Fredag 31.05.2019: Ärtemarks IF / Billingsfors v Dals Långeds IK

Til tross for at Elisabeth og jeg hadde sett hele tre kamper i Sverige dagen før, var vi ikke mette på svensk fotball, for jeg hadde funnet en virkelig godbit. I Billingsfors har stedets klubb en flott hjemmebane med en aldeles herlig tretribune, og jeg hadde en stund kikket på mulighetene for et besøk hit. Det er trist å se at en tradisjonsrik klubb som Billingsfors IK ikke klarer å stille lag på egen hånd for tiden, for denne sesongen spiller de under navnet Ärtemarks IF / Billingsfors, i form av et samarbeid med en annen lokal klubb. Dette var imidlertid sesongens eneste sjanse til å se de bruke flotte Lövåsvallen i hjemmekamp mot motstand som ikke var et reservelag, og den muligheten var vi begge enige om at var for god til at vi kunne la den gå fra oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jon Erik kunne heller ikke bli med denne dagen, da han igjen måtte på jobb. Etter at han hadde kommet seg av gårde for å utføre dagens dont, og Elisabeth og jeg omsider hadde kommet oss opp, var det bare å fikse seg en frokost for to før vi tok livet med ro og slappet av i påvente av avreise. Da vi etter hvert fant tiden moden for å sette kursen mot Sverige, var det med nokså god tid vi la i vei med Elisabeth bak rattet, og vi valgte å ta av ved Halden og kjøre veien over Prestebakke og Kornsjø. Vi orienterte oss frem til Bengtsfors, hvor vi stakk en tur innom Systembolaget, og frøkna jeg reiste med uttrykte irritasjon over å fortsatt bli spurt om legitimasjon.

Hun hadde fått rast fra seg da vi returnerte til bilen og ble enige om å ta en tur innom hjemmebanen til Bengtsfors for å kikke. Det var ikke all verden å se der, så vi kjørte tilbake mot Billingsfors som vi hadde passert tidligere. Selv om vi fortsatt hadde god tid, dro vi oppom Lövåsvallen for å ta en kikk allerede, og planen var å parkere der for å spasere ned igjen i ‘sentrum’ for å få seg litt mat. Sitrende av spenning fikk vi snart se Lövåsvallen dukke opp til venstre foran oss, og der jeg kikket bort på det fine inngangspartiet og videre inn på den herlige hovedtribunen visste jeg umiddelbart at det hadde vært et særdeles godt valg å dra hit.

Mer om Lövåsvallen litt senere, men vi tok da allerede nå en nærmere kikk ved å traske litt rundt der inne, og kom også i prat med en kar som befant seg på anlegget. Etter å ha fått tatt noen bilder av herligheten lot vi bilen stå og trasket ned i stedets lille sentrum og slo oss ned på et gatekjøkken for å få litt næring i skrotten. Billingsfors er et tettsted som ligger omtrent en halv mil sør for Bengtsfors. Vi befinner oss altså i Bengtsfors kommune i landskapet Dalsland, som igjen sorterer under Västra Götalands län. Stedet er kjent for Billingsfors bruk, som produserer papir og er en hjørnesteinsbedrift. Billingsfors har i flere tiår slitt med fraflytting, og innbyggertallet er nå snaut 1 200.

Det sies for øvrig at dette området har begynt å tiltrekke seg turister som gjerne vil se den gamle industrihistorien. Billingsfors selv ligger da også i utgangspunktet fint til ved innsjøen Laxsjön og med Dalslands kanal rennende forbi. Sistnevnte forbinder ved hjelp av tre sluser Laxsjån med innsjøen Bengtsbrohöljen ved Bengtsfors, og deler av denne strekningen er tilhørende et naturreservat. Nå var det imidlertid fotballen og kampen på Lövåsvallen vi hadde kommet for denne fredagen, så etter at siste matbit var satt til livs rettet vi igjen fokus mot dette og spaserte tilbake i retning Lövåsvallen. Til tross for at det fortsatt var litt tid til kampstart, var det nå langt mer aktivitet der, og vi betalte oss inn med 50 kroner per hode, og fikk samtidig gratis kampprogram inkludert i prisen.

Billingsfors IK ble stiftet i 1906, og selv om det nok ikke er altfor mange som kjenner til klubben her i Norge, er den nokså kjent i Sverige. Hovedårsaken til det er at den ligger på sisteplass av maratontabellen for Allsvenskan, der de i løpet av sin ene sesong ikke vant en eneste kamp og håvet inn kun tre poeng. Men la oss først nevne at oppturen kan sies å ha startet med at de i 1931/32-sesongen vant sin Division 3-avdeling. Den gang var divisjonsnavnene noe mer logiske, så opprykket til Division 2 (Västra) betød at de spilte på nest høyeste nivå. Der etablerte de seg raskt, og både i 1936 og 1944 vant de denne Division 2-avdelingen. Den gang betød det imidlertid kvalik, og der kom de til kort ved begge anledninger.

Da de gjentok bragden i 1945/46-sesongen skulle det dog endelig lykkes. Ingvar Rydell ble den store helten da han scoret alle målene da Billingsfors vant hjemmekampen mot Landskrona BoIS 3-0, og da også bortekampen ble vunnet (4-1) var man klare for spill i Allsvenskan. Der ble det som nevnt tøft, og etter kun tre poengdelinger og resten tap rykket de rett ned igjen. Nytt nedrykk fulgte to år senere, og klubben forsvant etter hvert nedover i pyramiden. Ingvar Rydell ble nevnt, og etter nedrykket fra Allsvenskan forsvant han for øvrig til Malmö FF der han hjemmedebuterte med fire mål mot AIK og senere ble både toppscorer i serien og landslagsspiller for Sverige. Han fikk 14 kamper med flagget på brystet og scoret 9 mål på disse. Han var blant annet med på Sveriges seier over Spania i 1950-VM.

Så hvordan skal man beskrive Lövåsvallen? Man blir som nevnt først og fremst møtt av et flott inngangsparti av typen man ser både her og der i Sverige men som av en eller annen måte dessverre aldri slo an på vår side av grensen. Innenfor domineres anlegget av den vakre hovedtribunen i tre, som fungerer som et blikkfang på bortre langside. Den er malt i klubbens grønne farger og har under sitt tak benkerader i tre. Vel verdt turen alene! På motsatt langside er det en åpen og tilsynelatende hjemmesnekret tribune som har fire avsatser i treverk. Bortsett fra dette er det lite av tilskuerfasiliteter. En klubbhus med tilhørende kiosk er å finne i det ene hjørnet.

Inne i klubbhuset kunne jeg både kjøpe leske og beskue diverse minner fra 1946/47-sesongen i Allsvenskan som hang på veggene. Spesielt artig var kanskje en illustrasjon fra bortekampen mot selveste Djurgården da de tok sitt første poeng den sesongen. En kar jeg vekslet noen ord med der inne fortalte litt mer, men jeg fikk et lite støkk da han fortalte at det var planer om å igjen pusse opp hovedtribunen. Han kunne dog berolige med at den ikke skulle bli gjenstand for noen slags for modernisering eller annen vandalisme. Han beklaget videre at klubben ikke nå evner å selv stable på beina et A-lag uten bistand fra lokale rivaler, men begrunnet det med at «det finns jo inte folk». Det var vel dette med fraflyttingen da…

Dagens bortelag var lokalrivalen fra Dals Långeds IK fra sørenden av innsjøen Laxsjön, og dette var ifølge en lokal kar en kamp man hadde ventet på. Det virket tidlig som om gjestene hadde forberedt seg best, for de tok tidlig initiativet uten å skape de helt store farlighetene.Vertenes Jonas Kamppinen hadde et godt skudd som ble reddet etter kvartspilt omgang, men det var bortelaget som ville mest, løp mest og vant duellene. De hadde en kjempesjanse etter halvspilt omgang, men avslutningen gikk utrolig nok ikke på mål. I stedet kunne vertene ha scoret da Kemppinen kunne lobbe ballen over bortekeeper Johnny Spångberg og inn i det åpne målet, men det ble lit for mye kraft slik at ballen også gikk over mål. Dals Långed burde etter dette satt både en og to og tre, men avslutningene fant enten ikke mål eller ble reddet av hjemmekeeper Bekir Maloku – for øvrig en av tre blad Maloku i vertenes startoppstilling.

Hjemmelaget spilte mesteparten av andre omgang med en spiller mer på banen, men likevel fortsatte det som i første. Gjestene var farlige på lange innkast fra Patrik Sundström, og utfra de oppgitte tilropene til hjemmelagets trener hadde man blitt gjort meget oppmerksom på dette, men likevel ga de stadig bort innkast i posisjoner der han kunne kaste langt inn i feltet og sørge for farligheter. Det var etter hvert nokså utrolig at de slapp unna uten baklengs, for Dals Långed hadde en hel haug med sjanser til å score. Effektiviteten var imidlertid under enhver kritikk, og flere ganger ble hjemmelaget også reddet av keeper Maloku som vartet opp med gode redninger. Ut fra sjanser og spill hadde gjestene fortjent tre poeng etter å ha vært klart best, men det dreier seg nå engang om å få ballen i mål, og når de ikke klarte det så endte det 0-0.

En kar vi slo av noen ord med mente det var noe av det svakeste han hadde sett på lenge, og innrømmet at hjemmelaget hadde hatt en solid dose flaks når de sikret seg ett poeng. Men som han sa, det var bare å ta seg selv i kragen og se fremover mot neste kamp. Jeg hadde talt meg frem til 110 tilskuere, og det må kunne sies å være bra på nivå 8. Vi hadde uansett hatt nok en fin dag i Sverige, men det var på tide å komme seg hjemover. To dager med svensk fotball var ved veis ende, og nå ville det bli en stund til neste gang. Det hadde som vanlig vært meget hyggelig å reise med Elisabeth, og kanskje vi snart får til en ny fotballtur sammen til Sverige igjen – hvilket er meget sannsynlig.

Swedish ground # 7:
Ärtemarks IF/Billingsfors v Dals Långeds IK 0-0 (0-0)
Division 6 Dalsland
Lövåsvallen, 31 May 2019
Att: 110 (h/c)
Admission: 50 SEK
Programme: Included

Next game: 05.06.2019: Skjetten v Harstad
Next swedish game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF
Previous game: 30.05.2019: Groheds IF v IFK Lane

More pics

Torsdag 30.05.2019: Groheds IF v IFK Lane

Jeg må si vi benyttet Kristi himmelfartsdagen godt dette året, min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth og meg. Jeg hadde funnet en fin trippel i svenske Bohuslän, og fikk overtalt Elisabeth som strengt tatt ikke var vanskelig å overtale da hun hørte om denne muligheten. Vi hadde denne dagen allerede sett kamp hos både Lysekils AIK og IK Oddevold da vi nå hastet fra Uddevalla mot den bittelille plassen Grohed like sørvest for Uddevalla. Der skulle vi se dagens tredje og siste kamp, men vi måtte passere gjennom Grohed og også etter hvert krysse E6 før vi kom til Grohedsvallen, der vi skulle se Groheds IF spille hjemmekamp mot IFK Lane i Division 5 Bohuslän.
Det er overhodet ikke mye jeg kan fortelle om hverken Grohed eller Groheds IF, men ut fra klubbens logo å dømme virker de å ha blitt stiftet i 1933. Der stopper min kunnskap om kveldens hjemmelag, og jeg visste ikke mer om gjestene IFK Lane. Vel, jeg kunne også se at Groheds IF tydeligvis fortsatt sto uten seier denne sesongen, selv om man ikke skulle trodd det på bakgrunn av forestillingen de 41 tilskuerne skulle få se. Vi ankom Grohedsvallen omtrent idet kampen ble sparket i gang, og ble ønsket velkommen av en kar som krevde 40 kroner i inngangspenger. Noe program var det ikke, men åpen kiosk hadde de. Først måtte vi imidlertid selvsagt ta en runde rundt banen for å knipse noen bilder.
Grohedsvallen er en nokså enkel affære, og allerede fra parkeringsplassen bak det ene målet hadde vi kunnet skue utover et anlegg som på motsatt kortside og den ene langsiden er omgitt av skog og en bratt skrent. På den nevnte langsiden har man også laglederbenkene og bygget med kiosken, og et par små benker. På motsatt langside har man veien som nærmeste nabo, men i den slake gress-hellingen dit opp står det enda flere benker. På vår vei rundt fikk vi med oss at det startet nokså jevnt, men at vertene snart tilrev seg et initiativ. Lane holdt ut til det var ti minutter igjen før pause, da Simon Gustafsson åpnet scoringsballet. To meget kjappe mål fra Sixten Cederholm sørget for at det sto 3-0 til pause. Vi hadde forresten bitt oss merke i at dommertrioen ved hjelp av elektronikk faktisk hadde kontakt med hverandre på øret. Temmelig overraskende såpass langt ned i divisjonene, og det er i hvert fall ikke noe man ser på nivå 7 av norsk fotball…
Om gjestene hadde fått ristet av seg sjokket i pausen, fikk de en ny i fleisen da Simon Gustafsson ble tomålsscorer også han etter snaut halvspilt andre omgang. Simon Svanberg ville også være med på moroa og økte til 5-0, og da var det hele naturligvis avgjort. Oliver Lindh Gråsjö fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 6-0 med et par minutter igjen av ordinær tid, og Grohed hadde gjort jobben til fulle. Det hadde vært en solid dose fotball på oss denne dagen, så etter at dommeren blåste i fløyta for å signalisere slutten på vår tredje kamp for dagen, fant vi raskt veien tilbake til bilen og vendte snuta mot Norge. Elisabeth skysset oss trygt frem til Jon Erik på Selbak, der vi begge skulle overnatte hos ham siden vi hadde nok en Sverige-tur planlagt dagen etter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Swedish ground # 6:
Groheds IF v IFK Lane 6-0 (3-0)
Division 5 Bohuslän
Grohedsvallen, 30 May 2019
1-0 Simon Gustafsson (35)
2-0 Sixten Cederholm (41)
3-0 Sixten Cederholm (42)
4-0 Simon Gustafsson (67)
5-0 Simon Svanberg (77)
6-0 Oliver Lindh Gråsjö (88)
Att: 41
Admission: 40 SEK
Programme: None

Next game: 31.05.2019: Ärtemarks IF / Billingsfors IK v Dals Långeds IK
Previous game: 30.05.2019: IK Oddevold v Kristianstad FC

More pics

Torsdag 30.05.2019: IK Oddevold v Kristianstad FC

Kristi himmelfartsdag bød på muligheter for tripler i vårt naboland i øst, og sammen med min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth hadde jeg selvsagt lagt planer om å benytte meg av dette. Vi hadde allerede sett dagens første kamp på idylliske Gullmarsvallen da Elisabeth styrte bilen fra Lysekil videre mot Uddevalla, der vår andre kamp for dagen skulle ha avspark klokka 17.00. Det var nå rett over to timer til, så vi hadde nok av tid til å stoppe for å innta et måltid i byen før vi parkerte foran Rimnersvallen, der IK Oddevold skulle ta imot Kristianstad FC til kamp i Division 1 Södra.

Uddevalla bør jo være kjent for de fleste, men er for ordens skyld den største byen i det svenske landskapet Bohuslän. Denne byen har opp gjennom årene tilhørt både Norge, Sverige og Danmark, og har skiftet nasjonalitet hele sju ganger, men dette var en del av Norge da den på 1400-tallet vokste frem under navnet Oddevold eller Oddevald. Det var da en handelsplass som snart ble et sentrum for trelasthandel og sagbruksdrift, og økonomien har i stor grad vært basert på dette, selv om industrialiseringen på 1800-tallet etter hvert sørget for et mer variert næringsliv. Etter den såkalte Roskilde-freden i 1658 ble byen sammen resten av Båhuslen/Bohuslän innlemmet i Sverige, og byens navn ble forsvensket til Uddevalla. I dag bor det rundt 35 000 i byen.

Fotballklubben IK Oddevold holder med sitt navn liv i det gamle stedsnavnet, og deres hjemmebane Rimnersvallen er kjent for å ha vært en av banene som ble brukt da Sverige arrangerte fotball-VM i 1958. Blant annet spilt Brasil den gang gruppespills-kamp mot Østerrike her på sin vei mot VM-tittelen. Da jeg i februar 2018 så IK Oddevold ta imot AIK i den svenske cupen, var det faktisk min første kamp i svensk fotball. Den gang var dog dessverre ikke Rimnersvallen kamparena, men snarere lokalrivalen IFK Uddevalla sin hjemmebane Kamratgården, som med sitt kunstgress ble valgt som åsted for februar-kampen. Når vi nå var tilbake for å se de igjen, var de heldigvis tilbake på sin egen Rimnersvallen.

Vi betalte oss inn med 120 kroner, og for ytterligere 10 kroner fikk jeg et program i A4-format. Det hadde 32 sider, men med unntak av spiller-profiler øverst på noen av sidene, var det skuffende nok kun de 4 midterste sidene som hadde noe som helst annet enn reklame og annonser! Det spørs ellers om noen av aktørene fra 1958-VM ville kjent seg igjen her umiddelbart; for ikke å snakke om de som var med å åpne Rimnersvallen i 1923. Anlegget ble ombygget til det nevnte VM-sluttspillet, og hovedtribunen som på den ene langsiden dominerer anlegget har nok også blitt modernisert siden den gang. Dette er en sittetribune, men bak målet til venstre sett herfra ser man fortsatt de gamle klassiske åpne ståtribunene som følger svingen rundt. På den ene siden fortsetter den også et lite stykke ned deler av borte langside.

Vi måtte imidlertid finne oss i å holde oss på hovedtribunen som var den eneste som var åpen for publikum denne dagen, selv om jeg gjerne skulle tatt oppstilling på en av de gamle ståtribunene nå som været heldigvis hadde bedret seg og det hadde sluttet å regne. Publikumsrekorden på 17 778 er for øvrig for den nevnte kampen mellom Brasil og Østerrike i 58-VM, og vil garantert aldri bli slått. Jeg spurte også en vakt om mulighetene for å få ta en liten tur ut på indre bane for å få noen bedre bilder av hovedtribunen, men ble bryskt avfeid med en nærmest sjokkert mine mens han med sine advarsler om at dette var strengt forbudt og at klubben ville bli straffet knallhardt av det svenske forbundet, mer eller mindre bekreftet min oppfatning av hvor strengt det har blitt i vårt naboland der man for øvrig også virker å ville drepe et hvert tilløp til tribunekultur.

IK Oddevold hadde sin spede start i en bydelsklubb ved navn Karlsbergs IF, og ble offisielt stiftet i 1932. To år senere tok de dagens navn, og i løpet av 1950-årene – etter at de omsider hadde flyttet inn på Rimnersvallen – startet de også en klatring i divisjonssystemet. I begynnelsen av 1960-årene snuste de også på spill i Allsvenskan med et par sesonger der de endte høyt oppe i daværende Division 2 (tilsvarende dagens Superettan). Det var på midten av 1990-årene at IK Oddevold omsider fikk oppleve spill på øverste nivå, da de under ledelse av Torbjörn Nilsson sikret divisjonstittel og opprykk til Allsvenskan. Deres første sesong blant eliten ble også den hittil eneste, og jumboplassen i 1996 ble fulgt opp med ny jumboplass og et andre strake nedrykk.

Med nytt nedrykk i 1999 hadde Oddevold rykket ned tre ganger på fire år. Og siden den gang har de flere ganger rykket opp og ned mellom nivå tre og fire. De spiller nå i Division 1 Södra, som er en av to avdelinger på nivå tre, og etter det siste opprykket i 2010 har de også flere ganger kjempet i toppen, med andreplass og kvalifiseringsspill i 2013 som det nærmeste de foreløpig har vært en retur til nest øverste nivå. De hadde nå startet ligasesongen med 3-2-4 på sine ni kamper, og lå med det rett under midten av tabellen som ble toppet av Utsikten og deretter Skövde AIK. Dagens gjester var Kristianstad FC, og de lå helt sist med usle 1-1-7, så hjemmefolket håpet med rette på tre poeng til sine helter.

Det så ut til å gå som forventet da Kamal Mustafa oppskriftsmessig sendte vertene i føringen med 1-0 i det 14. minutt, og det var da også Oddevold som så ut til å kjøre kampen. De oransje gjestene var imidlertid svært effektive, og Abdussalam Magashy utlignet drøyt ti minutter senere, slik at vi var like langt. Ytterligere snaut ti minutter frem i tid var vertskapet igjen i føringen da Mergim Shala sørget for 2-1, og det holdt seg også til pause. Siden vi så bryskt hadde blitt avfeid tidligere, benyttet vi denne pausen til å ta en tur ut av portene som nå var åpne og spasere rundt målet på en av kortsidene der man i hvert fall kunne få en noenlunde ok kikk utover anlegget mellom stolpene i gjerdet med inngangsporter som selvsagt alle var omhyggelig låst.

Etter å ha kommet oss innenfor igjen, fikk jeg meg litt Ramlösa i kiosken før andre omgang ble blåst i gang. Det tok ikke mange sekundene før ballen lå i Oddevold-nettet, og Magashy var igjen mannen som sørget for 2-2. Kampen sto nå og vippet og kunne gått begge veier, men gjestenes utligning hadde åpenbart gitt de blod på tann, og med tolv minutter igjen falt avgjørelsen da Teddy Bergqvist var sist på ballen og besørget 2-3. Oddevold klarte ikke å finne noe tilsvar på dette, og dermed endte det med borteseier foran 248 tilskuerne. Selv hadde vi bare tiden av veien til vår tredje og siste kamp for dagen, så det var borte å skynde seg til bilen og komme seg av gårde.

Swedish ground # 5:
IK Oddevold v Kristianstad FC 2-3 (2-1)
Division 1 Södra
Rimnersvallen, 30 May 2019
1-0 Kamal Mustafa (14)
1-1 Abdussalam Magashy (25)
2-1 Mergim Shala (34)
2-2 Abdussalam Magashy (46)
2-3 Teddy Bergqvist (78)
Att: 248
Admission: 120 SEK
Programme: 10 SEK

Next game: 30.05.2019: Groheds IF v IFK Lane
Previous game: 30.05.2019: Lysekils AIK v Håfreströms IF

More pics

Torsdag 30.05.2019: Lysekils AIK v Håfreström  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde i lengre tid kikket på mulighetene for en dobbel eller trippel på andre siden av svenskegrensen, og gjerne en der Lysekils AIK var en av hjemmelagene. Sjansen bød seg da jeg på programmet for Kristi himmelfartsdag fant en rekke kamper med tidlig avspark, inkludert deres kamp på flotte Gullmarsvallen. Jeg luftet tanken om en svensk trippel denne dagen for Elisabeth, og hun likte umiddelbart denne idéen. Etter at hun hadde fått arrangert med hundepass, ble planen lagt, og det var klart for en Sverige-tur. Jeg hadde også ordnet med overnatting hos min kompis Jon Erik på Selbak, siden vi var avhengige av en tidlig start denne torsdagen, så jeg dro ned til ham allerede onsdag ettermiddag eller kveld.

Etter en trivelig kveld sammen med Jon Erik var det etter hvert bare å komme seg i seng for noen timers søvn før vår utflukt dagen etter. Elisabeth hadde overnattet hjemme i Rømskog og skulle plukke meg opp i Sarpsborg, så jeg hadde planer om å ta bussen dit opp. Da vi våknet til striregn og nitrist vær, insisterte imidlertid Jon Erik på å svippe meg dit opp før han selv dro på jobb (noe som hindret ham i å slenge seg på vår tur). Det skulle være avspark klokka 13.00 i Lysekil, og vi hadde en drøy halvannen times kjøretur foran oss fra ‘pæddekummen’ og dit ned. I tillegg hadde vi beregnet rikelig med tid for å ankomme i god tid og muligens også bevilge oss en rast underveis. Derfor var det vil så vidt jeg huske ikke lenge etter klokka elleve at jeg møtte Elisabeth ved bussterminalen i ‘den andre byen’ og satt kursen mot Sverige.

Drittværet vedvarte, men turen ned til Lysekil gikk likevel uten større problemer. Lysekil ligger i landskapet Bohuslän, og er en liten by med snaut 8 000 innbyggere. Den har på tre sider av seg sjøen med en skjærgård full av små øyer, holmer, skjær og flott natur. Lysekil var opprinnelig en liten fiskerlandsby, og sildefiske og tilhørende industri har vært av stor betydning opp gjennom årene. På 1700-tallet var dette en av kun fem vestkyst-havner der sildepakking og sildevraking var tillatt. Salterier og trankokerier ble etablert, og Lysekil vokste. På siste halvdel av 1800-tallet utviklet den seg også til å bli badested som tiltrakk seg turister. Lysekil var også involvert i eksport av kulelager til England i den såkalte Operation Bridford under andre verdenskrig. I 1975 ble for øvrig et stort raffineri innviet, og det har blitt en viktig arbeidsgiver i området.

Lysekil gir meg assosiasjoner til svensk skjærgårds-idyll, og jeg er nok langt fra den eneste som forbinder vakre Lysekil med slik idyll. Det er lett å se hvorfor turister stikker innom her når man kommer inn i den koselige byen, men akkurat denne dagen fremsto den så visst ikke fra sin beste side. Den blåste heftig, og regnet som pøste ned kom blåsende sidelengs i de konstante vindkastene. Det var rett og slett fullstendig ufyselig, men likevel var det med en herlig forventning at vi parkerte utenfor Gullmarsvallen; hjemmebanen til Lysekils AIK. Det som på idrottsplats.se beskrives som et av Sveriges vakreste idrettsanlegg ligger usedvanlig flott til ned mot sjøen og omkranset av svaberg. Der jeg skuet utover kunne jeg bare tenke meg hvor fint det er her når den viser seg fra sin beste side, og ikke på det som veteranen i inngangspartiet beskrev som årets hittil tristeste dag.

Vi betalte 50 svenske kroner hver for entré, og fikk jaggu med et slags ‘program’ gratis. Det var en tynn 4-siders affære, men hadde i hvert fall både de to lags tropper og en oppdatert tabell; noe som er mer enn man kan regne med å få på tilsvarende nivå i Norge. Det var bare å stikke det innenfor jakka for å beskytte det mot regnet mens vi tok en aldri så liten kikk rundt på Gullmarsvallen, som for øvrig har fått sitt navn etter fjorden Gullmarn som her går inn ved Lysekil. Det fristet lite, men det bare å først som sist ta på seg rollen som fjellgeit og klatre litt i svabergene og klippene bak bortre langside for å få knipset noen blinkskudd. Elisabeth snudde på grunn av regnet som kom piskende sidelengs og gjorde det hele til en nokså miserabel oppgave, men jeg følte jeg måtte litt lenger opp før jeg kunne snu.

Gullmarsvallen ligger som nevnt nesten helt nede ved vannet, helt ytterst på en odde som går ut fra byen. Omgitt av bohuslänske klipper og svaberg har den en fantastisk beliggenhet, og er faktisk et resultat av det vi i hvert fall her til lands kalte nødsarbeid. I 1930-årene var jo arbeidsledigheten stor, og staten hyret arbeidsløse steinarbeidere til å stå for steinarbeidet ved Gullmarsvallen, som åpnet i 1934. Det var nok da et flott skue, med sitt herlige inngangsparti i stein som fortsetter rundt i en steinmur. Det eneste av tribunefasiliteter er en tribune på den ene langsiden (nærmest sjøen). Jeg vil påstå at den strekker seg noe slikt som 3/5 av banens lengde, men den står nær sagt naturligvis midt på denne langsiden.

Denne tribunen byr på tre rader med sitteplasser i form av benkerader i tre, og bak disse er det ståplasser. På motsatt langside – der jeg klatret oppover i svabergene – står man eventuelt under åpen himmel, men det var en slags opphøyd murkant der man kan stå på et betongunderlag og lene seg mot et gjerde om man skulle ønske det. Lite fristende akkurat denne dagen, og der jeg kunne forestille meg at det nok også kan være populært å sitte oppe i selve svabergene på en herlig sommerdag, var det nå temmelig uaktuelt der naturen ga uttrykk for sin vrede over Gullmarsvallen. Det skal også nevnes at det her også har vært arrangert konserter og andre tilstelninger. Gyllene Tider, Roxette og Håkan Hellström er blant de som har opptrådt her.

Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i Division 4 Boshulän/Dalsland, der Bengtsfors toppet tabellen foran IF Viken og IFK Valla. Dagens gjester Håfreströms IF lå på en sjetteplass med fire poeng opp til teten, mens for vertene så det ikke spesielt lyst ut. Av divisjonens tolv lag lå de nemlig som nestjumbo med kun ett poeng så langt, og med bare Brålanda bak seg på målforskjell. Om man skulle dømme ut fra dette burde det jo være gode muligheter for en borteseier, men det er ikke alltid så enkelt som at man kan vurdere slikt ut fra en tabell uten annen informasjon og ytterligere kjennskap til saker og ting, og det skulle denne kampen bli et prov på.

Det er dessverre ikke altfor mye jeg kan fortelle om Lysekil AIK, men logoen deres vitner om en stiftelsesdato så sent om 2015. Det var åpenbart da Lysekils FF og Slättens IK slo seg sammen med det resultat at Lysekils AIK så dagens lys. Litt overraskende var det for meg å oppdage at de var en såpass ung klubb, selv om de to klubbene som slo seg sammen selvsagt har en lenger historie hver for seg, men slik er det når man driver banehopping på jaktmarker der man hittil ikke har fordypet seg altfor grundig i de forskjellige klubbene og deres historier. Til tross for været likte jeg meg i hvert fall godt her, og hadde sett frem mot mitt besøk for å se kampen som nå ble sparket i gang i uværet.

Allerede mens jeg fortsatt lekte fjellgeit hadde dommeren blåst i fløyta for å signalisere starten på dagens batalje, og mens jeg gjorde mitt beste for å komme meg nedover igjen uten å skli, så jeg at det utfra tabellen å dømme kanskje noe overraskende var vertene som tok et lite initiativ. I ruskeværet tok de ledelsen i det 19. minutt da Rasmus Wik fant nettmaskene, og noen få minutter før pause doblet Robin Karlsson ledelsen til 2-0. Det sto seg også til pause, og spillerne kunne haste inn i garderobene for å søke ly for en stakket stund. Det hadde allerede tilskuerne kunnet gjøre under overbygget der samtlige så kampen fra.

Skjønt én tilskuer trosset i etter hvert værgudene og tok seg en klatretur opp i svabergene, for Elisabeth fant etter å ha sett mine bilder ut at også hun likevel måtte en tur høyere opp, og hun så nokså stakkarslig ut der hun til dels tvekroket kjempet mot regnet og vindkastene for å klatre helt til topps og få sine blinkskudd. Våt men fornøyd med egen innsats kom hun tilbake, og vi talte oss frem til 72 tilskuere – noe som sto i enorm kontrast til det offisielle tilskuertallet som etter hvert ble offentliggjort som 28! En del av de var tilreisende fra Håfreström, og de håpet naturlig nok på en snuoperasjon mens hjemmefolket var fornøyd med det de hadde sett og nå luktet muligheten for sesongens første seier slik at de kunne starte en liten klatring på tabellen.

Tidlig i andre omgang ble det ny spenning da Hamed Hosseini reduerte til 2-1, men etter at både Karlsson og deretter Wik ble tomålsscorere sto det 4-1 med tjue minutters tid igjen. All tvil ble fjernet da Neo Forsström besørget 5-1 med kvarteret igjen, og en sen redusering fra Florijan Fejzulovic ble naturlig nok kun et trøstemål som fastsatt sluttresultatet til 5-2. Årets første trepoenger for Lysekils AIK, og for oss en flott ny bane huket av, til tross for at vi som nevnt til det kjedsommelige var alt annet med heldige været ved vårt besøk. Det hadde i det minste begynt å roe seg litt mot slutten av kampen, og det lovet godt da vi med to kamper til på dagens meny forlot idylliske Gullmarsvallen med kurs for Uddevalla.

Swedish ground # 4:
Lysekils AIK v Håfreströms IF 5-2 (2-0)
Division 4 Bohuslän/Dalsland
Gullmarsvallen, 30 May 2019
1-0 Rasmus Wik (19)
2-0 Robin Karlsson (42)
2-1 Hamed Hosseini (48)
3-1 Rickard Karlsson (64)
4-1 Rasmus Wik (70)
5-1 Neo Forsström (76)
5-2 Florijan Fejzulovic (86)
Att: 26 (officially, but we counted 72!!)
Admission: 50 SEK
Programme: Included

Next game: 30.05.2019: IK Oddevold v Kristianstad FC
Previous game: 27.05.2019: Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo
Previous swedish game: 15.05.2019: Helsingborg v AIK

More pics

Mandag 27.05.2019: Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter et kupp der nytt styre har tatt over DFI-skuta, er ikke lenger klubbens A-lag noe satsningsområde, og sesongen så langt hadde da allerede båret bud om at det ville bli tøffe kår for de i årets 3. divisjon avdeling 2. Lite ante jeg imidlertid om hvor ille de skulle bli videre utover våren og sommeren da jeg denne mandagen tenkte som så at jeg like gjerne kunne tusle ned til Seiersten Stadion for å se de røde ta imot Lokomotiv Oslo til dyst.

Siden jeg ikke ville gi mine penger til det nye styret, tok jeg nok en gang oppstilling på utsiden rett bak det ene målet, og så første omgang derfra for deretter å gå inn vederlagsfritt i pausen. Innen den tid hadde jeg sett en nokså lite spennende første omgang der det lenge var temmelig jevnspilt. DFI-kaptein Nichlas Furu måtte dog gripe inn et par ganger der ‘Loket’ var farlig frempå, men hverken han eller keeper Erlend Jensen klarte å hindre Iver Bjørnsson Ukkestad i å sette inn 0-1 i det 38. minutt. Det var også pauseresultatet.

I fjorårssesongen leverte DFI den ene fantastiske snuoperasjonen etter den andre, men det er et nå et helt nytt mannskap siden den gang. Mann og mus har enten rømt klubben eller blitt presset ut, både hva gjelder spillere og trenere etc. Håpet om en snuoperasjon etter pause denne gang fikk et skudd for baugen fem minutter ut i andre omgang da Jonas Njerve økte til 0-2. Med et kvarter igjen sto det 0-3, og det begynte å bli pinlig da Loket økte til 0-4 med fem minutter igjen. Dog ikke i nærheten av like ydmykende som det de fikk gjennomgå på overtid.

I det andre tilleggsminuttet ble DFI igjen redusert til statister og rundingsbøyer da Vegard Hellebust rundet keeper og bare kunne trille kula i mål. nemlig Det var tydeligvis ikke godt nok, får han stoppet nemlig ballen på målstreken, nemlig ned på alle fire og nikket ballen over streken til pipekonsert fra DFI-publikummet som tydeligvis ikke satt pris på å få gnidd salt i sårene slik. Det er noe som heter at som man reder ligger man, og dette var da også en total ydmykelse. Det mest overraskende – med tanke på utviklingen og kursen styret har staket ut for DFI-skuta – var egentlig at jeg talte så mange som 142 tilskuere.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo 0-5 (0-1)
3. divisjon avd. 2
Seiersten Stadion, 27 May 2019
0-1 Iver Bjørnsson Ukkestad (38)
0-2 Jonas Njerve (52)
0-3 Henrik Elvevold (76)
0-4 Mathias Nordby Sørensen (85)
0-5 Vegard Hellebust (90+2)
Att: 142 (h/c)
Admission: Probably the usual 100 NOK (but watched first half from outside and went in for free at HT as I didn’t wanna give my money to the new board)
Programme: None

Next game: 30.05.2019: Lysekils AIK v Håfreströms IF
Next norwegian game: 05.06.2019: Skjetten v Harstad
Previous game: 22.05.2019: Fredrikstad v Sarpsborg 08

More pics

Onsdag 22.05.2019: Fredrikstad v Sarpsborg 08

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er på Wikipedia en lang og glimrende artikkel om derby-kampene mellom Fredrikstad Fotballklubb og de forskjellige klubbene som opp gjennom årene har dominert i nabobyen Sarpsborg, der spesielt oppgjørene mellom aristokratene FFK og den tidligere storheten SFK har et historisk sus uten sidestykke i norsk fotball. De blir der rett og slett beskrevet som Norges største fotballderby, og det legges til at selveste Arne Scheie karakteriserte disse kampene som alle lokaloppgjørs mor her til lands. Jeg har jo de siste årene ikke vært like fast innslag på Fredrikstad Stadion som det jeg var for noen år siden, men når FFK nå hadde blitt tildelt cupkamp mot Sarpsborg 08, var det soleklart at jeg igjen måtte ta turen.

Jeg må innrømme at jeg er blant de som synes det er synd at Sarpsborg FK har blitt redusert til en breddeklubb og samarbeidsklubb under 08-bannere, og at de nå spiller sine 4. divisjonskamper på kunstgresset på Kurland, mens paraplyklubben og storsatsingen 08 med et utall klubber involvert ikke helt har den samme sjarmen for nostalgikere som undertegnede. Likevel er det liten tvil om at oppgjørene mellom de to fortsatt engasjerer voldsomt, og det var vel heller ikke helt overraskende at den ble valgt ut som TV-kamp fra denne runden. Selv lot jeg nok en gang 510-bussen frakte meg til Ski for der å gå på toget til Fredrikstad.

Vel fremme i plankebyen hadde jeg avtalt med min kompis Jon Erik at Tæpps var dagens møteplass, og idet jeg på min vei fra stasjonen valgte å ta en omvei om Cicignon, forbi Tollbodbrygga og Strandpromenaden, fikk jeg beskjed om fra en utålmodig Jon Erik om at han allerede hadde inntatt Tæpps noe tidligere enn planlagt og ventet på meg der. Ganske riktig, etter min idylliske spasertur langs Glomma fant jeg Jon Erik sittende på Tæpps, og han hentet sporenstreks en mugge med øl fra baren. Den fikk snart bein å gå på, og mens jeg gikk for å hente påfyll fikk vi også selskap av Patrick og noen andre. Nå kom det stadig folk til, og det fylte seg raskt opp på bordene våre på utsiden.

Man merket tydelig i byen at det ikke var en hvilken som helst kamp som skulle spilles denne kvelden, men for å gjøre en lang historie kort, hadde vi med kampstart først klokka 20.00 hatt en del timer til å lade opp da vi etter hvert brøt opp for å krysse Vesterelva via gangbrua over til stadionet på Kråkerøy-siden. Med billett til 50 kroner tok jeg meg innenfor sammen med de andre, og vi tok som vanlig selvsagt oppstilling på ståfeltet bak mål, der jeg sammen med Jon Erik og noen andre posisjonerte meg helt bakerst i påvente at spillerne skulle innta banen og bataljen kunne blåses i gang.

Aristokraten FFK har jo gått løs på sin andre sesong tilbake på nivå tre etter nedrykket i 2017, og etter at fjorårets ambisjon om umiddelbart opprykk gikk i vasken. I cupen hadde jeg ingen forventninger om at FFK skulle et tolvte Norgesmesterskap dette året, men det hadde vært morsomt å kunne hamle opp med de blå fra «den andre byen» nå i andre runde. I første runde hadde FFK vunnet nettopp der, med storseier 9-0 borte mot Sparta Sarpsborg, mens 08 på sin side hadde tatt seg av Sprint-Jeløy borte på Bellevue. Men særpingene sto med svake 1-4-4 i serien hittil og slet offensivt i Eliteserien, der de kun hadde scoret sju mål på ni kamper så langt. Var dette dagen da FFK skulle kunne tukte smurfene?

Det var lite som tydet på det innledningsvis, for de første 10-15 minuttene hadde FFK mer enn nok med å holde 08 fra livet og fikk muligens litt bakoversveis. Etter å ha ridd av denne lille stormen, kom rødbuksene imidlertid mer med og avsluttet slik jeg så det best den siste snaue halvtimen før pause. FFK var altså etter hvert fullt på høyde og vel så det, og Marius Hagen hadde et par brukbare sjanser som dog kanskje ikke var like store som en av de særpingene hadde tidlig. Likevel følte jeg at dette kunne FFK faktisk vinne, for motstanderen fra Eliteserien hadde foreløpig ikke imponert voldsomt.

Dessverre sprakk den bobla allerede to og et halvt minutt ut i andre omgang da 08s nye spisspar sto bak ledermålet. Lars-Jørgen Salvesen spilte flott gjennom Steffen Lie Skålevik, og alene med keeper Håvar Jenssen satt han inn 0-1. FFK ga seg ikke, men en periode fulgte der ingen av lagene fikk til særlig mye offensivt. Hjemmelagets jakt på utligning ga i stedet gjestene muligheten til å øke, og den tok Salvesen vare på da han doblet til 0-2 i det 82. minutt. Med det gikk lufta litt ut av FFK, og de blå hadde ballen i nettet igjen helt på tampen, men det ble vinket for offside slik at det endte 0-2.

6 087 tilskuere fortalte speaker om, og det er jo mange klubber som bare kan drømme om slike tall…ikke minst for en 2. divisjons-klubb. Likevel hadde jeg tippet at noen flere kanskje skulle ta turen, men jeg var muligens litt vel optimistisk i så måte. TV må for øvrig kanskje også ta noe av skylda der? Uansett bittert å tape for erkerivalen, men det var uansett ikke en kamp jeg hadde regnet med at FFK skulle vinne, så det hadde vært en bonus. Og nå kunne de i hvert fall konsentrere seg om ligaen, som det så fint heter. Bare å sette kursen hjemover, og jeg fikk skyss med Elisabeth til Korsegården hvorfra jeg kunne ta bussen hjem.

Revisit:
Fredrikstad v Sarpsborg 08 0-2 (0-0)
Norwegian Cup, 2nd round
(Nye) Fredrikstad Stadion, 22 May 2019
0-1 Steffen Lie Skålevik (48)
0-2 Lars-Jørgen Salvesen (82)
Att: 6 087
Admission: 50 NOK
Programme: None

Next game: 27.05.2019: Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo
Previous game: 20.05.2019: Ås v Idd

More pics

Mandag 20.05.2019: Ås v Idd

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For andre dag på rad valgte jeg å ta turen til en av nabobyene for å se fotball. Etter å dagen før ha vært i Ski for å se Follo vinne lokaloppgjøret mot gjestende Drøbak/Frogn, ble det nå en enda kortere tur opp til Ås. Der skulle hjemmelaget Ås IL ta imot Idd, og når sant skal sies hadde vel egentlig mye av motivasjonen min for å dra denne kvelden bakgrunn i at jeg følte for et måltid på Babylon i Ås og således så muligheten for å slå to fluer i en smekk. Planen var lagt, og igjen lot jeg buss 510 frakte meg østover opp til Ås, der jeg som planlagt fikk inntatt en herlig gyros-pizza før jeg beveget meg oppover mot Ås Stadion.

Da det nå begynte å regne på vei dit opp, vurderte jeg en periode nesten å droppe hele kampen og returnere til Drøbak. Jeg bet imidlertid tennene sammen, og heldigvis gikk det snart over til et lett duskregn som jeg nok skulle klare å leve med, selv om det hadde vært deilig å ha et overbygg å stå under på Ås Stadion på slike dager. Om det finnes noe slikt som faste lesere av dette, vil de ha sett både mine bilder og beskrivelser av Ås Stadion tidligere, men for ordens skyld er det en bane med løpebaner rundt og uten noe av tilskuerfasiliteter, og der naturgresset som var der den gang jeg en periode gikk på skolen rett ved siden av dessverre for lengst er erstattet med kunstgress. Tilskuerne her tar gjerne plass på en av langsidene; ikke minst på nærmeste langside, på den lille gress-skråningen opp mot veien.

Denne kvelden var det duket for kamp i 4. divisjon Østfold, og for de som vet at Ås er i Akershus fylke, virker kanskje dette noe snodig. I likhet med flere andre lag i Follo-regionen av Akershus, har de imidlertid hatt fast tilhold der. Både de og klubber som Drøbak/Frogn, NMBUI, HSV etc har valgt(?) å spille i Østfold-kretsen, mens andre som Follo, Ski, Langhus, Oppegård, Nordby tilhører NFF Oslo. Det har selvsagt å gjøre med reisevei, for det er enklere for en klubb som Ås å ta turen over grensen til Østfold enn det er å manøvrere seg gjennom Oslo for å spille bortekamper i nordre Romerike. Men det var uansett en avsporing..

Etter at jeg i slutten av mars så Ås ryke ut av cupen mot Drøbak/Frogn i en elendig kamp i Drøbak, hadde Ås startet bra i serien, der de vant sine to første kamper. Deretter hadde de imidlertid tatt kun ett poeng på de tre neste, slik at de nå sto med 2-1-2. De hadde imidlertid berettiget håp om en ny trepoenger denne kvelden, for gjestene fra Østfold sto på sin side med 1-0-4. Og kanskje var en opptur det de grønnkledde vertene trengte, for de kom nå fra 0-5 borte mot Fredrikstads andrelag. For min del var jeg egentlig mest opptatt av at regnet skulle holde seg unna, der de i korte perioder økte litt i intensitet igjen før de foreløpig ga seg helt.

Ås fikk en god start, og kunne allerede ledet da Mats Tronbøl satt inn 1-0 ti minutter ut i kamper. Ledelsen varte dog i kun seks minutter før Bjørn-Henrik Ekeli sørget for balanse i regnskapet. Kjetil Vindedal gjenopprettet hjemmeledelsen idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og det begynte å se ut som grei skuring da Raymond-Daniel Hoang-Larsen la på til 3-1 med ti minutter til pause. For øvrig glimret karen som vanligvis tar runden for å samle inn penger med sitt fravær denne kvelden, slik at det var kostnadsfritt å se kampen som viste seg å bli nokså underholdende. Pausen benyttet jeg personlig til å ta en tur ned i Coop Extra-butikken.

Det virket som om løpet var kjørt da Tobias Jarnfeldt Borgen la på til 4-1 tidlig i andre omgang, og Ås hadde tilsynelatende full kontroll. En snau halv omgang gjensto da Idd plutselig begynte å yppe seg litt, og med et kvarters tid igjen reduserte Henrik Olsen Ingerø til 4-2. Nå var det kamp igjen, for Idd var flere ganger skummelt frempå, og jeg var ikke helt sikker i min sak før Anders Herskedal Torgersen satt inn 5-2 med fem minutter igjen av ordinær tid. Da hjalp det lite for Idd at Joachim Hage satt inn et selvmål på overtid og dermed fastsatt sluttresultatet til 5-3 foran det jeg regnet meg frem til å være 37 tilskuere. Det hadde nå begynt å regne litt igjen, så det var bare å komme seg tilbake til Drøbak så fort som mulig.

Revisit:
Ås v Idd 5-3 (3-1)
4. divisjon Østfold
Ås Stadion, 20 May 2019
1-0 Mats Tronbøl (11)
1-1 Bjørn-Henrik Ekeli (17)
2-1 Kjetil Vindedal (30)
3-1 Raymond-Daniel Hoang-Larsen (36)
4-1 Tobias Jarnfeldt Borgen (49)
4-2 Henrik Olsen Ingerø (75)
5-2 Anders Herskedal Torgersen (86)
5-3 Joachim Hage (og, 90+1)
Att: 37 (h/c)
Admission: Apparently free, as noone collecting the money tonight
Programme: None

Next game: 22.05.2019: Fredrikstad v Sarpsborg 08
Previous game: 19.05.2019: Follo v Drøbak/Frogn

More pics

Søndag 19.05.2019: Follo v Drøbak/Frogn

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Søndagen kunne like gjerne benyttes til å ta en tur til Ski for å se Drøbak/Frogn spille bortekamp mot lokalrivalene Follo. Jeg lot derfor buss 510 frakte meg dit opp, og hadde satt av ekstra tid slik at jeg kunne benytte anledningen til å innta et måltid på Balkan. Jeg hadde nok til og med satt av litt vel mye tid, for det var fortsatt en god stund til kampstart da jeg tuslet videre opp mot Ski Stadion. Med en times tid til kampstart er det selvsagt ikke all verden å gjøre på stadioner her til lands, og inngangspartiet var fortsatt ikke engang bemannet, så jeg gikk like greit rett inn (og glemte egentlig å gå tilbake for å betale meg inn).

Follo FK bør vel være kjent for de fleste, men er altså en av disse ‘paraplyklubbene’ eller samarbeids-klubbene om man vil. Da den ble stiftet høsten 2000 var det nemlig som en sammenslåing av klubbene Ski, Ås, Langhus, Oppegård og Nordby som sammen skulle drive toppsatsing under Follo-paraplyen mens de også fortsatte under egne navn. Det var opprinnelig tanken at også nettopp Drøbak/Frogn skulle være med, som mangeårig lokomotiv i Follo-fotballen, men de skal ha takket nei da de ikke var enige i at kampene skulle spilles i Ski snarere enn i Drøbak.

Follo FK startet i 3. divisjon der de umiddelbart vant sin avdeling og rykket opp. Nytt opprykk fulgte i 2004, og i 2005 gjorde de sin beste sesong ved å bli nummer 11 i 1. divisjon før det ble nedrykk året etter. I 2009 sikret de retur til 1. divisjon, og mange forbinder nok laget med cupinnsatsen de gjorde i 2010. Der slo de ut selveste Rosenborg i semifinalen av cupen, og spilte cupfinale mot Strømsgodset. Det endte med tap, og klubben rykket også rett ned igjen det året. Det gjorde de også i 2013, som var siste gang de var oppe på nivå to. Klubben slet etter hvert med store økonomiske problemer, og også på banen gikk det tungt. 2017-sesongen endte i nytt nedrykk, slik at de nå er tilbake på nivået der de startet.

Mens jeg var på min store påsketur i Storbritannia spilte Follo mot DFI i kvalifiseringen til cupen. Før jeg dro hadde jeg sett at DFI slet seg videre med knepen seier mot Ås i en fryktelig kamp, og var vel derfor kanskje ikke helt overrasket over at Follo slo DFI 4-1 i neste kvalik-runde – en kamp som for øvrig måtte spilles på banen til Langhus. Imidlertid hadde DFI overrasket i ligaen der de hadde vunnet to av sine tre første kamper. De sto nå med statistikken 2-0-2, men stygge tap 1-7 borte mot Lyn og 1-8 hjemme for Ørn Horten var ikke lystige signaler. Follo på sin side hadde innledet med 1-1-3 i serien, og for øvrig blitt slått ut av cupen av Bærum i runden etter triumfen over DFI.

Et DFI-lag som kom fra den nevnte smellen mot Ørn Horten, fremsto veldig forsiktige og var nok redde for å blottlegge seg for mye der de knapt beveget seg fremover da de fikk låne ballen. Samtidig skjedde det heller ikke all verden foran DFI-keeper Erlend Jensen, og det var i det hele tatt en dørgende kjedelig førsteomgang. Etter pause ble det etter hvert litt mer action, og det har nok en del å gjøre med at Follo snaut ti minutter ut i omgangen tok ledelsen. Kun et par minutter etter tok DFI-kaptein Nichlas Furu ansvar, tok med seg ballen opp i angrep og spilte flott gjennom Magnus Fagernes som utlignet. En avgjørende situasjon var det da Follo litt senere fikk tildelt straffespark etter det som for meg så ut som en god takling av Kasper Haukeberg Huseby. Etter denne håndsrekningen fra dommeren satt Stian Johnsen With straffesparket i mål, og dermed 2-1 med rundt tjue minutter igjen.

Spikeren i DFI-kista kom fem minutter senere da Markus Solvang Ottesen fastsatte sluttresultatet til 3-1 foran det som ble oppgitt å være 291 tilskuere. Både spillere og ledere i DFI skyldte på banedekket som journalisten i lokalavisa også refererte til som et potetjorde. Man liret av seg beskrivelser som «toppfotballens dårligste fotballbane» og mente at det var synd på Follo som måtte spille alle sine hjemmekamper her. Kanskje de også skal gå litt i seg selv, for banedekket kan vel ikke være eneste grunn til at de røde fremsto totalt tannløse. Selv syntes jeg selvsagt det var fint å se fotball på naturgress igjen også her hjemme, slik det tross alt var ment. I løpet av kampen hadde jeg forresten truffet flere kjente fra Drøbak, og således blitt tilbudt skyss hjem, så det var bare å forlate stasjonsbyen med kurs mot badebyen.

Revisit:
Follo v Drøbak/Frogn 3-1 (0-0)
3. divisjon avd. 2
Ski Stadion, 19 May 2019
1-0 Markus Klepp Kraiem (55)
1-1 Magnus Fagernes (58)
2-1 Stian Johnsen With (70)
3-1 Markus Solvang Ottesen (75)
Att: 291
Admission: Not sure (arrived before they manned the gate)
Programme: None

Next game: 20.05.2019: Ås v Idd
Previous game: 15.05.2019: Helsingborg v AIK
Previous norwegian game: 01.05.2019: Flint v Strømsgodset

More pics

Onsdag 15.05.2019: Helsingborg v AIK

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Da min Fredrikstad-kompis Jon Erik kom med et tilbud jeg rett og slett ikke kunne si nei til, var det bare å gjøre seg klar for en ny utflukt med fotball som tema. Forslaget gikk ut på at han som AIK-supporter hadde tenkt å kjøre den lange veien ned til Helsingborg for å se sitt svenske lag i aksjon der, og jeg hadde ikke behov for all verdens med betenkningstid før jeg takket ja til å bli med. Dermed var det bare å komme seg til Fredrikstad denne onsdags formiddagen, og etter å ha tatt bussen til Ski kunne jeg der stige på toget til plankebyen. Jon Erik var fortsatt på jobb da jeg hadde tatt meg videre med buss til Selbak, men jeg låste meg inn hos ham og ventet der på at han skulle komme fra jobb.

Det gikk altfor lang tid før jeg hørte aktivitet utenfor, og det var FFK-supporter og groundhopper Marius som hadde tatt turen fra Mysen og hadde med seg en kompis. Like etter kom Jon Erik selv, og snart satt vi i hans bil og suste av gårde sørover mot Skåne. Ved Hallandsåsen gikk det litt vel fort for noen og enhver, og visse bilister ble stoppet og tildelt en klekkelig mulkt før de fikk kjøre videre. Vi kom oss frem til Helsingborg med god tid til å også finne oss et vannhull før kamp, og i mangel på alternativer rundt Olympia valgte vi oss en slags pizza-sjappe der vi fikk oss litt mat og noe å leske strupen med.

Helsingborg er Skånes nest største by etter Malmö, og har snaut 110 000 innbyggere. Den ligger ved Øresunds smaleste punkt, med danske Helsingør på motsatt side av stredet. Mange vil i likhet med undertegnede ha benyttet seg av ferjene mellom de to byene ved flere anledninger og til dels forbinde Helsingborg med disse. Byen har imidlertid en historie som strekker seg tilbake til vikingtiden, og med sin beliggenhet har den hatt en militær strategisk posisjon. I 1658 ble byen svensk ved den såkalte Freden i Roskilde, da Danmark-Norge blant annet måtte gi fra seg Skåne, Halland og Blekinge. I 1709 ble Helsingborg inntatt av danske tropper, men Slaget ved Helsingborg året etter endte i en avgjørende svensk seier.

Etter drøyt fire timer i bilen var det godt u kunne spasere ned til kneipa vi fant, og ta en rast der. Det til tross for at jeg på et tidspunkt klarte å velte den store kebabrullen ned i fanget slik at en hjelpsom svenske ved nabobordet måtte komme ilende til med servietter. Jeg får sende en varm tanke til ham, og jeg fikk da måltidet opp på tallerkenen igjen samtidig som jeg på halvveis tilfredsstillende måte også fikk gjort meg delvis presentabel ved å få tørket av meg saus etc. Slik er det å være fomlete, men med måltidet satt til livs gikk vi uansett snart opp til kveldens kamparena Olympia for å kjøpe billetter. Jon Erik var det selvsagt uaktuelt med noe annet enn bortebilletter, og vi punget ut 150 svenske kroner hver oss.

Helsingborgs IF ble i 1907 stiftet som en sammenslåing av de to klubbene Svithiod og Stattena . Klubben var i 1924 med å starte opp Allsvenskan, som de vant i både 1929, 1930, 1933 og 1934. I 1941 vant de både serie og cup, og ble med det første svenske lag til å vinne the double. Med unntak av to sesonger hadde Helsingborg spilt samtlige sesonger i Allsvenskan da de rykket ned i 1968. Verre skulle det bli, og de rykket i 1971 ned på nivå tre. Det var først i 1992 at de igjen returnerte til toppdivisjone; da med en viss Henrik Larsson på laget (før han dro på seg den ufyselige Celtic-drakta). I 1998 vant ‘Di Röe’ den svenske cupen, som første tittel siden 1941. Og med Åge Hareide som manager fulgte de året etter opp med å vinne Allsvenskan.

Helsingborg IF hadde igjen etablert seg i toppen, og var i denne perioden et fast innslag i europacupene. I 2000/01-utgaven av ‘Champions’ League slo de blant annet ut italienske Inter i siste kvalifiseringsrunde og tok seg til gruppespillet, men endte der sist i sin gruppe. Men for å gjøre en lang historie så kort som mulig, vant klubben igjen cupen i både 2006, 2010 og 2011, og har med det fem slike titler. Kronen på verket i 2011 var dog ny serietittel; klubbens sjuende. I 2016 rykket de imidlertid ned igjen, etter kvalik-kamper mot Halmstad som etter uavgjort i første kamp snudde returmøtet helt på tampen og sendte Helsingborg ned. Denne gang tok det kun to år før de returnerte med Superettan-tittel i 2018, slik at de nå igjen er å finne i toppdivisjonen der de må kunne sies å høre hjemme.

Vi tok oss inn på Olympia, som har vært klubbens hjemmebane helt siden starten, og også er eldre enn klubben. Olympia åpnet i 1898, med navn inspirert fra det første moderne OL som to år tidligere hadde pågått i Athen. Arenaen var opprinnelig planlagt å huse sykling, skøyter og tennis, men det er for lengst historie. I fotball-VM i 1958 var den vertskap for Tsjekkoslovakias kamper mot Tyskland og Argentina. Olympia har både før og ikke minst etter dette blitt ombygd en rekke gang, og seneste modernisering var ferdig for kun for et par år siden. Det medførte dessverre at de åpne ståtribunene også fikk unngjelde og ble erstattet av moderne sittetribuner slik tiden tydeligvis krever – dog med såkalt safe standing på store deler av disse seksjonene. Vi så da også fra utsiden at fasaden er moderne, og Olympia er uansett en flott arena som fremstår som ganske typisk for det man ser av dagens anlegg.

Vi hadde plass bak det ene målet, og derfra kunne vi se at det var den gamle FFK-helten Tarek Elyounoussi som igjen tegnet seg på scoringslista da han sendte AIK i føringen med en heading etter et kvarters tid. De regjerende seriemesterne fra Solna var ikke den største favoritten til tittelen denne sesongen om man skulle tro AIK-ere vi snakket med, men de lå før kampen og snuste like bak teten, mens vertene nok først og fremst var opptatt av å etablere seg i toppdivisjonen igjen denne sesongen. Allerede minuttet etter utlignet de da Max Svensson ble spilt gjennom på glimrende vis og plasserte ballen i mål bak AIK-keeperen. De sortkledde rakk dog å ta tilbake ledelsen før pause, og det skjedde fra straffemerket. Henok Goitom var gjennom og ble lagt i bakken av HIF-keeperen, og straffesparket til Daniel Sundgren snek seg inne nede ved stolpen slik at det sto 1-2 halvveis.

Ledermålet hadde igjen blitt feiret med bluss på AIK-seksjonen, og det var ikke populært blant lovens lange arm. Det ble i løpet av kampen tilløp til tumulter i borteseksjonen da snuten tilsynelatende gikk litt vel hardhendt til verks. Det var også store protester mot både politi og fotball-styresmakter som fikk fra begge supporter-leire fikk det glatte lag for deres strengere tiltak mot tifo, bluss etc. «Fotbollsmördare» runget frem og tilbake på anlegget der 8 538 tilskuere hadde møtt opp, og flere av de 691 bortesupporterne trakk på smilebåndet av Skåne-dialekten de fikk tilsvar på. Etter pause var det uansett Tarek som igjen var mannen som etter hvert satt spikeren i HIF-kista ved å styre inn 1-3 drøyt halvveis ut i andre omgang. Det ble også sluttresultatet, og etter at Tarek etter kampslutt hadde vært borte og vekslet noen ord med Jon Erik, var det bare å belage seg på hjemturen til Selbak, der jeg skulle overnatte hos Jon Erik.

Swedish ground # 3:
Helsingborg v AIK 1-3 (1-2)
Allsvenskan
Olympia, 15 May 2019
0-1 Tarik Elyounoussi (16)
1-1 Max Svensson (17)
1-2 Daniel Sundgren (43)
1-3 Tarik Elyounoussi (69)
Att: 8 538 (691 away)
Admission: 150 SEK
Programme: None

Next game: 19.05.2019: Follo v Drøbak/Frogn
Next swedish game:30.05.2019: Lysekils AIK v Håfreströms IF
Previous game: 01.05.2019: Flint v Strømsgodset
Previous swedish game: 27.09.2018: IFK Göteborg v AIK

More pics