Søndag 08.05.2022: Rangers v Dundee United

Frisk og rask våknet jeg i Glasgow, klar for å nok en gang se selveste Rangers i aksjon på Ibrox, der de skulle ta imot Dundee United til seriekamp, og jeg hadde for lengst rukket å sikre meg en billett for £30 på nettet. Da jeg forlot Travelodge-hotellet på Paisley Road denne morgenen, var første bud å få seg litt frokost, og det ble ordnet i en sjappe i nærheten. Jeg valgte å tusle ned til Shields Road Subway-stasjon for å la undergrunnen frakte meg de to stasjonene til Bridge Street, der jeg tenkte foreta en aldri så liten oppladning med Queen Street True Blues i deres ‘bule’. De hadde imidlertid ikke åpnet ennå, så jeg gikk opp til Rangers-puben Lord Nelson for å unne meg dagens første pint der. Her dreide samtalene seg ikke overraskende om den kommende Europa League-finalen i Sevilla, og det skulle bli et hett tema også resten av dagen, slik det ville være det også i tiden fremover.

Etter en pint ved Lord Nelson, returnerte jeg til QSTB sin ‘hemmelige’ base, som nå hadde åpnet. Det var foreløpig kun et par fremmøtte, men det antallet økte raskt, og Stevie var etter hvert travelt opptatt med å svare på forespørsler om finalebilletter. Rangers hadde jo benyttet torsdagen til å beseire den tyske plastklubben RB Lepizig i semifinalen av Europa League, og skulle derfor til Sevilla for å spille finale mot en annen (og langt mer autentisk) tysk klubb; nemlig Eintracht Frankfurt. Finalen skulle spilles onsdag 18. mai, og det var liten tvil om at det ikke overraskende ville bli storinnrykk av Rangers-fans. Mange av mine venner og bekjente hadde allerede bestilt tur, og flere av de også sikret seg billetter – inkludert et par danske Aarhus-kompiser som har sesongkort på Ibrox og som hadde flaks og fikk finalebilletter via UEFAs trekning.

Tre dager etter den finalen ventet ytterligere en finale, for da jeg noen uker tidligere var så heldig at jeg fikk se Rangers beseire erkerivalen Celtic i den skotske cupens semifinale på Hampden Park, betød det naturlig nok avansement til finalen også i den gjeveste skotske cupen. Den skulle på sin side spilles lørdag 21. mai, så Rangers hadde to store finaler på kort tid foran seg. Dessverre ville begge bli spilt uten meg til stede, for jeg hadde allerede andre forpliktelser, og ville nok heller ikke noen mulighet til å få kloa i billett til først og fremst europacup-finalen i Sevilla, der det var forventet at over 100 000 Rangers-fans ville ankomme uten billett. Litt misunnelig hørte jeg forskjellige samtalepartnere nå fortelle om planene for Sevilla-tur.

Denne dagen var det dog seriekamp mot Dundee United det dreide seg om, men fokus var ikke på den, for ligaen var dessverre allerede så godt som avgjort. De motbydelige grønne og hvite fra en annen del av Glasgow ville ta den tittelen, og ville gjøre det allerede denne dagen dersom Rangers avga poeng. Kampen på Ibrox denne dagen var ellers litt spesiell fordi Rangers’ legendariske kit man Jimmy Bell, som hadde vært en del av klubben siden 1986, gikk bort kort tid i forveien og nå skulle minnes. Med alt dette som bakteppe tok jeg etter hvert undergrunnen fra Bridge Street til Ibrox, der det allerede sydet av liv i området; med selgere av supportereffekter som gjorde gode penger på sine finale- og Sevilla-relaterte effekter. Jeg ble selv eier av en solhatt, og i program-bua fikk jeg også byttet £3,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram før jeg igjen tok en runde inne i den travle klubbsjappa. Også denne gang var det noe som ble med meg ut derfra.

Ved porten i hjørnet mellom Main Stand og Copland Road Stand var det mange som hadde hengt opp eller lagt ned en hyllest til Jimmy Bell, og det var også tilfelle ved blant annet statuen av klubblegenden John Greig, som også fungerer som et minnesmerke over ulykkene ved Ibrox; ikke minst ulykken i 1971, da 66 døde og over 200 ble skadd i trengselen etter en Old Firm-kamp med over 80 000 tilskuere til stede. Jeg blir for øvrig aldri lei av å se på Ibrox, og spesielt den fantastiske og verneverdige fasaden på hovedtribunen ut mot Edmiston Drive, og ble gående rundt og lodde stemningen litt før jeg gikk inn. Selv musikken man spilte og sang på utsiden hadde spansk tema, og et par av selgerne hadde til og med sombrero-hatter til salgs.

Min billett var til den tre-etasjes hovedtribunen Bill Struth Main Stand, men helt ute på den ene flanken, slik at jeg så resten rett ned på Rangers sin ultras-gruppering Union Bears som har tilhold nederst på Broomloan Road Stand, i hjørnet nærmest hovedtribunen, og der moret seg med et stort antall badeballer for anledningen. Det er vanligvis Tina Turner som med sin «Simply the Best» får Ibrox til å koke som lite annet, men denne dagen slo også en annen kvinnelig artist an. Over høyttalerne før kamp ljomet nemlig Sylvia sin låt fra 1974; «Y Viva Espana», og folk sang med av full hals og koste seg. Rangers valgte ikke helt overraskende å gjøre en rekke bytter og dermed hvile noen spillere samtidig som en og annen unggutt fikk sjanse. Dundee United på sin side hadde et lite hav opp til Hearts på tredje, men så ut til å sikre seg en plass i Conference League-kvaliken med en fjerdeplass.

Rangers styrte ikke overraskende spillet med godt pasningsspill og godt oppbygde angrep, men det stoppet gjerne opp når de kom til Dundee United-feltet. Det skal sies at bortelagets forsvar var solid og godt organisert, og ryddet spesielt godt opp i lufta, samtidig som de hadde en god keeper I Benjamin Siegrist helt bakerst. Sist gang Dundee United vant på Ibrox var i 2011, og det var aldri noen seriøs fare for at den trenden skulle brytes. Både Scott Arfield og Fashion Sakala hadde gode muligheter med avslutninger som ble stoppet av Siegrist, og Aaron Ramsey traff stolpen før han så at linjemannen hevet flagget. Det nærmeste Dundee United kom for pause var da Adrian Sporcle sendte en blanding av innlegg og skudd høyt over målet. Til tross for et nokså konstant Rangers-press klarte gjestene å ri av stormen frem til pause, slik at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk i garderoben.

I pausen hadde Amad Diallo kommet innpå for Scott Wright, og han var frempå umiddelbart med to muligheter som henholdsvis gikk like utenfor og ble reddet av Siegrist. Man hadde stått med en følelse av at det var et tidsspørsmål før Rangers-målet kom, og det skjedde i andre omgangs tiende minutt. Sakala ble meid ned av Siegrist etter å ha blitt flott spilt frem av Ramsey, og James Tavernier var sikker som banken fra straffemerket. 1-0, og Rangers fortsatte å fosse frem. Både Sakala og Diallo var nære på før gjestenes beste sjanse kom i det 74. minutt. Den kom til alt overmål fra Rangers-spiller Connor Goldson som med et litt for kraftig tilbakespill holdt på å sette ut dagens Rangers-keeper Jon McLaughlin, men sistnevnte fikk hastet tilbake og klarert. Sakala var kanskje banens beste, og Diallo var svært frisk etter at han kom innpå, og det var disse to som sto bak da Rangers doblet ledelsen i det 78. minutt. Sakala spilte fri Diallo, og han vippet elegant inn 2-0.

Det var intet mer enn Rangers fortjente, og 2-0 ble også sluttresultatet i en kamp Rangers dominerte stort og fort kunne vunnet med større sifre. De uvaskede fra lenger øst i byen hadde måtte utsette feiringen, selv om det dessverre kun var nettopp en ørliten utsettelse. Det var uansett ikke fokus for Rangers-fansen etter kampen, for fokus var fortsatt på de kommende finalene, og først og fremst Europa League-finalen i Sevilla. Det bar også Louden Tavern rett overfor Ibrox subway-stasjon preg av, og der påtraff jeg for øvrig også min kompis Lee Knox, som selv skulle til Spania sammen med sin far og sine kompiser. Det skadet selvsagt ikke på stemningen at Rangers hadde vunnet dagens kamp mot Dundee United nokså oppskriftsmessig, men supporternes tanker virket å være et helt annet sted.

Nå i ettertid vet vi jo hva som skjedde i Sevilla, der finalearenaen har en kapasitet på i underkant av 43 000, og det ble informert om at hver klubb ville få 10 000 billetter. Tyske Eintracht Frankfurt hadde visstnok hatt rundt 100 000 billettforespørsler. Og Rangers – som noen vil huske hadde rundt en kvart million(!!) supportere i Manchester for UEFA Cup finalen i 2008 – hadde en enda større etterspørsel. Til slutt var det rundt 50 000 Frankfurt-fans og godt over 100 000 Rangers-fansen som faktisk dro til Sevilla; majoriteten av de uten billetter. Rangers-fans har i ettertid fortalt om et håpløst arrangement i byen kalt ‘Spanias stekepanne’, der supporterne ble holdt innelåst på stadionet i flere timer i en enorm hete uten tilgang til hverken mat, vann eller noe annet å drikke. I selve kampen tok Rangers ledelsen, men tyskerne utlignet, og selv om Rangers burde avgjort i ekstraomgangene, ble det straffesparkkonkurranse, og der vant som så ofte før tyskerne etter at Aaron Ramsey dessverre ble syndebukken. En fattig trøst var kanskje seieren over Hearts i den skotske cupfinalen tre dager senere, men i hvert fall et plaster på såret.

Det skal forhåpentligvis bli spennende å følge Rangers i Europa igjen også neste sesong. Nå gjaldt det å etter hvert forlate Louden Tavern og komme seg med siste subway-tog fra Ibrox inn til sentrum, for de slutter å gå overraskende tidlig på søndager. Det var flere som hadde samme planer, så det ble et fullt tog som jeg ble med til Buchanan Street. Et måltid ble inntatt på Wetherspoons-puben The Counting House, før jeg toget til Duke Street (faktisk via Springburn denne gang) for å forlyste meg litt ved Bristol Bar. Som sagt så gjort, men etter et par-tre pints der tok jeg en buss som skulle utover Paisley Road på sin vei vestover, og The Union Bar ble neste stoppested, før jeg avsluttet kvelden med en tur innom Quayside Bar. Deretter var det bare å traske tilbake til hotellet for å få seg litt søvn før jeg igjen skulle forlate Glasgow morgenen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Rangers v Dundee United 2-0 (0-0)
Scottish Premiership
Ibrox Park, 8 May 2022
1-0 James Tavernier (pen, 55)
2-0 Amad Diallo (78)
Att: 49 340
Admission: £30
Programme: £3,50

Next game: 09.05.2022: Littletown v Wortley
Previous game: 07.05.2022: Troon v Irvine Meadow XI

More pics

This trip on a map

 

 

Lørdag 07.05.2022: Troon v Irvine Meadow XI

Da jeg fredag morgen hadde forlatt High Wycombe i 9-tiden, var det med Glasgow som destinasjon. Tanken hadde egentlig vært å stoppe og treffe min datter på veien dit opp, men da hun ble syk, måtte det denne gang utgå, slik at jeg i stedet dro direkte til Glasgow og fant frem til Travelodge Paisley Road, der jeg hadde betalt £167 for tre netters overnatting.. Dette stedet ligger sør for elven Clyde, rett ved en stor trafikkmaskin der motorveiene M8, M74 og M77 møtes. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg rett og slett tilbake til sentrum, og brukte et kvarters tid på å ta meg fra hotellet, krysse elven Clyde og ta meg til Glasgow Central stasjon. Ferden gikk denne fredagskvelden nå til Cambuslang.

Av fredagskamper i regionen var det kun aldersbestemte kamper i U20-klassen, og en av disse hadde Cambuslang Rangers som hjemmelag. Nå er visstnok kampene i Lowland League sine U20-divisjoner notorisk kjent for sene omberamminger med blant annet endring av kamparena, men jeg følte uansett ikke for å besøke en ny arena med U20-kamp, og hadde egentlig planlagt en fotballfri aften. Derimot ville jeg kunne gjøre en revisit ved flotte Somervell Park om det faktisk var kamparenaen, men da jeg ikke fant noen info om kampsted, var jeg ikke mer opptatt av det enn at jeg valgte å ta det som det kom, og at det ikke ville være noe voldsomt nederlag om det ikke ble kamp.

I Cambuslang finner man den eminente Rangers-puben The Black Bull, som ble første stopp. Etter et måltid på Wetherspoons-puben The John Fairweather, gikk jeg omsider den korte veien til Somervell Park og den tilhørende baren Sweepers, men det skulle det åpenbart ikke spilles noen kamp. Ingen sure miner denne gang, da jeg returnerte til Glasgow og tok metroen til Shields Road for å avslutte kvelden på Rangers-puben Union Bar. Det ble også en siste stopp innom The Old Toll Bar før jeg returnerte til hotellet og rom 116 for å få litt søvn. Lørdagen skulle i hvert fall by på en ny kamp igjen, og det var til og med samme kamp som jeg hadde vurdert på den foregående turen i april, men som da hadde blitt omberammet.

Lørdagens destinasjon var Troon, og jeg valgte igjen å spasere inn til sentrum denne morgenen. Etter å ha fått litt frokost på veien, satt jeg meg på 10.00-toget mot Ayr, som brukte tre kvarters tid på å frakte meg til Troon. Det er en by beliggende på den skotske vestkysten, i grevskapet South Ayrshire. Den ligger omtrent 13 kilometer nord for Ayr, og fem kilometer nordvest for Glasgow Prestwick Airport. Herfra kan man se Isle of Arran i det fjerne, og Troon er ikke overraskende en havneby. Tidligere gikk det ferjer herfra til Larne i Nord-Irland, og byen var også hjemsted for et stort skipsverft som imidlertid ble lagt ned i 2003. Havnen ble da reddet av at fiskeflåten fra Ayr flyttet til den ledige plassen verftet etterlot seg i Troon. I dag bor det omkring 15 000 mennesker i Troon.

Troon er også kjent for golfbanen Royal Troon, som er en av banene som bytter på å arrangere verdens eldste – og en av de aller mest prestisjetunge – golfturnering; nemlig Open Golf Championship, uformelt også kalt British Open. Nå var det imidlertid fotballen som hadde brakt meg til Troon, og et skikkelig lokaloppgjør attpåtil, men først var det tid til å spasere en tur i byens sentrum og sjekke ut et par av dens puber. Det var en fin dag på Ayrshire-kysten, men etter å ha tuslet ned til sjøen og kikket meg litt rundt, var det på tide med en pint. Den ble inntatt på The Fox, før jeg forflyttet meg til Lonsdale. Deretter var Girvans neste åpne skjenkested på veien mot dagens kamparena Portland Park, hvor det skulle være avspark klokka 14.00, og jeg ankom rundt en time og et kvarter før den tid.

Selv om Troon er en golf-bastion, har det også vært spilt fotball her i lang tid. Allerede i 1875 var det en klubb ved navn Troon Portland, og flere fulgte, men kom og gikk. I mellomkrigstiden var det Troon Athletic som var byens store klubb, men de la ned driften i 1940 da krigsinnsatsen var viktigere og fikk prioritet. Med freden kom etter hvert også en ny klubb, for i 1946 ble dagens klubb stiftet under navnet Troon Juniors. Som navnet tilsier spilte klubben i den skotske Junior-pyramiden, men navne-suffikset ble fjernet i 1977, da klubben rett og slett ble til Troon FC. Noen regionale cuptitler har det blitt, og de hadde også noen sesonger i toppdivisjonen for Junior-fotballen i denne delen av landet bak seg da de i 2020 stemte for å forlate Junior-fotballen og slå følge med mange av de andre over til den nye West of Scotland League i den ordinære pyramiden, og tok plass i ligaens toppdivisjon Premier Division.

Med £7 betalte jeg meg nå inne på Portland Park, og for ytterligere £2 fikk jeg også med et eksemplar av dagens kampprogram. Det var et 44-siders program som var vel verdt pengene og fikk en soleklar tommel opp, og det er snodig at klubber som Troon klarer å produsere så gode programmer mens andre klubber oppe i de høyere divisjonene ikke klarer (eller gidder) det. Dagens bortelag var den lokale rivalen Irvine Meadow XI, og en av deres supportere hevdet at de laget et enda bedre program. Jeg har for så vidt ingen grunn til å tvile på det, for jeg har da også sett eksempler på deres flotte programmer, men dessverre var det intet kampprogram da jeg måneden før hadde gjestet Meadow Park i forbindelse med en omberammet midtukekamp. Programmet ble nå tatt med inn i klubbhusets bar, der jeg bladde i det over en forfriskning.

Portland Park ble åpnet i 1922, som hjemmebane for Troon Athletic, og har vært base for dagens klubb helt siden oppstarten i 1946. Anlegget domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, der blant annet også klubbhuset befinner seg. Ved siden av denne tribunen er det seksjoner med åpen ståtribune i form av et par trinn med terracing, og en slik seksjon finnes også på kortsiden bak det ene målet. Ellers er det også hard standing som gjelder, og rett på utsiden på bortre langside går togene forbi på sin ferd mellom Glasgow og Ayr. Hva gjelder laglederbenkene så er det én på hver langside; hjemmelagets på langsiden med tribunen og klubbhuset, og bortelagets på bortre langside. Publikumsrekorden lyser på 2 800, og stammer fra en vennskapskamp mot Celtic i 1969, men i offisiell kamp er den 2 631 og stammer fra en ligakamp mot nettopp Irvine Meadow XI i 1946/47-sesongen.

Flere internasjonale stjernespillere har også vært ute på gressmatta på Portland Park opp gjennom årene, og en av disse var en viss Edson Arantes do Nascimento; bedre kjent som Pelé. Det brasilianske landslaget ladet nemlig opp med treningsleir her før fotball-VM i 1966, og bodde da på Marine Hotel i Troon, og spillere som Pelé, Garrincha, Jairzinho, Gérson, Tostao og Zito trente på Portland Park. I 1969 kjørte Benfica samme variant foran en europacupkamp mot Celtic, og blant portugiserne var Eusébio. Jeg vil tro at det har skjedd visse ting ved Portland Park siden den gang, og ikke minst ble det i 1997 installert flomlys, men disse måtte i 2007 fjernes igjen etter å ha blitt skadet i en storm. Jeg hygget meg uansett på Portland Park, der jeg nå benyttet sjansen til å få meg et par scotch pies og en Bovril.

En titt på tabellen bekreftet at tittelkampen sto mellom Darvel og Auchinleck Talbot, og at førstnevnte hadde fire poengs forsprang med to kamper igjen. For Troon sin del lå de på en niendeplass, og skulle nå spille sin siste ligakamp for sesongen, mens Irvine Meadow XI lå på plassen foran og hadde ytterligere to kamper igjen av sin ligasesong. I teorien var faktisk ingen av de to 100% sikre ennå, for hele sju av de tjue klubbene i Premier Division skulle ned ved sesongslutt, i forbindelse med en omstrukturering i sommer. Da skal Premier Division reduseres fra 20 til 16 lag samtidig som de tre Conference-avdelingene på ligaens nivå to skal bli til en Division One, en Division Two og Division Three.

Det var Troon som fikk den første sjansen, da Sam Jamieson kom til en avslutning, men Medda-keeperen kom ut og blokkerte. Gjestenes Connor Boyd ble deretter spilt gjennom, men alene med keeper fikk han et litt for heftig første touch. Callum Graham sto for øvrig for mye av det bortelaget skapte i løpet av kampen, og var et stadig problem for Troon-forsvaret. Det var han som like før pause trakk seg fri på høyrekanten, forserte inn i banen og spilte til en umarkert Connor Boyd som hadde en enkel jobb med å sette ballen i mål og sende ‘Medda’ i ledelsen. 0-1, og det var også stillingen da dommeren et par minutter leverte et fløytestøt for å signalisere at det var på tide med en pause.

Et kvarters tid ut i andre omgang traff Dale Moore tverrliggeren for Troon, og ballen falt deretter for Ben Black som ble felt. Dommeren pekte på straffemerket, men Sam Jamieson sendte straffesparket i tverrligger og over. Irvine Meadow brukte ikke lang tid på å gni salt i sårene, for de gikk rett i angrep og doblet ledelsen ved Jamie Martin, som headet inn 0-2. I det 70. minutt gjorde Sam Jamieson opp for straffemissen ved å redusere til 1-2 med en flott avslutning. Vertene fant imidlertid ingen utligning, og ble på tampen også redusert til ti mann da Tommy Maitland fikk direkte rødt for å ha feid ned Callum Graham som bakerste mann. Dermed endte det 1-2 på Portland Road.

Irvine Meadow XI var sikre, selv om det nok ikke engang var et tema for en klubb som sannsynligvis snarere kikket oppover på tabellen. Troon måtte vente litt for å se hvor mange av klubbene bak som ville klare å innhente de. Det endte til slutt med en 13. plass, slik at de med nød og neppe klarte seg med ett poengs margin. For Irvine Meadow XI sin del ble det en 8. plass, i en liga som på kort tid faktisk har blitt en av mine favorittligaer å følge. Fortsatt er det mange fine og tradisjonelle baner å se kamper på i denne ligaen, selv om man også i lavere divisjoner i skotsk fotball har sett et antall klubber flytte inn på nye og nokså kjipe anlegg de siste årene, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid.

Jeg kom meg raskt med toget tilbake til Glasgow, der jeg oppsøkte The Horsehoe og deretter inntok et raskt måltid ved Wetherspoons-puben The Crystal Palace før jeg tok undergrunnen fra St. Enoch til Ibrox, der jeg tok en tur innom The Louden Tavern. Fra én Louden Tavern til en annen, for etter å ha tatt undergrunnen tilbake til Kinning Park oppsøkte jeg den opprinnelige varianten av puben. Deretter var jeg innom ytterligere en av områdets Rangers-puber i form av The District Bar, og mens jeg sakte men sikkert beveget meg tilbake mot hotellet, var jeg også innom både The Bellrock og til slutt The Union Bar, der kveldens siste pint ble inntatt før jeg trasket tilbake mot hotellet etter nok en fin dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 56:
Troon v Irvine Meadow XI 1-2 (0-1)
West of Scotland League Premier Division
Portland Park, 7 May 2022
0-1 Connor Boyd (44)
0-2 Jamie Martin (62)
1-2 Sam Jamieson (70)
Att: 338 (h/c)
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 08.05.2022: Rangers v Dundee United
Previous game: 05.05.2022: Wycombe Wanderers v Milton Keynes Dons

More pics

This trip on a map

 

 

Torsdag 05.05.2022: Wycombe Wanderers v Milton Keynes Dons

Jeg skulle forflytte meg fra Stoke-on-Trent til High Wycombe, og hadde blinket meg ut et tog med avgang klokka 10.07. Etter å ha sjekket ut og busset fra Hanley sentrum til Stoke-on-Trent stasjon, kom jeg meg med det planlagte toget som brukte rett i underkant av halvannen time på etappen ned til Leamington. Der hadde jeg ti minutter på meg til å bytte tog, og det gikk fint, men jeg skulle også foreta et siste togbytte ved stasjonen Haddenham & Thame Parkway, der jeg skulle ha sju minutter på meg til det. Toget ble imidlertid såpass forsinket at jeg mistet forbindelsen videre derfra og nå hadde godt over en halvtime å slå i hjel før neste tog kom noe forsinket, men jeg kom meg til slutt til High Wycombe, der jeg straks så puben Flint Cottage på den andre siden av veien og sporenstreks strenet over dit for en vanningspause.

High Wycombe kalles gjerne bare Wycombe, og er en markedsby beliggende snaut fem norske mil vest-nordvest for det sentrale London; sør i grevskapet Buckinghamshire. Her er man kjent for sin møbelproduksjon, som også har gitt Wycombe Wanderers sitt kallenavn ‘The Chairboys’, og industrien generelt har lenge vært den dominerende økonomiske faktor. Som nevnt er den også markedsby for de omkringliggende landbruksområder, med marked som for tiden holdes hver tirsdag, fredag og lørdag. Byens innbyggertall opplyses å være rundt 78 000, mens man må plusse på et par titalls tusen om man inkluderer forsteder. En artig og nokså eiendommelig gammel skikk i High Wycombe er den årlige veiingen av ordføreren, som skal bevise at vedkommende ikke har gjort seg fet på skattebetalernes penger. Ta med råtne tomater og egg!

Nå var det fotballen jeg hadde kommet for, selv om jeg en stund hadde vinglet vedrørende mine planer denne dagen, men torsdag er normalt sett ikke ukedagen med mest på menyen, og selv om det nå mot slutten av sesongen var noe fyldigere enn vanlig, falt jeg til slutt ned på at det ville være en fin anledning til å få huket av et besøk på Adams Park, der hjemmelaget Wycombe Wanderers skulle ta imot den usjarmerende plastklubben Milton Keynes Dons til første semifinale-kamp i play-off til Championship. Deres nettside for billettkjøp var imidlertid så håpløs at den i seg selv nesten fikk meg til å revurdere, og resulterte stadig i feilmelding. Om det var fordi ståtribunen allerede var utsolgt, burde det jo vært informert om det! Til slutt måtte jeg i stedet bite i det meget sure eplet og betale £28 for en sitteplass på hovedtribunen.

Etter å ha tømt glasset ved Flint Cottage, trasket jeg gjennom sentrum og orienterte meg frem til byens nye Premier Inn-hotell, der jeg hadde betalt £50 for overnatting. Etter å ha installert meg på rom 118, kunne jeg ta en tur ut igjen og utforske byens sentrum og dets puber nøyere, og jeg forhørte meg derfor naturlig med den lokale groundhopper og cider-entusiast Russell Cox, som for øvrig også Wycombe Wanderers-fan og mannen bak groundhopper-bloggen The Wycombe Wanderer. Han anbefalte først og fremst Mad Squirrel og Heidrun, så disse to skjenkestedene ble først besøkt, med en klar tommel opp til begge to som resultat. Siden det var torsdag og dermed Curry Club, ble tradisjonen tro middagen inntatt på Wetherspoons-puben The Falcon, og besto som vanlig av en stor porsjon Beef Madras. Deretter rakk jeg også en tur innom The Three Tuns før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Adams Park ligger helt innerst i et industriområde langt ute i byens vestlige utkant, og det var totalt uaktuelt å gå rundt en time dit ut, men jeg hadde heldigvis registrert at det ble satt opp et par skyttelbusser fra jernbanestasjonen. Jeg kom meg etter hvert på en av disse, og betalte £3 for å bli fraktet ut til Adams Park (og tilbake etter kamp). Jeg må innrømme at dette i utgangspunktet ikke akkurat var den kampen på turen som jeg hadde sett mest frem mot, med et hjemmelag som normalt sett ikke engasjerer meg nevneverdig, men som jeg tross alt holdt med denne kvelden mot et bortelag jeg i likhet med de fleste fotballfans andre ikke ønsker noe godt. Det hjalp i hvert fall ikke på entusiasmen at Wycombe Wanderers selv ikke i forbindelse med semifinale i play-off til nivå to hadde tatt seg bryet med å trykke et kampprogram. Det er utrolig svakt!

Wycombe Wanderers ble stiftet så langt tilbake som i 1887, av en gruppe unge menn som jobbet i den lokale møbelsnekker-industrien, og klubbens historie er fortellingen om en klubb som har etter lang tid i non-league har etablert seg i Football League. Helt fra 1921 til 1985 spilte klubben i Isthmian League, som de har vunnet ved åtte anledninger, og deres største triumf inntil da var nok da de i 1931 vant FA Amateur Cup; en turnering som avgikk med døden i 1970-årene (og erstattet av FA Vase). I 1991 vant klubben også FA Trophy etter finaleseier over Kidderminster Harriers. Etter lang tids venting og å ha vært nære på flere ganger, kunne de i 1993 omsider slippe jubelen løs over å ha vunnet Conference-tittelen og sikret opprykk til Football League. Den sesongen plusset de også på med en ny triumf i FA Trophy. 4-1-seier over Runcorn betød ‘The Double’ for The Chairboys.

Allerede i sin første ligasesong tok klubben seg til play-off, og med 4-2 over Preston North End i finalen, sikret de seg sitt andre strake opprykk. I 1995 forsvant imidlertid deres unge og lovende manager Martin O’Neill til Norwich City, og det så ut til å stagnere noe. Mange vil dog huske Wycombes innsats i FA Cupen i 2000/01-sesongen, de de i tur og orden slo ut Harrow Borough, Millwall, Grimsby Town, Wolverhampton Wanderers, Wimbledon og Leicester City før de måtte se seg slått 1-2 av Liverpool i semifinalen. Etter noen år på nivå fire, sikret de seg våren 2020 et andre opprykk på tre sesonger, og dermed opprykk til nivå to for første gang. Det skjedde via play-off der Fleetwood Town ble slått i semifinalene før Oxford United ble slått 2-1 i finalen på Wembley. Deres hittil eneste sesong i Championship endte dog med nedrykk, slik at de nå var tilbake i League One, men håpet altså på en umiddelbar retur.

Loakes Park hadde vært hjemmebane for Wycombe Wanderers helt siden 1895 da de i 1990 flyttet ut og kjørte flyttelasset til den nye Adams Park. Mens Loakes Park var et sentrumsnært stadion (som nå har blitt offer for utvidelse av sykehuset), kan det samme på ingen måte sies om Adams Park. Den mest dominerende tribunen er den to-etasjes Frank Adams Stand, som er oppkalt etter den tidligere klubbspilleren som i sin tid donerte tomta ved Loakes Park til klubben. Også den nordlige tribunen på motsatt langside blir veldig liten sammenlignet med Frank Adams Stand, som alene står for rundt halvparten av anleggets kapasitet på drøyt 10 000. Begge de to kortsidene var opprinnelig ståtribuner, men i dag gjelder det kun den vestlige Valley End, som naturlig nok dermed er hjemmefansens foretrukne tribune.

Wycombe hadde endt League One-sesongen på sjetteplass, og skulle nå opp mot et MK Dons som heldigvis ikke klarte direkte opprykk men endte på tredjeplass. Semifinalene skulle spilles over to kamper, og sammenlagtvinneren her ville møte og spille finale mot vinneren av Sheffield Wednesday v Sunderland. Etter tre år på rad der den tredjeplasserte klubben i League One har vunnet play-off, håpet nok MK Dons at den trenden skulle fortsette, men Wycombe hadde på sin side avsluttet ligasesongen med 12 strake kamper uten tap e hvorav åtte seire. Etter at jeg hadde tatt meg innenfor på Frank Adams Stand, traff jeg faktisk på nevnte Russell Cox under denne tribunen, og han var heller ikke nådig hva gjaldt hans egen klubbs beslutning om å slutte å produsere kampprogram.

Dette var for øvrig også et oppgjør mellom to klubber fra grevskapet Buckinghamshire, og det var gjestene fra den nordlige delen som startet best. Hjemmelagets stopper Anthony Stewart vartet opp med en enorm blokkering da Scott Twine fyrte av et skummelt skudd. Deretter prøvde Troy Parrott seg med et skudd som skrudde forbi Wycombe-keeper David Stockdale, men også like utenfor målet hans. Vertene måtte vente en halvtimes tid på sin første skikkelige sjanse, og den kom da et herlig innlegg fra Garath McCleary ble møtt av hodet til Sam Vokes, men hans heading ble reddet flott av MK-keeper Jamie Cumming. I det 38. minutt satt den imidlertid da Tafazolli raget høyest til tross for at han så ut til å bli holdt, og han headet inn 1-0. Like etter måtte Cumming gi retur på et skudd fra Daryl Horgan, og Sam Vokes satt den i mål, men det var vinket for offside. Dermed 1-0 til pause.

Hjemmelaget hadde fortsatt initiativet etter pause, og Jordan Obita var frempå med et skudd som ble reddet. Oppgaven ble enda vanskeligere for gjestene da Josh McEachern fikk sitt andre gule og dermed ble utvist. Det var liten tvil om hvem som nå hadde vind i seilene, og i det 82. minutt doblet omsider Wycombe ledelsen. Jason McCarthy traff først tverrliggeren med et skudd fra rundt 20 meter, men sekunder senere raget Sam Vokes høyest og headet inn innlegget fra McCleary. 2-0, og det ble Vokes’ siste bidrag da han umiddelbart ble erstattet av beistet Adebayo Akinfenwa, som visstnok skulle legge opp etter denne sesongen. Det endte 2-0, og Wycombe hadde dermed en ok ledelse før returmøtet i Milton Keynes. Der vet vi i ettertid at MK Dons vant 1-0, så Wycombe gikk til finalen, der Sunderland imidlertid vant 2-0. For min del var det nå bare snakk om å komme seg med bussen tilbake til byen, der jeg raskt returnerte til hotellet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 538:
Wycombe Wanderers v Milton Keyns Dons 2-0 (1-0)
League One play-off semi final, 1st leg
Adams Park, 5 May 2022
1-0 Ryan Tafazolli (38)
2-0 Sam Vokes (82)
Att: 8 987 (1 845 away)
Admission: £28
Programme: None

Next game: 07.05.2022: Troon v Irvine Meadow XI
Previous game: 04.05.2022: Eastwood Hanley v Foley Meir

More pics

This trip on a map

 

 

Onsdag 04.05.2022: Eastwood Hanley v Foley Meir

Det var på tide å forlate Annan og Skottland, og jeg droppet frokosten ved Queensberry Arms Hotel og rasket i stedet med meg noen smørbrød fra en sjappe over veien før jeg gikk for å komme meg med 09.16-toget til Carlisle, der jeg skulle ha 10.08-toget videre sørover. Stoke-on-Trent var min destinasjon, og ved Crewe stasjon rakk jeg med nød og neppe og hive meg på 12.01-toget som skulle dit. Det var et tidligere tog enn jeg opprinnelig hadde sett meg ut, så jeg kom meg dermed noe raskere frem til Stoke, der en heftig byge heldigvis ga seg ikke lenge etter min ankomst. Stoke-on-Trent er jo som kjent en sammenslåing av de seks byene Stoke, Hanley, Burslem, Longton, Tunstall og Fenton, med Hanley som det kommersielle sentrum. Det var dit jeg nå tok en buss fra stasjonen; til Hanley busstasjon.

Quality-hotellet som jeg også ved en tidligere anledning har benyttet, har siden sist blitt kjøpt opp av Best Western-kjeden. Det var uansett der jeg hadde betalt £50,50 for overnatting, men ved min ankomst i ett-tiden fikk jeg ikke sjekke inn riktig ennå. Jeg fikk i det minste slenge fra meg bagasjen, og benyttet deretter ventetiden til å innta et måltid ved Wetherspoons-puben The Reginald Mitchell og å stikke innom pubene The Market Tavern og The Auctioneer før jeg i tre-tiden kunne returnere til hotellet og få installert meg på rommet. Jeg ble imidlertid ikke lenge der, for det gror som kjent ikke mose på en rullende sten, så jeg var snart på vei ut døra igjen.

Ved et av mine tidligere opphold her i byen kom jeg over den koselige puben The Coachmakers Arms, og kom der i prat med den hyggelige innehaveren Rob Ledgar, som jeg har holdt litt kontakt med. Jeg hadde derfor informert ham om mine planer om å igjen gjeste Stoke-on-Trent og mine intensjoner om å stikke en tur innom. Det viste seg at Rob fortsatt var på ferie i Wales, men han sa at han hadde gitt beskjed til sin høyre hånd Daz om at jeg nok ville dukke opp på et tidspunkt. Det var da også det jeg nå gjorde, og selv om jeg ankom midt i en samtale med noen lokale stamkunder, gikk det ikke lang tid før han hadde identifisert meg. Det viste seg at han også er involvert i styre og stell hos North West Counties League-klubben Abbey Hulton United. Jeg endte opp med å bli værende her i hyggelig selskap inntil jeg gikk mot kveldens kamp.

Det skulle dreie seg om en kamp i Staffordshire County Senior League, der Eastwood Hanley skulle være vertskap for Foley Meir, og hjemmelagets bane Trentmill Road ligger i et område av byen kalt Joiners Square, rett sørøst for Hanley sentrum. Jeg brukte et kvarters tid på å spasere fra The Coachmakers Arms og dit ned, og det var ikke første gang jeg befant meg ved Trentmill Road, men mer om det litt senere. Når jeg nå kom tuslende inn på anlegget, ble jeg ønsket velkommen av trivelige folk som viste seg å være i klubbledelsen. Mannen som bemannet klubbens bar inne i en brakke viste seg å være viseformannen, mens karen som senere skulle løpet rundt for å hente løpske baller viste seg å være ingen ringere enn formannen selv.

Den opprinnelige Eastwood Hanley ble stiftet i 1946, og spilte i Mid-Cheshire League og West Midlands (Regional) League, før de i 1978 tok plass Cheshire County League sin nye andredivisjon. Sistnevnte liga ble jo i 1982 slått sammen med Lancashire Combination for å stifte den nye North West Counties League, og Eastwood Hanley med naturlig nok med over i den nye ligaen. I 1984 sikret de seg opprykk til ligaens toppdivisjon, og tre år senere fikk de være med opp i Northern Premier League da de utvidet med en ny Division One. Sjuendeplassen i debutsesongen 1987/88 ble bestenotering, og i denne perioden utfordret de Leek Towns posisjon som den beste non-league-klubben i det nordlige Staffordshire. Det skal også nevnes at Staffordshire Senior Cup ble vunnet i 1986.

Etter tre sesonger i NPL måtte de imidlertid returnere til NWCL i 1990. I årene som fulgte gjorde vandalisme på anlegget at de også måtte forlate Trentmill Road og banedele hos klubber som Kidsgrove Athletic og Newcastle Town. Det var nok sterkt medvirkende til at entusiasmen og interessen forsvant, og at tilskuertallene stupte, og i 1997 ble det besluttet å legge ned driften. I 2009 ble det gjort et mislykket forsøk på å blåse liv i klubben igjen, men i 2014 ble nettopp det gjort da klubben Sandford Hill Allstars tok navnet Eastwood Hanley og ble med i Staffordshire County Senior League. De flyttet også inn på Trentmill Road, som de startet arbeidet med å restaurere og oppgradere.

Som jeg tidligere var inne på, har jeg tidligere vært på anlegget ved Trentmill Road. Vi skal tilbake til sommeren 2015, da jeg hadde base i byen i forbindelse med kamp hos Kidsgrove Athletic. Jeg valgte den gang å benytte anledningen til å ta en kikk på Trentmill Road, for den nye klubben hadde jo på dette tidspunktet nettopp tatt over og hadde planer for anlegget. Via en bekjent ble jeg den gang satt i kontakt med klubbens manager som over telefon kunne fortelle litt om dette mens jeg tuslet rundt på det tilsynelatende fraflyttede anlegget. Jeg bestemte meg da for å returnere ved en senere anledning for å se kamp, og med det jeg så den gang i tankene, var det rett og slett utrolig imponerende å se hva de nå har fått til.

Først og fremst er forvandlingen synlig på nærmeste langside der man ankommer. Her har man fått på plass klubbhus i en slags brakke, og ikke minst fått på plass igjen en skikkelig tribune der jeg husket kun rester av terracing og gamle søyler fra den gamle tribunen. Nå har den blitt rustet opp og også fått tak igjen, samtidig som seksjonen med terracing er forlenget. I tillegg har man gjort en kjempejobb med å rydde opp og ordne generelt rundt på anlegget. Det gjorde meg rett og slett litt varm om hjertet å se hva som har skjedd her, og da jeg returnerte til klubbens bar for en pint Thatchers, ble jeg fortalt om ytterligere planer klubben hadde for anlegget her. Man vurderer både flomlys og en tribune på motsatt langside, og jeg ble fortalt at de har en del seter fra Stoke Citys gamle hjemmebane Victoria Ground som er klare til bruk om det skulle bli en realitet.

Tittelkampen i Staffordshire County Senior League Premier Division sto mellom Brereton Social, Redgate Clayton og AFC Alsager, som hadde en liten luke ned til fjerdeplasserte Foley Meir. Sistnevnte var kveldens bortelag på Trentmill Road, og skulle opp mot et Eastwood Hanley som befant seg på en 14. plass (av 18 lag i divisjonen), så vertene hadde en tøff kamp foran seg. Inne i baren hadde klubbrepresentantene bekreftet at det ikke var noe kampprogram i forbindelse med dagens kamp, og det forventer jeg da heller ikke under non-leagues step 6 (dvs nivå to). Det er snarere en bonus, men jeg hadde registrert at de flere ganger tidligere denne sesongen har hatt et program, og de gikk for å hente et par eldre programmer til meg som plaster på såret.

Mens jeg fortsatt nøt min pint på utearealet utenfor klubbhuset, ble kampen sparket i gang, og jeg ble stående der å se kampens innledning. Allerede etter fem minutter fikk gjestene straffespark, men det ble misbrukt. Bortelaget var nære på igjen da de etter en drøy halvtime headet i tverrliggeren, mens hjemmelagets beste mulighet før pause kom i form av et godt skudd som dog ble reddet flott av borte-keeperen. Foley Meir hadde hatt et lite overtak i banespillet, og også i sjansestatistikken, men det var fortsatt målløst med 0-0 som pauseresultat da spillerne tok seg en rast og jeg gikk for å hente påfyll etter å ha benyttet deler av første omgang til å foreta en fotorunde rundt banen.

Etter pause gikk det en liten stund før det skjedde noe av voldsom betydning, og vi hadde passert timen med noen minutter da gjestene lurte offside-fella, men hjemmekeeperen ryddet opp med en god redning. Med et kvarter igjen fikk vi endelig nettsus, og det var hjemmelagets 16-åring Tommy Smith som fant nettmaskene og sendte Eastwood Hanley i ledelsen 1-0. Nesten rett fra avspark fikk også bortelaget ballen i mål, men det ble flagget for offside. Med fem-seks minutter igjen av ordinær tid ble en av Foley-spillerne spilt gjennom, men avslutningen gikk like utenfor, og da de igjen hadde ballen i mål like etter, var det allerede blåst. Hjemmelaget klarte å ri i land seieren, og det endte altså 1-0.

Jeg takket for meg og ønsket lykke til før jeg gikk tilbake mot sentrum, med innlagte stopp ved både Village Tavern og Oggy’s Bar. Kvelden ble avsluttet ved The Coachmakers Arms, der noen av stamkundene fra tidligere fortsatt holdt det gående sammen med Daz, som hadde funnet frem et Stoke City-program til meg mens jeg hadde vært borte. Etter en hyggelig avslutning på kvelden der, stabbet jeg etter hvert mot Best Western-hotellet og krøp til køys etter en fin dag i ‘The Potteries’. Eastwood Hanley og Trentmill Road hadde levert til forventningene, og da jeg slukket lyset, lå jeg fortsatt og tenkte på hvor imponert jeg er over hva de har fått til siden jeg var innom for min lille titt i 2015. Nå var det bare å få seg litt søvn før jeg skulle videre dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 537:
Eastwood Hanley v Foley Meir 1-0 (0-0)
Staffordshire County Senior League Premier Division
Trentmill Road, 4 May 2022
1-0 Thomas Smith (76)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 05.05.2022: Wycombe Wanderers v Milton Keynes Dons
Previous game: 03.05.2022: Annan Athletic v Forfar Athletic

More pics

This trip on a map

 

 

Tirsdag 03.05.2022: Annan Athletic v Forfar Athletic

Da jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet i Feltham, hadde jeg igjen en lang reise foran meg, og etter en full english breakfast på Wetherspoons-puben kom jeg meg med toget mot London Waterloo. Jeg ble med så langt som til Vauxhall, der jeg byttet til tubens Victoria Line og lot den frakte meg nordover til Euston. Der var det igjen tilbake til tog og den lange etappen opp til Carlisle. Min destinasjon for dagen var skotske Annan, og jeg hadde tid til en rask stopp på puben The Griffin rett utenfor Carlisle stasjon før det var tid for den siste etappen opp til den skotske grensen og deretter vestover til Annan, der jeg steg av noen minutter før halv fire.

Annan er en by i ‘grevskapet’ Dumfries and Galloway, der den ligger ved elven med samme navn. Det er 24 kilometer vestover til Dumfries med tog, mens den lille (men kanskje mer kjente) nabobyen Gretna og den engelske grensen ligger 13 kilometer østover. Her anla familien de Brus i sin tid et befestet slott, og dette er slekten som senere tok navnet Bruce og ikke minst fostret Robert the Bruce. Det var her slaget ved Annan sto i 1332, da man slo tilbake den første engelske invasjon under den andre skotske uavhengighetskrig. Opp gjennom årene har i det hele tatt Annan lidd under stadige angrep under grensekrigene mellom England og Skottland. Byen hadde en rekke skipsverft som først og fremst synes å ha spesialisert seg på klippere. På byens havn står forresten også en varde til minne om den skotske nasjonalpoeten Robert Burns, som jobbet en periode på tollkontoret her.

Heldigvis var det ikke på Central Hotel at jeg skulle bo, for den flotte bygningen like ved stasjonen var nå åpenbart ikke bare fraflyttet og sørgelig forfallent, men også sperret av og barrikadert igjen. I flere av de knuste vinduene hang det imidlertid gardiner og blafret ut åpningen der vinduet en gang hadde vært, og stedet fremsto først og fremst som tilholdssted for et vanvittig antall duer. Slik har det tydeligvis også stått i noen år, og det er jo trist at så får skje, men jeg trasket uansett videre inn i sentrum og fant frem til Queensberry Arms Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, sjekket jeg ut byens sentrum litt nøyere, men kom vel nokså raskt til konklusjon at det nok finnes mer spennende steder enn Annan.

Etter å ha oppsøkt en lokal sjappe for å kjøpe meg et smørbrød, fikk jeg imidlertid testet byens puber, og første stopp i så måte ble The Anglers, før turen gikk videre i tur og orden til The Shed, The Buck Inn og The Commercial Inn. The Blue Bell Inn hadde ikke åpnet ennå, så jeg valgte etter hvert å heller sette kursen mot kveldens kamparena, Galabank, der det skulle dreie seg om play-off når Annan Athletic tok imot Forfar Athletic. Dette var kampen jeg omsider hadde falt ned på etter å ha studert kamputvalget en stund med en viss ubesluttsomhet (ikke minst grunnet skepsisen til at Annan Athletic spiller på kunstgress). Ved hjelp av internettet hadde jeg allerede på forhånd betalt £12 for en kampbillett, og etter en rundt ti minutter lang spasertur kunne jeg vise frem billetten og ta meg innenfor portene på Galabank.

Annan Athletic ble stiftet i 1942, og spilte sine første år i en lokal liga som ble lagt ned etter krigen. De tok deretter plass i Dumfries & District Junior League, og var altså en del av den skotske Junior-pyramiden (som altså ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre). Ved ett tilfelle spilte de seg frem til femte runde av den gjeve Scottish Junior Cup. Denne ligaen ble lagt ned i 1951, og etter et års pause dukket klubben opp igjen i Carlisle and District League – altså i en engelsk liga. I sin første sesong der vant de samtlige turneringer de stilte opp i, bortsett fra én. De ble værende i engelsk fotball og denne ligaen frem til 1977, da de returnerte til skotsk fotball og tok plass i South of Scotland League.

Etter en periode med suksess der, søkte de seg i 1987 til East of Scotland League for nye utfordringer. Til tross for at de opererer på samme nivå, ble nemlig East of Scotland League sett på som klart sterkere (det er for øvrig fortsatt tilfelle). De sikret seg i sin første sesong opprykk til ligaens toppdivisjon, og ble to år senere (i 1990) seriemester i East of Scotland League. Denne tittelen vant de igjen i både 2000 og 2001, og deretter i 2007. Da den skotske ligaen i 2000 skulle utvide med to nye klubber var Annan Athletic en av søkerne, men Peterhead og Elgin City ble foretrukket. Etter Gretna sitt endelikt å 2008 åpnet det seg imidlertid en ny mulighet, og av de fem søkerne, falt valget denne gang på Annan Athletic. De tok dermed plass i Division Three, som i 2013 ble til League Two.

Der befinner de seg fortsatt, men har også fire ganger tidligere vært involvert i play-off om opprykk til nivå tre. Etter en fjerdeplass våren 2011, slo de Alloa Athletic i semifinalene, men måtte gi tapt for Albion Rovers i finalene. I 2014 ble en andreplass fulgt opp med tap 4-8 sammenlagt i semifinalene mot Stirling Albion, og i 2017 ble det igjen semifinale-tap med 3-7 sammenlagt for Forfar Athletic etter en tredjeplass. Foreløpig siste opptreden i play-off var våren 2019, da de etter en fjerdeplass slo Stenhousemuir i semifinalene. Det ble fulgt opp med seier 1-0 i den første finalekampen hjemme mot Clyde, men med tap 0-2 borte, gikk det ikke denne ganger heller. Tilbake i 2022 hadde de nå endt sesongen på en tredjeplass, et lite hav bak den suverene vinneren Kelty Hearts, og skulle nå igjen opp mot andreplasserte Forfar Athletic i semifinalene.

I inngangspartiet ble jeg fortalt at det ikke var trykket opp noe program i anledning kveldens kamp, og det er både skuffende og svakt av en liga-klubb – ikke minst når det er snakk om en viktig kamp i play-off. Komisk nok ble jeg senere fortalt om en kar som faktisk hadde snudd i døra på grunn av dette (det er vel å dra det litt vel langt!?). Stensiler med lagoppstillinger ble i hvert fall delt ut, uten at det gjorde noe særlig for å døyve akkurat den skuffelsen. Kunne et par paier og en Bovril gjøre susen? Tja, det gjorde i hvert fall godt med litt scotch pie i magen mens vi ventet på avspark ute på kunstgresset, og jeg benyttet noe av ventetiden til å unne meg en flaske Kopparberg inne i klubbens bar.

Galabank har vært klubbens hjemmebane siden 1953, og ble rustet opp i forbindelse med klubbens retur til skotsk fotball i 1977. Den har også senere blitt oppgradert, og sies å ha vært den avgjørende faktoren da Annan ble valgt inn i ligaen i 2008 foran andre søkere som da hadde en bedre sportslig sesong bak seg. Man har på den ene langsiden hovedtribunen Main Stand som er en sittetribune med det som sies å være 500 seter. På kortsiden nærmest inngangspartiet har man dessuten en ståtribune med et stort overbygg. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder, men bortre langside er utilgjengelig for tilskuere. Der har man dog laglederbenkene, slik at de to lagene før kampstart må krysse banen på sin veier over fra garderobene. I 2012 valgte man som jeg var inne på dessverre å rive opp gressmatta og erstatte den med kunstgress.

Det var Annan Athletic som startet best, og både Tommy Goss og Tony Wallace headet like utenfor. I motsatt ende av banen hadde Forfar en mulighet ved Stefan McCluskey, men det var også det eneste de skapte før pause, og etter en halvtimes spill kunne hjemmesupporterne blant de 608 fremmøtte juble. Charlie Barnes slo innlegg, og Michael Garrity på bakerste stolpe headet i mål. 1-0, men det var ikke uten kraftige protester fra bortelagets spillere og fans som mente ballen hadde vært ute idet innlegget ble slått. Muligens hadde de et poeng, men de ble uansett ikke hørt, og gjestenes keeper Marc McCallum ble kun belønnet med et gult kort for sine protester. Annan hadde fortsatt initiativet frem mot pause, men det sto fortsatt 1-0 halvveis.

Andre omgang startet nokså likt som den første, med en Annan-sjanse der Dominic Docherty avsluttet i stolpen, men utgjorde etter dette ingen voldsom trussel mot McCallum i Forfar-målet. Forfar på sin side presset mer på etter hvert som klokka tikket mot full tid, men Annan forsvarte seg med nebb og klør og fikk klarert det som kom. Dermed endte det med 1-0 til hjemmelaget Annan Athletic, som ville ta med seg en knapp ledelse til returkampen i Forfar fire dager senere. Den hadde jeg for så vidt også vurdert å dra på, men jeg endte til slutt opp med å velge meg en annen destinasjon. Det var uansett fortsatt nokså åpent om hvem av de to som skulle ta seg til finalen for å møte vinneren av de(n) andre semifinalen(e); Dumbarton eller Edinburgh City.

Nå i ettertid vet vi at returkampen i Forfar endte 1-1 etter at Annan fikk en sen utligning fra straffemerket som sørget for at de skulle spille finale. Edinburgh City ble motstander, og vant første finalekamp med 2-0 over Annan. I returmøtet i Annan ledet hjemmelaget 2-0 til pause slik at de var like langt, og hadde tilsynelatende dermed litt vind i seilene, men Edinburgh City hadde redusert i andre omgang uten at Annan klarte å svare, så dermed ble det opprykk til Edinburgh City mens Annan Athletic heller ikke denne gang klarte brasene i play-off. De får bare prøve igjen neste sesong, sammen med de andre som ikke nådde helt opp. For min egen del forlot jeg nokså raskt åstedet, og siden The Blue Bell Inn nå hadde åpnet, stakk jeg en tur innom der før jeg returnerte til hotellet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 55:
Annan Athletic v Forfar Athletic 1-0 (1-0)
Scottish League One play-off, semi final, 1st leg
Galabank, 3 May 2022
1-0 Michael Garrity (31)
Att: 601
Admission: £12
Programme: None

Next game: 04.05.2022: Eastwood Hanley v Foley Meir
Previous game: 02.05.2022: Tonbridge Angels v Eastbourne Borough

More pics

This trip on a map

 

 

Mandag 02.05.2022: Tobridge Angels v Eastbourne Borough

Det var Bank Holiday Monday, og jeg skulle ha base ved Travelodge-hotellet i Feltham ytterligere en dag, så jeg slapp å forflytte meg selv og bagasjen min denne dagen. Jeg hadde kikket grundig på kamputvalget, og det sto til slutt mellom to kamper i Conference South. Skulle jeg besøke Hemel Hempstead Town eller Tonbridge Angels? Jeg endte til slutt med å velge meg sistnevnte, og en avgjørende faktor var informasjon om at dagens kamp ville bli deres siste på naturgress før de dessverre legger kunstgress på Longmead Stadium. Jeg visste jo at denne destinasjon ville rase nedover en liste over prioriterte stadionbesøk når så skjedde, så det var bare å kjenne sin besøkelsestid og benytte denne siste sjansen.

Etter en full english breakfast ved The Moon on the Square, satt jeg tidlig kursen mot Tonbridge for å få utforsket byen (og dens vannhull) litt før kamp. Jeg kom meg med 09.45-toget til London Waterloo, og gikk derfra til Waterloo East stasjon for å ta plass på 10.48-toget som ankom Tonbridge ganske nøyaktig klokka halv tolv. Jeg hadde avtalt å møte et par bekjente fra groundhopper-miljøet, nemlig Millwall-supporterne Steve og hans sønn Teddy, men før den tid hadde jeg tid til å sjekke ut et knippe skjenkesteder på veien, og det var ikke helt unaturlig at første stopp i så måte ble The Station House.

Tonbridge er en markedsby med drøyt 40 000 innbyggere, og den ligger vest i den vestlige delen av grevskapet Kent; seks kilometer nord for den fasjonable nabobyen Royal Tunbridge Wells, snaut to norske mil sørvest for Maidstone, og i under kant av fem norske mil sørvest for det sentrale London. I tiden etter Vilhelm Erobrerens invasjon og normannernes seier i slaget ved Hastings i 1066, ble det bygget en festningsborg her. Under stridighetene mellom kong ‘Johan uten land’ og baronene ble denne senere brent ned, men både slottet og byen ble bygget opp igjen, og ble offisiell residens og arkivsted for kong Edward II (of Caernarfon). Planen hadde vært å bygge bymurer, men det skjedde aldri, og kanskje er forklaringen at slottets ringmur uansett var stor nok til at hele befolkningen fikk plass innenfor.

Byens historiske og koselige sentrum har fortsatt mange bygninger fra 1400-tallet, men under den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet, var det flere forsøk fra rojalistene å innta slottet som var en bastion for de såkalte ‘Roundheads’, men samtlige ble slått tilbake.Da elven Medway ble mudret opp i 1740 gjorde det den seilbar from til Tonbridge, slik at man nå kunne bruke den til å frakte produkter som humle og tømmer til Maidstone og London. Byen har ellers vært kjent for produskjon av fine treskap, skrin og den slags, under navnet Tonbridgeware. Tonbridge har fortsatt et månedlig jordbruksmarked, men de viktigste næringsveier i dag er lett industri og servicebedrifter.

Fra The Station House gikk jeg videre, og holdt nesten på å gå rett forbi The Beer Seller, som siden Google Maps hadde påstått at den dessverre skulle holde mandagsstengt. Heldigvis så jeg tegn til aktivitet der inne og kjente på døra, og det var det bra jeg gjorde, for det var åpent og viste seg å være et supert sted. ‘Real cider’ var også på menyen, og jeg valgte meg Kentish Pip Vintage. Etter å også ha vært en tur innom Wetherspoons-puben The Humphrey Bean, krysset jeg broen over elven Medway og kunne skue bort på deler av Tonbridge Castle før neste stopp på Ye Olde Chequers Inn. Siden jeg hadde en del stoppesteder, holdt jeg meg foreløpig til halve pints, og det var fortsatt tilfelle ved Fuggles Beer Cafe, som også vra et koselig, lite sted. Omsider begynte jeg å nærme meg møtestedet The Royal Oak, og der ventet Millwall-gutta med en pint til meg.

Vi foretok altså oppladningen der før vi spaserte den ikke altfor lange veien bort til Longmead Stadium, der de hadde parkert. I inngangspartiet betalte jeg med rundt tjue minutter til kampstart mine £15 og ytterligere £3 for kampprogram som hadde 40 sider og fikk en klar tommel opp. Forsiden minnet oss også på at dette dessverre ville bli den siste kampen på den flotte gressmatta før man skulle legge om til usjarmerende kunstgress. Neste stopp ble etter hvert matutsalget der jeg fikk meg en burger og en Bovril slik at jeg nå var klar for kamp, så klubbhusets bar fikk vente til pausen.

Klubben ble i 1947 stiftet som Tonbridge FC, og var en av fire klubber som i 1948 ble valgt inn i Southern League. Klubben sikret seg etter hvert en leieavtale på The Angel Ground; tidligere hjemmebane for Kent County Cricket Club og navngitt etter en nærliggende pub. Det var i denne forbindelse at de fikk kallenavnet Angels, men det er først i senere år (1994) at det ble en del av det offisielle navnet. De noterte seg for en og annen god innsats i cuper, men gjorde lenge lite ut av seg i Southern League, og måtte i 1989 ta turen ned i Kent League etter nedrykk. De brukte fire sesonger på å returnere. I 2004 ble de flyttet over til Isthmian League, og det begynte å ligne på noe da de våren 2009 tok tredjeplassen i Isthmian Premier og dermed sikret seg play-off. Semifinalen endte imidlertid med 2-3 og tap for Carshalton Athletic, men Tonbridge Angels skulle komme sterkere tilbake.

To år senere ble en andreplass fulgt opp fulgt opp med suksess i play-off. Harrow Borough ble slått i semifinalen, og i finalen vant Tonbridge 4-3 over Lowestoft Town, slik at de var klare for spill i Conference South. Niendeplassen i debutsesongen der er fortsatt deres bestenotering, og i 2014 rykket de ned igjen. Den påfølgende sesongen slet de igjen i bunnen, men klarte seg, og slo tilbake med fjerdeplass våren 2015. I play-off ble det dog tap for East Thurrock United i semien, men etter en ny fjerdeplass i 2019 skulle det bli andre boller. Haringey Borough og Merstham ble slått i play-off, men grunnet en omstrukturering måtte de dette året spille ytterligere en kamp, en ‘super play-off mot Met Police som hadde vunnet Southern League Premier Division South sin play-off. Det hele gikk til ekstraomganger der Tonbridge Angels seiret 3-2, og klubben var igjen å finne i Conference South.

Klubbens Angel Ground hadde vært deres hjemmebane siden 1948 da lokale myndigheter i 1977 vedtok å bygge et kjøpesenter på tomten. Klubben protesterte heftig mot dette og gikk til sak, slik at det hele endte i retten. Det endte med at de lokale styresmakter fikk medhold, men forhandlinger førte likevel til at kommunen tilbød nytt stadion som kompensasjon. Longmead Stadium sto ferdig i 1980, men ser egentlig litt eldre ut. Det er i stor grad takket være hovedtribunen som på den ene langsiden strekker seg omtrent 2/3 av banens lengde. Dette var nemlig en ståtribune på deres gamle Angel Ground, men ble demontert og satt opp igjen her, og har nå blitt en sittetribune. De to kortsidene er nokså like, med et overbygg over partier med ståtribune med avsatser. På den andre langsiden, der klubbhuset befinner seg, er det flere bygg og forskjellige seksjoner, inkludert en liten tribune på den ene banehalvdelen.

Longmead viste seg å ikke være noe dårlig sted å se fotball; spesielt mens man fortsatt hadde naturgresset. Det var også en potensielt viktig kamp for Tonbridge Angels, som ikke helt hadde sikret plassen i divisjonen ennå. Riktignok skulle mye gå galt om de ikke skulle klare det, for kun ett lag skulle ned denne sesongen, og med to runder igjen hadde jumboen Billericay Town to poeng og et knippe mål å hente inn på Tonbridge Angels på 19. (og nest siste) plass. For gjestene Eastbourne Borough sin del hadde de allerede sikret seg en plass i play-off. I toppen av tabellen hadde for ordens skyld Maidstone United allerede sikret seg tittelen og det direkte opprykket til Conference Premier.

Etter at jeg likevel hadde oppsøkt baren for å få meg litt flytende forfriskninger, fikk de 1 238 fremmøtte se en ikke altfor imponerende første omgang med få sjanser å fortelle om. Vertenes Craig Braham-Barrett skjøt i nettveggen tidlig i kampen, og hans lagkamerat Tom Parkinson tvang frem en redning av Eastbourne-keeper Lee Worgan, som for øvrig er tidligere Angels-spiller. Det var imidlertid gjestene som hadde den desidert største muligheten før pause, og den kom fra en corner. Chris Whelpdale kom på et løp inn i feltet, og stanget ballen på mål, men Angels-forsvarer Jerry O’Sullivan sto godt plassert og reddet helt inne på steken. Bortsett fra dette skjedde det svært lite de første 45 minuttene, og da vi i pausen fant noen bortefans som også var Rangers-fans og insisterte på at jeg poserte med deres flagg, var det nesten høydepunktet hittil.

Sammenlignet med den slappe forestillingen før pause, var det nærmest en sjokkartet start på andre omgang, der det skjedde mer de første fem minuttene enn hele førsteomgangen sett under ett. Tre minutters tid etter oppstarten fant et innlegg veien til Tom Beere som plasserte inn 1-0. Kun et drøyt minutt senere var ledelsen doblet etter at Jake Elliott satt ballen i eget mål under press fra Angels-spiller Ibrahim Olutade. 2-0. I det 57. minutt var Angels nære på igjen da Tom Parkinson skjøt like over. I motsatt side av banen hadde hjemmekeeper Jonny Henly kun én redning å gjøre etter pause, og Tonbridge Angels virket å ha nokså god kontroll. Olatude kunne økt ledelsen, men det ebbet omsider ut med 2-0. Hjemmelaget hadde sikret plassen, og nå kunne supporterne feire på noe uvanlig vis med å grave opp gressmatta.

Steve og Teddy svippet meg tilbake til Tonbridge jernbanenstasjon, og derfra ble det en aldri så liten ‘togsafari’ i forbindelse med at jeg hadde avtalt å treffe en venninne. Jeg kom meg med 17.19-toget, og etter togbytter ved Orpington, Beckenham Junction og West Norwood, ankom jeg Balham, der vi tok en pint ved The Cyclist og deretter The Regent. Jeg dro på egen hånd videre med tuben til Waterloo, der både The Wellington og Waterloo Tap ble besøkt. Etter en kort togtur til Wandsworth Town, var jeg innom The Alma, før jeg ble med toget videre vestover til Putney. På både The Spotted Horse og Wetherspoons-puben The Rocket var det masse Fulham-fans som hadde sett sitt lag slå Luton Town hele 7-0. Det var etter hvert på tide å komme seg tilbake til Feltham og hotellet der, men det ble et siste glass på The Moon on the Square først.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 536:
Tonbridge Angels v Eastbourne Borough 2-0 (0-0)
Conference South
Longmead Stadium, 2 May 2022
1-0 Tom Beere (48)
2-0 Jake Elliott (og, 50)
Att: 1 238
Admission: £15
Programme: £3

Next game: 03.05.2022: Annan Athletic v Forfar Athletic
Previous game: 01.05.2022: Chertsey Town v Hanwell Town

More pics

This trip on a map

 

 

Søndag 01.05.2022: Chertsey Town v Hanwell Town

Etter lørdagens kamp i Skottland hadde jeg installert meg i Darlington for å komme et stykke på vei sørover. Søndagens kamp skulle nemlig utspille seg nede i Surrey, og jeg skulle ha base i London-utkanten. Derfor ville jeg nå komme meg med det første toget sørover mot London, og forlot The Dalesman for å traske den korte veien opp til Darlington stasjon og komme meg med 08.27-toget. Jeg fikk litt mer søvn på turen ned til London Kings Cross, der jeg hoppet på tubens Victoria Line og ble med sørover til Vauxhall. Der byttet jeg igjen til tog, og kunne omsider hoppe av i Feltham, der jeg hadde , der jeg hadde betalt £74,98 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet et steinkast fra stasjonen. Jeg var som forventet for tidlig ute til å få sjekke inn, men fikk i det minste lov til å slenge fra meg bagasjen.

Det hadde ikke vært all verden av utvalg hva gjelder kamper denne søndagen, og jeg hadde ventet en stund i håp om at det skulle dukke opp noe på en ny destinasjon, men valgte til slutt å gå for en revisit til Chertsey Town, som skulle spille playoff-finale på hjemmebane. Denne beslutningen tok jeg kun et par dager tidligere, etter at finalelagene ble klare. Beslutningen jeg nå tok om å først dra innom Feltham for å slenge fra meg bagasjen snarere enn å dra den med meg til Chertsey, viste seg imidlertid å bli nokså skjebnesvanger, for da jeg raskt returnerte til Feltham stasjon rådet det dessverre snart et totalt tog-kaos.

12.32-toget som skulle ha fraktet meg til Chertsey var nå en av flere tog som nå sto som ‘Delayed‘, uten at man kunne fortelle hvor store forsinkelsene var. Det var visst noen voldsomme problemer litt nærmere det sentrale London, og det ble raskt klart at dette ikke var noe som ville bli fikset i en fei. Etter hvert ble 13.32-toget kansellert sammen med flere andre tog mot andre destinasjoner, mens 12.32-toget fortsatt kun sto som forsinket lenge etter at det skulle vært der. Det varte og rakk, og det ble stadig tydeligere at det ikke ville komme noe tog. Over halvannen time ble tilbragt i total frustrasjon ved Feltham stasjon, og da et svært forsinket tog ankom, var det ikke mitt tog, men jeg besluttet å ta det til Virginia Water i håp om å kunne komme meg videre derfra.

Ved stasjonen der kom det etter hvert en taxi som jeg praiet og beordret i retning Chertsey på et tidspunkt da kampen allerede hadde startet. Dette passet svært dårlig på en dag hvor Chertsey Town også hadde forventet storinnrykk og oppfordret til tidlig fremmøte. Over 800 billetter var forhåndssolgt, og det var liten tvil om at tilskuertallet villet overgå de 1 109 som møtte opp til semifinalen noen dager tidligere. Jeg hadde registrert hvordan det allerede bortimot to timer før kampstart ble rapportert om en god del folk, antydning til køer i klubbhusets bar og matutsalget, og en full parkeringsplass som førte til trengsel i sidegatene. Med disse folkene allerede innenfor, gikk min tur fra Virginia Water imidlertid smidig, og £10 fattigere kunne jeg la drosjekusken slippe meg av rett utenfor inngangspartiet til Chertsey Towns hjemmebane Alwyns Lane.

Chertsey ligger helt nord i grevskapet Surrey, snaut tre norske mil sørvest for Charing Cross i det sentrale London. Den er en gammel markedsby som vokste frem rundt klosteret Chertsey Abbey som ble grunnlagt i år 666. Senere ble prestene drevet ut og erstattet av benediktinere, og det ble et av de største benediktinerklostre i landet. Det er ytterst få spor igjen etter dette klosteret, som for øvrig ble plyndret av danske vikinger på 800-tallet. I H.C. Wells’ kjente roman ‘Klodenes Kamp’ ble Chertsey angrepet og ødelagt av romskip 8. juni 1902. Heldigvis var det kun fiksjon. I disse dager er Chertsey så absolutt som en del av Londons pendlerbelte å regne, og dette var nå mitt andre besøk etter at jeg også seks år tidligere (i 2016) besøkte Chertsey Town.

Chertsey Town ble stiftet i 1880, og spilte i West Surrey League, Surrey Intermediate League og etter hvert Surrey Senior League, men måtte vente helt til 1960 før de fikk suksess i form av ligamesterskapet i sistnevnte liga. Det ble gjentatt to ganger i løpet av de neste tre sesongene, samtidig som de også vant ligacupen der tre ganger. Slik amatørfotballen var den gang, var det imidlertid ikke enkelt å få innpass i den foretrukne Corinthian League, og i 1963 valgte de noe kontroversielt å heller satse i den profesjonelle Metropolitan League. Den moroa varte i kun tre sesonger før de fant ut at de ikke hadde råd til å fortsette der, og de trakk seg tilbake til spill i Greater London League og deretter Spartan League. Etter en tur innom Athenian League tok de i 1984 steget opp i Isthmian League Division Two South, der de endte sist og rykket ned i Combined Counties League, som de vant på første forsøk og returnerte til Isthmian League.

På første halvdel av 1990-årene startet de en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger, og våren 1995 rykket de opp i Isthmian League Premier Division. To sesonger holdt de seg der, med 15. plassen i debutsesongen som bestenotering før de sesongen etter rykket ned. De ble i Isthmian League til 2006, da ligaens Division Two ble lagt ned og klubben måtte returnere til Combined Counties League. Da de i 2011 igjen rykket opp til det som nå er step 4, var det Southern League Division One Central de fikk prøve seg i, men The Curfews slet i bunnen og måtte i 2014 nok en gang ta turen ned i Combined Counties League. Også der slet de overraskende tungt etter nedrykket, og det var kun en benådning som hindret ytterligere nedrykk, men etter noen tunge sesonger slo de tilbake med en enorm 2018/19-sesong.

Ikke bare vant de ligatittelen i Combined Counties League og sikret med det opprykk, for samtidig spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Vase. I finalen på Wembley havnet de under mot Cray Valley PM, men foran 42 962 tilskuere slo de tilbake og vant til slutt 3-1 etter ekstraomganger. Etter opprykket tilbake til Isthmian League Division One South Central satt Covid en stopper for de to neste sesongene, men da man for alvor fikk startet opp igjen, gjorde The Curfews det så godt at de tok andreplassen bak suverene Bracknell Town. Det betød play-off, og i semifinalen ble Basingstoke Town beseiret. Nå var det kun ett hinder igjen på veien mot nytt opprykk, og det var et Hanwell Town som hadde endt på fjerdeplass og slått tredjeplasserte Bedfont Sports borte i sin semifinalekamp.

Ved min ankomst var det spilt omtrent 25 minutter, og med det som viste seg å være 1 763 tilskuere tilstede, forventet jeg at kampprogrammene skulle være utsolgt da jeg tok meg innenfor ved å vise frem billetten jeg hadde betalt £9,76 for på nettet (£9 pluss såkalt booking fee). Her var det imidlertid en klubb som hadde tatt høyde for storinnrykk og trykket opp nok eksemplarer av det 28 siders kampprogrammet som jeg for £2 ble en innehaver av. Det viste seg i ettertid å også være et svært godt program spekket med god og interessant info. Alwyns Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1929, og hadde ved første øyekast endret seg lite siden min forrige visitt, med unntak av et strøk maling her og der. Midt på den ene langsiden står fortsatt den flotte hovedtribunen som i 1954 ble reist av klubbpersonell og frivillige. I trengselen rundt banen hadde jeg nesten ikke før kommet meg innenfor før jeg så groundhopper- og Rangers-paret Joanna og Tony som hadde tatt turen ned fra Preston, og ble stående sammen med de.

De kunne fortelle at jeg ikke hadde gått glipp av noe særlig, men at kampen hadde startet i et forrykende tempo før det ble en lengre pause på grunn av en skade man nå kunne se resultatet av i form av Hanwell-forsvarer Calum Duffy sin bandasje rundt hodet. Det hadde visst roet seg etter dette, men min timing var tross alt god, for det gikk ikke mange minuttene før Hanwell Town hadde en corner som ble headet inn av Dwayne Duncan. 0-1 i det 32. minutt. Jubel hos The Geordies (Hanwell Town ble i 1920 stiftet av en gjeng arbeidere fra Newcastle som jobbet i Hanwell-området av vest-London), og de gikk også til pause med denne knappe ledelsen mens jeg kunne bli oppdatert ytterligere av mine venner på hva som hadde skjedd inntil nå.

Tidlig i andre omgang hadde gjestene ballen i nettet igjen, men det ble vinket for offside. Like etter burde det likevel vært en dobling av ledelsen da Dernell Wynter skjøt over fra god posisjon. I motsatt ende tvang Scott Day frem en god redning fra Geordies-keeper Hugo Sobte. Hjemmelagets Magnus Obisogun fremsto som den friskeste ute på gressmatta, og sto bak mye av det The Curfews hadde å by på, men Hanwell virket foreløpig å ha en viss kontroll, med stopperne Duncan og Duffy som ryddet unna alt som kom. Chertsey hadde en god periode der de presset gjestene bakover, men holdt både én og to ganger på å bli straffet på kontringer uten at Gareth Chendlik klarte å finne nettmaskene. Det tikket mot full tid og Hanwell-opprykk. Det ble lagt til fire minutter. Hanwell så ut til å ri det i land. Men så, sekunder før slutt, ble en ball pumpet inn i Hanwell-feltet, og med åtte sekunder igjen av den oppgitte tilleggstiden klarte Ashley Lodge å krangle inn utligningen til 1-1. Det ville bli ekstraomganger!

Nå hadde ting endret seg, og gjestene som hadde misbrukt flere gode sjanser og burde ha vunnet med et par mål i ordinær tid virket nå litt resignerte mens vertene hadde vind i seilene. I ekstraomgangenes femte minutt tok da også Chertsey ledelsen da Bryan Taylor hamret inn 2-1. Ogo Obi hadde deretter en stor mulighet til å utligne da han ble spilt alene gjennom, men avslutningen gikk over, og det virket som om sjansesløsingen skulle bli Hanwells bane. Det ble ikke enklere av at bortelagets Kyle Watson pådro seg sitt andre gule kort og dermed ble utvist. Men på overtid av første ekstraomgang gikk Hanwell i angrep, Tom Collins skjøt, keeper Lewis Gallifent måtte gi en retur som gikk høyt til værs, og Collins headet ballen i mål til 2-2 og utløste jubelscener hos Geordies-fansen som resulterte i at et gjerde eller en murvegg kollapset der mange av de hadde smalet seg.

Andre ekstraomgang startet med at gjestene – som nå igjen hadde fått blod på tann til tross for å være i undertall – presset på, og Obi hadde igjen en god mulighet, men avsluttet utenfor. Jeg var neppe den eneste som følte at dette nå gikk mot straffesparkkonkurranse, men med sju minutter igjen av ekstraomgangene eksploderte det igjen blant bortefansen. Hanwell kontret, Obi løp inn bak forsvaret, og satt inn 2-3. Chertsey måtte hive folk fremover nå, og de var så nære da det ble reddet helt inne på streken etter en kaotisk situasjon i Hanwell-feltet. Ashley Lodge var neste til å prøve seg, men Hanwell-keeper Sobte reddet glimrende. Klokka tikket mot 120 minutter. Chertsey fikk en corner. Kunne de gjøre det igjen? Foreløpig ikke. Det ble lagt til ytterligere to minutter. Abisogun prøvde seg med et skudd. Over. Et unisont sukk over store deler av Alwyns Lane. En siste sjanse. En ball inn i feltet. Keeper Sobte fanget den og sparket ut, og dermed blåste dommeren av.

Hanwell Town hadde rykket opp til Isthmian League Premier Division! For Chertsey Town sin del må de prøve igjen neste sesong. Det hade vært en fantastisk finale, som jeg tross alt fikk med meg alt dramaet fra. Etter å ha sett på jubelscenene og overrekkelsen tok jeg farvel med Joanna og Tony, og gikk mot Chertsey stasjon med innlagte vanningspauser ved The Crown og Thyme at the Tavern. Tilbake i Feltham fikk jeg sjekket inn og installert meg på rom 308, og deretter inntatt et måltid på Wetherspoons-puben The Moon on the Square før jeg valgte å toge til Richmond for å forlyste meg litt i pubene der. The Railway Tavern og The Tap Tavern ble besøkt før jeg etter hvert returnerte til Feltham og unnet meg en siste pint på The Moon on the Square før jeg tok kvelden.

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Chertsey Town v Hanwell Town 2-3 AET (0-1, 1-1)
Isthmian League Division One South Central, play-off final
Alwyns Lane, 1 May 2022
0-1 Dwayne Duncan (32)
1-1 Ashley Lodge (90+4)
2-1 Bryan Taylor (95)
2-2 Tom Collins (105+1)
2-3 Ogochukwu Obi (112)
Att: 1 763
Admission: £9,76 (£9 + 76p fee)
Programme: £2

Next game: 02.05.2022: Tonbridge Angels v Eastbourne Borough
Previous game: 30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers

More pics

This trip on a map

 

 

Lørdag 30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers

Jeg våknet i Dundee, og for første gang på denne turen hadde jeg ingen grytidlig start, og kunne derfor sove ut litt. Samtidig gjorde det at jeg hadde tid til å bevilge meg turens første full breakfast. Det ble gjort på Wetherspoons-puben The Counting House, der en full scottish breakfast selvsagt inkluderte haggis og ble skylt ned med en j2o. Etter å ha trasket tilbake til Premier Inn-hotellet og sjekket ut, var det bare å dra med seg bagasjen over veien til Dundee jernbanestasjon. Jeg hadde blinket meg inn på 11.28-toget sørover, og ble med så langt som til Kirkcaldy, der jeg byttet til et tog til Glenrothes with Thornton, hvor et nytt togbytte skulle finne sted. Det viste seg imidlertid at toget videre derfra var det samme toget som jeg hadde ankommet med, og idet klokka slo ett kunne jeg spasere ut av Cowdenbeath stasjon.

Cowdenbeath er en by i ‘grevskapet’ Fife, med et beregnet innbyggertall på drøyt 12 000 i selve byen. Den ligger åtte kilometer nordøst for den større nabobyen Dunfermline og snaut tre norske mil nord for den skotske hovedstaden Edinburgh. Cowdenbeath ble først rundt 1820 et sted av betydning som et stoppested på ruta nordover mot Perth, og på selveste dronning Victorias første reise til Skottland i 1842, stoppet hennes følge ved Cowdenbeath Coaching Inn for å bytte hester på vei til Balmoral. Senere var det kullgruvedrift som ble viktig i området, og dette var lenge den viktigste næringsveien.

Jeg har også tidligere vært i Cowdenbeath, i forbindelse med at jeg i mars 2016 så kamp hos Hill of Beath. Den gang benyttet jeg også anledningen til å at en kikk på Central Park, som er hjemmebane for Cowdenbeath FC. Siden den gang har jeg ventet på en passende anledning til å se kamp her, og da det denne gangen passet nokså godt inn i reiseplanene ellers, bestemte jeg meg for å se lørdagens kamp her. Jeg oppdaget raskt at et av byens vannhull som jeg benyttet ved forrige besøk hadde byttet navn, for Partners hadde nå blitt til The Kirk, og også på innsiden hadde man fått rustet opp noe. Jeg hadde planlagt å også sjekke ut et par andre puber i byen, men med bagasjen på slep slo jeg det nå rett og slett fra meg, og ble værende på The Kirk inntil jeg med rundt tre kvarter til avspark gikk bort til Central Park.

Cowdenbeath FC ble i 1881 stiftet ved at de to lokale klubbene Cowdenbeath Rangers og Cowdenbeath Thistle slo seg sammen. Klubben ble i 1905 valgt inn i den skotske ligaen, og tok plass i Division Two. Den ble vunnet to år på i både1914 og 1915, men fikk av en eller annen grunn ikke rykke opp før etter en andre strake andreplass i 1924. De holdt seg i øverste divisjon frem til 1934, med en femteplass i 1925 som bestenotering. Godt hjulpet av Rob Walls’ 54 ligamål i 1938/39-sesongen vant Cowdenbeath igjen Division Two og rykket nok en gang opp i toppdivisjonen, men krigen satt snart en stopper for videre spill, og da man startet opp igjen etter krigen ble Cowdenbeath plassert tilbake i Division Two.

Siden den gang har de kun spilt én enkelt sesong på øverste nivå, og det var i 1970/71-sesongen. De har aldri vunnet noen store titler (da ser jeg naturligvis bort fra de fem divisjonstitlene i lavere divisjoner), og har de senere år vært fast innslag på nivå tre og fire. Klubben som kalles The Ble Brazil var så sent som i 2015 i Championship, men rykket ned to år på rad og fulgte også opp med å bli liga-jumbo i både 2017 og 2018. Det betyr i disse dager play-off mot en klubb fra en av feederligaene. I 2017 måtte man ha straffer for å slå Lowland League-klubben East Kilbride of beholde plassen, og året etter slo man knepent Highland League-klubben Cove Rangers. Etter to sesonger med bedring var man nå imidlertid tilbake i bunnen av League Two, og det var allerede klart at de ville ende sist i ligaen og nok en gang måtte spille play-off for å beholde plassen og slippe nedrykk til Lowland League.

Central Park har vært klubbens hjemmebane siden den sto ferdig i 1917, og er garantert et stadion man enten digger eller hater. Her banedeles det nemlig med stock car racing (tenk NASCAR i USA), og det gjør at man har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen fra tribunene. Til tross for dette, faller den absolutt i smak hos undertegnede, først og fremst noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Ikke minst gjelder det den gamle hovedtribunen – eller rettere sagt den gjenværende delen av denne. Hovedtribunen ble nemlig skadet i en brann i 1992, og den delen som overlevde har blitt glimrende restaurert. Det er en klassisk sittetribune med benkerader i tre. På denne langsiden har denne tribunen som nå også kalles ‘Old Stand’ senere fått selskap av en nyere tribune som står rett ved siden av; naturlig nok gjerne kalt ‘New Stand’. Dette er også en stittetribune som naturlig nok fremstår mer moderne enn sin nabo.

Rundt store deler av anlegget ellers er det åpne ståtribuner i form av klassisk terracing, og motorsport-stevnene er selvsagt grunnen til at man også må se kampen gjennom et høyt nettinggjerde. I tillegg er det stablet en rekke store traktordekk rundt om. Central Park har for øvrig tidligere også blitt benyttet til speedway, og i tidligere år ble det også arrangert hundeveddeløp her. Dagens kapasitet blir opplyst å være 4 309, og det fremstår kanskje overraskende lite gitt de nokså store åpne ståtribunene, spesielt på bortre langside. Tilskuerrekorden er da også på hele 25 586, og stammer fra en kamp mot selveste Rangers i 1949. I disse dager trekker visst arrangementene for stock car langt flere enn fotballen, og det skulle da også være et slikt stevne rett etter kampslutt, men da ville jeg måtte haste videre.

Ved det flotte inngangspartiet betalte jeg mine £15 i inngangspenger, og for ytterligere £3 fikk jeg også en eksemplar av dagens kampprogram. Det var det sannelig også verdt, for det var en 48-siders blekke med en rekke interessante artikler i tillegg til alt det man ellers kan forvente av et program. Rett og slett et suverent program! Midt på langsiden med de to tribunen fant jeg et passende sted å slenge fra meg bagen i et hjørne, og gikk deretter tilbake til matutsalget for å sikre meg to scotch pies og en Bovril. Etter at dette var satt til livs, kunne jeg driste meg ut igjen i det som nå var litt yr, og starte på en liten runde rundt anlegget mens spillerne gjorde seg klare til å entre banen for det som meget vel ville kunne bli Cowdenbeaths siste ordinære ligakamp i den skotske ligaen.

Det var altså klart før serieavslutningen denne lørdagen at Cowdenbeath ville ende som jumbo i League Two og dermed også hele ligaen. Det var et skikkelig bunnopgjør jeg skulle se, for på plassen foran lå Albion Rovers, som var dagens gjester på Central Park. De tilreisende kunne imidlertid klatre én plass med seier dersom Elgin City ikke også vant sin kamp. I realiteten altså ikke all verden å spille for, og det var det heller ikke lenger opp på tabellen, der Kelty Hearts for lengst hadde vunnet en overlegen divisjonstittel, og Forfar Athletic, Annan Athletic og Edinburgh City allerede hadde sikret seg plass i play-off. Du dukket etter hvert opp 411 betalende tilskuere som likevel ville se kampen.

Det var The Blue Brazil som startet friskest mens jeg beveget meg sakte rundt banen, og Jamie Todd hadde tidlig en heading like utenfor i forbindelse med et hjørnespark, før Liam Buchanan kom enda nærmere med en avslutning som smalt i tverrliggeren. Albion Rovers kom etter hvert mer med, og Kyle Doherty avsluttet like utenfor målet til hjemmekeeper Cammy Gill. Sistnevnte måtte deretter i aksjon på på en avslutning fra David Wilson, og kort etter skjøt samme mann like utenfor. Det var fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben. Selv gikk jeg for å hente meg en ny Bovril, og så da at man på baksiden av hovedtribunen allerede var i ferd med å klargjøre for billøp etter kampslutt.

Gjestene fra Coatbridge fikk en kjempestart på andre omgang, for rett fra avspark gikk de i angrep, og Lewis Wilson fant Charlie Reilly som sørget for 0-1 og jubel for de i røde og gule striper. Skjønt Albion Rovers benyttet sine sorte bortedrakter, men på tribunen var det i hvert fall en delegasjon av tilreisende ikledd draktene man forbinder klubben med. Innbytter Max Wright var litt senere nære på å doble gjestenes ledelse, men Cammy Gill i Cowdenbeath-målet vartet opp med en flott benparade. Hjemmelaget hadde lite å svare med, men helt på tampen fikk de muligheten da innbytter Quinn Coulson fikk ballen i god posisjon. Avslutningen traff imidlertid ikke målet, og dermed endte det 0-1.

For Cowdenbeath dreide det seg nå om å rette fokus mot to kommende playoff-kamper som ville avgjøre deres videre skjebne. Motstander ville bli Highland League-vinner Fraserburgh eller Lowland League-vinner Bonnyrigg Rose. Nå i ettertid vet vi at det ble sistnevnte, og likeledes vet vi også at Bonyrigg Rose slo Cowdenbeath sammenlagt 4-0 over to kamper (3-0 hjemme og 1-0 på Central Park), slik at de bytter plass med Cowdenbeath, som dermed vil bli å finne i Lowland League neste sesong. Som vi har sett med klubber som East Stirlingshire og Berwick Rangers, er det ikke nødvendigvis så enkelt å returnere raskt derfra, og enklere blir det neppe etter hvert som Lowland League vil kunne fylles opp av gode lag fra nokså hardt satsende klubber som har hoppet over fra Junior-pyramiden.

Jeg hadde vært borte og hentet bagen min, og idet sluttsignalet gikk, snudde jeg meg for å forlate Central Park og haste til togstasjonen i et forsøk på å komme meg med 16.58-toget. Det klarte jeg fint, og etter et togbytte i Edinburgh, ankom jeg etter hvert Darlington litt utpå kvelden. Jeg skulle ned til London-traktene dagen etter, og hadde derfor valgt meg ‘Darlo’ som en passende base. The Dalesman har vært en ofte benyttet base der i byen, og tradisjonen tro ble det slik også denne gang. Jeg hadde betalt £35 for overnatting, og fikk som vanlig en vennlig velkomst før jeg raskt ble vist rommet. Jeg valgte å tusle en tur inn i sentrum for å sjekke ut House of Hop, der jeg forlystet meg med både godt drikke og pork scratchings. Da jeg returnerte til The Dalesman, ble kvelden avsluttet med et par glass i puben der før jeg trakk meg tilbake til rommet ovenpå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 54:
Cowdenbeath v Albion Rovers 0-1 (0-0)
Scottish League Two
Central Park, 30 April 2022
0-1 Charlie Reilly (46)
Att: 411
Admission: £15
Programme: £3

Next game: 01.05.2022: Chertsey Town v Hanwell Town
Previous game: 29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton

More pics

This trip on a map

 

 

Fredag 29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton

Nok en gang var jeg oppe og vekket hanen, og etter morgenstellet sjekket jeg ut fra Travelodge-hotellet og gikk tidlig til Mansfield stasjon for å ta 07.31-toget til Nottingham. Faktisk rakk jeg til og med 07.12-toget, uten at jeg kom meg noe tidligere videre fra Nottingham av den grunn, men jeg hadde god tid til å der gå til innkjøp av en frokost som ble inntatt mens jeg ventet på neste tog. Jeg hadde en lang reise opp til Skottland, og neste etappe gikk med 08.35-toget som jeg ble med så langt som til Newark Castle. Togbyttet i Newark betinget at jeg spaserte gjennom byen fra Newark Castle til Newark North Gate. Derfra hadde toget til Edinburgh Waverley avgang klokka 09.45, og jeg fikk meg omsider litt mer søvn på den snaut tre og en halv times lange etappen opp til endestasjonen.

I den skotske hovedstaden hadde jeg et kvarters tid på meg til å komme meg med neste tog, og nesten åtte timer etter at jeg hadde forlatt hotellet i Mansfield den morgenen, kunne jeg omsider stige av i Dundee rett før kvart på tre. Dette var imidlertid ikke engang min endelige destinasjon denne dagen, for jeg skulle videre oppover til Arbroath, men jeg hadde valgt meg Dundee som base, og gikk nå for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av veien. Der hadde jeg betalt £64,50 for overnatting, og ble raskt sjekket inn. Jeg returnerte dog nokså snart til togstasjonen for å ta meg videre til Arbroath, og etter ytterligere en togtur på rundt en time og et kvarter var jeg endelig fremme i byen jeg skulle se kamp.

Arbroath er den største byen i ‘grevskapet’ Angus, der den ligger ved kysten ut mot Nordsjøen. Vi befinner oss her drøyt to og en halv norsk mil øst-nordøst for Dundee, og rundt sju og en kvart norsk mil sør-sørvest for Aberdeen. Her er det funnet bevis på bosetninger tilbake til jernalderen, mens dagens by vokste frem rundt klosteret Arbroath Abbey som ble grunnlagt i 1178. Byen er ikke minst også kjent for Arbroath-deklarasjonen av 1320, som var en deklarasjon for skotsk uavhengighet formet som et brev til pave Johannes XXII, angivelig skrevet av en abbed ved klosteret og signert av 51 magnater og adelige. Dette var en markering for å stadfeste Skottlands status som en uavhengig og selvstendig nasjon og dens rett til å bruke militære virkemidler om nasjonen ble angrepet.

Arbroath vokste under den industrielle revolusjon, da blant annet lin- og jute-industrien var viktig her. I 1839 ble en ny havn anlagt, og da 1800-tallet ble til 1900-tallet var Arbroath en av Skottlands største og viktigste fiskehavner. Byen har i dag snaut 24 000 innbyggere, og en god del av disse jobber i dag i Dundee. For min egen del har jeg lenge ønsket meg til Gayfield Park i Dundee, og denne kveldens kamp var vel den første jeg spikret under planleggingen av denne turen. Jeg har en rekke ganger tidligere vært forbi Arbroath og Gayfield Park med toget, men aldri vært av toget der før nå. Med kampstart klokka 19.45, hadde jeg nå også nokså god tid med noen timer til å utforske byen – og ikke minst dens vannhull – litt først.

Som navnet tilsier ligger The Station Bar i nokså umiddelbar nærhet til togstasjon, så det var vel ikke helt unaturlig at det ble første stopp. Uten mat og drikke duger helten ikke, så jeg oppsøkte deretter Wetherspoons-puben The Corn Exchange for å få i meg en haggis-pizza. På The Millgate ble j2o igjen byttet ut med cider, og jeg var også innom både Bar 1320 og Foundry Bar før jeg gikk en tur nedom havna og langs sjøen bort til Gayfield Park. Der kunne jeg se med egne øyne hvor nært Nordsjøen Gayfield Park ligger, med kun en slags gang- og sykkelsti mellom stadionet og havet. Det skal være det ligastadionet i Europa som ligger nærmest sjøen, og jeg har da også sett bilder av at bølger eller sjøsprøyt slår inn over tribunene på innsiden.

Rett over veien for Gayfield Park ligger serveringsstedet Tutties Neuk Inn, og det er et sted der mange velger å ta den siste oppladningen før kamp i Abroath. Det ble også ‘modus operandi’ for undertegnede denne ettermiddagen eller kvelden, og der inne var det tett om plassene. Jeg hadde allerede på forhånd betalt £19 for en billett til dagens kamp ved hjelp av internettet, så med en drøy halvtime til avspark var det bare å spasere over og stille seg i køen for å få vise billetten og ta seg innenfor. Jeg så foreløpig ingenting til noen programselgere hverken på utsiden eller på innsiden, men fant snart en kar som etter samtale med en kollega kunne fortelle at de var utsolgt! Jeg så i løpet av kampen kun 5-6 personer med et program, så det kan ikke ha blitt trykt mange. Det var en ørliten skuffelse, men jeg fikk via Ebay tak i et eksemplar litt senere, selv om jeg da måtte gi litt mer enn den opprinnelige prisen på £2,50.

Arbroath FC ble stiftet i 1873, og skrev seg inn i historiebøkene da de i 1885 slo den tidligere Aberdeen-klubben Bon Accord (som egentlig var en cricketklubb som sies å ha blitt påmeldt ved en feiltakelse) med hele 36-0 i en kamp i den skotske cupen. Det er fortsatt anerkjent som rekord for største seier i en profesjonell kamp på seniornivå. Nå man først er inne på den skotske cupen, kan det nevnes at Arbroath i 1956-47-sesongen tok seg til semifinale der de tapte for den senere vinneren Aberdeen. Før den tid ble de i 1921 valgt inn i den skotske ligaen da denne utvidet med en ny andredivisjon. Arbroath har kallenavnet The Red Lichties, og det stammer fra det røde lyset som i årevis loset fiskerbåtene trygt tilbake til byens havn.

Arbroath rykket i 1935 opp i toppdivisjonen for første gang, og 11. plassene i 1936 og 1938 er deres beste ligaplasseringer (selvsagt på en tid da de skotske divisjonene var færre og større enn i dag). Da fotballen startet opp igjen etter krigen, hadde Arbroath blitt flyttet ned på nivå to. Selv om de ved tre senere anledninger har returnert, har det kun blitt korte opphold før de har rykket ned igjen, og det har blitt med totalt ni sesonger på øverste nivå – sist i 1974/75. Etter dette har de gjerne befunnet seg i de lavere divisjoner av den skotske ligaen, og da nåværende manager Dick Campbell ankom i mars 2016, var de involvert i bunnkampen i League Two og sto i fare for å miste ligaplassen.

Siden den gang har Campbell stått bak en snuoperasjon man bare må ta av seg hatten for. Sesongen etter gikk de nemlig hen og vant divisjonen våren 2017. Det ble fulgt opp ved at de året etter tok seg til kvalifisering der de tapte knepent for Dumbarton, men i ytterligere et år frem i tid slo de tilbake igjen ved å vinne League One. Etter to sesonger preget av Covid, har de denne sesongen tatt Championship med storm og kjempet i toppen hele sesongen. Det ble etter hvert en duell med Kilmarnock, og Arbroath har vunnet sympatisører over hele Skottland. Jeg er blant de som gjerne skulle sett de rykke opp som et friskt pust, og personlig hadde jeg ikke minst håpet at de skulle ha noe å spille for når jeg denne dagen skulle overvære deres kamp i siste serierunde. Dessverre hadde Kilmarnock imidlertid avgjort tittelkampen runden før, men sesongen til Arbroath har uansett blitt beskrevet som et eventyr…og det med rette.

At det skotske forbundet presterer å overse Campbell og (prematurt, blant annet på et tidspunkt da eksempelvis Rangers fortsatt hadde finalene i både den skotske cupen og Europa League å spille) utnevne Celtic-manageren til årets manager er for meg fullstendig parodisk og intet annet enn en hån mot først og fremst Campbell og Arbroath. Det de har fått til oppe på Angus-kysten er rett og slett utrolig imponerende, og det med svært begrensede ressurser sammenlignet med motstanderne. Jeg var neppe alene om å føle litt med de etter at den eneste direkte opprykksplassen røyk, men nå gjaldt det å ta med seg det positive inn i play-off, der de ganske sikkert ville ha støtte fra en stor majoritet av de nøytrale fotball-supporterne.

Gayfield Park har som nevnt lenge figurert helt i toppen på min ønskeliste, men Arbroath har spilt her så veldig mye lenger enn det. Dette skal tidligere ha vært en gammel søppelfylling som Arbroath fikk overta og gjøre om til en hjemmebane som åpnet i 1880. Den ligger som også nevnt helt nede i strandkanten, og høyvannet stopper kun fire-fem meter fra stadionet. Med vind inn fra Nordsjøen kan det også bli virkelig kaldt og ufyselig her i vintermånedene. I 1925 flyttet man rett og slett banen noen titalls meter, slik at den opprinnelige midtstreken nå utgjør dødlinjen på en av kortsidene. En hovedtribune ble samtidig bygget på langsiden ut mot hovedveien Dundee Road, men måtte erstattes av en ny etter en brann i 1958. Erstatteren ble igjen erstattet med dagens hovedtribune i 2002, og denne ble også utvidet noe i 2010, og skal nå ha sitteplasser til 861 tilskuere.

Rundt resten av banen er det herlige ståtribuner i form av klassisk terracing, med en seksjon med overbygg på alle de tre øvrige sidene, men mange vil stå under åpen himmel. Dagens kapasitet opplyses å være 6 600, og da kan man jo forestille seg hvordan det var her i 1952, da 13 510 var på plass for å overvære en cupkamp mot selveste Rangers. Så mange ville det ikke komme denne kvelden, men det forventet i hvert fall et oppmøte man ikke har vært bortskjemt med i Arbroath. Hjemmelaget hadde tross alt sikret seg andreplassen og en plass i play-off. For gjestende Morton fra Greenock sin del hadde de lite å spille for nå som de allerede hadde sikret plassen før siste serierunde.

Arbroath er for øvrig også kjent for sin ‘Arbroath Smokie’ (røkt hyse), og jeg hadde hatt til hensikt å teste denne spesialiteten, men glemte det helt bort. Om ikke annet fikk jeg prøvd et par av paiene på Gayfield Park, og kostet selvsagt også på meg en Bovril som jeg nippet til mens spillerne inntok banen. Arbroath-manager Dick Campbell hadde gjort hele ni endringer i start-elleveren i forhold til forrige kamp, så var åpenbart opptatt av å hvile spillere frem mot kvalifiseringskampene, og det er jo ikke spesielt vanskelig å forstå. Til tross for at det i realiteten var en nokså betydningsløs kamp, hadde folk kjent sin besøkelsestid, og det skulle etter hvert vise seg at det var 3 121 betalende tilskuere til stede. Det har som sagt ikke vært tilskuertall som Arbroath har vært vant til, og det var en herlig atmosfære allerede før avspark.

Det var hjemmelaget som startet best, men headingen fra Liam Henderson i det 15. minutt ble reddet av Morton-keeper Jack Hamilton. Kun et minutt senere var vertene i føringen. Tam O’Brien var en av kun to Arbroath-spillere som også hadde startet forrige kamp, og hans innlegg ble headet i tverrliggeren av Henderson, før Jason Thomson var rett plassert til å sende ballen over linja og sørge for 1-0. Morton virket egentlig litt rystet, og skapte lite, og i det som en periode bar preg av en midtbanekrig, virket Arbroath skarpere gjennom sin talisman Bobby Linn og Michael Bakare. Linn var nære på å øke med et skudd som hadde kurs mot krysset, men Morton-keeperen fikk fingertuppene på ballen og slått til corner. Like etter måtte sistnevnte i aksjon igjen på et langskudd fra Scott Stewart, men det sto 1-0 til pause.

Det første kvarteret av andre omgang skjedde det egentlig lite av interesse, før målscorer Jason Thomson skjøt over fra god posisjon. Noen minutter senere gjorde Campbell hele fire bytter, og en av innbytterne var Jack Hamilton, som ganske umiddelbart ble spilt gjennom alene med sin navnebror i Morton-målet. Avslutningen gikk imidlertid høyt over og landet nok langt inne på fornøyelsesparken Pleasureland på tomten ved siden av. En annen av disse innbytterne var Nicky Low, som kort etter traff stolpen. James Craigen var ytterligere en av disse innbytterne, og han sendte returen rett på keeper. I det 78. minutt dro Bobby Linn av et par mann, dro seg inn i feltet og plasserte ballen på hodet til Craigen som headet inn 2-0. I det 85. minutt var det 3-0 da Michael McKenna headet i mål, og sistnevnte hadde også en god sjanse helt på tampen, men det endte 3-0 til Arbroath.

Campbell og spillerne gikk æresrunde og mottok hyllest, og det var en herlig stemning på Gayfield Park, der jeg ble stående å suge inn atmosfæren en liten stund før jeg gikk mot togstasjonen. Jeg rakk en svipptur innom Westport Bar før toget kom, og tilbake i Dundee var jeg heller ikke klar for å ta kvelden riktig ennå. Derfor prøvde jeg et par nye steder, og oppsøkte først Abandon Ship, som ikke var noen favoritt. Dynamo var langt bedre, og det samme var Trades House. Draffens ble siste stopp før jeg kom meg i seng. Gayfield Park hadde endelig blitt besøkt. Men jeg får vel avslutningsvis også legge til at Arbroath dessverre tapte på straffesparkkonkurranse i playoff-semifinalen mot Inverness Caledonian Thistle, med talismanen Bobby Linn som den stakkars ‘syndebukken’. Jeg håper at de mot alle odds kan gjenskape det de har gjort neste sesong, og at de da vil få en ny sjanse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 53:
Arbroath v Greenock Morton 3-0 (1-0)
Scottish Championship
Gayfield Park, 29 April 2022
1-0 Jason Thomson (16)
2-0 James Craigen (78)
3-0 Michael McKenna (85)
Att: 3 121
Admission: £19
Programme: £2,50

Next game: 30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers
Previous game: 28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts

More pics

This trip on a map

 

 

Torsdag 28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts

Frem og tilbake er like langt, heter det seg. Det var for så vidt tilfellet denne dagen, for etter at turen hadde startet med base og kamp i Mansfield, hadde dag to bragt meg helt ned til Cornwall, mens jeg nå på kampens tredje dag skulle tilbake til Mansfield for å igjen ha base der. Selv om onsdagens kamp hos Roche hadde funnet sted i Cornwall, hadde basen vært i Plymouth, på Devon-siden av grevskapsgrensen, og det var der jeg denne morgenen våknet opp. Allerede før klokka sju låste jeg meg ut fra One Caprera Guest House og gikk de få meterne ned til Plymouth jernbanestasjon for å ta fatt på den nokså lange ferden, og jeg rakk å kjøpe inn litt frokost fra WHSmith-sjappa der før jeg satt meg på 07.25-toget. I motsetning til dagen før slapp jeg nå det ekstra byttet ved Bristol Temple Meads, og kunne i stedet bli med dette toget rett til Birmingham New Street.

Ved sistnevnte stasjon ble det dog litt krøll, for 11.19-toget videre til Nottingham var nå kansellert. Etter å ha vurdert alternativene, rakk jeg imidlertid å hoppe på 11.22-toget til Leicester, og byttet der til et annet tog mot Nottingham. Jeg hadde planlagt å unne meg en pint på den gode Nottingham-puben Vat & Fiddle før jeg gikk løs på den siste etappen opp til Mansfield. På utsiden av stasjonen ble jeg imidlertid oppmerksom på en ny mikropub, og valgte derfor å sjekke ut BeerHeadZ. Det var slett ingen dårlig beslutning, for det viste seg å være et herlig vannhull. Jeg måtte etter hvert rive meg løs og komme meg med toget, men ved ankomst Mansfield stakk jeg også innom puben The Railway Inn, siden jeg var litt tidlig ute til å kunne regne med å få sjekke inn på Travelodge-hotellet. Dette var forresten også en god pub.

Jeg hadde betalt £47,99 for overnatting ved det nye Travelodge-hotellet i Mansfield sentrum. Etter å ha sjekket inn, var jeg raskt på farten igjen, og sjekket ut både Ye Olde Ramme Inn og Bridge Tavern før jeg gikk for å innta en middag. Det ble gjort på Wetherspoons-puben The Widow Frost, og siden det var torsdag, ble det tradisjonen tro en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en j2o. Med litt mat i skrotten, var det nå på tide å sjekke ut et vannhull jeg hadde sett frem til å sjekke ut. The Garrison hadde holdt mandagsstengt da jeg to dager tidligere hadde vært i byen, men nå var det åpent, og der kunne de til og med by på Rattler cider, lenger unna opprinnelsesstedet i Cornwall enn jeg noen gang hadde sett tidligere. Jeg måtte også sjekke Rattler sin peach-variant med navnet Flattler. Det var ingen grunn til å bevege seg videre før det var på tide å sette kursen mot kveldens kamp.

Den skulle finne sted i Glapwell, nordvest for Mansfield, eller mellom Mansfield og Chesterfield om man vil. Jeg hadde blinket meg ut en buss dit opp, og gikk derfor til bussterminalen for å komme meg med denne, som tok meg med over grevskapsgrensen til Derbyshire. Glapwell er en landsby som ligger på toppen av en bratt bakke, omtrent åtte kilometer nordvest for Mansfield, og rundt elleve kilometer sørøst for Chesterfield. Dette er et område tidligere dominert av kullgruvedrift, men den lokale gruven her stengte i 1970-årene, og de fleste av de omkring 1 500 innbyggerne jobber i andre nærliggende byer. Jeg steg av bussen rett utenfor puben Young Vanish, krysset veien over dit, og stakk innom for å unne meg en siste pint før kveldens kamp.

Det var ikke altfor mange meterne opp til Glapwells hjemmebane Hall Corner, og med en halvtimes tid til avspark betalte jeg meg inn med £3, og for et ytterligere bidrag på £1,50 til klubbkassa fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Det viste seg å være 8 siders affære som dog inneholdt det eller meste av relevant informasjon. På innsiden traff jeg snart også på et par andre banehoppere som jeg ble stående å samtale med, og en av de tilbød meg skyss tilbake til Mansfield etter kamp, siden han også uansett skulle den veien. Det var også tid til å oppsøke matutsalget for å handle litt før kampstart.

Glapwell FC ble stiftet i 1989, men har visstnok koblinger til en klubb som tidligere spilte under navnet Young Vanish FC. Sommeren 1989 tok de uansett plass i Central Midlands League Division One, og vant divisjonstittelen på første forsøk. Opprykket til ligaens Premier Division ble fulgt opp med et andre strake opprykk til den ligaens daværende toppdivisjon med det grandiose navnet Supreme Division. Den ble vunnet i 1994, men de måtte likevel vente til 1996 før de etter en andreplass kunne ta steget opp i Northern Counties East League, der de raskt kjempet på øvre del av tabellen. 1997/98-sesongen blir for øvrig også husket for at de vant Derbyshire Senior Cup med finaleseier over Matlock Town fra to nivåer høyere opp. Etter en andreplass i ligaen i 2000, fikk Glapwell rykke opp i NCEL Premier Division, og ble der værende en stund.

I 2001 var de også tilbake i finalen av Derbyshire Senior Cup, men måtte denne gang se seg slått på straffer av Glossop North End. I 2008 ble andreplass belønnet med nytt opprykk, og klubben var klar for spill på nivå åtte i form av Northern Premier League Division One South. I sin debutsesong der var de faktisk kun målforskjellen fra en plass i play-off, men året etter klarte de nettopp det etter en tredjeplass. Kidsgrove Athletic ble slått i semifinalen, men Chasetown ble for sterke i finalen, og etter den påfølgende 2010/11-sesongen dukket det opp visse skjær i sjøen. Etter en konflikt med lokale myndigheter var det problemer med lisensen ved Hall Corner, og Glapwell måtte trekke seg fra NPL mens spillere, trenere og ledere forsvant og spredd for alle vinder.

Men helt nytt personal startet ‘Glappy’ opp igjen i Central Midlands League, som nå hadde omorganisert sine divisjoner til to likestilte men slet tungt i sin første sesong tilbake. Det bedret seg igjen etter hvert, og 2015/16 ble en aldri så liten parademarsj mot ligatittelen i en sesong der de blant annet scoret hele 148 mål på 28 ligakamper! Men så ble det den sommeren faktisk bestemt å legge ned driften, etter at vandalisme på spesielt flomlysene var medvirkende til at opprykket uteble, og spillere og personal forlot igjen klubben ‘en masse’. Det ble blåst liv i klubben igjen i 2020, som igjen er å finne i CML North Division. Den ble toppet av kvartetten Newark Town, Retford United, Clay Cross Town, og Thorne Colliery. Fra fjerdeplassen og ned til Glapwell på femte, var det hele tjue poeng. Ytterligere 19 poeng var det ned til dagens bortelag Crowle Colts på en 11. plass (av 18 lag), så Glapwell hadde vel på papiret et favorittstempel.

Hall Corner fremstår i dag noe slitent, og har som nevnt også hatt visse utfordringer med vandalisme. Dette er nok årsaken til at flomlysene nå rett og slett er fjernet, og de er jo et krav for ytterligere opprykk om man vil opp til step 6 (eller nivå 10, om man vil). Også tidligere har man jobbet hardt med å oppfylle de til en hver tid gjeldende kravene for nivåene de har spilt på, og før 2010/11-sesongen fikk man på plass en avtale med banedeling hos Mansfield Town, men da sistnevnte selv var i en konflikt og sto i fare for å bli kastet ut, returnerte ‘Glappy’ til Hall Corner i desember 2010. I dag er det fortsatt seksjoner med litt overbygg på begge langsider, og i tillegg er det på den ene langsiden et parti med sittetribune under åpen himmel. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder. På kortsiden bak det nærmest målet, rett ved inngangspartiet, har man klubbhuset.

Hjemmelaget fikk en sjokkstart med baklengsmål allerede i kampens andre minutt, da et skudd eller innlegg ble styrt inn med hodet av Ryan Bonser, som dermed sendte Crowle Colts i ledelsen. 0-1 på et tidspunkt da jeg ikke engang hadde rukket å starte på min lille fotorunde rundt banen. Det var etter dette et par sjanser begge veier, men hverken Glapwells toppscorer Ben Copestake – som jaktet sitt mål nummer 30 for sesongen – eller noen av de andre klarte å sørge for ytterligere nettsus før pause. Dermed var det gjestene fra det nordvestlige Lincolnshire som kunne gå i garderoben med en ledelsen, mens vi kunne oppsøke klubbhuset for å få litt forfriskninger.

Et vanskelig utgangspunkt ble enda vanskeligere for vertskapet i drøyt ti minutter ut i andre omgang, da Logan Liggins fikk sitt andre gule kort på like mange minutter. Det virket avgjort et kvarters tid senere da Lewis Walker omsatte et innlegg i scoring og sørget for 0-2. Noe overraskende for meg, men Crowle spilte godt, og var egentlig aldri alvorlig truet av Glapwells ti menn etter dette. Dermed endte det med borteseier 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 57 fremmøtte…pluss et par firbeinte. Jeg takket ja takk til skyss fra den ene banehopperen slik at jeg slapp å vente på bussen, og ble sluppet av i Mansfield sentrum.

Der hadde jeg håpet å finne en pub som viste Rangers sin bortekamp mot den tyske plastklubben RB Leipzig i kvartfinalen av Europa League, men det virket som om Manchester United v Chelsea hadde rangen. Alle gode ting var tre da jeg etter hvert fikk napp på The Swan, der også flere andre Rangers-sympatisører så kampen. Nå endte det med et knepent ettmåls-tap etter en sen scoring for den usjarmerende Bundesliga-klubben, men det var likevel intet altfor dårlig utgangspunkt før returkampen i Glasgow en uke senere. Med fare for å gjenta meg selv, hadde jeg nok en gang en tidlig start og lang reise dagen etter, så etter at sluttsignalet gikk på TV-skjermene, gikk det ikke altfor lenge før jeg tømte glasset og spaserte tilbake til hotellet for å komme meg i seng.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 535:
Glapwell v Crowle Colts 0-2 (0-1)
Central Midlands League Premier Division North
Hall Corner, 28 April 2022
0-1 Ryan Bonser (2)
0-2 Lewis Walker (71)
Att: 56 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1,50

Next game: 29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton
Previous game: 27.04.2022: Roche v St. Newlyn East

More pics

This trip on a map