Onsdag 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde opprinnelig ingen kampplaner denne onsdagen, men da jeg på formiddagen satt og bladde raskt gjennom lokalavisen, bet jeg meg merke i en liten notis som fortalte at det synkende skipet Drøbak/Frogn den kvelden skulle ta turen til Nesodden for å spille treningskamp hos lokalrivalene fra halvøya. I tillegg ble det fortalt at kampen skulle spilles på Berger kunstgress snarere enn selve Berger Stadion, så selv om det var treningskamp ville det være en god mulighet til å se to førstelag i aksjon på en bane som normalt sett vel kun benyttes av Nesodden-reservene. Jeg la ut denne informasjonen på Twitter, og flere groundhoppere varslet interesse, mens jeg selv også vurderte å ta turen.

Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å reise kollektivt mellom Drøbak og Nesodden, og reiseveien ville om jeg husker rett bety fire busser hver vei og en reisetid tre ganger normal kjøretid og vel så det. Det fristet ikke all verden, men Elisabeth hadde også tent på denne idéen, og hun kunne plukke meg opp ved Nesset, så tre dager etter at vår Hedmarks-dobbel ble det igjen en ny ‘date’ med henne. Planen var lagt, og som busset som avtalt ut til Nesset der jeg ventet på henne. Derfra gikk turen opp Rundvollbakkene og utover på Nesodden.

Vi ankom Berger Idrettspark med god tid til avspark, og siden hovedbanen Berger Stadion og dagens kamparena Berger kunstgress ligger rett ved siden av hverandre, var det selvsagt greit å benytte sjansen til å ta stikke hodet innom førstnevnte for å ta noen bilder, siden jeg var altfor dårlig til det vet mitt forrige besøk da FFK gjestet Nesodden i cupen for endel år siden (2011). Nesodden burde jo være kjent for de fleste, men for ordens skyld er det en kommune i Akershus som ligger på en halvøy med Oslofjorden på vestsiden, Bunnefjorden på østsiden, og Frogn i sør. Kommunen har snaut 20 000 innbyggere, og er selvsagt også kjent for båtene som går mellom Nesoddtangen og hovedstaden.

Hva gjelder Nesodden IF ble idrettsforeningen stiftet i 1920, og selv om jeg ikke kan berette stort fra klubbens tidlige dager, sikret de seg i hvert fall opprykk til nivå tre da de i 2010 vant sin 3. divisjons-avdeling etter to strake andreplasser før det. Etter å ha debutert med sjetteplass i sin første 2. divisjons-sesong, fulgte de opp med en sjuendeplass i 2012 før det ble jumboplass og nedrykk i 2013. To år senere ble det ytterligere nedrykk, og klubben er nå fortsatt å finne i Oslo-kretsens 4. divisjon. Der kjemper de imidlertid i toppen denne sesongen, og det er langt fra usannsynlig at de dermed vil kunne bytte plass med kveldens gjester fra DFI som har til tider har vært slaktoffer i divisjonen over og nå kom fra 11 strake tap.

Berger kunstgress er en spartansk kunstgressbane, nokså typisk for dagens kunstgressbaner i lavere divisjoner i Oslo-regionen. Det er intet av tribunefasiliteter, men på den ene siden er det en bergknaus som strekker seg bortover langsiden der, og vi klatret opp der for å ta noen bilder mens lagene entret banen og dommeren kunne starte kveldens batalje. Med tanke på at de to lagene kan ende opp med å bytte divisjon var jeg spent på styrkeforholdet, men i og med at Nesodden manglet flere viktige brikker skal man nok ikke legge altfor mye i det vi fikk se. Nå manglet DFI også en viktig mann, for min nabo og kompis Nichlas Furu hadde tidligere på dagen fortalt meg at han ikke kom til å spille, slik at de røde manglet sin kaptein.

Det var Nesodden som tok ledelsen ved Saad Saloumi da min stoppeklokke viste at vi var i det 19. minutt, men det må sies å ha vært litt mot spillets gang, for ungguttene til Drøbak kjørte kampen, og etter hvert rundspilte de til tider vertskapet uten å få uttelling. Sammen med en groundhopper fra Ski som også fikk kjøpt det siste eksemplaret av min bok, så vi at det det sto 1-0 til pause. Vi talte oss frem til 62 tilskuere, og de som fortsatt var der da DFI utlignet i det 72. minutt fikk se at presset endelig ga uttelling da Allessandro Caroprese satt inn 1-1. Helt på tampen klarte faktisk DFI også å få et vinnermål ved stortalentet Alwande Roaldsøy, og dermed endte det 1-2.

En fortjent borteseier til ungguttene, og man håpet nok at dette til tross for å kun være en treningskamp ville kunne være med å snu trenden litt. For vår del kjørte vi snart av gårde etter kampslutt, og Elisabeth slapp meg av igjen på Nesset, der jeg kom meg med Drøbaks-bussen tilbake til…ja, Drøbak. Det sier litt om situasjonen i DFI at jeg der traff på en kjent skikkelse i lokalmiljøet som tidligere har vært trofast støttespiller for klubben og fast innslag på deres kamper i en årrekke. Han spurte meg om resultatet før han bekreftet at han på grunn av det nye styret og måten de har turet frem på ikke lenger går på hjemmekamper fordi han ikke vil støtte de. De vil møte seg selv i døra, var hans avslutnings-kommentar, og de har da også vært flinke til å støte folk fra seg. Men de hadde i hvert fall fått en seier i treningskampen mot en lokalrival denne kvelden.

Norwegian ground # 103:
Nesodden v Drøbak/Frogn 1-2 (1-0)
Friendly
Berger kunstgress, 31 July 2019
1-0 Saad Saloumi (19)
1-1 Alessandro Caroprese (72)
1-2 Alwande Roaldsøy (89)
Att: 62 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice
Next norwegian game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3
Previous game: 28.07.2019: Hamarkameratene v Sandefjord Fotball

More pics

Søndag 28.07.2019: Hamarkameratene v Sandefjord Fotball

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sammen med min groundhopper-venninne Elisabeth hadde jeg allerede sett én kamp denne dagen da vi forlot Gålåsbana på Furnes med kurs mot Hamar. Det var ikke lange veien, og snart sto vi parkert rett ved Briskeby Stadion i god tid før kampstart i 1. divisjons-oppgjøret mellom Hamarkameratene og Sandefjord Fotball. Vi vurderte å kikke oss rundt etter et gatekjøkken eller lignende, men valgte i stedet å heller satse på at de hadde godkjent matservering innenfor portene på Briskeby. Etter å ha knipset noen bilder av eksteriøret oppsøkte vi derfor billettluka der jeg kjøpte inn billetter for oss begge – for min del en honnørbillett pålydende 150 kroner (man tar visst 20 kroner ekstra på kampdagen).

Det burde være totalt unødvendig å introdusere Hamar og for den saks skyld også HamKam, men Hamar er for ordens skyld den største byen i Hedmark der den også er fylkets administrasjonssenter. Den ligger som kjent i Mjøsregionen, med en beliggenhet på østsiden av Mjøsa. Selve Hamar by skal ha i overkant av 30 000 innbyggere, mens dette tallet tredobles om man inkluderer dens omland. Hamar er selvsagt kjent som hovedkvarter for Norsk Tipping, slik at mange drømmer om en telefon fra Hamar. Videre er den kjent for å være en av arrangørstedene for Lillehammer-OL i 1994, da blant annet skøyte- og kunstløp-konkurransene ble avholdt i Vikingskipet.

Men nå var det fotball og HamKam det skulle dreie seg om. Det var en gjeng gutter som i 1918 stiftet klubben under navnet Freidig. Det fortelles at de ikke skulle ha mer enn elleve spillere, og at kun de som kunne betale for ball fikk være med. Det ble 1,67 kroner per person. Rett etter krigen var Hamarkameratene et faktum da de slo seg sammen med flere andre lokale klubber. De kommende årene skal først og fremst ha vært en kamp om å bli best i byen, med Hamar IL som en lokal rival. HamKam klatret i divisjonene i løpet av 1960-årene, og i 1970 var klubben for første gang klar for spill på øverste nivå av norsk fotball.

1970-sesongen var ikke bare HamKams første blant eliten, for tredjeplassen i deres debutsesong står fortsatt også som historisk bestenotering i ligasammenheng. Året etter lå de på en andreplass etter halvspilt serie, men det var ikke godt nok før den østerrikske trener Karl Adamek som etter et 0-4 tap for Fredrikstad var så misfornøyd at han reiste hjem til Østerrike. ‘Kamma’ har siden den gang vært litt av et jojo-lag – eller heis-lag om man vil – men hyppige opp- og nedrykk. Hele åtte ganger har de rykket ned fra toppdivisjonen, og mon tro om ikke det er en slags rekord. Noen turer ned på nivå tre har det også vært, men klubben er altså nå tilbake på nivå to. Deres innsatser i cupen er også verdt noen ord, for til tross for sine seks semifinaler i den norske cupen (senest i 1989), har de aldri klart å karre seg til finalen, og også det er rekord.

Som noen sa det: HamKam er denne sesongen igjen så uforutsigbare at det er rent forutsigbart. Og derfor var det langt fra gitt at det skulle bli favorittserier til bortelaget når opprykksjagende Sandefjord Fotball kom på besøk denne søndagen. Heller ikke på Briskeby har man skjønt poenget med et kampprogram, så der føyer de seg inn i rekken av norske klubber. Men rett på innsiden av inngangspartiet lå det da en bunke med noe som minnet mistenkelig om et kampprogrammer. Neida, det viste seg kun å være en blekke som alle klubbene i divisjonene tilsynelatende ga ut sin egen versjon av ved sesongstart, og dette magasinet i A4-format havnet i veska som en slags fattig trøst.

Klubbens stadion heter egentlig Briskeby Gressbane, men når det evinnelige kunstgresset dessverre også har funnet veien hit, føler jeg det blir nærmest et hån mot anleggets historie å benytte dette navnet. Derfor velger jeg Briskeby Stadion, som jo også blir brukt. Uansett ble det påbegynt i 1930, men først i 1936 ble det åpnet. Det fortelles at ordet ‘gressbane’ ble valgt fremfor ‘stadion’ fordi rivalen Hamar IL spilte på Hamar Stadion, og arbeiderklassemedlemmene i den tids HamKam ville ikke sammenligne seg med det de oppfattet som en klubb for borgerskapet. Briskeby var i 1938 faktisk kamparena for selveste NM-finalen, der storheten Fredrikstad slo Mjøndalen 4-2 foran 14 500 tilskuere – på et stadion som på den tiden vanligvis tok 1 200 tilskuere. Dette er fortsatt rekord for Briskeby, og vil nok aldri bli slått.

Rekorden for HamKam-kamp er 11 500 på en kamp mot Lillestrøm i 1976, og i 1984 ble det på den østlige langsiden bygget en tribune med plass til 2 300 tilskuere. Til dette tok klubben opp et lån som gjorde at de senere nesten brakk ryggen økonomisk og kun salget av Briskeby til Hamar kommune i 1993 forhindret visst en konkurs. Like etter årtusenskiftet kom NFF med strengere stadionkrav, og man mente at Briskeby ikke lenger ville oppfylle kravene. Derfor ble det lagt flere planer om nytt stadion, men man endte i stedet opp med en løsning der man ville oppgradere Briskeby. Det skulle skje i tre etapper, der første del var ny tribune på den vestlige langsiden og den nordlige kortsiden. Men det stoppet vel der..

Disse to er begge toetasjes sittetribuner og det var oppe i andre etasje på den nordlige kortsiden at vi slo oss ned. Derfra skuet vi over på den østlige kortsiden der enden nærmest oss nå har et ståfelt for supporterklubben Briskebybanden. Og ikke minst kunne vi på motsatt ende av banen se klubbhuset og dens gamle VIP-tribuner. Det er vel når ‘Kamma’ angriper den kortsiden at de «spiller hemmat» som de sier her i traktene, og den er et kjent syn som jeg husket fra kikking på Sportsrevyen i mine yngre år. Kapasiteten skal i dag være 7 600, og det syntes jeg egentlig var overraskende lavt nå jeg nå var her og skuet utover Briskeby Stadion.

Før denne dagen var det ikke mange klubber jeg har sett flere ganger i aksjon uten å noen gang se de på hjemmebane. På stående fot tror jeg vel kun det var Odd og Viking, men nå skulle det i hvert fall bli kamp på Briskeby. En matbit fikk jeg meg også, i form av en pizzabit fra kioskutsalget som ble tatt med opp på tribunen. Der skulle jeg midlertidig legge fra meg noe på ‘bakveggen’, og det forsvant så bak en slags finerplate slik at jeg virkelig måtte jobbe for å rekke ned og få det opp igjen. Da jeg igjen kikket opp og satt meg ned ved siden av Elisabeth, forsto jeg ikke helt hva hun brast ut i voldsom latter for, men det viste seg at jeg nå hadde halve fjeset fullt av gammel møkk og så ut som en slags svarteper. Bra jeg kunne underholde henne litt da..

Vel, det dro seg uansett mot kampstart, og det var en rolig innledning der det skjedde lite foran målene de første sju-åtte minuttene. Da fikk bortelagets toppscorer Pontus Engblom en kjempesjanse som han på utrolig vis misset da han fikk stå helt alene på fire-fem meter og styre ballen utenfor. Etter dette var vertenes Simen Bolkan Nordli frempå ved et par anledninger og avsluttet like utenfor, mens en heading fra Ruben Alegre Guerra strøk stolpen. Det var såpass varmt at dommeren ved halvspilt omgang beordret drikkepause, men etter dette hadde både Engblom og vertenes Emil Sildnes gode muligheter. Med omtrentlig tre minutter til pause lå ballen lå ballen på straffemerket etter at Simen Bolkan Nordli ble felt. Han tok selv straffesparket, gjorde ingen feil, og HamKam gikk til pause med ledelse 1-0 etter at Engblom igjen brant en stor sjanse på overtid av omgangen.

Det var gjestene som hadde skapt de største målsjansene før pause, men HamKam hadde spilt en nokså god omgang. Etter hvilen hadde de to kjempesjanser allerede i åpningsminuttene. Bolkan Nordli var alene med keeper som reddet, og sistnevnte var på farten igjen da han stoppet et farlig skudd fra Sildnes. Vi begynte å nærme oss en time da HamKam hadde corner, og det var nærmest vanvittig at det ikke ble mål da Brotangen headet i stolpen, i ryggen på keeper og til ny corner. Etter en ny drikkepause var det nå vertene som skapte det meste av store farligheter, men ballen ville ikke i mål. Likevel hadde de få problemer med å holde på ledelsen og sikre seg tre poeng mot et Sandefjord-lag som spesielt etter pause fremsto nokså tannløst offensivt.

Noe skuffende var det kanskje også at kun 1 337 tilskuere hadde møtt frem, men nå vet jeg ikke hva som er vanlig på Briskeby i disse dager, og nå er det jo også klubber i denne divisjonen som ville jublet voldsomt over et slikt tall. To av de 1 337 skulle i hvert fall hjem, og vi gikk nokså umiddelbart tilbake mot bilen for å returnere til Oslo etter vår dagens dobbel. Ute på E6 motsto Elisabeth også fristelsen av å ta av mot Kåterud, så vi kom oss nokså raskt og greit tilbake til Helsfyr der jeg ble sluppet av. Nok en fin dobbel og utflukt sammen med Elisabeth, og det skulle ikke gå altfor lenge før vi igjen la planer om ny kamp sammen.

Norwegian ground # 102:
Hamarkameratene v Sandefjord Fotball 1-0 (1-0)
1. divisjon
Briskeby Stadion, 28 July 2019
1-0 Simen Bolkan Nordli (43)
Att: 1 337
Admission: 150 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn (@ Berger kunstgress)
Previous game: 28.07.2019: Furnes v Brumunddal 2

More pics

Søndag 28.07.2019: Furnes v Brumunddal 2

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Over halvannen måned var gått siden sist jeg var på kamp. I så måte var det kanskje på tide igjen, og da Elisabeth hadde funnet seg en Hedmarks-dobbel og spurte om jeg ville være med, takket jeg selvsagt ja til det. Jeg har faktisk flere ganger kikket på terminlistene til Furnes og sett på mulighetene for en dobbel med f.eks HamKam, og det var nettopp en slik dobbel vi nå gikk for denne juli-søndagen. Vi beregnet oss god tid da vi avtalte Oslo S som møtested, og etter at hun hadde plukket meg opp der, kjørte vi nordover mot Hedmarken, der Gålåsbana på Furnes var første stopp.

Det vil si, først stopp ble rettere sagt Ottestad, for vi fant ut at vi hadde nok av tid til å svinge E6 av der og ta en lynrask kikk på Ottestad Idrettspark. Det er en annen av banene i området jeg har kikket litt på med tanke på å få sett en kamp der. Denne dagen var det ingen kamp der, og Elisabeth hadde uansett sett kamp der tidligere, så etter å ha kikket oss rundt og knipset et par bilder av den fine og tilsynelatende hjemmesnekrede tribunen fortsatte vi et lite stykke nordover og tok igjen av ikke lenge etter vi hadde passert Hamar. Furnes er en bygd som ligger mellom Hamar og Brumunddal, og den hører nå til Ringsaker kommune.

Der ankom vi Gålåsbana – eller Gaalaasbana som den mange steder skrives – med fortsatt god tid til å kikke oss litt rundt før dagens kamp mot Brumunddal 2 i 4. divisjon Indre Østland avdeling 1. Furnes Fotball ble stiftet i 1932, men rent bortsett fra det er det ikke all verden jeg kan berette om klubben vi nå gjestet. Vel, rent bortsett fra at de tilsynelatende tok en pause fra A-lagsfotballen etter sin 2013-sesong i 5. divisjon. I 2016 stilte de igjen lag, og 2017 endte med avdelingstittel og opprykk til 4. divisjon der de altså fortsatt er å finne.

Klubbens hjemmebane er som sagt Gålåsbana, og heller ikke den har sluppet unna kunstgresset som den ifølge en kilde dessverre fikk i 2016. Banen domineres imidlertid av en flott tribune midt på den ene langsiden; en type tribune som jeg savner i lavere divisjoner i Oslo-området. Jeg skal ikke på noen måte forsøke å gjette hvor gammel den er, men den ser ikke altfor gammel ut. Den byr uansett på tak over hodet og benkerader i tre. Bortsett fra denne fjonge tribunen er det intet av tilskuerfasiliteter ellers rundt banen, men det var et klubbhus med kiosk i det ene hjørnet ved inngangen, og der fikk vi kjøpt oss litt forfriskninger etter å ha betalt oss inn med 50 kroner per hode.

Vi hadde tatt plass oppe på tribunen da lagene kom på banen til AC/DC-klassikeren «Hells Bells», men jeg måtte snart røre litt på meg og ta en aldri så liten foto-runde. Det var altså snakk om 4. divisjon Indre Østland avdeling 1, der Furnes lå på en åttendeplass av de tolv lagene i avdelingen. Dagens gjester var dessverre et reservelag, men det var i hvert fall duket for lokaloppgjør når Brumunddal 2 gjestet Gålåsbana. Bortelaget hadde enda mer behov for poeng, for de befant seg nede i nedrykkssumpa på en nestsiste-plass med kun fem poeng på sine ti kamper hittil. Men man vet jo aldri hva disse andre-lagene kommer med, og jeg kjenner heller ikke Dala-troppen godt nok til at jeg kunne registrere om de kom forsterket.

Mens jeg tok en runde var det i hvert fall Dala-reservene som kom best i gang og styrte ting ute på plast-underlaget, og med et snaut kvarter spilt fikk de uttelling da en av deres spillere løp fra alt av Furnes-spillere og spilte til Erik Botten Breum som omsatte i scoring og dermed 0-1. Det var fortsatt gjestene som nok var det beste laget, selv om Furnes var frempå med et par sjanser også de. På en av disse utlignet Simen Haugen til 1-1 med rundt fem minutter til pause, og det var også stillingen da dommeren signaliserte at vi var halvveis. Nå gjaldt det for hjemmelaget å heve seg i andre omgang.

Det var i stedet gjestene som virkelig tok tak etter hvilen, og fra straffemerket sendte Christian Lilleøen Ruud igjen Dala i ledelsen. Det var dog langt fra avgjort, og selv om Dala kunne økt ytterligere, var Furnes fortsatt med i kampen på stillingen 1-2. Det var først i det 83. minutt at vi følte avgjørelsen falt, for da satt Erik Botten Breum sitt andre og Dalas tredje. Poengene kom til å bli med opp til Brumunddal, og da Herman Halvorsen Roseth økte til 1-4 i det siste ordinære spilleminutt, var det bare dagens siste spiker i Furnes-kista. Vi talte oss frem til at det var 104 tilskuere som så dommeren blåse av med det som sluttresultat, og vi satt sporenstreks kursen tilbake mot Hamar og dagens andre kamp.

Norwegian ground # 101:
Furnes v Brumunddal 2 1-4 (1-1)
4. divisjon Indre Østland avd. 1
Gålåsbana, 28 July 2019
0-1 Erik Botten Breum (15)
1-1 Simen Haugen (40)
1-2 Christian Lilleøen Ruud (pen, 57)
1-3 Erik Botten Breum (83)
1-4 Herman Halvorsen Roseth (90)
Att: 104 (h/c)
Admission: 50 NOK
Programme: None

Next game: 28.07.2019: HamKam v Sandefjord Fotball
Previous game: 10.06.2019: Fredrikstad v Sola

More pics

Mandag 10.06.2019: Fredrikstad v Sola

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi hadde allerede sett én kamp denne andre påskedag, min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth og jeg, da vi satt oss i hennes bil og forlot Seiersten Stadion i Drøbak, der vi hadde sett hjemmelaget gå på nok et tap. Nå var det på tide med dagens hovedrett, og turen gikk derfor sørover mot Fredrikstad, der hjemmelaget FFK skulle ta imot Sola. Elisabeth loset oss trygt frem til plankebyen, og etter å ha parkert i parkeringshuset under Fredrikstad Stadion gikk vi foreløpig hvert til vårt. Selv gikk jeg først innom og sikret meg en billett til dagens kamp, og etter å ha betalt 70 kroner for en honnør-billett gikk turen over gangbrua og inn i sentrum for å spore opp noen kompiser som jeg regnet meg var i full fart med oppladingen.

Jeg fant de på uteserveringen ved Dragen Pub, og satt snart i godt selskap med Jon Erik, Patrick & Co mens jeg unnet meg et par bokser cider. Artig å treffe gutta igjen, og der og da visste jeg lite om at dette faktisk skulle bli min siste fotballkamp på over halvannen måned. Etter en omgang med beger-svinging (og et kjapt måltid på Nellys) var det på tide å komme seg på kamp, og vi gikk i samlet flokk over Glomma ved å krysse gangbrua som i likhet med bryggepromenaden som vanlig var pyntet med FFK-vimpler. Til tross for at flere titalls FFK-fans testet bruas bæreevne ved å hoppe så den gyngen voldsomt, kom vi oss over og kunne ta plass på ståtribunen på ‘Sørsia’. Igjen var det intet kampprogram, og det er fortsatt like skuffende å se at en klubb som FFK heller ikke klarer å trykke et slikt til sine kamper.

Aristokraten FFK hadde selvsagt håpet at oppholdet tilbake på nivå tre skulle være av det mest mulig kortvarige slaget, men spiller nå sin andre sesong der etter at et umiddelbart opprykk tilbake til 1. divisjon røyk med kvalik-tap i fjor. Igjen har de vært manges favoritter til avdelings-tittelen i kraft av sitt navn, men jeg har hatt en følelse av at det er altfor ujevnt. De var i hvert fall en av lagene som kjempet i toppen, og om de skulle holde klubber som Stjørdals-Blink, Kvik Halden og Egersund bak seg, måtte rett og slett lag som Sola slås på hjemmebane. Det var åpenbart ikke mange som levnet bunnlaget fra Stavanger-området noe særlig sjanser i denne kampen, men så var det dette med et FFK-lag som åpenbart har det med å knyte seg når forventningene og entusiasmen øker…

Det skulle ikke bli noe problem akkurat denne kvelden, og i så måte var det nok kanskje en befrielse å få et tidlig ledermål slik at spillerne slapp å få høye skuldre etter hvert som målet uteble og nervøsiteten steg. Allerede i det fjerde spilleminutt fikk vi nemlig 1-0, og det var to spillere som hadde kommet inn i elleveren siden forrige kamp som sto bak. Thomas Drage slo corner, og Tim Nilsen styrte inn ledermålet. Sola viste seg å være et fysisk lag som skapte visse farligheter på dødballer, men det var rødbuksene som styrte kampen. Både Tim Nilsen, Andreas Hagen og Nicolay Solberg var frempå, men FFK-folket måtte vente helt til like før pause før de kunne slippe jubelen løs igjen. Nytt innlegg fra Drage, og Marius Hagen steg til være og stanget inn 2-0 som også var et fortjent pauseresultat.

FFK fortsatte å styre etter hvilen, og selv de som eventuelt fortsatt ikke følte seg trygge må vel ha følt at det var avgjort da Andreas Hagen vant ballen inne i Sola-feltet og dunket ballen i mål til 3-0 ti minutter ut i omgangen. Men så, i det 63. minutt, reduserte plutselig Sola til 3-1. Om det kun skulle bli et trøstemål, var det nok i hvert fall kveldens vakreste da Johannes Hinna dro seg inn fra venstrekanten og klinket ballen i venstre hjørnet forbi FFK-keeper Håvar Jenssen. Kun seks minutter senere var FFK tilbake på sporet da Tim Nilsen økte til 4-1, og ytterligere ti minutter senere sørget samme mann for 5-1 med sitt hat-trick. Thomas Drage hadde i tillegg tre assists denne kvelden, så ingen dårlig comeback i startelleveren for de to.

Resten av kampen var plankekjøring og en transportetappe for et FFK som uten problemer kontrollerte inn seieren og også benyttet de siste 10-15 minuttene til å gi en debutant (Noah Bech Hermansen) sjansen til å prøve seg i midtforsvaret. 3 343 tilskuere så ifølge speaker dermed at det endte 5-1, og FFK var fortsatt et av lagene å slå i toppen etter en god kamp. Det er slike kamper man ikke har råd til å surre bort poeng i, og FFK hadde gjort jobben. Men så var det dette med stabilitet.. Uansett fikk jeg skyss med Elisabeth tilbake til Korsegården, der jeg kunne hoppe på en av bussene mot Drøbak. Og som sagt skulle dette altså vise seg å bli min siste fotballkamp på over halvannen måned.

Revisit:
Fredrikstad v Sola 5-1 (2-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 10 June 2019
1-0 Tim Nilsen (4)
2-0 Marius Hagen (44)
3-0 Andreas Hagen (56)
3-1 Johannes Barnhard Hinna (63)
4-1 Tim Nilsen (69)
5-1 Tim Nilsen (79)
Att: 3 343
Admission: 70 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 28.07.2019: Furnes v Brumunddal 2
Previous game: 10.06.2019: Drøbak/Frogn v Norild

More pics

Mandag 10.06.2019: Drøbak/Frogn v Norild

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Siden min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth fortsatt manglet et besøk til Seiersten Stadion, hadde hun denne dagen tenkt seg dit for å se DFI spille kamp med tidlig avspark mot Norild før hun dro videre til Fredrikstad og FFKs kamp mot Sola senere på ettermiddagen. Derfor tenkte jeg som så at jeg kunne dra ned og se DFI-kampen med henne og deretter bli med til plankebyen. Jeg ankom en stund før henne, og som vanlig har blitt denne sesongen tok jeg oppstillingen på utsiden bak den ene kortsiden, da jeg ikke følte for å gi mine penger til det klubbens nye styre.

Da Elisabeth kom, sa jeg at hun naturligvis bare måtte betale seg inn om hun ønsket det, men hun følte vel i likhet med meg at styret ikke fortjente pengene, for hun valgte å se første omgang på utsiden sammen med meg. Det var flere som tenkte slik, for vi fikk også selskap av Jens, som har vært trofast supporter når DFI spiller og hans svigersønn og min kompis Nichlas Furu leder laget som kaptein, Norild hadde tatt den lange turen fra Vadsø, og årsaken til den tidlige kampstarten hadde muligens noe å gjøre med at de skulle rekke et fly hjem til Finnmark? Uansett luktet det allerede bunnkamp av dette, selv om det var tidlig i sesongen, så dette var en kamp det var om å gjøre å vinne.

Det var det unge DFI-laget som tok tak i taktpinnen og hadde mye av spillet, men de klarte ikke å omsette sjansene, og i stedet var det finnmarkingene som tok ledelsen i det 14. spilleminutt. DFI-kaptein Nichlas hadde en sjeldent svak feilpasning og ble nok litt ivrig etter å rydde opp i egen feil slik at Norild fikk spilt gjennom Sasa Prokovis som satt inn 0-1. Det var DFI som fortsatte å skape sjansene, og traff stolpen to ganger i tillegg til å ha en avslutning reddet på streken, men Norild kontret inn 0-2 signert Milos Vucenovis etter halvspilt omgang. Først fem minutters tid før pause kom reduseringen da Magnus Fagernes headet inn 1-2 fra en corner i en av sine siste kamper i DFI-trøya før overgangen til Moss.

Med 1-2 til pause hadde DFI fått dårlig betalt, men reduseringen hadde også gitt fornyet håp, og etter at vi hadde gått innenfor portene så vi at de startet andreomgangen friskt og skapte flere gode sjanser. De kjørte kampen spillemessig, men det skortet noe på effektiviteten (og rutinen), og selv om det pur unge hjemmelaget begynte å nærme seg et tosifret antall sjanser, ville de seg ikke. Da de først fikk ballen i mål, vinket linjemannen for offside. I stedet møtte de veggen, ble merkbart slitne, og Norild fikk en rekke gode overganger der de kunne kontre rødtrøyene i senk. Det var således ingen bombe da Marko Radulovic kunne bredside inn 1-3.

Norild hadde en kjempesjanse til å sette spikeren i kista, men bommet på uforklarlig vis på nærmest åpent mål. Det var lite som tydet på et DFI-comeback, og da Markus Aaser Grønli smalt inn reduseringen til 2-3 via stolpen, hadde klokka så vidt tikket over på overtiden, så den kom litt for sent. Norild hadde få problemer med å ri av tilleggstiden, og fikk med seg alle poengene i bagasjen tilbake til Vadsø. Mens Drøbak/Frogn holdt stø kurs mot 4. divisjon, skulle vi sette kursen mot Fredrikstad, så vi satt oss umiddelbart i bilen til Elisabeth og kom oss av gårde.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Norild 2-3 (1-2)
3. divisjon avd. 2
Seiersten Stadion, 10 June 2019
0-1 Sasa Prokovis (14)
0-2 Milos Vucenovis (23)
1-2 Magnus Fagernes (41)
1-3 Marko Radulovic (73)
2-3 Markus Aaser Grønli (90+1)
Att: 126
Admission: Probably the usual 100 NOK (but watched first half from outside and went in for free at HT as I didn’t wanna give my money to the new board)
Programme: None

Next game: 10.06.2019: Fredrikstad v Sola
Previous game: 09.06.2019: Skaubygda v Sagene 3

More pics

Søndag 09.06.2019: Skaubygda v Sagene 3

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nord i Frogn kommune ligger Dalbanen, som jeg på dette tidspunktet mistenkte å være den nærmeste banen der det spilles senior-fotball som fortsatt ikke hadde blitt besøkt av meg. Det skulle jeg gjerne rettet på litt tidligere, men til tross for å ligge i samme kommune som Drøbak, har både banen og Dal i seg selv en beliggenhet som gjør det mildt sagt til en utfordring å ta seg dit og tilbake uten bruk av bil. I 2019 er fortsatt Dalbanen noe så spesielt som en grusbane som er åsted for senior- og førstelags-fotball, og det var medvirkende til at også min groundhopper-kompis Stig-André Lippert en stund har sett på mulighetene for å få med seg en kamp her. Da vi tre dager tidligere hadde vært og sett Huringen, bestemte vi oss for å omsider få huket av for et besøk, og søndagskvelden første pinsedag passet godt for begge.

Dermed var planen lagt, og han kom som avtalt for å plukke meg opp hjemme på min daværende bopel på Skorkeberg, før vi sporenstreks fortsatte mot nordre Frogn. Man er på god vei utover mot Nesodden når man kjører til Dal, og det er ikke akkurat verdens navle for å si det slik. Dermed kryr det ikke heller akkurat av butikker og den slags her, og det var nok en strek i regningen for mitt reisefølge som ga uttrykk for en betydelig og således var på utkikk etter noe å bite i. Vi stoppet på butikken Sparesset, men det var først der vi sto og dro i den låste døra at det slo oss at det ikke bare var søndag, men til alt overmål også første pinsedag og således en temmelig rød søndag. Dermed måtte han gå sulten litt til, der vi manøvrerte oss frem til Dalbanen.

Den ligger nokså bortgjemt ute i skogen i nærheten av Brevik, som igjen ligger ut mot Bunnefjorden. Her holder Skaubygda IL til, og av mange i kommunen forbindes de nok kanskje først og fremst med terrengløp og muligens også orientering(?), der de er arrangør av noen slike løp. Skaubygda IL ble stiftet i 1970, men det var visst først i 1988 at grusbanen ble anlagt her, og det var etter dette at klubben meldte seg inn i Norges Idrettsforbund og NFF. I 1999 skal deretter klubbhuset ha blitt reist, og det fortelles meg av et par kompiser som har spilt på laget at det er de lokale bøndene som vedlikeholder banen.

Da vi ankom var det imidlertid Skaubygda-kapteinen selv som trakterte ‘kritt-maskinen’ og krittet opp banen med markeringer som ikke akkurat kan sies å ha vært i vater. Herlig sjarmerende, men dessverre var vi akkurat for sent oppe med kameraet for å få festet denne seansen til film. Som nevnt kjenner jeg et par stykker som har spilt på Skaubygda i de senere årene, og jeg hadde også vært i kontakt med disse, men begge hadde nå gitt seg med fotballen. En av de har sågar spilt i årevis på Skaubygda og hevdet han elsket grusbanen som motstanderne kanskje ikke har vært like fan av. Flere ganger har visst bortelag meldt pass og ikke møtt opp, men Sagenes tredjelag var allerede på plass slik at det ikke var noen fare for bomtur denne gang.

Vi manglet imidlertid en dommer, og da vår groundhopper-venninne Elisabeth også kom kjørende etter å ha latt seg inspirere av vårt tips, glimret han fortsatt med sitt fravær. Klokken hadde tikket forbi opprinnelig kampstart da mannen i svart omsider kom syklende opp mot området mellom klubbhuset og parkeringsplassen, der det om man skal dømme ut fra målområdet og målseilet som var satt opp der hadde vært arrangert et slags løp denne helgen. Med kamplederen på plass kunne vi etter hvert også komme i gang noe forsinket. Sagene 3 toppet 8. divisjon Oslo avdeling 2 før kveldens kamp, mens Skaubygda var å finne på nederste halvdel av tabellen. Men hvordan ville serielederne takle grusen?

Det er noe nydelig og nostalgisk med en grusbane, selv om de færreste fotballspillere nok vil ha det som favoritt-underlag. Det bringer tilbake minner om en barndom og fotballspill i en tid før kunstgress-styggedommen infiserte fotball-Norge med plastikkbanene som har dukket opp som paddehatter overalt. Det var rett og slett noe sjarmerende med Dalbanen, som også ligger fint til omgitt av skog. Rundt deler av banen er det en bratt skrent opp i skogen, der det også går turstier, og på en knaus der oppe har man satt opp et skilt med klubbens navn. Lenger bortover mot parkeringsplassen og adkomsten går skrenten over i en slakere gresskråning hvor det står noen benker. Dalbanen føltes som et trivelig sted å se fotball.

Da dommeren omsider fikk satt i gang kampen gikk vi etter hvert en liten runde rundt banen for å ta noen bilder, og mens vi var oppe i skrenten bak det borterste målet kunne vi se at Sagene 3 tok ledelsen. Eller så trodde vi, for fra vår posisjon der oppe hvor vi også pratet oss bort fikk vi ikke med oss at dommeren annullerte. Det gikk en god stund før vi fant ut av dette, og vi trodde derfor det var en utligning som kom da Andre Jakobsen sendte vertene i føringen 1-0 etter en drøy halvtime. Det gikk kun sju minutter før serielederne utlignet, og 1-1 sto seg til pause. Den ble nokså amputert i og med at dommeren kuttet ned noe på forsinkelsen han selv hadde forårsaket ved at lagene kun tok noen minutters hvile og pep-talk for de var i gang igjen.

Kun fire minutter ut i andre omgang var vertene i ledelsen igjen, og Patrick Johansen Granås var mannen som nettet. Ledelsen holdt lenger denne gang, men en snau halvtime senere pekte dommeren på straffemerket og Kenneth Haltbrekken Moen scoret sitt andre for kvelden da han utlignet til 2-2. Det gikk mot poengdeling da Skaubygda i kampens siste ordinære minutt fikk tildelt et frispark rundt 20 meter fra mål. Patrick Johansen Granås stilte seg opp, og selv David Beckham kunne vel knapt gjort det bedre da han sendte ballen i bue over muren og inn i nettmaskene bak Sagenes keeper. Vi hadde talt hele 10 tilskuere, og blant både spillerne og flere av de var det stor jubel da dommeren blåste av med 3-2 som sluttresultat.

Jeg har selvsagt selv spilt på en rekke grusbaner i min oppvekst, men dette var første gang jeg som tilskuer så senior-fotball på slikt underlag. Det samme var tilfelle for mine groundhopper-venner. Samtidig var dette både for Elisabeth og meg vår norske bane nummer 100, så således var det et lite jubileum. Hun har riktignok dratt kraftig fra på akkurat den statistikken i ettertid. Etter kampen på Dalbanen skulle hun også rett hjem, så vi tok farvel med henne (vi skulle uansett ses igjen allerede dagen etter) og satt kursen mot Drøbak, der min utsultede sjåfør nå var klar for en matbit. Jeg foreslo derfor en tur innom Pizza Baron, og forslaget fikk gehør, slik at kvelden ble avsluttet der.

Norwegian ground # 100:
Saubygda v Sagene 3 3-2 (1-1)
8. divisjon Oslo avd. 2
Dalbanen, 9 June 2019
1-0 Andre Jakobsen (32)
1-1 Kenneth Haltbrekken Moen (39)
2-1 Patrick Johansen Granås (49)
2-2 Kenneth Haltbrekken Moen (pen. 78)
3-2 Patrick Johansen Granås (90)
Att: 10 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 10.06.2019: Drøbak/Frogn v Norild
Previous game: 07.06.2019: Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2

More pics

Fredag 07.06.2019: Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var fortsatt nokså tidlig i sesongen til å snakke om slikt, men etter fire strake tap for min lokale klubb DFI var det likevel ingen tvil om at det allerede begynte å se ut som de med sitt nye styre hadde strak kurs mot nedrykk til 4. divisjon. Det var denne fredagen duket for et bunnoppgjør i 3. divisjon avdeling 2 når Mjøndalen 2 skulle komme på besøk til Seiersten. Det er jo ingen hemmelig at jeg har svært lite til overs for at andrelagene (i hvert fall så høyt oppe i divisjonene) får delta i den ordinære ligaen og år etter år innvirke på både opp- og nedrykk i stedet for å spille i en egen ‘reserveliga’, og siden det denne helgen fortsatt var pause i Eliteserien, var det en viss spenning (om det er det rette ordet) knyttet til hva bruntrøyene ville komme med av spillere.

Det viste seg å være et ungt lag de kom med, men samtidig mønstret de en startellever der fire av spillerne har spilt Eliteserie-fotball i 2019. To av de også som temmelig fast innslag på A-laget, inkludert keeper Julian Faye Lund som også er en av landslagets U21-keepere. Nok en gang valgte jeg å ikke gi mine penger til det nye styret, så jeg innstilte meg på å se førsteomgangen fra utsiden bak det ene målet; rett ved hovedinngangen. Der traff jeg faktisk på min bror som var ute og luftet hunden sin, og ble stående å prate litt med ham. Da nystiftede Drøbak Trommedamer entret banen ble hun imidlertid så redd av alt bråket at han gikk videre mens jeg fikk selskap av en annen kjenning som heller ikke vil bidra økonomisk med det nye styret.

DFI fikk den første sjansen da måltyven Magnus Fagernes fikk skjære gjennom, men alene med Faye Lund var det VM-keeperen som vant dueller, og det var da også bruntrøyene som hadde tatt et initiativ spillemessig. Et indirekte frispark ble dog utnyttet for dårlig av Mjøndalen, og det straffet seg da Magnus Fagernes etter en halvtime utnyttet slapt forsvarsspill og sendte DFI i ledelsen 1-0. Litt mot spillets gang, men åtte-ni minutter senere kunne det sett enda lysere ut for de røde da dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble imidlertid satt i tverrligger og over, og der gikk nok en mulig seier fløyten, for kun to minutter etter snurret Alfred Scriven (med et tosifret antall A-lagskamper i år) rundt med DFI-forsvaret og serverte til Vamouti Diomande (også han med flere A-lagskamper i år) som utlignet til 1-1.

Det var også stillingen til pause da billettselgerne forlot sitt bord ved inngangspartiet og således åpnet for fri inngang slik at vi kunne gå innenfor portene. Jeg talte for øvrig etter hvert 93 tilskuere, men det var i løpet av andreomgangen, og det offisielle tilskuertallet på 60 tyder på at flere valgte å følge min variant. Gjestene var friskest også etter hvilen, og da Tobias Karlsen smalt ballen i stolpen ti minutter ut i omgangen var det et tegn på hva som skulle komme. DFIs unggutter begynte etter hvert å bli slitne, og Diomande kunne sendte gjestene i føringen med en avslutning som med tjue minutter igjen snek seg like over. Christopher Taylor i DFI-målet måtte deretter varte opp med en finfin benparade for å hindre Scriven. Med et kvarter igjen klarte ikke lenger DFI å stå imot da innbytter Gustav Sving Helling var på rett sted til rett tid og satt inn 1-2. Mjøndalen fortsatte å produsere sjanser, men fikk ikke ytterligere nettkjenning. Et tannløst DFI var imidlertid ingen trussel, og da dommeren blåste av etter seks tilleggsminutter endte det 1-2. Det var bare å tusle hjemover igjen.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2 1-2 (1-1)
3. divisjon avd. 2
Seiersten Stadion, 7 June 2019
1-0 Magnus Fagernes (31)
1-1 Vamouti Diomande (41)
1-2 Gustav Sving Helling (75)
Att: 60 (I counted 93)
Admission: Probably the usual 100 NOK (but watched first half from outside and went in for free at HT as I didn’t wanna give my money to the new board)
Programme: None

Next game: 09.06.2019: Skaubygda v Sagene 3
Previous game: 06.06.2019: Huringen v Konnerud

More pics

Torsdag 06.06.2019: Huringen v Konnerud

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter gårsdagens dobbel hadde jeg egentlig tenkt å ta livet med ro og benytte kvelden til å gjøre et forsøk på å komme meg litt ‘up to date‘ med bloggen. Da min groundhopper-kompis Stig-André Lippert (sjekk ut hans blogg På Bortebane) ymtet frempå med et forslag om å dra til Hurum for å se kamp med Huringen som vertskap og lurte på om jeg var lysten på å slå følge, var jeg imidlertid ikke altfor vanskelig å overtale. Han fant frem fra sin nye base i Kambo til min bopel der han plukket meg opp, og skysset oss deretter over (eller rettere sagt under) Oslofjorden og til Klokkarstua, der Huringen IL hører hjemme.

Klokkarstua er et tettsted med rundt 700 innbyggere, og frem til 2012 var det administrasjonsenter for Hurum kommune som utgjør mesteparten av halvøya kalt Hurumlandet. Dette ble da for øvrig flyttet til Sætre, men det er en annen historie. Klokkarstua ligger på en høyde vest i kommunen, med utsyn over Drammensfjorden. Her er det større gårdsbruk med korndyrking, og Hurum Mølle er også å finne her. I tillegg har stedet et produksjonsanlegg for Rottefella skibindinger. Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og et lite øyeblikk etter at vi passerte Hurum kirke, tok vi av på en vei som ledet oss til Huringen Stadion.

Der var det åpenbart gratis inngang, og etter å ha parkert og tatt oss innenfor, gikk vi for å få oss noe å drikke på i kiosken. Mens så skjedde kom en dame og delte ut det som om man legger velviljen til nesten må kunne kalles et kampprogram her til lands. Et A4-ark brettet i to for å lage en 4-siders blekke med forside, lagoppstillinger og tabell. Det er da i hvert fall noe, og gratis var det også, så de skal ha skryt for innsatsen. Min kunnskap om Huringen IL må sies å være meget begrenset, men de ble stiftet i det herrens år 1928. Jeg trodde de var en ren fotballklubb, men kanskje driver de også flere idretter, for utfra deres logo synes det som man i hvert fall også driver med bordtennis. Huringen er for øvrig også moderklubben til Danmarks-proffen Iver Fossum.

Huringen Stadion har sin eneste tribune midt på nærmeste langside, der en åpen tretribune er bygget inn i en gresskråning. I forhold til selve banen, som heldigvis fortsatt har herlig naturgress, ligger dette opphøyet fra bakken med en mur. Det er også der oppe man finner kiosken. Hadde jeg vært i Storbritannia, ville jeg mistenkt at man tidligere muligens hadde hatt en speedway-bane rundt gressmatta, men kanskje er det rester av noen gamle løpebaner? Det er uansett ikke særlig mer av tilskuerfasiliteter på Huringen Stadion, men på bortre langside – der man også finner laglederbenkene – kunne vi skue ned mot Drammensfjorden og Verket, som med sin ferjeforbindelse til Svelvik lå der nede hvor landtunga stikker ut og gjør fjorden meget smal. En flott utsikt som kunne vært enda flottere dersom man hadde klart å fjerne eller trimme noe av skogen og villnisset der nede i skrenten.

På det tidspunktet vi sto der og skuet utover var kampen allerede godt i gang, men la meg først fortelle at dagens gjester var Konnerud fra Drammen. Det dreide seg om poeng i 4. divisjon Buskerud, og der var det Modum og Åssiden som ledet an. Modum sto med 8-0-1 og dermed 24 poeng på sine ni kamper hittil, men ble pustet i nakken av et Åssiden som med sine 7-1-0 kun lå to poeng bak og sågar hadde en kamp til gode. De to hadde opparbeidet seg en ørliten luke ned til Jevnaker og Drammens BK. Konnerud lå på en femteplass med 4-1-3 så langt, mens Huringen med sine 2-1-5 før kamp var nummer 10 av de i utgangspunktet 14 i avdelingen. Nå hadde Holeværingen trukket sitt lag allerede, så vi var nå nede i 13.

Mens vi i bedagelig tempo hadde tuslet rundt banen og tatt noen bilder, hadde Severin Sørlie benyttet anledningen til å sende vertene i føringen med 1-0 i det 7. minutt. Ti minutters tid senere var det duket for straffespark til Huringen, og Emil Haldor Rørvik Fossum doblet ledelsen til 2-0. Dette må da for øvrig være en bror av den nevnte og mer kjente Iver Fossum, som også deler det doble etternavnet (Rørvik Fossum)? Oddsen er vel ikke skyhøy på at så er tilfelle. Det virket som om Huringen hadde noenlunde kontroll der ute på gresset, men på overtid av førsteomgangen sørget Eirik Aarholt Johansen for ny spenning ved å redusere til 2-1.

Både jeg og mitt reisefølge for dagen er glad i å prate om fotball, så pausen gikk fort der vi pratet om fotball- og groundhopper-relaterte temaer samtidig som vi også tok en ny tur innom kiosken. Et fyldig og interessant referat fra Stig-Andrés nylig avsluttede tur til Island, Canada og USA fikk jeg også; inkludert en beskrivelse av hans kampopplevelser etter å ha sett fotball i de to førstnevnte. Men snart var det på tide å også rette et lite øye mot det som skjedde ute på gressmatta da lagene nå kom ut på banen igjen klare for de siste 45 minuttene.

Konnerud hadde med sin redusering fått blod på tann, og de ga det et godt forsøk da de jaktet utligning. Den kunne de fort ha fått, men også Huringen var farlig frempå ved flere anledninger, og vi fikk vel en følelse av at det var avgjørelsen som falt da Severin Sørlie økte til 3-1 tjue minutters tid ut i omgangen. Og da samme mann så og si rett fra avspark fullførte sitt hat-trick sekunder senere med en delikat lobb, var vel siste rest av tvil borte. Huringen kontrollerte inn en 4-1 seier foran det vi talte oss frem til å være 56 publikummere, og kunne klatre litt på tabellen. For vår del satt vi nokså umiddelbart kursen hjemover mens vi la nye fotball-relaterte avtaler. Det skulle ikke gå altfor lenge før vi var på kamp sammen igjen.

Norwegian ground # 99:
Huringen v Konnerud 4-1 (2-1)
4. divisjon Buskerud
Huringen Stadion, 6 June 2019
1-0 Severin Sørlie (7)
2-0 Emil Haldor Rørvik Fossum (pen, 18)
2-1 Eirik Aarholt Johansen (45+1)
3-1 Severin Sørlie (65)
4-1 Severin Sørlie (66)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 07.06.2019: Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2
Previous game: 05.06.2019: Høvik v Abildsø

More pics

Onsdag 05.06.2019: Høvik v Abildsø

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Idet dommeren blåste et siste støt i fløyta og signaliserte slutten på min første kamp for dagen, langet jeg raskt ut mot bussholdeplassen, og dagens DJ på Skjetten Stadion hadde knapt rukket å starte opp igjen sin tortur av de tilstedeværende med nye doser gangster-rap før jeg rundet hjørnet og forsvant i sikkerhet bak Skjetten-senteret. Nå var det bare å komme seg tilbake til Lillestrøm, og jeg rakk akkurat en buss dit, slik at jeg snart kom med toget videre inn mot Oslo. Etter å ha tatt nok et tog til Sandvika, fikk en buss frakte meg derfra til Høvik, og jeg gikk det siste kvarteret eller så ned til Høvikbanen som altså var åsted for min andre kamp for dagen.

Høvik er et strøk i Bærum kommune, og ikke overraskende er det i disse dager også et ettertraktet boligområde. Noe lenger tilbake i tid var det imidlertid et industrisamfunn organisert rundt Høvik Glassverk. Glassverket tiltrakk seg mange arbeidere, og dette førte igjen til en storstilt utbygging av Høviks infrastruktur. Under krigen ble Høvik Verk overtatt av tyskerne og omgjort til bilverksted. Og i området hadde også selveste Josef Terboven sitt sommerhus som det i dag kun er grunnmuren igjen av. Ellers er vel området for mange kjent for Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Da fristet det meg nok mer med en fotballkamp, og etter en frisk spasertur var jeg fremme ved mitt mål med et drøyt kvarter til avspark.

Høvik Idrettsforening ble stiftet i 1919 og er nok mest kjent for bandy, der de spiller i Eliteserien. I tillegg drives det med både fotball og alpint, men selv om fotballen nå er den største aktiviteten i klubben, var det visstnok mange år siden sist de hadde hatt A-lag da dette ble startet opp igjen så sent som i 2014. Siden den gang har de rykket opp i 6. divisjon og samtidig gjort seg bemerket i Oslomesterskapet (OBOS Cup) ved flere anledninger. Her på Høvikbanen spilles det både bandy og fotball, og med en bandyklubb i toppdivisjonen skulle det bare mangle om man ikke har visse tribunefasiliteter til tross for at bandy langt fra er like stort her som i våre naboland.

En åpen betongtribune på den ene langsiden er det som finnes av tribunefasiliteter. Den strekker seg i underkant av halve banens lengde der den er å finne på den ene banehalvdelen, med det ruvende klubbhuset på andre siden av midtlinjen. Foran alt dette står de to laglederbenkene slik at alt av fasiliteter er på denne ene langsiden. Heller ikke her har man sluppet unna det evinnelige kunstgresset, og det som tidligere var en grusbane fikk i 2014 lagt om til slikt plastikk-dekke. Ikke gå ut på isen uten skøyter, sto det på et skilt ved inngangen der en åpen port ledet inn til tribunen, men det var vel neppe en særlig aktuell problemstilling da kalenderen viste juni og det skulle spilles fotball.

Mens jeg startet på en liten runde rundt banen kom spillerne ut på matta, og på min vei rundt ble jeg stoppet av en liten gjeng med unggutter som lurte fælt på hvem jeg holdt med. De var tydeligvis ikke fornøyd med svarene jeg ga, for de fortsatte å spørre om hvem jeg egentlig holdt med av «klubber som Barcelona, Juventus, Manchester United og Liverpool». Man må vel egentlig bare synes synd på de som vokser opp med dagens business…unnskyld, «fotball». En av de pekte uansett ut hjemmelagets spiller nummer 11 og identifiserte ham vel som sin gymlærer eller noe i den duren, samtidig som jeg ble fortalt at han var god.

Faktisk var han da foreløpig også den som først og fremst utmerket seg positivt med tekniske finesser, gode pasninger og ved å stå bak mye av det Høvik skapte offensivt. Abildsø hang greit med i en halvtimes tid, men da var det nettopp gymlæreren(?) Christian Prestegaard Varmann som på flott vis sendte Høvik i ledelsen. Anders Greina doblet ledelsen seks-sju minutter før pause, og det var egentlig ikke altfor mye å si på at det sto seg til pause. I løpet av førsteomgangen hadde jeg også talt 19 tilskuere, men det inkluderte ikke 10-12 guttunger som var frem og tilbake og uansett tilbragte mesteparten av kampen nede på en liten bane på nedsiden bak det ene målet.

Om Abildsø hadde håp om et comeback, ble vel det mer eller mindre knust da Anders Greina satt scoret sitt andre tolv minutter ut i andreomgangen. Høvik hadde tilsynelatende full kontroll nå, og all tvil ble fjernet da Christoffer Ramstad økte til 4-0 etter snaut halvspilt omgang. Fire minutter senere sørget Martin Vefald Wennevold for et trøstemål, men drøyt fem minutter før slutt fastsatt Oskar Sten Olsen-Slagmann sluttresultatet til 5-1. Jeg kunne omsider komme meg hjemover etter dagens dobbel, og marsjerte sporenstreks til Høvik togstasjon for å toge inn til Oslo og komme meg med Drøbak-bussen.

Norwegian ground # 98:
Høvik v Abildsø 5-1 (2-0)
6. divisjon Oslo avd. 3
Høvikbanen, 5 June 2019
1-0 Christian Prestegaard Varmann (30)
2-0 Anders Greina (39)
3-0 Anders Greina (58)
4-0 Christoffer Ramstad (67)
4-1 Martin Vefald Wennevold (71)
5-1Oskar Sten Olsen-Slagmann (85)
Att: 19 (plus 10-12 kids who were to and from)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 06.06.2019: Huringen v Konnerud
Previous game: 05.06.2019: Skjetten v Harstad

More pics

Onsdag 05.06.2019: Skjetten v Harstad

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne onsdagen så jeg muligheten for en dobbel, og derfor tok jeg bussen inn til hovedstaden for å ta en lunsj med min far. Planen var å dra derfra videre opp til Romerike for å se Skjetten v Harstad klokka 17.00, for deretter å sette kursen vestover mot Bærum kommune for å se Høvik spille kveldskamp klokka 20.15. Etter en trivelig lunsj kom jeg meg med toget til Lillestrøm, og hadde nok av tid til å unne meg en cider på Lillestrøm kulturpub før jeg lot en lokalbuss frakte meg opp til en holdeplass rett i nærheten av Skjetten Stadion, der jeg ankom med omtrentlig tre kvarter til avspark.

Skjetten Sportsklubb har røtter tilbake til 1967 og stiftelsen av Skjetten Ungdoms- og Idrettslag. Denne klubben byttet senere navn til Skjetten Idrettslag. Dagens klubb er et resultat av at de i 1987 slo seg sammen med Valstad Idrettsforening (som selv hadde blitt stiftet i 1976). Klubben bedriver både fotball, basketball, håndball og volleyball, samtidig som de er en av Norges største svømmeklubber. Men la oss holde oss til fotball, og der startet Skjetten Sportsklubb en klatring med opprykk til 5.divisjon i 1987. To år senere ble det nytt opprykk, og nok et opprykk fulgte i 1991. I 1994 sikret de seg opprykk til 2. divisjon, og da de i 1998 rykket opp i 1. divisjon, hadde de klatret fem divisjoner på et drøyt tiår.

Oppholdet på det nest øverste nivået varer kun én sesong og ender med umiddelbart nedrykk etter å ha endt som nummer 12 av de 14 lagene – ett poeng fra sikkerhet. Det nærmeste de kom en retur til nest øverste nivå var da de året etter (2000) vant sin 2. divisjons-avdeling men tapte kvalifiseringen man da opererte med. Den gang var det hele åtte avdelinger i 2. divisjon, og Skjetten tapte mot Aalesund som hadde vunnet en av de andre avdelingene. Det var vel også rundt dette tidspunktet at klubben en kort periode opererte under navnet Romerike Fotball i en satsing som nok var et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.

Det gikk vel ikke helt etter planen, og klubben er uansett nå tilbake i 3. divisjon, der de befinner seg i en avdeling 6 der flertallet av klubbene er fra Nord-Norge. Det var altså en av disse som skulle komme på besøk til Romerike denne dagen, og både Skjetten og Harstad trengte sårt poeng i nedrykkstriden. Da jeg ankom var det ingen verdens ting som tydet på at de ble avkrevd inngangspenger, og kanskje er ikke det helt merkelig på et anlegg der man uansett kan se kampen ute fra parkeringsplasser og areal tilhørende naboene Skjetten-senteret og Gjellerås skole på utsiden på den ene siden. Noe kampprogram var det naturlig nok heller ikke.

Skjetten-folket synes tydeligvis at ingenting er som å lade opp med litt skikkelig ganster-rap, før helt fra jeg ankom med tre kvarters tid til kamp og den neste drøye halvtimen var det utelukkende slikt møl som dundret utover høyttalerne. De tilstedeværende barna som fortsatt ikke kunne de, fikk en solid innføring i en hel rekke tabu-ord og ikke minst narkotikaens gleder. Kanskje skjønte de mange barna i barneskolealder allerede til ord som nigger, bitch, hoe, motherfucker og gledene ved å ‘knulle horer’ og bedrive ‘drive-by shootings‘, men merkelig at fotballen som påberoper seg å være en viktig bidragsyter til moralsk oppbyggende ungdomsarbeid er en arena hvor man får servert slikt møl.

Spesielt ironisk – og rent komisk – ble det da man etter denne oppladningen fra klubbens DJ noe senere valgte å gi tilsnakk til en Harstad-supporter som i løpet av kampen brukte et noe ramsalt nordnorsk uttrykk for å uttrykke frustrasjon. Jeg har tidligere hatt en runde med min lokale klubb Drøbak/Frogn om dette, og de måtte selvsagt legge seg fullstendig flate, selv om Norsk Tipping som ligasponsor ikke tok noen som helst kritikk for sitt bidrag ved å belønne den aktuelle artisten med pris som forbilde for barn(!). Da gnålet endelig nå ga seg og speaker fikk stotret frem lagoppstillingene hadde dosen med «kulturelt innslag» faktisk vært nok til at jeg håpet på Harstad-seier.

Det så således lyst ut da Marchus Strømøy Kajander sendte gjestene i ledelsen i det 10. minutt, og det var jubel blant de gule og svarte på tribunen som på den ene langsiden er anleggets eneste: Dette er en åpen tretribune som er bygget inn i en gresskråning. Jeg mistenkte ellers at antallet bortefans måtte skyldes endel Harstadværinger bosatt på østlandet, men hva vet nå jeg. Uansett holdt de ledelsen og burde sågar også økte den, men i omgangens siste fem minutter surret de det til for seg selv to ganger med svakt forsvarsspill. Hjemmelagets Mohammad Ibrahim Alkabra var frempå to ganger på tre minutter og sørget for at det litt mot spillets gang sto 2-1 til pause foran det jeg talte meg frem til å være 74 tilskuere.

Bortelagets håp om en utligning fikk seg en trøkk da Saeed Ahmad Rahim økte til 3-1 tidlig i andre omgang. Harstad hadde vist tafatt forsvarsspill, og kunne således takke seg selv, men presset nå på for redusering. Det varte og rakk uten at det ville seg, men i det 87. minutt kom den ved Marcus Ursin Ingebrgtsen. Noe i seneste laget, mistenkte jeg, og det viste seg å stemme, for selv om de gule og svarte kastet folk fremover i jakt på utligning kom de aldri nærmere. Dermed endte det med 3-2 og hjemmeseier, og vertene kunne feire med litt mer ganster-rap. Kanskje crack-pipa gikk på rundgang i seiersrusen etter kamp, men jeg ble ikke igjen for å finne ut av det. Jeg forlot i stedet det evinnelige kunstgresset umiddelbart og stresset mot bussholdeplassen for å sette kursen mot Bærum, Høvik og dagens andre kamp.

Norwegian ground # 97:
Skjetten v Harstad 3-2 (2-1)
3. divisjon avd. 6
Skjetten Stadion, 5 June 2019
0-1 Marchus Strømøy Kajander (10)
1-1 Mohammad Ibrahim Alkabra (41)
2-1 Mohammad Ibrahim Alkabra (44)
3-1 Saeed Ahmad Rahim (53)
3-2 Marcus Ursin Ingebrigtsen (87)
Att: 74 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 05.06.2019: Høvik v Abildsø
Previous game: 31.05.2019: Ärtemarks IF / Billingsfors IK v Dals Långeds IK
Previous norwegian game: 27.05.2019: Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo

More pics