Chertsey Town v Knaphill 30.04.2016


Lørdag 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

Klar for en ny dag og ny kamp inntok jeg min frokost på serveringsstedet Munchees, der jeg ble sittende og vurdere mine muligheter for turens siste kamp. Dette var fortsatt langt frem i tid, og det er å foregripe begivenhetene noe, men jeg hadde denne morgenen registrert at Skegness Towns siste kamp noensinne på Burgh Road hadde blitt omberammet for 11. mai, etter at den hadde blitt avbrutt etter et vanvittig regnvær noen dager tidligere. Jeg hadde bindende hotellbooking i Newcastle, og planer om å se Annfield Plain, men jeg vurderte nå sterkt å i stedet dra til Skegness. Men tilbake til lørdag 30. april, som i seg selv var en dag der jeg hadde endt opp med å endre på de opprinnelige planene mine grunnet endringer i kampoppsettet.

Jeg hadde nemlig først valgt meg Thorne Colliery v Askern, og etterlengtet besøk på hjemmelagets flotte Welfare Ground, men kun et par dager før min avreise fra Norge ble den kampen flyttet til 12. mai (samme dag som min hjemreise; noe som fikk meg til å ønske at jeg hadde blitt ytterligere en dag). Dermed var det bare å finne en ny kamp og destinasjon denne lørdagen, og jeg valgte nå å være nokså praktisk og finne noe i Londons omegn siden jeg også skulle være i de traktene frem til tirsdag morgen. Jeg valgte meg til slutt Chertsey Town v Knaphill, og booket tre netter ved easyHotel Croydon, slik at jeg planla å sette kursen dit etter kampslutt. Etter å ha inntatt frokost og krysset veien over til George Hotel for å sjekke ut, var det derfor med Chertsey som destinasjon at jeg omsider spaserte mot togstasjonen i Reading.

12.12-toget mot London Waterloo fraktet meg så langt som til Virginia Water, der jeg kunne gjennomføre et meget raskt togbytte for å være med Weybridge-toget de få minuttene derfra til Chertsey. Rett før klokka slo ett kunne jeg spasere ut av stasjonen i det som var en av de eldste markedsbyer i England. Chertsey ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Surrey, omtrent tre norske mil sørvest for sentrale London. Byen har i dag drøyt 15 000 innbyggere, og var i sin tid hjemsted for en av Englands største benediktiner-klostre. I dag er det ytterst få spor igjen etter dette klosteret, som for øvrig ble plyndret av danske vikinger på 800-tallet. I disse dager er Chertsey så absolutt en del av Londons pendlerbelte.

Chertsey fremsto for meg nærmest som en spøkelsesby da jeg først kom av toget, men da jeg etter et par kvartaler kom meg inn innover mot sentrum var det litt mer liv og litt koseligere. Av groundhopperen Stephen Jackson hadde jeg fått anbefalt puben Thyme at the Tavern, og der unnet jeg meg en pitstop for å gjøre kål på dagens første Strongbow i det fine været. Deretter var det bare å slepe med seg pikkpakket videre mot dagens kamparena, og med rett i overkant av en time til avspark svingte jeg inn Alwyns Lane og kunne betale meg inn på anlegget med samme navn. £7 ble overlevert karen som bemannet inngangspartiet, og for ytterligere £1,50 fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram som jeg foreløpig la i posen. Noen vil kanskje huske at jeg allerede på forrige tur hadde planer om å besøke Alwyns Lane; da som del av en planlagt trippel på 2. påskedag, som ble redusert til en dobbel blant annet som følge av at Chertsey Town v Ashford Town (Mx) ble avlyst etter å ha blitt offer for stormen ‘Katie’.

Denne gang var det ingen slike problemer, men før jeg tok en runde rundt banen gikk jeg for å få slengt fra meg bagen i klubbhusets bar. Der fikk jeg klarsignal til å sette fra meg bagasjen i et hjørne, og jeg måtte nesten for høflighets skyld ta en pint mens jeg bladde litt i programmet før jeg gjorde noe annet. Alwyns Lane er et klassisk og flott fotballstadion som har vært klubbens hjemmebane siden 1929, da den lokale filantropen Sir Edward Stein etterlot seg land som ble skjenket henholdsvis fotballklubben og den lokale cricketklubben. På fotballklubbens eiendom ble den nåværende flotte hovedtribunen i 1954 bygget av klubbpersonell og frivillige. Hva man fikk til på egenhånd før i tiden! Denne står midt på den ene langsiden, og byr på sitteplasser i form av en blanding av nye plastseter og eldre treseter. Ellers på denne langsiden er det ståplasser under åpen himmel, i form av et par betongavsatser, og på den ene flanken har man til og med fortsatt de gamle ‘gjerdene’ som har blitt brukt til å segregere supporterne.

Også på de tre andre sidene har man stort sett hele veien et par betongavsatser for stående tilskuere, og på alle sidene er seksjoner der man har tak over hodet. På bortre langside strekker nok til og med dette taket seg godt og vel halve banens lengde, mens de på kortsidene er mindre. På en av kortsidene sto det dessuten tidligere en flott tre-tribune fra 1960, men den blåste ned i en storm etter kun tre sesonger, og ble aldri skikkelig erstattet. Laglederbenkene er ellers å finne foran hovedtribunen på nærmeste langside, og på den ene siden av denne tribunen finner man også klubbhuset og dens bar…og etter å ha fullført min runde rundt banen, var det nå dit jeg returnerte for å få påfyll i glasset.

Chertsey Town ble stiftet i 1890, og spilte i West Surrey League, Surrey Intermediate League og etter hvert Surrey Senior League, men de måtte vente helt til 1960 før de fikk suksess i form av ligamesterskapet i sistnevnte liga. Det ble gjentatt to ganger i løpet av de tre neste sesongene, samtidig som de også vant ligacupen der tre ganger. Slik amatørfotballen var den gang, var det imidlertid ikke enkelt for de å få innpass i den foretrukne Corinthian League, og i 1963 valgte de noe kontroversielt å i stedet å satse i den profesjonelle Metropolitan League. Moroa der varte i tre sesonger før de fant ut at de ikke hadde råd til å fortsette der, og i stedet trakk seg tilbake til spill i Greater London League og deretter Spartan League. Etter en tur innom Athenian League tok de i 1984 steget opp i Isthmian League Division Two South, der de endte sist og rykket ned i Combined Counties League, som de vant på første forsøk og returnerte til Isthmian League.

På første halvdel av 1990-årene startet de en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger, og våren 1995 kunne de juble over å være et Isthmian Premier-lag. To sesonger holdt de seg der, men 15. plassen i debutsesongen 1995/96 som bestenotering før de sesongen etter rykket ned. De holdt seg i Isthmian League til 2006, da denne ligaen la ned sin tredjedivisjon (Division Two), og Chertsey måtte returnere til Combined Counties League. Noen vil kanskje huske bråket rundt opprykket sist de prøvde seg på det som nå er step 4, da de våren 2011 endte på andreplass bak Guildford City, men fikk opprykket da Guildford Citys hjemmebane ikke oppfylte kravene (Guildford var uenig og mente de hadde utført de nødvendige utbedringene, men tapte sin anke). Denne gang var det Southern League Division One Central man fikk prøve seg i, men The Curfews slet i bunnen og måtte i 2014 igjen ta turen ned i CCL etter tre sesonger.

Også i Combined Counties League Premier Division har de slitt overraskende tungt etter nedrykket, og det var vel kun en benådning som hindret ytterligere nedrykk da de i fjor endte nest sist. Også denne sesongen har de slitt i bunnen, men denne gang har de i hvert fall klart å unngå nedrykkssonen, slik at de allerede hadde berget plassen før dagens sesongavslutning. De hadde tre sju poeng ned til Redhill, som også kun hadde én kamp igjen, og som var laget som lå rett under streken. Det var allerede avgjort at Cove, Chessington & Hook, og Redhill måtte ta turen ned i Division One, men i kampen om opprykk var det langt mer spennende etter at det den siste tiden hadde skjedd en uventet utvikling.

Hartley Wintney hadde jo allerede vunnet ligaen, men nå viste det seg nemlig at deres hjemmebane ikke oppfylte kravene, slik at de to klubbene som kjempet om andreplassen nå også kjempet om opprykk til step 4. Det sto mellom Ashford Town (Mx) og Camberley Town, og da begge etter hvert vant sine kamper denne dagen, skulle det avgjøres to dager senere da Camberley Town måtte vinne sin mandagskamp….borte mot Hartney Wintney! Altså var det ikke denne lørdagen sesongavslutning for alle, selv om det var det for Chertsey Town, og en annen klubb som hadde ytterligere en kamp til gode etter dette var dagens gjester fra Knaphill. Klubben fra Woking-traktene hadde imponert i sin andre sesong i CCL Premier, og var faktisk formlaget fremfor noen i ligaen. I tillegg kunne jeg utfra programmet lese at Chertsey i løpet av de to siste sesongene man har spilt mot hverandre fortsatt har til gode å slå de, så kanskje lå det en borteseier i luften.

Inne i klubbhusets bar ble jeg sittende å se litt på semifinalen mellom Mark Selby og Marco Fu i snooker-VM, og på dette tidspunktet var de i gang med et frame der en safety-duell pågikk i langt over en time. På midt sidebord satt en Knaphill-representant som jeg samtalte litt med mens vi kikket, og han innrømmet at de sa seg godt fornøyd med sesongen. På spørsmål om de har tenkt over om de vil satse på å klatre enda høyere, mente han ikke overraskende at det ikke er noe tema for øyeblikket, og at de først og fremst er fornøyd om de kan etablere seg som på øvre halvdel av CCL Premier. Ytterligere progresjon får komme når det eventuelt er naturlig, mente han klokt nok, og la til at de i hvert fall ikke har noen interesse av å satse over evne. Partiet i The Crucible varte og rakk, og var fortsatt ikke ferdig da det nærmet seg fem minutter til avspark, og vi tømte glassene og gikk ut for å ta oppstilling.

Knaphill jaktet sin sjuende strake seier, og Chertsey-keeper George Armstrong fikk allerede fra start nok å henge fingrene i. I kampens sjuende minutt fikk de 119 tilskuerne se kampens første mål da Jack Mazzone satt inn 0-1, og det var vel et signal om hva som skulle komme. Chertsey Town hang i perioden etter dette delvis med i en tett første omgang, men klarte vel egentlig ikke å true Knappers-keeper Jordan Clement på alvor, og det virket rett og slett litt skumlere og farligere når gjestene kom i angrep. De virket å ha en brodd i angrepsspillet som vertene manglet. Men for all del; da dommeren blåste til pause på stillingen 0-1, så var det fortsatt kamp, og ingen verdens ting var avgjort.

Med påfyll i glasset rakk jeg så vidt å registrere at snooker-duellantene endelig var i gang med et nytt frame på TV-skjermene, før det snart ble svitsjet over til BBC’s Final Score. Jeg benyttet også anledningen til å slå kloa i en Chertsey-pin, før en representant for hjemmelaget innrømmet at han ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand. Det er den samme gamle visa man gjerne hører, om mangelen på penger og lokale fotball-supportere som heller drar inn til London for å se utenlandske divaer bedrive skuespill for de store utenlandsk-eide plastikk-klubbene. Han uttrykte uansett håp om at de snart kan bygge opp et nytt slagkraftig lag og hevde seg noe bedre igjen. Men nå var lagene på vei ut på banen igjen, så det var på tide å gå ut igjen for å se om hjemmelaget hadde noe på lager slik at de kunne snu dette.

Det virket ikke slik, for allerede i omgangens fjerde minutt doblet Knaphill ledelsen. Danny Taylor var mannen som ble kreditert 0-2-målet, men Curfews-keeper Armstrong må helt klart ta en del av skylden på sin egen kappe, for det var en keepertabbe. Et drøyt kvarter senere var det Jimmy Norman sin tur, og kampen virket avgjort da han satt inn 0-3, og siste rest av tvil ble feid til side da Jack Mazzone satt inn sitt andre mål for dagen. Med 0-4 begynte det å bli ganske stygge sifre, men hjemmelaget fikk i det minste et trøstemål like etter, da Andy Crossley fastsatt sluttresultatet til 1-4. Sesongen var nå slutt for hjemmelaget, og man startet umiddelbart jobben med å demontere målene, men bortelaget kunne se frem til sin sesongavslutning etter sin sjuende strake seier (som der skulle bli til åtte).

Jeg hadde siktet meg inn på 17.29-toget fra Chertsey, og etter en rask prat med en representant for hjemmelaget takket jeg derfor for meg og spaserte nedover mot togstasjonen. Jeg kunne like gjerne ha unnet meg en siste pint i klubbhusets par, for toget var forsinket, slik at jeg også mistet min forbindelse fra Weybridge. Omsider kom dog toget slik at jeg likevel etter hvert fikk byttet i Weybridge. Derfra tok jeg meg til Wimbledon, hvor jeg hoppet av og byttet til trikken som går østover herfra mot tre forskjellige østlige endestasjoner. Samtlige tre går forbi East Croydon, der jeg steg av og gikk de få meterne til easyHotel Croydon for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £108,95 for tre netters overnatting, og fikk raskt sjekket inn før jeg oppsøkte puben Porter & Sorter med planer om å innta en bedre middag. Der hadde de imidlertid hatt problemer med kjøkkenet, som hadde måttet stenge i påvente av en håndverker som visstnok ville komme tidlig neste morgen. Det skulle vise seg å bli en gjennomgangsmelodi i løpet av de tre dagene jeg hadde East Croydon som base, men jeg fikk da i det minste kost meg med et par pints på den gode puben, selv om jeg måtte ta en liten svipptur oppom Burger King-sjappa på East Croydon stasjon. Ved stengetid var det på tide å returnere til hotellet for å få seg litt søvn, etter en dag der jeg omsider fikk besøkt Chertsey Town, og det var så absolutt et trivelig bekjentskap.


English ground # 341:
Chertsey Town v Knaphill 1-4 (0-1)
Combined Couties League Premier Division
Alwyns Lane, 30 April 2016
0-1 Jack Mazzone (7)
0-2 Danny Taylor (49)
0-3 Jimmy Norman (65)
0-4 Jack Mazzone (74)
1-4 Andy Crossley (76)
Att: 119
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch
Previous game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg