Lørdag 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe

Denne lørdagen var min tredje dag med base i Buenos Aires, og jeg hadde bestemt meg for å prøve meg på turens første dobbel. Jeg hadde derfor allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot Estadio Rodolfo Vicente Capocosa etter å ha sett bortelaget Deportivo Laferrere slå vertene Claypole. Jeg takket for meg, ønsket Claypole-folket jeg hadde hatt kontakt med lykke til, og spaserte tilbake mot Claypole stasjon for å komme meg videre til dagens andre kamp. Den skulle finne sted i Banfield, og dit var det en kort og enkel togtur, siden jeg tross alt hadde passert Banfield stasjon på veien ned til Claypole og nå kunne ble med toget fem stopp på ferden tilbake mot sentrale Buenos Aires.

Banfield ligger snaut halvannen mil sør for sentrum av Buenos Aires, i et av storbyens distrikt (partido) ved navn Lomas de Zamora. I likhet med Claypole vokste Banfield frem rundt jernbanestasjonen med samme navn. Den hadde på sin side blitt oppkalt etter jernbaneingeniøren Edward Banfield, som kjørte det første lokomotivet gjennom Buenos Aires. Banfield er den mest folkerike byen i Lomas de Zamora partido, og ved folketellingen i 2001 hadde Banfield omtrent 224 000 innbyggere. Den er nå altså for lengst spist opp av storbyen Buenos Aires. Under tiden med militærdiktatur hadde juntaen for øvrig et hemmelig interneringssenter her i Banfield. På den tiden kunne det være et skummelt varsel når man så en argentinsk Ford Falcon, som gjerne ble brukt av juntaens hemmelige politi, og jeg passerte faktisk en slik like ved stasjonen, men unngikk heldigvis å bli ‘forsvunnet’, slik mange ble på den tiden.

Etter å ha fått noen nyttige lærepenger dagen før, hadde jeg forhåpentligvis fått en noe bedre forståelse av hvordan ting fungerer (og eventuelt ikke fungerer) i argentinsk fotball, og hadde derfor gått grundig til verks for å på forhånd sjekke eventuell informasjonen på klubbens hjemmeside og sosiale medier. I Banfield sitt tilfelle var det åpenbart ikke noe problem med billettsalg, som det ble varslet om at ville være åpent helt frem til kampstart, og etter rundt et kvarters gange så jeg Estadio Florencio Sola ruve foran meg. Med rett i underkant av to timer til avspark oppsøkte jeg billettlukene og fikk betalt 2 900 pesos for en platea-billett (på hovedtribunen på den ene langsiden). Her fikk jeg faktisk ikke bare én billett, men hele tre. Jeg resonnerte meg etter hvert frem til at der man får to billetter, er det én for generell inngang og én for adgang til platea-seksjonene, men hva den tredje her var til vet jeg ikke. De ble uansett også her revet i to av vakta som slapp meg innenfor.

I Banfield var det i siste halvdel av 1880-årene mange britiske familier som slo seg ned i det som da var en liten landsby, og stedet fikk en distinkt britisk profil. Ikke overraskende var det også noen av disse britene som i 1896 var drivkraften bak stiftelsen av klubben. Club Atlético Banfield driver i likhet med mange argentinske klubber også med en rekke andre idretter, men er naturligvis mest kjent for fotball. De første årene var det imidlertid cricket som var idretten de først og fremst satset på, men det endret seg da fotball-entusiasten Alfredo Goode ble valgt til klubbpresident i 1899. Det året vant Banfield andredivisjon med et lag som bortsett fra kapteinen besto av utelukkende britiskfødte spillere, og de er den eneste klubben fortsatt tilknyttet forbundet AFA som vant en tittel på 1800-tallet.

Det var fortsatt ikke noe opprykk den gang, men klubben forsvarte tittelen i andredivisjon året etter, da de gikk ubeseiret gjennom sesongen. I 1920 spilte dog Banfield i øverste divisjon da de ble den siste vinneren av Copa de Honor Municipalidad de Buenos Aires. I første halvdel av 1930-årene opplevde man igjen en splittelse innen argentinsk fotball, der den nye og profesjonelle Liga Argentina de Football ble stiftet i 1931, ledet av de store klubbene. AFA opererte fortsatt med amatørstatus (selv om det ble betalt ut penger i skjul), og selv om Banfield ble invitert til å bli med i LFA, valgte ledelsen å bli værende i AFA. Det førte til en spillerflukt der deres spillere ble lokket til LFA. I 1935 hadde for øvrig LFA og AFA slått seg sammen, og etter noen tunge år, rykket Banfield opp igjen i toppdivisjonen i 1938 etter en kvalifiseringsturnering, til tross for at det ble avdekket at de hadde bestukket spillere på minst ett av motstanderlagene.

Bestikkelser ble for øvrig også avdekket i 1941-sesongen, da de fikk fikk 16 minuspoeng i straff for dette. Banfield har etter hvert spilt 73 sesonger på øverste nivå, men har også vært flere ganger nede på nivå to, og har 10 divisjonstitler derfra. Ligatittelen på øverste nivå lot imidlertid vente på seg, men i 2009 skulle de endelig sikre seg den da de vant det årets Apertura og ble argentinsk seriemester for første og hittil eneste gang. I 2012 rykket de ned igjen, men returnerte i 2014, og har holdt seg i Primera Division siden. I 2018 ble Banfield for øvrig den første klubben i den argentinske toppdivisjonen til å velge en kvinne som klubbpresident. Ellers hadde det nok vært artig om dagens motstander var den lokale rivalen Lanús, som de møter i det såkalte Clásico del Sur, men dagens bortelag var i stedet Colón de Santa Fe, som hadde hatt en betydelig lenger reise ned fra Santa Fe.

Estadio Florencio Sola hadde som nevnt plutselig ruvet foran meg som en betong-koloss der jeg hadde kommet gående i en av de brosteinsbelagte gatene gjennom boligområdet. Den har vært klubbens hjemmebane siden 1940, etter at man tidligere hadde spilt på et stadion på den andre siden av jernbanelinjen. Ved åpningen i 1940 ble dette ansett for å være et av landets mest moderne anlegg, og kun det fjerde i Argentina bygget utelukkende av betong. Dagens navn fikk det senere, etter en tidligere klubbpresident. I 2006 ble det også utført en viss oppgradering her, men tilsynelatende uten at det gikk voldsomt ut over stadionets karakter, for det er ikke noe sterilisert anlegg jeg nå befant meg på. Ikke minst på utsiden ser man at dette ser ut som det det faktisk er; et skikkelig fotballstadion, og ikke som et kjøpesenter, kontorbygg eller den slags.

Jeg hadde billett på ‘Platea Alta Sur’, som vil si den øvre seksjonen på den sørlige langsiden, som må kunne kalles hovedtribunen. Her er det som man skjønner to nivåer med sittetribune, og det øvre nivået er det største av de to. Dette er også den eneste tribunen der man har tak over hodet; i hvert fall om man har plass et stykke opp på tribunen. På motsatt langside er det en åpen sittetribune. På den ene kortsiden har man to etasjer der den øvre delen er sittetribune mens den større nedre delen er en ståtribune med bølgebrytere. På motsatt kortside er det ett stort nivå med ståtribune. Hjørnene er til dels fylt inn med ståtribuner, og i typisk argentinsk stil har man også på dette anlegget svingt malerkosten flittig med samtlige seksjoner malt i klubbens grønne og hvite farger.

Det var Banfield som startet best og bygget opp flere lovende angrep, men det sviktet da de nærmet seg målet til gjestene fra nord, med et godt langskudd som den foreløpige beste sjansen. De ble straffet etter et kvarter, da Colón de Santa Fe kontret inn 0-1 med Facundo Hernán Farías som målscorer. Pasningsspillet satt ikke hos Banfield, og mishagsytringene begynte allerede å spre seg på tribunen da vi nærmet oss halvtimen. Hjemmelaget fikk imidlertid snart to gode sjanser på kort tid, da gjestene først klarerte nesten helt inne på streken, før ballen sekunder senere så ut til å smelle i stolpen etter et godt skudd. Med fem minutter til pause var det gjestenes tur til å få en avslutning klarert omtrent helt inne på streken. Det sto 0-1 halvveis, og på sin vei inn i garderoben hørte nok hjemmelaget godt at supporterne ikke var helt tilfreds.

Banfield fikk utligningen i andre omgangs andre minutt, men det var nok også en liten dose flaks involvert da et skudd endret retning i en Colón-spiller og falt perfekt for Aaron Quiroz som kunne pirke inn 1-1. Få minutter senere hadde gjestenes spiss Ramón Ábila en heading like utenfor, men det var etter dette Banfield som styrte showet. De hadde flere avslutninger som enten ble reddet av Colón-keeperen eller gikk like utenfor. I det 80. minutt løsnet det, og et flott innlegg ble fulgt opp med en stupheading fra Cristian Bernardi. Colón-keeper Ignacio Chicco reddet dog mesterlig, men returen ble headet inn av Juan Cruz. 2-1, og på overtid hadde Banfield en stor sjanse til å sette spikeren i kista, men det ble ikke flere mål. Colón-spiss Ramón Ábila rakk imidlertid å bli utvist før dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat og hjemmeseier som fasit.

Dette hadde vært en lang dag i fotballens tegn, med både en stadionomvisning og deretter to kamper i de sørlige deler av storbyen Buenos Aires. Denne dagen hadde ting også gått på skinner, slik at jeg hadde fått med meg alt det jeg hadde planlagt. Buenos Aires er en fantastisk fotball-by, og nå så jeg frem mot mye mer av det samme de kommende par ukene mens jeg spaserte tilbake til Banfield togstasjon. Derfra kom jeg meg med toget tilbake til Plaza Constitución, hvor jeg byttet til Subte (metroen) tilbake til Bolívar via et bytte ved Independencia. Tilbake på Hotel De Las Luces var det bare å hoppe i loppekassa og lade opp til mer fotball dagen etter, og søndagen skulle by på et virkelig gigant-oppgjør, men jeg hadde ikke bestemt meg 100% ennå da jeg sovnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 4:
Banfield v Colón de Santa Fe 2-1 (0-1)
Primera Division
Estadio Florencio Sola, 10 September 2022
0-1 Facundo Hernán Farías (16)
1-1 Aaron Quiroz (47)
2-1 Juan Cruz (80)
Att: ??
Admission: 2 900 ARS

Next game: 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield
Previous game: 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Lørdag 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere

Denne lørdagen hadde jeg blinket meg ut en dobbel, men det skulle bli en fotballrelatert utflukt også før den tid. Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors’ hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og han hadde kvelden før fortalt meg at han lørdag morgen eller formiddag skulle ha en utflyttet brite på omvisning og lurte på om jeg ville være med. Jeg var i kontakt med ham da jeg våknet, og bestemte meg for å bli med, så etter en frokost på hotellet og litt morgenstell var det bare å komme seg av gårde. Turen gikk med Subte (metro) fra Peru til Carabobo og buss derfra opp til en holdeplass et kvartal eller to fra stadionet.

Jeg mistet nettet totalt da jeg kom ut av metroen, men husket hvilken buss jeg skulle ha. Jeg måtte imidlertid spørre andre passasjerer på bussen om bistand til å komme meg av på riktig sted, og ankom etter hvert avtalt møtested 5-10 minutter forsinket. Møtestedet var ved en av de utallige veggmaleriene av Maradona som er å se i området, og vi skulle få være med på en omvisning både utenfor og inne på stadionet, mens Tomás øste av sin voldsomme kunnskap om temaene Maradona og Argentinos Juniors. Han har for øvrig også en egen Instagram-konto der han legger ut daglige bilder av Maradona-veggmalerier fra rundt om i Argentina (for han er virkelig overalt!), og jeg begynte underveis å mistenke at han kanskje var en enda større fan av Maradona enn sin klubb Argentinos Juniors.

Inne i stadionets indre fikk vi også se selveste Copa Libertadores-troféet, og etter en kikk innom garderobene, fikk vi ikke minst gå en tur ut på banen, der jeg blant annet fikk la meg avbilde på laglederbenken. Turen ble avsluttet med en tur innom det som faktisk er et slags tempel for Maradona; komplett med et alter(!) med portrettet av en ung Maradona hengene over seg. Dette er ikke åpent i forbindelse med kamper, men ellers kan fans komme innom her og legge fra seg offergaver, og det hadde åpenbart blitt gjort til gangs, med massevis av diverse saker av alle slag. Det som vel var gudsønnen til Maradona selv hadde ansvaret for dette rommet, og bekreftet at han hver morgen plukket opp en rekke offergaver som i løpet av kvelden og natten hadde blitt ‘kastet’ inn gjennom smijernsporten som blir låst på kveldstid.

Jeg takket Tomás for en flott omvisning, og ble pekt i retning av riktig bussholdeplass for å komme meg tilbake og mot dagens første kamp. Etter lærepengene dagen før hadde jeg nå sjekket ut den informasjonen jeg kunne om de to kampene jeg hadde valgt meg, og det virket ikke som om det skulle være noe problem å få kjøpt seg en billett til hverken Primera C-kampen hos Claypole eller kveldskampen med Banfield som vertskap i toppdivisjonen. Etter å ha busset tilbake til Carabobo, tok jeg metroens linje A til Lima, hvor jeg byttet til linje C fra Avenida de Mayo til Constitución, og kom meg derfra med et av den såkalte Roca-linjens tog sørover fra Plaza Constitución. Toget mot Bosques brukte omtrent en halvtime til Claypole, der jeg steg av. Nå befant jeg meg ikke bare lenger sør enn jeg noen gang hadde gjort tidligere, men også lenger sør enn jeg ville befinne meg senere på turen.

‘Greater Buenos Aires’ er delt inn i 24 bydeler – eller partidos (storbyen er også i ferd med å spise opp flere andre), og Claypole er en by i Almirante Brown partido. Den ligger omtrent to og en halv mil sørøst for sentrum av Buenos Aires, og hadde ved folketellingen i 2001 et innbyggertall på 47 176. Dette var i sin tid land som ble kjøpt av fransiskanerordenen for å anlegge en gård og produsere mat til deres kloster i Buenos Aires. Det var som man skjønner et landlig område den gang. Det ble uansett snart solgt til Obligado-familien, og Julia Obligado donerte i 1876 land til en togstasjon da det skulle bygges en jernbane sørover fra hovedstaden. Den fikk navn etter hennes mann, Pedro Claypole, og byen vokste frem rundt denne togstasjonen, slik at også den fikk hans navn.

Dette var faktisk et av områdene noen hadde advart meg mot å oppsøke, eller i det minste å utvise forsiktighet i, men det så ikke spesielt suspekt ut da jeg tuslet ut av togstasjonen og gikk mot Estadio Rodolfo Vicente Capocosa. Etter et par kvartaler langs en stadig mer ‘shabby’ gate merket jeg imidlertid at jeg skilte meg voldsomt ut som gringo blant gjengene med heftig tatoverte barra bravas som ladet opp med gatefester, grilling, øl og fernet & cola før kamp, og følte nærmest hvordan flere gransket meg med blikket. Jeg mente å huske at Fernando hadde tipset meg om at billettsalget til Claypole foregår et kvartal eller så unna selve stadion, så jeg spurte et par av deres barra bravas om veien til billettkontoret. De svarte med å peke meg videre, men før jeg i det hele tatt rakk å takke for hjelpen, tilbød de å selge meg en billett som de skulle ha 500 pesos for. Det var da også den billigste billetten jeg kjøpte på hele turen, så jeg slo til.

Kanskje hadde jeg bare hellet med meg, for jeg har i ettertid hørt om tilreisende som har litt mindre trivelige opplevelser her, men i likhet med resten av stedene jeg besøkte under mitt opphold i Buenos Aires, traff jeg stort sett kun på hyggelige og hjelpsomme mennesker, og opplevde aldri å havne i noe trøbbel. Et par av de eldre gutta hadde nå uansett fått med seg opptrinnet, og da jeg gikk videre kom de bort og spurte om jeg hadde fått tak i billett. Jeg var litt mistenksom til hva de ville, men de fortalte at billetten var til den såkalte popular-tribunen der den harde kjernen samles, og foreslo at jeg heller ble med de inn på platea-seksjonen (hovedtribunen) da de mente det nok var litt tryggere for meg. De mente de ville passe på meg, og det var da heller ikke noe problem å gå inn på hovedtribunen som egentlig krevde en dyrere billett. De fortalte rett og slett bare både politiet og vaktene at jeg skulle inn sammen med de, og de vinket oss deretter gjennom uten å sjekke hverken billett eller noe som helst annet.

På innsiden hadde de en venninne som snakket godt engelsk, og en av de hentet henne mens den andre pekte ut matutsalget for meg. Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for min umiddelbare lille skepsis, for dette var trivelige folk som bare syntes det var artig at en fotballturist fra Norge kom for å besøke deres klubb, og nå skulle jeg introduseres for flere aktører før jeg ble sittende å prate med den engelsktalende frøkna som jeg også endte opp med å se deler av kampen sammen med. Før avspark rakk jeg også å prøve en chori (forkortelse for choripán) for å få litt mat i skrotten, og det skulle bli en skikkelig favoritt under min tid i Buenos Aires. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men fant ut at jeg skulle vente til pause.

CA Claypole ble stiftet i 1923, og lyder kallenavnet El Tambero. Det var faktisk først i 1978 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, og de tok da plass i Primera D. Etter å ha gått ubeseiret gjennom sesongen, rykket de i 1986 opp til Primera C. Det er disse to divisjonene klubben har oppholdt seg i siden, med flere opp- og nedrykk mellom de to. Siste opprykk til Primera C, der de nå befinner seg, var i 2020. Det kan for så vidt også nevnes at Claypole i 2011 var involvert i en kamp mot Victoriano Arenas som tydeligvis er å finne i rekordbøkene. Den endte nemlig med at det ble delt ut hele 36 røde kort! Samtlige 22 spillere ble utvist, i tillegg til 14 innbyttere og lagledere. Det er godt gjort, og det skal visst være rekord for antall røde kort delt ut noen gang i en kamp på seniornivå.

Klubbens hjemmebane ble innviet i 1979, under navnet Estadio César Luis Menotti, til ære for treneren som året før hadde ledet Argentina til VM-tittelen på hjemmebane. Senere har det blitt omdøpt til dagens navn, Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, etter en avdød tidligere president. Kildene spriker hva gjelder kapasiteten, men om man skal velge å stole på en argentinsk kilde, er den på rundt 3 500. Det er på langsidene at man finner tribunefasilitetene i form av seksjoner med åpne betongtribuner; mer på den ene siden enn den andre. På kortsidene er det intet slikt, men bak det ene målet (og de høye gjerdene som man er normal kost i argentinsk fotball) hadde det likevel samlet seg en mengde mennesker. Supportergrupperingene her har gjerne egne ‘band’ eller ‘orkester’, og disse holde det gjerne gående i området lenge før kamp, før de gjerne kommer marsjerende inn på tribunen sammen med den harde kjerne av barra bravas idet kampen starter.

Dagen før hadde Deportivo Espanol tapt, mens Excursionistas og Argentino Mérlo spilte uavgjort med undertegnede på tribunen, og det betød at Claypole for alvor hadde muligheten til å melde seg på i den absolutte tetkampen i Primera C, men da måtte de slå et Deportivo Laferrere som startet helgen fem plasser og seks poeng bak dagens vertskap. Det var imidlertid gjestene som hadde de fleste halvsjansene – om de kan kalles det – i en førsteomgang som var temmelig sjansefattig og bød på relativt lite underholdning for de fremmøtte, selv om jeg koste meg uansett. Det sto altså 0-0 til pause, og da klarte jeg som jeg så vidt var inne på heller ikke å motstå fristelsen av å kjøpe meg en ny chori.

Kampen fortsatte i samme spor etter hvilen, og det var først sent i kampen at det virkelig skjedde ting, men da gikk det til gjengjeld unna i noen minutter, så la oss bare hoppe frem til det 83. minutt. Da hadde gjestene fått straffespark, og Javier Rossi gjorde ingen feil da han sendte Deportivo Laferrere i føringen. 0-1, men Claypole svarte umiddelbart, for et minutt senere sto det 1-1 etter at Guillermo Peralta utlignet med et flott skudd som skrudde inn i målet og fant nettmaskene. Det virket nå som om det var hjemmelaget som hadde blod på tann og gikk for seieren, men i stedet var det gjestene som på nytt tok ledelsen i det 88. minutt, da Gonzalo Parisi hadde en enkel jobb med å styre inn 1-2 etter slett keeperspill. Til tross for et sent press fra vertene, ble det også sluttresultatet, og jeg kunne takke for meg, ønske lykke til, og tusle tilbake til stasjonen for å sette kursen mot dagens andre kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 3:
Claypole v Deportivo Laferrere 1-2 (0-0)
Primera C
Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, 10 September 2022
0-1 Javier Rossi (pen, 83)
1-1 Guillermo Peralta (84)
1-2 Gonzalo Parisi (88)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from a couple of barra bravas outside, when asking directions to the ticket office)

Next game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe
Previous game: 09.09.2022: Excursionistas v Argentino de Mérlo

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Fredag 09.09.2022: Excursionistas v Argentino de Mérlo

Jeg våknet for første gang opp på Hotel De Las Luces i Buenos Aires, som skulle være min base i drøyt tre uker, og gikk ned for å få meg litt frokost. Etter å satt til livs både et par medialunas, litt frukt og en brødskive eller to, returnerte jeg til rom 201 for å gå gjennom planen for dagen. Da jeg snart var på farten, gikk jeg den korte veien til Subte-stasjonen Catedral og tok metroens linje D noen få stopp til Tribunales, der jeg fikk tatt en kikk på Teatro Colón. Rett i nærheten går forresten også hovedfartsåren Avenida 9 de Julio forbi Plaza República og den kjente Obelisco; den 67,5 meter høye hvite obelisken som står her som et landemerke for byen. Her slo jeg meg ned en liten stund og nøt den argentinske våren, men det var etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot dagens fotball.

Jeg skulle finne ut at det i argentinsk fotball ikke alltid er så enkelt som man kanskje skulle tro, og denne dagen skulle vise seg et godt eksempel på dette. Det skulle i det minste bli en dag der jeg lærte et og annet; ikke minst om at det her i Argentina gjelder å følge med på den informasjonen som måtte komme. Barracas Central er klubben til den mektige argentinske fotballpresidenten Claudio Tapia, og de spiller av en eller annen grunn mange av sine hjemmekamper kl. 15.30 uavhengig av ukedag (muligens har det, slik tilfellet også er med San Lorenzo, noe å gjøre med at anlegget ligger i et strøk som ikke akkurat er blant byens beste). De skulle denne dagen ta imot Lanús, og det ble nå min neste destinasjon.

Fra Subte-stasjonen Lavalle tok jeg meg til Constitución, der jeg fant riktig perrong for buss 59 og ble med den ned til området Barracas Central spiller i. Grunnet kampen var flere gater i området sperret av, så bussen endte opp med å kjøre en annen rute, men jeg kom meg av et passende sted der jeg kunne gå til kamparenaen. Det viste seg imidlertid umulig å få kjøpt billett, for karen i billettluka sa bare at det ikke var billettsalg i dag, uten at jeg fikk noen ytterligere begrunnelse. Jeg kunne sikkert ha funnet en kar som var villig til å selge meg en billett, men valgte etter hvert å i stedet dra til Victoria for å forsøke å sikre meg en billett til kveldskampen mellom Tigre og Huracán.

Da jeg gikk for å ta bussen tilbake mot sentrum, var det faktisk fra en bussholdeplass rett utenfor nettopp Huracáns flotte stadion, som jeg virkelig håpet å få besøkt i løpet av turen. Tilbake ved Constitución tok jeg metroens linje C til den nordlige endestasjonen Retiro, der det også er togterminal for togene nordover (eller rettere sagt nordvestover). Den såkalte Mitre-linjen brukte 40 minutter til Victoria, og derfra var det rundt ti minutter å gå til El Coliseo de Victoria, som er hjemmebanen til Tigre. Her var imidlertid billettlukene stengt, så jeg prøvde meg i klubbsjappa. Der var det til og med en ung frøken som snakket godt engelsk, og jeg ble forklart at billettsalget hadde stengt dagen før. Hun foreslo at jeg spurte i klubbens sekretariat, men politiet som allerede var merkbart til stede nektet meg tilgang dit.

Jeg lærte i det minste noe viktig denne dagen, og det er som sagt at man må følge med og få med seg klubbenes eventuelle informasjon om blant annet tidspunkt for billettsalg (i Barracas Central sitt tilfelle er det dog lettere sagt enn gjort, da de er svært dårlig på akkurat det, og flere argentinere jeg møtte på turen mistenkte at dette kan være noe de av en eller annen grunn faktisk gjør med overlegg). Jeg måtte foreløpig innse at dagen hadde vært en fiasko, og gikk for å ta toget tilbake mot sentrale Buenos Aires, men kom plutselig på at det denne kvelden var ytterligere et alternativ lenger ned i divisjonene. I Primera C (som er nivå 4) skulle Excursionistas være vertskap for Argentino de Mérlo, og de hadde til og med tilhold i et område jeg nå uansett ville passere på min vei tilbake med toget, så det var ikke noe særlig å lure på.

Jeg steg av igjen på stasjonen Belgrano C, og som navnet tilsier, betjener den nabolaget Belgrano i den nordvestlige delen av Buenos Aires by. I disse områdene har man noen av byens mer fasjonable nabolag, og på togturen opp dit fra Retiro ser man at sentrumsområdene viker plass til fordel for flere trivelige grønne lunger, tennisklubber etc. Belgrano er i stor grad et boligområde for den øvre middelklassen, og er oppkalt etter en politiker og militær leder ved navn Manuel Belgrano, som for øvrig er identisk med mannen som designet det argentinske flagget. Belgrano ble grunnlagt i 1855, fikk fort bystatus, og var til og med argentinsk hovedstad en kort periode i 1880 (grunnet en uoverenstemmelse rundt statusen til Buenos Aires). Få år senere ble den spist opp av Buenos Aires og ble i 1887 en bydel i storbyen.

Her i Bajo Belgrano (nedre Belgrano) hører Excursionistas hjemme. Denne klubben ble stiftet i 1910, og sikret seg i 1924 opprykk til den argentinske toppdivisjonen. Tidlig i 1930-årene var det en rivaliserende liga eller forbund som het Liga Argentina de Football, som startet opp i 1931. I 1934 slo denne seg sammen med AFA (det argentinske forbundet), og det medførte en restrukturering som sendte Excursionistas ned igjen på nivå to sammen med mange av de andre klubbene som bestemte seg for å fortsette som amatører. Siden den gang har Excursionistas forblitt i de lavere divisjoner, og må vel sies å være en klubb det sannsynligvis kun er de spesielt interesserte som har hørt om her hjemme.

Excursionistas var å finne i Primera C da de rundt årtusenskiftet hadde to strake sesonger med suksess uten at de fikk belønning for det. I 2000 vant de divisjonen, men ble trukket hele 21 poeng som straff for voldsomme opptøyer i kjølevannet av at supportere hadde invadert banen og angrepet motstanderlagets spillere under en kamp mot Club Comunicaciones, og det førte til at opprykket glapp. Da de året etter vant Clausura-utgaven, fikk de utrolig nok heller ikke rykke direkte opp, for da skulle det gjennomføres en restrukturering av ligasystemet. De fikk imidlertid muligheten via kvalifiseringskamper mot Deportivo Lafererre, men de tapte sammenlagt 3-4 over to kamper. Siste gang Excursionistas rykket opp til Primera B Metropolitana var i 2016, men det ble med én sesong før de rykket ned tilbake til Primera C.

Til tross for bomturene tidligere på dagen, hadde jeg fortsatt god tid da jeg ankom klubbes hjemmebane som kalles Coliseo de Bajo Belgrano. Der ble jeg først stående å se på veggmaleriet av Diego Maradona og René Houseman. Sistnevnte startet jo sin karriere her, med spill i ungdomslagene til Excursionistas. Her var det i motsetning til tidligere på dagen intet problem å få kjøpt en billett. Jeg valgte meg platea, altså en plass på hovedtribunen på den ene langsiden, og som ikke-medlem måtte jeg ut med 1 500 pesos for billetten som de rett og slett rev i to da jeg brukte den til å ta meg innenfor etter å ha blitt ransaket og kontrollert av politiet og vakter. Siden matutsalget snart åpnet, benyttet jeg noe av ventetiden til å også få meg litt mat i skrotten og noe å drikke, mens spillerne på sin side var i gang med oppvarmingen.

Stadionet til Excursionistas har visstnok ikke noe offisielt navn, og kalles gjerne bare Estadio de Excursionistas, eller ved kallenavnet jeg har benyttet. Likevel skal Excursionistas faktisk være den eneste klubben tilknyttet forbundet AFA som aldri har byttet hjemmebane. Deres anlegg ble bygget i 1911, og ble offisielt åpnet i 14 april 1912 . Et hundre og tre år senere – i 2015 – ble det imidlertid gjennomført en ‘oppgradering’. Tribunefasilitetene er i all hovedsak på den ene langsiden, der den åpne hovedtribunen er. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det en åpen ståtribune, og det samme er det på motsatt kortside. På bortre langside har man på den ene banehalvdelen ytterligere en betongtribune. Dessverre har kunstgresset også funnet veien til Sør-Amerika og Argentina, og her ble det installert i forbindelse med det nevnte arbeidet i 2015. Den ble da den første kunstgressbanen godkjent av forbundet AFA. Det ble det første og heldigvis også det eneste kunstgresset jeg så kamp på i løpet av turen.

Excursionistas kjempet i toppen, og lå før kampen på en andreplass kun ett poeng bak ledende Deportivo Espanol, men det var tett på tabellen. Bortelaget Argentino de Mérlo lå foreløpig på en 10. plass. Det var lenge en førsteomgang som i stor grad utspilte seg på midtbanen, og med nokså hyppige stopp i spillet som gjorde at det ikke ble noe særlig flyt. Det meste av drama skjedde helt på tampen av – og på overtid av – første omgang, og da tok det til gjengjeld skikkelig fyr i noen minutter. Franco Benítez sendte vertene i føringen i omgangens siste ordinære minutt, men kun to minutter senere ble de redusert til ti mann da Leonel Barrios fikk se det røde kortet, og i det fjerde overtidsminuttet utlignet Jonathan Maciel til 1-1 for bortelaget fra straffemerket.

Utvisningen satt muligens et visst preg på det som skjedde i andre omgang, for selv om ikke hjemmelaget la seg med alle mann i forsvar, var de nok i hvert fall noe mer forsiktige. Det var dog noen sjanser begge veier, men det ble ikke flere mål, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Det hadde vært en lærerik dag for meg i argentinsk fotball, med et par nyttige lærepenger som jeg tok med meg videre på turen. Til tross for at det var andre steder jeg opprinnelig hadde tenkt meg, hadde jeg hatt en trivelig kveld på Colieso del Bajo Belgrano da jeg etter kampslutt tuslet tilbake mot togstasjonen for å komme meg tilbake til de enda mer sentrale delene av Buenos Aires og til hotellet. Dagen etter ville jeg prøve meg på en dobbel.
PS! Det siste bildet er ikke mitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 2:
Excursionistas v Argentino de Mérlo 1-1 (1-1)
Primera C
Coliseo del Bajo Belgrano, 9 September 2022
1-0 Franco Benítez (45)
1-1 Jonathan Maciel (pen, 45+4)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere
Previous game: 08.09.2022: Independiente v Aldosivi

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Torsdag 08.09.2022: Independiente v Aldosivi

Onsdag 7. september var det endelig tid for noe jeg virkelig hadde sett frem til; nemlig en tur til Sør-Amerika. Dette var noe jeg begynte å kikke på allerede da jeg høsten 2019 solgte min gamle leilighet i Drøbak og etter hvert flyttet til Fredrikstad, men så kom jo Covid og stakk kjepper i hjulene. Nå hadde jeg planlagt og bestilt en heftig tur med 32 overnattinger. Jeg har en stund ønsket meg til Argentina og ikke minst Buenos Aires for å oppleve fotballkulturen i en by som har et utall klubber og stadioner av en karakter som har fristet meg. Jeg har fryktet at et nytt stort mesterskap avholdt i Argentina vil kunne medføre en sterilisering av anleggene, slik vi har sett i eksempelvis både Brasil (i forbindelse med VM 2014) og Polen (i forbindelse med EM 2012), og uten at det er gitt at noe slikt vil skje, ville jeg benytte sjansen mens jeg nå kunne.

Jeg hadde en lang reise foran meg når jeg skulle fly til Buenos Aires, og det var Lufthansa som skulle frakte meg dit. Jeg hadde denne gang hatt virkelig flaks, for en storstreik i det tyske selskapet hadde truet med å spolere det hele. Kun få dager tidligere hadde den blant annet sørget for at samtlige flyvninger til og fra blant annet Frankfurt ble kansellert, men man hadde heldigvis kommet til enighet kun en dag eller to før min avreise. Etter å ha kommet meg til nettopp Frankfurt med 16.10-avgangen fra Gardermoen, var det bare å røyke det man kunne før jeg skulle videre med 21.55-flyet til Buenos Aires. Det skulle ta hele 13 timer og 45 minutter, og i henhold til tysk lov var det fortsatt påbudt med munnbind! Heldigvis var de ikke altfor strenge på det da jeg etter måltid og en film slurvet litt med det da jeg la meg til å sove.

Det er fem timers tidsforskjell, og vi landet tidlig torsdag morgen ørlite forsinket på Ezeiza-flyplassen, der jeg skulle hentes gratis av en sjåfør på vegne av Hotel De Las Luces, siden jeg hadde booket 22 overnattinger der. Jeg rakk en etterlengtet røykepause mens jeg ventet på at han skulle dukke opp og skysse meg til det sentralt beliggende hotellet et steinkast fra Plaza de Mayo. Jeg hadde betalt omtrent 9 000 norske kroner for de drøye tre ukene her (inkludert frokost), men siden klokka fortsatt ikke var mer en litt over åtte på morgenen, måtte jeg foreløpig nøye meg med å slenge fra meg bagasjen for å returnere og sjekke inn noe senere. Jeg benyttet ventetiden til å gå en tur rundt i lokalområdet av Buenos Aires sitt såkalte microcentro.

Første bud var å få vekslet inn litt penger, og jeg hadde fått med meg at det overhodet ikke lønner seg å bruke kortet her i Argentina, og ei heller å veksle til offisiell kurs. Grunnet den devaluerte argentinske pesos, har det dukket opp et gråsone-marked med bortimot dobbelt så god kurs for først og fremst amerikanske dollar, og derfor hadde jeg tatt ut en god del av disse før avreise fra Europa. Etter å ha vekslet til nesten dobbelt kurs fra en av de mange aktørene i noen av sentrumsgatene, hadde jeg noen penger til å unne meg en øl på puben Growlers. Deretter var det på sin plass å gå til anskaffelse av et Sube-kort som benyttes på kollektivtrafikken, og jeg skulle få erfare hvor aldeles latterlig billig det er å reise kollektivt i Argentina. En sjokkert dame i skranken på Subte (dvs Metro)-stasjonen mente jeg ga henne altfor mye penger å fylle på kortet med, ga meg mesteparten tilbake, og fylte på et beløp jeg mistenkte kun ville vare en snau uke, men som det faktisk skulle ta meg over to og en halv uke å bruke opp, til tross for heftig bruk.

Etter at jeg hadde fått returnert til hotellet og sjekket inn, var det etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot turens første kamp, og den skulle finne sted i Avellaneda. Det er i utgangspunktet en egen by, men fremstår på alle måter som en bydel i Buenos Aires. Grensene til selve Buenos Aires by synes å gå ganske langt inn mot byen, slik at den har et beregnet folketall på rett i overkant av tre millioner, mens ‘Greater Buenos Aires’ har et sted mellom 15 og 16 millioner innbyggere, og dermed huser rundt en tredel av Argentinas befolkning. Storbyen er delt inn i flere partidos, eller bydeler, der Avellenada er administrasjonssenter for ‘bydelen’ med samme navn. Denne har rundt 350 000 innbyggere, og administrasjonsbyen ble grunnlagt under navnet Barracas al Sur, men fikk navnet Avellaneda i 1904. Det er en havneby, og har vært og er fortsatt også et viktig industrielt senter.

For å komme meg dit ned måtte jeg først benytte meg av Buenos Aires sin metro, som kalles Subte, og rett rundt hjørnet for mitt hotell lå blant annet stasjonen Bolívar. Derfra tok jeg meg til Constitución, via et bytt ved Independencia, og kunne deretter ta et vanlig tog fra Plaza Constitución til stasjonen med det noe kompliserte navnet ‘Dario Santillán y Maximiliano Kosteki’. Denne het tidligere Avellaneda, men ble senere omdøpt til minne om to unge menn som ble drept her i 2002. Den omtales nå gjerne som det noe enklere ‘Dario Maxi’. Ikke langt herfra holder to av de såkalte ‘Big 5‘ i argentinsk fotball til; nemlig de to rivalene Independiente og Racing Club, som også er svært nære naboer. Det var førstnevnte som nå skulle få æren av å bli den første argentinske klubben jeg besøkte, og jeg gikk den ikke spesielt lange veien fra stasjonen for å sikre meg en billett.

Til tross for at Argentina er en stor fotballnasjon, er det ikke alt som er like organisert som vi er vant til her i vår del av verden. De tar kanskje ting litt mer på hælen, og kamptidspunktene er et godt eksempel på dette. Det kan være utfordrende å planlegge i stor detalj et stykke frem i tid, for selv om man vet hvilke lag som skal møtes i de forskjellige rundene, er det først på nokså kort varsel at man tidfester de forskjellige kampene. Det kan skje én eller et par runder av gangen, og noen ganger under en uke i forkant, så det gjelder å følge med. En uke eller to før min avreise hadde jeg registrert at Independiente v Aldosivi ble torsdagskamp, og det skulle derfor bli min ilddåp i argentinsk fotball. Det gjelder også å følge med på eventuell info om billettsalg, og det skulle jeg få erfare allerede dagen etter, men der var Independiente klare og ryddige.

Det hadde blitt opplyst om at billettsalget på kampdagen ville foregå fra tenniskomplekset rett nedi veien for klubbens hjemmebane, Estadio Libertadores de América, og det var dit jeg nå satt kursen. Jeg merket at det var lenge siden både spansktimene på skolen (en meget kort periode) og mitt halve år på Gran Canaria i 2000, men klarte å gjøre meg godt nok forstått til å få betale 4 000 pesos (omtrent 280 kroner ifølge offisiell kurs, men husk da også at jeg fikk bortimot dobbel kurs ved å veksle inn dollar på det såkalte ‘blue dollar‘-markedet) for en billett. Jeg gikk da heller ikke for en av de billigere alternativene, men valgte meg det øvre nivået på den ene langsiden, og med rundt to timer til kamp sto jeg med en kampbillett i hånden, lastet ned på et plastkort. Jevnt over på hele turen var for øvrig prisen for gjester langt høyere enn prisen for ‘socios‘ (medlemmer), og det har muligens noe å gjøre med at man forsøker å avskrekke bortefans, som fortsatt er forbudt, i tillegg til at man kanskje ikke skal se bort fra at de også ser muligheten til å skvise noen ekstra pesos ut av fotballturister.

Independiente ble offisielt stiftet i 1905, og var opprinnelig fra bydelen Monserrat i det østlige Buenos Aires, men flyttet i 1907 til Avellaneda. Klubben vant sin første ligatittel i 1922 (på et tidspunkt da man fortsatt opererte med to separate toppdivisjoner), og det har etter hvert blitt 16 av disse (nå skal man huske at Argentina gjerne har operert med to sesonger per år – Apertura og Clausura). Sist ligatittel var nå imidlertid så langt tilbake som i 2002, da de vant det årets Apertura. Det er ikke minst i cupene at Independiente har gjort det skarpt, og de har til dags dato vunnet 21 internasjonale cuper, hvorav 18 arrangert av CONMEBOL, som er Sør-Amerikas svar på UEFA. De holder rekorden for antall triumfer i Copa Libertadores, som er deres svar på serievinnercupen / «Champions» League, og som de har vunnet sju ganger. De triumferte to år på rad i 1964 og 1965, og deretter hele fire ganger på rad i perioden 1972-1975. Det siste er også rekord. Den siste kom i 1984, da de slo brasilianske Gremio.

Det betød også at de flere ganger deltok som søramerikansk representant i den ikke lenger eksisterende Intercontinental Cup, der vinneren av den gjeveste europacupen møtte vinneren av Copa Libertadores. Independiente hadde sikret seg trofeet i 1973 da de slo Juventus, og jeg kan faktisk selv huske innslaget på Sportsrevyen fra finalen i 1984 da de slo Liverpool og sikret seg sin andre og siste tittel i denne turneringen som etter hvert ble spist opp og ble en del av den ikke lenger like sjarmerende FIFA Club World Cup. Alt dette har uansett gitt Independiente tilnavnet Rey de Copas (‘cupkongene’). Nå var det dog ligaspill det skulle dreie seg om, og selv noen argentinere jeg hadde kommet i kontakt med mente at det beste rådet til meg måtte være å bare nyte den argentinske fotballen i stedet for å forsøke å forstå den, for her er det visse ting som for oss kan virke litt snodig.

Det har vært stadige endringer i ligasystemet i argentinsk fotball, og man går virkelig ikke av veien for å gjøre nye endringer på kort varsel. De øverste divisjonene har nå et så stort antall lag at hvert lag kun møter de andre lagene én gang hver; enten hjemme eller borte. Unntaket er en ‘bonuskamp’ der hver klubb får tildelt en rival (det vil være en tradisjonell rival om mulig) som man møter både hjemme og borte. En annen meget spesiell ting, som dog faktisk er nokså utbredt i Sør-Amerika, er at nedrykk blir bestemt ut fra et poengsnitt de tre siste sesongene sett under ett. Det vil si at man i teorien faktisk vil kunne bli seriemester samtidig som man rykker ned, men det har foreløpig (heldigvis) ikke skjedd. Av de 28 klubber i Primera Division befant Independiente seg uansett nå faktisk nede på en 25. plass, med bortelaget Aldosivi på plassen bak, men det var som vanlig tett og jevnt på tabellen.

Jeg kunne sikkert funnet et vannhull og ladet opp med en øl før kamp, siden det var god tid til avspark, men jeg var ivrig etter å få tatt en kikk innenfor portene og gledet meg nå veldig til kamp. Etter å ha betraktet anleggets flotte ytre og statuen av klubblegenden Ricardo Bochini, gikk jeg derfor innenfor Estadio Libertadores de América. Dette stadionet ble opprinnelig åpnet i 1928, og var da Sør-Amerikas første stadion bygget med sement. Kapasiteten var rett i underkant av 53 000. I 2006 gjennomgikk anlegget en totalrenovering der det faktisk ble jevnet med jorden og gjenoppbygget fra bunnen av. Så kan man diskutere om det da er et helt nytt stadion eller ikke. Uansett åpnet det igjen i 2009 (selv om det tok ytterligere sju år å fullføre), men det skulle man kanskje ikke tro når man ser det.

Her vil mange sikkert være uenige med meg, men etter min mening er de moderne nybyggene som popper opp i Europa gjerne blottet for karakter, mens man her har et eksempel på noe som ifølge meg er langt mer interessant. Det er kanskje først og fremst takket være de store seksjonene med flotte ståtribuner. Men også fra utsiden ser man at det er et fotballstadion, og ikke et under gjennomsnittlig sjarmerende kjøpesenter, kontorbygg, hotell e.l. Samtlige tribuner har to etasjer, og på begge kortsidene er nedre nivå et stort ståfelt komplett med hvite bølgebrytere. I alle de fire hjørnene har man noen interessante ‘tårn’ med flere etasjer med sittetribune med navn som kan oversettes til ‘djevelens hals’. Stadionet har i dag en kapasitet på drøyt 40 000. Jeg var en av få innenfor inntil det begynte å komme til folk mens jeg benyttet ventetiden til å få meg litt mat og drikke fra matutsalget.

Før avreise fra Norge hadde jeg kommet over Twitter-profilen Groundspotters. Personene bak denne profilen er det argentinske paret Marina og Fernando, og jeg hadde tatt kontakt for å få litt råd og tips til mitt opphold i Buenos Aires. De viste seg at de to faktisk var Independiente-fans, og således ville befinne seg på det som ville bli min første kamp i Sør-Amerika og Argentina. Jeg traff da også på de bak tribunen en halvtimes tid før avspark, og fikk slått av en trivelig prat. Jeg skulle også se mer til de i løpet av turen, og holde kontakten for å blant annet også spørre om råd vedrørende diverse (spesielt fotball-relaterte) ting i løpet av mitt opphold. Dette som var min første kveld med base i den fantastiske storbyen Buenos Aires, bød også på det verste griseværet i løpet av hele mitt opphold, men foreløpig var det bare litt utrygt og med en liten skur eller to. Det skulle bli verre utover i kampen, og da skulle man gjerne hatt tak over hodet.

Det var fortsatt mange ledige plasser da kampen ble sparket i gang, og Fernando innrømmet da også at mange Independiente-fans ikke alltid er gode i motgang, i motsetning til det han hevdet var tilfelle hos rivalen Racing. De som hadde møtt opp i det som etter hvert var et skikkelig drittvær sto i hvert fall på, og så at hjemmelaget tok ledelsen i det 17. minutt, da Facundo Ferreyra fikk en stikker og sendte ballen forbi Aldosivi-keeperen og i mål til 1-0. Det gikk innimellom veldig fort i lengderetningen når Independiente slo til, og det var ikke minst også tilfelle da de doblet ledelsen i det 33. minutt. Leandro Fernández fikk ballen og fosset nedover høyrekanten, dro seg inn i feltet, fintet vekk en forsvarer, og avsluttet i bortre hjørne. 2-0. Aldosivi-keeper José Devecchi måtte deretter i aksjon på avslutninger fra Fernández og Damián Batallini, men det sto fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben halvveis.

Aldosivi skapte mer i andre omgangs innledning enn i hele første omgang, og hadde et par gode avslutninger mens regnet nå hadde gått over til å bli en vanvittig haglbyge. I det 54. minutt trodde jeg at Independiente hadde økt til 3-0, men det viste seg å bli annullert for offside. Etter en time traff vertenes Leandro Fernández tverrliggeren med et skudd, men hjemmelagets tredje skulle likevel komme. I det 72. minutt var de på ferde igjen, og selv om Fernández skled da han skulle legge tilbake til Damián Batallini, fikk han liggende pirket ballen tilbake til sistnevnte, som plasserte inn 3-0. Det ble til slutt også sluttresultatet, og det skulle faktisk også vise seg å bli den største seieren jeg så i løpet mine uker i Sør-Amerika. Dette hadde tross drittværet den kvelden vært en flott start på turen, og jeg så frem mot mer da jeg gikk tilbake mot togstasjonen for å ta meg tilbake til mitt hotell samme (dvs motsatt) vei som jeg hadde kommet. Og nå hadde regnet heldigvis også avtatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Argentine ground # 1:
Independiente v Aldosivi 3-0 (2-0)
Primera Division
Estadio Libertadores de America, 8 September 2022
1-0 Facundo Ferreyra (17)
2-0 Leandro Fernández (33)
3-0 Damián Batallini (72)
Att: ??
Admission: 4 000 ARS

Next game: 09.09.2022: Excursionistas v Deportivo Laferrere
Previous game: 06.09.2022: Skogstrand v Navestad

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Tirsdag 06.09.2022: Skogstrand v Navestad

Det dro seg nå veldig fort mot onsdagens avreise til Sør-Amerika, men da Jon Erik foreslo å benytte tirsdagskvelden til å se kamp på Skogstrandbanen, var jeg likevel ikke altfor vond å be. Skogstrand skulle ta imot Navestad, og selv om jeg hadd vurdert Yven v Ise, ble jeg med Jon Erik, som etter hvert kom for å plukke meg opp. Ved min forrige visitt i august 2021, hørte Skogstrand hjemme i 5. divisjon, men de har slitt siden den gang, og dagens kamp dreide seg om poeng i 6. divisjon (avdeling 2). Etter å ha krysset Glomma og manøvrert oss frem til Skogstrandbanen, ankom vi med et kvarters tid til avspark.

Status i 6. divisjon Østfold avdeling 2 var at Berg toppet tabellen og gikk mot opprykk. De hadde riktignok kun ett poeng ned til Kråkerøy 3 (som hadde spilt én kamp mer), men sistnevnte ville ikke kunne rykke opp. Dermed var nærmeste konkurrent Lisleby 2 som hadde fem poeng opp til Berg. Det var imidlertid på nedre halvdel av tabellen av kveldens duellanter holdt til, for Skogstrand lå på en niende plass (av 12 lag), mens bortelaget Navestad befant seg på nest siste plass, med kun Tistedalen 2 bak seg. Det var seks poeng fra Navestad opp til Skogstrand, så en borteseier ville bety at det tettet seg til, ville en Skogstrand-seier sørge for at de fikk en luke til lagene bak seg.

Skogstrand tok ledelsen ved Tobias Andersen i det 13. minutt, og nå gikk det unna, for minuttet etter kom hjemmelaget alene med Navestad-keeperen, som imidlertid reddet. Tre minutter etter det igjen var Navestad nære på med et frispark, men nesten skyter ingen mann av hesten. Vi nærmet oss for halvspilt omgang da Skogstrand fikk straffespark, men det ble reddet av Navestad-keeperen. På overtid av første omgang var dog Skogstrand effektive, mens det raknet litt for Navestad. Erlend Skiftestad scoret to mål på et minutts tid, og sørget for at Skogstrand ledet 3-0 da dommeren blåste for pause.

Tidlig i andre omgang økte Henrik Løvereide Borgen til 4-0 ved å sende ballen mellom beina på Navestad-keeperen og i mål, og det virket for lengst avgjort. Kun et par minutter senere traff imidlertid Navestad stolpen, men det ville seg ikke. I det 70. minutt fikk Skogstrand et nytt straffespark som fra vår posisjon muligens så noe enkelt ut. Erlend Skiftestad gjorde ingen feil, og noterte seg for hattrick samtidig som han økte til 5-0. På overtid fikk Navestad et trøstemål da Alexander Syversen fastsatt sluttresultatet til 5-1. Sekunder senere blåste dommeren av det som ville bli min siste norske kamp på fem ukers tid, og nå var det bare å komme seg hjemover for å pakke.

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Skogstrand v Navestad 5-1 (3-0)
6. divisjon Østfold avd. 2
Skogstrandbanen, 6 September 2022
1-0 Tobias Nikolai Andersen (13)
2-0 Erlend Skiftestad (45+2)
3-0 Erlend Skiftestad (45+3)
4-0 Henrik Løvereide Borgen (49)
5-0 Erlend Skiftestad (70)
5-1 Alexander Syversen (90+2)
Att: 22 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.09.2022: Independiente v Aldosivi
Next norwegian game: 12.10.2022: Selbak v Askim Fotball
Previous game: 05.09.2022: Sprint-Jeløy 2 v Askim Fotball

More pics

 

 

Mandag 05.09.2022: Sprint-Jeløy 2 v Askim Fotball

Etter en fotballfri lørdag og søndag, kunne jeg vel unne meg en dose fotball igjen, og denne mandagen skulle det også by seg en mulighet for å huke av en ny bane. Jeg hadde opprinnelig vurdert å dra opp på Begby for å se Begby v Drøbak/Frogn 2, men så dukket det opp en kamp på Refsnesbanen på Jeløya. Det var tydeligvis ikke mulig å bruke Sprint-Jeløy sin hjemmebane Bellevue, men jeg avventet litt for å se, for jeg hadde registrert at også en av Tronviks kamper hadde blitt flyttet til Refsnesbanen for deretter å bli flyttet tilbake igjen. Så skjedde ikke denne gang, og Refsnesbanen ble bekreftet som kamparena.

Det hadde kanskje vært artigere å se førstelaget til Tronvik her, snarere enn et reservelag, men det var i hvert fall duket for et spennende oppgjør i kampen om opprykk fra 5. divisjon når Sprint-Jeløy 2 skulle ta imot Askim Fotball, så jeg dro av gårde med buss inn til Fredrikstad og derfra videre til Moss. Derfra passet bussavgangene såpass dårlig at jeg faktisk valgte å gå fra stasjonen til Refsnesbanen ved hjelp av apostlenes hester. Det var en drøy halvtimes gange, men jeg kom meg frem i god tid til avspark på det som skulle bli min norske bane nummer 211. Der traff jeg på den gamle FFK-kjempen Åge Johansen som skulle være kampdelegat, og snart dukket også Trond Sæterøy opp. Også Stig-André Lippert tok turen, så vi var et lite knippe banehoppere på Refsnesbanen denne kvelden.

Om det ikke er det mest spennende anlegget, har man små benker som gir mulighet til å hvile akterspeilet langs den ene langsiden. Banedekket er dessverre, men overhodet ikke overraskende, kunstgress. Status i toppen av 5. divisjon før denne kampen var at Selbak toppet tabellen med 41 poeng, med to poeng ned til toer Askim Fotball og treer Idd, og fire poeng ned til Sprint-Jeløy 2. De var disse det sto mellom, og Sprint-Jeløy 2 og Askim Fotball hadde denne kampen til gode på de andre to. Det vil si at Askim ville overta tabelltoppen med borteseier, mens Sprint 2 med hjemmeseier ville ta seg forbi Idd og Askim og innta andreplassen. To skal opp, og det var duket for en spennende høst.

Selv om jeg ikke akkurat kan beskyldes for å ha sympatier for Askim-laget, må jeg innrømme at det heller ikke hadde gjort meg noe med en borteseier denne kvelden; først og fremst i et håp om å få opp to førstelag snarere enn nok et reservelag. Askim manglet imidlertid en viktig brikke da de var uten Ole Herman Opås. Første omgang var nokså udramatisk og lite hendelsesrik, men minimalt av action foran de to målene, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste til pause. Det hadde vært greit å ha samtalepartnere der i løpet av de første 45 minuttene.

Sprint tok ledelsen i det 52. minutt, og det var Simon Malterud Huseby som sørget for 1-0 med et frispark rett i Askim-målet. Tjue minutter senere hadde vertene ballen i nettet igjen, men denne gang ble det annullert for offside. I det 77. minutt ble vertene redusert til ti mann da målscoreren fikk sitt andre gule kort. Askim presset på for utligning, men det ville seg ikke, og i det siste ordinære minutt ble også gjestenes Erlind Krasniqi vist ut etter to gule. Helt håpløst å få den for munnbruk når man jager utligning med dårlig tid, men da kan man takke seg selv. Dermed endte det også med hjemmeseier 1-0, og jeg fikk tilbud om skyss hjem av Trond, så det takket jeg ja takk til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 211:
Sprint-Jeløy 2 v Askim Fotball 1-0 (0-0)
5. divisjon Østfold
Refsnesbanen, 5 September 2022
1-0 Simon Malterud Huseby
Att: 79 (h/c)
Admission: Free

Next game: 06.09.2022: Skogstrand v Navestad
Previous game: 02.09.2022: Østsiden v Kråkerøy

More pics

 

 

Fredag 02.09.2022: Østsiden v Kråkerøy

Heller ikke denne fredagskvelden klarte jeg å holde meg hjemme. Borgen v Sarpsborg FK på Mobakken var et alternativ, men det er jo selvsagt alltid greit å holde seg unna ‘den andre byen’ dersom man kan, så jeg valgte meg denne dagen oppgjøret Østsiden v Kråkerøy. Østsiden Stadion er tross alt den banen det tar meg kortest tid å gå til hjemmefra, så jeg gikk også for den mest lokale løsningen. Derfor var det også ved hjelp av apostlenes hester at jeg tok meg til kveldens kamparena for å se 4. divisjons-oppgjøret mellom lagene som beslag på henholdsvis sjetteplass og andreplass på tabellen.

Tabellen ble toppet av Råde, som var på god vei mot divisjonstittelen. De hadde en luke på 12 poeng ned til Kråkerøy og Drøbak/Frogn på andre og tredje. Ytterligere ett poeng bak fulgte Kvik Halden 2. Ned til Sarpsborg FK på femte hadde serielederen 15 poeng, og ned til Østsiden på sjette var det hele 18 poeng. Det skal sies at Kråkerøy hadde én kamp mindre spilt enn de andre nevnte, men selv med seier ville det være en luke på 9 poeng opp til Råde når åtte kampen gjensto, så det selv om det ikke var avgjort ennå, skulle det en del til å stoppe de (og vi vet jo også i ettertid hvordan det gikk).

De to lagene som nå skulle i aksjon hadde allerede møtt hverandre to ganger denne sesongen. Først møttes de i cupens andre kvalifiseringsrunde, da det tidlig i april endte med 2-3 og Øssia-seier på Kråkerøy. Kråkerøy hadde igjen hjemmebane da de nesten halvannen måned senere møttes i seriespill, og igjen endte det med borteseier 0-3. Kråkerøy var nok derfor revansjesugne, og var nok det noe bedre laget i en svak og kjedelig førsteomgang der det skjedde lite foran de to målene. Jeg ble stående og se de første 45 minuttene sammen med Filip Kristiansen; en ung kar som ser mange kamper her, og som nå var der med sin far. Vi var enige om at den første omgangen hadde vært alt annet enn en festforestilling, men at Kråkerøy nok hadde virket litt skarpere tross alt. Med det gikk jeg for å ta en runde rundt banen mens andre omgang ble sparket i gang.

Det ble litt mer fart i sakene etter pause, og Benjamin Gangfløt hadde tidlig i andre omgang et farlig raid som det imidlertid ikke kom noe ut av. På dette tidspunktet hadde jeg kommet meg rundt og over på den østlige kortsiden, der Øssia-entusiast Arild som vanlig satt på vollen bak målet. Sammen med ham fikk jeg se at Ridouan Elyounoussi sendte Kråkerøy i ledelsen i det 66. minutt, og selv om jeg fikk passet påskrevet av Arild, slo jeg fast at det kanskje ikke var helt ufortjent tross alt. I det 77. minutt var Øssia nære på en utligning da Enal Hasurdzic sendte i vei et susende skudd som smalt i tverrliggeren. Noen minutter senere hadde samme mann et voldsomt dribleshow, men avslutningen ble reddet flott av Kråkerøy-keeper Vebjørn Sahlin. Til tross for at Øssia våknet litt på slutten og presset for utligning, sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste av med borteseier som resultat før jeg tuslet hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Østsiden v Kråkerøy 0-1 (0-0)
4. divisjon Østfold
Østsiden Stadion, 2 September 2022
0-1 Ridouan Elyounoussi (66)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free

Next game: 05.09.2022: Sprint-Jeløy 2 v Askim Fotball
Previous game: 01.09.2022: Begby 2 v Borgar

More pics

 

 

Torsdag 01.09.2022: Begby 2 v Borgar

Selv om jeg nettopp hadde kommet hjem fra England etter langhelgen der, og om noen dager skulle reise til Sør-Amerika, fant jeg tid til å rive meg løs fra planleggingen for å få med meg en kamp også denne torsdagen. Det var kanskje rastløsheten som tok overhånd, for jeg hadde egentlig tenkt å holde meg hjemme, men følte etter hvert for en tur ut, og da var det temmelig begrenset med kamper i området. Østfold-kretsens eneste kamp var oppgjøret Begby 2 v Borgar i 7. divisjon, og om det kanskje ikke direkte ga vann i munnen, valgte jeg etter hvert å ta turen opp til Begby for å kikke på.

Østfold-kretsens 7. divisjon avdeling 1 har i år utviklet seg til å bli en total parodi. Ikke bare har tre av lagene måttet trekke seg i løpet av sesongen. I tillegg klarte dessverre hverken Borgar eller Nylende å stille på egen hånd i år, slik at de i 2022 har spilt som henholdsvis Borgar / Torp 2 og Rolvsøy 2 / Nylende (det ser så vidt meg bekjent heller ikke ut som om de skal kunne klare det neste år heller). Det gjorde at vi fikk en avdeling der det kun var Hvaler og Ullerøy som var førstelag. Da også Ullerøy etter hvert måtte trekke seg, sto vi igjen med kun åtte lag – og Hvaler som ensom svale sammen med utelukkende motstandere som var (helt eller delvis) andre- eller tredje-lag. Et av disse var allerede på god vei mot avdelingstittel og opprykk, for Selbak 2 så ut til å vinne duellen med Hvaler.

Begby 2 lå på en fjerdeplass, mens Borgar / Torp 2 (som jeg for enkelhets skyld refererer til som Borgar) lå sist av de åtte i avdelingen som fortsatt så ut til å fullføre sesongen. Det var en kanskje noe overraskende jevn forestilling før pause, selv om Igor Makaruk sendte vertene i ledelsen i det 20. minutt. Borgar utlignet et drøyt kvarter senere, og det skjedde vet at Halvor Andersen sendte et herlig frispark fra 16,5 meter rett i krysset. 1-1 til pause, men utover i andre omgang begynte åpenbart Borgar å bli slitne. Begby-reservene fikk en straffe som ble satt inn av Igor Makaruk, og med ti minutter igjen sto det 3-1 etter at Halvor Andersen var uheldig og var sist på ballen før den gikk i eget mål. På tampen fastsatt Benjamin Che sluttresultatet til 4-1, og da hadde jeg og Trond Sæterøy også fått selskap av Begbys A-lagstrener Jørgen Fog, som blant annet bekreftet at man håpet å åpne den ‘nye Begbybanen’ i løpet av høsten (vi vet jo nå hvordan det gikk).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Begby 2 v Borgar 4-1 (1-1)
7. divisjon Østfold avd. 1
Begby Arena, 1 September 2022
1-0 Igor Makaruk (20)
1-1 Halvor Andersen (30)
2-1 Igor Makaruk (pen, 75)
3-1 Halvor Andersen (og, 80)
4-1 Benjamin Che (89)
Att: 24 (h/c)
Admission: Free

Next game: 02.09.2022: Østsiden v Kråkerøy
Previous game: 31.08.2022: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK
Previous norwegian game: 25.08.2022: Fredrikstad G19 v Sarpsborg 08 G19

More pics

 

 

Onsdag 31.08.2022: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK 

Jeg hadde knapt rukket å komme meg hjem fra den siste Englands-turen på tirsdag før Jon Erik foreslo en utflukt over svenskegrensen på onsdagen. Han er jo veldig glad i våre naboer i øst, og trenger gjerne ikke rare unnskyldningen for å ta en tur over grensen. Tanken var denne gang å kjøre til Karlstad for å se cupoppgjøret mellom IF Karlstad Fotboll og Västerås SK på Tingvalla Idrottsplats, og jeg var som vanlig ikke altfor vond å be, så litt utpå dagen kom han for å plukke meg opp, og vi satt kursen mot Värmland og Karlstad, med en innlagt stopp på veien for å få i oss noe mat.

Karlstad er som kjent en by om ligger i nordenden av Sveriges største innsjø, Vänern; ved deltaet der Sveriges lengste elv Klarälven (Trysilelva) renner ut i denne. Byen ble grunnlagt av Karl IX i 1584, og er nok for mange nordmenn først og fremst kjent for ishockeylaget Färjestad. I 1685 brant store deler av Karlstad sentrum ned, og ble deretter bygget opp igjen med nytt gatesystem. Det var også her i Karlstad at man i 1905 hadde forhandlinger mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet. I dag bor det rundt 66 000 mennesker i selve Karlstad by, og drøyt 90 000 i kommunen med samme navn. Karlstad er også en studentby, og universitetet der har rundt 16 000 studenter.

Jeg hadde jo et opphold i byen i august i fjor, da jeg hadde Karlstad som base et par netter og så noen kamper i regionen, men det var greit å også få kunne besøkt Tingvalla Idrottsplats, og det skulle vise seg å være svært god timing for vårt besøk; noe vi skulle oppdage først etter ankomst. Vi parkerte utenfor Tingvalla Idrottsplats, der vi betalte 120 svenske kroner for å få komme innenfor portene. Fra inngangspartiet fikk jeg også med meg et eksemplar av det enkle kampprogrammet, og det var også her vi ble fortalt at vi hadde kommet i grevens tid, for det viste seg at dette faktisk ville være klubbene nest siste kamp på Tingvalla før de skulle flytte inn på sitt nye anlegg som visstnok har navnet Sola Arena (Karlstad promoterer seg som ‘solbyen’, for øvrig med litt mer tynge bak påstanden enn Sarpsborg gjør her til lands).

IF Karlstad Fotboll er en nyvinning som ble stiftet så sent som i 2019, som et resultat av at Karlstad BK og Carlstad United slo seg sammen. Karlstad BK hadde blitt stiftet i 1923, og spilte seg aldri opp i øverste divisjon, men spilte flere ganger på nest øverste nivå, der deres bestenotering var to andreplasser i 1948 og 1952. Carlstad United ble på sin side stiftet først i 1998, og var en samarbeidsklubb der flere klubber gikk sammen om en toppsatsing. Av disse var FBK Karlstad, Sommarro IF, Norrstrands IF, Hertzöga BK, IFK Kronoparken, Råtorps IK og Innerstadens BK. Carlstad United tok plassen til FBK Karlstad i divisjonssystemet, men sistnevnte trakk seg senere ut igjen av samarbeidet. Da IF Karlstad Fotball ble stiftet i 2019, spilte både Karlstad BK og Carlstad United i Division 1 Norra (en av de to regionale avdelingene på svensk nivå tre), og det var naturlig nok der den nye klubben tok plass.

Den svenske cupen har jo et litt annet format enn det vi er vant til her hjemme, eller har i hvert fall hatt de de senere år. I Sverige opererer de med et gruppespill, der gruppevinnerne går videre til sluttspillet med ordinære utslagsrunder. Også før gruppespillet er det to runder, og klubbene fra de to øverste divisjonene kommer inn i andre runde. Det var dit på nå hadde kommet, og en av disse var Superettan-klubben Västerås, som skulle gjeste Tingvalla og Division 1 Norra-klubben IF Karlstad United. Vertene hadde allerede måttet gjennom en kamp for å ta seg hit, og det hadde de tidligere i sommer gjort med en grei borteseier over Nordvärmlands FF. Nivåforskjellen tatt i betraktning var det kanskje naturlig å holde bortelaget som favoritter, men vi håpet på en aldri så liten cupskrell.

IF Karlstad Fotball knyttet for øvrig til seg selveste Sven-Göran Eriksson som sportslig rådgiver tidligere i år, og kanskje hadde han klart å gi hjemmelaget noen gode råd som ville være til hjelp når de skulle møte motstand fra divisjonen over? Vi så uansett ikke noe til ham da vi kikket oss rundt på Tingvalla før kampen ble sparket i gang. De som har kjørt gjennom Karlstad, har garantert sett Tingvalla IP, for den ligger kloss inntil E18, der trafikken suste forbi som et bakteppe. Stadionet ble åpnet i 1919, og publikumsrekorden på 10 421 stammer fra 2000 og en kamp mellom Carlstad United og SS Lazio. Anlegget domineres av den flotte hovedtribunen på den ene langsiden, mens det ellers er flere åpne ståtribuner her og der rundt banen. Jeg likte meg i det hele tatt godt på Tingvalla IP.

I store deler av første omgang virket det som om nivåforskjellen var i vertenes favør, for det var de som tok grep og leverte en solid omgang mot bedre rangerte gjester. At Västerås sine drakter også ga vemmelige assosiasjoner til Celtic, gjorde det ikke vanskeligere å holde med hjemmelaget som i det 29. minutt tok en fortjent ledelse 1-0 ved Govand Haidar. De fortsatte også å skape sjanser, og mens Agon Heqiri hadde en bra avslutning reddet til corner, skjøt Boye Isaac Edegware like utenfor, og ikke minst hadde Filip Johansson Bahar et skudd som gikk i tverrliggeren. Det hadde ikke vært ufortjent med en større ledelse for hjemmelaget halvveis, men i stedet fikk de ikke engang med deg en ledelse i garderoben, for i omgangens nest siste minutt utlignet Dusan Jajic med et skudd fra rundt straffemerket. 1-1 til pause da vi gikk i kiosken.

Det var et annet kampbilde etter pause, for vertene var ikke i stand til å holde nivået fra første omgangen. De virket mer forsiktige, og var også mer unøyaktige, slik at gjestene tok over initiativet. Tjue minutter ut i omgangen hadde de snudd kampen, og 1-2 kom etter flott forarbeid av Miguel Sandberg og scoring av Viktor Prodell. I det 72. minutt ble det også delt ut rødt kort til en av hjemmelagets spillere som hadde kommet innpå få minutter tidligere. Nå ville det bli tøft, og sekunder senere hadde Västerås et skudd i tverrliggeren på det påfølgende frisparket. Helt på tampen fikk gjestene straffespark, og Dusan Jajic satt inn sitt andre for dagen da han økte til 1-3 og med det fastsatt sluttresultatet.

Avansement til gruppespillet for Västerås, mens IF Karlstad Fotboll nå kunne fokusere på ligaspill. Uten at vi hadde vært klar over det, hadde vi altså tatt turen til Tingvalla IP i grevens tid, og fått med oss kamp der før det er slutt. Det var vi svært fornøyd med da vi takket for oss og gikk tilbake til bilen for å sette kursen tilbake mot grensen og Norge. Det ble et stopp for å spise litt også på veien hjem. Uten at jeg hadde bestemt meg helt riktig ennå, skulle det også bli en kamp på meg dagen etter, men da langt mer lokalt. Samtidig hadde jeg jo også¨fortsatt en del ting å gjøre med tanke på at det nå kun var en snau uke til avreise til Sør-Amerika.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 30:
IF Karlstad Fotboll v Västerås SK  1-3 (1-1)
Swedish Cup
Tingvalla Idrottsplats, 31 August 2022
1-0 Govand Haidar (29)
1-1 Dusan Jajic (44)
1-2 Viktor Prodell (65)
1-3 Dusan Jajic (pen, 89)
Att: 755
Admission: 120 SEK
Programme: Free

Next game: 01.09.2022: Begby 2 v Borgar
Next swedish game: 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad
Previous game: 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria
Previous swedish game: 20.08.2022: Wargöns IK v Sjuntorps IF

More pics

 

 

Mandag 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria

Etter at en totalt idiotisk endring av et kamptidspunkt gjorde at jeg måtte forkaste min planlagte ‘Bank Holiday Monday trippel’, hadde jeg valgt å gå for en meget ambisiøs plan B i et forsøk på å likevel få til en trippel. Jeg hadde nå sett kamp hos både Tadley Calleva og Basingstoke Town da Dave Higgins skysset meg til Basingstoke stasjon, men den virkelig utfordrende delen av planen gjensto; nemlig kveldskampen hos Calne Town og returen derfra. Det betinget at kollektivtrafikken fungerte som planlagt, og første etappe fra Basingstoke til Reading gikk uten problemer, men ved ankomst der så jeg at ikke alt var som det skulle med toget videre til Chippenham.

Jeg skulle ha noe sånt som 25 minutter på meg til å bytte fra tog til buss i Chippenham, men i Reading så jeg raskt at 18.00-toget derfra hadde forlatt London Paddington tjue minutter forsinket og var varslet minst like forsinket til Reading. Nå spøkte det med tanke på å rekke kampen, og etter hvert som forsinkelsen økte til 22 og deretter 24 minutter, var jeg lite optimistisk med tanke på å kunne fullføre dagens plan. Da toget kom, var det helt i grenseland med tanke på om jeg kunne rekke det, men jeg valgte å bli med og se, og da vi omsider ankom Chippenham, stormet jeg ut av stasjonen og rakk bussen som sto utenfor og ventet med et lite halvminutt. Det er greit å kunne ha marginene med seg innimellom også…

Calne er en by i grevskapet Wiltshire; beliggende omtrent to og en halv mål sørvest for grevskapets største by, Swindon, og en mil øst for Chippenham. Allerede da den såkalte Domesday Book ble nedtegnet i 1086, var Calne etablert som et lite samfunn ved den lille elven Marden, på det som den gang var hovedveien mellom London og Bristol. På 1700-tallet hadde Calne en betydelig industri med produksjon av ullklær. Her gikk også en kanal som ikke minst ble brukt til å frakte kull fra kullfeltene i Somerset, og den sto ferdig i 1810, men ble forlatt og stengt i 1914. Jernbanen ankom i 1863, og det gikk en egen linje mellom Chippenham og Calne, men stasjonen og linjen var en av mange som i 1965 ble nedlagt som følge av de såkalte Beeching cuts. Det sies at denne linjen da var den mest ulønnsomme i hele landet når man målte tapene per meter. I 2011 bodde det snaut 17 300 peronser i Calne.

Bussen brukte et drøyt kvarter på turen fra Chippenham til Calne, der jeg hoppet av på stedet Google Maps rådet meg til å gjøre det. Det viste seg imidlertid at veien den guidet meg inn på var en blindvei som ledet inn på det som vel var en privatskole. Jeg hadde nå såpass dårlig tid at jeg ikke følte for å snu, og forsøkte å krysse gjennom den store hagen for å komme inn på en vei som gikk parallelt på andre siden. Jeg oppdaget imidlertid at jeg nå var sperret inne bak flere meter høye gjerder i smijern, men jeg følte ikke at jeg hadde tid til å snu, så jeg endte opp med å faktisk klatre over en tre meter høy smijernsport som en tyv i natten. Deretter fant jeg en bedre vei, og slik var det at jeg ankom Bremhill View med kun 5-6 minutter til avspark. Jeg betalte meg inn med £5, og heldigvis hadde de også flere kampprogram igjen, slik at jeg for £1 sikret meg et eksemplar av det 24-siders programmet.

Calne Town ble stiftet i 1886, og i 1894 var klubben med å stifte Wiltshire League. De forlot selv denne ligaen i 1912, men vant sesongen etter Wiltshire Senior Cup etter finaleseier over Trowbridge Town. I 1919 returnerte de også til ligaspill i Wiltshire League, og året etter slo de seg sammen med Harris FC (mon tro om ikke det ble startet som bedriftslag for en lokal bacon-produsent) og tok navnet Calne & Harris United. Det var først i 1963 at de igjen tok navnet Calne Town, og det er kanskje bra de ikke var overtroiske, for klubben endte sist i ligaen de neste fire sesongene. I 1976 slo Wiltshire League seg sammen med Wiltshire Combination og skapte dagens Wiltshire County League, og Calne Town ble med i den nye ligaen. I 1984/85-sesongen vant de igjen Wiltshire Senior Cup etter finaleseier over Swindon Supermarine.

Etter 1985/86-sesongen, som endte i en tredjeplass, fikk Calne Town rykke opp i Western League Division One. Våren 1992 endte de på en andreplass der, og rykket opp i Premier Division. Der ble de værende i seks sesonger før de i 1999 måtte returnere som jumbo. I 2005 rykket de opp igjen etter en ny andreplass, og oppholdet i Premier Division varte denne gang i fem sesonger, med femteplassen i 2005/06 som bestenotering. I 2009/10-sesongen vant de sin tredje Wiltshire Senior Cup, men rykket samtidig ned igjen. To år senere hanket de også inn nevnte trofé for fjerde gang etter å ha slått Bemerton Heath Harlequins. I 2021 ble Calne Town flyttet over i Hellenic League, og fikk samtidig plass i dens Premier Division på bakgrunn av resultatene under de annullerte ‘Covid-sesongene’. Forrige sesong endte de nest sist, og spiller derfor nå i Hellenic League Division One.

Der skulle de nå møte en annen Wiltshire-klubb, i form av Malmesbury Victoria, og de to grevskapsrivalene var snart på vei ut på banen ikke lenge etter at jeg betalte meg inn. Bremhill View har vært klubbens hjemmebane siden 1960-årene, etter at de tidligere hadde benyttet flere banen i området. Her har man en hovedtribune på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder. Flomlysene skal ha kommet på plass så sent som i 2004. Jeg rakk en kjapp tur innom kiosken for å kjøpe meg en Bovril og noe å tygge på før dommeren blåste i gang kampen.

Calne Town hadde startet ligasesongen med 1-1-2 på sine fire første, mens bortelaget sto med 2-0-2, og det var gjestene som tok en tidlig ledelse da Jack Smith satt inn 0-1 i det åttende spilleminutt. Etter halvspilt førsteomgang svarte vertene da Josh Bright utlignet til 1-1 med en flott avslutning via stolpen. Malmesbury Victoria var nære på å ta tilbake ledelsen etter en halvtime, og det flotte langskuddet hadde fortjent bedre, men ballen smalt i tverrliggeren og ble deretter klarert. Dermed sto det 1-1 til pause etter en nokså jevnspilt omgang mellom de to lokalrivalene. Jeg hadde nå tid til å raskt sjekke ut baren i pausen.

Tidlig i andre omgang var Josh Bright på farten igjen, og med sin andre nettkjenning for dagen sørget han for ledelse 2-1 til vertene. Det var ikke bare gjestene som hadde en Jack Smith, for en navnebror spilte for Calne, og det var han som i det 59. minutt økte til 3-1, slik at en Jack Smith nå hadde scoret for begge lag. Et kvarter senere traff vertenes Garry Lock tverrliggeren med et susende skudd, men på overtid ble det likevel 4-1 da Jamie Norman headet inn kveldens siste scoring. En god andre omgang av Calne, på en kveld der det først og fremst var effektiviteten som til slutt var tungen på vektskålen.

Jeg måtte sporenstreks haste av gårde, og langet ut mot bussholdeplassen i Calne sentrum, der jeg ta bussen tilbake til Chippenham. Det som var kveldens siste buss var åpenbart forsinket, men idet jeg begynte å frykte en tilværelse som uteligger i Wiltshire, kom bussen rundt hjørnet. Også i Chippenham ble det meldt om at toget tilbake til London var forsinket, og dermed benyttet jeg anledningen til å unne meg en rask pint ved det eminente vannhullet Old Road Tavern et steinkast unna. Da fikk jeg vært innom en pub også på denne travle dagen. En ambisiøs plan om en trippel hadde blitt kronet med suksess. Det ble en sen retur til London, og nå gjensto kun hjemreisen dagen etter. Da kunne jeg også begynne å se frem mot avreise for min store tur til Sør-Amerika.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 553:
Calne Town v Malmesbury Victoria 4-1 (1-1)
Hellenic League Division One
Bremhill View, 29 August 2022
0-1 Jack Smith (8)
1-1 Josh Bright (23)
2-1 Josh Bright (52)
3-1 Jack Smith (59)
4-1 Jamie Norman (90+2)
Att: 178
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 31.08.2022: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK
Next UK game: 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County (TBC)
Previous game: 29.08.2022: Basingstoke Town v Binfield

More pics

This trip on a map