Søndag 01.05.2022: Chertsey Town v Hanwell Town
Etter lørdagens kamp i Skottland hadde jeg installert meg i Darlington for å komme et stykke på vei sørover. Søndagens kamp skulle nemlig utspille seg nede i Surrey, og jeg skulle ha base i London-utkanten. Derfor ville jeg nå komme meg med det første toget sørover mot London, og forlot The Dalesman for å traske den korte veien opp til Darlington stasjon og komme meg med 08.27-toget. Jeg fikk litt mer søvn på turen ned til London Kings Cross, der jeg hoppet på tubens Victoria Line og ble med sørover til Vauxhall. Der byttet jeg igjen til tog, og kunne omsider hoppe av i Feltham, der jeg hadde , der jeg hadde betalt £74,98 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet et steinkast fra stasjonen. Jeg var som forventet for tidlig ute til å få sjekke inn, men fikk i det minste lov til å slenge fra meg bagasjen.
Det hadde ikke vært all verden av utvalg hva gjelder kamper denne søndagen, og jeg hadde ventet en stund i håp om at det skulle dukke opp noe på en ny destinasjon, men valgte til slutt å gå for en revisit til Chertsey Town, som skulle spille playoff-finale på hjemmebane. Denne beslutningen tok jeg kun et par dager tidligere, etter at finalelagene ble klare. Beslutningen jeg nå tok om å først dra innom Feltham for å slenge fra meg bagasjen snarere enn å dra den med meg til Chertsey, viste seg imidlertid å bli nokså skjebnesvanger, for da jeg raskt returnerte til Feltham stasjon rådet det dessverre snart et totalt tog-kaos.
12.32-toget som skulle ha fraktet meg til Chertsey var nå en av flere tog som nå sto som ‘Delayed‘, uten at man kunne fortelle hvor store forsinkelsene var. Det var visst noen voldsomme problemer litt nærmere det sentrale London, og det ble raskt klart at dette ikke var noe som ville bli fikset i en fei. Etter hvert ble 13.32-toget kansellert sammen med flere andre tog mot andre destinasjoner, mens 12.32-toget fortsatt kun sto som forsinket lenge etter at det skulle vært der. Det varte og rakk, og det ble stadig tydeligere at det ikke ville komme noe tog. Over halvannen time ble tilbragt i total frustrasjon ved Feltham stasjon, og da et svært forsinket tog ankom, var det ikke mitt tog, men jeg besluttet å ta det til Virginia Water i håp om å kunne komme meg videre derfra.
Ved stasjonen der kom det etter hvert en taxi som jeg praiet og beordret i retning Chertsey på et tidspunkt da kampen allerede hadde startet. Dette passet svært dårlig på en dag hvor Chertsey Town også hadde forventet storinnrykk og oppfordret til tidlig fremmøte. Over 800 billetter var forhåndssolgt, og det var liten tvil om at tilskuertallet villet overgå de 1 109 som møtte opp til semifinalen noen dager tidligere. Jeg hadde registrert hvordan det allerede bortimot to timer før kampstart ble rapportert om en god del folk, antydning til køer i klubbhusets bar og matutsalget, og en full parkeringsplass som førte til trengsel i sidegatene. Med disse folkene allerede innenfor, gikk min tur fra Virginia Water imidlertid smidig, og £10 fattigere kunne jeg la drosjekusken slippe meg av rett utenfor inngangspartiet til Chertsey Towns hjemmebane Alwyns Lane.
Chertsey ligger helt nord i grevskapet Surrey, snaut tre norske mil sørvest for Charing Cross i det sentrale London. Den er en gammel markedsby som vokste frem rundt klosteret Chertsey Abbey som ble grunnlagt i år 666. Senere ble prestene drevet ut og erstattet av benediktinere, og det ble et av de største benediktinerklostre i landet. Det er ytterst få spor igjen etter dette klosteret, som for øvrig ble plyndret av danske vikinger på 800-tallet. I H.C. Wells’ kjente roman ‘Klodenes Kamp’ ble Chertsey angrepet og ødelagt av romskip 8. juni 1902. Heldigvis var det kun fiksjon. I disse dager er Chertsey så absolutt som en del av Londons pendlerbelte å regne, og dette var nå mitt andre besøk etter at jeg også seks år tidligere (i 2016) besøkte Chertsey Town.
Chertsey Town ble stiftet i 1880, og spilte i West Surrey League, Surrey Intermediate League og etter hvert Surrey Senior League, men måtte vente helt til 1960 før de fikk suksess i form av ligamesterskapet i sistnevnte liga. Det ble gjentatt to ganger i løpet av de neste tre sesongene, samtidig som de også vant ligacupen der tre ganger. Slik amatørfotballen var den gang, var det imidlertid ikke enkelt å få innpass i den foretrukne Corinthian League, og i 1963 valgte de noe kontroversielt å heller satse i den profesjonelle Metropolitan League. Den moroa varte i kun tre sesonger før de fant ut at de ikke hadde råd til å fortsette der, og de trakk seg tilbake til spill i Greater London League og deretter Spartan League. Etter en tur innom Athenian League tok de i 1984 steget opp i Isthmian League Division Two South, der de endte sist og rykket ned i Combined Counties League, som de vant på første forsøk og returnerte til Isthmian League.
På første halvdel av 1990-årene startet de en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger, og våren 1995 rykket de opp i Isthmian League Premier Division. To sesonger holdt de seg der, med 15. plassen i debutsesongen som bestenotering før de sesongen etter rykket ned. De ble i Isthmian League til 2006, da ligaens Division Two ble lagt ned og klubben måtte returnere til Combined Counties League. Da de i 2011 igjen rykket opp til det som nå er step 4, var det Southern League Division One Central de fikk prøve seg i, men The Curfews slet i bunnen og måtte i 2014 nok en gang ta turen ned i Combined Counties League. Også der slet de overraskende tungt etter nedrykket, og det var kun en benådning som hindret ytterligere nedrykk, men etter noen tunge sesonger slo de tilbake med en enorm 2018/19-sesong.
Ikke bare vant de ligatittelen i Combined Counties League og sikret med det opprykk, for samtidig spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Vase. I finalen på Wembley havnet de under mot Cray Valley PM, men foran 42 962 tilskuere slo de tilbake og vant til slutt 3-1 etter ekstraomganger. Etter opprykket tilbake til Isthmian League Division One South Central satt Covid en stopper for de to neste sesongene, men da man for alvor fikk startet opp igjen, gjorde The Curfews det så godt at de tok andreplassen bak suverene Bracknell Town. Det betød play-off, og i semifinalen ble Basingstoke Town beseiret. Nå var det kun ett hinder igjen på veien mot nytt opprykk, og det var et Hanwell Town som hadde endt på fjerdeplass og slått tredjeplasserte Bedfont Sports borte i sin semifinalekamp.
Ved min ankomst var det spilt omtrent 25 minutter, og med det som viste seg å være 1 763 tilskuere tilstede, forventet jeg at kampprogrammene skulle være utsolgt da jeg tok meg innenfor ved å vise frem billetten jeg hadde betalt £9,76 for på nettet (£9 pluss såkalt booking fee). Her var det imidlertid en klubb som hadde tatt høyde for storinnrykk og trykket opp nok eksemplarer av det 28 siders kampprogrammet som jeg for £2 ble en innehaver av. Det viste seg i ettertid å også være et svært godt program spekket med god og interessant info. Alwyns Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1929, og hadde ved første øyekast endret seg lite siden min forrige visitt, med unntak av et strøk maling her og der. Midt på den ene langsiden står fortsatt den flotte hovedtribunen som i 1954 ble reist av klubbpersonell og frivillige. I trengselen rundt banen hadde jeg nesten ikke før kommet meg innenfor før jeg så groundhopper- og Rangers-paret Joanna og Tony som hadde tatt turen ned fra Preston, og ble stående sammen med de.
De kunne fortelle at jeg ikke hadde gått glipp av noe særlig, men at kampen hadde startet i et forrykende tempo før det ble en lengre pause på grunn av en skade man nå kunne se resultatet av i form av Hanwell-forsvarer Calum Duffy sin bandasje rundt hodet. Det hadde visst roet seg etter dette, men min timing var tross alt god, for det gikk ikke mange minuttene før Hanwell Town hadde en corner som ble headet inn av Dwayne Duncan. 0-1 i det 32. minutt. Jubel hos The Geordies (Hanwell Town ble i 1920 stiftet av en gjeng arbeidere fra Newcastle som jobbet i Hanwell-området av vest-London), og de gikk også til pause med denne knappe ledelsen mens jeg kunne bli oppdatert ytterligere av mine venner på hva som hadde skjedd inntil nå.
Tidlig i andre omgang hadde gjestene ballen i nettet igjen, men det ble vinket for offside. Like etter burde det likevel vært en dobling av ledelsen da Dernell Wynter skjøt over fra god posisjon. I motsatt ende tvang Scott Day frem en god redning fra Geordies-keeper Hugo Sobte. Hjemmelagets Magnus Obisogun fremsto som den friskeste ute på gressmatta, og sto bak mye av det The Curfews hadde å by på, men Hanwell virket foreløpig å ha en viss kontroll, med stopperne Duncan og Duffy som ryddet unna alt som kom. Chertsey hadde en god periode der de presset gjestene bakover, men holdt både én og to ganger på å bli straffet på kontringer uten at Gareth Chendlik klarte å finne nettmaskene. Det tikket mot full tid og Hanwell-opprykk. Det ble lagt til fire minutter. Hanwell så ut til å ri det i land. Men så, sekunder før slutt, ble en ball pumpet inn i Hanwell-feltet, og med åtte sekunder igjen av den oppgitte tilleggstiden klarte Ashley Lodge å krangle inn utligningen til 1-1. Det ville bli ekstraomganger!
Nå hadde ting endret seg, og gjestene som hadde misbrukt flere gode sjanser og burde ha vunnet med et par mål i ordinær tid virket nå litt resignerte mens vertene hadde vind i seilene. I ekstraomgangenes femte minutt tok da også Chertsey ledelsen da Bryan Taylor hamret inn 2-1. Ogo Obi hadde deretter en stor mulighet til å utligne da han ble spilt alene gjennom, men avslutningen gikk over, og det virket som om sjansesløsingen skulle bli Hanwells bane. Det ble ikke enklere av at bortelagets Kyle Watson pådro seg sitt andre gule kort og dermed ble utvist. Men på overtid av første ekstraomgang gikk Hanwell i angrep, Tom Collins skjøt, keeper Lewis Gallifent måtte gi en retur som gikk høyt til værs, og Collins headet ballen i mål til 2-2 og utløste jubelscener hos Geordies-fansen som resulterte i at et gjerde eller en murvegg kollapset der mange av de hadde smalet seg.
Andre ekstraomgang startet med at gjestene – som nå igjen hadde fått blod på tann til tross for å være i undertall – presset på, og Obi hadde igjen en god mulighet, men avsluttet utenfor. Jeg var neppe den eneste som følte at dette nå gikk mot straffesparkkonkurranse, men med sju minutter igjen av ekstraomgangene eksploderte det igjen blant bortefansen. Hanwell kontret, Obi løp inn bak forsvaret, og satt inn 2-3. Chertsey måtte hive folk fremover nå, og de var så nære da det ble reddet helt inne på streken etter en kaotisk situasjon i Hanwell-feltet. Ashley Lodge var neste til å prøve seg, men Hanwell-keeper Sobte reddet glimrende. Klokka tikket mot 120 minutter. Chertsey fikk en corner. Kunne de gjøre det igjen? Foreløpig ikke. Det ble lagt til ytterligere to minutter. Abisogun prøvde seg med et skudd. Over. Et unisont sukk over store deler av Alwyns Lane. En siste sjanse. En ball inn i feltet. Keeper Sobte fanget den og sparket ut, og dermed blåste dommeren av.
Hanwell Town hadde rykket opp til Isthmian League Premier Division! For Chertsey Town sin del må de prøve igjen neste sesong. Det hade vært en fantastisk finale, som jeg tross alt fikk med meg alt dramaet fra. Etter å ha sett på jubelscenene og overrekkelsen tok jeg farvel med Joanna og Tony, og gikk mot Chertsey stasjon med innlagte vanningspauser ved The Crown og Thyme at the Tavern. Tilbake i Feltham fikk jeg sjekket inn og installert meg på rom 308, og deretter inntatt et måltid på Wetherspoons-puben The Moon on the Square før jeg valgte å toge til Richmond for å forlyste meg litt i pubene der. The Railway Tavern og The Tap Tavern ble besøkt før jeg etter hvert returnerte til Feltham og unnet meg en siste pint på The Moon on the Square før jeg tok kvelden.
Revisit:
Chertsey Town v Hanwell Town 2-3 AET (0-1, 1-1)
Isthmian League Division One South Central, play-off final
Alwyns Lane, 1 May 2022
0-1 Dwayne Duncan (32)
1-1 Ashley Lodge (90+4)
2-1 Bryan Taylor (95)
2-2 Tom Collins (105+1)
2-3 Ogochukwu Obi (112)
Att: 1 763
Admission: £9,76 (£9 + 76p fee)
Programme: £2
Next game: 02.05.2022: Tonbridge Angels v Eastbourne Borough
Previous game: 30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers
This trip on a map