Groundhopping 26.03-08.04.2012 (Part 3/3)

Dag 9: Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans – Solihull Moors

En  frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etterhvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms der jeg like godt fikk i meg en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Men omsider passerte vi det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.

I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.

Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.

Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entre. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.

238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg prøvde en ny Magners.

Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Oa da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som forøvrig skjedde få dager senere.

Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke fristet valgte jeg å sette kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.

Ground #73:
Blyth Spartans – Solihull Moors 2-1 (0-1)
Conference North
Croft Park, 3 April 2012
0-1 Lee Morris (33)
1-1 Robert Dale (74)
2-1 Lee Mason (86)
Att: 238
Admission: £10
Programme: £2

Dag 10: Onsdag 04.04.2012 Besøk på St. James’ Park

Jeg skulle etter den opprinnelige planen hjem denne dagen, med fly hjem fra Manchester. Men etter å ha booket mye av reisen, inviterte min mor meg med på 4 dagers ferie i Edinburgh med henne og min nevø. Jeg valgte å takke ja til dette, og det var grunnen til at jeg valgte å rett og slett droppe flyet mitt hjem. I tillegg var det grunnen til at jeg valgte å legge om reiseruta litt, slik at besøk i Newcastle og kamp i Blyth ble tirsdagens agenda istedet for hjemmekamp for Guiseley.

Deres fly fra Oslo ville ikke lande i Edinburgh før i 20-tiden, så med såpass god tid bestemte jeg meg for å ringe Newcastle United og forhøre meg om mulighetene for en omvisning på deres St. James’ Park.

Det viste seg å gå i orden, og jeg fikk sette fra meg bagen på hotellet mens jeg tok en tur rundt i Newcastle. Heldigvis var været bedre enn dagen før! Etterhvert satt jeg meg på puben The Strawberry rett ovenfor St. James’ Park. Det viste seg å være en flott pub, og en Strongbow ble fort til tre før jeg tok en siste pint på Shearer’s.

Deretter gikk jeg opp til resepsjonen på St. James Park, hvor jeg fikk beskjed om å ta turen opp i andre etasje. Der fikk jeg registrert meg som deltager på omvisningen, før jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på den interessante utstillingen som befant seg rundt i rommet. Omsider begynte omvisningen med en jovial vert, og med deltagere fra forskjellige deler av England samt bl.a Nederland, Irland, Mexico og et ungt par fra Norge.

Selve omvisningen var vel grei nok, og det var i hvert fall ingenting å utsette på verten. Derimot synes jeg personlig det ble altfor mye fokus på det kommersielle, penge- og VIP-delen. Langt, langt over halvparten av tiden gikk med på å kikke på forskjellige VIP-bokser, snakke om deres eiere, hva de spiste og drakk og hvor mye det kostet, og Newcastle Uniteds avhengighet av disse personenes bidrag etc etc etc. Newcastle Uniteds stolte historie som fotballklubb ble knapt nevnt med et ord.

Og høydepunktet må nok sies å ha vært en kikk i garderobene samt en tur opp på stadions høyeste punkt, i tillegg til turen ut spillertunnelen til laglederbenkene. Alt i alt en fin, men samtidig noe skuffende omvisning.

Jeg valgte å ta en pint til på The Strawberry før jeg ruslet tilbake til hotellet og plukket opp bagen. Deretter gikk veien til Newcastle stasjon og tog til Edinburgh, med nye flotte inntrykk av kysten mot Nordsjøen…innimellom et etterhvert vanvittig antall sauer.

 


Dag 13: Lørdag 07.04.2012 Rangers – St. Mirren

Etter et par fine dager i utrolig flotte Edinburgh, satt jeg meg denne lørdagen på toget til Glasgow. Med meg var faktisk med min mor og min nevø, som jeg hadde overtalt til å bli med på Rangers kamp. Etter en times tid ankom vi Glasgow og tok metroen videre til Ibrox, hvor vi først av alt gikk for å hente billettene.

Deretter måtte jeg selvsagt ta en kikk innom Rangers-sjappa, der jeg sikret meg både skjerf og ny jakke. I tillegg fikk vi kledd opp nevøen min i både Rangers-drakt, -shorts, og -sko, samt Rangers-fotballen han også fikk med seg

Deretter ble det en runde rundt anlegget for å ta noen bilder, før vi gikk mot det kjente Rangers-vannhullet Louden Tavern. Der tillot de imidlertid ikke barn, så det ble dessverre med kun en pint i fint selskap og med herlig lojalistisk musikk før vi gikk videre.

Ifølge følge en av de lokale har politiet de siste par årene blitt meget strenge på dette punktet, der det tidligere var mye friere tøyler. Det viste seg å være gjennomgangsmelodien over alt i området, og vi gikk i stedet tilbake til Ibrox der vi tok en matbit og fant plassene våre høyt oppe på Club Deck.

Rangers gikk ut i hundre, og Lee McCulloch headet inn 1-0 fra Steven Davis’ innlegg etter allerede 45 sekunder! Etter drøye 5 minutter måtte imidlertid Davis forlate banen med en skade, men under ti minutter senere ble Rangers tildelt straffespark da Edu ble felt. Men det første av hele fire straffespark tildelt under kampen ble brent da Sone Aluko traff utsiden av stolpen. Andy Little økte imidlertid til 2-0 etter rundt 40 minutter, etter en retur fra Saints keeper Craig Samson.

Den stillingen sto seg til pause, selv om ledelsen absolutt kunne vært større. Samtidig gjorde også Rangers’ keeper et par glimrende redninger da gjestene var farlig frempå ved Dougie Imrie og Nigel Hasselbaink. Det var for øvrig stadige markeringer og protester mot klubbens situasjon, der flesteparten av de 46.998 tilskuerne på Ibrox Stadium viste frem de røde papirplatene som var blitt festet til setene.

Andre omgang var kun tre minutter gammel da det var St. Mirrens tur til å få straffe. Paul McGowan sendte McGregor feil vei, og reduserte til 2-1. Men ikke før hadde de redusert, fikk de nok en straffe imot. Jeroen Tesselaar fikk i tillegg direkte rødt kort for å ha revet ned Aluko i scoringsposisjon, men McCullochs straffe ble glimrende reddet av St. Mirren-keeper Samson.

Hjemmelaget  skulle imidlertid til slutt score fra straffemerket, etter timen spilt. På lagets tredje forsøk var det innbytter Kyle Lafferty – som nettopp hadde kommet inn – som tok ansvar og økte til 3-1. McCulloch var sent i kampen meget nær ved å score sitt andre for dagen, men dommeren blåste av til flott 3-1 seier.




Den eneste malurten i begeret denne dagen var at de motbydelige grønne og hvite fra andre kant av byen hadde sikret seg ligatittelen, uten at det var i det hele tatt var noe tema da det jo også var forventet.

Scottish ground #1:
Rangers – St. Mirren 3-1 (2-0)
Scottish Premier League
Ibrox Stadium, 7 April 2012
1-0 Lee McCulloch (1)
2-0 Andy Little (40)
2-1 Paul McGowan (pen, 49)
3-1 Kyle Lafferty (pen, 60)
Att: 46,998
Admission: £22
Programme: £3

 

 

 

Groundhopping 26.03-08.04.2012 (Part 2/3)

Dag 5: Fredag 30.03.2012 Southend United – Cheltenham Town

En frokost på Monk’s Retreat og et par flasker j2o gjorde susen, og rundt klokka 12 hoppet jeg på toget inn til London. En tube-tur senere gikk jeg de par hundre meterne fra Tower Hill til Fenchurch Street stasjon, der jeg satt meg på toget til Southend. Atlantis Guest House hadde vært min base også ved forrige besøk i byen, og jeg husket fortsatt veien de 2-3 kvartalene fra stasjonen Southend Central. Muligens var det ettervirkninger av torsdagens eskapader på utelivet i Reading som gjorde at jeg likevel presterte å ringe på vegg i vegg – en privat bolig! Lettere flau måtte jeg pent beklage før jeg omsider fikk sjekket inn på rett sted.

Allerede rundt klokka 15 spaserte jeg opp mot puben The Spread Eagle, der Southend-fansen møtes før kamp. Foreløpig var det ikke altfor mange fremmøtte, men flere venner og bekjente var tidlig på plass. Både Gareth, Olli og den vakre April var der, mens bl.a Scott, Jack og en rekke andre snart også infant seg. Da hadde Olli allerede blitt med den korte veien ned til Roots Hall for å fikse en billett til North Bank for undertegnede. Stemningen var lystig på The Spread Eagle, og med stigende inntak av flytende væske ble den ikke mindre lystig. Det var mange gamle bekjentskaper å snakke med, og tiden gikk fort.

Litt før klokka 19.30 var det etterhvert på tide å komme seg ned til Roots Hall, der vi altså tok plass på North Bank – eller North Stand om du vil. Ved mine tidligere besøk på Roots Hall har de mest høylytte supporterne hatt tilhold rundt West Stands W-seksjon, men tidligere i år ble det bestemt at de ut sesongen skal få lov til å dele North Bank med bortefansen. Så spørs det om dette vil være en løsning man viderefører neste sesong.

Southend Uniteds motstandere for dagen var Cheltenham Town, i det som var en viktig kamp for begge i kamp om opprykk og playoff i League Two. Begge hadde fortsatt håp om automatisk opprykk, selv om playoff nok virket som en noe mer realistisk målsetning. Men det var hvertfall ingenting å utsette på atmosfæren på North Bank, der Scott tok kontroll over tromma, og med kort vei over til de reisende fra Gloucestershire. Hjemmefolket på sin side var i hundre over «hjemkomsten» til deres store helt Freddy Eastwood, og det var Southend som skapte de første sjansene ved Bilel Mohsni etter rundt fem minutter, og nevnte Eastwood like etter. Southend tok i det hele tatt et godt grep om kampen, og etter å ha blitt presset bakover en stund ble Cheltenhams kveld enda vanskeligere da deres Sido Jombati etter 19 minutter fikk direkte rødt kort for en vanvittig takling på Michael Timlin. Mens undertegnede grunnet væskeinntaket måtte løpe et nødvendig ærend på toalettet…ja, da ble det selvsagt action. Jeg hørte fra toalettet en voldsom jubel som tydet på at hjemmelaget hadde tatt ledelsen. Kane Ferdinand ble kreditert scoringen etter 28 minutter, mens Freddy Eastwood fikk ros for sitt forarbeid. Gjestene hadde ikke all verden å by på, og et og annet langskudd gikk enten over mål eller ble greit håndtert av Southends keeper Cameron Belford. Derimot var det et langskudd som på motsatt side doblet Southends ledelse drøye fem minutter før pause. Keeper Jack Butland så ut til å bli tatt på senga, og feilberegnet kanskje ballens bane da Ryan Hall fyrte løs. Og rett før pause var Freddy Eastwood kun centimetre fra å øke ytterligere da hans heading barberte stolpen. Dermed 2-0 til pause foran 6.525 tilskuere, etter det som til tider var en maktdemonstrasjon fra de blå. Vi vurderte å gå opp på på The Spread Eagle for en kjapp pint i pausen, men kom aldri så langt. Noe som nok var like greit.

Andre omgang begynte som den første hadde sluttet, med Eastwood som skjøt en hårsbredd over tverrliggeren. Og 5 minutter ut i omgangen var det nettopp «den hjemvendte sønn» som ga Southend 3-0 da hans skudd forandret retning i en forsvarer og sendte keeper Butland feil vei. Dermed eksploderte Root Hall totalt, bortsett fra hos Cheltenham-fansen som faktisk allerede var bortimot halvert i antall. Deres innlånte keeper fra Birmingham City leverte deretter to glimrende redninger på skudd fra Eastwood og Mohsni. Det nærmeste The Robins kom et skremmeskudd var Josh Laws skumle cross som imidlertid gikk gjennom hele feltet og ut til innkast. Og da Moshni skjøt i mål fra rundt 25 meter etter halvspilt omgang, førte det til ytterligere bortefans i kø mot utgangen. Keeper Butland var nok ikke helt patent på 4-0 målet, men gjorde noe opp for seg gjennom en fin redning på Timlins forsøk like etter. Da Marlon Packs heading ble slått over av Southends keeper rett før slutt, endte det med «clean sheet» og 4-0 seier. Dermed var det fortsatt liv i håpet om direkte opprykk for Southend United.

Turen gikk tilbake til The Spread Eagle, der fredagskvelden endte i en heftig fest. Ved stengetid klokka 23 ble rundt 30 personer igjen da vi ble låst inne i puben for fortsatt servering. Og det var først ved 02.30 tiden at undertegnede omsider fikk bestilt taxi og kommet seg i seng. Med planer om avreise med tog klokka 07.00 dagen etter, begynte jeg også å få bange anelser. I min alkoholpåvirkede tilstand kom jeg opp med den glimrende idé at det nok var større sjanse for å våkne av alarmen om jeg sov sittende – og satt meg derfor på gulvet, lent inntil senga.

Re-visit:
Southend United – Cheltenham Town 4-0 (2-0)
League Two
Roots Hall, 30 March 2012
1-0 Kane Ferdinand (29)
2-0 Ryan Hall (39)
3-0 Freddy Eastwood (51
4-0 Bilel Mohsni (67)
Att: 6,525
Admission: £21
Programme: –

Dag 6: Lørdag 31.03.2012 Rotherham United – Hereford United

Man kan jo lettere hoderystende og lakonisk påstå at man finner på mye rart i beruset tilstand, men faktum var at jeg våknet allerede ved 05.15 tiden – sittende på gulvet lent opp mot senga. Derfor valgte jeg etter en kjapp dusj å gå opp til Southend Central og ta toget inn til London allerede klokka 06.00. Faktisk fikk jeg samtidig melding fra Olli som akkurat hadde kommet hjem fra The Spread Eagle der de siste Southend-gutta hadde blitt sittende til 05.30 tiden! Ombord på toget fikk fikk jeg bekfreftende svar på at mannen tvers ovenfor meg skulle helt til London og Fenchurch Street, og da han sa seg villig til å vekke meg tok jeg meg like godt en snau time på øyet. Vedkommende holdt ord og vekket meg på Fenchurch Street, og ferden gikk videre med tubens Circle Line, før jeg på St. Pancras stasjon kunne hoppe på toget til Sheffield. Heldigvis var Sheffield endestasjon, for igjen sovnet jeg..og våknet under stopp i Leicester, og igjen i Derby…før jeg ble ristet liv i av en medpassasjer ved ankomst Sheffield. Planen hadde opprinnelig vært å slenge fra seg bagen på byens Ibis hotell for deretter å sette kursen mot Hillsborough og kampen mellom Sheffield Wednesday og Preston North End. Den hadde tidlig avspark klokka 12.45, og planen var deretter å møte en venninne i Sheffield. Som en reserveplan som først og fremst var tiltenkt som backup dersom jeg eksempelvis hadde forsovet meg eller ikke rukket toget fra Southend, hadde jeg Rotherham United – Hereford United i bakhånd.

Nå var jeg derimot i Sheffield allerede ved 10-tiden, og det viste seg at jeg allerede kunne sjekke inn på hotellet. Jeg vurderte derfor sette kursen mot Hillsborough. Imidlertid ville min venninne gjerne møtes allerede, og etter litt diskusjon rundt dette endte det med at hun kom ned på hotellet. Etter en stund gikk vi for å ta en matbit, og satt oss deretter på trikken mot Don Valley Stadium. Altså endte det likevel med League Two oppgjør mellom Rotherham og Hereford. Vi hoppet av trikken ved stadionets egen holdeplass, og fulgte den ikke altfor imponerende skiltingen på gangstiene ned mot anlegget. 

Det ble tid til en pint med Strongbow på puben The Cocked Hat rett nedenfor, og på veien ned dit gikk jeg til innkjøp av program til £2.50. En pint ble til en til før vi betalte oss inn. £18 kostet en voksen billett på anlegget som må være det minst sjarmerende fotballstadion jeg har besøkt siden min visitt hos Guildford City. Det er da også hovedsakelig et friidrettsanlegg mer velegnet for tikamp enn fotball, og for alle med en viss kjennskap til lavere divisjoner er vel bakgrunnen for Rotherhams eksiltilværelse på Don Valley nokså kjent. Og neste sesong er de jo tilbake i hjembyen på nybygde New York Stadium. Vi tok etter en svipptur innom klubbsjappa plass på hovedtribunen på den ene langsiden, som faktisk var den eneste tribunen som var åpen, bortsett fra hjørnet der noen hundre Hereford supportere befant seg.

Rotherham startet best foran 3.237 tilskuere, og både Ryan Cresswell og Ben Pringle kunne gitt hjemmelaget ledelsen. Bulls-keeper David Cornell måtte i aksjon da Pringle igjen var frempå. Hereford skapte i det hele tatt svært lite, og basert på det jeg så på Don Valley var det nok ikke tilfeldig at de hadde havnet i nedrykksgjørma. Deres første antydning til trussel foran Millers-målet var et farlig innlegg som Cresswell fikk stupt frem og klarert i siste liten. Hjemmelaget burde tatt ledelsen etter rundt halvtimen, men Alex Revells heading gikk imidlertid rett utenfor. Samme skjebne led Johnny Mullins’ forsøk kort etter, og tilsvarende med bortelagets Kenny Lunt og hans heading som gikk like over. Kun et par minutter før pause tok hjemmelaget ledelsen da toppscorer Lewis Grabban headet inn 1-0 fra kort hold. Det var meget kaldt på Don Vallet, og jeg angret nok en gang på ikke å ha kledd meg bedre der vi ble sittende å varme hverandre. Derfor gjorde det godt med chicken balti pie og Bovril innkjøpt før andre omgang.

Den startet søvndyssende kjedelig, med en tidlig dobbeltsjanse til gjestenes Tom Barkhuizen som det eneste nogenlunde spennende det første kvarteret. Etter et par halvsjanser for gjestene holdt Rotherham på å øke, men Alex Revell skjøt like over etter halvspilt omgang. Det var nå to lag på banen som hadde problemer med å slå tre vellykkede pasninger etter hverandre. Og da Barkhuizen brant siste sjanse til å straffe vertene, var det faktisk en befrielse da dommeren blåste av.

Vi forlot raskt Don Valley og satt kursen mot trikkeholdeplassen og trikk tilbake til sentrum. Etter et måltid på puben Bankers Draft koste vi oss i Sheffield et par timer før vi tok farvel. Jeg fant senga, fortsatt noe trøtt, og la meg til å vente på Football League Show på BBC for å se bl.a. Readings imponerende 4-2 seier over West Ham på Boleyn Ground.. Men dessverre sovnet jeg et kvarters tid før det begynte.


Ground #71:
Rotherham United – Hereford United 1-0 (1-0)
League Two
Don Valley Stadium, 31 March 2012
1-0 Lewis Grabban (43)
Att: 3,237
Admission: £18
Peogramme: £2,50

 

 

Dag 8: Mandag 02.04.2012 Bradford Park Avenue – Chorley

Etter  å ha tilbragt søndagen (og mandag formiddag) med min venninne og en av hennes venninner i Sheffield, satt jeg på mandagen kurs for Leeds. Jeg fikk raskt sjekket inn på hotellet jeg også bodde på påsken 2011, Discovery Inn – sentralt beliggende rett ovenfor jernbanestasjonen. Leeds var imidlertid ikke mitt hovedmål for dagen, og snart tok jeg toget den relativt korte turen til Bradford Interchange. Derfra tok jeg en taxi til Horsfall Stadium, hjemmebanen til det gamle Football League laget Bradford Park Avenue. Taxisjåføren som knapt klarte å gjøre seg forstått på engelsk virket ikke å vite hvor det var, men etter en for undertegnede labbelensk samtale med det jeg antar var sentralen, ankom jeg Horsfall Stadium. Der skulle hjemmelaget ta imot Chorley til viktig kamp i toppen av Northern Premier League Premier Division.

£9 fattigere gikk jeg inn på anlegget, hvor jeg betalte ytterligere £2 for et absolutt godt program. Etter en tur innom en klubbsjappe med et godt utvalg av programmer etc, entret jeg klubbhuset og kjøpte meg en pint med Strongbow. De hadde der en slags utstilling til ære for klubbens store sønn, nemlig Len Shackleton – «the Clown Prince of Football». Den ble selvsagt tatt nærmere i øyesyn mens både Chorley-fansen og hjemmesupportere begynte å strømme på. Ingen av de to lags supportere hadde håp om å kunne innhente ledende Chester – som spesielt Chorley-fansen ikke overraskende hadde lite positivt å si om – men begge leire var optimistiske med tanke på playoff. Begge lag hadde da også vist fin form i det siste. Chorley hadde fire strake seire i ligaen, mens hjemmelaget hadde tre strake seire med 11-2 i målforskjell. På spørsmål om forholdet mellom Bradford Park Avenue og Bradford City, forklarte en Avenue-supporter at det ikke var noen form for rivalisering. Han fortalte videre at han hadde sesongkort hos alle de tre Bradford-lagene som han uttrykte det (den kriserammede rugby league-klubben Bradford Bulls var det tredje). Han trakk faktisk heller frem andre lag som Guiseley hva rivaler angår.

Jeg valgte kort tid for avspark å ta plass på hovedtribunen som en av 502 fremmøtte. Derfra kunne vi se gjestene skape den første sjansen ved vingen Chris Denham, men uten å sette hjemmekeeper John Lamb på altfor stor prøve. Avenue så ut til ville spille seg gjennom Chorleys forsvar, og var nære på å ta ledelsen etter fem minutter. Imidlertid fikk forsvarer Andy Russell kastet seg frem med et bein og foretatt en viktig klarering. Begge lag gikk offensivt til verks og det var en underholdende og tett kamp som sto i sterk kontrast til andreomgangen på Don Valley to dager tidligere. Jeg fikk oppleve flott pasningsspill, fiffige detaljer og to gode lag i en spennende kamp som bølget frem og tilbake. Ciaran Kilheeney skjøt like over for gjestene, før hjemmelagets venstreback Nicky Boshells skudd sneiet stolpen. Avenue hadde et ørlite grep om tingene, og rett før pause holdt de på å ta ledelsen, men Tom Greaves’ volley fra 5-6 meter gikk like over. Dermed kunne forfriskninger inntas på stillingen 0-0, mens jeg av alle ting kom i snakk med en groundhopper i full Leicester City mundur. Han besøkte denne kvelden sin bane nummer 300, og talte varmt om mitt mål for neste dag (Blyth Spartans).

Andre omgang startet som den første, med stor underholdning og to angrepsvillige lag. Dog var det hjemmelaget som skapte de største sjansene, og fem minutter ut i omgangen var de grønnhvite supporterne nær ved å kunne juble. Skuddet fra Tom Greaves endte imidlertid opp med å barbere stolpen. Samme skjebne led Nicky Boshells skudd etter rundt timen, men etter 65 minutter ble hjemmelaget tildelt straffespark etter at Chorley forsvarer handset inne i feltet. Chorley-keeper Saunders slang seg riktig vei, men klarte ikke redde Richard Marshalls harde skudd fra 11-meteren. Fem minutter senere holdt de på å doble ledelsen, men Ross Dalys skudd gikk nok engang like utenfor. Chorleys beste sjanse sålangt i omgangen kom da Avenue-keeper Lamb måtte slenge seg for å redde innbytter Matt Walwyns skudd fra rundt 20 meter. Og på overtid måtte han igjen i aksjon da Tom Ince skrudde et frispark rundt muren. Men omsider blåste dommeren for full tid, og tre viktige hjemmepoeng i kampen om playoff.

Etter kampen tok etterhvert Bradford Park Avenue-formannen mikrofonen og presenterte høytidelig «man of the match» som ble belønnet med champagne. Dessuten takket han begge lag for det han karakteriserte som «the best game we’ve seen here this season». Det spesielle er jo at dette var det første møte mellom de to denne sesongen, og at de igjen møtes i Chorley i siste runde. Og møtes disse i playoff…ja, da blir det nok fort igjen en heftig batalje. Det virker i det hele tatt som om lagene i toppen av Northen Premier Leagues toppdivisjon holder høy standard ut fra det jeg så på Horsfall Stadium. Etter en kort prat med Chorley-manager Gary Flitcroft og hans assistent Matt Jansen ble etterhvert taxi bestilt, og den bragte meg tilbake til Bradford Interchange hvor jeg tok toget tilbake til Leeds. Dagen etter skulle turen fortsette videre nordover – lenger nord enn jeg tidligere hadde vært på balløya

Ground #72:
Bradford Park Avenue – Chorley 1-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Horsfall Stadium, 2 April 2012
1-0 Richard Marshall (pen, 65)
Att: 502
Admission: £9
Programme: £2

 

 

Groundhopping 26.03-08.04.2012 (Part 1/3)

Dag 1: Mandag 26.03.2012 Hitchin Town – AFC Totton

Det var tidlig en mandag morgen, og takket være en snill mor som kjørte meg opp på E6, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fem. Planen hadde vært å møte en venninne i Redhill før jeg fortsatte videre til Stevenage, men hun hadde måttet avlyse plutselig, og nå ville jeg ha usedvanlig mye tid å slå ihjel etter landing på Gatwick. Men grunnet heftig vind hadde det visst hopet seg opp med kø i flytrafikken rundt Gatwick, og vi fikk foreløpig ikke lov å ta av fra Norge. En time forsinket lettet vi omsider, og etter landing og bytting av norsk og engelsk SIM-kort fikk jeg slått ihjel litt mer tid med et mobiltelefonproblem som forøvrig løste seg av seg selv etter 3-4 dager…etter at jeg hadde vært innom 5 forskjellige butikker!

Etter å ha toget opp til Stevenage, sjekket jeg inn på hotellet og bladde litt i innkjøpte Non League Paper og Football League Paper før jeg unnet meg et pubmåltid og et par pints med Strongbow. Deretter tok jeg den korte 5 minutters togturen til Hitchin, hvor jeg la ut på spaserturen langs Nightingale Road og Fishponds Road ut mot Hitchin Towns Top Field. 

Hjemmelaget skulle ta imot opprykksjagende AFC Totton til seriekamp i Southern League Premier Division, og i klubbens bar var det gjestenes supportere som foreløpig var i flertall blant de fremmøtte. De fleste hadde sittet på med spillerbussen opp fra Southamptons utkant, slik en supporter fortalte meg de ofte gjorde – med supporterne foran i bussen og spillerne bak.

De tilreisende virket å variere i optimisme med tanke på å innhente tabelledende Brackley Town. Noen minnet også om at Hitchin vant på besøk på sydkysten tidligere i sesongen, og påførte Totton kun sjuende hjemmetap siden 2008/09-sesongen. Hjemmefolket på sin side virket å være mer opptatt av å kikke seg over skulderen og hanke inn nok poeng til å sikre spill i denne divisjonen neste sesong.

Etter  en tids sosialisering var det tide å betale seg inn og ta en kikk på Top Field. Etter at flere garvede groundhoppere uavhengig av hverandre hadde kommet med varme anbefalinger, var det et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å beskue. Jeg betalte £9 for entre og ytterligere £1,50 for kampprogram, før jeg tok en runde rundt anlegget. Og jeg må si det virkelig var en perle av et anlegg som møtte meg, og som virkelig svarte til de høye forventningene. Ikke minst likte jeg ståtribunene i tre bak mål. Det er ikke hverdagskost å se i England lenger – heller ikke på dette nivået!

Etter  en tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, var jeg klar for det som skulle vise seg å bli en meget underholdende kamp.
Hitchin gikk ut i hundre, og de sist ankomne av de 333 tilskuerne fikk det nok ikke med seg da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Det skjedde ved at Zac Burke skar inn og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskende nede i hjørnet bak Tottons keeper James Bittner. Og kun et minutt eller to senere var det hjemmelagets storscorer John Frendo som holdt på å øke ledelsen med en flott lobb som på hengende håret ble slått over av en panisk ryggende Bittner.

Etter et drøyt kvarter kom dog 2-0 scoringen da Ieuan Lewis kastet seg frem og headet inn et innlegg. AFC Totton var skikkelig på hæla, og det kunne fort stått 4-0 før halvtimen var spilt. Men de begynte sakte men sikkert å spille seg inn i kampen, og da Mark Osman satt inn reduseringen fra kort hold 10 minutter før pause fikk de vind i seilene. Kort før dommeren blåste for pause måtte imidlertid Tottons keeper ta frem en feberredning for å hindre Frendo i å gjenopprette ny tomålsledelsen.
Mens jeg inntok ytterligere forfriskninger i pausen fikk jeg bekreftet bortefolkets skuffelse over eget lag de første 25-30 minuttene. Noen påsto at det var sesongverste mens andre skylte på at de hadde store skadeproblemer.

Åkkesom var det et helt annet Totton-lag som kom på banen i andre omgang. De tok kontroll fra start, og presset Hitchin bakover. Kun en klarering på streken hindret scoring i ett av Tottons farlige angrep. De måtte imidlertid vente til 70 minutter spilt før de kunne juble over utligning, da Jamie Whisken headet i mål etter et langt innkast.

Kun minutter senere ble imidlertid Tottons Nathan Campbell utvist etter en episode undertegnede ikke fikk med seg da ballen befant seg et annet sted – men han skal ha sparket etter en Hitchin-spiller. Etter dette ble det noe ampert, og i tillegg til tidvis Hawaii-fotball med sjanser begge veier, ble det også utdelt en rekke gule kort.

Dommeren blåste omsider av med 2-2 som sluttresultat, og nye forfriskninger ventet i baren. Der innrømmet nå Totton-folket at det nok var det direkte opprykkstoget som hadde gått. Undertegnede tok etterhvert fatt på den forholdsvis friske turen tilbake til Hitchin stasjon, og retur derfra til Stevenage og hotellsenga med pitstop på en døgnåpen Tesco for innkjøp av litt munngodt.

Ground #68:
Hitchin Town – AFC Totton 2-2 (2-1)
Southern League Premier Division
Top Field, 26 March 2012
1-0 Zak Burke (2)
2-0 Ieuan Lewis (17)
2-1 Mark Osman (35)
2-2 Jamie Whisken (71)
Att: 333
Admission: £9
Programme: £1,50

Dag 2: Tirsdag 27.03.2012 Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough

Etter en god og lang natts søvn valgte jeg å innta frokost på en Wetherspoons pub før jeg satt meg på toget ned til Kings Cross. Snart krysset jeg over veien til St. Pancras stasjon og satt meg på toget sørover til Dover. Etter å ha slept med meg en tung bag ned til sjøpromenaden fant jeg hotellet, som imidlertid var stengt. Etter nok en røykepause gikk jeg for å ringe på igjen, og det var da jeg sa lappen om at hotellet var stengt grunnet det plutselig behov for vedlikehold. Det ble videre opplyst om at min booking var flyttet til søsterhotellet 300 meter lenger ned på promenaden. Etter omsider å ha fått sjekket inn, ble jeg imidlertid møtt av en uredd seng, brukte håndklær på gulvet, og et rom som tydelig ikke hadde blitt rengjort siden dagen før. Etter mye om og men ble jeg omsider tildelt et nytt rom, og etter litt lesing i Non League Paper satt jeg kursen for en pub i sentrum. Der kom jeg i snakk med noen Dover-supportere som kunne opplyse om at det overhodet ikke var gangavstand ut til Dovers stadion, Crabble Athletic Ground – eller The Crabble. De tipset om en buss som kjørte rett forbi, samt en pub ved navn The Cricketers. Jeg valgte dog å ta en taxi til puben The Cricketers, et lite steinkast unna The Crabble.

Etter et par pints med Strongbow fulgte jeg den lille strømmen av supportere opp den bratte bakken til stadion, og betalte meg inn med £12. Med ny pint i hånden satt jeg meg ned ved et bort og bladde i et absolutt godkjent program til £2. Der måtte jeg overraskende konstatere at jeg ikke hadde fått med meg at Readings gamle stjernespiss Nicky Forster var blitt manager i Dover Athletic.

I dag skulle hjemmelaget ta imot Hampton & Richmond Borough til viktig kamp i både topp og bunn av Conference South. Hjemmelaget befant seg før kampen tre poeng bak Chelmsford City på siste playoff-plass, og med dagens kamp tilgode på lagene foran. Men etter sjokktapet 0-4 for Staines Town hjemme i siste kamp, var hjemmesupporterne langt fra optimistiske på sitt lags vegne. Noen mente det var typisk Dover å drite seg ut mot de dårligere lagene, og både spillere og manager hadde i det siste vært gjenstand for heftige mishagsytringer fra egen supportere. Spesielt under kampen mot Staines, der det i tillegg var heftige pipekonserter og sarkastisk jubel og applaus ved spillerbytter. Hampton & Richmond på sin side befant seg nest sist på tabellen – dog med kamper til gode på lagene foran – og trengte poeng i sin kamp mot nedrykk.

Ved bordet mitt satt det seg en eldre kar jeg hadde sett på puben tidligere. Men til tross for å være Dover-supporter og sesongkortholder var han dessverre tydeligvis mer interessert i å snakke om Manchester United og sine turer til Old Trafford, der han i følge seg selv virket å være på fornavn med de fleste. Jeg unnskyldte meg derfor raskt og fant meg et annet bord etter en røykepause. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Dover og Folkestone Invicta som jeg skulle se dagen etter. Deler av hjemmesupporterne mente imidlertid at Folkestone-folket stort sett liker Dover, og at det er en rekke personer som ser begge lag. Da fikk jeg inntrykk at det fra Dovers side for tiden var en heftigere rivalisering med andre Kent-lag som eksempelvis Tonbridge Angels.

Kampen ble snart sparket i gang, og jeg angret fort på at jeg ikke hadde tatt på meg genser under jakka. Det som hadde vært som en varm fin dag var nå en kjølig kveld med en sur, kald vind inn fra sjøen. Dover skapte den første sjansen, men James Walkers skudd ble blokkert av Billy Jeffreys. Deretter var Hamptons storscorer Dave Tarpey frempå, men en utrusende Dover-keeper Mikhael Jaimez-Ruiz fikk blokkert. I det hele tatt virket begge lag temmelig tannløse, men idet jeg sto og undret hvor målene skulle komme fra, rykket bortelagets Charlie Moone seg fri ned mot dødlinja. Hans innlegg gikk gjennom beina på en forsvarer og Dave Tarpey – hvem andre? – ga Beevers ledelsen. Etter dette foregikk mye av spiller på midtbanen, der Dover uten å lykkes forsøkte å skape et press. Det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause, slik at undertegnede kunne varme seg i baren.

Hjemmesupporterne virket frustrete og oppgitte, og hadde lite pent å si om eget lag. Og da andre omgang startet ble noen av de igjen inne i baren, der de faktisk hadde det tilbudet at de viste kampen direkte på storskjerm. Etter en andre omgang som startet like kjedelig som den første hadde sluttet, valgte også en frossen nordmann å delvis benytte seg av dette tilbudet. Og med ny Strongbow i hånden kunne jeg konstatere at det var spilt 60 minutter da neste sjanse dukket opp. Dovers Billy Bricknell forsøkte lobbe ballen over keeper, men lobben gikk også over mål. Og det var først med 20 minutter igjen at Dover virket å våkne noe, men hverken Cogan, Donovan Simmonds, Billy Bricknell eller innlånte Rob Edmans klarte å omsette sjanser i scoring. På overtid hadde bortelaget muligheter til å øke ved både Dave Tarpey og Charlie Moone, før dommeren blåste av en ganske kjedelig kamp. Mens hjemmelaget gikk av banen til heftig pipekonsert, kunne imidlertid The Beavers juble over tre meget viktige poeng.

Sulliken fra tidligere var en av de som hadde sett andre omgang fra baren, og han annonserte nå at manager Forster skulle få høre noen pauli ord. Andre Dover-fans var heller ikke særlig tilfreds, og de fleste forlot The Crabble temmelig fort. En jeg ble stående å snakke med noen minutter mente, da samtalen penset inn på Adam Birchall, at de med ham på laget i gammel form ville vært helt i toppen i kamp om direkte opprykk. Det kan man mene hva man vil om, men svaret får vi aldri. Etterhvert kom også gjestenes spillere inn, mens hjemmelaget kom en god stund senere – langt mer slukøret. Jeg fikk tatt en lengre prat med Nicky Forster, som selvsagt var skuffet over lagets prestasjon. Men han påpekte det jeg også hadde tenkt, nemlig at han har tatt over en annen managers lag uten å ha hatt mulighet til å kunne hente inn egne spillere. Han har nok en fet liste over interessante spillere hvis han blir sittende så lenge som til sommeren. Han bekreftet også at han fortsatt følger Readings resultater, og ønsket oss lykke til i den viktige sekspoengs-kampen borte mot West Ham (som vi vant 4-2), før han signerte kampprogrammet mitt. Etterhvert tok jeg turen ned på The Cricketers, og da de stoppet serveringen delte jeg en taxi med en annen gjest som skulle inn mot sentrum. Jeg valgte å hoppe av samme sted som ham, kun et par minutters gange fra hotellet.

Ground #69:
Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough 0-1 (0-1)
Conference South
Crabble Athletic Ground, 27 March 2012
0-1 Dave Tarpey (32)
Att: 525
Admission: £12
Program: £2

Dag 3: Onsdag 28.03.2012: Folkestone Invicta – Walton Casuals

Med utsjekking i Dover kl 10.30 og innsjekking i Folkestone kl 15.00, hadde jeg en del tid å slå ihjel når togturen mellom de to tar «hele» 11 minutter. Etter en pubfrokost ble derfor litt tid tilbragt i herlig vær på en benk nede ved sjøen, med flott utsikt til både de hvite klippene og Dover Castle som ruver over byen. Men også noe nærmere Frankrike enn undertegnede var komfortabel med, der jeg prøvde mitt beste å ikke tenke på at det var det jeg kunne se på den andre siden av kanalen. Etterhvert satt jeg kursen mot Folkestone, der jeg gikk gjennom sentrum ned til sjøen. Der fant jeg raskt Salisbury Hotel, og selv om det var halvannen time til opplyst innsjekking, fikk jeg lov til å sjekke inn.

Ikke altfor lenge etter tok jeg en spasertur gjennom sentrum, og slo meg der ned i den flotte Wetherspoons-puben The Samuel Peto. Det viste seg faktisk å være en gammel baptstkirke som er bygget om til pub – men fortsatt i en slags kirkestil, og med kirkeorgelet fortsatt på plass i andre etasje. Selv skeptikere til Wetherspoons og lignende kjedepuber, ville nok måttet gi litt ros her. Jeg vurderte opprinnelig å spasere ut Cheriton Road til Folkestone Invictas hjemmebane, men noen av de lokale påsto at det var en voldsom spasertur. Derimot fikk jeg opplyst at klubbens bar med navnet Stripes Bar nok allerede var åpen, da den i tillegg fungerer som vanlig bar og også huser en rekke andre aktiviteter. Derfor tok jeg en taxi ut til Buzzlines Stadium, som jeg dog fortsatt velger å kalle Cheriton Road.

Advarslene om den voldsomme spaserturen virket nok en smule overdrevne, men spådommene om åpen bar viste seg å holde stikk selv om bartenderen satt utenfor og røyket da jeg ankom som eneste kunde hittil. Jeg ble sittende og snakke med bartenderen, som viste seg å være en ihuga Invicta fan som jobbet i baren på de fleste hjemmekamper, og dro som vanlig supporter på bortekamper. I tillegg avkreftet han hvertfall inntrykket fra dagen før ved å si at selv om det nok var noen som også hadde sympati for Dover, var han en av mange som ikke kunne fordra de. Andre rivaler hevdet han ikke overraskende varierte ettersom hvem man var i divisjon med, men at det for øyeblikket nok var Hythe Town som var gjenstand for størst oppmerksomhet fra Folkestone-leiren.

I kveld skulle Folkestone Invicta ta imot Walton Casuals til kamp i Isthmian League Division One South, der hjemmelaget kjempet om plass i playoff. Men etter fire strake hjemmetap – og ikke minst hjemmetap for tabelljumbo Whyteleafe i sist kamp – virket hjemmefolket noe skeptiske og avventende i så måte. Gjestene på sin side spilte om poeng i bunnen, selv om de i og for seg burde være trygge med tre lag bak seg og hele 13 poeng ned til Whyteleafe, som grunnet Croydon Athletics exit fra ligaen blir eneste nedrykker denne våren.

Jeg fikk hvertfall bevis på at baren hadde flere funksjoner, da det kort tid før avspark kom personer som skulle ha salsakurs i barens innerste avdeling. Undertegnede betalte seg heller inn med £8 samt £1,50 for et program som hadde den dristigste reklamen jeg har sett i et kampprogram. En reklame for sexy undertøy, med en skikkelig lekker modell. Bartenderen kunne senere fortelle at denne modellen pleier å jobbe bak baren i nettopp Stripes Bar. Kanskje grunn nok til en fremtidig retur?

186 betalende tilskuere fikk se kampen starte med mer duellspill og stillingskrig enn sjanser. Men klubbene hadde hatt hver sin sjanse da gjestenes Sean Bradley headet ballen i nettet etter halvspilt første omgang. Dessverre for Walton Casuals hadde imidlertid linjemannen vinket for offside. Hjemmelaget virket nå å ha et ørlite overtak, og etter sjanser til både Stuart King, Liam Dickson og Darren Marsden tok de ledelsen etter drøye halvtimen spilt da Frankie Chappell headet i mål. Bradley var igjen mannen som to ganger rett før pause hadde mulighet til å utligne, men uten å oveliste Invictas keeper Jack Delo. Dermed ble pause-forfriskninger inntatt med stillingen på 1-0, og hjemmesupporterne langt mer optimistiske enn før kampen.

Andre omgang viste seg å bli en spennende affære, og spillet bølgende frem og tilbake og med hyppige sjanser begge veier. Både Glen Stanley og Kwabena Agyei kunne utlignet, mens hjemmelaget hadde flere sjanser til å doble ledelsen ved Chappell, King og Josh Burchell. Og storscorer King skjøt igjen like over etter halvspilt andre omgang, i sin siste kamp før han skulle starte en tre kampers suspensjon. Det var en meget underholdende andre omgang, og kampen hadde virkelig nerve. Spesielt mot slutten, da gjestene igjen skapte et par skumle sjanser. Og på overtid ble Josh Gallagher spilt gjennom alene med keeper Delo, som kom ut for å møte ham. Og da ballen ble spilt opp i hånda hans utenfor 16-meteren måtte han forlate banen med rødt kort. Imidlertid klarte hjemmelaget å ri stormen av, og tre viktige poeng var sikret.

Stripes Bar ble tømt overraskende fort, og allerede tre kvarters tid etter kamp var jeg igjen alene med bartenderen. Noe overrasket spurte jeg om det var vanlig at ikke spillerne og lederne kom innom etter kampen. Svaret jeg fikk var at de hadde et eget lokale på den andre siden av anlegget. Noe merkelig på dette nivået må jeg si, men men. Rett før den lille viseren sto på 11 (eller 23) tenkte jeg gå ut og ta en røyk for så å komme inn og rekke en siste Strongbow. Men bartenderen stoppet meg raskt, satt frem askebeger, og sa at det bare var å røyke ved baren – hvorpå han låste døren og serverte meg ny Strongbow mens han selv drakk flittig av whiskyen. Slik ble vi sittende langt senere enn undertegnede hadde planlagt, og diskusjonen gikk ivrig rundt diverse non-league temaer, problemer med den moderne fotballen etc etc. Mest interessant med tanke på kveldens forestilling var nok hans syn på innspurten i Isthmian League Division One South, der han for alt i verden ville unngå Dulwich Hamlet i et eventuelt playoff. Slik jeg forsto ham spilte de en type fotball som Folkestone overhodet ikke hang med på. Skulle Bognor Regis imidlertid ryke på målstreken igjen, kan man vel ikke annet enn å føle med de etter det som skjedde i fjorårssesongen? Men at det blir en spennende avslutning på sesongen i denne divisjonen er det uansett ingen tvil om. Da klokken passerte 02.30 følte jeg at jeg måtte avslå bartenderens tilbud om ny Strongbow, og heller spørre om han kunne ringe en taxi. Og således fant jeg omsider senga også i Folkestone, dog noe senere enn forventet.

 

Ground #70:
Folkestone Invicta – Walton Casuals 1-0 (1-0)
Isthmian League Division One South
Cheriton Road, 28 March 2012
1-0 Frankie Chappell (32)
Att: 186
Admission: £8
Programme: £1,50

Dag 4: Torsdag 29.03.2012 Fotballfri i Reading/Wokingham

Noe omtåket våknet jeg forholdsvis tidlig, og bestemte meg for å sette kursen mot Reading etter en rask dusj. Planen for dagen var å se oppgjøret mellom Binfield og Slimbridge i Hellenic League Premier Division, og min venn Marc hadde sagt seg villig til å være med. Binfield er et lite sted ikke altfor langt fra Reading – like nord for Wokingham, der Marc bor. Derfor planla vi å møtes på Marcs stampub rett ved Wokingham stasjon for å ta taxi derfra, da Binfields bane i følge Marc visstnok lå temmelig håpløst til. Etter innsjekking på hotellet Great Expectations, som jeg prøvde for første gang (selv om jeg tidligere har testet puben i underetasjen) surret jeg litt rundt i Reading før jeg tok den korte togturen til Wokingham. Tvers overfor stasjonen ligger puben The Molly Millar, og jeg satt meg der ned med en Strongbow og ventet på Marc. En ble til to, og så til tre, før Marc omsider dukket opp. Han var nå ikke særlig lysten på kamp i Binfield etter en lang dag på jobb, og generelt liten interesse for kampen. Men etter å ha sjekket opp med et lokalt taxikontor kunne han fortelle at en taxitur tur/retur ble anslått til å komme på rundt £35-40. Med over en time til jeg eventuelt måtte dra satt jeg og vurderte det da stadig flere bekjente av Marc ankom. En viste seg å være en tidligere Reading Academy-spiller som nå spiller for Wokingham & Emmbrook, som nå hører hjemme i nettopp Hellenic League Premier Division. Foruten å fortelle om sitt norgesopphold som spiller i Åsane(!!), kunne han på mitt spørsmål fortelle at etter hans syn var det liten tvil om at det klart beste laget i divisjonen var Oxford City Nomads. I tillegg snakket vi litt om situasjonen med bandeling med Bracknell Town, samt sistnevntes forfall. Etterhvert fant jeg faktisk ut at det var såpas trivelig på puben, og at taxituren ble såpass dyr, at jeg valgte å bli på The Molly Millar i stedet. Der var det lystig lag til stengetid da jeg tok farvel med Marc og hoppet på toget tilbake til Reading – og et par timer med ytterligere festing på The Purple Turtle.

 

 

 

Chorley v North Ferriby United 07.01.2012


Lørdag 07.01.2012 Chorley v North Ferriby United

Da jeg ankom Manchester, var det fortsatt ikke klart for innsjekking på Britannia Hotel. Men jeg fikk kastet fra meg bagen, og kunne igjen hoppe på toget som etter en drøy halvtime tøffet inn på Chorley stasjon. Victory Park var ingen enkel stadion å finne uten kart, der anlegget lå litt bortgjemt innimellom et boligområde. Men jeg fant omsider frem etter å ha tatt følge med en som skulle samme retning, og det var et meget flott stadion som møtte meg.

Chorleys stadion er en riktig perle, som kun mangler en fjerde tribune på den ene langsiden. Med program til £2 og Chorley-skjerf i posen, entret jeg klubbens bar som allerede var nokså godt besøkt. Snart skulle det bli noen surrealistiske scener som utspilte seg her. Kort tid etter ankom nemlig en hel bråte med protesterende Blackburn-supportere kledd i gult og svart, og med mannen med kyllingmasken i spissen – for de som har sett situasjonsrapportene fra Ewood Park den siste tiden. De hadde bestemt seg for å ikke reise til Newcastle for å støtte Blackburn (som visstnok skulle stille et B-lag), men valgte i stedet å reise den korte veien til Chorley for å støtte det lokale laget.

Blant de 1 224 tilskuerne denne dagen, vil jeg anslå at muligens 150 var Blackburn-supportere. Det var nok enda flere Blackburn-drakter, -skjerf, og -luer enn som så, men så er også Blackburn “rett oppi veien”, og mange her holder med begge lag vil jeg tro. Jeg snakket også med overraskende mange ikledd Blackburn-farger som har vært ivrige Blackburn-supportere, men som nå sier at de har snudd den moderne fotballen ryggen og heller ser Chorley. Herlig! Etter samtale med en rekke av de protesterende Blackburn-supporterne, hvor jeg ble forklart deres syn på saken inngående, endte jeg opp med å bli stående sammen med de da kampen startet.

På tribunen bak det ene målet skapte hjemmesupporterne stemning, mens Blackburn-folket sto foran denne tribunen og ikke lagde mindre stemning. Sammen dro de igang sanger og rop mot de indiske Blackburn-eierne, og sanger frem og tilbake til hverandre. Selvsagt i tillegg til Chorley-supporternes nidviser om Chester og hvordan de kjeppjaget Chester-supporterne. Nesten helt glemt var de rundt 15-20 bortesupporterne som hadde tatt oppstilling på motsatt side.

Det var i det hele tatt en ganske uvirkelig stemning, og fotografen var langt mer opptatt av supporterne enn det som utspilte seg på banen. Blackburn-kyllingen og Chorley-maskoten – skjæra Victor – fant hverandre, og Victor fikk låne et av protest-skjerfene. Dette gikk han med resten av kampen, der han deltok i Blackburn-folkets protester og poserte med deres bannere etc. Undertegnede som tilfeldigvis hadde på seg Reading-drakt under, ble også bedt om å posere med banneret. Steve Kean skal jeg ikke uttale meg om, men de utenlandske eierne – ja, de hadde jeg overhodet ingen som helst betenkeligheter med å være med å protestere mot.

Stemningen steg ytterligere et hakk da Chris Denham skjøt hjemmelaget i ledelsen etter 12 minutter, etter at lagene først hadde hatt hver sin store mulighet. Andy Teague holdt på å doble ledelsen, men hans skudd ble reddet på streken. Chorley-manager Gary Flitcroft og spillende assistent Matt Jansen er jo begge Blackburn-legender og ble overøst med hyllest. “Flitcroft for Rovers” fra Blackburn-fansen ble parert med “He’s Chorley till he dies” av Chorley-folket.

Etter forfriskninger og samtale i pausen fortsatte Chorley å styre kampen i andre omgang, og storscorer Steve Foster hadde både en og to muligheter til å øke før Greg Anderson misbrukte gjestenes beste sjanse til å utligne. I stedet doblet Chorley ledelsen og sikret seg alle tre poengene på overtid, da borteforsvarer Sam Dentons forsøk på å klarere endte (på godt norsk) rett i ræva på Chorley-innbytter Matt Walwyn og i mål. 2-0 til skjærene, som fortsatt var med i toppkampen.

Etter kampen var det stor stemning i et fullpakket klubbhus, der Gary Flitcroft tok mikrofonen for å takke de fremmøtte fra Blackburn før de omsider dro. Jeg fikk slått av en prat med Matt Jansen og en av de andre Chorley-spillerne. De bekreftet at troppen som i år kjemper i toppen av NPL Premier stort sett er den samme som rykket opp fra NPL Division One North etter playoff-seier i fjor. De la også til at de for alvor vil gå for opprykk til regionalt Conference-nivå.

I lystig lag flyr tiden fort, og det var fortsatt høy stemning og masse folk i klubbhusets bar da undertegnede satt kursen mot Chorley stasjon i 19-tiden. Høydepunkter fra FA cupen ble kveldens høydepunkt på TV, selv om Readings innsats mot Stevenage var langt fra noe høydepunkt i en turnering de normalt har hevdet seg bra de siste sesongene.

English ground # 67:
Chorley v North Ferriby United 2-0 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Victory Park, 7 January 2012
1-0 Chris Denham (12)
2-0 Sam Denton (og, 90)
Att: 1 224
Admisson: £8
Programme: £2

 

Next game: 26.03.2012: Hitchin Town v AFC Totton
Previous game: 06.01.2012: Burton Albion v Accrington Stanley



More pics 

 

 

 



Burton Albion v Accrington Stanley 06.01.2012


Fredag 06.01.2012 Burton Albion v Accrington Stanley

Jeg var oppe i otta, og allerede kl. 06.27 rullet toget mitt ut av Cambridge stasjon i retning Sheffield. Jeg måtte nemlig stoppe der for å plukke opp passet mitt, som jeg hadde prestert å glemme igjen der noen dager tidligere. Med det unnagjort kunne jeg omsider ta turen videre til Derby, hvor jeg sjekket inn på The Stuart Hotel. Etter litt TV-titting på rommet og en times besøk på en internetcafe, satt jeg kursen mot Burton upon Trent. Noen pints på puben The Roebuck ble etterfulgt av taxitur ut til puben The Beech Inn, som er den nærmeste puben til Pirelli Stadium.

I lys av den temmelig gode sesongen The Brewers hadde hatt frem til inngangen til det nye året, forhørte jeg meg litt om supporternes ambisjoner og forventninger. Ikke overraskende sa de 2-3 supporterne jeg snakket med seg meget godt fornøyde med å være oppe i playoff-kampen. På spørsmål om de ønsker oppykk eller sier seg fornøyd med å være i League Two, var det heller ikke spesielt overraskende å høre de innrømme at de nok ikke var en stor nok klubb til å kunne rykke opp et nivå til – hvorpå de delte flere av mine negative holdninger til dagens moderne toppfotball og pengeveldet som styrer.

Pirelli Stadium er en av de nybygde arenaene, og klubben har spilt der siden de flyttet fra gamle Eton Park i 2005. Likevel var den ikke så verst når man kom inn. Vel, den er langt fra spennende, og oser ikke av karakter. Men det som reddet inntrykket, er at tre av tribunene heldigvis i hvert fall er ståtribuner. Jeg ble ellers litt overrasket over hvor liten den virket…men så er den jo relativt liten også. Accrington-supporterne var dessverre for dem tydeligvis ikke mange nok til at de fikk bruke ståtribunen bak det ene målet. De ble istedet plassert på enden av sittetribunen på den ene langsiden. Selv kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet da jeg så maskoten Billy the Brewer, som minnet mest om en slags godmodig, lattermild “glad-fyllik”.

Undertegnede var en av 2 486 tilskuere som så hjemmelaget starte best, men hverken Calvin Zola eller Chris Palmer klarte å overliste gjestenes keeper Ian Dunbavin. Og etter hvert som hjemmelagets tannløshet fikk meg til å undres over hvem som skulle score for Burton (eller for den saks skyld klare tre pasninger etter hverandre uten å miste ballen) tok gjestene over, og tok etter en halvtime ledelsen ved Kevin McIntyre. Mot alle odds var han en av Stanley-spillerne som utrolig nok ikke var en lånespiller! Rett etter burde det uansett stått 1-1, men en fantastisk redning fra Dunbavin sørget for 0-1 til pause.

Etter hvilen var det gjestene som fortsatte å imponere mest. De burde muligens hatt en straffe, men doblet likevel ledelsen like etter da en corner ble headet i tverrliggeren av Dean Winnard. Returen gikk via Albion-spiller Ryan Austin og i mål med 65 minutter på klokka. For andre gang på rad endte det altså med skuffende 0-2 tap for Albion, og kanskje er det noe i påstanden om at de er for små for neste nivå..? Etter en pint på Beech Inn bestilte jeg taxi tilbake til stasjonen og toget tilbake til Derby, hvor jeg igjen koste meg med takeaway og film før Jon Blund meldte sin ankomst.

English ground # 66:
Burton Albion v Accrington Stanley 0-2 (0-1)
League Two
Pirelli Stadium, 6 January 2012
0-1 Kevin McIntyre (31)
0-2 Ryan Austin (og, 65)
Att: 2,486
Admisson: £14
Programme: £3

 

Next game: 07.01.2012: Chorley v North Ferriby United
Previous game: 02.01.2012: Hallam v Handsworth FC



 

More pics 

 

 

 



Hallam v Handsworth FC 02.01.2012


Mandag 02.01.2012 Hallam v Handsworth FC

Jeg var igjen tidlig oppe for å sette kursen nordover, og direktetoget bragte meg til Sheffield et kvarters tid før kl 12. Jeg fikk sjekket inn før jeg møtte en venninne, som etter hvert sa ja til å være med på dagens kamp. Med kun en times tid igjen til avspark var vi fortsatt på hotellet, så vi tok en taxi ut til Sandygate Road. Dette skal være verdens eldste fotballstadion, og her ble i 1860 arrangert tidenes første registrerte kamp mellom to forskjellige klubber. Hallam var den gang vertskap for verdens eldste klubb, Sheffield FC.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg i så måte, men må innrømme at jeg kanskje ble noe skuffet. Ikke noe galt med Sandygate Road, men den skiller seg ikke stort ut fra eksempelvis det jeg så i Thatcham to dager tidligere. Skjønt det var kanskje hakket mindre anonymt, men her er i hvert fall ikke mye igjen fra 1860 – den saken er helt sikker. Likevel vet man jo at det er historisk fotballgrunn man befinner seg på.

Nå skal det også sies at de nå drev oppussing av stadion, noe som kan ha påvirket litt. Etter å ha betalt oss inn, kvittet jeg meg med ytterligere £1 for et 8-siders program. Og etter hvert £5 for et ganske spesielt Hallam-skjerf, som for øvrig måtte tas i bruk i løpet av kampen da det var en meget kald og sur vind.

Noe bar fantes ikke der, men man kunne gå fritt frem og tilbake mellom Sandygate Road og puben The Plough (som skimtes i bakgrunnen på bildet over) på andre siden av veien. En spesiell og morsom løsning synes jeg. For øvrig må nevnes en helt vanvittig helling på banen – Barnets Underhill er ingenting i fohold – og spesielt i det ene hjørnet er det nesten som en liten bakke! Dette var også en sjarmerende detalj, og alt i alt er kanskje sammenligningen lenger opp noe streng.

Jeg tok en kort prat med en av klubbens representanter, og spurte ham litt om klubbens ambisjoner. Han kunne fortelle at de gjerne vil rykke opp igjen i Northern Counties East Premier Division, men at ytterligere opprykk til Step 4 neppe vil være realistisk grunnet først og fremst banen og dens helling. Hallam hadde før denne kampen plassert seg midt på tabellen i Northern Counties East Division One, mens motstander Handsworth FC henger med i toppen, til tross for at en eller to av spillerne deres så ut til å ha tilbragt mer tid på puben enn på treningsfeltet.

Min venninne virket å more seg mer over at hjemmelaget stilte med en Steve Wankiewicz(!) mens gjestene kunne skilte med Tyrone Crapper(!). I så måte var det kanskje ikke overraskende at det var David Cockerill som etter en halvtime ga Handsworth ledelsen fra straffemerket.

Kvalitetsmessig var det som skjedde ute på gressmatta ikke stort å rope hurra for, og vi slet med å holde varmen tett omslynget oppe på tribunen. I andre omgang avgjorde Sam Smith da han doblet ledelsen for gjestene. 186 tilskuere konstaterte at det endte 0-2, og Handsworth var dermed fortsatt med i toppkampen. Ved full tid tok vi turen over veien til The Plough, der vi kunne følge innspurten i dagens kamper på Sky Sports Soccer Saturday. Jeg konstaterte at Readings flotte seiersrekke hadde fått en brå slutt med tap i Cardiff.

English ground # 65:
Hallam v Handsworth 0-2 (0-1)
Northern Counties East Division One
Sandygate Road, 2 January 2012
0-1 David Cockerill (pen, 29)
0-2 Sam Smith (63)
Att: 146
Admisson: £5
Programme: £1

 

Next game: 06.01.2012: Burton Albion v Accrington Stanley
Previous game: 01.01.2012: Staines Town v Hampton & Richmond Borough



More pics 

 

 

 

Staines Town v Hampton & Richmond Borough 01.01.2012


Søndag 01.01.2012 Staines Town v Hampton & Richmond Borough

Noe groggy veltet jeg meg ut av hotellsenga på Ibis Reading, og fikk etter hvert karret meg over til The Monk’s Retreat for å innta en engelsk frokost. Først etter den tredje flasken j2o apple/mango begynte formen å bli bra nok til å tenke på å sette kursen mot Staines. Da somletoget passerte Bracknell så himmelen ut til å åpne seg, og da jeg endelig ankom Staines stasjon var det rett og slett så vått at en såpass lang spasertur var utelukket. Jeg sto akkurat og lurte på hvor taxiholdeplassen var, da to andre kom og spurte meg om akkurat det samme. De skulle også på kampen; og kort etter kom det to til i samme kategori. Vi fant ut at den var på andre siden av stasjonen, og fikk snart ordnet taxier ut til Wheatsheaf Park.

Jeg betalte meg inn og ga £2.50 for et program i noe så sjeldent som A4 format, før jeg sikret meg et Staines-skjerf samtidig som jeg mistet programmet halvveis i en vannpytt. Nok en gang fant jeg ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, men bestemte meg for at jeg ikke gadd gjøre meg umake. Jeg fant i stedet et sete under tak på hovedtribunen, og beskuet banemannskapet i deres kamp for å gjøre banen spilleklar. Det begynte å ane meg at denne kampen rett og slett kunne bli avlyst.

På motsatt side var det en liten ståtribune med tak, mens det bak mål på min høyre side kun så ut til at den eneste forsikringen for en rekke husvinduer var i form av et enormt nett og en stor hekk. Dommertrioen og de to lags managere kom etter hvert ut for å ta banen i nærmere øyesyn, og jeg begynte virkelig å bli urolig for avlysning. Rundt meg hørte jeg bekymrede tilskuere diskutere det samme.

Men kampen kom i gang den. Og det var en morsom start på kampen, der overvann gjorde at taklende spillere skle flere meter avgårde. I tillegg kunne ballen stoppe eller skyte fart i vannet og skape situasjoner på den måten. Til tross for at det førte til en underholdende start med heftige sklitaklinger der spillerne skle av banen, og med flere sjanser som følge av tilbakespill som stoppet i vannet etc, ble jeg mer og mer urolig for at dommeren nå skulle velge å blåse av hele greia.

Staines burde tatt en tidlig ledelse etter fire minutter, men få minutter senere var det de gjestende beverne som tok ledelsen ved Louie-Rae Beadle. Et innkast stoppet i vannet, og Staines-keeper Rhys Evans kunne bare parere David Tarpeys skudd. Beadle kunne enkelt sette inn returen, selv om han holdt på å skli og gå på trynet i vannet. Det virket etter hvert som om gjestene taklet forholdene langt bedre enn Staines, og de skapte flere farlige sjanser. I tillegg ropte de to ganger på straffespark, men dommeren vinket spillet videre.

Det kom etter hvert meldinger om at kampene i både Woking og Sutton hadde blitt avbrutt på grunn av forholdene, og på det tidspunkt var jeg glad for at jeg hadde valgt Staines fremfor Sutton United. Men samtidig fryktet jeg fortsatt avlysning også her. Andre Scarlett burde utlignet rett før pause, men skuddet hans gikk utenfor. Lagene gikk dermed til pause med 0-1 foran 592 tilskuere.

I løpet av pausen var dommeren og hans assistenter igjen utpå banen for å ta en ny kikk på matta, og jeg var overbevist om at det nå ville bli med den ene omgangen. Men han proklamerte faktisk at han følte spillerne taklet forholdene bra, og at han ville starte den andre omgangen og ta det derfra. Det regnet i hvert fall mindre nå.

Hampton & Richmond tok kontroll fra avspark i andre omgang, men det måtte en muligens noe strengt idømt straffe til for å øke ledelsen. David Tarpey satt inn ellevemeteren etter 56 minutter. Kun et par minutter senere sto det 0-3 da Matt Ruby headet kontant i mål fra et hjørnespark. Og da Dean Inmans heading sørget for 0-4 drøye 10 minutter senere, var all tvil feid til side. Staines fikk om ikke annet et trøstemål da Ali Chaaban ble felt av Inman, og selv satt straffen i mål. Likevel blinket varsellampene kraftig på Wheatsheaf Park, etter å ha blitt til de grader utklasset i det som skulle være et uhyre viktig oppgjør i bunnstriden.

Selv tenkte jeg å ta en pint i baren før jeg ringte taxi, men da jeg sto og tok meg en røyk så jeg at det allerede sto en taxi der. Den viste seg å være ledig, så jeg satt like godt kursen tilbake til Staines stasjon og Reading, etter en meget våt opplevelse i det tidligere Middlesex. Dommeren fortjener dessuten ros for sitt modige valg om å fullføre kampen, i en tid der man innimellom får inntrykket av at fotballen har blitt en idrett for veike pyser og primadonnaer som er redde for å bli våte i håret og gjørmete.

English ground # 64:
Staines Town v Hampton & Richmond Borough 1-4 (0-1)
Conference South
Wheatsheaf Park, 1 January 2012
0-1 Louie-Rae Beadle (8)
0-2 David Tarpey (pen, 56)
0-3 Matt Ruby (59)
0-4 Dean Inman (67)
1-4 Ali Chaaban (pen, 78)
Att: 592
Admission: £12
Programme: £2,50

 

Next game: 02.01.2012: Hallam v Handsworth FC
Previous game: 31.12.2011: Thatcham Town v Didcot Town



More pics

 

 



Thatcham Town v Didcot Town 31.12.2011


Lørdag 31.12.2011 Thatcham Town v Didcot Town

Jeg måtte via Wales og togbytte i Newport for å ta meg fra Hereford til Reading tidlig nyttårsaften morgen. Men jeg ankom omsider Reading, og fikk slengt fra meg bagasjen på Ibis Hotel før jeg inntok en lunsj på The Monk’s Retreat, der jeg møtte flere av Reading-gutta. Vi forflyttet oss etter hvert over veien til Cape, der stadig flere ankom. De aller fleste skulle se Readings oppgjør mot Ipswich i Championship, mens et par utestengte supportere hadde planer om å bli værende på pubene på Readings Friar Street. Ingen ville dog være med til Thatcham, så rett før kl 14 tok jeg den korte togturen alene.

Waterside Park ligger kun et par minutters gange fra Thatcham stasjon. Ikke det mest spennende anlegget jeg har opplevd, men jeg betalte meg inn og byttet £1.50 mot et program. Jeg fant raskt ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, slik at jeg måtte ut igjen for å bestille meg en pint. Den ble nytt mens jeg registrerte at jeg gjenkjente visse Didcot-supportere fra mitt besøk hos Gosport Borough tidligere i sesongen.

Thatcham Town hadde slik jeg ser det hatt en sensasjonelt god start på sesongen, og var fortsatt helt oppe i tetsjiktet. Riktignok virket de å ha mistet noe av formen med 0-2-2 på de fire siste, og trengte en seier igjen for å henge med i tittelkampen. Didcot på sin side trengte poengene for å fjerne seg fra bunnstriden – også noe overraskende for undertegnede.

Det var vertene som startet best og fikk den første sjansen, men Didcot tok snart over og virket klart farligst. Og det var også gjestene som tok ledelsen ved en ung spiller med det håpløst vanskelige navnet Uchechukwu Ikpeazy. Spilleren som er på lån fra Readings ungdomsakademi tråklet seg forbi 3-4 forsvarere før han satt ballen bak Kingfisher-keeper Paul Strudley. Didcot-supporterne jeg slo av en prat med spår denne spilleren en stor fremtid. “Unfortunately it’s at Reading” skjøt en av de inn. Så vil tiden vise om han kan bli god nok til å etter hvert kunne kjempe om plass i selveste Readings førsteellever. “You’re just a town full of chimneys” bæljet en håndfull unge hjemmesupportere bak det ene målet. Alle som har vært forbi togstasjonen Didcot Parkway vil nok huske de enorme “pipene”, som er kjøletårnene til kraftverket i Didcot, og som gang på gang har havnet på listen over “Englands worst eyesores”.

Over en pint i pausen gikk jeg litt mer i dybden med Didcot-supporterne, og fikk litt mer klarhet i hvorfor de har slitt sånn etter nedrykket. De kunne nemlig fortelle om store utskiftninger, og at det kun er 2-3 av spillerne i førsteelleveren som var i klubben i fjor. De håpet å kunne bruke denne sesongen til å konsolidere, for deretter å forhåpentligvis kanskje satse på opprykkskamp neste sesong.

Etter pause jaktet Thatcham utligning, og deres storscorer James Clark skjøt like utenfor. Men etter 65 minutter var det nettopp Clark som utlignet da et frispark ble headet videre inn i feltet der han kom på løp. Det var sjanser begge veier, og Didcot holdt på å stjele alle poengene helt på tampen, før dommeren omsider blåste av med 1-1 og poengdeling som sluttresultat.

Jeg satt raskt kursen mot Thatcham stasjon og Reading, der jeg møtte opp med Reading-gutta på Cape. Reading hadde for øvrig vunnet 1-0 over Ipswich uten å imponere. Etter noen timer begynte det å tynnes ut i rekkene da noen skulle hjem, mens andre skulle på en fest i Henley. Jeg og et par andre endte omsider opp på Reflex hvor jeg også møtte en venninne, og det ble en nyttårsaften med høy begerføring.

English ground # 63:
Thatcham Town v Didcot Town 1-1 (0-0)
Southern League Division One South & West
Waterside Park, 31 December 2011
0-1 Uchechukwu Ikpeazy (35)
1-1 James Clarke (65)
Att: 165
Admission: £7
Programme: £1,50

Next game: 01.01.2012: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
Previous game: 30.12.2011: Hereford United v Accrington Stanley




More pics

 

 



Hereford United v Accrington Stanley 30.12.2011


Fredag 30.12.2011 Hereford United v Accrington Stanley

Jeg hadde opprinnelig kikket på Tranmere Rovers v Bury og Huddersfield Town v Carlisle United som alternativer denne dagen. Ikke vet jeg hvordan jeg først hadde klart å overse Hereford, men når jeg likevel skulle til Reading dagen etter, var etter hvert en tur til Edgar Street langt mer fristende – og også enklere. Ved ankomst The Merton Hotel viste det seg at de for tiden hadde redusert drift med kun B&B virksomhet. Men betjeningen var hyggelig og meget hjelpsom, og hadde noen gode pubtips for å slå ihjel litt tid og lade opp til kamp.

Jeg hadde vurdert å sjekke opp muligheten for en omvisning på Bulmers bryggeri, der de lager blant annet Strongbow. Dette falt imidlertid bort, og jeg satt heller kursen mot en av pubene i byen. Barrels viste seg å være en liten juvel av en engelsk pub, og ble mitt tilholdssted mens jeg forfrisket meg med 2-3 pints. Neste stopp var Oxford Arms der jeg kom i snakk med noen Hereford-supportere. Dessverre var de begge steder i undertall blant “fotball-nolduser” som heller ville diskutere de nye “spennende” snakkisene rundt topplagene i Premier League. Da var det langt mer interessant å samtale med en eldre hjemmesupporter som blant annet kunne gi en førstehåndsbeskrivelse av scenene som utspilte seg da Ronnie Radfords vanvittige scoring var med å avgjøre i Hereford Uniteds fordel da de som Southern League-klubb slo ut selveste Newcastle United av FA Cupen i februar 1972 – visstnok fortsatt tidenes mest viste FA Cup øyeblikk på BBC.

Jeg forflyttet meg over til Edgar Street der jeg entret klubbens bar Legends (eller var det Radfords?), som hadde fin utsikt mot banen. £14 fattigere tok jeg omsider plass blant hjemmesupporterne på Merton Terrace bak det ene målet. Blackfriars Street End bak motsatt mål er jo som kjent stengt grunnet sikkerhetsmessige hensyn. Klubben har dog satt opp noen midlertidige seter foran den i utgangspunktet flotte tribunen, og det så ikke spesielt pent ut. Bortefolket fra Accrington ble da heller ikke plassert der; de var såpass få (108 i tallet, av 2 057 totalt) at det holdt med litt plass på den ene siden av Edgar Street Stand.

Det er ikke mye pent man hører om Edgar Street, om man da ikke snakker med nostalgikere. Stort sett går det i at det er en falleferdig rønne, og til og med en dødsfelle. Nå er dette gjerne folk av typen som mener nye anlegg som Ricoh Arena i Coventry er selve perfeksjonen, og slike mennesker har jeg sluttet å lytte til i slikt henseende. Selv fikk jeg som forventet et meget positivt inntrykk av Edgar Street. Merton Terrace er akkurat slik jeg liker de. Å tilbringe 2×45 minutter stående på en gammel ståtribune som oser av karakter, og med andre stående tilskuere som synger og hopper og lager liv…ja, det er herlig! Jeg vil absolutt anbefale et besøk her før den blir offer for vandalisme i form av “oppgraderinger” og “fremskritt”.

Accrington Stanley hadde blitt forsinket, og avspark ble utsatt et kvarter til klokka 20.00. Men når kampen først ble sparket i gang tok hjemmelaget raskt ledelsen med Yoann Arquin som målscorer etter 5 minutter. Skulle det endelig bli tre poeng, etter 8 strake uten seier?? Accrington virket dog ikke slått, og presset umiddelbart på for utligning. Halvsjanser kom begge veier, men det var slett ingen imponerende forestilling. Pause-pinten ble dermed inntatt på stillingen 1-0 til oksene fra Hereford. En kikk i programmet avslørte at gjestende Stanley stilte til kveldens kamp med en tropp som inkluderte hele 8 lånespillere! Det var rett og slett trist å se, men det er vel bare nok et tegn på hvordan den moderne fotballen utvikler seg i negativ retning på stadig flere områder.

Etter pause kunne Hereford doblet ledelsen nesten umiddelbart, men det var i stedet Accrington Stanley som utlignet etter 72 minutter. Micah Evans – en av de mange lånespillerne – headet mot mål, men Rob Purdie så ut til å ha blokkert på streken (i hvert fall for meg som sto direkte bak mål). Linjemannen vinket dog febrilsk for mål, og Blackburn-spilleren ble kreditert utligning for Stanley. Begge lag hadde muligheter til å sikre alle poengene, men det ebbet ut med 1-1. Jeg registrerte endel oppgitthet og skuffelse rundt meg før jeg satt kursen tilbake til Merton Hotel via en pint på Oxford Arms.

English ground # 62:
Hereford United v Accrington Stanley 1-1 (1-0)
League Two
Edgar Street, 30 December 2011
1-0 Yoann Arquin (5)
1-1 Micah Evans (72)
Att: 2 057
Admission: £14
Programme: £2,50

 

Next game: 31.12.2011: Thatcham Town v Didcot Town
Previous game: 27.12.2011: Bournemouth FC v Christchurch

 

More pics

 

 

 



Bournemouth FC v Christchurch 27.12.2011


Tirsdag 27.12.2011: Bournemouth FC v Christchurch

Jeg måtte dessverre haste ganske raskt videre fra Windsor, der jeg hadde sett den første av to kamper for dagen. Jeg fikk hentet bagen bak baren og bestilt taxi. I samråd med drosjekusken valgte jeg å ta taxi rett til Slough (hvor jeg likevel måtte byttet) istedet for til Windsor & Eton Riverside, for dermed å forsøke nå et tidligere tog fra Reading. Jeg må innrømme jeg får en merkelig følelse når jeg bytter i Reading uten å skulle tilbringe tid der…men det skulle det bli tid til senere. Etter enda et bytte i Basingstoke trillet jeg omsider inn på Bournemouth stasjon og kunne sette kursen mot innsjekking på Fairmount Hotel. £20 natten kan ingen klage på.. Bournemouth er da også kjent for billig losji.

Bournemouth forvirret meg geografisk ved siste besøk – muligens grunnet alkoholinntaket. Jeg forsøkte meg den gang til fots i byen, og endte med min kvinnelige ledsager for kvelden opp i noe som best kan omtales som et slags “gay area”, der en mannsfigur iført kun en rød speedo (flott antrekk for en tur på byen!!!) kom ut av en nattklubb og begynte følge etter oss! En svært traumatisk opplevelse! Jeg hadde ikke tid til å gå meg bort denne gang, så jeg fikk derfor hotellverten til å bestille taxi til Victoria Park. Imidlertid lå det tydeligvis så bortgjemt at selv taxisjåføren hadde problemer med å finne frem. Eller kanskje fikk han bare et akutt tilfelle av jernteppe, for etter to runder rundt kvartalet fikk han åpenbart et plutselig “Eureka-øyeblikk”. Kort etter stoppet vi ved inngangen til Victoria Park, og han slo av et par pund på prisen.

Jeg skulle gjerne sett anlegget i fullt dagslys, men det ligger tilsynelatende ganske koselig til. Og selv om hovedtribunen er det eneste som er av tribune, var det en flott konstruksjon synes jeg. I enden av denne er klubbens bar, og etter å ha kvittet meg med det jeg mener var £5 for inngang samt £1 for et program, installerte jeg meg her med en Strongbow. Det må sies å være en flott bar, med vinduer ut mot banen…og tydeligvis eget reservert vindusbord for handicappede slik at de kan sitte der inne og se kampen gjennom vinduet.

Jeg slo av en prat med mannen i baren – som ble kalt Bob – om Bournemouth Poppies og Wessex League generelt. Han var av den oppfatning (og jeg tror ham så gjerne) at nivået i Wessex League har blitt langt dårligere etter at både Wimbourne Town og Poole Town takket for seg og tok steget opp på step 4. For egen regning kan jeg vel legge til at det sannsynligvis ikke vil bli bedre dersom også Winchester City skulle slå følge til sommeren. Jeg spurte ham deretter om hva deres egne ambisjoner var rundt dette med eventuelt opprykk og søknad om spill på step 4. Til dette svarte Bob noe slikt som at “jeg synes jeg bruker nok penger på dette laget som det er, uten at jeg skal måtte bruke mer på reiseutgifter også”. Det var da det gikk opp for meg at bartenderen Bob ikke var noen andre enn selveste klubbformann Bob Corbin. Han fortsatte sitt resonnement med følgende glimrende kommentar: “Spillerne vil selvfølgelig gjerne at vi skal søke, men det de ikke tenker på er at dersom så skulle skje så vil kanskje halvparten av de ikke lenger være gode nok”.

Muligens vil denne sesongen hittil ha fortonet seg som noe skuffende for Poppies, mens de gjestende lokalrivaler Christchurch i lys av en rekke hengekamper ikke var hektet helt av i toppen. Og det var tydelig at en viss interesse var tilstede for lokaloppgjøret. 181 tilskuere betød klart sesongbeste i ligaen så langt; og kun cupkampen mot Truro i begynnelsen av oktober hadde dratt flere folk til “The Vic”.

Det var klart allerede fra start at dette kom til å bli et typisk lokalderby med mer dueller enn spill. Og til tross for at gjestenes Sam Griffin traff tverrliggeren allerede etter 4-5 minutter, mistenkte jeg tidlig at dette ville ende 0-0. Hjemmelaget var etter Christchurchs gode åpning det førende laget, men selv om man kom til noen gode muligheter så det ut til å mangle på kvaliteten i det siste trekket. Jeg hadde rett og slett problemer med å se hvor eventuelle mål skulle komme fra. Og det var vel derfor heller ingen overraskelse at da Bournemouth først fikk straffe med et kvarter igjen av kampen, presterte Dave Ewen å sende ballen himmelhøyt over. Han så rett og slett ut som om han hadde på seg en fiktiv ryggsekk tyngre enn min bag pakket for to ukers groundhopping.

Dermed ebbet det ut med 0-0, og jeg tok plass i baren. Der ble det tid til ytterligere et par pints og hyggelig samtale med noen lokale sjeler før Bob var så vennlig at han bestilte taxi for meg rett før kl. 23. Bournemouth ‘Poppies’ er så avgjort en trivelig klubb.

English ground # 61:
Bournemouth FC v Christchurch 0-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Victoria Park, 27 December 2011
Att: 181
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 30.12.2011: Hereford United v Accrington Stanley
Previous game: 27.12.2011: Windsor FC v Egham Town



 

More pics