Lørdag 16.10.2021: Bryne v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mens torsdagen hadde vært tilbragt i Stjernehallen (der Stjernen burde avgjort mot Vålerenga allerede etter første periode, men i stedet slapp motstanderen inn i kampen, rotet bort ledelsen og tapte i sudden death), hadde jeg opprinnelig planlagt å ta med meg en fredagskamp før jeg overnattet i Drøbak i forkant av turen til Rogaland og FFKs kamp borte mot Bryne. Jeg hadde blinket meg ut Gjelleråsens oppgjør mot LSK 2, og planla å deretter dra tilbake til Drøbak. Siden været ikke var all verden, og jeg også følte for å heller tilbringe fredagskvelden med min mor og min bror, endte jeg imidlertid opp med å heller dra rett til Drøbak.

Jeg var tidlig oppe for å komme meg med 05.17-bussen fra Drøbak torg, og etter at den hadde fraktet meg inn til Oslo, tok jeg meg til Gardermoen med et av togene til Vy som denne gang heldigvis var i rute. Jeg skulle med Norwegian sitt 08.55-fly til Stavanger, og kom meg dit som planlagt etter å ha duppet av litt på den ikke altfor lange flyturen. Overnatting var booket ved Smarthotel Forus, der jeg hadde betalt 502 kroner for en overnatting, men det var åpenbart ikke klart for innsjekking allerede så tidlig, så jeg dro rett til Bryne med buss til Sandnes og tog videre derfra.

Bryne er en by i Time kommune, og med bystatus fra 2001 er det en av Norges yngste byer. Det bor drøyt 12 000 mennesker der, og de bor som kjent i det som er et utpreget jordbruksområde. Byen ble faktisk etablert som Thime Station som en av mange stasjoner langs Jærbanen, som ble åpnet i 1878, og det vokste snart frem en jordbruksrelatert industri med produksjon av diverse landbruks-maskineri. Senere ble det også et utdanningssenter med blant annet meieriskole. I 1921 ble det vedtatt at Thime Station skulle bytte navn til Bryne, og det har vokst til å bli det største tettstedet på Sør-Jæren.

Da jeg ankom Bryne, var det utestedet som nettopp heter Thime Station som ble første stopp og åsted for dagens første øl. Slett ikke verst, men en halvtimes tid senere hadde klokka passert 12, slik at også Brix Brygghus nå skulle ha åpnet, og siden jeg hadde sett frem til et besøk der, tuslet jeg snart videre dit for å ta resten av oppladningen der. Det viste seg å være et svært godt valg, i tillegg til å teste noen av deres brygg, fikk jeg også kjøpt meg en matbit etter å ha studert godbitene på menyen. Mens jeg kom i prat med en utflyttet bergenser som viste seg som trivelig selskap, slo en gruppe med andre FFK-supportere seg også ned på nabobordet.

Det var etter hvert tid for å bryte opp og gå nedover mot Bryne Stadion, og idet jeg var i ferd med å krysse jernbanelinja via den velkjente undergangen med teksten «ett liv – en klubb», fikk jeg servert en aldri så liten forsmak på værgudenes noe schizofrene humør denne dagen. Himmelen åpnet seg nemlig slik at jeg måtte søke tilflukt i noen minutter, men like snart tettet sola frem slik at jeg foreløpig slapp å fiske frem paraplyen fra bagen. Jeg hadde allerede i forveien betalt 130 kroner for kampbillett, men ble fortalt at jeg måtte gå rundt til den andre siden for å finne bortefeltet. Jeg rasket med meg et eksemplar av deres utgave av «OBOS-liga magasinet» som utgis denne høsten (hver klubb har sin egen forside og et par saker som angår deres klubb, mens det øvrige innholdet er likt for alle) og fant frem dit.

Selv om Bryne FK i dag nok er mest kjent som moderklubben Erling Braut Haaland, var klubben også før hans tid etablert som et kjent navn for de som følger norsk fotball. Det var de for lengst også i 1991, da man endret struktur og fotballavdelingen gikk ut av Bryne IL som egen klubb. Bryne IL ble på sin side stiftet i 1926, og sikret seg i 1975 opprykk til øverste nivå. Klubbens største meritter er seriesølv i 1980 og 1982, og ikke minst cuptriumfen i 1987, da Kolbjørn Ekker ble matchvinner i ekstraomgangene ved å score kampens eneste mål i cupfinalen mot Brann. Året etter rykket Bryne ned, men var tilbake i 1999 og ble da i toppdivisjonen til 2003, som er deres foreløpige siste sesong i øverste divisjon. Ytterligere nedrykk i 2016 betød slutten på et 45 sammenhengende år med spill i de to øverste divisjonene, men etter at de i fjor vant sin 2. divisjons-avdeling, er de nå tilbake på nivå to.

Bryne Stadion har vært klubbens hjemmebane siden den åpnet i 1946, og har nå fått kapasiteten begrenset fra 10 000 til 4 000, hvorav 2 507 er sitteplasser. Dermed skal det nok noe til å slå tilskuerrekorden fra 1980, da hele 13 621 så et oppgjør mot erkerivalen Viking. På den ene langsiden har man hovedtribunen med sitt overbygg, som strekker seg drøyt halve banens lengde og byr på sitteplasser. På motsatt side er det en åpen og mindre tribune, og det var i den ene enden av denne at vi ble plassert, mens hjemmelagets supporterklubb B-Gjengen tok oppstilling i den andre enden av denne tribunen. På de to kortsidene er det lite av fasiliteter. Bortekampen mot Bryne var for øvrig en av to jeg tidlig blinket meg ut og bestemte meg for at jeg skulle på, siden man også her heldigvis fortsatt har naturgress.

Det er dessverre ingen selvfølge her til lands; selv i denne delen av landet, der man skulle tro at man klarte seg fint med det. Planer om nytt stadion har jo også vært tema opp gjennom årene, og så sent som i fjor eller året før var det jo også skumle planer om å legge usjarmerende kunstgress her, men gledelig nok er det fortsatt gress og ikke plastikk som gjelder på Bryne Stadion. Det var dog en åpenbart tung matte som ventet aktørene, og vi skulle få oppleve alle årstider flere ganger i løpet av kampen. Det eneste som manglet var vel snø, og jeg mistet etter hvert tellingen på hvor mange ganger jeg måtte opp og ned med paraplyen (og den ekstra paraplyen som jeg tilfeldigvis hadde med og lånte bort til supporterkoordinator Linda).

Det var de for anledningen sortkledde gjestene fra plankebyen som kom best i gang de første 10-15 minuttene, da både Thomas Drage og kaptein Kjelsrud hadde ok muligheter. Det var litt mot spillets gang at Bryne deretter hadde en dobbeltsjanse som ble reddet av keeper Håvar Jenssen, men etter dette tok Bryne over og pumpet innlegg, lange innkast etc inn i FFK-feltet, der Jenssen flere ganger måtte i aksjon. Vi nærmet oss halvtimen da FFK slo til i en periode der vertene egentlig styrte, og det var Taofeek Ismaheel som igjen markerte seg med en kanon i det bortre krysset. 0-1, og det sto seg til pause selv om Bryne var skummelt frempå ved ytterligere et par anledninger.

FFK hadde måtet gjøre to bytter allerede før hvilen, og i løpet av pausen hadde også Ismaheel blitt byttet ut med Nicolay Solberg, som etter hvert prøvde seg på en brasse som gikk like utenfor. Før det hadde Bryne hatt en stor sjanse da Joacim Holtan kom alene mot Jenssen etter surr i FFK-forsvaret, men sisteskansen ryddet mesterlig opp. Det var mye kriging og lite finspill, men FFK skapte utover i omgangen de største sjansene, og Riki Alba var nære på da han uten hell siktet på krysset. Samme mann headet med rundt ti minutter igjen ballen i mål, men dommeren annullerte uten at jeg klarte å se grunnen. På overtid kriger hjemmelaget seg til en sjanse, men FFK fikk klarert, slik at det endte med 0-1 og tre nye poeng til bortelaget.

Viktig i opprykksjakten med borteseier på Jæren, og det kunne nå feires. Samtidig er Bryne en klubb jeg for øvrig personlig håper klarer seg i årets 1. divisjon. Turen gikk nå for min del til utestedet Mellombels, der jeg testet et par av deres øl, og snart oppdaget at ikke alle FFK-spillerne hadde dratt rett tilbake til Østlandet med kveldsflyet fra Sola. Den danske stopperen Mads Nielsen var nemlig blant gjestene, der han hygget seg med familie (eller kanskje helst svigerfamilie) som bor i området. Etter en kort og trivelig prat med ham på min vei ut, hadde jeg egentlig vurdert en retur til Brix Brygghus, men det hadde allerede vært en lang dag, så jeg valgte å heller dra mot hotellet. Med tog til Gausel stasjon og buss videre derfra, fant jeg etter hvert frem og kunne sjekke inn, og fant umiddelbart senga der jeg snart sovnet allerede før klokka var 22.00.

Norwegian ground # 176:
Bryne v Fredrikstad 0-1 (0-1)
1. divisjon
Bryne Stadion, 16 October 2021
0-1 Taofeek Ishaheel (29)
Att: 792
Admission: 130 NOK

Next game: 17.10.2021: Fredrikstad 2 v FK Eik Tønsberg 871
Previous game: 12.10.2021: Trosvik v Lisleby 2

More pics

Tirsdag 12.10.2021: Trosvik v Lisleby 2

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter at mandagen ble brukt til å delta på et uformelt ‘supportertreff’ av FFK-supportere, var det nå på tide med en kamp igjen. Etter at jeg opprinnelig hadde kikket på Hafslund v Tronvik, bestemte jeg meg til slutt for å heller se Trosvik v Lisleby 2 til tross for at den kampen involverte et andrelag. Grunnen til at jeg likevel valgte meg Trosvik var rett og slett at deres tid på Merkurbanen ser ut til å gå mot slutten nå når de har rustet opp Trosvikbanen med flomlys (og dessverre også byttet ut naturgresset med kunstgress); i hvert fall hva gjelder A-laget. Derfor fikk jeg igjen med meg min kompis Jon Erik ut og med på kamp for å se om Trosvik kunne fortsette ferden mot tittelen i 6. divisjon avdeling 2, der de foreløpig sto uten poengtap.

Vi parkerte ved Merkurbanen(e) i god tid før avspark, og så snart FFK-legenden Åge Johansen som nå er involvert i Trosvik. Han ønsket oss velkommen og kunne ganske riktig fortelle at kampen ville bli spilt på den østligste av de to banene som ligger med kortsidene mot hverandre. Så vidt jeg vet er dette Trosvik sin bane, mens den vestligste eies og driftes av Fredrikstad kommune. Det er intet av tilskuerfasiliteter, men åpen kiosk gjorde i hvert fall susen slik at jeg fikk meg en vaffel mens vi ventet på avspark. På bortre langside suser togene forbi få meter fra banen, og det er ikke altfor mange baner jeg kan komme på som ligger så nære eller nærmere en toglinje.

På dagens kamparena var det nå en annen aldersbestemt kamp som fortsatt var i gang, og ut fra bortelagets karakteristiske drakter så jeg raskt at motstanderen var Ørje. Uten at vi viet det altfor mye oppmerksomhet, så vi at hjemmelaget ble tildelt frispark og hørte noen kommentere at det var litt ufint å «drite ut» motstanderen ved å la keeper ta straffen når man allerede ledet klart. Burvokteren scoret på straffesparket, men uten at vi fikk med oss hva som deretter skjedde mens han løp av gårde for å feire scoringen med sine lagkamerater, oppdaget vi et par minutter senere at han fortsatt lå nede tydelig skadet ute mot sidelinjen. Der ble han også liggende en stund mens han fikk tilsyn, så det virket ganske alvorlig, og dette sørget også for at ‘vår’ kamp fikk et forsinket avspark.

Trosvik IF ble stiftet i 1946, og er i disse dager kanskje mest kjent som en av ungdomsklubbene til Tarek Elyounoussi. Klubben fikk også litt oppmerksomhet da de i 2012 ansatte 19 år gamle Ole Martin Nesselquist som tidenes yngste A-lagstrener i norsk fotballhistorie. Klubben hadde da rykket ned fra 3. divisjon, men han ledet de tilbake på første forsøk og leverte to femteplasser før han forsvant til Moss. Trosvik rykket igjen ned etter 2016-sesongen, da man reduserte antall lag og avdelinger i 3. divisjon (108 av 164 lag rykket ned to 12 avdelinger ble til 6), og dette ble kun det første av tre strake nedrykk for et Trosvik-lag som snart var i fritt fall. Nå så de imidlertid ut til å være på gang igjen, og jaget opprykk til 5. divisjon.

Da lagene omsider fikk entre banen og starte sin kamp, var det en tett og lenge nokså sjansefattig kamp vi var vitne til. Trosvik hadde etter en halvtimes tid et skudd i tverrliggeren, og det var inntil da det nærmeste noen av de to lagene hadde kommet, samtidig som det også var status ved pause, slik at det sto 0-0 halvveis. Da var det tid for en vaffel til, og en prat med Åge som hadde tatt på seg rollen som linjemann. Han håpet naturlig nok at hjemmelaget ville kunne sette inn støtet i andre omgang, og således skaffe seg et enda bedre utgangspunkt foran det som ville bli en seriefinale mot Torp uken etter.

Det var imidlertid Lisleby 2 som tok grep etter hvilen, og i andre omgangs fjerde minutt hadde de en stor sjanse som endte opp like utenfor mål. Ti minutter senere fikk gjestene en enda større mulighet da de ble tildelt straffespark, og da luktet det selvsagt mål, men da er første bud å treffe innenfor stengene, og i dette tilfellet gikk et ikke altfor imponerende straffespark utenfor. Det var fortsatt de gule og grønne som styrte, men på en av sine visitter traff Trosvik stolpen med et kvarter igjen av ordinær tid, og jeg begynte egentlig å innse at det gikk mot min første målløse kamp på et års tid.

Jeg har tidligere stått med samme følelse uten at det har vist seg å stemme da jeg har blitt servert noen sene mål, men denne gangen holdt det stikk, og 0-0 ble altså sluttresultatet. Slik kampen utartet seg var nok Tiffarna mest fornøyd med det, og Åge virket ikke uenig i at de hadde vært noe heldige som fikk med seg noe til tross for at de selv også hadde hatt to avslutninger i metallet. Vi takket uansett for oss og kom oss hjemover, og jeg vil tippe at neste gang jeg ser Trosvik på hjemmebane, vil det nok være på Trosvikbanen. Det var nå deilig å komme seg ut av oktober-kulda og inn i bilens relative varme for å sette kursen mot østsiden av elva.

Norwegian ground # 175:
Trosvik v Lisleby 2 0-0 (0-0)
6. divisjon Østfold avd. 2
Merkur, 12 October 2021
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 16.10.2021: Bryne v Fredrikstad
Previous game: 10.10.2021: Navestad v Rygge

More pics

Søndag 10.10.2021: Navestad v Rygge

Lørdagen hadde blitt tilbragt i Stjernehallen, der Stjernen noterte en deilig seier 4-1 over smurfene fra Sarpsborg, men denne søndagen skulle igjen stå i fotballens tegn. Det er ikke altfor ofte at en søndag byr på muligheter til å huke av en ny bane i breddefotballen her i distriktet, så jeg valgte å benytte meg av anledningen når Navestad denne dagen skulle ta imot Rygge til dyst i 6. divisjon Østfold avdeling 1. Jeg hadde så vidt nevnt det for min kompis Jon Erik, men da han virket litt ubesluttsom, tenkte jeg ikke særlig mer over det, og dro alene oppover med bussen mot ‘den andre byen’ (Sarpsborg).

‘Bevæpnet’ med en paraply jeg egentlig ikke skulle ha voldsomt behov for hoppet jeg av ved holdeplassen Torpebaugen, og tok apostlenes hester fatt. Derfra hadde jeg rundt 20 minutters spasertur foran meg langs Navestadveien før jeg spankulerende ankom Navestadbanen med en liten halvtime til kampstart. Navestad ligger noen kilometer sørøst for Sarpsborg sentrum, og har vel nærmest vokst sammen med boligfeltet på Bede, slik at de to for en utenforstående synes å gå litt over i hverandre. Ute på banen som heldigvis fortsatt har naturgress var spillerne fra begge lag uansett i full gang med oppvarmingen.

Navestad IF ble stiftet i 1946, men det er ellers ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres historie og eventuelle meritter, annet enn at deres store dag var i 1975, da de som 4. divisjonslag møtte selveste Fredrikstad i cupens første runde og til og med vant 3-2 på hjemmebane. Navestad tok seg til Ullevål det året, men det var fordi de etter å ha påført FFK det forsmedelige tapet ble satt opp mot Skeid i andre runde. Også der imponerte de, og etter 2-2 måtte det omkamp til før Skeid vant 3-1. Ellers kan FFK-legende Åge Johansen, som også har vært trener for Navestad, fortelle meg at han mener å huske en periode der Navestad spilte i 3. divisjon. Akkurat det er de nokså langt unna nå om dagen…

Hva gjelder Navestadbanen så er det en nokså enkel affære, der man ved sin ankomst ser klubbhuset foran seg på den ene kortsiden. Det har et ørlite overbygg ved inngangen til garderobene, om man må søke ly for regnet. Ellers er det lite av tribunefasiliteter, men på begge langsidene er det et tregjerde man kan lene seg mot, og på et utkikkspunkt oppe i skrenten bak det bortre målet er det faktisk til og med noen som har satt opp en liten benk. Bortenfor banen har klubben også en grusbane som nå brukes som parkeringsplass, men denne grusbanen var nå gjenstand for litt nysgjerrighet fra undertegnede.

Det hadde seg nemlig slik at ‘Navestad grus’ sto oppført som arena for klubbens siste hjemmekamp for sesongen, tirsdag 26. oktober, da de skulle avslutte sesongen mot Sarpsborg FK 2. Det stilte jeg meg imidlertid noe tvilende til, selv om kamp på grusbanen der ikke hadde vært meg imot. Jeg måtte imidlertid forhøre meg, og selv om en av Navestad-spillerne ikke skjønte hvorfor det skulle være noe problem, tvilte jeg på om majoriteten av aktørene i dagens fotball ville gledet seg til en slik kamp. Det var klokkeslettet og mangelen på flomlys på Navestadbanen som var utfordringen, og mens Navestad ville flytte kamptidspunktet, ville SFK 2 visstnok flytte kampen til en annen bane, slik jeg forsto det. Så kanskje var det derfor Navestad inntil videre hadde satt den opp på grusen i et forsøk på å tvinge SFK i kne?

Det som vel viste seg å være Navestads baneansvarlige sa da til sist også at han nærmest kunne garantere at kampen ville bli flyttet til eksempelvis Skjeberg (nå i ettertid har den til og med blitt omberammet til SFKs hjemmebane på Kurland). Nå var det uansett gressbanen som skulle være åsted for tvekampen om poeng i dagens kamp, og jeg ante allerede før kampstart at det kunne bli litt stygt for Navestad, som kun hadde ett poeng hittil i sesongen. Rygge på sin side jaget hakk i hæl på tetlaget Ekholt, så en klink B ville neppe gitt særlig høy odds om jeg hadde hatt mulighet til å sette penger på det.

Mens spillerne gjorde seg klare for avspark og jeg benyttet anledningen til en ny liten runde rundt banen, var det noen bak meg som ropte på meg, og der kom jaggu Jon Erik, som åpenbart hadde kjedet seg hjemme og likevel bestemt seg for å ta turen. Da fikk jeg likevel selskap under kampen, og for å foregripe begivenhetenes gang noe, ble det etter hvert også en lengre prat med ‘banemannen’ som viste seg som en interessant samtalepartner som blant annet også kunne ta oss i skole hva gjaldt grensene mellom Navestad og Bede, samt gi en aldri så liten statusrapport om ståa i Navestad IF sånn ellers.

Det ble tidlig klart hvor det bar ute på gresset, og allerede i kampens fjerde minutt sto det 0-1 etter et selvmål. Sju minutter senere ble et Rygge-innlegg styrt i eget mål av en Navestad-spiller, og selv om Rygge-spilleren senere offisielt ble kreditert var det liten tvil om at den neppe hadde gått inn uten ‘hjelp’. Henrik Wold økte til 0-3 på straffespark i det 27. minutt, og med fem minutter til pause var det sannelig nok et selvmål da en Navestad-spiller headet ballen over egen keeper og i mål. 0-4 sto det da på resultattavla, og det holdt seg også til pause. Det virket ikke som om Rygge-spillerne hadde latt seg skremme av skiltet med teksten «Velkommen til Bede. Navestad IF» på vei inn i garderobene.

Navestad holdt ut i ti minutter etter hvilen, men da økte Henrik Wold ytterligere, og fire minutter senere sto det 0-6 da Peter Syverud tegnet seg på scoringslisten. Rygge hadde flere store sjanser før nok et selvmål(!) sørget for 0-7 med et snaut kvarter igjen. Med drøyt fem minutter igjen økte Magnus Aakvaag, og i kampens siste ordinære minutt fikk vi utrolig nok servert ytterligere et selvmål(!!) fra Navestad, slik at det endte 0-9. Fem selvmål i én og samme kamp (selv om det ene litt merkelig i ettertid har blitt kreditert en Rygge-spiller) har jeg aldri tidligere vært i nærheten av å oppleve, og tviler på at jeg vil oppleve det igjen! For Navestad sin del kan de vel uansett ikke rykke ned i og med at både Borgen2 og Selbak 2 har trukket lagene sine, men det vi så lovet jo uansett ikke så godt for fremtiden. Det var bare å ønske lykke til før vi satt kursen hjemover.

Norwegian ground # 174:
Navestad v Rygge 0-9 (0-4)
6. divisjon Østfold avd. 1
Navestadbanen, 10 October 2021
0-1 Florent Maxharraj (og, 4)
0-2 Håkon Brøten Paulsen (og, 11)
0-3 Henrik Wold (pen, 27)
0-4 Håkon Brøten Paulsen (og, 41)
0-5 Henrik Wold (56)
0-6 Peter Syverud (60)
0-7 Fluturim Maxharraj (og, 77)
0-8 Magnus Aakvaag Tangenes (85)
0-9 Florent Maxharraj (og, 90)
Att: 16 (h/c)
Admission: Free

Next game: 12.10.2021: Trosvik v Lisleby 2
Previous game: 07.10.2021: Skiptvet v Eika Krapfoss

More pics

Torsdag 07.10.2021: Skiptvet v Eika Krapfoss

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var på tide med en ny utflukt i Østfold-fotballen, og sammen med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg markert denne dagen i almanakken som en glimrende anledning til å besøke Skiptvet Stadion; spesielt fordi det var et førstelag som skulle utgjøre motstanden denne kvelden. For Lippert sin del ville besøket der bety at han kun manglet én av banene som blir brukt fast til seniorfotball i Østfold-kretsen, og det er jo i seg selv temmelig imponerende. Vi hadde avtalt at han skulle plukke meg opp ved Hafslund hovedgård, ettersom Årumkrysset fortsatt er en eneste stor byggeplass, men da jeg gikk mot bussholdeplassen for å ta bussen dit opp, fikk jeg en telefon som endret planene noe.

Min kompis Jon Erik hadde tydeligvis igjen funnet ut at han måtte komme seg ut litt, og ringte i grevens tid for å høre om jeg skulle på kamp. Han kastet seg umiddelbart på idéen slik at jeg heller gikk opp til ham og samtidig ringte Lippert slik at han nå i stedet kunne kjøre rett til Skiptvet uten den lille omveien. Jon Erik tok også kontakt med Trond Sæterøy, som også takket ja til å være med, slik at vi ble en aldri så liten gruppe. Etter å ha plukket opp Trond i Sarpsborg gikk turen rett til Meieribyen, der vi hadde avtalt å møte Lippert på Kroa Skiptvet Pizza & Grill. Han satt allerede og koste seg med en porsjon biffsnadder, og jeg rakk å få i meg en porsjon av det samme før det var på tide å innta Skiptvet Stadion.

Skiptvet (eller Skjetve, som de lokale sier) er en utpreget landbrukskommune i Indre Østfold, og kommunesenteret heter Meieribyen. Som navnet hinter om, vokste dette tettstedet frem rundt Skiptvet Meieri, og omtrent 1 750 av kommunens drøyt 3 800 innbyggere bor i nettopp Meieribyen. Det er imidlertid mer enn bare meieri her, for Skiptvet har også Skiptvet IL, som ble stiftet i 1927, og som driver med både fotball, håndball, ski og sykkel. Som vanlig var det selvsagt fotballen vi skulle konsentrere oss om, og A-laget spiller nå i 7. divisjon Østfold avdeling 3, der de denne kvelden skulle være vertskap for mosse-klubben Eika Krapfoss. Flere av mine turkamerater satt pris på tilbudet om gratis kaffe, og forsynte seg gladelig mens man gjorde klar for avspark ute på kunstgresset.

Tribunefasilitetene på Skiptvet Stadion er å finne på den ene langsiden, der man også har klubbhuset. Det er en åpen tretribune som nok må sies å være nokså romslig på dette nivået. I hvert når vi etter hvert talte oss frem til henholdsvis 29 og 30 tilskuere. Hvor den ene personen eventuelt gjemte seg for meg vites ikke, men vi påtraff snart også groundhopperen Tom Børkeeiet, og vår lille gruppe utgjorde dermed omtrent en sjettedel av de fremmøtte denne kvelden – og det inkluderer en kar som valgte å se fra varmen i bilen sin bak det ene målet og tydeligvis ikke skjønte at det kan være en dårlig idé å gjøre det med fulle lys på, slik at en spiller etter hvert måtte hoppe over å gi klar beskjed om å skru av eller dempe lysene.

Bortsett fra en stor sjanse til hvert av lagene, skjedde det egentlig lite av interesse før pause, men etter en drøy times spill skjøt Eika i tverrliggeren, før de etter halvspilt andre omgang fikk en mann utvist. Likevel var det gjestene som i det 85. minutt tok ledelsen, idet vi begynte å mistenke at vi var vitne til en målløs kamp. Det var Henrik Sebastian Sjøvold som satt inn en retur fra Skiptvet-keeperen og sørget for 0-1, men kun et minutt senere utlignet Skiptvet på en keepertabbe. Et innlegg ble rett og slett fomlet i mål av Eika-keeperen, og Skiptvet hadde deretter store sjanser til å ta seieren, men det endte 1-1. Det var ikke noe å henge på Skiptvet Stadion lenger enn nødvendig etter, så vi satt sporenstreks kursen hjemover.

Norwegian ground # 173:
Skiptvet v Eika Krapfoss
7. divisjon Østfold avd. 3
Skitpvet Stadion, 7 October 2021
0-1 Henrik Sebastian Sjøvold (85)
1-1 Stian Johan Jørgensen (86)
Att: 29 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.10.2021: Navestad v Rygge
Previous game: 05.10.2021: Tune v Ørje

More pics

Tirsdag 05.10.2021: Tune v Ørje

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde vurdert en fotballfri tirsdag, men rastløsheten tok til slutt overhånd, slik at jeg likevel valgte å få med meg en kamp, og valget falt da på kampen mellom Tune og Ørje på Tunebanen, der det skulle kjempes om poeng i 6. divisjon Østfold avdeling 1. Turen gikk med buss inn til Fredrikstad sentrum, og ny buss opp til Grålum, der Tune IL holder til på sin ‘plastsavanne’ med to kunstgressbaner. All den tid Tune-folket har vært frekke nok til å stjele navnet til vikingskipet Haugenskipet, kunne man kanskje brukt samme medisin og kalt dette for Haugenbanen, men for ikke å skape fullstendig forvirring, skal jeg avstå fra det.

Jeg var jo her også tidligere i år, da kalenderen viste juli og det var langt varmere i været, og den gang var det banen lengst fra veien som ble brukt da man høvlet over avdelingskollega Navestad i treningskamp. Da det nå nærmet seg avspark, var det etter hvert tydelig at det i kveld var den andre banen som skulle benyttes, uten at jeg automatisk vil regne det som noen ny bane av den grunn. Ekholt toppet tabellen med 13 poeng; ett poeng foran Rygge, mens Ørje og Tune var tabellnaboer med sju poeng, men Ørje hadde en kamp mindre spilt enn de andre nevnte, og hadde med seier dermed en mulighet til å melde seg på i denne forkortede sesongen.

Etter å ha sett hvordan Tune spilte ball i hatt med Navestad før seriestart, hadde jeg regnet med at Tune kunne vise seg som laget å slå, men kanskje sa kampen den gangen enda mer om Navestad. Nå var det uansett Ørje som var motstander, og det var halvsjanser begge veier før Ørje tok ledelsen ved Håkon Krogstad med ti minutter til pause. Tune svarte nesten umiddelbart, da de to minutter senere hadde en stor sjanse, men den endte i stedet med at Ørje kontret og selv hadde en god mulighet. Tune var igjen nære på med et par minutter til pause, da et skudd ble mesterlig reddet av Ørje-keeperen, før returen smalt i tverrliggeren.

Det tok bare drøyt tre minutter av andre omgang før Ørje var på farten igjen, og etter at keeper måtte gi retur, ble ballen hamret i mål av Øystein Rogstad. Men nå gikk det unna, for kun et halvt minutts tid senere sto det 1-2 etter at Tune hadde gått rett i angrep og redusert. Tune presset nå på, og skapte sjanser på løpende bånd, i tillegg til at Ørje-forsvaret ved en anledning holdt på å surre det voldsomt til for seg selv og kun ble reddet av en spiller som fikk klarert helt inne på streken. Drøyt ti minutter ut i omgangen utlignet Tune til 2-2 ved Lars Didrik Kaspersen, og samme mann var seks minutter senere frempå på en retur og satt inn 3-2. Tune hadde snudd kampen, men dette levde virkelig, for like etter hadde Ørje en stor sjanse med et skudd som gikk like over.

Vi hadde passert halvspilt andre omgang med et par minutter da Tune økte til 4-2 med et langskudd fra Soraj Salih Ilyas, og da Arya Yosefi la på til 5-2 tre minutter senere, virket det avgjort. Marcus Magnussen satt kronen på verket da han headet en corner i mål til 6-2, og på overtid var det kun en benparade som hindret Lars Didrik Kaspersen i å øke til 7-2 og å notere seg for hattrick da sistnevnte var alene gjennom. Dermed endte det 6-2 etter en imponerende snuoperasjon av Tune, som tydeligvis hadde funnet formen. Jeg kjente forresten at det ikke var vær for t-trøye lenger, og angret på at jeg ikke også hadde tatt på en genser under jakka der jeg ventet på busen til Sarpsborg. Heldigvis kom den snart, slik at jeg kunne komme meg hjemover.

Norwegian ground # 172:
Tune v Ørje 6-2 (0-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Tunebanen (øvre bane), 5 October 2021
0-1 Håkon Krogstad (35)
0-2 Øystein Rogstad (48)
1-2 Sakaria Abdirasak Ibrahim (49)
2-2 Lars Didrik Kaspersen (56)
3-2 Lars Didrik Kaspersen (62)
4-2 Soraj Salih Ilyas (69)
5-2 Arya Yosefi (72)
6-2 Marcus Magnussen (84)
Att: 37 (h/c)
Admission: Free

Next game: 07.10.2021: Skiptvet v Eika Krapfoss
Previous game: 04.10.2021: Gresvik v Skogstrand

More pics

Mandag 04.10.2021: Gresvik v Skogstrand

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter en fotballfri søndag var det vel på tide med kamp igjen, og jeg lot meg friste av «Onsøy-derbyet» mellom Gresvik og Skogstrand. Jeg hadde ikke sett kamp på Gresviks hjemmebane i Trondalen siden FFK var der i cupen i 2005, på en tid da jeg hverken tok særlig med bilder eller var spesielt interessert i groundhopping. Kanskje var det derfor også på tide med et gjensyn med Trondalen, som jeg ble fortalt hadde endret seg en del siden den gang. Ved mitt forrige besøk (og selvsagt også da jeg enda lenger tilbake i tid spilte aldersbestemt(e) kamp(er) der) var det naturgress som gjaldt, og i så måte var det med blandede følelser at jeg la ut hjemmefra, da jeg på måte helst skulle ha husket banen som en naturgress-bane. Men det hadde tydeligvis også skjedd ytterligere endringer i Trondalen.

Etter et bussbytte i Fredrikstad sentrum, var jeg på vei utover mot Gressvik, som tidligere var administrasjonssenter i gamle Onsøy kommune, men som nå er en bydel eller tettsted i Fredrikstad. Gressvik strekker seg fra Ørebekk, nedover langs vestsiden av Seutelva, forbi Gressvik sentrum og nedover mot Rød og Viker. Her hadde man tidligere stor sagbruksindustri, men den er nå byttet ut med diverse lettindustri. Jeg bevilget meg denne gang ingen tid til en øl på Odins Kro, men satt kursen rett mot Trondalen ved hjelp av apostlenes hester, og registrerte for øvrig også at klubben hadde vært flinke til å reklamere for kamp ved å sette opp skilt langs hovedveien som går gjennom Gressvik sentrum.

Jeg brukte vel rundt 25 minutter på å grå fra bussholdeplassen opp til Trondalen, og konstaterte at det foreløpig ikke var mange fremmøtte da jeg ankom med et kvarters tid til avspark. Det gikk imidlertid ikke mange minuttene før et kjent ansikt kom bort for å hilse på, for groundhopperen Tom Børkeeiet fra Langhus hadde også tatt turen, og mens jeg sto og snakket med ham, begynte det også å komme en del folk. Kiosken som de hadde avertert med at skulle være åpen, holdt imidlertid stengt, og forble også stengt gjennom hele kampen. Det var dog en del folk som gikk ut og inn av klubbhuset, uten at vi sjekket hva som foregikk der inne, da ingen så ut til å ha med seg noen godsaker ut derfra.

Da Gresvik møtte FFK i den nevnte cupkampen i 2005, var det visst offisielt 1 178 tilskuere her, men jeg tviler ikke på at det var enda flere, for jeg husker det i hvert fall som et aldri så lite folkehav oppe i skrenten på vestsiden av naturgressbanen som fortsatt ligger der (men som ifølge stygge rykter også vurderes endret til kunstgress). Det er da også den banen jeg husker som Gresviks hjemmebane, men jeg kan ikke skjønne annet enn at de har sprengt ut deler av fjellet der for å anlegge veien som nå går mellom naturgressbanen og fjellet opp mot det som må være et nytt boligfelt. Siden den gang har man også anlagt kunstgressbane ved siden av, og det var selvsagt her man nå skulle spille. Den har intet av tribunefasiliteter, men laglederbenkene på bortre langside har et langt overbygg.

Det var drama og spenning i Østfold-kretsens 5. divisjon, der Gresvik utkjempet en durabelig duell med Greåker og Askim Fotball, med Råde 2 luskende like bak. Det var utrolig jevnt mellom de tre førstnevnte, og det gikk mot en virkelig ‘rysare’ utover høsten. I den forbindelse forventet de fleste forståsegpåerne grei skuring og storseier for Gresvik denne kvelden, mot et Skogstrand som foreløpig hadde fremstått temmelig hjelpeløse i årets 5. divisjon, men man skal jo som kjent aldri ta noe på forskudd i denne sporten. Også undertegnede hadde spådd storseier for hjemmelaget, men skulle en periode få noe å tygge på i så måte.

Gresvik tok dog en oppskriftsmessig ledelse da Aram Khalid ble spilt glimrende gjennom og scoret i kampens sjuende minutt, og like etter hadde samme mann en ny kjempesjanse som han satt utenfor. Men Skogstrand var – i hvert fall foreløpig – ingen kasteball i denne førsteomgangen, for de tok seg sammen og hang faktisk lenge godt med deretter. I det 19. minutt utlignet de også til 1-1, da en retur fra Gresvik-keeperen ble satt i mål av Andreas Brynjeng Sandvik. Gresvik var likevel hakket bedre, og testet keeper med et susende frispark som med nød og neppe ble slått over før de headet like over. Vi nærmet oss halvtimen da en Gresvik var tilbake i ledelsen etter at Benjamin Alexandersen Stensland headet inn en corner, og et par minutter før pause var Aram Khalid på farten igjen og sørget for 3-1 til pause.

Ti minutter ut i andre omgang virket seieren trygg da Samuel Martinsen satt inn 4-1 på en retur, og Mathias Karlsen sendte ni minutter senere et frispark rett i mål fra rundt 25 meter. Nå var det et kampbilde mer slik jeg hadde forventet, og etter flere store Gresvik-sjanser satt Daniel Evensen omsider inn 6-1 i det 78. minutt, før han fem minutter senere styrte inn sitt andre mål og fastsatt sluttresultatet til 7-1 foran det jeg hadde talt meg frem til å være 69 tilskuere. Tom skulle tilbake til Langhus, og tilbød meg skyss til et passende sted på veien, så jeg takket ja takk til det, og hoppet av ved Ørebekk, der jeg kom meg hjem med bussen(e).

Norwegian ground # 171:
Gresvik v Skogstrand 7-1 (3-1)
5. divisjon Østfold
Trondalen kunstgress, 4 October 2021
1-0 Aram Khalid (7)
1-1 Andreas Brynjeng Sandvik (19)
2-1 Benjamin Alexandersen Stensland (30)
3-1 Aram Khalid (43)
4-1 Samuel Martinsen (55)
5-1 Mathias Karlsen (64)
6-1 Daniel Evensen (78)
7-1 Daniel Evensen (83)
Att: 69 (h/c)
Admission: Free

Next game: 05.10.2021: Tune v Ørje
Previous game: 02.10.2021: Fredrikstad v Raufoss

More pics

Lørdag 02.10.2021: Fredrikstad v Raufoss

Det var travle tider, og etter å ha tatt nattoget hjem fra Trondheim etter onsdagens FFK-kamp i Stjørdal, hadde torsdagskvelden blitt tilbragt i Stjernehallen, der Stjernen beseiret Storhamar. Også på fredagen hadde jeg planer, og de gikk ut på å dra ut til Asmaløy for å se Hvaler v Ise. Etter å ha brukt noen timer på å hjelpe vår supporter-kjendis Zoran med å flytte, begynte jeg imidlertid å bli like skeptisk som min kompis Jon Erik, for det var meldt skikkelig drittvær, og det meldte nå sin ankomst til gangs. Da jeg litt senere gikk over veien til min lokale Rema-butikk, bøttet det ned samtidig som det blåste slik at paraplyen umiddelbart vrengte seg, og der og da tok jeg beslutningen om å holde meg hjemme og vente til neste år med besøket hos Hvaler IL.

Om det ikke var full storm, herjet uværet utenfor i hvert fall langt mer enn en viss supportergruppering i plankebyen i sin egen villfarelse mener de gjør. Om man fortsatt valgte å holde seg hjemme og/eller sitte og furte når FFK nå skulle reise kjerringa mot Raufoss etter fadesen i Trøndelag tre dager tidligere, var man uansett fortsatt ikke savnet. Da får heller de som faktisk møter opp for å støtte laget trå til litt ekstra. Jeg busset inn til byen og ladet opp med et glass eller to på Lille Dragen (tidligere West End Pub) i selskap med en gruppe andre supportere. Mens vi satt der, fikk jeg en telefon fra min far som denne helgen befant seg i Roma, og som kunne fortelle at jeg var invitert i losjen til Terje Høili. Lovlig sent å si fra, og jeg hadde uansett ikke til hensikt om å bytte ut ståfeltet, men gikk likevel bort i god tid for å først ta turen oppom for å i hvert fall hilse på folket.

Siden jeg er fra et møblert hjem og har en viss oppdragelse, takket jeg høflig ja takk til en rask øl der mens jeg slo av en prat med de fremmøtte, før jeg etter et kvarters tid ønsket god kamp og returnerte til ståtribunen akkurat idet hymnen ‘For Fredrikstad’ runget ut over Fredrikstad Stadion. Antallet tatt i betraktning hadde det vært godt trøkk forrige hjemmekamp, og kanskje ble man litt bortskjemt etter dette, men denne dagen hadde jeg visse ting å utsette på innsatsen, der noen tidlig ga uttrykk for at det «ikke var vits siden vi manglet sentrale personer på feltet». Det gjorde vi da også, og da tenker jeg ikke på gruppen med brønnpissere, gråtekoner og furtne drittunger i trassalderen som av en eller annen grunn (heldigvis) fortsatte å glimre med sitt fravær, men det er en dårlig unnskyldning, og burde i stedet være grunn at de som faktisk er til stede heller trår til litt ekstra.

Det usjarmerende kunstgresset var nå søkkvått og sleipt, og hadde åpenbart ikke klart å ta unna all nedbøren den siste tiden. Det manglet bare at man vannet det, slik jeg tidligere har sett man har gjort til tross for totalt skybrudd! Gjestene fra Vestre Toten startet best og hadde mye ball, men uten å skape voldsomt hodebry for FFK-keeper Håvar Jenssen. FFK på sin side slet med pasningsspillet og fikk lite til…helt til de i det 29. minutt plutselig slo til med et flott angrep. Stian Stray Molde startet det hele på egen femmeter, fant Thomas Drage, som igjen spilte frem Taofeek Ismaheel. Sistnevnte utfordret og fant en umarkert Riki Alba som styrte inn 1-0. Det endret kampbildet, med et Raufoss som nå måtte mer fremover etterlot seg store rom, og FFK fikk flere store sjanser som de misbrukte. Ismaheel misset blant annet en kjempesjanse da han alene med keeper satt ballen utenfor, og det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben.

Et uendret FFK fortsatte å kjøre på etter pause, og Ismaheel var et konstant uromoment hver gang han hadde ballen, men hjemmelaget fortsatte også å brenne den ene store sjansen etter den andre. I stedet utlignet Raufoss i det 59. minutt på sitt første skikkelig angrep i andre omgang, og det var Markus Johnsgård som styrte inn 1-1 på bakre stolpe mens FFK-spillerne så ut som passive tilskuere. Kaptein Henrik Kjelsrud Johansen hadde en enorm mulighet til å gjenopprette FFK-ledelsen, men avslutningen alene med Raufoss-keeper Ole Kristian Lauvli gikk centimetere utenfor målet, og da heller ikke hverken Ismaheel, Alba eller Olav Øby klarte å omsette sjansene de deretter fikk, endte det med 1-1 og poengdeling. Nokså skuffende sett med FFK-øyne, vil jeg si, og selv om det var bedring i forhold til kampen mot Stjørdals-Blink, følte jeg ikke at kjerringa var helt reist. Det var bare å komme seg hjemover og se fremover.

Revisit:
Fredrikstad v Raufoss 1-1 (1-0)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 2 October 2021
1-0 Riki Alba (29)
1-1 Markus Johnsgård (59)
Att: 3 439
Admission: 120 NOK

Next game: 04.10.2021: Gresvik v Skogstrand
Previous game: 29.09.2021: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

More pics

Onsdag 29.09.2021: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

Etter en september-måned der jeg så like mange kamper som det er dager i den måneden (i tillegg til flere hockey-kamper), er det vel ikke helt unaturlig at jeg ble hengende litt etter på bloggen (ikke minst ettersom jeg også slet med ‘etterslepet’ etter den store Danmark-turen i august), men med beretningen fra FFKs bortekamp mot Stjørdals-Blink, gjør vi oss strengt tatt ferdig med september hva fotballen angår. Jeg måtte tidlig av sted, og busset inn til byen for å være på Fredrikstad jernbanestasjon i god tid før 07.09-toget mot Oslo. Med så vanvittig mye togkluss som det hadde vært den siste tiden, hadde jeg vært svært bekymret for om Vy faktisk skulle klare å få meg til Gardermoen uten noe tull slik at jeg ville rekke 10.40-flyet til Trondheim, men det klarte de utrolig nok denne gang, så det var bra.

Mens Norwegian fraktet meg nordover til Trøndelag, duppet jeg av litt og våknet rett før vi landet på trøndersk asfalt på Værnes. Nå er det jo ikke langt fra flyplassen der til Stjørdal sentrum og for den saks skyld Stjørdals-Blinks nye lekestue, Sandskogan Arena, men med såpass lenge til kampstart, var det ingen grunn til å ikke heller dra inn til Trondheim, som var min destinasjon da jeg satt meg på første tog i den retningen. Ved ethvert besøk i bartebyen, er den engelske puben The Three Lions et obligatorisk stopp, men de hadde ennå ikke åpnet. Innehaver Dougie holdt tilfeldigvis på på utsiden, og fortalte at de hadde rørleggere der men at de ville åpne i løpet av en time eller halvannen. Heller ikke den skotske puben Macbeth var foreløpig åpen, så jeg slo meg foreløpig ned med et glass på Lille London.

Det var da også nok en gang et fint sted å slå i hjel litt tid med en medbragt bok og et forfriskende glass, men jeg tuslet etter hvert tilbake til The Three Lions, som akkurat hadde åpnet, og fikk ladet opp ytterligere der i selskap av Dougie & Co. Etter et par timer var det dog på tide å tømme det foreløpig siste glasset med Crowmoor cider og komme seg tilbake til togstasjonen for å sette kursen mot Stjørdal. Toget med Steinkjer som endestasjon var i rute, og få minutter etter at de som skulle til Tromdheim lufthavn Værnes hadde steget av, kunne jeg etter en 40 minutter lang togtur stige av på Stjørdal stasjon med tid til overs til ytterligere litt oppladning før kampen på Sandskogan Stadion.

Stedet her heter visst egentlig Stjørdalshalsen, og skal med sine snaut 15 000 innbyggere være Trøndelags nest største tettsted. Bystatus ga man seg selv i 1997, og stedet er administrasjonssenter i Stjørdals kommune. Stjørdalshalsen er et betydelig industri- og servicesentrum i regionen, og må også regnes som et trafikknutepunkt. Her møtes nemlig E6 og E14, og like i nærheten har man som nevnt også Trondheim lufthavn Værnes. Det var tydeligvis ikke bare Stjørdals-Blink som hadde flyttet på seg siden mitt forrige besøk høsten 2019, for også Stjørdal Sportsbar Cafe hadde åpenbart fått seg nye lokaler som var langt mer moderne. Der ble en porsjon biffsnadder inntatt og skylt ned før jeg trasket oppover mot Sandskogan Stadion.

Da jeg høsten 2019 så Fredrikstad beseire Blink (uten at de til slutt klarte å innhente trønderne som tok opprykket fra 2. divisjon), ble kampen spilt på Nye Blinkbanen, som de hadde spilt på siden 2012, da de forlot gamle Øverlands Minde (deres hjemmebane siden 1958). Nye Blinkbanen var åpenbart ikke spesielt godt egnet til toppfotball, og jeg husker jo blant annet de mangelfulle fasilitetene og hvordan det kun var en hyssing som skilte tilskuerne fra selve banen. Da Sandskogan Stadion sto ferdig til seriestart i 2020, mistenkte jeg imidlertid at den var bygget oppå og rett og slett erstattet Nye Blinkbanen. Banen som ligger på tvers bak den sørlige kortsiden på det nye anlegget fikk jeg ikke helt til å stemme med Nye Blinkbanen, som jeg mente å huske hadde sin lengderetning nord-sør.

Men så feil kan man huske, for når jeg nå gikk forbi Øverlands Minde og deretter Nye Blinkbanen, kjente jeg meg igjen, og kunne slå fast at det likevel var Nye Blinkbanen som lå øst-vest snarere enn slik jeg feilaktig mente å huske det. Med det mysteriet løst, ankom jeg Sandskogan Stadion og fikk også dette bekreftet av en vakt som samtidig pekte meg i riktig retning for bortesupporterne. Jeg hadde på forhånd betalt 175 kroner for en billett, og kom meg innenfor portene og inn på bortetribunen. Sandskogan Stadion har én tribune på hver langside, og ikke noe av fasiliteter på kortsidene. Vi ble plassert på enden av den ene tribunen, der vi så over mot hovedtribunen, og jeg kunne konstatere at klubbens nye lekegrind i hvert fall er langt mer egnet til toppfotball enn det Nye Blinkbanen var.

Idrettslaget Stjørdals-Blink ble i 1956 stiftet ved en sammenslåing av Stjørdal Idrettslag og Idrettslaget Blink, og året etter kom Stjørdalsguten også til. Klubben tilbragte på starten av 1990-årene noen sesonger som jojo-klubb med opp- og nedrykk mellom nivå to og tre. Noen år senere måtte de i stedet ta turen ned i 3. divisjon, og der befant de seg fortsatt så sent som i 2017. Etter at Blink rykket opp i 2014, noterte de seg for en 8. plass, men en ny 8. plass var i 2016 ikke nok til å sikre plassen grunnet omstruktureringen med halvering av 2. divisjons-avdelinger. Blink returnerte på første forsøk, og etter en 2018-sesong der de kun var målforskjellen fra umiddelbart nedrykk tilbake til 3. divisjon, gjorde de i 2019 fullstendig furore i sin 2. divisjons-avdeling og knep tittelen og opprykket foran Kvik Halden og FFK. I fjor sikret de deretter plassen via kvalik, og håpet nok på å forbedre dette i år.

En drøy måned tidligere – mens undertegnede befant seg i Danmark – hadde FFK ‘feid Blink av banen’ med 5-1 i plankebyen, og det var vel ikke til å stikke under en stol at de fleste hadde de som favoritter også denne dagen. Bortelaget slet imidlertid mot et Blink-lag som lå lavt i en 4-5-1 formasjon og demmet opp på en imponerende måte. Det var også Blink som fikk den første skikkelige sjansen, og FFK-keeper Håvar Jenssen måtte ut i full strekk for å avverge skuddet fra Martin Lundal. Til tross for at FFK hadde mye ball, klarte de ikke å skape stort, og det var egentlig nokså frustrerende å se på; spesielt siden det også var en del slurv i FFKs spill. Det var fortsatt målløst da lagene tok pause.

De som hadde forventet at FFK skulle male i stykker Blink etter hvilen, fikk seg et aldri så lite sjokk før mange i det hele tatt hadde rukket å sette seg igjen. FFK surret bort ballen nærmest direkte fra eget avspark, og Blink slo til. Marius Augdal fant Sondre Hopmark Stokke som satt ballen i mål. Kun 35 sekunder var spilt av andre omgang, og det sto 1-0. En hårreisende start på andreomgangen for FFK, og verre skulle det bli de kommende minuttene, for tre minutter senere får Håvard Åsheim direkte rødt kort for å felle Blink-spiss Rune Hauge på vei alene gjennom. Ytterligere tre minutter frem i tid fikk Blink tre sjanser på rappen til å doble ledelsen, og på den siste overlistet Fredrik Vinje keeper Jenssen med sitt skudd. 2-0! Sju minutter med to baklengs og et rødt kort hadde ødelagt kampen for FFK, og de klarte ikke å reise seg etter dette, selv om de forsøkte. Mot slutten fastsatt i stedet Johann Hoseth Kosberg sluttresultatet til 3-0 da han først skjøt i stolpen og deretter satt inn sin egen retur.

Jubel blant hjemmesupporterne blant de 589 tilskuerne, men en kamp å glemme for FFK-folket. Etter å likevel ha takket spillerne for kampen var det for min del bare å komme seg tilbake mot Trondheim, da jeg skulle med nattoget derfra. En FFK-supporter som bor i bartebyen tilbød meg skyss inn dit, og slapp meg av rett utenfor The Three Lions, der jeg hadde tid til å hygge meg et par timer før avreise. En sen middag ble også inntatt mens de andre fremmøtte var mest opptatt av å se Manchester United i en eller annen europacup-kamp. Jeg takket omsider Dougie for nå og lovet å komme innom ved neste besøk i Trondheim, og ruslet deretter den korte veien opp til togstasjonen der jeg snart kunne ta plass på nattoget til Oslo. Jeg sovnet allerede før vi var ved Berkåk, og våknet etter hvert idet vi var i ferd med å forlate Lillestrøm stasjon. Nå var det bare å komme seg tilbake til Fredrikstad, der kvelden skulle by på kamp i Stjernehallen.

Norwegian ground # 170:
Stjørdals-Blink v Fredrikstad 3-0 (0-0)
1. divisjon
Sandskogan Stadion, 29 September 2021
1-0 Sondre Hopmark Stokke (46)
2-0 Fredrik Vinje (51)
3-0 Johann Hoseth Kosberg (87)
Att: 589
Admission: 175 NOK

Next game: 02.10.2021: Fredrikstad v Raufoss
Previous game: 28.09.2021: Kambo v Badebyen Drøbak

More pics

Tirsdag 28.09.2021: Kambo v Badebyen Drøbak

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter å ha sett Eika Krapfoss få 0-10 i sekken på hjemmebane av Vansjø/Svinndal i en av dagens kamper med nokså tidlig avspark, hadde den opprinnelige planen vært å ta seg en rask Bulmers på Øre Villa Kro for deretter å sette kursen mot Ekholtbanen for å se Ekholt spille kveldskamp. Dette var jeg imidlertid klar over at ikke ville bli noe av, for kampen til Ekholt hadde forsvunnet fra listen av dagens kamper og hadde åpenbart blitt omberammet. Derfor valgte jeg å heller tusle tilbake til bussholdeplassen ved Melløs og hoppe på bussen til Sarpsborg for å ta meg hjem den veien, men jeg hadde ikke kommet altfor langt før jeg fikk en telefon som gjorde at det likevel ble en kamp nummer to på meg denne kvelden.

Min kompis Jon Erik satt åpenbart hjemme og kjedet seg, og var derfor lysten på en tur ut og se kamp. Han hadde sett seg ut Kambo sin kamp mot Badebyen Drøbak, og hadde også invitert med seg sarpingen Trond Sæterøy. Jeg var nå ikke helt overbevist, for ikke bare hadde jeg allerede besøkt Nøkkeland Stadion to måneders tid tidligere, men hadde ikke minst også en nokså tidlig avreise i vente når jeg dagen etter skulle opp til Trøndelag for å se FFKs bortekamp mot Stjørdals-Blink. Etter at han ba meg hoppe av ved Kalnes slik at han kunne plukke meg opp der, lot jeg meg til slutt overtale, slik at det ble en revisit til Nøkkeland.

For å gjenta meg selv litt fra forrige gang, er Kambo et boligområde rett nord for Moss, ikke langt fra grensen til Akershus. Allerede i 1919 var det et Kambo IL, men dette idrettslaget ble lagt ned i 1920-årene, og dagens klubb med samme navn ble stiftet i 1964. Det er ikke stort jeg kan fortelle om deres eventuelle meritter, men det sies at opprykket til det som i dag tilsvarer 4. divisjon i 1984 står høyt på listen. I dag hører de hjemme i 7. divisjon, som er laveste nivå i Østfold-kretsen, men de hadde hittil i år radet opp seire i sin avdeling, og sto med full poengpott etter seks kamper. Ved mitt forrige besøk knuste de avdelings-kollega SK Rapid-Moss 8-0 i en treningskamp, og jeg lurte den gangen litt på hvem av lagene det sa mest om, men nå i ettertid vet vi at Kambo i hvert fall har vært gode.

Nøkkeland Stadion er et temmelig grandiost navn på anlegget som ligger tilknyttet en skole, og det eneste som finnes av tribunefasiliteter er to bittesmå tribuner oppe i skråningen på bortre langside. Da vi parkerte og gikk ut av bilen, hørte vi dommeren fløyte i gang kampen, og ble stående en stund og se på fra gangveien som går forbi bak mål på den ene kortsiden. Der var det nemlig flere som hadde samlet seg, og et par av disse viste seg å være fra trenerapparatet til Vansjø/Svinndal, som jeg litt tidligere på dagen altså hadde sett knuse Eika Krapfoss. De viste seg å være trivelige og kunnskapsrike samtalepartnere som det var interessant å høre på.

Mens vi sto der og pratet, var det gjestene fra Drøbak som i det tolvte minutt tok ledelsen. Steinmo-klanen var igjen representert, og det var Ove Steinmo som var målscorer. Dermed 0-1, men med ti minutters tid til pause fikk Kambo sin utligning ved Eirik Sørling Bødtger, og fem-seks minutter senere hadde hjemmelaget snudd kampen. Tuan Thanh Tran satt inn ledermålet og sørget for at det sto 2-1 halvveis. Vertene lå dermed an til å opprettholde sin gode statistikk uten et eneste poengtap hittil i sesongen, men det var selvsagt én omgang igjen, og i motsetning til Jon Erik, fikk jeg aldri surret meg bort i kiosken før de var i gang igjen.

Vi ble stående å prate om løst og fast av først og fremst fotball-relaterte temaer mens andre omgang utspilte seg på kunstgresset på Nøkkeland. Til tross for sjanser begge veier, virket det som om Kambo var på vei mot en ny seier, og klokka jobbet også til deres fordel. Med drøyt fem minutter igjen var imidlertid Ove Steinmo nok en gang på ferde for de lilla gjestene og utlignet til 2-2. Det skulle vise seg å også bli sluttresultatet, men Kambo hadde fortsatt stø kurs mot avdelings-tittelen og opprykket til 6. divisjon (som de for øvrig også sikret seg uken etter). For oss var det bare å komme seg hjemover, og jeg fikk pakket ferdig og kommet meg i seng for å få litt søvn for turen til Trøndelag dagen etter.

Revisit:
Kambo v Badebyen Drøbak 2-2 (1-1)
7. divisjon Østfold avd. 3
Nøkkeland Stadion, 28 September 2021
0-1 Ove Steinmo (12)
1-1 Eirik Sørling Bødtger (35)
2-1 Tuan Thanh Tran (41)
2-2 Ove Steinmo (85)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free

Next game: 29.09.2021: Stjørdals-Blink v Fredrikstad
Previous game: 28.09.2021: Eika Krapfoss v Vansjø/Svinndal

More pics

Tirsdag 28.09.2021: Eika Krapfoss v Vansjø/Svinndal

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde denne dagen planlagt en dobbel i Moss, der Eika Krapfoss skulle ha hjemmekamp klokken 17.00, mens Ekholt skulle i aksjon klokken 20.00. Eller så trodde jeg fortsatt da jeg dro hjemmefra, men det skulle vise seg at Ekholt sin kamp hadde forsvunnet fra agendaen siden kvelden før da jeg på veien tok en dobbeltsjekk. På det tidspunktet var jeg allerede på vei mot Moss, og denne gang valgte jeg buss, siden togene til Vy den siste tiden hadde vist seg totalt upålitelige. Det var kanskje greit jeg gjorde, for det skulle ikke overraskende vise seg at det var togkluss også denne dagen. Det jeg derimot ikke hadde tatt helt høyde for, var at det også var litt kaos i Fredrikstad sentrum i forbindelse med arbeidet med og stengingen av Kråkerøybrua.

Rutebussen er også langt billigere enn toget, men denne gang var også den over et kvarter forsinket, før den brukte nesten en halvtime bare på å komme seg fra Fredrikstad bussterminal og forbi Værstebrua. Det sørget for at jeg fikk dårlig tid, men jeg hoppet av ved Melløs med kun få minutter til avspark på Ørejordet, der jeg ankom heseblesende idet dommeren blåste i gang kampen mellom Eika Krapfoss og bortelaget Vansjø/Svinndal. Jeg hadde først blitt møtt av en BMX-bane der det senere skulle bli stor aktivitet, og en tribune som er vendt bort fra banen – mot BMX-banen – men som likevel kan brukes som utkikkspunkt for å se fotball om man står øverst og skuer utover banen som byr på deilig naturgress med intet annet av fasiliteter.

FK Eika ble stiftet i 1971, og det fortelles at banen ble åpnet med pomp og prakt samme sommer. Det er lite jeg ellers vet om klubben og deres eventuelle meritter, men de spiller nå i hvert fall i Østfold-kretsens 7. divisjon Østfold (avdeling 3), der de nå altså skulle ta imot Vansjø/Svinndal. Det ble allerede tidlig klart at det var en viss nivåforskjell her, og i det sjuende minutt tok V/S ledelsen. Mens jeg slet med et kranglevorent nett, slet deretter imidlertid V/S med å omsette sjansene i ytterligere scoringer, men etter en halvtime scoret Sondre Erøy Belgen det første av sine etter hvert fire mål, og kort etter kom 0-3. Fem minutter før pause sto det 0-4, og det kunne vært mer om ikke Eika-keeperen hadde vartet opp med et par gode redninger, som dobbeltredningen sekunder før dommeren blåste for pause.

Innen den tid hadde jeg omsider også fått nettet til å samarbeide, men for Eika ville det seg fortsatt ikke. Med nye scoringer i andre omgangs tredje og fjerde minutt sto det 0-6, og jeg begynte å ane at dette kunne bli virkelig stygt og at jeg muligens burde hatt med meg en kuleramme. Drøyt ti minutter ut i omgangen sto det 0-7, og etter en times spill var det 0-8. Eika hadde dog en meget god mulighet selv, men det var bare et tidsspørsmål for V/S slo til igjen. Etter å ha blitt stoppet av både gode redninger og tverrliggeren, økte de i det 73. minutt til 0-9 ved en ukjent spiller som scoret kampens mål med et langskudd fra skrått hold som fant veien til det bortre krysset. Det gikk mot tosifret, men ytterligere scoringer virket å utebli, inntil Sondre Erøy Belgen scoret sitt fjerde mål og sørget for 0-10 i kampens nest siste ordinære minutt.

Sekunder senere syntes dommeren åpenbart at det var nok, og følte kanskje litt sympati med Eika da han blåste av et minutts tid før tiden. 0-10 ble dermed stående som sluttresultat, og man kan jo undre seg over hvorvidt dette sier mest om Eika eller V/S. Vi vet jo nå i skrivende stund at de to lagene endte på henholdsvis sjuende og fjerde plass i sin avdeling med ti lag, så det var jo heller ikke et tilfelle av et desidert bunnlag mot et desidert topplag. Uansett skulle jeg jo nå i utgangspunktet dratt videre mot Ekholtbanen (via en tur innom Øre Villa Kro), men den kampen hadde åpenbart blitt omberammet, så jeg tok i stedet bussen sørover mot Sarpsborg for å ta meg hjem den veien. Jeg hadde imidlertid ikke kommet langt før jeg fikk en telefon som gjorde at det ble ny endring av planene og en ekstra kamp denne kvelden likevel.

Norwegian ground # 169:
Eika Krapfoss v Vansjø/Svinndal 0-10 (0-4)
7. divisjon Østfold avd. 3
Ørejordet, 28 September 2021
0-1 Gisle Andre Unum (7)
0-2 Sondre Frøy Belgen (31)
0-3 Andreas Oskar Sandum (33)
0-4 Sondre Erøy Belgen (41)
0-5 Thomas Aaslund (48)
0-6 Haakon Terje Solli (49)
0-7 Andreas Oskar Sandum (57)
0-8 Sondre Erøy Belgen (61)
0-9 ??? (73)
0-10 Sondre Erøy Belgen (89)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free

Next game: 28.09.2021: Kambo v Badebyen Drøbak
Previous game: 27.09.2021: IFK Göteborg v Kalmar FF
Previous norwegian game: 26.09.2021: Start v Fredrikstad

More pics