og det hadde bakgrunn i at Google Maps har den på feil sted. Jeg fant omsider frem, men dette viste seg å være et etablissement der hipster- og raddis-faktoren var altfor høy etter min smak. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg derfor i stedet til The City Gent for å unne meg en siste pint der, før jeg etter hvert spaserte mot kveldens kamparena. Etter å ha passert et pakistansk(?) bryllup med en enorm prosesjon som inkluderte sitarer og full pakke, kom jeg meg snart til Valley Parade, der jeg kunne hente ut billetten jeg hadde betalt £20 for. Utenfor byttet jeg også £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og for samme beløp ble jeg eier av en pin da jeg deretter kikket raskt innom klubbsjappa.
Da Bradford City ble stiftet i 1903, så Football League det som en utmerket mulighet til å promotere sporten i et område dominert av rugby, og klubben fikk umiddelbart plass i ligaens andredivisjon på bekostning av Doncaster Rovers. Allerede våren 1908 vant de denne divisjonen og rykket for første gang opp på øverste nivå, og samtidig som de i 1911 noterte seg for sin beste ligainnsats noensinne med en 5. plass, spilte de seg også frem til FA Cup-finalen. Etter 0-0 i første møte med Newcastle United, seiret Bradford City 1-0 i omkampen og sikret seg sitt første og hittil eneste store trofé. Klubben holdt seg i øverste divisjon til etter første verdenskrig, men da det våren 1922 rykket ned, hadde de nok ingen anelse om hvor langvarig fraværet skulle bli. Utover i 1960-årene hadde de til og med surret seg ned i ligaens nye fjerdedivisjon og måtte dessuten to ganger søke om gjenvalg etter å ha endt nest sist i hele ligaen.
11. mai 1985: Sesongens siste kamp hjemme mot Lincoln City, og Bradford-fansen skal feire divisjonsseier og opprykk til nivå to for første gang siden mellomkrigsårene. I stedet havner det totalt i skyggen av de forferdelige scenene som utspiller seg da 56 mennesker omkommer i det som raskt ble et flammehav på Main Stand, og Bradford-brannen fikk da også store konsekvenser for engelsk fotball generelt. Da Bradford City våren 1999 sikret seg opprykk til Premier League, markerte det en retur til øverste nivå etter hele 77 års fravær. Det ble med to sesonger blant eliten før de måtte ta turen ned igjen, og da kom også de økonomiske problemene. To ganger havnet klubben under administrasjon mens de raste ned til nivå fire, og våren 2007 var fasiten tre nedrykk på sju år.
2012/13 ble en stor sesong fro The Bantams. Først ble de historiens andre lag fra nivå fire til å spille seg frem til finale i ligacupen, etter å ha slått ut bl.a. PL-klubbene Wigan Athletic, Arsenal og Aston Villa. Imidlertid ble klubben feid av banen med 0-5 for Swansea City i finalen, da de som første representant for nivå fire spilte en stor Wembley-finale. Men det var nok glemt da klubben litt senere i sesongen snek til seg den siste playoff-plassen og tok seg til finalen. Returen til Wembley ble denne gang langt lykkeligere da opprykket ble sikret med 3-0 over Northampton Town. To sesonger senere gjorde de furore ved å slå ut selveste Chelsea av FA Cupen, og det på Stamford Bridge. Sunderland ble deretter beseiret i neste runde, før Reading måtte ha omkamp for å vinne kvartfinalen.
Foreløpig har et ytterligere opprykk latt vente på seg selv om The Bantams de siste årene har kjempet i playoff-sjiktet. To år på rad har de nå tatt seg til playoff bare for å ryke ut; i semifinalen i 2016, og i finalen i fjor – begge ganger faktisk mot Millwall. I år hadde de igjen hatt en god start på sesongen, men en horribel periode med kun to poeng på ti kamper etter nyttår hadde ført til at klubben nå hadde rast ned til en posisjon rett under midten av tabellen. Med ni poeng opp til playoff-sonen hadde nå manager Simon Grayson en tøff jobb med å klare det målet, men med to kamper til gode på de fleste lagene foran seg, hadde Bantams-fansen ikke gitt opp helt ennå. De sto imidlertid overfor en tøff test når opprykksjagende Shrewsbury Town nå kom på besøk, og etter en kanonstart på sesongen var nå også Salop avhengig av poengene for å holde følge med tet-duoen Wigan Athletic og Blackburn Rovers.
Jeg hadde funnet ut at det kunne være en fordel med en plass på langsiden Midland Road Stand med tanke på å få noen blinkskudd av anleggets indre, og måtte nå derfor gå rundt hele stadionet. På veien traff jeg til alt overmål på en norsk groundhopper som dro kjensel på meg, og jeg ble stående av slå av en liten prat med Steinar Tungen og hans reiseledsager før jeg fartet videre og tok meg innenfor. Jeg hadde som vanlig på dette nivået sikret meg en plass på øverste rad i håp om å øke sjansene for å få se kampen stående. Det viste seg å ikke være noe voldsomt problem, og det var da heller ikke akkurat veldig trangt om plassene på Valley Parade når det skulle være TV-sendt kamp her denne kvelden. Sky Sport var på plass i likhet med undertegnede, som dog hadde blitt fristet av andre kamper som ble omberammet på et tidspunkt da jeg allerede hadde booket i Bradford, men torsdag var uansett en grei dag å få huket av for besøk for et nytt FL-stadion.
Valley Parade forbindes selvsagt ofte med den nevnte og kjente brannen i 1985, og jeg hadde selvsagt også tatt en kikk på minnesmerkene over denne tragedien. I kjølevannet av brannen fikk anlegget en vesentlig ansiktsløftning til £2,6 millioner kroner, og Valley Parade kan nå best beskrives som «a ground of two halves». The Kop End dominerte anlegget totalt med sine to etasjer, men er nå forbundet med langsiden Main Stand som også har fått en ekstra etasje. Sammen utgjør disse to en koloss som dominerer og ruver totalt over resten av anlegget. Midlands Road Stand ser til sammenligning liten ut på den andre langsiden, og det samme gjelder den siste kortsiden. Valley Parade er for øvrig det engelske ligastadion med den eldste tilskuerrekorden. Den ble satt så langt tilbake som i 1911, da 39 146 personer møtte opp for å se hjemmelaget spille hjemmekamp mot Burnley.
Bradford kom fra et ydmykende 0-5-tap i Blackpool mens også Shrewsbury hadde vaklet litt i det siste. Gjestenes hadde første mulighet da Bantams-keeper Colin Doyle måtte i aksjon på en avslutning fra Alex Rodman, men deretter var det Salop-keeper Dean Henderson som to ganger i løpet av kort tid måtte trå til for å hindre Alex Gilliead og Stephen Warnock i å gi vertene ledelsen. Bradford fortsatte å se farligst ut, men det var gjestene som plutselig var nære på da Jon Nolan avsluttet fra god posisjon og kanskje skulle scoret. Keeper Doyle vartet imidlertid opp med en beinparade, og det var fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben halvveis. Med det gikk jeg for å hente meg en pai og en Bovril. £5,70 kan ikke kalles annet enn uhørt, og kun koppen med Bovril alene (£2,30) var dyrere enn det jeg betalte for både Bovril og pai under en annen kamp på turen, men dette var vel en påminnelse om at jeg nå var tilbake i Football League snarere enn i non-league.
Ti minutter ut i omgangen måtte hjemmekeeper Doyle igjen redde fra Nolan, men det var fortsatt Bradford som hadde et ørlite initiativ. Etter en snau times spill ble gjestene redusert til ti mann da Omar Beckles fikk sitt andre røde, som han for øvrig kanskje skulle hatt tidligere. Bradford presset på for et seiersmål, men det nærmeste de kom etter dette var en heading fra Charlie Wyke som gikk like over Shrewsbury-målet. Dermed endte kampen uten mål, og altså med poengdeling, og akkurat det hjalp ingen av lagene nevneverdig. Det automatiske opprykket var i ferd med gå fløyten for Shrewsbury, men også Bradford Citys muligheter til å kvalifisere seg for playoff begynte å se nokså syltynne ut. Av de 18 997 tilskuerne var det nok ganske mange som forlot Valley Parade en smule skuffet.
I løpet av kampen hadde det også vært perioder med styrtregn, og selv om det ikke var like kraftig nå, var det heftig nok til å jeg langet ut for å komme meg tilbake til hotellet fortest mulig. Jeg begynte å bli seriøst drittlei alt regnet, men sett i den sammenheng hadde det kanskje ikke vært noen dum idé å besøke Valley Parade denne kvelden likevel, snarere enn å løpe en større risiko for ytterligere avlysninger andre steder lenger ned i pyramiden. Likevel gledet jeg meg til å returnere til non-league dagen etter, da jeg skulle besøke en klubb jeg virkelig har ønsket meg til en stund. Ingen pitstop på vei tilbake til hotellet denne gang, og det var bare å komme seg inn i ly for regnet og krype under dyna for å få seg litt søvn.
English ground # 472:
Bradford City v Shrewsbury Town 0-0 (0-0)
League One
Valley Parade, 12 April 2018
Att. 18 997
Admission: £20
Programme: £3
Pin badge: £3
Next game: 13.04.2018: Halstead Town v Woodbridge Town
Previous game: 11.04.2018: Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End
This day on the map here