Mandag 29.08.2022: Basingstoke Town v Binfield

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men håpet å få med meg ytterligere to da vi forlot Barlows Park etter å ha sett vertene Tadley Town sikre tre nye poeng. Dave Higgins skulle i likhet med meg videre til Basingstoke Town, og hans tilbud om skyss ble selvsagt takket ja til. Basingstoke Town spiller som kjent(?) dessverre ikke lenger på The Camrose, men mer om det snart. Vi parkerte utenfor Winklebury Football Ground med en drøy time til avspark, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne betale meg inn med £10 først som sist, selv om det foreløpig ikke så ut til å skje mest på innsiden der. For ytterligere £2 ble jeg innehaver av et 32-siders kampprogram, før jeg fant ut at det ikke engang er noen bar her hvor jeg kunne sette meg ned med en pint og bla i programmet.

Først er det kanskje på sin plass å fortelle at Basingstoke er by i det nordøstlige Hampshire; beliggende to mil sør-sørvest for Reading, snaut fem mil nordøst for Southampton og 77 kilometer sørvest for Charing Cross i London sentrum. Allerede i Domesday Book av 1086 er den omtalt som et sted det ble holdt marked, men rett vest for byen er det funnet spor av bosetninger helt tilbake til rundt år 3000 f.Kr. Basingstoke forble en liten markedsby frem til 1950-årene, da boligbyggingen skjøt fart i et prosjekt som skulle gjøre noe med Londons befolkningsoverskudd. Ved slutten av andre verdenskrig bodde det rundt 25 000 i byen, men i dag er tallet beregnet til omtrent 114 000, inkludert de ytre bydeler. Byen ble et økonomisk senter, og flere selskaper har etablert sine britiske hovedkontor i Basingstoke.

Tilbake i august 2011 gjestet jeg The Camrose, som hadde vært Basingstoke Towns hjemmebane siden 1945, men det har dessverre skjedd ting siden den gang. I 2019 ble de kastet ut av tidligere klubbformann Rafi Razzak, da denne slimålen ønsket å selge The Camrose til utbyggere. Klubben måtte en periode leie seg inn hos Winchester City, men kunne i oktober 2020 i det minste returnere til hjembyen for å spille på et noe ‘oppgradert’ Winklebury Football Ground, som også er basen til Hampshire FA. Det er et nokså trist anlegg, med både kunstgressdekke og en masse forskjellige og usjarmerende markeringer i forskjellige farger ute på banen. Kanskje er det også FAs eierskap som hindrer klubben i å ha en bar? Men de gjør det beste ut av det, og er nok i hvert fall glade for å i det minste være tilbake i Basingstoke.

Det bekreftet også klubbens formann som hadde fått med seg mine planer om et besøk og nå oppsøkte meg for å hilse på og ønske velkommen. Det viste seg å være en trivelig kar, og han innrømmet at de selvsagt gjerne fortsatt skulle vært på The Camrose, og at den nåværende basen naturligvis ikke kan måle seg med deres gamle hjemmebane. Men som han også sa, må de samtidig se fremover og gjøre det beste ut av situasjonen de befinner seg i. Dagens bortelag var Binfield, og jeg så snart min gamle busse Roger Herridge som fortsatt er en del av deres trenerapparat. Vi fikk slått av en trivelig prat idet han gikk av banen etter å ha vært med å lede oppvarmingen, etter noen minutter ønsket jeg lykke til idet han gikk i garderoben.

Basingstoke Town ble stiftet i 1896, ved at klubbene Aldworth United og Basingstoke Albion slo seg sammen. De tok snart plass i Hampshire League, men registrerte en rekke jumboplasseringer før de etablerte seg for alvor. Etter to strake andreplasser vant de ligatittelen i 1968. Det ble fulgt opp med en ny andreplass, før de deretter hanket inn to nye ligatitler på rad. Etter at de i 1972 tok sin tredje ligatittel på fire år, fikk de ta steget opp i Southern League, og i 1985 rykket de opp til Southern League Premier Division, før de to år senere ble flyttet over i Isthmian League. Etter at de nye regionale Conference-avdelingene kom til sommeren 2004, fikk Basingstoke Town den siste plassen i Conference South, selv om de opprinnelig hadde tapt en playoff-kamp mot Lewes om den retten, men det ble en ledig plass da Hendon valgte å likevel ikke ta ‘opprykk’.

En femteplass i 2011/12-sesongen betød playoff, men Dartford ble for sterke i semifinalene. Våren 2015 registrerte de sin bestenotering i ligaen i form av en tredjeplass i Conference South, men igjen ble det stopp i semifinalene; denne gang med tap for Whitehawk. Et år senere endte Basingstoke som jumbo og rykket ned, og i 2019 var ytterligere et nedrykk et faktum, slik at klubben er tilbake på step 4 (nivå 8 totalt), der de spiller i det som nå heter Isthmian League Division One South Central. Det kan også nevnes at Basingstoke Town ved tre anledninger også har tatt seg til andre ordinære runde av FA Cupen, men sist gang var nå så langt tilbake som i 2006/07-sesongen. Publikumsrekorden på The Camrose som lyder på 5 085 stammer for øvrig også fra en av disse FA Cup-kampene, da de i november 1997 slo ut Wycombe Wanderers i første ordinære runde. De dagene kan nok fort virke som en fjern fortid for Basingstoke-fansen nå for tiden.

Winklebury Football Ground er vel kun en del av et større sportskompleks med navnet Winklebury Sports Complex, og er som nevnt ikke akkurat stadionet som oser mest av sjarm, for å si det mildt. Likevel har klubben etter beste evne forsøkt å gjøre det til et ‘hjem’, og de har fått på plass to små moderne tribuner som har blitt plassert bak hvert sitt mål. I tillegg har anlegget også en hovedtribune på den ene langsiden. Klubben lider nok først og fremst av å ikke ha noen skikkelig bar de kan ta inn inntekter fra, og jeg savnet også et sted å kunne lade opp med en pint og ikke minst få ladet telefonen. Det siste var ikke minst nå viktig siden jeg denne gang hadde glemt nødladeren hjemme i Norge, men det var bare å skru på ‘sparemodus’ inntil videre.

Basingstoke Town hadde startet sin ligasesong med 1-1-1 på sine tre første seriekamper, mens bortelaget Binfield sto med 2-1-0 på sine tre. Både her og der klager spillere og trenere på toppnivå over tett kampprogram, men Basingstoke-manager Dan Brownlie mønstret i hvert fall nøyaktig samme mannskap som kun to døgn tidligere hadde slått nyopprykkede Hanworth Villa og sørget for at sistnevntes vanvittige rekke med kamper uten tap i ligaspill stoppet på 49. Det dro seg mot avspark, og det kom stadig folk inn portene på Winklebury Football Ground da lagene entret det usjarmerende kunstgresset med de irriterende markeringene i forskjellige farger. Innen den tid hadde jeg også rukket å kjøpe meg en burger.

Det startet nokså jevnspilt, men jeg konstaterte snart at det virket litt farligere når gjestene fra Berkshire kom fremover. Vertenes keeper Paul Strudley måtte i aksjon med en god redning på en avslutning fra Taylor Morgan, og sistnevnte kom enda nærmere etter et kvarters tid, men Strudley sto nok en gang i veien. I det 27. minutt hadde Binfield en corner, og Joe Gater raget høyest og headet ballen i tverrliggeren så det smalt i metallet. Basingstoke hadde også en mulighet da Brad Wilson prøvde seg, men Binfield-keeper Chris Grace ryddet opp, og det var fortsatt målløst til pause etter en omgang der Binfield hadde virket et lite hakk vassere.

Tidlig i andre omgang var Harvey Harry på full fart inn i ‘Stokes-feltet, men Billy Upton ryddet opp med en glimrende takling i siste liten. I det 57. minutt fikk vi omsider nettsus, og det var Connor Holland som headet Binfield i en ikke helt ufortjent ledelse. 0-1. Med en snau halvtime igjen hadde vertene en god sjanse da Brad Wilson fikk muligheten fra kort hold, men keeper Grace reddet glimrende. På tampen måtte han også i ilden med en redning på et langskudd fra Simon Dunn. Basingstoke presset for en utligning nå, og ropte to ganger også på straffespark uten å bli hørt, men på overtid var det i stedet Binfield som satt spikeren i kista. Sean Moore headet inn 0-2, og fastsatt med det sluttresultatet.

Majoriteten av de 560 tilskuerne måtte gå skuffet hjem, mens Binfield kunne feire tre poeng og at de hadde fått en god start på sesongen. Selv skulle jeg videre, og selv om Dave skulle sette kursen hjemover, svippet han meg til Basingstoke stasjon slik at jeg kunne rette oppmerksomheten mot dagens tredje og siste kamp, eller i hvert fall å prøve å komme meg dit. Avslutningsvis kan det nevnes at Basingstoke Town og deres fans fortsatt driver en kampanje for å forsøke å redde The Camrose, og mer om det kan ses her. Det er rett og slett vanskelig å ikke føle sympati med Basingstoke-fansen, og man kan jo alltids håpe at de skal kunne klare det, selv om det ser veldig mørkt ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 552:
Basingstoke Town v Binfield 0-2 (0-0)
Isthmian League Division One South Central
Winklebury Football Ground, 29 August 2022
0-1 Connor Holland (57)
0-2 Sean Moore (90+1)
Att: 560
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria
Previous game: 29.08.2022: Tadley Calleva v Frimley Green

More pics

This trip on a map

 

 

Mandag 29.08.2022: Tadley Calleva v Frimley Green

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday, og også i år åpnet dette for flere kamper takket være at noen ligaer opererer med tidlige avspark på denne dagen. Jeg hadde valgt meg base i London for å dra nytte av dette, og hadde opprinnelig kikket på en mulig trippel. Wembley FC skulle ha hjemmekamp med tidlig avspark klokka 11.30, og planen var å se den for deretter å dra til Hendon som hadde hjemmekamp på det mer tradisjonelle tidspunktet 15.00. Med hjemmekamp for Barnet klokka 17.15 lot det seg muligens også gjøre å få med seg tre kamper om jeg tok en taxi mellom de to siste. Selvsagt skulle det imidlertid dukke opp skjær i sjøen som ødela for denne planen.

I løpet av uken før kom meldingen om at kampen mellom Wembley og Hilltop ville bli flyttet til det fullstendig håpløse tidspunktet 13.30, og det utløste en solid dose av både irritasjon og frustrasjon hos ikke bare undertegnede, men flere andre banehoppere som hadde valgt seg samme kamp som en del av sine planer for denne mandagen. Jeg kommer aldri til å skjønne helt logikken bak disse 13.00- eller 13.30-kampen, som gjør at det da blir umulig å få med seg kampen og deretter dra til en annen kamp. På kamper med tidlige avspark der det er mulig, møter jeg ofte mange som har slike planer – både banehoppere og andre fans som bare tar turen innom for å se kamp før deres eget lag skal i aksjon. Med et langt mer krøkkete kamptidspunkt vil disse utebli, og klubben går glipp av inntekter fra både inngangspenger og ikke minst fra baren og matutsalg etc.

Det fikk være Wembley FC sitt tap denne dagen, for i likhet med mange andre hadde jeg imidlertid forkastet planen om et besøk der og heller kikket på mulige alternativer. Det viste seg å være svært kronglete å finne en dobbel som lot seg kombinere med den sene kampen hos Barnet. Men så dukket det opp noe som gjorde at jeg begynte å kikke på mulighetene for å dra ut av London. I Hellenic League hadde Calne Town meldt om at deres hjemmekamp mot Malmesbury Victoria ville bli kveldskamp med avspark 19.45, og jeg kikket etter mulige dobler som lot seg kombinere med denne. Ingen enkel trippel, men jeg fant ut at det kunne la seg gjøre å se Tadley Calleva i tidlig kamp 11.30, Basingstoke Town 15.00, og deretter forsøke å dra til Calne. Etter å ha sovet på det, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk.

Etter å ha forlatt min base ved The County Hotel og fått meg litt frokost, lot jeg tubens Northern Line frakte meg fra Kings Cross St. Pancras sørover til Waterloo. Der hopper jeg på et av togene mot Basingstoke, der jeg steg av for å unnagjøre neste etappe med buss. Buss nummer 2 brukte rundt tjue minutter opp til Tadley, der jeg hoppet av. Tadley er en by helt nord i grevskapet Hampshire; omtrent en mil nord for Basingstoke, og 16 kilometer sørvest for Reading. I 1950- og 1960-årene ble det bygget en rekke boliger for arbeidere ved det britiske forsvarets senter for atomvåpen i nærliggende Aldermaston. Ved siste folketelling bodde det omtrent 11 500 personer i Tadley.

Det var med en snau time til kampstart at jeg gikk av bussen og spaserte de 6-7 minuttene bortover Silchester Road til jeg fikk formiddagens kamparena Barlows Park på min venstre hånd. Der avleverte jeg £6 i inngangspenger, og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en 24-siders blekke, men før jeg rakk å i det hele tatt bla noe særlig i det, traff jeg på kjente fjes. Luton Town- og Rangers-supporter Dave Higgins hadde tatt turen, og han var ikke den eneste, for snart så jeg også Shrewsbury Town-supporter Lee Vaughan og hans bedre halvdel inne på anlegget. Det var nå lenge siden sist, og vi ble nå stående og snakke sammen mens det nærmet seg avspark.

Det hadde blitt spilt fotball i Tadley også tidligere, og dagens klubb må kanskje kunne ses på som en etterfølger av disse. Tadley Calleva ble i 1989 stiftet som Tadley FC, og spilte først i Basingstoke & North Hants League, og sikret seg nokså raskt opprykk til Hampshire League, der de sakte men sikkert klatret i divisjonene samtidig som de i 1999 tok navnet Tadley Town. I 2004 fulgte et nytt navneskiftet da de tok dagens navn, og Calleva-suffikset viser for ordens skyld til den gamle romerske byen Calleva Atrebatum som lå i dette området. Samtidig med dette siste navnebyttet kunne klubben også ta steget opp i Wessex League, der de tok plass i det som den gang var den ligaens Division Three. I 2006 ble den omdøpt til Division Two, og våren 2007 noterte de seg for en andreplass (i den siste sesongen før ligaen igjen returnerte til kun to divisjoner) og sikret opprykk til Division One.

Våren 2008 vant de Wessex League Division One på første forsøk, men ble nektet et andre strake opprykk til Premier Division da klubbens hjemmebane ikke oppfylte kravene. De måtte vente helt til våren 2018 før de fikk rykke opp, etter at man i mellomtiden hadde oppgradert anlegget noe. 8. plassen i debutsesongen i Wessex League Premier Division står fortsatt som deres bestenotering, for de to neste sesongene ble som kjent avbrutt og annullert, og for 2021/22-sesongen ble Tadley Calleva flyttet over til Combined Counties League. Sistnevnte har nå fått to avdelinger i sin toppdivisjon, og The Tadders er å finne i CCL Premier South, der de forrige sesong endte som nummer 10.

Jeg nevnte at Tadley Calleva i 2008 ble nektet opprykk fordi hjemmebanen ikke oppfylte kravene. Barlows Park ble da også åpnet så sent som i 2007, og var åpenbart meget spartansk. Mange vil nok si at det fortsatt kan være en passende beskrivelse, men man har siden den gang fått på plass mer tilskuerfasiliteter. Hva gjelder tribuner er de nå å finne på den ene langsiden, der det står tre tribuner på rekke og rad. I midten har man en sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen, og ellers er det to enkle overbygg på stående tilskuere. Rundt banen ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder. Bak det ene målet har man inngangspartiet, klubbhuset med matutsalg etc.

Etter noen jevnspilte åpningsminutter var det hjemmelaget som kom best i gang og fikk en god start da Kallum Cousins spilte gjennom Ben Wright som sendte ballen forbi keeper og i mål til 1-0. Noen få minutter senere var det nesten en reprise, men denne gangen ble avslutningen reddet av Frimley Green-keeper Nativ Yanko. Gjestene hadde også sin del av angrepsspillet, men slet med å bryte ned et Tadley-forsvar som virket å ha nokså god kontroll. Vertene hadde på sin side flere sjanser til å øke ledelsen før pause, og ikke minst var Cousins nære på med en heading i tverrliggeren, men det sto fortsatt 1-0 halvveis. Lee hadde vært i matutsalget og tipset meg om at de faktisk hadde scotch pies men at det kun var én igjen, så jeg hastet bort og sikret meg den siste.

Tadley Calleva startet best etter pause, og Dean Stow var med sine gode pasninger og innlegg involvert i og sto bak mye av det som skjedde fremover hos vertskapet. Den foreløpig beste sjansen i andre omgang kom imidlertid fra bortelaget i form av et langskudd som smalt i tverrliggeren noen minutter før vi passerte timen spilt. I det 78. minutt kom doblet hjemmelaget omsider ledelsen, og det kom etter at Stow spilte frem innbytter Aaron Parfitt som fintet bort en mann og fant Sheldon Wright som igjen fant nettmaskene. 2-0! Fem minutter senere var det imidlertid kamp igjen da hjemmeforsvaret for en gangs skyld sov og tillot Ross Murdoch å løpe gjennom og redusere til 2-1. Dette førte til noen hektiske sluttminutter der gjestene plutselig presset på og hadde en serie med cornere, dødballer og innlegg, men vertene klarte å ri av stormen.

Dermed endte det 2-1 foran 119 betalende tilskuere, og Tadley Calleva hadde notert seg for sin tredje strake seier i ligaen (og femte i alle turneringer). Dave Higgins hadde i likhet med meg tenkt seg videre til Basingstoke, Wrinklebury Football Ground og kampen mellom Basingstoke Town og Binfield, og tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til. Vi tok farvel med Lee og fruen og fartet sørover igjen mot Basingstoke. Første del av min ambisiøse trippel var historie, men nå gjensto fortsatt to kamper. Det var bare å takke for oss hos Tadley Calleva (som faktisk hadde fått æren av å bli min bane nummer 550 i den engelske pyramiden) og rette oppmerksomheten mot neste kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 551:
Tadley Calleva v Frimley Green 2-1
Combined Counties League Premier Division South
Barlows Park, 29 August 2022
1-0 Ben Wright (6)
2-0 Sheldon Wright (78)
2-1 Ross Murdoch (83)
Att: 119
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 29.08.2022: Basingstoke Town v Binfield
Previous game: 28.08.2022: Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green

More pics

This trip on a map

 

 

Søndag 28.08.2022: Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green

Det var ingen lang etappe jeg i første omgang hadde foran meg da jeg litt før halv elleve befant meg på Leicester stasjon etter å ha sjekket ut fra Grafton House. Søndager er ikke alltid de enkleste for en banehopper, og under den tidlige planleggingsfasen av turen hadde jeg faktisk vurdert å benytte dagen til å se rugby league. I tillegg var det såpass lenge siden min visitt til City Ground i Nottingham at jeg flyktig også vurderte en revisit for å se Nottingham Forest sitt oppgjør mot Tottenham. Det endret seg da noen av helgens kamper i FA Vase ble flyttet til søndagen, og jeg endte opp med å velge meg oppgjøret mellom Burton Park Wanderers og Penn & Tylers Green. Det var bare å komme seg med toget ned til Kettering.

Etter å ha krysset over grensen til Northamptonshire, steg jeg etter hvert av i Kettering etter en bortimot 25 minutter lang togtur. Tanken hadde vært å ta et nokså tidlig tog ned til Kettering for å innta frokost på Wetherspoons-puben i sentrum der, og det var det jeg gjorde etter å ha tuslet inn i sentrum og funnet frem til The Earl of Dalkeith. Etter å satt til livs frokosten der, spaserte jeg tilbake til The Stitching Pony for å slå i hjel litt tid med en pint der før jeg gikk for å ta bussen til Burton Latimer og dagens kamp der. På busstasjonen traff jeg på en eldre groundhopper, og i samråd med et par lokale, klarte vi å finne riktig perrong og riktig buss. Sjåføren gjorde etter hvert et stopp og proklamerte at dette var det nærmeste vi ville komme Latimer Park, så vi gikk av der med rundt et kvarters gange foran oss.

Burton Latimer er en liten by i det nordlige Northamptonshire; beliggende kun rundt fem kilometer sørøst for den langt større naboen Kettering. Her benyte man på siste halvdel av 1800-tallet med utvinning av jernmalm, samtidig som også flere klesfabrikker åpnet i området. Ved siste folketelling var det rett i underkant av 7 500 innbyggere i Burton Latimer, og mange av disse pendler nok i dag til andre steder. Den siste delen av den lille byens navn stammer for øvrig fra Latimer-familen som holdt til her på 1200-tallet. Men nå var det tross alt fotballen jeg hadde kommet for, og vi orienterte oss greit frem til Latimer Park, der vi ankom med rett i overkant av halvannen time til avspark i dagens kamp.

For de som følger med i engelsk non-league, burde det være en kjent sak at også Kettering Town nå også spiller her på Latimer Park, etter at de måtte forlate sin gamle hjemmebane Rockingham Road i 2011. Etter å ha banedelt med både Rushden & Diamonds og Corby Town, var det vel i 2013 at de flyttet inn her, og mon tro om de ikke nå også har kjøpt anlegget og står som eier. Det ser man også godt fra utsiden, der skiltene som bærer Kettering Towns navn er de største og mest iøyenfallende. Også baren på utsiden viste seg å være Kettering Town sin, uten at jeg var klar over det da jeg gikk inn der for å unne meg en pint. Først noe senere oppdaget jeg at Burton Park Wanderers faktisk har en egen liten bar på innsiden.

Karen som betjente Kettering-baren viste seg å være en trivelig type som vel også var en av lederne i klubben. Han fortalte at baren også fungerte som en vanlig pub som holdt åpent også utenom kampdager, og forærte meg en Kettering Town-pen, en pin, og et kampprogram fra deres forrige hjemmekamp. Etter en hyggelig prat, skulle jeg egentlig kun ut og unne meg en røykepause, og ville da benytte anledningen til å se om dagens kampprogram hadde ankommet i inngangspartiet. Det hadde de, og jeg betalte £1 for et eksemplar, men her ble jeg også bydd å betale meg inn med ytterligere £5 for å lade opp i baren til Burton Park Wanderers. Det var først da jeg ble klar over at de faktisk ikke benyttet Kettering sin på utsiden, og jeg gikk for å tømme glasset og betalte meg deretter inn.

Burton Park Wanderers ble stiftet i 1961 under navnet Kettering Park Wanderers, og holdt da til i nettopp Kettering. Det var først i 1973 at de flyttet til sin nåværende base og tok dagens navn. De hadde i 1968 tatt plass i United Counties League, og der holdt de seg faktisk frem til de sommeren 2021 ble flyttet over i South Spartan Midlands League. Tiden i UCL bestod gjerne av en kamp på nedre halvdel av ligaens nivå to, og etter at en flyktig visitt i UCL Premier Division tok slutt våren 1991 har de flere ganger endt sist i ligaen. Hele åtte ganger siden årtusenskiftet endte de som jumbo i UCL, inkludert fem strake sesongen, men beholdt plassen hver gang. Også i SSML Division One slet de i bunnen forrige sesong, og endte nest sist.

Baren til Burton Park Wanders mer en mer enkel og spartansk affære, og var å finne i en brakke som sto litt bortgjemt og inngjerdet ikke langt fra inngangspartiet. Der gikk det i salg av øl og cider på boks, og jeg slo meg ned for å titte litt i kampprogrammet. Det var av typen som hadde 16 sider (hovedsakelig reklame) som nok brukes hver eneste kamp denne sesongen, i tillegg til at et 8 siders hefte var stukket inni. Der ble igjen hjemmelagets historikk gjentatt, i tillegg til at tok for seg gjestenes. En tabell for SSML Division One var det også. Ikke det beste programmet jeg har sett, men prisen var da heller ikke avskrekkende, og her hjemme i Norge ville det nok naturligvis uansett vært en kandidat til årets program.

Latimer Park ble som jeg så vidt nevnte åpnet i 1973; eller det var i hvert fall da klubben flyttet inn og begynte å spille der. Det er imidlertid etter storebror Kettering Town sin ankomst for noen år siden at det virkelig begynte å skje ting her, og det som skal ha vært et meget spartansk anlegg har blitt oppgradert etter deres behov. Anlegget bærer derfor litt preg av dette, og visse seksjoner har til og med et visst midlertidig preg. Det som må kunne kalles hovedtribunen på den ene langsiden er vel den med mest karakter, og denne har sitteplasser. Det samme gjelder en tribune som står ved siden av og ser ut som en midlertidig løsning. Sitte kan man også gjøre på en tribune bak det ene målet, mens den motsatte kortsiden har en ståtribune. Bortre langside er helt åpen med hard standing, i tillegg til små partier med noen trinn med ståplasser under åpen himmel

Det dreide seg altså om første kvalifiseringsrunde av sesongens FA Vase, og motstander var Penn & Tylers Green fra området mellom Beaconsfield og High Wycombe. Mens Burton Park Wanderers i 2021 hadde blitt flyttet fra UCL Division One til SSML Division One, hadde Penn & Tylers Green faktisk blitt flyttet fra nettopp SSML Division One til Combined Counties League Division One. Det var dermed ikke to ligarivaler som møttes, men likevel to lag som begge hadde tilhold på step 6 (nivå 10 totalt). I tillegg hadde begge startet sesongen hittil med 1-1-2 på sine fire første kamper i hver sin respektive liga. Men nå var det altså FA Vase og cupspill.

Ute på gressmatta var det etter hvert gjestene fra Buckinghamshire som kom best i gang, og i det tiende minutt traff de tverrliggeren med et langskudd. Ti minutter senere hadde de en ny mulighet som hjemmekeeperen måtte slå til corner, og hjørnesparket endte med en avslutning som tvang frem en ny redning der keeper fikk reddet via stolpen. Med rundt ti minutter til pause tok Penn & Tylers Green ledelsen, og det var faktisk en corner fra Dean Mirza som gikk rett i mål. Det sto også 0-1 da lagene tok pause, og bortelaget laget fortjent halvveis, uten at jeg følte at nivået hadde vært avskrekkende godt. Jeg følte at jeg så to svake step 6-lag, og ikke minst gjalt det vertene Burton Park Wanderers.

Deres keeper måtte igjen i aksjon for å hindre ytterligere baklengsmål ti minutter ut i andre omgang, og nå var det det rett og slett en svak kamp de 113 tilskuerne var vitne til. Det skjedde lite foran de to målene etter hvilen, men vertene skapte etter hvert et par halvsjanser, mens gjestene kanskje ble mer og mer fornøyd med tingenes tilstand etter hvert som klokka tikket mot full tid. Burton Park Wanderers hadde en heading rett på keeper, et godt og lovende angrep som ikke første til noe som helst, og på overtid en siste mulighet som ble parert av bortelagets keeper slik at det endte med 0-1 og borteseier. Avansement for Penn & Tylers Green, og jeg følte at Burton Park Wanderers kunne spilt til det ble mørkt uten å klare å få ballen i nettet. Tross alt en fortjent borteseier, spesielt sett i lys av førsteomgangen.

Jeg hadde slengt fra meg bagen i baren til Kettering Town, og gikk raskt dit for å bevilge meg en ny pint før karen bak disken var så vennlig å bestilte en taxi til meg. Den skysset meg tilbake til Kettering stasjon, der jeg kom meg med toget sørover til London St. Pancras. Med tanke på en planlagt trippel dagen etter, hadde jeg nemlig valgt meg London som base de to siste nettene. Jeg hadde betalt £81 for to overnattinger ved The County Hotel ved Kings Cross, og fikk raskt sjekket inn der. Kvelden ble benyttet til å sjekke ut noen av områdets puber. I tur og orden ble Lord John Russell, Norfolk Arms, Mable’s Tavern og The Rocket besøkt før jeg trakk meg tilbake for å få litt søvn før en travel mandag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 550:
Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green 0-1 (0-1)
FA Vase, 1st Qualifying Round
Latimer Park, 28 August 2022
0-1 Dean Mirza (35)
Att: 113
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 29.08.2022: Tadley Calleva v Frimley Green
Previous game: 27.08.2022: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers

More pics

This trip on a map

 

 

Lørdag 27.08.2022: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers

Fredagskampen i Histon hadde vist seg å være en fin start på turen, og da jeg denne lørdagen våknet i Cambridge, var jeg også nokså uthvilt etter en god natts sårt tiltrengt søvn. Etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet, rasket jeg med meg en frokost i form av smørbrød fra en Sainsbury’s-sjappe vegg-i-vegg, og satt disse til livs mens jeg trasket bort til Cambridge stasjon. Derfra kom jeg meg med et tog som skulle mot Leicester, som var min neste destinasjon, og der ankom jeg med såpass god tid at jeg kunne unne meg en pitstop på puben The Parcel Yard før jeg tok med meg bagasjen og hoppet på en lokal buss sørover mot bydelen Knighton.

Jeg steg av et steinkast fra puben The Cradock Arms, der jeg hadde planlagt et aldri så lite stopp. Her hadde de satt ut skilt som vitnet om at det denne helgen var ‘beer & cider festival‘, så det passet jo som hånd i hanske. Det viste seg også å være en meget god og trivelig pub, med et stort og koselig uteareale på baksiden, der ‘cider-teltet’ var satt opp, og det var kanskje ikke altfor overraskende at det var dit jeg satt kursen. Karen der hadde også et utall forskjellige Lilley’s-varianter, og tilbød også salg av 3 x 1/3 pints slik at det lot seg gjøre å smake på flere av de. Da jeg måtte bryte opp, lovet jeg både ham og meg selv å returnere etter kampen, og slepte deretter med meg bagasjen mot Whittier Road, der min kamp denne dagen skulle finne sted.

Kampen jeg hadde endt opp med å velge meg var oppgjøret mellom Friar Lane & Epworth og Highfield Rangers i Leicestershire Senior League Premier Division. Jeg tuslet vestover på Knighton Lane East, og etter å ha krysset under toglinjen dreide jeg snart til venstre inn på Whittier Road, der jeg nokså umiddelbart fikk innkjørselen til Friar Lane & Epworths hjemmebane på min venstre hånd. Dette området sorterer vel under bydelen Aylestone, som tidligere var en separat landsby, men for lengst har blitt spist opp av storbyen Leicester og nå er en bydel sør for Leicester sentrum. Her fant jeg frem til klubbens bar på utsiden av selve anlegget, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagen i et hjørne der etter å ha bestilt meg en pint.

Friar Lane & Epworth ble stiftet så sent som i 2004, men var da et resultat av at de to klubbene Friar Lane Old Boys og Epworth slo seg sammen. Friar Lane Old Boys blitt med i Leicestershire Senior League i 1969, og skulle snart dominere denne ligaen med hele sju ligatitler i løpet av 1970-årene; inkludert fem på rad i perioden 1974-1978. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Vase i både 1974/75 og 1975/76, men til tross for suksess i ligaen, valgte de å ikke ta steget opp. Etter 1978 hadde de derimot ikke like stor suksess, men noterte seg (takket være målforskjell) for tre andreplasser i 1990-årene.

Epworth er ikke like merittert, og for deres del var det først i 2002 at de tok plass i Leicestershire Senior League, og da i Division One. Den ble imidlertid vunnet på første forsøk, slik at de sikret seg opprykk til den ligaens toppdivisjon, men allerede et år senere – i 2004 – slo de seg altså sammen med Friar Lane Old Boys. Resultatet var som sagt at dagens Friar Lane & Epworth så dagens lys, og suksessen lot ikke vente altfor lenge på seg, for våren 2006 vant de Leicestershire Senior League. Denne gang valgte de også å ta opprykket, og ble plassert i Midland Alliance. 15. plass i tre av sesongene der står som deres foreløpig bestenotering i ligaen, men sommeren 2011 valgte klubben å trekke seg fra Midland Alliance og ta reservelagets plass i Leicestershire Senior League, der de fortsatt befinner seg.

Whittier Road kalles av noen også for Knighton Lane East, etter hovedveien som førstnevnte går inn fra. Uansett hvilket navn man foretrekker, var dette uansett banen til Friar Lane Old Boys før sammenslåingen, og skal ha blitt åpnet i 1971. Det er et stadion jeg flere ganger har passert med tog, og man har da også virkelig god utsikt mot banen der når man suser forbi med toget på vei til eller fra Leicester stasjon. Det er neppe et anlegg som ville fristet den gjennomsnittlige fotball-turist, men er nok snarere en mer interessant destinasjon for spesielt interesserte, slik som eksempelvis undertegnede.

Etter å ha tømt pinten, var det på tide å tusle over både bekken og parkeringsplassen for å ta seg bort til inngangspartiet og betale seg inn. Der ble jeg avkrevd £3 av en kar som bekreftet at det ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp, og som også la til at det var en stund siden de hadde hatt slikt å by på. Jeg kunne deretter kikke meg rundt på det som er et nokså enkelt anlegg. Midt på den ene langsiden har man en overbygd tribune som byr på sitteplasser i form av en blanding av røde og blå plastseter. Litt nedenfor er det et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På motsatt langside har man laglederbenkene og ellers lite annet, men det er her togene suser forbi oppe på jernbanelinjen få meter på utsiden av gjerdet.

Heller ikke på kortsiden bak det bortre målet er det noen fasiliteter, mens det på kortsiden ved inngangspartiet er et bygg som blant annet huser et lite kiosk- eller matutsalg. Litt bortenfor hadde det her også blitt pyntet opp betonggjerdet litt ved hjelp av noen malingstrøk i klubbens farger. Jeg likte meg her hos Friar Lane & Epworth, og syntes det var et koselig sted å tilbringe noen timer for å se fotball. En god dose karakter var det også. Her befant jeg meg lysår unna Premier League sin glamour og business, og det passet meg helt fint. Etter en svipptur innom luka til kiosken var det bare å vente på avspark. Friar Lane & Epworth hadde tapt sine to første kamper, mens Highfield Rangers hadde tapt sin ene, og følgelig ville minst en av klubbene dermed starte poengsankingen for sesongen.

Det tok litt tid før det ble fart i sakene, men da kampen først tok fyr, ble det virkelig action en periode. I det 33. minutt sendte Scott Stevenson vertene i føringen 1-0, og kun fire minutter senere raget Harry Parker høyest da han headet inn en corner til 2-0. Nå svingte det virkelig, og med fem minutter til pause fikk gjestene straffespark. Straffen fra O’Neill Rawle reddet av keeper, men han scoret på returen slik at det sto 2-1. Kun et minutt senere var det nytt straffespark, og denne gang til hjemmelaget. Scott Stevnson gjorde ingen feil, og sørget for at The Lane gjenopprettet tomålsledelsen. 3-1 sto seg også til pause.

I andre omgangs fjerde minutt ble en av hjemmelagets spillere spilt gjennom, rundet keeper, og ble felt. Før dommeren rakk å blåse for straffespark, var Scott Stevenson frempå, satt ballen i mål, og noterte seg for hattrick ved å øke til 4-1. Sekunder senere gikk det fra vondt til verre for gjestene da de også fikk en mann utvist, og i det 53. minutt var vertene nære på ny scoring da de traff tverrliggeren. Stevenson jaktet sitt fjerde for dagen, men ble hindret av en god redning av bortekeeperen. Gjestene yppet seg med et skudd som endret retning og gikk til corner, før deres keeper igjen måtte i aksjon med en benparade og deretter ytterligere en god redning. På overtid traff vertene igjen tverrliggeren, før dommeren sekundet senere fant ut at han like gjerne kunne blåse av med 4-1 som sluttresultat.

Jeg unnet meg ytterligere en pint i klubbens bar på utsiden mens jeg fikk ladet telefonen litt, og måtte avslå formannens forsøk på å kjøpe en Rangers-trøye jeg hadde på meg. Etter hvert takket jeg for meg og trasket tilbake til The Cradock Arms for å hygge meg litt mer med deres ‘beer & cider festival‘. Etter hvert var det også på tide å komme seg tilbake mot Leicester sentrum for å få sjekket inn. Premier Inn-hotellet jeg hadde overnattet på et par uker tidligere, hadde nå vært langt dyrere, så jeg endte i stedet opp med å betale £37 for overnatting ved det private Grafton House. Etter en busstur tilbake mot sentrum, fikk jeg sjekket inn der, men det var ingen grunn til å bli på værelset, så jeg tok raskt en aldri så liten tur ut igjen for å forlyste meg litt med en ørliten pubrunde.

Ikke langt unna ligger The Marquis Wellington, og der fikk jeg også en god pubmiddag. Fra bussen hadde det sett ut som om puben The Old Horse var et trivelig vannhul, så jeg gikk utover dit igjen for å sjekke det ut, og var på veien tilbake også innom The Loaded Dog før jeg etter hvert trakk meg tilbake. Leicester er nok fortsatt ikke blant mine britiske favorittbyer, men jeg hadde hatt en trivelig dag i byen. Friar Lane & Epworth hadde omsider blitt besøkt etter en rekke tidligere observasjoner av deres bane fra togvinduet. Den ville jeg nok også se igjen fra togvinduet da jeg skulle reise videre fra Leicester dagen etter. Det var ikke en altfor lang reise jeg da hadde foran meg, men jeg var likevel tilbake på rommet i god tid før lørdag ble til søndag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 549:
Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers 4-1 (3-1)
Leicestershire Senior League Premier Division
Whittier Road, 27 August 2022
1-0 Scott Stevenson (33)
2-0 Harry Parker (37)
2-1 O’Neill Rawle (42)
3-1 Scott Stevenson (pen, 43)
4-1 Scott Stevenson (49)
Att: 48 (h/c)
Admission: £3
Programme: None

Next game: 28.08.2022: Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green
Previous game: 26.08.2022: Histon v Debenham LC

More pics

This trip on a map

 

 

Fredag 26.08.2022: Histon v Debenham LC

En drøy uke etter at jeg hadde kommet hjem fra en etterlengtet tur til Storbritannia, var det allerede på tide å dra over igjen for en langhelg, og etter en våkenatt ble jeg allerede litt etter klokken fem om morgenen hentet av en drosjebil som skysset meg til Fredrikstad stasjon slik at jeg kunne komme meg med 05.41-toget. Etter et togbytte ved Oslo S, kom jeg meg til Oslo Lufthavn Gardermoen, der jeg skulle med Norse sitt fly til London Gatwick med avgang klokken 09.20. De var ikke snauere enn at de bød på en «Dreamliner», uten at det utgjorde noen spesiell forskjell for min del, i og med at jeg uansett sov omtrent hele turen over Nordsjøen og våknet idet vi landet på britisk asfalt.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å starte turen med fredagskamp hos Ottery St. Mary, som var satt opp med hjemmekamp i åpningsrunden i Devon Football League, og de har da også en stund figurert på min radar. Imidlertid ble åpningsrunden utsatt en uke eller to, så da var det bare å se seg om etter alternativer. Klubben tok riktignok kontakt for å informere at de i stedet ville arrangere en treningskamp, men da hadde jeg allerede avbestilt hotellet og begynt å vurdere alternativer. Et interessant sådan dukket opp i første kvalifiseringsrunde av FA Vase, og jeg endte opp med å velge meg oppgjøret Histon v Debenham LC i denne turneringen, og booket overnatting i Cambridge med det i tankene.

Jeg valgte meg et av de nordgående Thameslink-togene med Cambridge som destinasjon, slik at jeg slapp å bytte i London og krysse metropolen med tube. Jeg ankom Cambridge med så god tid at det var litt tid å slå i hjel før jeg kunne regne med å få sjekke inn, så litt tid ble tilbragt med et glass eller to med herlig Lilley’s cider på The Old Ticket Office, tilknyttet stasjonsbygget. Som jeg var inne på ved mitt forrige besøk i Cambridge, har det virkelig skjedd saker og ting i denne delen av byen de siste årene. Etter å også ha fått ladet opp telefonen, tømte jeg omsider glasset og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Cambridge Central, der jeg hadde betalt £75,99 for overnatting. Det ordnet seg raskt, og etter å ha installert meg på rommet, kunne jeg ta en tur ut igjen og sjekke ut noen flere av byens puber før jeg skulle rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

I gatene rett nord for Cambridge stasjon er det flere puber jeg tidligere ikke hadde sjekket ut, og det var det nå på tide å gjøre noe med da jeg returnerte til stasjonen og fortsatte nordover inn i Devonshire Road. Første stopp i så måte ble Devonshire Arms, før jeg fortsatte videre til White Swan og The Petersfield. Alle fikk tommelen opp, og jeg kunne fortsatt til noen puber et stykke videre, men fant i stedet ut at det var på tide å komme seg tilbake til stasjonen og ta toget til Cambridge North for å sette kursen mot Impington, Histon og kveldens kamp der i Cambridge-utkanten. Etter å ha blitt med et tog det ene stoppet, gikk ferden videre et lite stykke med en lokal buss, før jeg takket sjåføren og steg av et steinkast fra puben The Railway Vue, der jeg også hadde satt av tid til et glass.

Histon og Impington er to landsbyer som for lengst har vokst sammen i en slik grad at selv mange av de lokale sliter med å forklare hvor grensene mellom de to går. De ligger i den nordlige utkanten av Cambridge, og har et samlet innbyggertall på rundt 4 700, med Histon som den visstnok største av de to. Histon FC spiller sine hjemmekamper på Bridge Road, som ligger i Impington, ikke langt fra hovedveien A14 som skiller Impington (og Histon) fra Cambridge. En pint med Aspall ble tømt på The Railway Vue før det var på tide å for alvor rette oppmerksomheten mot kveldens kamp og spasere den korte veien til Bridge Road for å betale seg inn. Som sagt så gjort, og jeg ankom kamparenaen med omtrent 50 minutter til avspark.

FA Vase er som kjent FAs nasjonale cupturnering for klubber på step 5 og 6 (nivå 9 og 10 totalt), og er en turnering jeg liker godt, så jeg så frem til kveldens oppgjør. Samtidig er Histon en klubb som flere ganger har vært et alternativ for meg, men det var altså først nå jeg fikk avlagt et besøk ved Bridge Road. Vel fremme fant jeg frem til inngangspartiet der jeg betalte mine £10 og også byttet ytterligere £2 mot et eksemplar av kveldens kampprogram som viste seg å være en 28 siders affære. Første stopp ble matutsalget der jeg allerede gikk til innkjøp av en burger og turens første Bovril før jeg slo meg ned i klubbhusets bar for å kikke litt i programmet i ro og mak mens klokken tikket mot tidspunktet for avspark.

Under navnet Histon Institute ble klubben grunnlagt i 1904, og kallenavnet The Stutes har bakgrunn i dette tidligere suffikset. Histon tok plass i Cambridgeshire League, der de i 1920-årene spilte seg opp i toppdivisjonen. Under den andre verdenskrig ble det spill i ikke lenger eksisterende East Anglia League før de returnerte til Cambridgeshire League, der de vant ligatittelen i 1946. To år senere tok de steget opp i Spartan League, og sikret seg i 1951 opprykk til dens Premier Division, før de året etter droppet ‘Institutes’-suffikset. I 1960 prøvde de seg i Deplian League, uten særlig suksess, og denne ligaen ble uansett snart spist opp av den ekspanderende Athenian League, der Delpian League i 1963 i realiteten ble til Athenian League sin nye Division Two. Etter to sesonger i sistnevnte, tok de turen ned i Eastern Counties League, der de skulle slå seg til ro en periode og blant annet hanke inn dens ligacup i 1991.

Etter å ha rykket opp og ned et par ganger mellom denne ligaens Premier Division og Division, begynte det virkelig å skje ting på tampen forrige århundre (eller årtusen, for den saks skyld). Opprykk til ECL Premier Division i 1997 ble fulgt opp med ligatittel i 2000, og dermed opprykk til step 4 i form av Southern League sin daværende Eastern Division. Etter en andreplass i 2004 ble det nytt opprykk til dens Premier Division, som de vant på første forsøk. I sin første sesong i Conference South endte de på en femteplass, slo Farnborough Town i playoff-semien, men tapte playoff-finalen for St. Albans City. Sesongen etter slo de knallhardt tilbake, og våren 2007 kunne de feire opprykk til Conference Premier (altså nivå fem) etter en overlegen tittel.

Etter å debutert på nivå med en sjuendeplass, skulle 2008/09-sesongen bli Histons beste. De endte helt oppe på en tredjeplass i Conference Premier, men tapte for Torquay United i playoff-semien. Imidlertid er det nok mange som først og fremst husker denne Histon-sesongen for deres innsats i FA Cupen, og selv om de hadde gjort seg litt bemerket der også i årene før, slo de nå virkelig til. De måtte riktignok ha omkamp for å slå ut Durham City, men slå deretter ut ligaklubben Swindon Town med 1-0 før selveste Leeds United skulle komme på besøk i andre ordinære runde. Foran 4 800 fans vartet Histon opp med ytterligere en 1-0-seier og leverte et resultat som virkelig ble lagt merke til i fotballens hjemland. Så hører det også med til historien at den dessverre ble knepent tap 0-1 for Swansea City i neste runde.

Det var imidlertid så bra de skulle bli, for sesongen etter tredjeplassen og den nevnte cupinnsatsen, kjempet de på nedre halvdel. Ytterligere et år frem i tid var det enda større problemer, og klubben endte i 2011 som jumbo etter en sesong der de også ble trukket fem poeng for økonomisk rot og det som ble omtalt som ‘villedende regnskapsføring’. I 2014 rykket de ned igjen, og ytterligere nedrykk i 2016 og 2017 betød at klubben var tilbake i Eastern Counties League. I 2019 vant de imidlertid denne ligaen og rykket opp igjen til step 4, der de nå tok plass i Isthmian League Division One North, men etter to annullerte sesonger ble de i 2021 flyttet over til Northern Premier League Division One Midlands, der de i våres endte såpass langt nede på tabellen at de måtte spille kvalik mot Northern League-klubben Consett. Det endte i tap, og dermed nedrykk tilbake til step 5 nok en gang.

Histon har imidlertid ikke blitt plassert i Eastern Counties League denne gang, slik man skulle tro, men i stedet i United Counties League, som nå har fått to avdelinger i sin utvidede toppdivisjon. De har fått plass i UCL Premier Division South, der de får møte nye bekjentskaper når de denne sesongen håpet å kjempe om en umiddelbar retur til step 4. Glansdagene og cupbragden mot Leeds kan muligens virke som et fjernt minne nå. En kar jeg snakket med innrømmet at forrige sesong i NPL hadde vært tøff, og mente at nivået der nok hadde vært et lite knepp opp. Nå fryktet han først og fremst Rugby Town og regjerende FA Vase-mester Newport Pagnell Town i inneværende sesong i UCL North. Men denne kvelden var det FA Vase det skulle dreie seg om, og der var Histon favoritt mot gjestende Debenham LC fra Eastern Counties League Division One (step 6).

Bridge Road har vært hjemmebane for Histon allerede siden starten i 1904, men ikke overraskende var det i tiden rett etter årtusenskiftet at det virkelig skjedde ting her i takt med at Histon klatret i ligasystemet. Så sent som i 2003 skal det eneste overbygde området ha vært hovedtribunen med plass til 350 tilskuere og et midlertidig overbygd ståplassområde for 150 personer. Det ble reist en ny hovedtribune ved siden av den gamle, slik at det nå står to hovedtribuner ved siden av hverandre på denne langsiden. På motsatt side er det en mindre sittetribune, mens de to kortsidene har nye overbygde ståtribuner av den moderne typen. Tilskuerrekorden på 6 400 stammer fra 1956 og en kamp i FA Cupen mot King’s Lynn, og står ikke i umiddelbar fare for å bli slått, alt den tid det er minst 2 000 mer enn dagens kapasitet.

Det var ingen tvil om at det var Histon som tok initiativet ute på gressmatta, og vi måtte ikke vente lenge på kampens første mål, for allerede i det andre minutt sørget Alexander Stevens-Lee for at det sto 1-0. Ikke altfor mange minuttene senere ble hjemmelaget også tildelt et straffespark etter at en Debenham-spiller snublet og dro med seg en Histon-spiller, og i det niende minutt doblet Rhys Thorpe ledelsen fra straffemerket. Etter dette roet det seg noe, men idet jeg med fem minutters tid igjen til pause følte at Histon hadde sluppet gjestene inn igjen i kampen, slo Histon og Rhys Thorpe til med nok en scoring på en kontring som sørget for at det sto 3-0 til pause. Nå føltes det egentlig avgjort da folk gikk til baren for å forfriskning i pausen.

Om det ikke hadde føltes avgjort fra før, var det allerede i andre omgangs tredje minutt 4-0, og Rhys Thorpe noterte seg for hattrick. Tre minutter senere traff Histon tverrliggeren, men i det 58. minutt sto det likevel 5-0 etter scoring av Luke Lindsay. Jeg skal ikke påstå med sikkerhet at Histon tok foten litt av gasspedalen etter dette, men gjestene fra Suffolk slo i hvert fall tilbake med en redusering ved Reece Golding i det 62. minutt, og ti minutter senere traff de tverrliggeren. Med ti minutter igjen reduserte Danny Thrower til 5-2, men hjemmeseieren var aldri truet, for tre minutter senere økte Oliver Brookes til 6-2 med en nydelig scoring. På overtid brant Histon også et straffespark, men det var muligens av akademisk interesse, og det endte med hjemmeseier 6-2 og avansement for Histon.

Mens Histon-folket feiret en tross alt overbevisende seier og avansement til andre kvalifiseringsrunde, trasket jeg selv snart mot bussholdeplassen og busset tilbake til Cambridge North, der jeg kom meg med toget tilbake til Cambridge. Jeg benyttet der muligheten til å igjen stikke innom The Old Ticket Office for å også prøve deres egen cloudy cider før jeg trakk meg tilbake til hotellet for å få en dose sårt tiltrengt søvn før jeg skulle forflytte meg og farte videre dagen etter. Etter at jeg hadde krøpet under dyna, gikk det ikke mange minuttene før Jon Blund kom på besøk. Histon hadde vært et trivelig bekjentskap, og selv om et besøk der ikke hadde vært min opprinnelige plan, hadde det gitt meg en fin start på turen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 548:
Histon v Debenham LC 6-2 (3-0)
FA Vase, 1st Qualifying Round
Bridge Road, 26 August 2022
1-0 Alexander Stevens-Lee (2)
2-0 Rhys Thorpe (pen, 9)
3-0 Rhys Thorpe (41)
4-0 Rhys Thorpe (48)
5-0 Luke Lindsay (58)
5-1 Reece Golding (62)
5-2 Danny Thrower (83)
6-2 Oliver Brookes (86)
Att: 156
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 27.08.2022: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers
Previous game: 25.08.2022: Fredrikstad G19 v Sarpsborg 08 G19
Previous UK game: 17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers

More pics

This trip on a map