Først og fremst får jeg takke min kjære mor, som frivillig meldte seg til å stå opp for å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 i 4-tiden på natta. Uten søvn den natten ble det med en drøy halvtimes døsing på flybussen, fulgt opp av to timers dvale på flyet til Gatwick.
Med grensekontrollen passert og bagasjen avhentet var det tid for første stopp på fotballen-rundturen. Etter togbytte (og togsurr) på Clapham Junction og taxi fra stasjonen Windsor & Eton Riverside, befant jeg meg utenfor Stag Meadow – hjemmebane for “føniks-klubben” Windsor FC. De ble, som de fleste vel kjenner til, stiftet i 2009 etter at Windsor & Eton bukket under (flott ordspill der for de som tok det). Det var fortsatt en drøy time til avspark, men det var allerede endel mennesker tilstede.
Steve Rowlands mail med bekreftelse av avspark kl 13.00 viste seg heldigvis å holde stikk, og det gjorde også hans tips om gratis inngang. Jeg ble først noe overrasket over at de krevde hele £2.50 for dagens program. Men jeg måtte snart bare ta av meg hatten for et fantastisk flott program, som overgikk det selv de mest kravstore måtte forvente på dette nivået. Jeg har sett program av langt dårligere kvalitet i Football League! Derimot fikk jeg senere av en Windsor-fan vite at dagens program snarere var unntaket heller enn regelen, og altså et slags spesialnummer i anledning høytiden og festen de hadde lagt opp til med gratis inngang.
Etter å ha byttet bort £9 (såvidt jeg husker) mot et flott Windsor-skjerf, fikk jeg plassert fra meg bagen bak baren og bestilt meg en Strongbow. Denne ble inntatt mens jeg satt og studerte programmet nærmere. Etter å ha kommet i snakk med noen av den harde kjernen av Windsor-supportere fikk jeg bekreftet at de etter en nølende åpning på sesongen nå går for mesterskap og opprykk for fullt. Windsor kom fra 10 strake uten tap i serien (siden det meget overraskende 0-1 tapet hjemme for bunnlaget Mole Valley SCR), inkludert seire på både 11-0 og 10-0. I dag skulle de bryne seg på den fjerdeplasserte naboen Egham Town.
Jeg fikk også bekreftet at Michael Chennells i sist kamp hadde hjemmedebutert med hele 5 mål etter sin retur til klubben. Alt så temmelig rosenrødt ut i Windsor. Slik jeg ser det er det eneste reelle hinderet serieleder og regjerende mester Guildford City. Nesten synd ikke begge kan rykke opp! De to skal for øvrig møtes i Windsor i nest siste serierunde 21. april. Før avspark fikk jeg tatt meg en tur rundt banen, som domineres av hovedtribunen på den ene langsiden. På den andre siden er det en skur-lignende konstruksjon med ståtribune, mens det på kortsidene ikke er stort annet enn gjerder.
Windsor var i førersetet allerede fra starten, og tok ledelsen ved Joe Chandiram etter 8 minutter. Men selv om ledelsen kunne vært større ved pause, var det nok ikke den beste første omgangen jeg har sett. Jeg var litt nysgjerrig med nevnte Chennells og den andre storscoreren Ryan O’Toole, og begge virket ganske friske og gode på dette nivået. Førstnevnte misbrukte for øvrig en sjanse alene med keeper, mens sistnevnte var mannen med assist på ledermålet.
Pausen ble brukt til strupelesk og konversasjon med de lokale supportere som kunne fortelle litt om omstendighetene rundt oppstarten av den nye klubben. Andre omgang startet som den første – med Windsor tilsynelatende i kontroll, mens Egham hadde et og annet forsøk uten å virke spesielt farlige. Så eksploderte kampen med tre mål på 6 minutter.
Chennells doblet ledelsen etter 61 minutter, før Yashwa Romeo og O’Toole avgjorde kampen med 3-0 og 4-0. Egham fikk et trøstemål 5 minutter før slutt da Dan Hartlebury skrudde ballen inn bak hjemmekeeper Rob Bullivant, men 4-1 til den gamle Reading-spiller Keith Scotts gutter sørget for å holde presset oppe på Guildford City. Alt i alt en morsom opplevelse med hele 806 tilskuere tilstede, intet annet enn imponerende på dette nivået! Selv måtte jeg raskt forlate Stag Meadow og ta meg til togstasjonen for å sette kursen mot Bournemouth og dagens andre kamp.
English ground # 60: Windsor FC v Egham Town 4-1 (1-0) Combined Counties League Premier Division Stag Meadow, 27 December 2011 1-0 Joe Chandiram (8) 2-0 Michael Chennells (61) 3-0 Yashwa Romeo (66) 4-0 Ryan O’Toole (67) 4-1 Dan Hartlebury (86) Att: 806 Admission: Free Programme: £2,50
Dag 7: Mandag 02.01.2012 Hallam FC – Handsworth FC
Jeg var igjen tidlig oppe for å sette kursen nordover, og direktetoget bragte meg til Sheffield et kvarters tid før kl 12. Jeg fikk sjekket inn før jeg møtte min venninne, som etterhvert sa ja til å være med på dagens kamp. Med under en time igjen til avspark var vi fortsatt på hotellet, så vi tok en taxi ut til Sandygate Road. Dette skal være verdens eldste fotballstadion, og her ble i 1860 arrangert tidenes første registrerte kamp mellom to forskjellige klubber. Hallam var den gang vertskap for verdens eldste klubb, Sheffield FC.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg i så måte, men må innrømme at jeg kanskje ble noe skuffet. Ikke noe galt med Sandygate Road, men den skiller seg ikke stort ut fra eksempelvis det jeg så i Thatcham to dager tidligere. Skjønt det var kanskje hakket mindre anonymt, men her er hvertfall ikke mye igjen fra 1860 – den saken er helt sikker. Likevel vet man jo at det er historisk fotballgrunn man befinner seg på
Nå skal det også sies at de nå drev oppussing av stadion, noe som kan ha påvirket litt. Etter å ha betalt oss inn, kvittet jeg meg med ytterligere £1 for et 8-siders program. Og etterhvert £5 for et ganske spesielt Hallam-skjerf, som for øvrig måtte tas i bruk i løpet av kampen da det var en meget kald og sur vind.
Noe bar fantes ikke der, men man kunne gå fritt frem og tilbake mellom Sandygate Road og puben The Plough (som skimtes i bakgrunnen på bildet over) på andre siden av veien. En spesiell og morsom løsning synes jeg. For øvrig må nevnes en helt vanvittig helling på banen – Barnets Underhill er ingenting i fohold – og spesielt i det ene hjørnet er det nesten som en liten bakke!
Jeg tok en kort prat med en av klubbens representanter, og spurte ham litt om klubbens ambisjoner. Han kunne fortelle at de gjerne vil rykke opp igjen i Northern Counties East Premier Division, men at ytterligere opprykk til Step 4 neppe vil være realistisk grunnet først og fremst banen og dens helling. Hallam hadde før denne kampen plassert seg midt på tabellen i Northern Counties East Division One, mens motstander Handsworth FC henger med i toppen, til tross for at en eller to av spillerne deres så ut til å ha tilbragt mer tid på puben enn på treningsfeltet.
Min venninne virket å more seg mer over at hjemmelaget stilte med en Steve Wankiewicz (!) mens gjestene kunne skilte med Tyrone Crapper (!). I så måte var det kanskje ikke overraskende at det var David Cockerill som etter en halvtime ga Handsworth ledelsen fra straffemerket.
Kvalitetsmessig var det som skjedde ute på gressmatta ikke stort å rope hurra for, og vi slet med å holde varmen tett omslynget oppe på tribunen. I andre omgang avgjorde Sam Smith da han doblet ledelsen for gjestene. 186 tilskuere konstaterte at det endte 0-2, og Handsworth var dermed fortsatt med i toppkampen. Ved full tid tok vi turen over veien til The Plough, der vi kunne følge innspurten i dagens kamper på Sky Sports Soccer Saturday. Jeg konstaterte at Readings flotte seiersrekke hadde møtt veggen med tap i Cardiff.
Ground #65: Hallam – Handsworth 0-2 (0-1) Northern Counties East Division One Sandygate Road, 2 January 2012 0-1 David Cockerill (pen, 29) 0-2 Sam Smith (63) Att: 146 Admission: £5 Programme: £1
03-05.01.2012: Surr
Dagen etter skulle jeg ned til Bristol for å møte opp med noen kompiser der, og ikke minst se Bristol City – Millwall. En rekke uheldige omstendigheter førte til at jeg ble værende i Sheffield i stedet, blant annet presterte jeg å bli av med begge mine telefoner etc. Da jeg endelig hadde fått ordnet opp i diverse ting og kommet meg til stasjonen for å sette kursen mot Bristol, var det så sent at jeg ikke ville rekket kampstart uansett. Og da toget i tillegg var over halvannen time forsinket grunnet det dårlige været i nord-England, bestemte jeg meg for å like gjerne bli i Sheffield en natt til og heller dra til Reading dagen etter. En ny fotballfri dag fulgte i Reading hvor jeg møtte en venninne før jeg tok noen pints med et par kompiser. Og en tredje strake fotballfrie dag fulgte.. Jeg tok meg etterhvert inn til London hvor jeg tok noen pints med en kompis utenfor Kings Cross, før jeg satt kursen mot Cambridge. Selv om Cambridge United spilte hjemme mot Southport (som jeg aldri har sett live og alltid har hatt litt lyst til å se), lot jeg meg overtale til en fotballfri kveld av min vertinne. Nå hadde jeg mye å ta igjen!
Dag 11: Fredag 06.01.2012 Burton Albion – Accrington Stanley
Allerede kl. 06.27 rullet toget mitt ut av Cambridge stasjon i retning Sheffield, hvor jeg måtte stoppe for å plukke opp passet mitt som jeg hadde prestert å glemme igjen der. Med det unnagjort gikk turen videre til Derby hvor jeg sjekket inn på The Stuart hotell. Etter litt TV-titting på rommet og en times besøk på en internet cafe satt jeg kursen mot Burton upon Trent. Noen pints på puben The Roebuck ble etterfulgt av taxitur ut til puben The Beech Inn, som er den nærmeste puben til Pirelli Stadium.
I lys av den temmelig gode sesongen The Brewers hadde hatt frem til inngangen til det nye året, forhørte jeg meg litt om supporternes ambisjoner og forventninger. Ikke overraskende sa de 2-3 supporterne jeg snakket med seg meget godt fornøyde med å være oppe i playoff-kampen. På spørsmål om de ønsker oppykk eller sier seg fornøyd med å være i League Two, var det heller ikke spesielt overraskende å høre de innrømme at de nok ikke var en stor nok klubb til å kunne rykke opp et nivå til. Hvorpå de delte flere av mine negative holdninger til dagens moderne fotball og pengeveldet som styrer.
Pirelli Stadium er en av de nybygde arenaene, og klubben har spilt der siden de flyttet fra gamle Eton Park i 2005. Likevel var den ikke så verst når man kom inn. Vel, den er langt fra spennende, og oser ikke av karakter. Men det som reddet inntrykket, er at tre av tribunene heldigvis er ståtribuner. Jeg ble ellers litt overrasket over hvor liten den virket…men så er den jo jo relativt liten også. Accrington-supporterne var dessverre for dem tydeligvis ikke mange nok til at de fikk bruke ståtribunen bak det ene målet. De ble istedet plassert på enden av all-seater langsiden. Selv kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet da jeg så maskoten Billy the Brewer, som minnet mest om en slags godmodig, lattermild “glad-fyllik”.
Undertegnede var en av 2.486 tilskuere som så hjemmelaget starte best, men hverken Calvin Zola eller Chris Palmer klarte overliste gjestenes keeper Ian Dunbavin. Og etterhvert som hjemmelagets tannløshet fikk meg til å undres over hvem som skulle score for Burton (eller klare tre pasninger etterhverandre uten å miste ballen) tok gjestene over, og tok etter en halvtime ledelsen ved Kevin McIntyre. Mot alle odds en av Stanley-spillerne som utrolig nok ikke var en lånespiller! Rett etter burde det uansett stått 1-1, men en fantastisk redning fra Dunbavin sørget for 0-1 til pause.
Etter hvilen var det gjestene som fortsatte å imponere mest. De burde muligens hatt en straffe, men doblet likevel ledelsen like etter da en corner ble headet i tverrliggeren av Dean Winnard. Returen gikk via Albion-spiller Ryan Austin og i mål med 65 minutter på klokka. For andre gang på rad endte det altså med skuffende 0-2 tap for Albion, og kanskje er det noe i påstanden om at de er for små for neste nivå..? Etter en pint på Beech Inn bestilte jeg taxi tilbake til stasjonen og tog tilbake til Derby, hvor jeg igjen koste meg med takeaway og film før Jon Blund meldte sin ankomst.
Ground #66: Burton Albion – Accrington Stanley 0-2 (0-1) League Two Pirelli Stadium, 6 January 2012 0-1 Kevin McIntyre (31) 0-2 Ryan Austin (og, 65) Att: 2,486 Admission: £14 Program: £3
Dag 12: Lørdag 07.01.2012 Chorley – North Ferriby United
Da jeg ankom Manchester, var det fortsatt ikke klart for innsjekking på Britannia Hotel. Men jeg fikk kastet fra meg bagen, og satt kursen videre mot Chorley. Victory Park var ingen enkel stadion å finne uten kart, der anlegget lå litt bortgjemt innimellom et boligområde. Men jeg fant omsider frem etter å ha tatt følge med en som skulle samme retning, og det var et meget flott stadion som møtte meg.
Chorleys stadion er en riktig perle, som kun mangler en fjerde tribune på den ene langsiden. Med program til £2 og Chorley-skjerf i posen, entret jeg klubbens pub som allerede var nokså godt besøkt. Og snart skulle det bli noen surrealistiske scener som utspilte seg her. Kort tid etter ankom nemlig en hel bråte med protesterende Blackburn-supportere kledd i gult og svart, og med mannen med kyllingmasken i spissen – for de som har sett situasjonsrapportene fra Ewood Park den siste tiden. De hadde bestemt seg for å ikke reise til Newcastle for å støtte Blackburn (som visstnok skulle stille et B-lag) , men valgte i stedet å reise den korte veien til Chorley for å støtte det lokale laget.
Blant de 1.224 tilskuerne denne dagen, vil jeg anslå at muligens 150 var Blackburn supportere. Det var enda flere Blackburn-drakter, -skjerf, og -luer enn som så, men så er også Blackburn “rett opp gata”, og mange her holder med begge lag vil jeg tro. Jeg snakket også med overraskende mange ikledd Blackburn-farger som har vært ivrige Blackburn-supportere, men som nå sier at de har snudd den moderne fotballen ryggen og heller ser Chorley. Herlig! Etter samtale med en rekke av de protesterende Blackburn-supporterne, hvor jeg ble forklart deres syn på saken inngående, endte jeg opp med å bli stående sammen med de da kampen startet.
På tribunen bak det ene målet skapte hjemmesupporterne stemning, mens Blackburn-folket sto foran denne tribunen og ikke lagde mindre stemning. Sammen dro de igang sanger og rop mot de indiske eierne, og sanger frem og tilbake til hverandre. Selvsagt i tillegg til Chorley-supporternes nidviser om Chester og hvordan de kjeppjaget Chester-supporterne. Nesten helt glemt var de rundt 15-20 bortesupporterne som hadde tatt oppstilling på motsatt side.
Det var i det hele tatt en ganske uvirkelig stemning, og fotografen var langt mer opptatt av supporterne enn det som utspilt seg på banen. Blackburn-kyllingen og Chorley maskoten – skjæra Victor – fant hverandre, og Victor fikk låne et av protest-skjerfene. Dette gikk han med resten av kampen, der han deltok i Blackburn folkets protester og poserte med deres bannere etc. Undertegnede som tilfeldigvis hadde på seg Reading drakt under, ble også bedt om å posere med banneret. Steve Kean skal jeg ikke uttale meg om, men de utenlandske eierne – ja, de hadde jeg overhodet ingen som helst betenkeligheter med å være med å protestere mot.
Stemningen steg ytterligere et hakk da Chris Denham skjøt hjemmelaget i ledelsen etter 12 minutter, etter at lagene først hadde hatt hver sin store mulighet. Andy Teague holdt på å doble ledelsen, men hans skudd ble reddet på streken. Chorley-manager Gary Flitcroft og spillende assistent Matt Jansen er begge Blackburn-legender og ble overøst med hyllest. “Flitcroft for Rovers” fra Blackburn-fansen ble parert med “He’s Chorley till he dies” av Chorley-folket.
Etter forfriskninger og samtale i pausen fortsatte Chorley å styre kampen i andre omgang, og storscorer Steve Foster hadde både en og to muligheter til å øke før Greg Anderson misset gjestenes beste sjanse til å utligne. I stedet doblet Chorley ledelsen og sikret seg alle tre poengene på overtid, da borteforsvarer Sam Dentons forsøk på å klarere endte (på godt norsk) rett i ræva på Chorley-innbytter Matt Walwyn og i mål. 2-0 til skjærene som fortsatt var med i toppkampen.
Etter kampen var det stor stemning i et fullpakket klubbhus, der Gary Flitcroft tok mikrofonen for å takke de fremmøtte fra Blackburn før de omsider dro. Jeg fikk slått av en prat med Matt Jansen og en av de andre Chorley-spillerne. De bekreftet at troppen som i år kjemper i toppen av NPL Premier stort sett er den samme som rykket opp fra NPL Division One North etter playoff-seier i fjor. De la oså til at de for alvor vil gå for opprykk opp på regionalt Conference nivå.
I lystig lag flyr tiden fort, og det var fortsatt høy stemning og masse folk da undertegnede satt kursen mot Chorley stasjon i 19-tiden. Høydepunkter fra FA cupen ble kveldens høydepunkt på TV, selv om Readings innsats mot Stevenage var langt fra noe høydepunkt i en turnering de normalt har hevdet seg bra de siste sesongene.
Ground #67: Chorley – North Ferriby United 2-0 (1-0) Northern Premier League Premier Division Victory Park, 7 January 2012 1-0 Chris Denham (12) 2-0 Sam Denton (og, 90) Att: 1,224 Admission: £8 Programme: £2
Dag 13: Søndag 08.01.2012 Fotballfri i Manchester
Dagen derpå ble tilbragt i senga med FA cup på TV, etter å først ha vært ute en tur for å hamstre Non League Paper, Football League Paper og en haug med leske, snacks etc. Etter å ha sett trekningen av FA cupens 4. runde gikk jeg ut for å unne meg en pub-middag. På vei ut traff jeg på selveste Roberto Mancini i hotellets lobby! Vel tilbake på hotellet etter middagen, var det bare å huske å bestille vekking for å rekke flyet hjem til Norge dagen etter. Og Gardermoen er ikke like trist å komme hjem til på dagen som sent på kvelden.
Dag 4: Fredag 30.12.2011 Hereford United – Accrington Stanley
Jeg hadde opprinnelig kikket på Tranmere – Bury og Huddersfield – Carlisle som alternativer denne dagen. Ikke vet jeg hvordan jeg hadde klart å overse Hereford, men når jeg likevel skulle til Reading dagen etter var etterhvert en tur til Edgar Street langt mer fristende – og også enklere. Ved ankomst The Merton Hotel viste det seg at de for tiden hadde redusert drift med kun B&B virksomhet. Men betjeningen var hyggelig og meget hjelpsom, og hadde noen gode pubtips for å slå ihjel litt tid og lade opp til kamp.
Jeg hadde vurdert å forsøke å sjekke opp muligheten for en omvisning på Bulmers bryggeriet, som er bryggeren av Strongbow – det er jo nettopp i Hereford at de hører hjemme, og er en stor arbeidsgiver. Dette falt imidlertid bort, og jeg satt heller kursen mot en av pubene i byen. Barrels viste seg å være en liten juvel av en engelsk pub, og ble mitt tilholdssted mens jeg forfrisket meg med 2-3 pints. Neste stopp var Oxford Arms der jeg kom i snakk med noen Hereford supportere. Dessverre var de begge steder i undertall blant fotball-nolduser som heller ville diskutere de nye “spennende” snakkisene rundt topplagene i Premier League.
Jeg forflyttet meg over til Edgar Street der jeg entret klubbens bar Legends (eller var det Radfords?), som hadde fin utsikt mot banen. £14 fattigere tok jeg omsider plass blant hjemmesupporterne på Merton Terrace bak det ene målet. Blackfriars Street End bak motsatt mål er jo som kjent stengt grunnet sikkerhetsmessige hensyn. Klubben har dog satt opp noen midlertidige seter foran den i utgangspunktet flotte tribunen, og det så ikke spesielt pent ut. Bortefolket fra Accrington ble da heller ikke plassert der; de var såpass få (108 i tallet, av 2,057 totalt) at det holdt med litt plass på den ene siden av Edgar Street Stand.
Det er ikke mye pent man hører om Edgar Street, om man da ikke snakker med nostalgikere. Stort sett går det i at det er en falleferdig rønne, og til og med en dødsfelle. Selv fikk jeg et meget positivt inntrykk av Edgar Street. Merton Terrace er akkurat slik jeg liker de. Å tilbringe 2×45 minutter stående på en gammel ståtribune som oser av karakter, og med andre stående tilskuere som synger og hopper og lager liv. Herlig! Jeg vil anbefale et besøk her før den blir offer for vandalisme i form av “oppgraderinger” og “fremskritt”.
Accrington Stanley hadde blitt forsinket, og avspark ble utsatt et kvarter til 21.00. Men når kampen først ble sparket i gang tok hjemmelaget raskt ledelsen med Yoann Arquin som målscorer etter 5 minutter. Skulle det endelig bli tre poeng, etter 8 strake uten seier?? Accrington virket dog ikke slått, og presset umiddelbart på for utligning. Halvsjanser kom begge veier, men det var slett ingen imponerende forestilling. Pause-pinten ble dermed inntatt på stillingen 1-0 til oksene fra Hereford. En kikk i programmet avslørte at gjestende Stanley stilte til kveldens kamp med en tropp som inkluderte hele 8 lånespillere! Det var rett og slett trist å se, men det er vel bare nok et tegn på hvordan den moderne fotballen utvikler seg i negativ retning på stadig flere områder.
Etter pause kunne Hereford doblet ledelsen nesten umiddelbart, men det var etterhvert Accrington Stanley som utlignet etter 72 minutter. Micah Evans – en av de mange lånespillerne – headet mot mål, men Rob Purdie så ut til å ha blokkert på streken (hvertfall for meg som sto direkte bak mål). Linjemannen vinket dog febrilsk for mål, og Blackburn-spilleren ble kreditert utligning for Stanley. Begge lag hadde muligheter til å sikre alle poengene, men det ebbet ut med 1-1. Jeg registrerte endel oppgitthet og skuffelse rundt meg før jeg satt kursen tilbake til Merton Hotel via en pint på Oxford Arms.
Ground #62: Hereford United – Accrington Stanley 1-1 (1-0) League Two Edgar Street, 30 December 2011 1-0 Yoann Arquin (5) 1-1 Micah Evans (72) Att: 2,057 Admission: £14 Programme: £2,50
Dag 5: Lørdag 31.12.2011 Thatcham Town – Didcot Town
Jeg måtte via Wales og togbytte i Newport for å ta meg fra Hereford til Reading tidlig nyttårsaften morgen. Men jeg ankom omsider Reading, og slengt fra meg bagasjen på Ibis Hotel før jeg inntok en lunsj på The Monk’s Retreat, der jeg møtte flere av Reading-gutta. Vi forflyttet oss etterhvert over veien til Cape, der stadig flere ankom. De aller fleste skulle se Readings oppgjør mot Ipswich i Championship, mens et par utestengte supportere hadde planer om å bli værende på pubene i Readings Friar Street. Ingen ville dog være med til Thatcham, så rett før kl 14 tok jeg den korte togturen alene.
Waterside Park ligger kun et par minutters gange fra Thatcham stasjon. Ikke den mest spennende arenaen jeg har opplevd, men jeg betalte meg inn og byttet £1.50 mot et program. Jeg fant raskt ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, slik at jeg måtte ut igjen for å bestille mg en pint. Den ble nytt mens jeg registrerte at jeg gjenkjente visse Didcot-supportere fra mitt besøk hos Gosport Borough tidligere i sesongen.
Thatcham Town hadde slik jeg ser det hatt en sensasjonelt god start på sesongen, og var fortsatt helt oppe i tetsjiktet. Riktignok virket de å ha mistet noe av formen med 0-2-2 på de fire siste, og trengte en seier igjen for å henge med i tittelkampen. Didcot på sin side trengte poengene for å fjerne seg fra bunnstriden – også noe overraskende for undertegnede.
Det var vertene som startet best og fikk den første sjansen, men Didcot tok etterhvert over og virket klart farligst. Og det var også gjestene som tok ledelsen ved en ung spiller med det håpløst vanskelige navnet Uchechukwu Ikpeazy. Spilleren som er på lån fra Readings ungdomsakademi tråklet seg forbi 3-4 forsvarere før han satt ballen bak Kingfisher-keeper Paul Strudley. Didcot-supporterne jeg etterhvert slo av en prat med spår denne spilleren en stor fremtid. “Unfortunately it’s at Reading” skjøt en av de inn. Så vil tiden vise om han kan bli god nok til å etterhvert kunne kjempe om plass i selveste Readings førsteellever. “You’re just a town full of chimneys” bæljet en håndfull unge hjemmesupportere bak det ene målet. Alle som har vært forbi togstasjonen Didcot Parkway vil nok huske de enorme “pipene”, som er kjøletårnene til kraftverket i Didcot, og som gang på gang har havnet på listen over “Englands worst eyesores”.
Over en pint i pausen gikk jeg litt mer i dybden med Didcot-supporterne, og fikk litt mer klarhet i hvorfor de har slitt sånn etter nedrykket. De kunne nemlig fortelle om store utskiftninger, og at det kun er 2-3 av spillerne i førsteelleveren som var i klubben i fjor. De håpet å kunne bruke denne sesongen til å kunne konsolidere, for deretter å kanskje satse på opprykkskamp neste sesong.
Etter pause jaktet Thatcham utligning, og deres storscorer James Clark skjøt like utenfor. Men etter 65 minutter var det nettopp Clark som utlignet da et frispark ble headet videre inn i feltet der han kom på løp. Det var sjanser begge veier, og Didcot holdt på å stjele alle poengene helt på tampen før dommeren blåste av til 1-1 og poengdeling.
Jeg satt raskt kursen mot Thatcham stasjon og Reading, der jeg møtte opp med Reading-gutta på Cape. Reading hadde forøvrig vunnet 1-0 over Ipswich uten å imponere. Etter noen timer begynte det å tynnes ut i rekkene da noen skulle hjem, mens andre skulle på en fest i Henley. Jeg og et par andre endte etterhvert opp på Reflex hvor jeg også møtte en venninne, og det ble en nyttårsaften med høy begerføring.
Ground #63: Thatcham Town – Didcot Town 1-1 (0-0) Southern League Division One South & West Waterside Park, 31 December 2011 0-1 Uchechukwu Ikpeazy (35) 1-1 James Clarke (65) Att: 165 Admission: £7 Program: £1,50
Dag 6: Søndag 01.01.2012 Staines Town – Hampton & Richmond Borough
Noe groggy veltet jeg meg ut av hotellsenga på Ibis Reading, og fikk etterhvert karret meg over til The Monk’s Retreat for å innta en engelsk frokost. Først etter den tredje flasken j2o apple/mango begynte formen å bli bra nok til å tenke på å sette kursen mot Staines. Da somletoget passerte Bracknell så himmelen ut til å åpne seg, og da jeg endelig ankom Staines stasjon var det såpass vått at en såpass lang spasertur var utelukket. Jeg sto akkurat og lurte på hvor taxiholdeplassen var, da to andre kom og spurte meg om akkurat det samme. De skulle også på kampen; og kort etter kom det to til i samme kategori. Vi fant ut at den var på andre siden av stasjonen, og fikk etterhvert ordnet taxier ut til Wheatsheaf Park.
Jeg betalte meg inn og ga £2.50 for et program i noe så sjeldent som A4 format, før jeg sikret meg et Staines-skjerf samtidig som jeg mistet programmet halvveis i en vannpytt. Nok en gang fant jeg ut at baren var på utsiden av inngangspartiet, men bestemte meg for at jeg ikke gadd gjøre meg umake. Jeg fant i stedet et sete under tak på hovedtribunen, og beskuet banemannskapet i deres kamp for å gjøre banen spilleklar. Det begynte å ane meg at denne kampen rett og slett kunne bli avlyst.
På motsatt side var det en liten ståtribune med tak, mens det bak mål på min høyre side kun så ut til at den eneste forsikringen for en rekke husvinduer var i form av et enormt nett. Dommertrioen og de to lags managere kom etterhvert ut for å ta banen i nærmere øyesyn, og jeg begynte virkelig å bli urolig for avlysning. Rundt meg hørte jeg bekymrede tilskuere diskutere det samme.
Men kampen kom i gang den. Og det var en morsom start på kampen, der overvann gjorde at taklende spillere skle flere meter avgårde. Og ballen stoppet og skapte situasjoner, eller skjøt fart i vannet og skapte situasjoner på den måten. Til tross for at det førte til en underholdende start med heftige sklitaklinger der spillerne skle av banen, og med flere sjanser som følge av tilbakespill som stoppet i vannet etc, ble jeg mer og mer urolig for at dommeren skulle blåse av hele greia.
Staines burde tatt en tidlig ledelse etter fire minutter, men få minutter senere var det de gjestende beverne som tok ledelsen ved Louie-Rae Beadle. Et innkast stoppet i vannet, og Staines-keeper Rhys Evans kunne bare parere David Tarpeys skudd. Beadle kunne enkelt sette inn returen, selv om han holdt på å skli og gå på trynet i vannet. Det virket etterhvert som om gjestene taklet forholdene langt bedre enn Staines, og de skapte de flere farlige sjanser. I tillegg ropte de to ganger på straffespark, men dommeren vinket spillet videre.
Det kom etterhvert meldinger om at kampene i både Woking og Sutton hadde blitt avbrutt på grunn av forholdene, og på det tidspunkt var jeg glad for at jeg hadde valgt Staines fremfor Sutton United. Men samtidig fryktet jeg fortsatt avlysning også her. Andre Scarlett burde utlignet rett før pause, men skuddet hans gikk utenfor. Lagene gikk dermed til pause med 0-1 foran 592 tilskuere.
Dommeren var i pausen utpå banen igjen for å ta en kikk, og jeg var overbevist om at det nå ville bli med en omgang. Men han proklamerte at han følte spillerne taklet forholdene bra, og at han ville starte andre omgangen og ta et derfra. Det regnet hvertfall mindre nå.
Hampton & Richmond tok kontroll fra avspark i andre omgang, men det måtte en muligens noe strengt idømt straffe til for å øke ledelsen. David Tarpey satt inn ellevemeteren etter 56 minutter. Kun et par minutter senere sto det 0-3 da Matt Ruby headet en corner ustoppelig inn i mål. Og da Dean Inmans heading sørget for 0-4 drøye 10 minutter senere, var all tvil feid til side. Staines fikk hvertfall et trøstemål da Ali Chaaban ble felt av Inman, og selv satt straffen i mål. Likevel blinket varsellampene kraftig på Wheatsheaf Park, etter å ha blitt til de grader utklasset i det som skulle være et uhyre viktig oppgjør i bunnstriden.
Selv tenkte jeg å ta en pint i baren før jeg ringte taxi, men da jeg sto og tok meg en røyk så jeg at det allerede sto en taxi der. Den viste seg å være ledig, så jeg satt like godt kursen tilbake til Staines stasjon og Reading, etter en våt opplevelse i det tidligere Middlesex.
Ground #64: Staines Town – Hampton & Richmond Borough 1-4 (0-1) Conference South Wheatsheaf Park, 1 January 2012 0-1 Louie-Rae Beadle (8) 0-2 David Tarpey (pen, 56) 0-3 Matt Ruby (59) 0-4 Dean Inman (67) 1-4 Ali Chaaban (pen, 78) Att: 592 Admission: £12 Program: £2,50
Dag 1: Tirsdag 27.12.2011 Windsor – Egham Town og Bournemouth FC – Christchurch
Først og fremst får jeg takke min kjære mor, som frivillig meldte seg til å stå opp for å kjøre meg til flybussholdeplassen på E6 i 4-tiden på natta. Uten søvn den natten ble det med en drøy halvtimes døsing på bussen, fulgt opp av to timers dvale på flyet til Gatwick.
Med grensekontrollen passert og bagasjen avhentet var det tid for første stopp på fotballen-rundturen. Etter togbytte (og togsurr) på Clapham Junction og taxi fra stasjonen Windsor & Eton Riverside, befant jeg meg utenfor Stag Meadow – hjemmebane før “føniks-klubben” Windsor FC. De ble som de fleste vel kjenner til, stiftet i 2009 etter at Windsor & Eton bukket under (flott ordspill der for de som tok det). Det var nesten en drøy time til avspark, men det var allerede endel mennesker tilstede.
Steve Rowlands mail med bekreftelse av avspark kl 13.00 viste seg heldigvis å holde stikk, og det gjorde også hans tips om gratis inngang. Jeg ble først noe overrasket over at de krevde hele £2.50 for dagens program. Men jeg måtte snart bare ta av meg hatten for et fantastisk flott program, som overgikk det selv de mest kravstore måtte forvente på dette nivået. Jeg har sett program av langt dårligere kvalitet i Football League! Derimot fikk jeg senere av en Windsor-fan vite at dagens program snarere var unntaket enn regelen, og altså et slags spesialnummer i anledning høytiden og festen de hadde lagt opp til med gratis inngang.
Etter å ha byttet bort £9 (såvidt jeg husker) mot et flott Windsor-skjerf, fikk jeg plassert fra meg bagen bak baren og bestilt meg en Strongbow. Denne ble inntatt mens jeg satt og studerte programmet nærmere. Etter å ha kommet i snakk med noen av den harde Windsor-kjernen fikk jeg bekreftet at de etter en nølende åpning på sesongen nå går for mesterskap og opprykk for fullt. Windsor kom fra 10 strake uten tap i serien (siden det meget overraskende 0-1 tapet hjemme for bunnlaget Mole Valley SCR), inkludert seire på både 11-0 og 10-0. I dag skulle de bryne seg på den fjerdeplasserte naboen Egham Town.
Jeg fikk også bekreftet at Michael Chennells i sist kamp hadde hjemmedebutert med hele 5 mål etter sin retur til klubben. Alt så temmelig rosenrødt ut i Windsor. Slik jeg ser det er det eneste reelle hinderet serieleder og regjerende mester Guildford City. Nesten synd ikke begge kan rykke opp! De to skal for øvrig møtes i Windsor i nest siste serierunde 21. april. Før avspark fikk jeg tatt meg en tur rundt banen, som domineres av langsiden med det som kan kalles Main Stand. På den andre siden er det en skur-lignende konstruksjon med ståtribune, mens det på kortsidene ikke er stort annet enn gjerder.
Windsor var i førersetet allerede fra starten, og tok ledelsen ved Joe Chandiram etter 8 minutter. Men selv om ledelsen kunne vært større ved pause, var det nok ikke den beste første omgangen jeg har sett. Jeg var litt nysgjerrig med nevnte Chennells og den andre storscoreren Ryan O’Toole, og begge virket ganske friske og gode på dette nivået. Førstnevnte misbrukte for øvrig en sjanse alene med keeper, mens sistnevnte var mannen med assist på ledermålet.
Pausen ble brukt til strupelesk og konversasjon med de lokale supportere som kunne fortelle litt om omstendighetene rundt oppstarten av den nye klubben. Andre omgang startet som den første – med Windsor tilsynelatende i kontroll, mens Egham hadde et og annet forsøk uten å virke spesielt farlige. Så eksploderte kampen med tre mål på 6 minutter.
Chennells doblet ledelsen etter 61 minutter, før Yashwa Romeo og O’Toole avgjorde kampen med 3-0 og 4-0. Egham fikk et trøstemål 5 minutter før slutt da Dan Hartlebury skrudde ballen inn bak hjemmekeeper Rob Bullivant, men 4-1 til den gamle Reading-spiller Keith Scotts gutter sørget for å holde presset oppe på Guildford City. Alt i alt en morsom opplevelse med hele 806 tilskuere tilstede, intet annet enn imponerende på dette nivået!
Ground #60: Windsor FC – Egham Town 4-1 (1-0) Combined Counties League Premier Division Stag Meadow, 27 December 2011 1-0 Joe Chandiram (8) 2-0 Michael Chennells (61) 3-0 Yashwa Romeo (66) 4-0 Ryan O’Toole (67) 4-1 Dan Hartlebury (86) Att: 806 Admission: Free Programme: £2,50
Jeg måtte dessverre haste ganske raskt videre, og fikk hentet bagen bak baren og bestilt taxi. I samråd med drosjekusken valgte jeg å ta taxi rett til Slough (hvor jeg likevel måtte byttet) istedet for til Windsor & Eton Riverside, for dermed å forsøke nå et tidligere tog fra Reading. Jeg må innrømme jeg får en merkelig følelse når jeg bytter i Reading uten å skulle tilbringe tid der…men det skulle det bli tid til senere. Etter enda et bytte i Basingstoke trillet jeg omsider inn på Bournemouth stasjon og kunne sette kursen mot innsjekking på Fairmount Hotel. £20 natten kan ingen klage på.. Bournemouth er da også kjent for billig losji.
Bournemouth forvirret meg geografisk ved siste besøk – muligens grunnet alkoholinntaket. Jeg forsøkte meg den gang til fots i byen, og endte med min kvinnelige ledsager for kvelden opp i noe som best kan omtales som et slags “gay area”, der en mannsfigur iført kun en rød speedo (flott antrekk for en tur på byen!!!) kom ut av en nattklubb og begynte følge etter oss! En svært traumatisk opplevelse! Jeg hadde ikke tid til å gå meg bort denne gang, så fikk derfor hotellverten til å bestille taxi til Victoria Park. Imidlertid lå det tydeligvis så bortgjemt at selv taxisjåføren hadde problemer med å finne frem. Eller kanskje fikk han bare et akutt tilfelle av jernteppe, for etter to runder rundt kvartalet fikk han åpenbart et plutselig “Eureka-øyeblikk”. Kort etter stoppet vi ved inngangen til Victoria Park, og han slo av et par pund på prisen.
Jeg skulle gjerne sett anlegget i fullt dagslys, men det ligger tilsynelatende ganske koselig til. Og selv om hovedtribunen er det eneste som er av tribune, var det en flott konstruksjon synes jeg. I enden av denne er klubbens bar, og etter å ha kvittet meg med det jeg mener var £5 for inngang samt £1 for et program, installerte jeg meg her med en Strongbow. Det må sies å være en flott bar, med vinduer ut mot banen…og tydeligvis eget reservert vindusbord for handicappede slik at de kan sitte der inne og se kampen gjennom vinduet.
Jeg slo av en prat med mannen i baren – som ble kalt Bob – om Bournemouth Poppies og Wessex League generelt. Han var av den oppfatning (og jeg tror ham så gjerne) at nivået i Wessex League har blitt langt dårligere etter at både Wimbourne Town og Poole Town takket for seg og tok steget opp på step 4. For egen del kan jeg vel legge til at det sannsynligvis ikke vil bli bedre dersom også Winchester City skulle følge etter til sommeren. Jeg spurte ham deretter om hva deres egne ambisjoner var rundt dette med eventuelt opprykk og søknad om spill på step 4. Til dette svarte Bob noe slikt som at “jeg synes jeg bruker nok penger på dette laget som det er, uten at jeg skal måtte bruke mer på reiseutgifter også”. Det var da det gikk opp for meg at bartenderen Bob ikke var noen andre enn selveste klubbformann Bob Corbin. Han fortsatte sitt resonnement med følgende glimrende kommentar: “Spillerne vil selvfølgelig gjerne at vi skal søke, men det de ikke tenker på er at hvis dersom skulle skje så vil halvparten av de ikke lenger være gode nok”.
Muligens vil denne sesongen hittil ha fortonet seg som noe skuffende for Poppies, mens de gjestende lokalrivaler Christchurch i lys av en rekke hengekamper ikke var hektet helt av i toppen. Og det var tydelig at en viss interesse var tilstede for lokaloppgjøret. 181 tilskuere betød klart sesongbeste i ligaen så langt; og kun cupkampen mot Truro i begynnelsen av oktober hadde dratt flere folk til “The Vic”.
Det var klart allerede fra start at dette kom til å bli et typisk lokalderby med mer dueller enn spill. Og til tross for at gjestenes Sam Griffin traff tverrliggeren allerede etter 4-5 minutter, mistenkte jeg tidlig at dette ville ende 0-0. Hjemmelaget var etter Christchurchs gode åpning det førende laget, men selv om man kom til noen gode muligheter så det ut til å mangle på kvaliteten i det siste trekket. Jeg hadde rett og slett problemer med å se hvor eventuelle mål skulle komme fra. Og det var vel derfor heller ingen overraskelse at da Bournemouth først fikk straffe med et kvarter igjen av kampen, presterte Dave Ewen å sende ballen himmelhøyt over. Han så rett og slett ut som om han hadde på seg en fiktiv ryggsekk tyngre enn min bag pakket for to ukers groundhopping.
Dermed ebbet det ut med 0-0, og jeg tok plass i baren. Der ble det tid til ytterligere et par pints og hyggelig samtale med noen lokale sjeler før Bob var så vennlig at han bestilte taxi for meg rett før kl. 23.
Ground #61: Bournemouth FC – Christchurch 0-0 (0-0) Wessex League Premier Division Victoria Park, 27 December 2011 Att: 181 Admission: £5 Programme: £1
Dag 2: Onsdag 28.12.2011 Fotballfri i Southend
Dagen etter hadde jeg ingen kamp, men valgte å sette kursen mot Southend for å sosialisere litt med kompiser der. Fra The Spread Eagle gikk etterhvert turen til The Last Post, hvor vi så en håpløs linjemann avgjøre Old Firm derbyet i feil retning. Etterhvert var det kun 2-3 av oss igjen, og en tidlig avreise til Birmingham dagen etter begynte å henge i en tynn tråd da The Last Post ble byttet ut med casino og deretter en nattklubb jeg ikke husker navnet på…
Dag 3: Torsdag 29.12.2011 Alvechurch FC – Highgate United (Avlyst/postponed: waterlogged pitch!)
På imponerende vis kom jeg meg opp med alarmen på mobilen, forlot etablissementet og gikk de 2-3 kvartalene til Southend Central stasjon. En frokost bestående av sandwiches og leske fra WHSmith begynte å hjelpe på formen da jeg byttet i London. Og etterhvert befant jeg meg i Englands nest største by; Birmingham. Det var ennå litt tidlig til å sjekke inn, så jeg betalte for en time på en internet cafe rett ved Birmingham New Street, og satt meg til å printe ut diverse reservasjoner etc jeg ville trenge senere på turen. I tillegg sjekket jeg hjemmesiden til Alvechurch for å se om det sto noe om dagens kamp. Da hadde tross alt regnet en del i området de siste dagene. Men neida, det sto ikke noe om hverken avlysning eller baneinspeksjon. Etter å ha sjekket inn på Britannia Hotel og slått ihjel litt tid med TV og en spasertur rundt New Street og Bull Ring området satt jeg meg derfor på toget til Redditch, hvor Alvechurch var nest siste stopp.
Etter en halvtimes tid steg jeg av, og registrerte at jeg befant meg enda mer på landet enn jeg hadde forestilt meg. Riktignok hadde min kompis Andy i Lye informert meg om at Alvechurch var “in the middle of fucking nowhere”, men likevel.. Med utprintet kart for hånden begynte jeg på spaserturen på de mørke landeveiene i det nordøstlige Worcestershire. Og etter å ha gått gjennom landsbyen der jeg fikk en hjelpende (og meget lang) veibeskrivelse videre av en sullik utenfor den lokale puben, begynte jeg å lure på om jeg likevel hadde gått feil. Det ble lenger og lenger mellom husene, det ble mørkere og mørkere, og veiens grøftekant ble mer og mer gjørmete – noe mine nye Adidas sko satt svært liten pris på. Omsider mente jeg å skimte omrisset av flomlys ute på et jorde. Men med en drøy halvtime til avspark var det fortsatt helt mørkt, og ikke minst stille som i graven. En bom stengte veien inn til det som så ut som en parkeringsplass på et jorde, og etter et par minutters tankevirksomhet kom en bil kjørende og svingte inn oppkjørselen til huset ved siden av. Jeg var freidig nok nok til å spørre kvinnemennesket som steg ut om hun hadde den fjerneste anelse om hva som skjedde. Hun tipset meg høflig om å banke på hos naboen, som visstnok hadde en god del å gjøre med klubben. Som sagt, så gjort. Kvinnemennesket som åpnet ropte raskt på en Neil som kom og kunne informere meg om at kampen dessverre hadde bliltt avlyst få timer i forveien – og altså ETTER at jeg sjekket internet. “Waterlogged pitch” var dommen, og jeg kunne ikke annet enn å bite i det sure eplet og starte den rundt halvtimes lange spaserturen tilbake til Alvechurch stasjon, irritert og nedstemt. Det føltes som om jeg hadde kastet bort en hel dag, noe jeg da egentlig også hadde, selv om det denne dagen ikke hadde vært så mange kamp-alternativ uansett. Vel tilbake i Birmingham trøstet jeg meg med innkjøp av takeaway pizza og film på hotellrommets TV.
Tirsdag 11.10.2011 Leatherhead v East Thurrock United
Utpå formiddagen forlot jeg Manchester og satt igjen kursen sørover, denne gang med en langt mer behagelig togreise. Ved ankomst London gikk turen videre med tubens Victoria Line til Victoria. Belgrave House Hotel lå kun to kvartaler unna, og var på langt nær like flott som hotellet fra dagen før. Dyrere var det også, men London er en dyr by, så jeg slang fra meg bagasjen og forsvant raskt ut igjen. Med noen timer å slå ihjel hadde min kompis Matt sagt seg villig til å ta en pint eller tre, og vi ble enige om å møtes ved Leicester Square. Jeg satt meg på puben The Porcupine og bestilte mat mens jeg ventet på at han skulle gå til fots fra Kings Cross. Tidligere enn forventet dukket han opp. Matt er av alle ting Arsenal-supporter, så vi har kanskje ikke mest til felles fotballmessig. Men han viste interesse for min rundtur, og da jeg spurte om han ville være med på non-league kamp i Leatherhead var han slett ikke uinteressert. Jeg tilbød meg å betale for toget tur/retur (som viste seg å koste £9) siden han var nærmest blakk og ventet på lønning, og etter noen få sekunders tenkepause var han med. Vi drakk opp og satt kursen for Victoria, hvor vi hoppet på toget med endestasjon Horsham. Det var fullt av pendlere som skulle hjem til steder Mitcham, Carshalton og Sutton. Vi hoppet omsider av i søvnige Leatherhead i Surrey, kjent fra FA cup bravader på 70-tallet. Mange vil ikke minst også forbinde navnet med Colin Wards glimrende bok «Steaming In», om hans oppvekst på tribunene i Leatherhead, og senere hans erfaringer med Arsenal, Chelsea og England – en bok som for øvrig anbefales på det sterkeste.
Vi ble pekt i retning Fetcham Grove av en lokal taxisjåfør som fikk veibeskrivelsen til å høres ganske lang ut. Han lovet imidlertid at det ikke var noe særlig mer enn 5 minutters gange. Han løy ikke, og snart kunne vi betale oss inn på Fetcham Grove. Der skulle Leatherhead ta imot East Thurrock United til ligakamp i Isthmian Premier League. Vi entret via klubbhuset og gikk til innkjøp av drikkevarer og program til £2. Baren hadde utgang også inn mot banens langside, hvor man hadde et suverent «drikke-område» hvor vi etter hvert så mye av kampen fra. Rett ved siden av dette hadde de en klubbsjappe hvor jeg fikk sikret meg et skjerf, dessverre uten hverken klubbnavn eller logo. Kun tofarget grønt og hvitt lignet det altfor mye på et C*ltic-skjerf for meg, og det var etter en heftig stille debatt med meg selv og med blandede følelser at jeg gjennomførte kjøpet jeg snart angret på. Lovnader om at neste «batch» ville bli med navn og logo hjalp ikke stort da jeg så mengden av skjerf de hadde å selge ut før den tid.
Noen vil kanskje huske at Leatherhead i fjorårssesongen rykket opp fra Isthmian Division One South etter en dramatisk playoff. Semifinalen borte mot Whitehead ble vunnet på straffer etter 1-1, før de slo Dulwich Hamlet 4-3 i finalen (Dulwich Hamlets hjemmekamp mot Hythe Town hadde for øvrig vært dagens andre alternativ før jeg falt endelig ned på Leatherhead). Denne finalen hadde jeg tidligere sett på klubbens hjemmeside ble gitt ut på DVD, og derfor spurte jeg nå etter denne. Vedkommende i klubbsjappa hadde dog ingen der, men lovet og sjekke opp og gi beskjed om jeg kom tilbake i pausen.
Som nykommer i divisjonen har Leatherhead slitt i ligaen i sesongstarten, men 0-2-8 etter 10 ligakamper fortalte nok ikke hele sannheten. En kikk på resultatene røpet nemlig at de aller fleste tapene var ettmåls-tap, og en prat med noen supportere bekreftet at de ganske riktig hadde vært noe uheldige og hatt en del marginer mot seg. Ifølge noen supportere var Cray Wanderers det eneste laget som så langt hadde valset over Leatherhead. Og med dagens motstander også i nedrykkssonen (East Thurrock rykket forøvrig også opp i våres som vinner av Isthmian Division One North) hadde jeg en sterk følelse av at i dag ville Tanners ta sesongens første ligaseier.
Foran 260 fremmøtte gikk da også hjemmelaget selvsikkert og besluttsomt til verks, og etter 8 minutter tok de ledelsen da deres toppscorer Greg Andrews fra hjørnet av 16-meteren skrudde ballen rundt Rocks-keeper Richard Wrey. Og med kvarteret spilt var samme mann på farten igjen da han fra noenlunde samme posisjon satt inn 2-0, denne gangen ved hjelp av en retningsforandring. Leatherhead så ut til å ha full kontroll, og det nærmeste gjestene kom redusering var Sam Collins’ skudd fra spiss vinkel som ble reddet av hjemmekeeper Chico Ramos. På tampen av omgangen oppstod en merkelig situasjon der Leatherheads spiss Andrews og Gary Drewett var alene gjennom, men i tilsynelatende soleklar offsideposisjon. Alle stoppet opp, men linjemannens flagg ble holdt nede og dommeren lot spillet fortsette. Andrews og Drewett virket imidlertid så overrasket over avgjørelsen at de klarte å somle bort sjansen og sørget for at 2-0 sto seg til pause.
I pausen viste det seg at vedkommende i klubbsjappa hadde forhørt seg, men måtte beklage at den siste gjenværende DVD’en gikk på rundgang blant spillerne. Matt på sin side måtte henrykt innrømme at nivået var langt høyere enn han hadde trodd og fryktet, og lurte på om han kanskje skulle begynne å se litt mer non-league, samtidig som han lurte på om han kunne få være med neste gang jeg skulle på kamp i London-området. Job well done!
Andre omgang startet som en helt annen kamp, der East Thurrock nå presset på. Likevel så det ut til at Leatherhead hadde en viss kontroll, og Reiss Gilbeys skudd rett på keeper Ramos var gjestenes eneste større sjanse så langt. Med 73 minutter spilt kom dog reduseringen i form av Sam Higgins’ stuss, og hjemmesupporterne virket nå med ett noe nervøse. Men til tross for presset fra East Thurrock så Tanners-spillerne rolige og kontrollerte ut, samtidig som gjestene virket nokså fantasiløse. Og omsider kunne hjemmefolket slippe jubelen løs for sesongens første trepoenger. Vel fortjent var det også.
Vi valgte å ta en pint eller to til i hyggelige omgivelser i Leatherhead før vi satt oss på toget tilbake til London. Toget ankom Waterloo, og jeg ble med Matt en stasjon nordover på tubens Northern Line til Embankment, før jeg tok farvel med ham og byttet til Circle Line de tre stasjonene vestover til Victoria. Det eneste som gjensto av turen nå, var en natts søvn og morgendagens hjemreise til Norge.
Ground # 59: Leatherhead v East Thurrock United 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Fetcham Grove, 11 October 2011 1-0 Greg Andrews (8) 2-0 Greg Andrews (15) 2-1 Sam Higgins (73) Att: 260 Admission: £10 Programme: £2
Mandag 10.10.2011 Oldham Athletic v Milton Keynes Dons
Ferden nordover igjen fra Reading kunne ikke begynt stort verre. Jeg hadde ikke før satt meg, før en gjeng franske middelaldrende kjerringer satt seg ned rett ved siden av på andre siden av midtgangen. Der satt de og kaklet i vei i munnen på hverandre, og de som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av franskmenn, og at selv språket i seg selv kan gi meg frysninger. Men heldigvis, mens jeg vurderte å flytte meg eller hente øreproppene, trodde jeg redningen kom idet toget forlot Reading stasjon. Da kom vedkommende par som hadde reservert to av de plassene. Dette førte selvsagt til at de på typisk fransk arrogant vis nektet å flytte seg da de “satt der først og ingen hadde fortalt de at det var reservert”. Da det ble påpekt og illustrert at reserverte seter er klart merket, fulgte de opp med ironiske og syrlige bemerkninger om hvor høflige alle engelskmenn er, og hvor glad franskmenn er i folk som smiler. Motvillig flyttet to av de seg omsider, hvorav en dumpet ned i setet ved siden av den stakkars undertegnede – en skjebne jeg omsider klarte å unnslippe ved å flytte meg mens toget stoppet i Oxford. Aldri har turen til Oxford virket så lang, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde ørepropper og musikk til rådighet!
Jeg skulle ha 14 minutter på meg til å bytte tog på Birmingham New Street, men toget fra Reading var så forsinket at jeg innfant meg med å måtte vente på neste tog. Men da jeg gikk av toget, så jeg at toget som skulle gått mot Manchester for 2 minutter siden, fortsatt sto der tre perronger bortenfor. Jeg ilte bort og fikk kastet meg på toget…og ingenting skjedde. Etter 5 minutter ble det endelig informert om at de hadde tekniske problemer og ikke visste hvor lenge de ville bli stående der. Jeg bestemte meg for å gå av igjen for å ta en etterlengtet røyk og heller eventuelt ta neste tog. Men idet jeg hoppet av blåste konduktøren i fløyta for avgang, og jeg fikk hoppet på igjen i ren refleks. Toget var 12 minutter forsinket fra Birmingham New Street, men det ble informert om at de håpet å ta igjen mesteparten av forsinkelsen. I stedet skjedde det motsatte – vi havnet bak et tregere tog som vi tydeligvis ble liggende bak helt til Stafford! Og da vi endelig ankom Manchester Piccadilly var det bortimot 40 minutter forsinket. Ikke at jeg hadde dårlig tid, men likevel irriterende. Og med noen av britenes nye landsmenn bak meg sparkende i seteryggen hele veien var det en prøvelse. Men jeg tenkte som så at det kunne kanskje vært enda verre; jeg kunne vært på det andre toget omringet av franske kaklekjerringer!
Jeg valgte å hoppe på en av de tre glimrende bussrutene som kjører gratis rundt i sentrale Manchester, og som tok meg den korte turen til Britannia Hotel på Portland Street. Det viste seg å være en flott bygning, og det er lett å se at dette tidligere har vært et svært elegant sted. Denne dagen var det også billig, så her hadde jeg absolutt gjort et kupp. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, fikk jeg sporet opp en internetcafe i Chinatown. Det var på tide å endelig bestemme seg 100% for bestemmelsessted for morgendagen og få booket hotell. Med det ute av verden var det etter hvert på tide å sette kursen mot Oldham. Jeg hadde forsøkt å kontakte en bekjent, der, men både han og mange av de andre Oldham-gutta var på Lanzarote. Med hjelp av “Oxford Matt” fikk jeg til slutt tak i Darren som jeg hadde møtt i Ashton-under-Lyne da Kevins band spilte der på St. George’s Day, og han ville møte meg i Oldham.
Boundary Park er for tiden et ganske kronglete stadion å komme seg til da byens jernbanestasjoner er stengt for å bli del av Manchester-metroen, og inntil da er en marerittaktig busstur alternativet. Etter nesten en time i rushtrafikken var jeg tydeligvis rett i nærheten av Boundary Park, og hoppet av bussen. Planen var å gå til puben Old Grey Mare, men da jeg var rett utenfor The Rifle Range ble jeg bedt om heller å vente der. Litt over en halv pint Strongbow senere, kom Darren og hans kompis Matthew. De hadde opprinnelig ikke tenkt seg på kampen, men Darren vill nå være med og Matthew hadde sagt seg villig til å låne oss sine to sesongkort. Det hadde regnet hele dagen, og med kampen i tillegg overført på Sky Sports spådde de et mulig oppmøte på under 2 000. Etter en pint til på puben kjørte Darren Matthew hjem før vi satt kursen mot Boundary Park. Program til £3 og skjerf til samlingen ble handlet inn i klubbsjappa, og vi entret Chadderton Road Stand – også kjent som ‘Chaddy End’ – med rundt 10 minutter igjen til avspark. Til venstre for oss var langsiden der Lookers Stand en gang sto, men det var nå et trist skue. En kjenning av Darren som tydeligvis var en slags «superfan» uttrykte skepsis til om ny tribune ville komme på plass her i nærmeste fremtid, og dermed ser det ut som om Boundary Park kun vil ha tre tribuner enda en stund til.
2 408 tilskuere trosset regn og Sky Sports, og 92 sjeler hadde til og med tatt turen fra plast-byen Milton Keynes. De fikk se en ganske underholdende kamp, der Luke Chadwick tidlig kunne gitt franchise-laget ledelsen. Men det var Oldham som var det førende laget i første omgang, med sjanser for både Chris Taylor, Tom Adeyemi og en Reuben Reid som på vei mot mål pådro seg strekk og måtte byttes ut. Men de klarte ikke omsette sjansene sine i mål før MK Dons keeper David Martin presterte å skli på vei ut i feltet. Den gamle traveren Shefki Kuqi hadde ingen problemer med å sette inn 1-0 til Latics etter 43 minutter. Kuqi kunne doblet ledelsen rett etterpå, da han rundet Martin. Men han fikk litt spiss vinkel, og med forsvarere tilbake på streken traff han bare nettveggen. Likevel en fortjent hjemmeledelse til pause, tydeligvis overraskende for mange av hjemmesupporterne; men også til maskoten Chaddy The Owls store begeistring.
MK Dons så ut til å starte noe bedre i andre omgang, men etter drøye ti minutter falt omgangens første store sjanse til Oldham. Adeyemi ble spilt gjennom, passerte Dons-forsvarer Mathias Kouo-Doumbe, og plasserte ballen nede i hjørnet bak Martin. 2-0! Bortelaget foretok offensive bytter i et forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Oldham virket å ha spilt på seg selvtillit. Både Stephen Powell, Clinton Morrison og Chadwick hadde halvsjanser for gjestene, mens Oldham på sin side kunne økt ytterligere ved David Mellor og innbytter Felipe Morais. Med fem minutter igjen av ordinær tid kom imidlertid reduseringen da Clinton Morrison styrte inn en blanding av skudd og innlegg fra Anthony McNamee. Nå var det plutselig neglebiting og spenning igjen på Boundary Park, men til tross for at hjemmekeeper Alex Cisak måtte i ilden ved et par anledninger klarte Latics å ri av stormen og sikre seg tre fine poeng i League One.
Fornøyd med resultatet forlot vi Boundary Park, og Darren tilbød seg å kjøre meg tilbake til Manchester. Etter at han forsikret meg om at det overhodet ikke var noe problem og at det på ingen måte ville ta ham like lang tid som bussturen min tidligere, takket jeg ja til tilbudet. Etter å ha svippet innom med Matthews sesongkort var vi overraskende kort tid etter utenfor Britannia Hotel, hvor jeg takket for skyssen og tok farvel med Darren før jeg gikk til innkjøp av noe takeaway og tok kvelden.
English ground # 58:
Oldham Athletic v Milton Keynes Dons 2-1 (1-0) League One Boundary park, 10 October 2011 1-0 Shefki Kuqi (43) 2-0 Tom Adeyemi (56) 2-1 Clinton Morrison (85) Att: 2 408
Admission: ??? (Free entry with borrowed season ticket)
Programme: £3
Søndag 09.10.2011 Hayes & Yeading United v Wrexham
Jeg våknet på søndag med pizza over både meg selv og senga. Tunga var teppelagt, og det var en slags ragnarokk inne i skallen min. Men det meste var fort glemt da jeg så hvor mye klokka var. Jeg vurderte et ørlite sekund å trekke dyna over hodet og droppe dagens kamp i Conference National, men et minutts tid senere sto jeg derimot i dusjen og bet tennene sammen. Den iskalde dusjen hadde en viss virkning, og allerede drøye kvarteret etter jeg våknet sto jeg igjen på Reading stasjon. Jeg hadde til og med hatt tid til å gå til innkjøp av Non League Paper, Football League Paper, frokost i form av sandwiches fra WHSmith og 2-3 flasker j2o apple/mango «til invortes bruk mot ubehag dagen derpå». Etter å ha byttet tog i Basingstoke kom jeg meg til slutt til Woking, der jeg allerede hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å gå fra stasjonen til Kingfield Stadium. Taxi ble praiet, og jeg ble avlevert med over 45 minutter igjen til avspark.
Hayes & Yeading spiller som kjent sine hjemmekamper på Wokings Kingfield Stadium mens de foretar en drastisk ombygning av gamle Yeading FCs stadion The Warren. Hayes FCs klassiske Church Road skal dessverre bli leiligheter, men heldigvis fikk jeg den med meg før den ble historie. Etter først å ha innsett at klubbsjappa selvsagt var klubbsjappa til Woking, så jeg raskt bua der Hayes & Yeading hadde sin sjappe. Med skjerf og program i boks fant jeg veien inn i klubbhusets bar, hvor jeg raskt kom i prat med en hjemmesupporter som var noe tvilende til om The Warren vil være 100% ferdigstilt ved sesongstart til sommeren. Jeg spurte om hva supporterne syntes om å spille hjemmekampene i Woking, og han svarte umiddelbart: «It’s an absolute nightmare!». Deretter fulgte han opp med å forklare at Kingfield Stadium er fin nok, men det var dette med reiseveien som gjorde det til et mareritt for ham og andre – selv om jeg så i programmet at det settes opp busser fra Hayes til Woking på kampdagene. Til tross for dette har Hayes & Yeading langt fra imponert noen som publikumsmagnet denne sesongen. Av hjemmekampene kunne jeg se at det kun var møtet med Luton som hadde trukket over 1000 tilskuere, mens nest høyeste tilskuertall var 349 mot Tamworth. Og med 172 mot Bath City som absolutt lavmål så langt.
Muligens noe hjulpet av søndagskamp og fotballfri for de øverste divisjoner var det 625 tilskuere som omsider fant sine plasser. Selv valgte jeg å ta plass på ståtribunen Kingfield Road End bak det ene målet. En kikk i programmet før avspark avslørte et overraskende høyt antall navn med fortid i Reading. Jack Saville, Louis Soares, Curtis Ujah, Harrison Bayley, Ryan Crockford, Luke Williams og Pierre Joseph-Dubois har alle vært innom Reading, og for flesteparten av de var det også der de startet. Men med Hayes & Yeadings manager Nas Bashir og hans fortid i Reading-systemet var det kanskje ikke så overraskende likevel. Han var jo delansvarlig for akademiet der, men jeg var bare ikke klar over at han hadde samlet sammen så mange av sine gamle elever.
Kampen startet friskt fra begge lag før det roet seg raskt ned, og de fleste tidlige forsøk fra hjemmelaget kom tilfeldigvis fra noen av de gamle Reading-bekjentskapene; Joseph-Dubois, Williams og Soares. På motsatt side testet testet både Curtis Obeng og Danny Wright hjemmelagets keeper Steve Arnold. Wright burde vel muligens headet gjestene i føringen. I en første omgang som tidvis var ganske uinteressant, virket Hayes & Yeading som det førende laget uten at de kom til de helt store sjansene. Men helt på tampen av omgangen ble det liv i de walisiske dragene med spillende manager Andy Morrell i spissen. Lagene gikk imidlertid til pause på stillingen 0-0. I pausen fant jeg ut hvorfor jeg hadde følt at jeg var gjenstand for merkelige blikk: Med åpen buksesmekk og pizzasaus på både sko og diverse steder på jakka var jeg nok litt av et skue. Men etter dagens tredje Strongbow begynte i hvert fall formen å returnere til normalen.
Andre omgang startet rolig, men etter hvert begynte hjemmelaget å se slitne ut. Wrexham på sin side begynte å få til spillet sitt, og tok mer over. Mathias Pogba hadde akkurat kommet på da gjestene fikk en corner etter 59 minutter. James Tolley slo ballen lavt inn, og Pogba skapte såpass mye furore i feltet at Nathaniel Knight-Percival uhindret kunne styre den i mål på første stolpe. Hayes & Yeading hadde ikke rukket å summe seg før gjestene umiddelbart slo til igjen, og Pogba satt inn 0-2 etter å ha snappet opp et svakt tilbakespill fra Tom Cadmore. Tolley kunne punktert kampen kort etter, men hans volley gikk ned i bakken og i hendene på keeper Arnold. Hjemmelaget ristet av seg sjokket, og kun en flott redning av Wrexhams keeper Joslain Mayebi hindret debutant Jules Marsaud i å score. Men da hjemmekeeper Arnold reddet innbytter Jake Speights forsøk på blank goal på overtid, endte det 0-2. Dermed fortsatt (en for meg noe overraskende) tabelledelse for waliserne.
Jeg bestemte meg for å ta en pint til i baren før jeg forlot Kingfield Stadium. En Chelsea-supporter som la ut om hvor mye bedre alt var i Premier League var ikke den mest interessante samtalepartneren, så jeg trakk utenfor for å ta en røyk og kom i snakk med en eldre Woking-supporter. Han var ikke umiddelbart villig til å godta min påstand om Woking som denne sesongs favoritter i Conference South, og advarte mot flere andre lag. Men han måtte til slutt innrømme at de i hvert fall nok ville være med å kjempe helt der oppe.
Da glasset ble tømt hadde det roet seg såpass der at jeg ringte etter en taxi med nummeret jeg fikk av en steward. Etter et togbytte i Guildford var jeg tilbake i Reading. Der var det ikke mye som skjedde, hverken på The Bugle eller på Monk’s Retreat. Jeg valgte derfor etterhvert å oppsøke pizzasjappa fra kvelden før da jeg mente å erindre at pizzaen hadde vært meget god. Det viste seg å stemme, og jeg tok kvelden tidlig med pizza på senga og film på TV.
English ground # 57: Hayes & Yeading United v Wrexham 0-2 (0-0) Conference Premier Kingfield Stadium (at Woking), 9 October 2011 0-1 Nathaniel Knight-Percival (59) 0-2 Mathias Pogba (61) Att: 625
Admission: £12
Programme: £2,50
Lørdag 08.10.2011 Maidenhead United v Chelmsford City
Etter en lang tur ned fra Liverpool med togbytte i Wolverhampton, trillet toget mitt etter hvert inn på Reading stasjon. Den korte veien opp til Ibis Hotel ble raskt unnagjort, og jeg gikk inn for å sjekke inn. Men de kunne nå ikke finne min reservasjon! Da Cammell Laird v Bamber Bridge ble flyttet fra lørdag til fredag, hadde jeg allerede booket rom på Ibis-hotellet i Reading fra fredag til mandag uten avbestillingsmulighet. Jeg ringte for å gi beskjed om at jeg ikke ville sjekke inn før lørdag, men likevel betale for alle tre døgnene. Men så har de da klart å slette hele reservasjonen! Jeg hadde heldigvis skrevet den ut slik at den meget vakre jenta som sto der kunne se den, og snart var det ordnet.
Hotellet var intet blivende sted, for jeg skulle videre til Maidenhead. Min kompis Marc hadde tidlig meldt interesse for å være med på det jeg planla å være en lokal kamp denne dagen, og foreslo sitt lokale Wokingham & Emmbrook i en cupkamp mot et lag jeg ikke er kar om å erindre i øyeblikket. Men jeg falt i stedet ned på Maidenhead Uniteds kamp mot Chelmsford City i Conference South, delvis grunnet at Wokingham & Emmbrook nå spiller sine hjemmekamper hos Bracknell Town. Marc måtte uansett melde avbud, men vi avtalte halvveis å møtes i Reading senere på ettermiddagen. Jeg gikk tilbake til Reading stasjon og hoppet på toget til Maidenhead, og ikke altfor lenge etter krysset jeg over fra Maidenhead stasjon over til puben The Bell.
Et antall Chelmsford-supportere hadde allerede intatt puben, og jeg kom raskt i snakk med noen av de. Samtalen dreide seg først om hva som var skjedd med deres tilsynelatende eminente hjemmestyrke de siste sesongene, da de så langt denne sesongen til sammenligning hadde usle 0-4-2 hjemme. Uten at de hadde noen åpenbar forklaring på dette, beveget samtalen seg over på temaet Melbourne Stadium. Jeg er overhodet ingen fan av friidrettsstadioner som hjemmebaner for fotballklubber, men i Chelmsford Citys tilfelle var det fort klart at supporterne var sjeleglad for bare å i det hele tatt å få spille i Chelmsford igjen etter eksil i både Maldon og Billericay fra 1997 til 2006. Et par av de var imponert over rundreisen jeg var på og ville gjerne høre mer om kampene jeg hadde sett hittil og de jeg skulle se de resterende dagene. Da Essex-derbyet Grays Athletic v Tilbury kom på banen utløste det en hoderistende konklusjon om at den delen av Essex (Grays-Tilbury-Basildon området) burde vært skåret vekk fra Essex og gitt over til Kent – noe som fikk meg til å le så jeg satt cider i vrangstrupen.
Turen gikk videre den korte veien til det som visstnok er verdens eldste fotballstadion i kontinuerlig bruk av samme klubb. York Road har vært klubbens hjem siden fra 1871. Jeg hadde tidligere vært der da en kamp var avlyst uten at jeg hadde fått det med meg, og benyttet den gang anledningen til å traske litt rundt på stadionet og kikke. Og nettopp det var en annen grunn til at jeg valgte meg Maidenhead i dag; det var nemlig på tide å få avlagt dette stadionet et besøk under kamp. Fra The Bell til York Road tok jeg følge med en Maidenhead-supporter som sa seg mer optimistisk enn på flere år, og mente at de denne sesongen i hvert fall burde slippe å havne nede i sumpa.
Jeg betalte meg inn og sikret meg et program for £2, før jeg ble pekt i retning av klubbsjappa som minnet om en kiosk der på motsatt langside. Med nyanskaffet skjerf gikk turen tilbake til klubbhusets bar, der det var åpenbart at det var kommet endel bortefolk fra Essex. I tillegg var det også en ikke ubetydelig mengde tilsynelatende nøytrale. Det var spillefri i både Championship og det en Brentford-fan fast refererte til som «PremierSHITE», og dermed Non League Day. En Reading-kompis fortalte meg at han kjente flere Reading-fans som visstnok skulle befinne seg der, og i baren før kampstart kom kom jeg i snakk med en Plymouth-supporter i nesten 20 års eksil i Maidenhead (som selvsagt fikk mye sympati fra de fleste kanter slik situasjonen dessverre har vært i Plymouth Argyle den siste tiden). I tillegg til den nevnte Brentford-supporteren og hans kumpan – som ikke hadde hatt tid eller penger til å legge ut på den lange borteturen til Carlisle denne dagen – var selveste Dave Beasant til stede for å se sin sønn Sam vokte målet for hjemmelaget.
En meget interessant samtale med Brentford-supporterne måtte etterhvert vike for avspark, og Plymouth-supporteren ble ønsket lykke til i deres kamp mot Accrington Stanley. Det tok ikke mange minuttene før den hjemvendte sønn Kezie Ibe ga gjestene fra Essex ledelsen. Cliff Akurang ble spilt gjennom og sentret til Ibe som hadde en enkel oppgave. Et par Chelmsford-supportere rett ved siden av meg minte meg på det de hadde sagt kort tid i forveien om at Ibe var «tilbake i godt gammelt slag fra sitt forrige opphold i Chelmsford, før han prøvde lykken i Farnborough». Martel Powell fikk hjemmelagets første store klare sjanse etter 19 minutter, men hans volley føyk gjennom feltet og strøk utenfor bortre stolpe. Sam Corcoran kunne doblet ledelsen for The Clarets, men hans skudd ble flott parert til corner av Beasant. Og Beasant senior var nok tilfreds da junior vartet opp med tre flotte redninger på kort tid for å hindre en dobbeltsjanse ved Corcoran og Ricky Modeste, og like etter fra Akurang. Omgangens siste sjanse falt til hjemmelagets Anthony Thomas som skar inn fra venstrekanten og forsøkte å skru ballen inn i lengste hjørne, men ballen gikk i stolpen og ut.
Pausen ble tilbragt i baren med Brentford-supporterne, som nå gjerne ville høre om Uwe Röslers karriere i Norge, før de selv kom med nye interessante anekdoter. 355 tilskuere så andre omgang starte mye roligere enn den første, og det var allerede spilt et drøyt kvarter av den da Maidenheads innbytter Ishmail Kamara fikk to store sjanser på kort tid. Men landslagsspilleren fra Sierra Leone surret det til noe helt vanvittig, og den ene avslutningen kunne til og med plukkes rolig opp av Citys venstreback Aiden Palmer nede ved hjørneflagget. Et frispark til The Magpies med under 20 minutter igjen endte med at Ashan Holgate headet i tverrliggeren og ned før bortekeeper Carl Pentney (i sin siste kamp på utlån fra Colchester) fikk avklart. Og det så ut til at Chelmsford skulle ri det i land, spesielt da Aiden Tann plukket opp en corner og meide ballen inn i feltet igjen til Anthony Cook i god posisjon. Hans avslutning ble imidlertid blokkert i siste liten.
Maidenhead kastet alt fremover og Kamara var på vei gjennom da han ble stoppet av en glimrende takling av Adam Tann, som var siste forsvarer. Med tre minutter tillagt tid og klokka tikkende faretruende mot 93 minutter fikk Maidenhead frispark ute på kanten, og selv unge Sam Beasant ble sendt opp. Anthony Thomas slo inn, og Holgate headet forbi Pentney og i mål til vanvittig jubel blant hjemmefolket – og ditto frustrasjon blant de tilreisende bortesupporterne. Det var bare såvidt man rakk å ta avsparket før dommeren blåste for full tid og 1-1.
Plymouth hadde også surret bort en seier med en sen utligning imot, og Argyle-supporteren sto og fikk sympati fra Brentford-supporterne da jeg kom inn i klubbhusets bar. De på sin side hadde også spilt 2-2 oppe i Cumbria. Det ble tid til et par ord også med Beasant senior som tydeligvis var der med noen kompiser. På spørsmål om han var fornøyd med juniors innsats svarte han bekreftende at joda, han hadde ikke stort å utsette. Jeg spurte om han selv trente sønnen, og han svarte bekreftende før junior selv kom og satt en stopper for ytterligere oppfølgingsspørsmål.
Det var uansett på tide å komme seg tilbake til Reading, så jeg sendte en melding til Marc om at jeg var på vei tilbake til Reading med toget. Etter en kjapp tur oppom hotellrommet valgte jeg å oppsøke The Monk’s Retreat, der jeg akkurat hadde rukket å hive i meg et måltid da Marc og en kompis kom inn. Det ble starten på en helaften på byen som via Reflex endte up på nattklubben Deja Vu, hvor jeg mener å huske at vi ankom i 03.30 tiden. Det meste før og alt etter dette er dessverre noe tåkete.
English ground # 56: Maidenhead United v Chelmsford City 1-1 (0-1) Conference South York Road, 8 October 2011 0-1 Kezie Ibe (5) 1-1 Ashan Holgate (90+3) Att: 355 Admission: £10 Programme: £2
Dagen startet i Cambridge, men etter togbytter i Nuneaton og Stafford ankom jeg omsider Liverpool Lime Street etter over 4 timer på reisefot. Der fant jeg snart frem til Adelphi Hotel, som har vært et slags landemerke i Liverpool, Det var langt bedre enn det ikke veldig imponerende hotellet i Cambridge dagen før, og i tillegg langt billigere. Et pubmåltid ble inntatt i Liverpool før jeg returnerte til Lime Street stasjon for å ta toget ut på The Wirral, på andre siden av elven Mersey. Etter en 14 minutters togtur steg jeg av på Rock Ferry og orienterte meg frem i retning Kirklands. Da det var litt over en time til avspark hadde de ikke åpnet ennå, men en person fortalte meg at jeg kunne få slippe inn på klubbens klubbhus/bar på andre siden av veien klokka sju. Før jeg hadde rukket å røyke noe særlig mer enn en halv røyk, kom imidlertid en hyggelig dame ut og proklamerte at det var bare å komme inn. Barneselskapet som ble avholdt der skulle nemlig flyttes opp i andre etasje.
Vel inne i publokalet kunne jeg konstatere at det var et meget trivelig sådan, og oppkjøringen til Englands landskamp mot Montenegro var i full gang på TV. Etterhvert som folk «strømmet» til, kom jeg i snakk med noen lokale supportere som var svært pessimistiske på sin klubbs vegne. De konstaterte allerede at Cammell Laird neste sesong vil bli å finne tilbake i North West Counties League dersom det ikke skjer et under. Og det var ikke vanskelig å forstå deres negativitet. En kikk på terminlisten viste nemlig triste 1-0-9 på Cammell Lairds 10 første ligakamper, der de eneste poengene var kommet mot bunnkollega Ossett Albion. Dagens motstander Bamber Bridge vant 3-1 her i Northern Premier League Division One North på sesongens første dag, og det var noen fremmøtte også fra Lancashire som var relativt optimistiske når det nå skulle spilles om avansement i FA Trophy.
Det nærmet seg etter hvert avspark, og jeg tok turen over veien for å betale mine £6 i inngangspenger. £2 ble også byttet mot et kampprogram, før jeg i en liten bu også fant klubbens klubbsjappe som til og med hadde to forskjellige typer skjerf å velge mellom. Jeg ble tidlig i første omgang stående sammen med noen bortesupportere, og det var Bamber Bridge som tok kontroll fra start av, der de gang på gang bølget fremover. Etter drøye 10 minutters spill burde kaptein Michael White gitt Brig ledelsen, men å heade utenfor var faktisk et større kunststykke. Kort tid etter var det enda mer utrolig at ikke gjestene tok ledelsen. Alistair Waddecarrs cross ble tatt på halv volley av Ryan Salmon, men Laird-forsvarer Kyle Jones reddet på streken. Alex Porter fulgte opp, men hans avslutning skiftet retning i Jones og smalt i undersiden av tverrliggeren og ut.
Cammell Laird måtte nøye seg med en og annen kontring. Det var bortimot enveiskjøring fra gjestene, som burde ledet med flere mål etter halvtimen. Hjemmelaget kunne takke keeper Phil Palethorpe for at de fortsatt var inne i kampen, der han på kort tid gjorde tre spektakulære redninger fra Darren Green, Matt Mahoney og Waddecarr – tre av en rekke strålende redninger fra Palethorpe denne kvelden. Og det eneste som var overaskende med Bamber Bridges ledermål etter 39 minutter, var at det ikke kom tidligere. Salmon flikket et oppspill gjennom til Waddecarr, og alene med Palethorpe ga han gjestene en av de mest fortjente ledelser undertegnede kan huske å ha sett. Laird-folket blant de ikke veldig imponerende 45 fremmøtte ante nok allerede at det var kjørt, og rett før dommeren blåste for pause skjøt Alax Porter et hardt lavt innlegg inn foran mål. Salmon var først frempå og satt inn 0-2. Faktisk et meget flatterende 0-2 resultat for hjemmelaget ved pause. Og da dommeren blåste gikk en god del av de 45 betalende over veien for å få litt forfriskninger. Da Montenegro – England hadde startet et kvarter senere enn kampen på Kirklands, rakk vi å få med oss det siste snaue kvarteret av hver omgang. Dermed fikk vi med oss Montenegros redusering til 1-2 rett før pause, men England var på vei mot EM.
Hva Cammell Laird angår var hjemmefolket selvsagt meget skuffet over det de hadde sett, men jeg måtte gi de rett i at det kun understreket det de hadde sagt før kampstart. Tilbake på andre siden av veien startet hjemmelaget andreomgangen ved å gå rett i angrep med et flott raid ned høyrekanten og et skudd fra Andre Helio som seilte gjennom målgården og utenfor målet til keeper Dave Stevenson. Så tok Bamber Bridge-dominansen over igjen, og Palethorpe måtte igjen i aksjon for å stoppe forsøk fra kort hold fra Salmon og Porter. Salmon ble deretter spilt gjennom alene med keeper, men Palethorpe kom flott ut og avverget. Og da Darren Green like etter headet en corner ned i hjørnet, trodde de fleste at det sto 0-3, men Palethorpe hadde på utrolig vis klart å kaste seg bakover og hente ut ballen fra nesten inni mål. Da Salmon litt senere ble spilt gjennom igjen, gjorde han opp for sin tidligere miss ved å runde både en forsvarer og Palethorpe før han satt ballen i det tomme målet. Men linjedommeren hadde til manges forundring allerede vinket for offside.
Både Danny Mahoney og Simon Lakeland måtte se sine skudd gå like utenfor målet til Palethorpe, men Bamber Bridge skulle få sitt fortjente tredje mål til slutt. Mahoney crosset inn i feltet, og Waddecarr dukket opp på bakerste stolpe og styrte inn 0-3 etter 76 minutter. Ingen i verden kunne hevdet at Cammell Laird tapte pga uheldige marginer…vel, kanskje med unntak av Tom Freddy Aune. Slik ebbet det i hvert fall ut med 0-3 i en kamp som Bamber Bridge strengt tatt burde vunnet med minst det dobbelte. Men avansement er avansement, og Bamber Bridge hadde vunnet retten til å møte vinneren av Sheffield FC v Warrington Town i neste runde.
Turen gikk tilbake over veien til klubbens pub, der jeg kom inn akkurat tidsnok til å få med meg Wayne Rooneys idiotiske opptreden i Podgorica – og de lokales unisone fordømmelse av en spiller de mente var «en komplett idiot som aldri mer bør få gjøre skam på England-drakta»! Kanskje ikke så overraskende på Merseyside. Deretter fulgte Montenegros sene utligning, men England var uansett klare for EM.
Det ble satt frem mat som jeg smakte ivrig på ved siden av min Strongbow. Og det var tydelig at ryktene hadde gått, og at mitt besøk ikke hadde gått upåaktet hen. Snart sto nemlig en herre ved bordet mitt og spurte om jeg var nordmannen. Etter at jeg hadde svart bekreftende, introduserte vedkommende seg som klubbens formann. Han holdt nesten en liten tale før han meddelte at han gjerne ville overrekke meg et hefte utgitt i anledning Cammell Lairds 100-års jubileum i 2007, samt en Cammell Laird musematte! Han kunne også fortelle at det hadde vært to nederlendere der også i kveld, og at jeg sikkert kunne få sitte på med de inn til Liverpool igjen. Imidlertid viste det seg at de nettopp hadde dratt, men jeg hadde uansett ikke hastverk.
Etter en trivelig kveld på Wirral-halvøya var etter hvert tiden inne for å komme seg tilbake til Liverpool. Etter en spasertur og ny togtur var jeg igjen tilbake på Liverpool Lime Street, og det slo meg plutselig at det var fredag kveld da jeg la merke til mengden av feststemte (og noen langt mer overstadige) personer i sentrum. De var også representert ved Adelphi Hotel, der det var et utested i byggets 1. etasje. Og da en overstadig liten sprett med tydelig mangel på selvinnsikt presterte å by opp en meget kraftig dørvakt på juling, måtte jeg nesten få med meg showet mens jeg røyket ferdig. Etter x antall advarsler endte stuten opp med å få en leksjon i bryting av dørvakta mens han ropte og skrek obskøne skjellsord og trusler. Med dette komiske innslaget på netthinnen tok jeg med meg min takeaway pizza og trakk meg tilbake til hotelrommet.
English ground # 55: Cammell Laird v Bamber Bridge 0-3 (0-2) FA Trophy Preliminary Round Kirklands, 7 October 2011 0-1 Alistair Waddecar (39) 0-2 Ryan Salmon (45) 0-3 Alistair Waddecar (79) Att: 45 Admission: £6 Programme: £2
Torsdag 06.10.2011 Cambridge United v Stockport County
Jeg hadde intet hastverk med å nå Cambridge, så jeg stresset ikke med hverken toget fra Basildon til London Fenchurch Street, eller tubens Circle Line videre til Kings Cross. Hyppige røykepauser er en fin måte å slå ihjel litt tid, og det ble tid til mer av det før jeg hoppet på et passende tog fra Kings Cross også. Og ved ankomst Cambridge viste det seg at City Roomz rett utenfor togstasjonen ennå ikke var klare til å la meg sjekke inn. Det fikk jeg først gjøre etter ytterligere to røyk og en telefonsamtale til mannen bak nicket Modano på VGD-forumet (der jeg de siste par år har utfoldet min interesse i Øvrig Britisk-forumet), som skulle komme for å kaste glans over kveldens kamp.
Etter endelig å ha fått sjekket inn og fikset meg litt, gikk jeg bort for å ta en taxi til den koselige puben The Anchor. Men før jeg fikk røyket ferdig og kastet meg i drosjebilen, kom selveste Modano ut av stasjonen…med trøndersk selskap. Da den glade duo gikk for å sjekke inn og fjonge seg på sitt etablissement for natten, satt jeg meg i en taxi for å få tatt et bedre måltid i idylliske omgivelser på The Anchor. Men da jeg ankom måtte jeg skuffet innse at denne puben akkurat denne dagen var stengt for oppussing. Heldigvis husket jeg fra mitt tidligere besøk i sommer at den gamle puben The Eagle ikke lå langt unna. Dette var stampub for mange RAF-gutter under andre verdenskrig, noe man kan se spor av. Et måltid og noen forfriskende pints med cider senere ringte omsider Modano og spurte om veien, slik at jeg kunne gå ut og møte «the gruesome twosome» og ta de med tilbake til puben. Der koste vi oss med godt drikke frem til vi bestemte oss for å dra til Abbey Stadium i taxi.
Der ble det gjort innkjøp av mer drikke før vi etter hvert slo oss ned med noen eldre Cambridge United-supportere, som til Modanos store lettelse slett ikke var ute etter å lynsje en norsk Cambridge City-supporter på “fiendtlig” territorium. Med nyinnkjøpt skjerf og program pålydende £3 i hånden entret jeg North Terrace med Modano og trønderen, og selv under tak ble vi til tider mål for regnet som kom blåsende sidelengs inn på tribunen.
2047 tilskuere så gjestene fra Stockport ta ledelsen allerede i den TV-sendte kampens tredje minutt, da Nick Chadwick headet et frispark i mål. Under 10 minutter senere var det dog balanse i regnskapet. Adam Marriott og Michael Gash kombinerte fint, før Luke Berry dro av en forsvarer og skrudde inn 1-1 fra rett innenfor 16-meteren. Hjemmelaget tok etter dette over, og spesielt Berry var frisk. Marriott misbrukte to sjanser, og Stockports keeper Matt Glennon vartet opp med en dobbeltredning på avslutninger fra Berry og Ashley Carew. Dermed kunne vi på nytt innta baren og nye pints med stillingen 1-1 til pause. Vi var vel ikke overvettes imponert over det vi hadde sett, men våre eldre United-kompanjonger så ut til å mene det var spillemessig bortimot sesongbeste.
Hjemmelaget klarte ikke å opprettholde overtaket fra førsteomgang, da de etter pause også spilte mot en stadig økende vind. Og etter 63 minutter gikk gjestene igjen opp i ledelsen da Danny Whitehead stusset en corner i mål bak Cambridge-keeper Danny Naisbitt. Kort etter ble imidlertid Stockport redusert til 10 mann da Carl Piergianni fikk sitt andre gule kort, og etter 74 minutter sørget innbytter Jordan Patrick for ny utligning. Han fulgte opp et lite dribleraid i feltet med å avslutte fra spiss vinkel, via den bortre stolpen og inn. Nærmest seieren kom hjemmelaget rett før slutt. Glennon måtte gi retur på Rossi Jarvis’ skudd, men Ryan Charles fulgte opp med å skyte høyt over fra 5 meter…og sto muligens uansett i offside-posisjon. Dermed endte det ikke overraskende uavgjort 2-2, og dermed Stockports sjuende poengdeling på bortebane av sju mulige så langt i Conference National!
Etter ytterligere forfriskninger fikk Modano og reisefølge gleden av å bli fotografert med Stockport-manager Dietmar Hamann før vi trakk oss tilbake for kvelden. Jeg på min side hadde uansett en lang reise foran meg dagen etter.
English ground # 54: Cambridge United v Stockport County 2-2 (1-1) Conference Premier Abbey Stadium, 6 October 2011 0-1 Nick Chadwick (3) 1-1 Luke Berry (12) 1-2 Danny Whitehead (63) 2-2 Jordan Patrick (74) Att: 2 047 Admission: £14 Programme: £3
