Harlow Town v AFC Hornchurch 01.05.2016


Søndag 01.05.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch

 

Jeg hadde blitt fortalt at puben Porter & Sorter ville være åpen for frokostservering fra klokka 10.00, men det spørs om ikke vedkommende hadde glemt at det var både søndag og Bank Holiday weekend, for man hadde fortsatt ikke åpnet dørene da klokka hadde passert halv elleve. Dermed måtte jeg ta til takke med smørbrød fra WHSmith-kiosken på East Croydon stasjon før jeg etter hvert satt meg på toget. Dette var en dag der jeg under planleggingen av turen ennå ikke visste helt hvor jeg ville befinne meg, og jeg endte opp med en annen destinasjon enn det jeg først hadde mistenkt. Det var rett og slett fordi det denne søndagen var duket for playoff-finalen i Isthmian League Division One North, og semifinalene ble arrangert 27. april, da jeg allerede hadde startet min tur og befant meg i Storbritannia.

 

Av lagene bak divisjonsvinner AFC Sudbury, var det Thurrock og Harlow Town som utkjempet en duell om andreplassen som ga hjemmebanefordel i både semifinaler og en eventuell playoff-finale. Jeg var mest lysten på et besøk hos Thurrocks hjemmebane Ship Lane, og fikk viljen min da de tok andreplassen, men i playoff vet man aldri hva som skjer, og Thurrock tapte sin semifinale hjemme mot AFC Hornchurch. I den andre semifinalen vant Harlow Town sin hjemmekamp mot Cray Wanderers, og sørget i det minste for at dagens playoff-finale ville bli spilt på en bane jeg tidligere ikke hadde besøkt. En kar med åpenbare Harlow-sympatier sendte meg en melding der han påpekte at det med kamp i Harlow ville bli høyere tilskuertall og langt bedre atmosfære. Selv kunne jeg nok påpekt at en kamp i Thurrock ville bydd på et for meg noe mer fristende stadion og ikke minst skikkelig gress snarere enn kunstgress, men det får være så sin sak.

 

Jeg tok meg etter hvert inn til hovedstaden, der jeg krysset metropolen på min ferd nordover og satt meg på et av Stansted Express-togene som stoppet ved stasjonen Harlow Town, og rundt en time og førti minutter etter at jeg hadde forlatt East Croydon, kunne jeg stige av ved Harlow Town. Harlow ligger helt vest i grevskapet Essex, rett ved grensen mot Hertfordshire, og er en såkalt new town. Faktisk er dette en av de første new towns som ble vedtatt bygget ut rett etter andre verdenskrig, sammen med blant annet Basildon, Hemel Hampstead og Stevenage. De som har besøkt eksempelvis sistnevnte og mange av de andre new towns, vet at det gjerne er så som så med sjarm og ynde, og det er så absolutt også tilfelle i Harlow. Unntaket sies å være den gamle bydelen Old Harlow, som i dag ligger som en drabantby i den nye byens nordøstlige utkant. Harlow, som for øvrig også er vennskapsby med Stavanger, har med sitt omegn i dag et innbyggertall på drøye 80 000, og ligger 35 kilometer nordøst for det sentrale London.

 

En av innbyggerne er cockneyen Steve, som var identisk med drosjekusken som fikk den tvilsomme æren av å skysse meg til Harlow Towns hjemmebane, Barrows Farm. Han kunne fortelle at han nå hadde bodd i Harlow i over 40 år etter å ha flyttet opp fra London med sine foreldre, og han hevdet i hvert fall å trives der, men han hadde faktisk ikke fått med seg at det denne dagen skulle være playoff-finale i byen. Taksameteret stoppet på £6,60 da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, og siden det ikke går busser i nærheten av stadionet, var jeg påpasselig med å få hans visittkort med tanke på returen. Deretter gikk jeg for å betale meg inn med £10, og med en time og tre kvarter til avspark var jeg i hvert fall tidlig nok ute til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for ytterligere £1.

 

Klubben forventet nemlig storinnrykk, men det skulle vise seg at de likevel hadde gått tom for programmer i følge andre groundhoppere som ankom en halvtime og vel så det før avspark. Man hadde da også oppfordret om å møte tidlig, og hadde derfor åpnet portene allerede klokka 12.30 (med avspark klokka 15.00). Klubben har kun spilt på Barrows Farm – som nå offisielt heter Harlow Arena – siden 2006, da de flyttet fra Harlow Sportcentre (som ‘kun’ hadde vært hjemmebanen siden 1960) til det nybygde anlegget. Barrows Farm ble i 2013 omdøpt til The Harlow Arena, samtidig som man la kunstgress, og anlegget er ikke av de kjipeste nybyggene, men er heller ikke særlig interessant. Det domineres av hovedtribunen som på den ene langsiden er bygget opp mot hovedbygningen, og dette er en sittetribune. Midt på motsatt langside er det en ståtribune, og bortsett fra dette består tilskuerfasilitetene av såkalt hard standing.

 

Harlow Town ble stiftet i 1879, og tok i 1890-årene plass i East Herts League, der de en periode spilte under navnet Harlow & Burnt Mill etter en kortvarig sammenslåing med den lokale klubben Nettleswell and Burnt Mill som snart ble reversert. Senere var Harlow å finne i både Stansted & District League og East Herts league, for de spilte i Spartan League og etter hvert London League. I 1961 ble de med i Delphian League, og da denne ligaen to år senere ble ‘spist opp’ av Athenian League, var de en av mange Dephian League-klubber som utgjorde Athenian Leagues nye Division Two. Der sikret de seg opprykk i sin første sesong, og i 1972 rykket de opp i Athenian League Premier Division, før de året etter tok steget opp i Isthmian League (Division Two). Bortsett fra to sesonger i Southern League har de vært fast innslag i Isthmian League siden, og i 1979 spilte de seg for første gang opp i den ligaens toppdivisjon.

 

I 1990-årene slet de en del år nede i daværende Isthmian League Division Three, før de klatret med to opprykk på rappen rundt årtusenskiftet. Siste besøk på øverste nivå av Isthmian League startet med opprykk i 2007, før de etter to sesonger igjen måtte ta turen ned i Division One North. Siden den gang har de to ganger vært avhengige av benådninger for å unngå ytterligere nedrykk til step 5, men de siste par årene har de snarere vært opprykkskandidat. Våren 2014 tapte de playoff-finalen borte mot Witham Town, mens de sist sesong kjempet en durabelig duell med Needham Market, der de omsider måtte se tittelen og det automatiske opprykket glippe med ett poeng, til tross for at de sanket 103 poeng i løpet av sesongen. Selv om de endte 13 poeng foran treer AFC Sudbury og 19 poeng foran semifinale-motstander Thurrock, tapte de playoff-semien 3-4 for sistnevnte. Nå var de igjen i playoff for tredje sesong på rad, og i playoff-finalen for andre gang på tre sesonger.

 

Med såpass lang tid til avspark var det greit at programmet inneholdt en del interessant stoff, og jeg registrerte at en gammel Reading-kjenning var blant hjemmespillerne som skulle forsøke å sørge for opprykk for Harlow Town. Det hadde faktisk gått meg hus forbi at Ibrahima Sonko ved sesongstart hadde returnert til England og signert for Harlow Town, og jeg fikk jeg også vite at senegaleseren visstnok hadde avslått et tilbud fra Kilmarnock tidligere i sesongen for å i stedet bli værende i nærheten av familien og spille for Harlow Town. Klubbhusets bar ligger oppe i bygget tilknyttet hovedtribunen, og entres på toppen av tribunen. Der var det allerede godt besøkt, og man hadde åpnet også en mindre bar nede i underetasjen på bakkenivå. Etter å ha betalt £3 for en Strongbow, kunne jeg ta med meg denne ut i et inngjerdet område med parkbenker der jeg slo meg ned for å lese litt mer i programmet.

 

En bod rett ved hovedinngangen fungerte som klubbsjappe, og i tillegg til en pin til min samling, fikk jeg også slått kloa i en kopi av den nyeste utgaven av Non League Mag. Det er jo alltid greit lesestoff, men jeg må vel innrømme at jeg sitter med en liten følelse av at de kanskje har tapt seg litt etter at de ble landsdekkende, og ikke minst en slags følelse av å lese den samme artikkelen om og om igjen når jeg pløyer gjennom de mange spillerportrettene. Etter å ha hentet påfyll fra baren, dro det seg sakte meg sikkert mot avspark i playoff-finalen, der Harlow Town altså tok imot et AFC Hornchurch som hadde havnet på 5. plass og dermed tatt den siste playoff-plassen. Men gjestene hadde som sagt allerede tatt seg av andreplasserte Thurrock, så da kunne de vel også utgjøre en trussel for Harlow-klubben som hadde endt på tredjeplass.

 

Det var to lag i god form som skulle kjempe om den siste opprykksplassen fra Isthmian League Division One North til Isthmian League Premier Division, og mens vertene var ubeseiret på de siste åtte kampene (7-1-0), var Hornchurch ubeseiret på sine siste sju (5-2-0). Hjemmelagets manager Danny Chapman hadde valgt å starte med samme mannskap som hadde startet da Cray Wanderers ble slått 3-0 i semifinalen noen dager tidligere, og det var han ikke alene om, for Hornchurch-manager Jimmy McFarlane hadde også valgt samme startellever som samme dag hadde vunnet 2-0 på besøk hos Thurrock. Tidligere i sesongen hadde hjemmelaget vunnet 3-1 i det tilsvarende oppgjøret i ordinært ligaspill, men om det skulle gjentas var de kanskje avhengige av å stoppe Hornchurchs ‘danger man’ George Purcell.

 

Nettopp Purcell jaktet sitt mål nummer 40 for sesongen, og var frempå at par ganger tidlig i kampen, men først gikk han i offside, og deretter gikk ballen så vidt over både ham og oppasser Sonko, før han fra rudnt 35 meter fyrte av et skudd som suste over. På motsatt side måtte midtstopper Elliott Styles i aksjon to ganger i løpet av kort tid da et innlegg fra Craig Pope sørget for panisk kaos i Hornchurch-forsvaret før Styles først fikk blokkert og deretter klarert. Blokkert ble det også fra hjemmelagets Sonko, som viste prov på storhet med en fantastisk blokkering da Purcell la tilbake til David Knight. I stedet kontret vertene, og etter et innlegg fra Junior Dadson avsluttet Piers Wixon i tverrliggeren på nærmest åpent mål. Ballen traff så en uheldig Elliot Styles som var på vei tilbake for å rydde opp, og forsvareren styrte dermed ballen inn i eget mål. Vi var i kampens 12. minutt, og noe heldig ledet hjemmelaget 1-0.

 

Gjestene var igjen i trøbbel snaut ti minutter senere da Urchins-keeper Sam Mott feilvurderte i en duell med Alex Read, men han ble reddet av Tambeson Eyong som hadde kommet seg tilbake på streken. Sekunder før halvtimen var spilt var det imidlertid ingen redning da en corner ble klarert og slått inn igjen fra Jared Small. Alex Read kom løpende i bakrommet, og spilte uselvisk tilbake til Piers Wixon som satt inn 2-0. Urchins-manager McFarlane var åpenbart ikke helt tilfreds med dommeren, og måtte snakkes til av fjerdedommeren der han raste på benken. Fem minutter før pause fikk han dog noe å juble over da Eyong tilsynelatende ble lagt i bakken inne i feltet og dommeren pekte på straffemerket. Purcell gikk for kraft og plasserte ballen midt i mål, og Harlow-keeper David Hughes måtte kapitulere. 2-1.

 

Det var nå kamp fornyet spenning, men reduseringen utløste også knuffing på laglederbenkene, og det tok flere minutter før man hadde fått roet gemyttene såpass at man kunne fortsette. Et langt innkast skapte tilløp til panikk i et ellers solid Harlow-forsvar helt på tampen av omgangen, men 2-1 sto seg til pause. Jeg klarte til en viss grad å ignorere det faktum at kampen ble spilt på kunstgress, og hadde sett en spennende omgang. Det var dog tydeligvis ikke alle som lot seg underholde i like stor grad, for på gresset bak der hadde tilbragt siste del av første omgang satt en kar som hadde tilbragt hele omgangen fordypet i en bok. Jeg traff også på groundhopperen Jim Brunt, som jeg også hadde truffet hos Fleet Spurs dagen før, og etter en kort prat gikk jeg for å få meg en pause-pint. Den tanken valgte jeg snart å gi opp grunnet de lange køene, og vi fikk nå vite at hele 1 655 tilskuere var til stede. Et stykke bak anleggets tilskuerrekord på 2 149 som ble satt i en kamp mot Macclesfield Town i FA Cupen i november 2008, men likevel en god del mer enn forventet vil jeg tro. Jeg mener å ha lest uttalelser der de håpet på opp mot 1 200, så dette må Harlow-folket ha vært fornøyd med.

 

Ingen bytter i pausen, men tidlig i andre omgang så det ut som om Hornchurch-keeper Sam Mott måtte kaste inn håndkledet. Etter minst åtte minutter med behandling kunne han likevel fortsatte med en bandasje rundt hodet, slik også midtstopper Styles hadde fått noe tidligere. Det lange avbrekket var nok imidlertid ikke det beste for Hornchurch som sikkert hadde håpet å holde trykket oppe, og nå ble det i stedet en lang periode med stillingskrig der det skjedde lite av interesse. Ut av det blå avanserte Layne Eadie med tjue minutter igjen, og tilsynelatende på måfå sendte han i vei en suser som faktisk fant veien til nettmaskene bak Urchins-keeper Sam Mott og hans nye ‘turban’. 3-1, og man sto med en følelse av at dette var avgjørelsen.

 

McFarlane foretok sine bytter og la om til tre bak i et desperat forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Harlow-forsvaret var nå solid, og stopper Sam West imponerte ved siden av stopper-makker Ibrahima Sonko. Da fjerdedommeren viste skiltet som varslet om 11 tilleggsminutter, skulle man kanskje tro at dette ville gi Hornchurch en siste dose fornyet håp, men i tilleggstiden var faktisk Harlow nærmere 4-1 enn gjestene var redusering. Ryan Melaugh misbrukte en kjempesjanse til å sette spikeren i kista, og helt på tampen burde Mario Noto gjort bedre enn å skyte over. Syrus Gordon hadde også en mulighet på en av en rekke kontringer som vertene nå fikk, men selv om også han ble hindret av en benparade fra keeper Mott, hadde Harlow Town gjort tilstrekkelig, og kunne juble over opprykk da dommeren omsider blåste av.

 

AFC Hornchurch får prøve igjen neste sesong, mens The Hawks fra Harlow (som tidligere faktisk var The Owls – blir de snart The Eagles?) kunne feire opprykk til Isthmian Premier. Nå skulle det deles ut trofé og medaljer, og det måtte jeg selvsagt få med meg før det etter hvert var på tide å tenke på retretten. Etter å ha unnet meg en siste pint og ventet litt på at ‘kaoset’ skulle avta noe, ringte jeg drosjekusken Steve på direktenummeret han hadde gitt meg, og ti minutter senere var han på pletten for å skysse meg tilbake til Harlow Town stasjon. Derfra gikk turen tilbake til og gjennom London, og videre ned til East Croydon, der de på Porter & Sorter hadde fått orden på kjøkkenet. Siden det var søndag, hadde man imidlertid stengt matserveringen klokka 19, slik at jeg igjen måtte ty til en matbit annetstedsfra innimellom et par pints før jeg trakk meg tilbake.
 


English ground # 342:
Harlow Town v AFC Hornchurch 3-1 (2-1)
Isthmian League Division One North play-off final
Barrows Farm (The Harlow Arena), 1 May 2016
1-0 Elliott Styles (og, 12)
2-0 Piers Wixon (30)
2-1 George Purcell (pen, 41)
3-1 Layne Eadie (70)
Att: 1 655
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic
Previous game: 30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg